Kommentarer til Peder Paars, IV
Holbergs offisielle portrett av Christian 4 presenteres i de historiske skriftene, hovedsakelig Dannemarks og Norges Beskrivelse og Dannemarks Riges Historie. Illustrerende er beskrivelsen av kongens legendariske opptreden på "Trefoldigheden"s dekk i Slaget på Kolberger Heide i 1644 under Torstenssonkrigen. Hendelsen spilte tidlig en viktig rolle i ikoniseringen av kongen, som de danske nasjonalromantikerne har spunnet videre på. Den er sentral for min tolkning av enkelte partier både i Peder Paars, Ibsens dikt «I Billedgalleriet» og Kærlighedens Komedie.
I korthet fortalt handler det i alle tre tilfeller om en person som går eller kan tenkes å gå berserk i en innbilt kampsituasjon, med omfattende ødeleggelse og null gevinst for den ensomme stridsmann som resultat. Peder Paars smadrer inventaret i den store sal i fogdegården; Falk, "han i Brabantstriden", gjør det samme i fru Halms værelse. I «I Billedgalleriet» advares dikteren av en svartalv mot å «vente paa Begeistringstrommen, / For kjækt at storme mod dit Fængsels Muur.» I sistnevnte tilfelle må man se for seg at en person er fengslet, og at denne vil løpe storm på veggene, straks han hører det han mener er en krigstromme, likesom Paars på store sal. Det dreier seg altså om en person som agerer stor kriger inne i et værelse, slik at man må mistenke at han er inspirert av noe som befinner seg inne i værelset. Dette sikter etter min hypotese til de flamske eller "brabantske" gobelinene i riddersalen på henholdsvis Rosenborg og Frederiksborg (jfr. forrige innlegg).
Dette innlegget handler om det som fremtrer som den sannsynlige historiske bakgrunn for de litterære passasjene, Christian 4s deltagelse i Slaget på Kolberger Heide.
Lite tyder på at Christian 4 tok lærdom av tapet i Keiserkrigen og de fatale konsekvenser som fulgte. Tvert imot brukte kongen 1630-tallet til å styrke sitt hjertebarn, flåten, som for øvrig hadde vært til liten nytte under kampen med den tysk-romerske keiser, som ble ført på landjorden. Samtidig satset kongen på oppgradering av grensefestningene. Finansieringen av opprustningen kom på plass ved forhøyelse av Øresundstollen og innføring av toll på Elben. Hvorvidt også forringelse av innkrevd fremmed mynt under omstøpningen inngikk i finansieringen, er jeg ikke kjent med. Men dette er noe Christian 4 drev med i stor stil, og tusking med lødigheten er et grep konger gjerne tyr til i ufredstid.
Ved denne typen finansiering ble Danmark i siste stykke svekket militært, ettersom det påkalte irritasjon hos andre sjøfartsnasjoner. På slutten av 1630-tallet var Øresundstollen blitt tredoblet, noe som førte til at hollenderne gikk inn i Torstenssonkrigen (1643-45) på svensk side. Krigen, i Norge Hannibalfeiden, som er den siste del av dansk involvering i Trettiårskrigen, er oppkalt etter den svenske feltmarskalk Lennart Torstensson. Han var engasjert i Tyskland, men i desember 1643 vendte feltmarskalken sine tropper nordover og før årets utgang var Jylland besatt. Torstenssonkrigen endte med dansk tap. Ved Freden i Brömsebro i 1645 mistet Danmark Jämtland, Härjedalen, Halland (for tretti år), Gotland og Öland. Samtidig fikk svenskene tollfrihet i Øresund.
Ifølge min hypotese er det nedgangstiden for Det danske rike fra Christian 4s regime frem til Store nordiske krigs avslutning som har ansporet historikeren Holberg til å skrive et komisk helteeposet om en kremmer-general-kaptein som går fallitt og en eneveldig fogd som stort sett ligger og drar seg og overlater styret til sin bestikkelige skriver, Stork. Fogd Woldemar styrer etter en hemmelig lov liksom Christian 5 gjorde en lengre periode, nemlig Kongeloven, og lener seg tungt til den bestikkelige fullmakten Stork. Dette bringer tanken på den ytterst bestikkelige rikskansler Griffenfeld, med kallenavn Griffen. Uenigheten mellom fogden og "Storken" knytter seg til spørsmålet om fogdens forestående krigsdeltagelse, noe som fremtrer som en utilslørt referanse til den fatale konflikt mellom kongen og Griffen forut for Skånske krig (jfr. innlegget 6.8.18).
Skjønt ved et nærmere ettersyn kan det vel hevdes at roten til ondet finnes i Frederik 2s regime. Christian 4s far hadde ambisjoner om å beseire Sverige, gjenopprette Kalmarunionen med seg selv som enekonge og posisjonere Danmark som ledende Østersjø-makt. I 1563 ble Den nordiske syvårskrig innledet med Frederik 2s krigserklæring, og den varte til 1570. Det eneste den danske konge oppnådde, var å pådra seg kjempegjeld. Danmarksriket gikk inn i en finansiell krise, som dels ble løst ved å flytte fortollingen i Øresund fra skip til varelast, som innebar et kjempehopp i kronens inntekter. Tilsynelatende så alt riktig så bra ut, men ettersom sønnen arvet farens maktpolitiske ambisjoner òg hans løsning på rikets stadig voksende pengebehov, kom "råttenskapen" for en dag, for å sitere Marcellus i The Tragicall History of Hamlet, Prince of Denmark (1598-1602):
"Something is rotten in the state of Denmark."
Marcellus, som er vakt på Elsinore (Helsingør/Kronborg), sikter til kong Claudius, som i samme øyeblikk fester og drikker nøyaktig liksom Christian 4 på borgen som sikret at danskekongen kunne fortolle lasten på engelske skip etter lystprinsippet. Christian 4s regjering var preget av ødselhet og storhetstanker, reputasjonsjag, fåfengt krigføring, forfeilet prosjektmakeri, storstilet flåte- og slottsbygging, bygrunnleggelser, for en stor del finansiert med stadig øket Sundtoll og myntforringelse (jfr. innlegget 1.10.19).
Torstenssonkrigen innvarslet Danmarksrikets fall fra Nordens trone, som ble fullbragt med Karl Gustav-krigene mellom 1667-1660. Ved Freden i Roskilde måtte Frederik 3 avstå Skåne, Halland, Blekinge, Bornholm, Båhuslen, Trøndelag, Nordmøre og Romsdal. Og selv om danskekongen fikk tilbake de tre sistnevnte norske fylkene samt Bornholm ved Freden i København i 1660, var tapet stort. Håpet om å vinne tilbake tapte landområder inngikk som viktig faktor i bakgrunnen for de påfølgende kriger, Skånske krig (1675-1679) og Store nordiske krig (1700-1720/-21). Men danskekongen ble skuffet i sine forhåpninger. Grensene som ble fastlagt på 1600-tallet, gjelder fremdeles i dag.
Danmarkshistorien på 1600-tallet er skuffende lesning, men det finnes ett unntak: Christian 4s episke innsats under Slaget på Kolberger Heide.
Nicolai Abildgaard, "Christian 4 på 'Trefoldigheden'" (1782).
Wilhelm Marstrands muralmaleri i Roskilde domkirke, "Christian 4. på Trefoldigheden" (1864-66).
Den 1. juli 1644 barket den danske og den svenske flåte sammen på Kolberger Heide (Kielerbukten), og kampen varte frem til mørkets frembrudd. Slaget endte uavgjort med en taktisk fordel for Christian 4, men 13. oktober samme år ble det danske sjøherredømme brutt for all ettertid, da en dansk eskadre under Pros Mund tapte mot den svenske hovedflåten. Torstenssonkrigen endte med et knusende nederlag for Danmark, som altså måtte avstå store landområder til Sverige.
Det er flere forhold ved dette slaget som fremtrer som underlige, særlig når man betenker hvilket enormt ry kongen erhvervet ved denne anledning. Christian Bruun,* som vel er den som grundigst har studert slaget på Kolberger Heide, skriver:
"(…) Sagen er, at der fra dansk Side slet ingen nøjagtig Efterretning foreligger om Ledelsen af Kampen, ingen Journal er bevaret, ingen officiel Meddelelse om Slaget er os bekjendt. Det er mærkeligt, at, medens der haves en Ordinans af Christian den Fjerde om, hvorledes den danske Flaade 1630 skulde angribe Hamborgerne paa Elben, og der ligeledes haves en Ordinans om, hvorledes Angrebet skulde gaa for sig den 16. Maj 1644 i Lister Dyb mod Hollænderne, kjendes ingen lignende udstedt før Slaget den 1. Juli 1644. Er der blevet udstedt nogen, og er den gaaet tabt? Eller er Slaget saa at sige kommet for hurtigt paa Kongen, saa at der ingen Tid har været til at iagttage Fjendens Bevægelser og derefter at udstede Slag-Ordinansen?"
Argumentet om at slaget er kommet for hurtig på Christian 4, kan finne støtte i et annet underlig forhold, nemlig at kongen, som var sjef for den tredje eskadren på flaggskipet "Trefoldigheden", stilte i det som mest av alt minner om nattøy, under slaget. I 1644 var kongen en eldre herre på 67 år, som hadde levd et liv som kunne tatt knekken på de fleste. Det kan tyde på at han i lengre perioder foretrakk de kongelige gemakker fremfor å speide etter svensken oppe på dekk. Christian hadde sørget for at det var tilgang til alle bekvemmeligheter om bord på «Trefoldigheden»: øl- og vinkjeller, dør inn til kahytten til elskerinnen Vibeke Kruse – hun var trolig ikke med på det aktuelle toktet – og køyer til både baker, kokk og vinskjenk.
Årsaken til at Christians påkledning under slaget er kjent, er at kongen ble såret og klærne tilsølt av blod. Dermed ble de oppfattet som klenodier - nær sagt relikvier - tatt vare på og etter hvert utstilt på Rosenborg slott. På basis av disse klesstykkene og beskrivelser av slaget kan det regnes som svært sannsynlig at kongen denne dagen stilte til dyst med svensken iført natthue, en kort trøye med krage og mansjetter, en vid linnetskjorte og et par tøfler.
Den bevarte trøyen er kort og ble neppe båret uten et overplagg til vanlig. Den var i tillegg slitt og av en fasong som antyder at den var en ti–tyve år gammel. Det kan bety at den var blitt redusert til natt- eller hustøy. Et naturlig spørsmål er om kongen hadde på seg noe på underkroppen, ettersom disse plaggene savnes. Dette ville i så fall ha dreiet seg om knebukser og hoser. Muligens ville også underbukser inngått i antrekket.
Blant argumenter som er blitt brukt for å forklare fraværet av disse plaggene, er at de var så beskadiget at de ble kastet. Mot dette kan det innvendes at det nettopp var for å vise skaden og dens omfang, plaggene ble tatt vare på. Så kunne det hevdes at kongen ikke ble såret på underkroppen, slik at bukser og hoser ikke fikk noen skade og derfor ikke ble oppfattet som noe klenodium. Dette kunne imidlertid like gjerne sies om den ene av de tre huene og tøflene, som ikke bærer spor av kamp. Dernest mener man at kongen trengte disse plaggene til fortsatt bruk, men dette kan også gjøres gjeldende for huene og tøflene også. Dette åpner muligheten for at kongen ikke hadde på seg bukser og hoser. Dette alternativet har meg bekjent ingen tidligere fremsatt. Det kan heller ikke helt utelukkes at eventuelle bukser/underbukser og strømper var besudlet på en måte som ikke gjorde dem egnet til bevaring og utstilling. For øvrig regner man det for sannsynlig at mesteparten av blodet på kongens klær stammer fra Eiler Ulfeldt, som ble dødelig såret. Han stod i nærheten av kongen og rev ham med seg i fallet.
Det som kan sies med stor grad av sannsynlighet, er at den kongelige admiral ikke ville ha stilt i natthue og tøfler i et slag han var forberedt på. I forlengelsen av dette kan det spekuleres på om Christian har ligget og sovet og er blitt vekket av krigslarm, enten signaler fra trommer og trompeter, eller fra kanoner som plutselig dundret løs. Rundt tolvtiden var i hvert fall slaget i gang. Dersom kongen befant seg i sin kahytt, noe antrekket tyder på, kan han i forskrekkelsen – muligvis i halvsøvne – ha styrtet opp på dekk i natt- eller hustøyet.
Det er et åpent spørsmål om kongen var utstyrt med sin egen kårde på dekk. Alle offiserer om bord bar et blankvåpen til bruk i nærkamp og som rangtegn, og det var stor forskjell på de forskjellige rangklassers våpen. Det er utenkelig at selveste admiralen skulle vise seg på dekk uten et blankvåpen, og kildene beretter da også at kongen holdt et blottet sverd i hånden, som han fektet med så lenge kampen varte. Magnus Dureel, som var svensk gesandt i Danmark og hadde sine kilder ved hoffet, skriver i februar 1647 at Christian 4 begynner å iføre seg sitt verge i sitt eget gemakk, og så snart han står opp om morgenen, roper han etter sin kårde og spaserer med den hele dagen. Man vet neppe om kården og bandolæret befant seg i Christians kahytt slik at kongen med letthet kunne gripe denne, eller om kammertjeneren, som skal omtales under, oppbevarte den et annet sted. Kongens mundur ville heller ikke være komplett uten hatt, knebukser, hoser, støvler og fortrinnsvis en frakk eller kjol, videre selvfølgelig bandolær med skjede til kården; verget skulle jo kun trekkes dersom fienden bordet skipet; i tillegg kanskje Elefantordenen og andre øvrighetstegn.
Selv om graden av kong Christians forsyndelse mot munderingskoden er noe usikker, faller tanken på kammertjenerens rolle. På motsatt side av døren inn til Vibekes kvarter i kongens kahytt førte en dør inn til kammertjeneren. Det er slett ingen selvfølge at en konge vet hvor klærne hans befinner seg, ettersom kammertjeneren gjerne var behjelpelig både med å kle på og av sin herre og oppbevarte klærne på et egnet sted.
Følgende scenario er mulig: Kongen sover eller hviler; kammertjeneren har kanskje forlatt sin post utenfor majestetens dør; krigsalarmen går; kongen våkner og har ikke tid til å vente på kammertjeneren eller alternativt at denne skal trekke på ham hoser, bukser, støvler og spenne på ham bandolæret, men styrter ut på dekk i natt- eller«husdrakten» i troen på at han er en stor krigsmann. For alt vi vet, kan kammertjeneren ha registrert at majesteten "sov paa grønne Øre", for å hentyde til Mikkelsens beskrivelse av situasjonen på store sal da Ruus slapp den durabelige salutten, eller han lå kanskje og slumret. Kammertjeneren kan ha benyttet anledningen til å gå ned i akterstavnen for å hente rent linnet. Det kan tilmed ha dreid seg om en avtale, der kammertjeneren ber herren om tillatelse til å hente linnet, ettersom alt ånder fred og ingen svensker. Så, mens denne utfører sitt oppdrag, smeller det.
I et udatert brev uten adressat fra begynnelsen av 1644 med forordninger om innredningen av «Trefoldigheden», deriblant om plasseringen av dørene inn til henholdsvis Vibeke og kammertjeneren, skriver kongen følgende:
"Naar det Skib Trefoldighed er kjølhalet og hjulpen ved Kjølen som det sig bør, da skal derudi ordineres en Kjælder saa sidt neder i Sogget og saa nær Agterstavnen som ske kan. Det Rum i Sogget, som falder al for svært til at lægge Øl og Vin i, skal bruges til mit Kammertøj, det andet skal deles imellem Vinskjænken og Spise Kjældersvenden, dog skal Enhver have en Dør apart til sin Kjælder."
Det er verdt å legge merke til uttrykket «kammertøj», som trolig refererer til tøy kongen bruker i sitt kammer, nemlig sengeklær, slåbrok, tøfler, natthuer, mansjetter, krager og dess like, men også undertøy, som skjorter og underbukser. Også under tokt krevet kongens garderobe, liksom hans forpleining, menneskelige ressurser. Dette behovet skulle ikke avta med tiden: Man kan bare tenke seg da Christian 5 red i krigen iført silkefrakk, stivede kniplinger, blankpussede støvler, allongeparykk òg hatt; her var ikke barberer og annet tjenerskap langt unna.
At ikke alt ved Christian 4s opptreden på «Trefoldigheden»s dekk var like gjennomtenkt, antydes også ved en annen merkelig ting: Ikke én eneste gang omtaler kongen sin angivelig så heroiske innsats under dette slaget. Og her er det snakk om en konge som var overordentlig glad i å meddele seg skriftlig om alt fra det store til det lille. Ikke ett eneste ord har den flittige brevskriver ofret på denne dramatiske hendelsen, da han, den gamle generalkaptein og landets hersker, ble såret etter at svensken fikk inn en kule i siden på «Trefoldigheden». Like fullt oppstod det etter hvert en myte der Christian 4 fremstår som heltekonge og martyr, en skinnbarlig frelserhelt.
Det tør neppe vekke forundring at en av kildene til denne frelsermyten er Niels Slanges bearbeidede biografi om Christian 4.** En annen kilde er riksråden Gunde Rosenkrantz (1604–1675), som skriver følgende i et latinsk hyllestdikt (Christian Bruun):
"Da Ulfelderne vare faldne og Alt paa Grund af de hyppige Skud var indhyllet i Røg, saa at man Intet kunde se, og Du selv midt iblandt dem var tilsølet af Blod, opstod Raabet: 'Kongen er død. Fædrelandets Fader er falden, vor Frelse er tabt, det er forbi med os, vi gaa Alle under,' da ilede Du til med uforskrækket Mod og sagde: 'Jeg lever, og er der end tilstødt mig Noget menneskeligt [dvs. om han er blitt såret], saa maa I tænke paa Fædrelandets Fare, og kæmpe tappert for Hus og Arne.'»
Holberg har også ett og annet å si om det som skjedde på «Trefoldigheden»s dekk, og det virker akkurat like sterkt heroiserende som Rosenkrantz’ beretning (Dannemarks Riges Historie). Skildringen kan klart defineres som panegyrikk, noe Holberg ellers tar avstand fra når han skriver om de krav som bør stilles til biografene. Skjønt til panegyrikkens forsvar kan det sies at denne lar liten tvil tilbake om at beskrivelsen av de historiske forhold er forvrengt.
"Hans Majestæt, da han paa sit Skib, kaldet Trefoldighed, opmuntrede sine Folk til en tapper Modstand, kom der af de Fiendtlige Skibe en Stykke-Kugle, hvilken traf Skibet med saadan Force, og splidede Træet saaledes, at af de mangfoldige Træstykker, som førdtes i Luften 12 eller 13, som stode ved Kongens Side, omkomme eller bleve saarede. Samme Kugle bar og ingen større Respect for den Kongl. Person, hvilken bekom hen ved 23 Blessurer og miste sit højre Øje.
Af denne ulykkelige Hendelse lod den store Heldt sig ikke forskrække, men gandske blodig og saared lod sig see, hvor Ilden og Røgen var tykkest med en rød Hue paa Hovedet, og sit blotte Sværd udi Haanden, og, som en fremmed Skribent siger, med en Tapperhed, som aldrig tilforn er seed, continuerede endda Træfningen udi nogle Timer indtil om Natten, hvilken favoriserede de Svenskes Retirade til Christianpriis."
Christian 4 kunne altså observeres med en rød hue på hodet og sitt nakne sverd i hånden, midt i ilden og røyken. Dette i henhold til Holberg, som så viser til en fremmed skribent som forteller at kongen tappert fortsatte trefningen enda noen timer.
Det springende punkt er om Holberg skal forstås dithen at kongen kjempet midt i ilden og røyken med sitt dragne sverd i hånden i flere timer. Og, kan det legges til, med ett øye, ettersom det høyre var skutt i stykker.
Vi skal sammenligne Holbergs opplysninger med den fremmede skribentens. Det dreier seg om den italienske forfatter Vittorio Siri (1608–1685) og hans historieverk Il Mercurio ovvero historia de’ correnti tempi, som utkom i femten bind fra 1644 til 1682. Her står følgende om slaget:
"Uforfærdet forblev Kongen paa det lavere Batteri af sit Skib, kaldet Trefoldighed, for at beskyde de fjendlige Skibe, da der netop under Kampens største Hede og under Kanonsalvernes mest døvende Larm fra den svenske Flaades Malmkanoner udsendtes en Kugle, der ramte Delfinerne paa den Kanon, som Kongen just satte i Sigte, og hvoraf Stumperne ramte og dræbte tolv eller tretten Personer, som omgave Kongen, blandt dem to fornemme Herrer ved Navn Ulfeld, Brødre til Danmarks Riges Hofmester. Skudet viste ikke mere Ærbødighed for selve Kongens Person, som blev ramt fra Brystet opad og fik tretten (tredici) Saar, af hvilke et gik midt igjennem det højre Øje (li fendeva l’occhio destro per mezzo), forudenat det venstre Øre blev kløvet. Han forfærdedes imidlertid slet ikke over denne saa skrækkelige og sørgelige Hændelse, men blev trods Blodtabet og Saarene endnu vildere end før, stod der med blodigt Ansigt og blodige Klæder, skrækkelig paa Skibets Dæk, der var en Skive for Fjendens Kugler og Ild, med sin røde Barret (la beretta rosa) paa Hovedet og sit Sværd i Haanden, idet han vedblev at kæmpe med en aldrig forhen set Tapperhed og Uforfærdethed adskillige Timer igjennem, uden at bryde sig det mindste om, at sætte tilligemed Riget sit Liv paa Spil, naar blot hans Fjender faldt for hans Vaabens Ild."
Holbergs og Siris beskrivelse kan synes å divergere på enkelte punkter. Det er naturlig å tolke Holberg dithen at kongen oppholder seg et sted på dekk sammen med flere standspersoner, hvorfra han kan mane soldatene til innsats. Ifølge Siri derimot er kongen i ferd med å stille inn en kanon da den svenske kulen rammer «Trefoldigheden». Både Holberg og Siri forteller at kongen blir såret og tilsølt av blod, men at han fortsetter å kjempe, tilsynelatende uten å ha mottatt legehjelp.
Det er mest naturlig å oppfatte konjunksjonen «idet» i «og sit Sværd i Haanden, idet han vedblev at kæmpe» i betydningen «hvad der sker samtidigt med noget andet: i det øjeblik, da; medens; da» (ODS). Det betyr i så fall at kongen ifølge Siri, Holbergs "fremmed(e) Skribent", kjempet i flere timer med sverdet i hånden. Her skal vi for øvrig ha in mente at det er usikkert om Christian hadde på seg bandolær med skjede.
Ved dette punktet står vi overfor en opplysning som torpederer Danmarks nasjonalikon, den blødende Christian 4 som kjemper for folket på "Trefoldigheden"s dekk: Det var aldri noen svenske fiender om bord på kongens flaggskip! Likevel har Christian fektet i vei med sverdet.
Opplysningen om at kongens eneste interesse er at hans fiender skal falle for hans våpens ild, peker mot den typen våpen som ble brukt, nemlig «ildvåpen». Først og fremst gjelder dette kanoner. Hvorvidt det også ble brukt muskedunder eller pistol, er jeg ukjent med. I Slaget på Kolberger Heide gjorde offiserene således klokest i å la kården forbli i skjeden. Men det finnes altså en ensom sverdsvinger om bord, den ville og skrekkelige kong Christian, som til tross for sår, blodtap og enøydhet fortsetter kampen og slik sikrer seg en plass på nasjonens æreshimmel, iført rød natthue, trolig også tøfler.
Det er sannsynlig at Holberg har stusset over Siris beskrivelse av begivenhetene på «Trefoldigheden»s dekk, men det finnes enkelte sammenfall med andre kilder. I Christoffer Henrik Amthors Historische Einleitung zu dem jetzigen Krieg in Norden (1710) fortelles følgende:
"Kongen gjorde Underværker, og opmuntrede ved sit Exempel sine Soldater til den hæftigste Modstand; dog maatte han lide en stor Ulykke. Thi en svær Kugle slog ind i hans Skib og sønderslog Træværket saaledes, at 12 til 13 Personer dels bleve dræbte, dels saarede af de omkring flyvende Stykker. Foruden forskjellige Slag paa Kroppen fik Kongen et Saar i det venstre Øre og mistede ganske det højre Øje ved en Splint. Tiltrods for at han saaledes var saaret, gik Kongen ganske blodig op paa Overløbet, havde en rød Hue paa Hovedet og et Sværd i Haanden, og uden at sky Faren gjorde han en Kapitajns Tjeneste i Kommandoen og simpel Matros-Tjeneste i Fægtningen."
Få år etter denne utgivelsen ble Amthor utnevnt til dansk historiograf med oppgave å skrive landets historie. Opplysningen om at Christian 4 gjorde underverker, turde snarest skrives på kontoen for kongesmisking. Det samme gjelder påstanden om at Christian ved sitt eksempel skal ha oppmuntret soldatene til den heftigste motstand. De soldatene som var direkte involvert i kamphandlingen og som derfor kunne sies å yte motstand, var først og fremst (utelukkende?) skytterne som betjente kanonene eller stykkene. Det er vanskelig å forstå hvordan Christian ved sitt eksempel kan ha oppmuntret disse til å skyte heftigere. Spesielt ikke dersom kongen har kjempet i timevis med et nakent sverd i hånden.
Holberg har lagt til en detalj som meg bekjent ikke finnes i de andre beretningene om slaget, nemlig at kongen oppsøkte de stedene hvor ilden og røyken var tettest, det må bety der kanonene ble avfyrt eller fiendens kuler slo ned. Hvordan kongen samtidig har kunnet skjøtte sin plikt som admiral eller eskadresjef er ikke lett å forstå. Det er muligens dette dilemmaet som berøres i og med Amthors opplysning om at Christian både gjorde kapteinstjeneste i kommandoen og matrostjeneste i fektningen.
I Holbergs beretning om Torstenssonkrigen omtales også en trefning mellom danske og svenske skip rett før Slaget på Kolberger Heide, idet han også her viser til fremmede skribenter, navnlig Siri:
"Udi denne Træfning lod Hans Majestet see stor Tapperhed, i det han fuld af Martialsk Hidsighed paa sit Skib med Kaarden udi Haanden præsenterede sig for Fienden, og med sit Aasiun, og Kongelige Nærværelse, kunde siges at have drevet Fienden paa Flugten, som fremmede og fiendtlige Skribentere vidne."
I korthet fortalt handler det i alle tre tilfeller om en person som går eller kan tenkes å gå berserk i en innbilt kampsituasjon, med omfattende ødeleggelse og null gevinst for den ensomme stridsmann som resultat. Peder Paars smadrer inventaret i den store sal i fogdegården; Falk, "han i Brabantstriden", gjør det samme i fru Halms værelse. I «I Billedgalleriet» advares dikteren av en svartalv mot å «vente paa Begeistringstrommen, / For kjækt at storme mod dit Fængsels Muur.» I sistnevnte tilfelle må man se for seg at en person er fengslet, og at denne vil løpe storm på veggene, straks han hører det han mener er en krigstromme, likesom Paars på store sal. Det dreier seg altså om en person som agerer stor kriger inne i et værelse, slik at man må mistenke at han er inspirert av noe som befinner seg inne i værelset. Dette sikter etter min hypotese til de flamske eller "brabantske" gobelinene i riddersalen på henholdsvis Rosenborg og Frederiksborg (jfr. forrige innlegg).
Dette innlegget handler om det som fremtrer som den sannsynlige historiske bakgrunn for de litterære passasjene, Christian 4s deltagelse i Slaget på Kolberger Heide.
Lite tyder på at Christian 4 tok lærdom av tapet i Keiserkrigen og de fatale konsekvenser som fulgte. Tvert imot brukte kongen 1630-tallet til å styrke sitt hjertebarn, flåten, som for øvrig hadde vært til liten nytte under kampen med den tysk-romerske keiser, som ble ført på landjorden. Samtidig satset kongen på oppgradering av grensefestningene. Finansieringen av opprustningen kom på plass ved forhøyelse av Øresundstollen og innføring av toll på Elben. Hvorvidt også forringelse av innkrevd fremmed mynt under omstøpningen inngikk i finansieringen, er jeg ikke kjent med. Men dette er noe Christian 4 drev med i stor stil, og tusking med lødigheten er et grep konger gjerne tyr til i ufredstid.
Ved denne typen finansiering ble Danmark i siste stykke svekket militært, ettersom det påkalte irritasjon hos andre sjøfartsnasjoner. På slutten av 1630-tallet var Øresundstollen blitt tredoblet, noe som førte til at hollenderne gikk inn i Torstenssonkrigen (1643-45) på svensk side. Krigen, i Norge Hannibalfeiden, som er den siste del av dansk involvering i Trettiårskrigen, er oppkalt etter den svenske feltmarskalk Lennart Torstensson. Han var engasjert i Tyskland, men i desember 1643 vendte feltmarskalken sine tropper nordover og før årets utgang var Jylland besatt. Torstenssonkrigen endte med dansk tap. Ved Freden i Brömsebro i 1645 mistet Danmark Jämtland, Härjedalen, Halland (for tretti år), Gotland og Öland. Samtidig fikk svenskene tollfrihet i Øresund.
Ifølge min hypotese er det nedgangstiden for Det danske rike fra Christian 4s regime frem til Store nordiske krigs avslutning som har ansporet historikeren Holberg til å skrive et komisk helteeposet om en kremmer-general-kaptein som går fallitt og en eneveldig fogd som stort sett ligger og drar seg og overlater styret til sin bestikkelige skriver, Stork. Fogd Woldemar styrer etter en hemmelig lov liksom Christian 5 gjorde en lengre periode, nemlig Kongeloven, og lener seg tungt til den bestikkelige fullmakten Stork. Dette bringer tanken på den ytterst bestikkelige rikskansler Griffenfeld, med kallenavn Griffen. Uenigheten mellom fogden og "Storken" knytter seg til spørsmålet om fogdens forestående krigsdeltagelse, noe som fremtrer som en utilslørt referanse til den fatale konflikt mellom kongen og Griffen forut for Skånske krig (jfr. innlegget 6.8.18).
Skjønt ved et nærmere ettersyn kan det vel hevdes at roten til ondet finnes i Frederik 2s regime. Christian 4s far hadde ambisjoner om å beseire Sverige, gjenopprette Kalmarunionen med seg selv som enekonge og posisjonere Danmark som ledende Østersjø-makt. I 1563 ble Den nordiske syvårskrig innledet med Frederik 2s krigserklæring, og den varte til 1570. Det eneste den danske konge oppnådde, var å pådra seg kjempegjeld. Danmarksriket gikk inn i en finansiell krise, som dels ble løst ved å flytte fortollingen i Øresund fra skip til varelast, som innebar et kjempehopp i kronens inntekter. Tilsynelatende så alt riktig så bra ut, men ettersom sønnen arvet farens maktpolitiske ambisjoner òg hans løsning på rikets stadig voksende pengebehov, kom "råttenskapen" for en dag, for å sitere Marcellus i The Tragicall History of Hamlet, Prince of Denmark (1598-1602):
"Something is rotten in the state of Denmark."
Marcellus, som er vakt på Elsinore (Helsingør/Kronborg), sikter til kong Claudius, som i samme øyeblikk fester og drikker nøyaktig liksom Christian 4 på borgen som sikret at danskekongen kunne fortolle lasten på engelske skip etter lystprinsippet. Christian 4s regjering var preget av ødselhet og storhetstanker, reputasjonsjag, fåfengt krigføring, forfeilet prosjektmakeri, storstilet flåte- og slottsbygging, bygrunnleggelser, for en stor del finansiert med stadig øket Sundtoll og myntforringelse (jfr. innlegget 1.10.19).
Torstenssonkrigen innvarslet Danmarksrikets fall fra Nordens trone, som ble fullbragt med Karl Gustav-krigene mellom 1667-1660. Ved Freden i Roskilde måtte Frederik 3 avstå Skåne, Halland, Blekinge, Bornholm, Båhuslen, Trøndelag, Nordmøre og Romsdal. Og selv om danskekongen fikk tilbake de tre sistnevnte norske fylkene samt Bornholm ved Freden i København i 1660, var tapet stort. Håpet om å vinne tilbake tapte landområder inngikk som viktig faktor i bakgrunnen for de påfølgende kriger, Skånske krig (1675-1679) og Store nordiske krig (1700-1720/-21). Men danskekongen ble skuffet i sine forhåpninger. Grensene som ble fastlagt på 1600-tallet, gjelder fremdeles i dag.
Danmarkshistorien på 1600-tallet er skuffende lesning, men det finnes ett unntak: Christian 4s episke innsats under Slaget på Kolberger Heide.
Den 1. juli 1644 barket den danske og den svenske flåte sammen på Kolberger Heide (Kielerbukten), og kampen varte frem til mørkets frembrudd. Slaget endte uavgjort med en taktisk fordel for Christian 4, men 13. oktober samme år ble det danske sjøherredømme brutt for all ettertid, da en dansk eskadre under Pros Mund tapte mot den svenske hovedflåten. Torstenssonkrigen endte med et knusende nederlag for Danmark, som altså måtte avstå store landområder til Sverige.
Det er flere forhold ved dette slaget som fremtrer som underlige, særlig når man betenker hvilket enormt ry kongen erhvervet ved denne anledning. Christian Bruun,* som vel er den som grundigst har studert slaget på Kolberger Heide, skriver:
"(…) Sagen er, at der fra dansk Side slet ingen nøjagtig Efterretning foreligger om Ledelsen af Kampen, ingen Journal er bevaret, ingen officiel Meddelelse om Slaget er os bekjendt. Det er mærkeligt, at, medens der haves en Ordinans af Christian den Fjerde om, hvorledes den danske Flaade 1630 skulde angribe Hamborgerne paa Elben, og der ligeledes haves en Ordinans om, hvorledes Angrebet skulde gaa for sig den 16. Maj 1644 i Lister Dyb mod Hollænderne, kjendes ingen lignende udstedt før Slaget den 1. Juli 1644. Er der blevet udstedt nogen, og er den gaaet tabt? Eller er Slaget saa at sige kommet for hurtigt paa Kongen, saa at der ingen Tid har været til at iagttage Fjendens Bevægelser og derefter at udstede Slag-Ordinansen?"
Argumentet om at slaget er kommet for hurtig på Christian 4, kan finne støtte i et annet underlig forhold, nemlig at kongen, som var sjef for den tredje eskadren på flaggskipet "Trefoldigheden", stilte i det som mest av alt minner om nattøy, under slaget. I 1644 var kongen en eldre herre på 67 år, som hadde levd et liv som kunne tatt knekken på de fleste. Det kan tyde på at han i lengre perioder foretrakk de kongelige gemakker fremfor å speide etter svensken oppe på dekk. Christian hadde sørget for at det var tilgang til alle bekvemmeligheter om bord på «Trefoldigheden»: øl- og vinkjeller, dør inn til kahytten til elskerinnen Vibeke Kruse – hun var trolig ikke med på det aktuelle toktet – og køyer til både baker, kokk og vinskjenk.
Årsaken til at Christians påkledning under slaget er kjent, er at kongen ble såret og klærne tilsølt av blod. Dermed ble de oppfattet som klenodier - nær sagt relikvier - tatt vare på og etter hvert utstilt på Rosenborg slott. På basis av disse klesstykkene og beskrivelser av slaget kan det regnes som svært sannsynlig at kongen denne dagen stilte til dyst med svensken iført natthue, en kort trøye med krage og mansjetter, en vid linnetskjorte og et par tøfler.
Den bevarte trøyen er kort og ble neppe båret uten et overplagg til vanlig. Den var i tillegg slitt og av en fasong som antyder at den var en ti–tyve år gammel. Det kan bety at den var blitt redusert til natt- eller hustøy. Et naturlig spørsmål er om kongen hadde på seg noe på underkroppen, ettersom disse plaggene savnes. Dette ville i så fall ha dreiet seg om knebukser og hoser. Muligens ville også underbukser inngått i antrekket.
Blant argumenter som er blitt brukt for å forklare fraværet av disse plaggene, er at de var så beskadiget at de ble kastet. Mot dette kan det innvendes at det nettopp var for å vise skaden og dens omfang, plaggene ble tatt vare på. Så kunne det hevdes at kongen ikke ble såret på underkroppen, slik at bukser og hoser ikke fikk noen skade og derfor ikke ble oppfattet som noe klenodium. Dette kunne imidlertid like gjerne sies om den ene av de tre huene og tøflene, som ikke bærer spor av kamp. Dernest mener man at kongen trengte disse plaggene til fortsatt bruk, men dette kan også gjøres gjeldende for huene og tøflene også. Dette åpner muligheten for at kongen ikke hadde på seg bukser og hoser. Dette alternativet har meg bekjent ingen tidligere fremsatt. Det kan heller ikke helt utelukkes at eventuelle bukser/underbukser og strømper var besudlet på en måte som ikke gjorde dem egnet til bevaring og utstilling. For øvrig regner man det for sannsynlig at mesteparten av blodet på kongens klær stammer fra Eiler Ulfeldt, som ble dødelig såret. Han stod i nærheten av kongen og rev ham med seg i fallet.
Det som kan sies med stor grad av sannsynlighet, er at den kongelige admiral ikke ville ha stilt i natthue og tøfler i et slag han var forberedt på. I forlengelsen av dette kan det spekuleres på om Christian har ligget og sovet og er blitt vekket av krigslarm, enten signaler fra trommer og trompeter, eller fra kanoner som plutselig dundret løs. Rundt tolvtiden var i hvert fall slaget i gang. Dersom kongen befant seg i sin kahytt, noe antrekket tyder på, kan han i forskrekkelsen – muligvis i halvsøvne – ha styrtet opp på dekk i natt- eller hustøyet.
Det er et åpent spørsmål om kongen var utstyrt med sin egen kårde på dekk. Alle offiserer om bord bar et blankvåpen til bruk i nærkamp og som rangtegn, og det var stor forskjell på de forskjellige rangklassers våpen. Det er utenkelig at selveste admiralen skulle vise seg på dekk uten et blankvåpen, og kildene beretter da også at kongen holdt et blottet sverd i hånden, som han fektet med så lenge kampen varte. Magnus Dureel, som var svensk gesandt i Danmark og hadde sine kilder ved hoffet, skriver i februar 1647 at Christian 4 begynner å iføre seg sitt verge i sitt eget gemakk, og så snart han står opp om morgenen, roper han etter sin kårde og spaserer med den hele dagen. Man vet neppe om kården og bandolæret befant seg i Christians kahytt slik at kongen med letthet kunne gripe denne, eller om kammertjeneren, som skal omtales under, oppbevarte den et annet sted. Kongens mundur ville heller ikke være komplett uten hatt, knebukser, hoser, støvler og fortrinnsvis en frakk eller kjol, videre selvfølgelig bandolær med skjede til kården; verget skulle jo kun trekkes dersom fienden bordet skipet; i tillegg kanskje Elefantordenen og andre øvrighetstegn.
Selv om graden av kong Christians forsyndelse mot munderingskoden er noe usikker, faller tanken på kammertjenerens rolle. På motsatt side av døren inn til Vibekes kvarter i kongens kahytt førte en dør inn til kammertjeneren. Det er slett ingen selvfølge at en konge vet hvor klærne hans befinner seg, ettersom kammertjeneren gjerne var behjelpelig både med å kle på og av sin herre og oppbevarte klærne på et egnet sted.
Følgende scenario er mulig: Kongen sover eller hviler; kammertjeneren har kanskje forlatt sin post utenfor majestetens dør; krigsalarmen går; kongen våkner og har ikke tid til å vente på kammertjeneren eller alternativt at denne skal trekke på ham hoser, bukser, støvler og spenne på ham bandolæret, men styrter ut på dekk i natt- eller«husdrakten» i troen på at han er en stor krigsmann. For alt vi vet, kan kammertjeneren ha registrert at majesteten "sov paa grønne Øre", for å hentyde til Mikkelsens beskrivelse av situasjonen på store sal da Ruus slapp den durabelige salutten, eller han lå kanskje og slumret. Kammertjeneren kan ha benyttet anledningen til å gå ned i akterstavnen for å hente rent linnet. Det kan tilmed ha dreid seg om en avtale, der kammertjeneren ber herren om tillatelse til å hente linnet, ettersom alt ånder fred og ingen svensker. Så, mens denne utfører sitt oppdrag, smeller det.
I et udatert brev uten adressat fra begynnelsen av 1644 med forordninger om innredningen av «Trefoldigheden», deriblant om plasseringen av dørene inn til henholdsvis Vibeke og kammertjeneren, skriver kongen følgende:
"Naar det Skib Trefoldighed er kjølhalet og hjulpen ved Kjølen som det sig bør, da skal derudi ordineres en Kjælder saa sidt neder i Sogget og saa nær Agterstavnen som ske kan. Det Rum i Sogget, som falder al for svært til at lægge Øl og Vin i, skal bruges til mit Kammertøj, det andet skal deles imellem Vinskjænken og Spise Kjældersvenden, dog skal Enhver have en Dør apart til sin Kjælder."
Det er verdt å legge merke til uttrykket «kammertøj», som trolig refererer til tøy kongen bruker i sitt kammer, nemlig sengeklær, slåbrok, tøfler, natthuer, mansjetter, krager og dess like, men også undertøy, som skjorter og underbukser. Også under tokt krevet kongens garderobe, liksom hans forpleining, menneskelige ressurser. Dette behovet skulle ikke avta med tiden: Man kan bare tenke seg da Christian 5 red i krigen iført silkefrakk, stivede kniplinger, blankpussede støvler, allongeparykk òg hatt; her var ikke barberer og annet tjenerskap langt unna.
At ikke alt ved Christian 4s opptreden på «Trefoldigheden»s dekk var like gjennomtenkt, antydes også ved en annen merkelig ting: Ikke én eneste gang omtaler kongen sin angivelig så heroiske innsats under dette slaget. Og her er det snakk om en konge som var overordentlig glad i å meddele seg skriftlig om alt fra det store til det lille. Ikke ett eneste ord har den flittige brevskriver ofret på denne dramatiske hendelsen, da han, den gamle generalkaptein og landets hersker, ble såret etter at svensken fikk inn en kule i siden på «Trefoldigheden». Like fullt oppstod det etter hvert en myte der Christian 4 fremstår som heltekonge og martyr, en skinnbarlig frelserhelt.
Det tør neppe vekke forundring at en av kildene til denne frelsermyten er Niels Slanges bearbeidede biografi om Christian 4.** En annen kilde er riksråden Gunde Rosenkrantz (1604–1675), som skriver følgende i et latinsk hyllestdikt (Christian Bruun):
"Da Ulfelderne vare faldne og Alt paa Grund af de hyppige Skud var indhyllet i Røg, saa at man Intet kunde se, og Du selv midt iblandt dem var tilsølet af Blod, opstod Raabet: 'Kongen er død. Fædrelandets Fader er falden, vor Frelse er tabt, det er forbi med os, vi gaa Alle under,' da ilede Du til med uforskrækket Mod og sagde: 'Jeg lever, og er der end tilstødt mig Noget menneskeligt [dvs. om han er blitt såret], saa maa I tænke paa Fædrelandets Fare, og kæmpe tappert for Hus og Arne.'»
Holberg har også ett og annet å si om det som skjedde på «Trefoldigheden»s dekk, og det virker akkurat like sterkt heroiserende som Rosenkrantz’ beretning (Dannemarks Riges Historie). Skildringen kan klart defineres som panegyrikk, noe Holberg ellers tar avstand fra når han skriver om de krav som bør stilles til biografene. Skjønt til panegyrikkens forsvar kan det sies at denne lar liten tvil tilbake om at beskrivelsen av de historiske forhold er forvrengt.
"Hans Majestæt, da han paa sit Skib, kaldet Trefoldighed, opmuntrede sine Folk til en tapper Modstand, kom der af de Fiendtlige Skibe en Stykke-Kugle, hvilken traf Skibet med saadan Force, og splidede Træet saaledes, at af de mangfoldige Træstykker, som førdtes i Luften 12 eller 13, som stode ved Kongens Side, omkomme eller bleve saarede. Samme Kugle bar og ingen større Respect for den Kongl. Person, hvilken bekom hen ved 23 Blessurer og miste sit højre Øje.
Af denne ulykkelige Hendelse lod den store Heldt sig ikke forskrække, men gandske blodig og saared lod sig see, hvor Ilden og Røgen var tykkest med en rød Hue paa Hovedet, og sit blotte Sværd udi Haanden, og, som en fremmed Skribent siger, med en Tapperhed, som aldrig tilforn er seed, continuerede endda Træfningen udi nogle Timer indtil om Natten, hvilken favoriserede de Svenskes Retirade til Christianpriis."
Christian 4 kunne altså observeres med en rød hue på hodet og sitt nakne sverd i hånden, midt i ilden og røyken. Dette i henhold til Holberg, som så viser til en fremmed skribent som forteller at kongen tappert fortsatte trefningen enda noen timer.
Det springende punkt er om Holberg skal forstås dithen at kongen kjempet midt i ilden og røyken med sitt dragne sverd i hånden i flere timer. Og, kan det legges til, med ett øye, ettersom det høyre var skutt i stykker.
Vi skal sammenligne Holbergs opplysninger med den fremmede skribentens. Det dreier seg om den italienske forfatter Vittorio Siri (1608–1685) og hans historieverk Il Mercurio ovvero historia de’ correnti tempi, som utkom i femten bind fra 1644 til 1682. Her står følgende om slaget:
"Uforfærdet forblev Kongen paa det lavere Batteri af sit Skib, kaldet Trefoldighed, for at beskyde de fjendlige Skibe, da der netop under Kampens største Hede og under Kanonsalvernes mest døvende Larm fra den svenske Flaades Malmkanoner udsendtes en Kugle, der ramte Delfinerne paa den Kanon, som Kongen just satte i Sigte, og hvoraf Stumperne ramte og dræbte tolv eller tretten Personer, som omgave Kongen, blandt dem to fornemme Herrer ved Navn Ulfeld, Brødre til Danmarks Riges Hofmester. Skudet viste ikke mere Ærbødighed for selve Kongens Person, som blev ramt fra Brystet opad og fik tretten (tredici) Saar, af hvilke et gik midt igjennem det højre Øje (li fendeva l’occhio destro per mezzo), forudenat det venstre Øre blev kløvet. Han forfærdedes imidlertid slet ikke over denne saa skrækkelige og sørgelige Hændelse, men blev trods Blodtabet og Saarene endnu vildere end før, stod der med blodigt Ansigt og blodige Klæder, skrækkelig paa Skibets Dæk, der var en Skive for Fjendens Kugler og Ild, med sin røde Barret (la beretta rosa) paa Hovedet og sit Sværd i Haanden, idet han vedblev at kæmpe med en aldrig forhen set Tapperhed og Uforfærdethed adskillige Timer igjennem, uden at bryde sig det mindste om, at sætte tilligemed Riget sit Liv paa Spil, naar blot hans Fjender faldt for hans Vaabens Ild."
Holbergs og Siris beskrivelse kan synes å divergere på enkelte punkter. Det er naturlig å tolke Holberg dithen at kongen oppholder seg et sted på dekk sammen med flere standspersoner, hvorfra han kan mane soldatene til innsats. Ifølge Siri derimot er kongen i ferd med å stille inn en kanon da den svenske kulen rammer «Trefoldigheden». Både Holberg og Siri forteller at kongen blir såret og tilsølt av blod, men at han fortsetter å kjempe, tilsynelatende uten å ha mottatt legehjelp.
Det er mest naturlig å oppfatte konjunksjonen «idet» i «og sit Sværd i Haanden, idet han vedblev at kæmpe» i betydningen «hvad der sker samtidigt med noget andet: i det øjeblik, da; medens; da» (ODS). Det betyr i så fall at kongen ifølge Siri, Holbergs "fremmed(e) Skribent", kjempet i flere timer med sverdet i hånden. Her skal vi for øvrig ha in mente at det er usikkert om Christian hadde på seg bandolær med skjede.
Ved dette punktet står vi overfor en opplysning som torpederer Danmarks nasjonalikon, den blødende Christian 4 som kjemper for folket på "Trefoldigheden"s dekk: Det var aldri noen svenske fiender om bord på kongens flaggskip! Likevel har Christian fektet i vei med sverdet.
Opplysningen om at kongens eneste interesse er at hans fiender skal falle for hans våpens ild, peker mot den typen våpen som ble brukt, nemlig «ildvåpen». Først og fremst gjelder dette kanoner. Hvorvidt det også ble brukt muskedunder eller pistol, er jeg ukjent med. I Slaget på Kolberger Heide gjorde offiserene således klokest i å la kården forbli i skjeden. Men det finnes altså en ensom sverdsvinger om bord, den ville og skrekkelige kong Christian, som til tross for sår, blodtap og enøydhet fortsetter kampen og slik sikrer seg en plass på nasjonens æreshimmel, iført rød natthue, trolig også tøfler.
Det er sannsynlig at Holberg har stusset over Siris beskrivelse av begivenhetene på «Trefoldigheden»s dekk, men det finnes enkelte sammenfall med andre kilder. I Christoffer Henrik Amthors Historische Einleitung zu dem jetzigen Krieg in Norden (1710) fortelles følgende:
"Kongen gjorde Underværker, og opmuntrede ved sit Exempel sine Soldater til den hæftigste Modstand; dog maatte han lide en stor Ulykke. Thi en svær Kugle slog ind i hans Skib og sønderslog Træværket saaledes, at 12 til 13 Personer dels bleve dræbte, dels saarede af de omkring flyvende Stykker. Foruden forskjellige Slag paa Kroppen fik Kongen et Saar i det venstre Øre og mistede ganske det højre Øje ved en Splint. Tiltrods for at han saaledes var saaret, gik Kongen ganske blodig op paa Overløbet, havde en rød Hue paa Hovedet og et Sværd i Haanden, og uden at sky Faren gjorde han en Kapitajns Tjeneste i Kommandoen og simpel Matros-Tjeneste i Fægtningen."
Få år etter denne utgivelsen ble Amthor utnevnt til dansk historiograf med oppgave å skrive landets historie. Opplysningen om at Christian 4 gjorde underverker, turde snarest skrives på kontoen for kongesmisking. Det samme gjelder påstanden om at Christian ved sitt eksempel skal ha oppmuntret soldatene til den heftigste motstand. De soldatene som var direkte involvert i kamphandlingen og som derfor kunne sies å yte motstand, var først og fremst (utelukkende?) skytterne som betjente kanonene eller stykkene. Det er vanskelig å forstå hvordan Christian ved sitt eksempel kan ha oppmuntret disse til å skyte heftigere. Spesielt ikke dersom kongen har kjempet i timevis med et nakent sverd i hånden.
Holberg har lagt til en detalj som meg bekjent ikke finnes i de andre beretningene om slaget, nemlig at kongen oppsøkte de stedene hvor ilden og røyken var tettest, det må bety der kanonene ble avfyrt eller fiendens kuler slo ned. Hvordan kongen samtidig har kunnet skjøtte sin plikt som admiral eller eskadresjef er ikke lett å forstå. Det er muligens dette dilemmaet som berøres i og med Amthors opplysning om at Christian både gjorde kapteinstjeneste i kommandoen og matrostjeneste i fektningen.
I Holbergs beretning om Torstenssonkrigen omtales også en trefning mellom danske og svenske skip rett før Slaget på Kolberger Heide, idet han også her viser til fremmede skribenter, navnlig Siri:
"Udi denne Træfning lod Hans Majestet see stor Tapperhed, i det han fuld af Martialsk Hidsighed paa sit Skib med Kaarden udi Haanden præsenterede sig for Fienden, og med sit Aasiun, og Kongelige Nærværelse, kunde siges at have drevet Fienden paa Flugten, som fremmede og fiendtlige Skribentere vidne."
Denne beskrivelsen er åpenbart uriktig. En konge som viser seg frem for fienden slik at hans åsyn og blottede kårde kan studeres, vil utvilsomt bli skutt. At denne passasjen ikke medfører riktighet, fremgår også av passasjen over, der det står følgende:
"(...) til de Svenskes Lykke oprejsede sig en forskrækkelig Storm, hvilken tillige med den overhengende Nat giorde Ende paa Slaget, da det neppe var begyndt."
"(...) til de Svenskes Lykke oprejsede sig en forskrækkelig Storm, hvilken tillige med den overhengende Nat giorde Ende paa Slaget, da det neppe var begyndt."
En kaptein som står innhyllet i røyk og ild med et blottet sverd tett innpå kanonskytterne vil vel snarere oppleves som en irritasjon enn en oppmuntring. Når det dessuten dreier seg om et enøyet gammel mann med en rekke lesjoner – hvis konstitusjon trolig har vært svekket i utgangspunktet (jfr. under om legenes uttalelse om kongens helse – gjør ikke det situasjonen bedre. Det er således et farlig scenario Holberg har manet frem på «Trefoldigheden»s dekk, som snarest bør tolkes satirisk.
Samtidig må et annet forhold tas i betraktning når det rapporteres om merkelig oppførsel hos kongen, og det er hans umåteholdne alkoholbruk, som tiltok med årene. Det kan nærmest utelukkes at Holberg har akseptert Siris og andre skribenters fremstilling av kongens uforlignelige innsats som troverdig. En pussig detalj kan understøtte at forfatteren har hatt en ironisk eller satirisk distanse til det overdrevent panegyriske ved Siris tekst. Den italienske historiker skriver at kongen fikk tretten sår, men at han til tross for dette kjempet enda villere enn før. Her kan man lure på hvem som har talt kongens sår, og hvordan sluttresultatet så er brakt videre. I kongens brev står det ingenting om disse sårene. Først i et brev fra julaften 1644 ber Christian Corfitz Ulfeldt sammenkalle doktorene slik at de kan gi ham råd:
"Hvad Jeg skal bruge, at Jeg kan blive restitueret i mit Hoved, hvorudi jeg kontinuerlig haver været besværet som jeg altid var drukken, siden den Tid mit Øre blev slagen isønder, den Tid din Broder Knud blev skamferet og Ejler blev død, af hvilket Slag det højre Øje fik Skade, at Jeg ser Intet dermed, der dog Øjestenen ingen Skade fik."
Her fremgår det at kongen ble såret i øyet og øret, men det sies intet om resten av de 13 sårene. Når det gjelder klagen over døsighet, mente doktorene denne ikke var usedvanlig, kongens alder og tidligere levevis tatt i betraktning (Ib Søgaard, "En kongelig øjenlæsion"). Holberg, som har lest kongens brev, reduserer slett ikke på antallet sår, men legger tvert imot på ti til, idet han skriver at kongen fikk «henved 23 Blessurer og mistede sit højre Øje.» Den store helt lot seg likevel ikke forskrekke, men dukker opp der ilden og røyken er tykkest. Hvorpå følger henvisningen til Siri, der det vitterlig står at kongen fikk 13 sår.
Den røde huen, som er omtalt i de fleste beretningene om slaget, byr på problemer. Det finnes bevart tre av Christian 4s huer på Rosenborg, som med stor sannsynlighet kan knyttes til Slaget på Kolberger Heide. Den ene huen i sort silke og med kniplingskrone har skader som forteller at det var denne kongen bar, da han ble såret. En annen hue i lysegrønn silke med broderier, også denne med en kniplingskrone, er påsydd en lapp til å dekke kongen høyre øye. Det forteller at denne huen ble brukt mens kongens øye ble leget, skjønt synet vendte aldri tilbake. Videre finnes en hue i gyllen silke med opphøyd mønster og kongens monogram i rød silkefløyel. Den matcher tøflene som også er bevart, og sannsynligvis har det hørt en slåbrok eller «nattkjortel» til dette antrekket.
I en gammel inventarliste fra Rosenborg står det at en av de tre huene er i rød fløyel, det er utvilsomt den gylne med rødt mønster. Sannsynligvis er det denne huen kildene refererer til med den stridende konges røde hue, uten at den nøyaktige sammenheng kan avklares, ettersom denne huen ikke bærer spor etter kamp. Kanskje kan Siri under arbeidet med historieverket ha fått høre om bevaringen av Christian 4s plagg uten at opplysningene har vært helt nøyaktige, og bitt seg merke i den røde huen. Huen og tøflene har alltid blitt oppbevart sammen med det blodflekkede tøy fra Kolberger Heide, man har derfor antatt at disse er blitt brukt i forbindelse med slaget (jfr. De Danske Kongers Kronologiske Samling, dragt.dk). De panegyriske skildringene nevner ikke noe om at sårene ble stelt og forbundet rett etter at kongen ble rammet. Men det er svært sannsynlig at en medikus har ilet til for å sørge for dette. I den forbindelse kan den tilsølte gjennomhullede huen ha blitt erstattet med den "rød", og med denne på sitt bandasjerte hode kan Christian ha fortsatt "fektningen".
Silkehue og -tøfler blant etterlatenskapene til en såret krigshelt turde ha påkalt en viss oppmerksomhet. Nattøy og draget sverd peker mot diametralt motsatte sfærer; førstnevnte mot kammerets – sågar sovekammerets – privatliv, sistnevnte mot krigsskueplassens mann mot mann-kamp. En natthue var ikke bare til bruk om natten, men inngikk i husantrekket. Når man beveget seg ute i det offentlige rom, var det påkrevet med hatt. En slik kunne også brukes innendørs mellom fintfolk. Hvis kongen derimot var til stede, måtte resten av selskapet ta hatten av for ham.
Det han nærmest utelukkes at Holberg ikke stusset over at den kongelige admiral stilte i rød hue på «Trefoldigheden»s dekk, og at intet fra hendelsen er nevnt i kongens brev. Hue var ikke noe standspersoner viste seg med ute blant folk, spesielt ikke fyrster. Skjønt når man som Christian 4 "gik i sin høje og graae Alder", slik Holberg skriver i denne passasjen, har man gjerne behov for å erstatte svinnende hårprakt med et tildekkende, lunende inneplagg. Som historiker har Holberg ganske sikkert søkt en forklaring på admiralens antrekk. Dersom man sammenholder dette med andre kjente enkeltheter ved Slaget på på Kolberger Heide, er det én forklaring som stikker seg frem: Den eldede konge har sovet eller slappet av i nattøyet i sin komfortable kahytt. Da alarmen gikk eller kanonaden begynte litt utpå dagen, har den gamle krigsmann styrtet opp på dekk i bare skjorten, for å si det slik, muligens rustet med sitt verge.
Flere forhold taler for at Holberg har kjent til at kongens antrekk fra Kolberger Heide ble oppbevart på Rosenborg. Den danske drakthistorikeren Katia Johansen skriver at relikviene ble vist frem for prominente gjester på 1600- og 1700-tallet (dragt.dk), og Peter Kristiansen på Rosenborg slot opplyser i en e-post at «når C5 fik særlige gæster blev de [de blodflekkede klær] også fremvist.» P. Brock skriver at i Christian 5s tid ble nasjonalrelikviene oppbevart i et skap sammen med tilbehøret til bestefarens dødsseng samt enkelte andre gjenstander. Det ble kalt «Christian den Fjerdes Skab og fandtes i Dronningens Gemak eller Christian den Fjerdes saakaldte Audientssal i Stueetagens nordre Ende, altsaa i et af Slottets fornemste Værelser».*** Dette er muligens den salen som i dag kalles Vinterstuen, og som er tapetsert med hollandske malerier innsatt i paneler.
I det eldste inventariet, som er fra Christian 5s tid, er oppført hva som befant seg i det første rommet i Christian 4s skap:
"Et lidet Skriin med allehaande farved Straae i Blomster overlagt, herudi findes: Kong Christian IV. Nathue, som han bar da han blev blesseret i Slaget paa Colberger Heide; Dito Kongens Nathue, som han bar da han havde sammestedes mist sit høyre Øje, med en grøn Taftes Lappe for. Hans Majestæts blodige Skiorte han havde paa i dito Slag; Hans Majestæts dito Krave, Tørklæde og Mansietter. Et Par Dito Pudesvaar og Brøstdug. Hans Nathue af rød Fløyel, derudi staar vævet Christian IV.; Et Par Tøfler af Fløyel. 2 Kong Christian IV. Trøye af violet blommet Kaf, som han bar i dito Slag, er giennemskudt paa høyre Skulder […]."
I neste innlegg skal det trekkes en linje fra Christian 4s opptreden på Kolberger Heide til Peder Paars, som kjemper som en løve i bare skjorten mot skamler og benker i fogd Woldemars hus.
* Slaget paa Kolberger Heide den 1. juli 1644 og de derefter følgende Begivenheder : et Bidrag til den danske og svenske Søkrigshistorie : med et Kort over Kieler-Bugt og Kieler-Fjord, København 1879.
** Slange, Niels, Gram, Hans (1749): Den Stormægtigste Konges Christian den Fierdes Konges til Danmark og Norge, de Venders og Gothers, Hertugs til Slesvig, Holsten, Stormarn og Ditmersken, Greves til Oldenborg og Delmenhorst, Historie / sammenskreven af Niels Slange ; Igiennemseet og af Archiv-Documenter forbedret af H. Gram. Kjøbenhavn : Trykt udi hans Kongel. Majests. priviligerede Bogtrykkeri.
*** Brock, P. (1890): Minderne om Søslaget paa Kolberger Heide den 1 Juli 1644 i de danske Kongers kronologiske Samling paa Rosenborg, København, s. 4–5. 213. Christensen, Sigrid Flamand (1940): Kongedragterne fra 17. og 18. aarhundrede, København, 2 bind.
Samtidig må et annet forhold tas i betraktning når det rapporteres om merkelig oppførsel hos kongen, og det er hans umåteholdne alkoholbruk, som tiltok med årene. Det kan nærmest utelukkes at Holberg har akseptert Siris og andre skribenters fremstilling av kongens uforlignelige innsats som troverdig. En pussig detalj kan understøtte at forfatteren har hatt en ironisk eller satirisk distanse til det overdrevent panegyriske ved Siris tekst. Den italienske historiker skriver at kongen fikk tretten sår, men at han til tross for dette kjempet enda villere enn før. Her kan man lure på hvem som har talt kongens sår, og hvordan sluttresultatet så er brakt videre. I kongens brev står det ingenting om disse sårene. Først i et brev fra julaften 1644 ber Christian Corfitz Ulfeldt sammenkalle doktorene slik at de kan gi ham råd:
"Hvad Jeg skal bruge, at Jeg kan blive restitueret i mit Hoved, hvorudi jeg kontinuerlig haver været besværet som jeg altid var drukken, siden den Tid mit Øre blev slagen isønder, den Tid din Broder Knud blev skamferet og Ejler blev død, af hvilket Slag det højre Øje fik Skade, at Jeg ser Intet dermed, der dog Øjestenen ingen Skade fik."
Her fremgår det at kongen ble såret i øyet og øret, men det sies intet om resten av de 13 sårene. Når det gjelder klagen over døsighet, mente doktorene denne ikke var usedvanlig, kongens alder og tidligere levevis tatt i betraktning (Ib Søgaard, "En kongelig øjenlæsion"). Holberg, som har lest kongens brev, reduserer slett ikke på antallet sår, men legger tvert imot på ti til, idet han skriver at kongen fikk «henved 23 Blessurer og mistede sit højre Øje.» Den store helt lot seg likevel ikke forskrekke, men dukker opp der ilden og røyken er tykkest. Hvorpå følger henvisningen til Siri, der det vitterlig står at kongen fikk 13 sår.
Den røde huen, som er omtalt i de fleste beretningene om slaget, byr på problemer. Det finnes bevart tre av Christian 4s huer på Rosenborg, som med stor sannsynlighet kan knyttes til Slaget på Kolberger Heide. Den ene huen i sort silke og med kniplingskrone har skader som forteller at det var denne kongen bar, da han ble såret. En annen hue i lysegrønn silke med broderier, også denne med en kniplingskrone, er påsydd en lapp til å dekke kongen høyre øye. Det forteller at denne huen ble brukt mens kongens øye ble leget, skjønt synet vendte aldri tilbake. Videre finnes en hue i gyllen silke med opphøyd mønster og kongens monogram i rød silkefløyel. Den matcher tøflene som også er bevart, og sannsynligvis har det hørt en slåbrok eller «nattkjortel» til dette antrekket.
I en gammel inventarliste fra Rosenborg står det at en av de tre huene er i rød fløyel, det er utvilsomt den gylne med rødt mønster. Sannsynligvis er det denne huen kildene refererer til med den stridende konges røde hue, uten at den nøyaktige sammenheng kan avklares, ettersom denne huen ikke bærer spor etter kamp. Kanskje kan Siri under arbeidet med historieverket ha fått høre om bevaringen av Christian 4s plagg uten at opplysningene har vært helt nøyaktige, og bitt seg merke i den røde huen. Huen og tøflene har alltid blitt oppbevart sammen med det blodflekkede tøy fra Kolberger Heide, man har derfor antatt at disse er blitt brukt i forbindelse med slaget (jfr. De Danske Kongers Kronologiske Samling, dragt.dk). De panegyriske skildringene nevner ikke noe om at sårene ble stelt og forbundet rett etter at kongen ble rammet. Men det er svært sannsynlig at en medikus har ilet til for å sørge for dette. I den forbindelse kan den tilsølte gjennomhullede huen ha blitt erstattet med den "rød", og med denne på sitt bandasjerte hode kan Christian ha fortsatt "fektningen".
Silkehue og -tøfler blant etterlatenskapene til en såret krigshelt turde ha påkalt en viss oppmerksomhet. Nattøy og draget sverd peker mot diametralt motsatte sfærer; førstnevnte mot kammerets – sågar sovekammerets – privatliv, sistnevnte mot krigsskueplassens mann mot mann-kamp. En natthue var ikke bare til bruk om natten, men inngikk i husantrekket. Når man beveget seg ute i det offentlige rom, var det påkrevet med hatt. En slik kunne også brukes innendørs mellom fintfolk. Hvis kongen derimot var til stede, måtte resten av selskapet ta hatten av for ham.
Det han nærmest utelukkes at Holberg ikke stusset over at den kongelige admiral stilte i rød hue på «Trefoldigheden»s dekk, og at intet fra hendelsen er nevnt i kongens brev. Hue var ikke noe standspersoner viste seg med ute blant folk, spesielt ikke fyrster. Skjønt når man som Christian 4 "gik i sin høje og graae Alder", slik Holberg skriver i denne passasjen, har man gjerne behov for å erstatte svinnende hårprakt med et tildekkende, lunende inneplagg. Som historiker har Holberg ganske sikkert søkt en forklaring på admiralens antrekk. Dersom man sammenholder dette med andre kjente enkeltheter ved Slaget på på Kolberger Heide, er det én forklaring som stikker seg frem: Den eldede konge har sovet eller slappet av i nattøyet i sin komfortable kahytt. Da alarmen gikk eller kanonaden begynte litt utpå dagen, har den gamle krigsmann styrtet opp på dekk i bare skjorten, for å si det slik, muligens rustet med sitt verge.
Flere forhold taler for at Holberg har kjent til at kongens antrekk fra Kolberger Heide ble oppbevart på Rosenborg. Den danske drakthistorikeren Katia Johansen skriver at relikviene ble vist frem for prominente gjester på 1600- og 1700-tallet (dragt.dk), og Peter Kristiansen på Rosenborg slot opplyser i en e-post at «når C5 fik særlige gæster blev de [de blodflekkede klær] også fremvist.» P. Brock skriver at i Christian 5s tid ble nasjonalrelikviene oppbevart i et skap sammen med tilbehøret til bestefarens dødsseng samt enkelte andre gjenstander. Det ble kalt «Christian den Fjerdes Skab og fandtes i Dronningens Gemak eller Christian den Fjerdes saakaldte Audientssal i Stueetagens nordre Ende, altsaa i et af Slottets fornemste Værelser».*** Dette er muligens den salen som i dag kalles Vinterstuen, og som er tapetsert med hollandske malerier innsatt i paneler.
I det eldste inventariet, som er fra Christian 5s tid, er oppført hva som befant seg i det første rommet i Christian 4s skap:
"Et lidet Skriin med allehaande farved Straae i Blomster overlagt, herudi findes: Kong Christian IV. Nathue, som han bar da han blev blesseret i Slaget paa Colberger Heide; Dito Kongens Nathue, som han bar da han havde sammestedes mist sit høyre Øje, med en grøn Taftes Lappe for. Hans Majestæts blodige Skiorte han havde paa i dito Slag; Hans Majestæts dito Krave, Tørklæde og Mansietter. Et Par Dito Pudesvaar og Brøstdug. Hans Nathue af rød Fløyel, derudi staar vævet Christian IV.; Et Par Tøfler af Fløyel. 2 Kong Christian IV. Trøye af violet blommet Kaf, som han bar i dito Slag, er giennemskudt paa høyre Skulder […]."
I neste innlegg skal det trekkes en linje fra Christian 4s opptreden på Kolberger Heide til Peder Paars, som kjemper som en løve i bare skjorten mot skamler og benker i fogd Woldemars hus.
* Slaget paa Kolberger Heide den 1. juli 1644 og de derefter følgende Begivenheder : et Bidrag til den danske og svenske Søkrigshistorie : med et Kort over Kieler-Bugt og Kieler-Fjord, København 1879.
** Slange, Niels, Gram, Hans (1749): Den Stormægtigste Konges Christian den Fierdes Konges til Danmark og Norge, de Venders og Gothers, Hertugs til Slesvig, Holsten, Stormarn og Ditmersken, Greves til Oldenborg og Delmenhorst, Historie / sammenskreven af Niels Slange ; Igiennemseet og af Archiv-Documenter forbedret af H. Gram. Kjøbenhavn : Trykt udi hans Kongel. Majests. priviligerede Bogtrykkeri.
*** Brock, P. (1890): Minderne om Søslaget paa Kolberger Heide den 1 Juli 1644 i de danske Kongers kronologiske Samling paa Rosenborg, København, s. 4–5. 213. Christensen, Sigrid Flamand (1940): Kongedragterne fra 17. og 18. aarhundrede, København, 2 bind.
