Sukkervann og rent linnet - «Samfundets støtter» I

 

                

 

                     Såret i sjelen, arret som aldri slutter å verke;

                                    nederlagets bruddsted;

                                    Ostrołękas merke.

                                                          Ulrik Farestad

 

Skuespillet åpner med et møte i «Foreningen for de moralsk fordærvede», som holdes i havesalen hos konsul Bernick. Fru Bernick sitter ved et bord sammen med flere andre kvinner, opptatt med syarbeid. Lenger tilbake, ved et lite bord hvor det er plassert to blomsterpotter og et glass sukkervann, sitter adjunkt Rørlund. Blomsterpottene på det lille bordet viser at det gjøres ære på adjunkten. Da det senere stelles i stand til festmottagelse i havesalen, bærer tjenestepiker inn en rekke blomsterpotter. Herr Rummel resonnerer at det godt kan se ut som om blomsterpottene står der til vanlig; underforstått settes pottene frem når noe skal feires. Rørlund leser for kvinnene fra en bok med gullsnitt.

 

En mann som sitter for seg selv med et glass sukkervann, bringer tanken på Johan Sebastian Welhavens berømte dikt «Republikanerne» (1836?). Åstedet er en ydmyk liten kafé i Paris, der man vanligvis treffer studenter og småartister. Dersom disse svikter, «eier den dog / en stillere Gjest i sin dunkle Krog.»

 

«Nu er det Midnat; der sidder en Gjest

endnu ved sit Bord med en Sukkervands-Rest.

Hans Ansigt er falmet, hans Dragt er grov,

hans Linned er rent, og hans Hænder er smukke.»

 

Mannen i diktet har rent linnet. På det store bordet i havesalen ligger «store bunker af halvfærdigt og tilklippet linned samt andre beklædningsgenstande.» Rørlunds tilhørerinner syr klær til de moralsk fordervede, som vil få rent linnet liksom diktets ensomme kafégjest.

 

Den selsomme mannen har en trist historie; han har deltatt i Slaget ved Ostrołęka (1831) under det polske opprøret mot den russiske tsar, som signaliserte polakkenes endelige tap. Han har kjempet for frihet, nå er hans liv en ruin. Plutselig brytes kafédøren opp, og inn stormer en skare med bråkjekke «Ungersvenner». De har nettopp overværet Auberts opera Den stumme fra Portici, som handler om napolitanernes opprør mot den spanske vicekongen i 1647. De er beruset av drømmen om folkenes frihet og tyrannenes død har, og nå vil de ha champagne.

 

En av ungersvennene stiger opp på et bord og holder en flammende tale. Flokken jubler og roper:

 

«Champagne, Garçon, paa Tyrannernes Død

[…]

Proppen fløi mod den selsomme Mand,/

der sad i en Krog med sit Sukkervand.»

 

De oppfordrer den fremmede til å drikke champagne, han svarer:

 

«Jeg drikker ei Vin, om stærk eller mild;

dens Sødme er vammel, jeg hader dens Ild.

Jeg sidder med Gru paa mit Livs Ruin.

Mit Bæger er tømt; jeg drikker ei Vin.»

 

Ungersvennene skjeller ham ut og roper på hevn og duell.

 

«Han viste sit Bryst, — hvor det var skrammet,

af streifende Kugler, af Klinger rammet!

— ‘I Daarer! Det er Ostrolenkas Mærke.

Har I vel fattet, hvor det kan værke?

Der er ingen Lise for denne Kval;

den kan ikke blunde for Sladder og Pral.’»

[…]

Tilside, Drenge, giver mig Rum!

Himlen har Stjerner, — Natten er stum.’

 

De saa paa hverandre. Han vandred sin Vei.

De havde Champagne, men rørte den ei.»

 

Mannen med rent linnet er altså en såret, arret soldat, muligens en frivillig, som åpenbart må ha trengt en anselig mengde forbindinger. Også denne detaljen har sin parallell i skuespillet, i en av Rørlunds replikker. Fru Bernick takker adjunkten fordi han bruker så mye tid på kvinnene og deres forening. Han forklarer det med at det er skoleferie, men hun gjentar at det er et offer. Rørlund repliserer:

 

«Tal aldrig om det, bedste frue. Bringer De ikke allesammen et offer for en god sags skyld? Og bringer De det ikke gerne og gladeligen? Disse moralsk fordærvede, hvis forbedring vi arbejder for, er at betragte som sårede soldater på en slagmark; De, mine damer, er diakonisserne, ​de barmhjertige søstre, der plukker charpi til disse ulykkelige tilskadekomne, lægger forbindingen lindt om sårene, læger og heler dem –»

 

Rørlunds metafor, der mottagerne av det nye (rene) linnetet sammenlignes med ulykkelige sårede soldater, fremtrer som en parallell til diktets hovedperson, soldaten i rent linnet med skrammet bryst. Den ulykkelige kafégjesten tilhører gruppen av «Pauvres honteux», økonomisk vanskeligstilte personer som har sett bedre dager og derfor forsøker å skjule sin fattigdom. Hvorvidt det i diktet utelukkende siktes til sårede soldater som hadde kjempet for Polens frihet i Slaget ved Ostrołęka, fremgår ikke klart. Den skibbrudne flokk, som aldri er glad, søker et hjem. Men det eneste de finner, er en ydmyk liten kafé.

 

Både skuespillets moralsk fordervede / «de ulykkelige sårede på en slagmark» og diktets pauvres honteux / ulykkelige tilskadekomne soldater trenger omsorg, et hjem, rent linnet osv. Kvinnene, Rørlunds tilhørerinner, føler seg kallet til å gi en slik omsorg. Adjunkten leser høyt fra «Kvinden som samfundets tjenerinde», en fiktiv tittel. «Foreningen for de moralsk fordærvede» er også en konstruksjon; satire over adjunkten og hans tilhørerinner. De er påvirket av samtidens pietistiske ideer, kjent fra Lammers-bevegelsen og indremisjonen. Omsorg eller diakonalt arbeid er en viktig del av disse religiøse bevegelsene. På det realistiske plan peker Rørlund og kvinneforsamlingen mot den pietistiske bevegelse i samtiden, som spesielt fikk fotfeste i mindre byer; handlingen foregår i en mindre kystby. Adjunktens plassering ved det lille bordet med sukkervannsglasset og tilhørerinnenes arbeid med nytt eller rent linnet peker på et underliggende plan mot Welhavens dikt, der hovedpersonen drikker sukkervann og har rent linnet.

 

Charpi er et gammelt forbindelsesmiddel, og det er antageligvis det som ble anvendt under Slaget ved Ostrołęka. Vi kan altså se for oss at den arrete soldaten er blitt forbundet med charpi. Uten forbinding ville han neppe ha overlevd alle streifene fra kuler og klinger. Charpien kan i det tenkte tilfellet ha blitt plukket av patriotiske polske kvinner. Det er ikke sannsynlig at norske kvinner har plukket charpi på grunn av urolige tider i 1877. Rørlund griper altså til et historisk tilfelle, og det er naturlig å knytte metaforen til soldaten med «Ostrolenkas Mærke» på brystet.

 

Det er vanlig å tolke «Republikanerne» dithen at Welhaven skjuler seg bak den sårede soldaten, og at den jublende gjengen med taleren som maner frem et befriet Europa, sikter til Wergeland og hans meningsfeller. Welhaven føler seg angrepet og såret under de harde kampene med dikterfienden. Tolkningen byr seg frem, for «Republikanerne» er åpenbart skrevet i dialog med Wergelands «Det befriede Europa» (1831). Wergeland var beryktet for en utsvevende livsstil, det gjaldt både oppførsel, alkohol og sex. Legendarisk er den overstadige rangelen med innlagte basketak 16. mai 1833, før talen ved avdukingen av Krohgstøtten den17. Wergeland leverte, to timer på overtid, rikelig beskjenket på morgenkvisten, en ekstatisk tale til nasjonens ære. Virkningen ble ikke mindre ved at taleren stilte i bondedrakt. Hans egne klær var blitt ødelagt under basketakene, og han hadde måttet låne av stortingsmannen og bonden Haagenstad fra Gudbrandsdalen. I dette øyeblikk ble Wergeland en nasjonal hero. Welhaven var derimot en moderasjonens mann, og etter hvert gav han sin støtte til avholdssaken. Den berømmelige striden mellom Welhaven og Wergeland inngår utvilsomt i bakgrunnen for konflikten mellom sukkervannsdrikkeren Rørlund og hans dydsirede kvinneforsamling på den ene side og de fordervede opprørere anført av Lona Hessel, som har sunget på vertshusene i Amerika, på den andre.

 

Det er mulig Welhaven har skjult et spor i diktet som viser til ham selv. Dikterens fulle navn er Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven. Hjemme og på skolen ble han kalt Bastian, en kortform av Sebastian. Bruken av «Sebastian» går tilbake til sankt Sebastian (død ca. 288). Han var ifølge helgenvitaen en dyktig romersk soldat, som ble utnevnt til kaptein i keiser Diokletians Pretorianergarde. Sebastian var kristen og hjalp andre kristne under forfølgelsene. Da Diokletian oppdaget dette, ble Sebastian dømt til døden. Fordi han var soldat ble livvaktens bueskyttere beordret å skyte på ham. Den tidligere kapteinen ble bundet til et tre; skytterne unngikk å treffe de vitale organer slik at pinen skulle vare lengst mulig. Siden etterlot de Sebastian som død. En kristen martyrenke, Irene, ville begrave ham, men oppdaget at han ikke var død, til tross for alle sårene. Hun pleiet ham, og han overlevde. Siden fremstilte Sebastian seg for Diokletian og konfronterte ham med keiserens grusomheter mot de kristne. Keiseren idømte ham en ny dødsstraff; han skulle slås i hjel med stokker. Denne gang døde Sebastian.

 

Sankt Sebastians martyrium er et kjent motiv fra billedkunsten, spesielt under renessansen. Helgenen er vanligvis fremstilt som en ung mann kun iført hvitt lendeklede; spesielt overkroppen er rammet av piler. Irene som fjerner pilen(e) og pleier Sebastian, er også motiv. Det er innlysende at Irene må ha forbundet helgenens sår, uten at dette nødvendigvis er avbildet i kunsten. Welhaven var svært interessert i billedkunst og hadde planer om å utdanne seg til maler. J.C. Dahl, som hadde fått se noen av tegningene hans, rådet ham til å studere i utlandet. Dette satte faren seg imot, og sønnen fortsatte med sine teologistudier. Men dikteren, som hadde meget bestemte oppfatninger om estetikk, ble en sentral autoritet i det norske kunstmiljøet, blant annet som kritiker.   

 

Det er altså mulig Welhaven har opprettet en forbindelse mellom seg selv, Johan Sebastian eller Bastian, og sankt Sebastian. Det bringer tanken på en parallell i Fjerde strofe, som er satire over Wergelands fantasier om et Europa befridd for tyranner. Den avsluttes slik:

 

«Den frie Mand og den frie Kvinde

blev proklameret i alle Vinde.

Europas Kongres forsamled sig bedst

i Polens Skjød, mellem Øst og Vest;

i Varschau reistes Kongressens Salon,

og dertil en Støtte for Saint Simon.»

 

«Saint Simon» er ikke sankt Simon, Simon seloten fra Matteusevangeliet, som er katolsk helgen, men den franske filosofen og politiske tenkeren Henri de Rouvroy de Saint-Simon, hvis skrifter har hatt betydning for utviklingen av sosialismen. Saint-Simon er en hertugtittel, som i siste instans går tilbake til sankt Simon.

 

Vi skal gjøre en liten avstikker fra temaet sammenhengen mellom den sårede soldaten i «Republikanerne» og adjunkt Rørlund. Welhavens far, Johan Ernst Welhaven (1775­–1828), var prest i Hospitalskirken i Bergen, som lå til Sankt Jørgen hospital for de spedalske. Sankt Georg var de spedalskes skytshelgen. Dette var før man oppdaget at lepra var smittsomt, og både spedalske og friske benyttet kirken. Johan Ernst Welhaven var en stor støtte for de ulykkelige. Han inviterte dem hjem, og barna måtte sitte til bords sammen med dem og utvise respekt. Fra tidlig alder hadde sønnen lært hvordan mennesker med huden merket av lepraens herjinger så ut. De utgjorde en stigmatisert gruppe som var lett å kjenne igjen, når de beveget seg ute i byen. Da det i avisene ble ytret ønske om at de spedalske skulle bære slør nå de gikk ute i byen for ikke å støte andre borgere, tok hospitalspresten til bestemt motmæle. De spedalskes lidelse var stor, og de trengte medmenneskenes omsorg. Det er mulig at dette barndomsminnet inngår i bakgrunnen for skildringen av den arrete soldaten og gruppen av pauvres honteux, som vandrer rundt i Paris med «slukkede Blik» og trenger et hjem.

 

 

Diktets arrete soldat har rent linnet. «Linnet» har flere betydninger, blant annet undertøy av lin, spesielt skjorte eller serk. Underbukser er et relativt nytt klesplagg, som kom i bruk i løpet av 1800-tallet. «De unevnelige» er en kjent eufemisme for underbukser. Da Hjalmar Ekdal begynner å tvile på at han er Hedvigs rette far, vil han flytte fra Gina Vildanden (1884). Hun finner frem vadsekken hans og sier: «[…] og ta’ bare med dig en skjorte og et par underbukser.» Da hun rett etterpå berører dette temaet mens Gregers Werle er til stede, sier hun: «Ja-ja, så lægger jeg ned skjorten og det andre.»

 

Med soldatens rene linnet sikter Welhaven utvilsomt til en skjorte, som dels er synlig. Hvorvidt linnetet er rent fordi det dekker over et «skrammet» bryst, får være et åpent spørsmål. Dersom linnetet var skittent, ville det lett gå infeksjon i arrene. Samtidig vil «hans Linnet er rent» kunne gi assosiasjoner til linnet i en bredere forstand, der det sikter til kledesstykker av linnet som også dekker underlivet. Opprinnelig skjermet serken eller en lang skjorte den delen av kroppen hvor mennesket blir mest skittent, skrittet. «hans Linnet er rent» etterfølges av «og hans Hender er smukke» på samme linje, som røper at den selsomme mannen, en pauvre honteux, ikke har vært noen alminnelig arbeidskar. Med rent linnet sikter Welhaven utvilsomt til skjorte i betydningen klesplagg som dekker overkroppen. Under nasjonalromantikken hadde hvitt linnet, spesielt skjorter, nærmest en sakral betydning. Det gjaldt både innenfor maleriet og diktningen, som stod i nær forbindelse med hverandre. Ibsens «Paa Vidderne» (1860) er et godt eksempel, som jeg kommer tilbake til i et senere innlegg. Men vi skal ha in mente at linnet også kan bety en lang skjorte som fungerer som undertøy.

 

På bordet i Bernicks havesal ligger halvferdig og tilklippet linnet og andre bekledningsgjenstander. Linnetet skal bli til klesplagg av lin; de moralsk fordervede skal altså få rent linnet, liksom den ensomme kafégjesten. Men i 1877 er underbukser blitt vanlig, noe som åpner for at de store bunkene med tilklippet linnet kan omfatte underbukser, ved siden av skjorter og serker. Det mest skitne og fordervelige på menneskekroppen er skrittet. En forening som syr undertøy til moralsk fordervede, er en litterær konstruksjon. Dette er satire fra Ibsens side.

 

Anfører for skuespillets opprørere og Rørlunds antagonist er Lona Hessel. «Lona» (opprinnelig Lone) er kortform av Magdelone og sikter til gjennomgangsfiguren hos Holberg med samme navn. Frøken Hessel, som det står i rollelisten, er halvgammel, ufiks, grov i kjeften og sarkastisk, ikke ulikt Holbergs Magdelone. «Hessel» har en lydlig likhet med «heslig», men om Ibsen har tenkt på dette, er usikkert.

 

Lona har seilt med dampskip fra Amerika sammen med halvbroren Johan. Om bord er også et berider- eller sirkusselskap. Passasjerer fra dampskipet begynner å gå oppover gaten sammen med folk fra byen, dette er synlig fra vinduene i Bernicks havesal.

 

«FRU RUMMEL: Jo, det er nok gøglere af den rette sort. Vil De se hende i den grå kjole, fru Holt; hun bærer vadsækken på ryggen.

FRU HOLT: Ja, tænk, hun bærer den på parasolskaftet! Det er naturligvis direktørens madam.» 

 

Den ene «gjøgleren» er Lona (les Magdelone). Hun har reist med vadsekk, som hun bærer på ryggen nedhengende fra parasollskaftet. Det minner om en vandrer som har slengt kjeppen med vadsekken over skulderen. Det bringer også tanken på åpningslinjen i «Paa Vidderne»: «Nu Skræppen over Ryggen slængt […]» Vadsekken er opprinnelig en reisesekk til oppbevaring av klær og lignende. Historisk dreier det seg om en tøy- eller skinnsekk med knytting på toppen, men det er mulig Lonas vadsekk er av en nyere type, en veske med hank. Det er sannsynlig at hun oppbevarer linnet eller skift i sekken, og at det er skittent.

 

Etter hvert kan de nysgjerrige i havesalen se sirkusfolkene komme med hester og andre dyr, og så slutter mannskapet på den amerikanske seilskuten «Indian Girl» seg til opptoget med sang og musikk. Dette blir for sterk kost for «Foreningen for de moralsk fordærvede», og Rørlund trekker forhengene for.

 

OLAF: der kiger ud Mor, nu står direktørens madam ved vandspringet og vasker sig i ansigtet.

FRU BERNICK: Hvad? Midt på torvet!

FRU RUMMEL: Og det ved højlys dag!»

 

Lona, som har reist på annen plass, er skitten etter den lange reisen. Da hun endelig ser rent vann, spruter hun vann i ansiktet, en impulsiv handling. Dette synes de frelste fruene er uanstendig, fordi det viser at hun er skitten. Dersom vi kobler de dydige fruenes fortørnelse over Lonas fremvisning av vadsekken med klesskift, utvilsomt skittent, og vaskingen i det offentlige rom, gir det assosiasjoner til et gammelt uttrykk: «vaske sitt skitne linnet i andres påsyn». Det går tilbake til tiden før underbukser kom i bruk, den gang serken og skjorten dekket skrittet. Dette kommer jeg tilbake til.

 

Plutselig strener den freidige kvinnen, «Beridersken! Direktør-madamen!», inn i havesalen. Forsamlingen gjenkjenner Lona, fru Bernicks eldre halvsøster. Konsul Bernick spør om hun er kommet for å opptre sammen med beriderne. Lona svarer: «Nej; rigtignok har jeg øvet mange slags kunster og gjort mig til nar på mange måder – […] – men kunster på hesteryggen har jeg aldrig gjort.» Vi kan notere oss at Lona, av Magdelone, «gjøglersken», har gjort seg til narr på mange måter.

 

Etter en kort replikkveksling, der Rørlund opplyser (les advarer) om at frøkenen befinner seg i foreningen for de moralsk fordervede, utbryter Lona:

 

«Men fy, fy, fy, – dette moralske lintøj lugter så fordærvet, – akkurat som ligsvøb. […] Vent, vent; vi skal nok komme op af gravkælderen. (trækker forhængene tilside) Fuldt dagslys må her være, når gutten kommer. Ja, der skal I se en gut, som har vasket sig –»

 

Det moralske lintøyet som ifølge Lona lukter fordervet, er altså tiltenkt de moralsk fordervede. Foreningen med Rørlund i spissen mener åpenbart at nytt (rent) linnet skal motvirke fordervelsen. Lona korrigerer raskt sitt eget utsagn om at gutten, Johan Tønnesen, har «vasket sig». Tilsynelatende bruker Lona uttrykket i betydningen «har klart brasene», men det er utvilsomt motsetningen mellom rent og skittent linnet (undertøy) som ligger under:

 

«FRØKEN HESSEL åbner dør og vinduer

– ja, det vil sige, når han får vasket sig – oppe i hotellet; for på dampskibet blev han skiden som et svin.»

 

Lonas replikker om det illeluktende lintøyet, liksvøpet, og den gørrskitne broren er undertekstlig en konstatering av et ufravikelig faktum: Mennesket er skittent. Dette blir desto tydeligere når man som Lona og Johan har reist over Atlanteren på annen plass, der de sanitære forhold har vært innskrenket. Men det er ikke dampskipet som er skyld i at Lona og Johan er skitne, men de selv. Hadde de reist på første plass, ville nok vaskemulighetene ha vært bedre og de mindre skitne. Men et menneske kan aldri klare å vaske seg helt rent. De kroppslige prosesser som fører til at vi blir skitne, pågår kontinuerlig; også mens vi bader og ifører oss rent linnet eller undertøy.

 

Rørlund og hans dydige syersker vil utstyre de moralsk fordervede med rent linnet i håp om at de skal bli moralske og ufordervet som dem selv. Men menneskenes fordervelse kan ikke vaskes vekk; mennesket er skittent òg fordervelig. Etter at adjunkten har klappet sammen Kvinden som samfundets tjenerinde, utbryter fru Rummel «Ak, hvilken lærerig fortelling!» Fru Holt legger til «Og så moralsk!» Rørlund fortsetter:

 

«Å ja; den danner et velgørende modstykke til hvad vi desværre daglig kan se, både af aviser og af tidsskrifter. Denne forgyldte og sminkede yderside, som de store samfund bærer tilskue, – hvad dølger den egentlig? Hulhed og rådenskab, om jeg så må sige. Ingen moralsk grundvold under fødderne. Med et ord, – de er kalkede grave, disse store samfund nutildags.»  

Det er ikke gudstroen som vektlegges av forsamlingen i Bernicks havesal, men regler om moral og ytre forhold. Boken adjunkten nettopp har lest fra, har gullsnitt, den er altså «forgylt». All Rørlunds tale handler om hvordan et moralsk eller rent levnet kan verne mot fordervelsen, noe som identifiserer ham selv som fariseer. «kalkede grave» viser til Matt 23,27, Jesu verop over fariseerne og de skriftlærde:

 

«Ve Eder, I Skriftkloge og Farisæere, I Øienskalke! thi I ligne kalkede Grave, som udvendig synes deilige, men indeni ere fulde af døde Ben og al Urenhed.»

 

Nede i graven går den døde menneskekroppen i forråtnelse og blir etter hvert til jord og knokler. Dette har Lona minnet om ved sin replikk om at det moralske lintøyet lukter så fordervet, som liksvøp. Levningene etter et dødt menneske og det som kommer i berøring med disse, for eksempel jord eller steiner, er blitt oppfattet som urene innen jødedommen. Det har ført til et behov for å merke gravene, og til dette formål har man brukt kalk. Matt 23,27 kan tolkes slik at den hvite kalken samtidig har hatt en forskjønnende virkning, kanskje spesielt i de tilfeller der den ytre delen av graven har bestått av skulptert stein. Jesu budskap er at folk må vokte seg for fariseerne fordi deres urenhet i trosmessig eller moralsk forstand er skjult bak en plettfri fasade. Fariseerne hadde strenge regler om vasking av hender og dekketøy. Jesu budskap er at vask ikke er rette vei til himmelrike og evig liv. 

 

Betydningen av «Rørlund» er en lund med rør. Det er nærliggende å tolke rør som en hul plantestengel, for eksempel et siv. Det er gjerne tynt og gebrekkelig. Når det visner, vil det etter hvert oppløses og forsvinne. Det kan minne om halm, et typisk forgjengelighetssymbol. Under Peer Gynts møte med Den magre i Femte Handling sier Peer, som foretrekker å havne i helvete fremfor i støpeskjeen (min kursivering):

 

«Jo, hør nu; i Havsnød, – jeg sad paa et Hvælv, –

og der staar jo: den drukknende griber efter Sivet, –

endvidere staar der: man er nærmest sig selv, –

og saa skillte jeg halvvejs en Kokk ved Livet.»

 

Her varierer Peer uttrykket (den druknende) griper etter et halmstrå. Adjunktens navn røper at han er fordervelig, og dette skjuler han under en renhetsretorikk som overgår den verste fariseer. Rørlund peker frem mot skjønnhetsdyrkeren Torvald Helmer, som skyr enhver påminnelse om menneskets fordervelse, som råtne tenner, slitte arbeidshender, sykdom og død. «Helmer»s betydning i Et dukkehjem er halmstubber, det som står igjen på åkeren etter at kornet er skåret, som råtner og blir til næring for neste avling.

 

Vi skal vende tilbake til den ufordervede forsamlingens første synsinntrykk av Lona. Hun bærer altså vadsekken på ryggen, hengende ned fra parasollskaftet. Dette synes fruene er usømmelig og antar at hun er madamen til sirkusdirektøren. Kjolen er grå, det kan bety at hun har valgt en varig farve, der skitt og flekker ikke er så synlig. Samtidig fremgår det at Lona ikke er opptatt av å pynte seg; en gang klippet hun av seg håret, og hun gikk med mannfolkstøvler i regnvær. Det er innlysende at Lona har hatt linnet- eller undertøysskift i vadsekken, og at dette nå er skittent. Her kan det trekkes en linje til en karakter som har flere likhetstrekk med Lona, Hilde Wangel i Bygmester Solness. Begge kvinnene har båret på minnet om en mann i flere år, henholdsvis konsul Bernick og byggmester Solness, som har hatt en sterk tiltrekningskraft. På skuespillenes nåtidsplan dukker kvinnene opp igjen for å innkassere gevinsten av sin tålmodige venting. I Amerika hadde Lona fått vite at hennes helt, Bernick, hadde skjøvet skylden for sitt forhold til skuespillerinnen madam Dorf over på fru Bernicks halvbror, Johan Tønnesen. I avslutningsscenen sier hun: «Da Johan fortalte mig dette om løgnen, da svor jeg ved mig selv: min ungdoms helt skal stå fri og sand.» Hilde utfordrer sin helt Solness til å bevise at han kan klatre til topps og bekranse et tårn på en ferdigstilt bygning, slik han hadde imponert henne med for ti år siden. Vi møter Hilde da hun kommer freidig inn i byggmesterens kontor. Hun er kledd i turist- eller vandreklær, har en ransel på ryggen, et pledd i rem og en bergstokk eller fjellstav i hånden. Det har ikke gått lange stunden før hun ber byggmesteren om å få bli der i natt:

 

«For jeg har ikke andre klæ’r, end de, jeg går i. Ja, og så et sæt undertøj i randselen. Men det må vaskes. For det er så svært skiddent.»

 

Litteratur

 

https://tidsaand.no/

https://snl.no/

https://nkl.snl.no/Johan_Sebastian_Cammermeyer_Welhaven

Kaj Skagen, Norge, vårt Norge - et lands biografi

Ulrik Farestad, «Påske i Ostrołęka», Støv, stjerner, piksler

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

     

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

  

 

 

 

 

 

 

 

  

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Henrik Ibsen, "Samfundets støtter" (1877)

 Jeg har den siste tiden skrevet et essay om Et dukkehjem, "Nora, capripiken som skiftet til feminist - Et dukkehjem og kunstens fordringer". Planen er at det skal publiseres i Minervas mainummer. For øvrig har jeg begynt å arbeide med Samfundets støtter, som jeg vil blogge om.

Ikonet Nora og ødeleggelsens vederstyggelighet

 

 

Nora hylles som kvinnefrigjøringens store forbilde. Dette har Ibsen bidratt til ved å legge henne ord i munnen som føyer seg inn i tidens «åndelige strømninger», slik pastor Manders i Gengangere uttrykker det. Betegnelsen sikter til Georg Brandes’ Hovedstrømninger i det 19de Aarhundredes Litteratur, som opprinnelig ble holdt som forelesninger i 1871. I innlegget 20.11.2025 argumenterer jeg for at Noras replikker i oppgjørsscenen ikke gjengir hennes egne tanker, men noe hun har lest. Nora er påfallende lite samfunnsengasjert og er neppe oppdatert på tidens store debattema kvinnesaken. Det åpner for at dette er tekst som hun er blitt tvunget til å lese, nemlig arkskriften fra Nils Krogstad. Sakføreren med pletter på rullebladet har som mål å hindre at Torvald får for mye makt i Aktiebanken. Dette har han forberedt ved å legge en torpedo under det skjønne giftfrie dukkehjemmet; han har utstyrt konen med en tekst fra Hovedstrømninger (jfr. innlegget 20.11.2025). Det er et tankekors at synderen Krogstad får en kone, Kristine (les den kristne), som har tro på ham og vil være mor for barna hans. Den angivelig plettfrie skjønnhetsdyrkeren Torvald (les Bertel Thorvaldsen) ender opp med en kone som løfter kvinnekampens fane og forlater barna.        

 

Det er en vanlig oppfatning at Ibsen delte de opprørske ideer om kvinnens likestilling og menneskets frihet fra det borgerlige samfunnets og kirkens normer; at han var feminist og fritenker. Men Ibsen likte å lure publikum. Det fremgår av billedmester og «dikter» Rubek i epilogen Når vi døde vågner (1899), som har klare selvbiografiske trekk. Den verdenskjente billedhuggeren røper en hemmelighet overfor hustruen Maja: Det morer ham så inderlig at godtfolk ikke oppdager at portrettbystene hans, som de «vejer op med guld, næsten», er perfide karikaturer.

 

Skadefryden har fulgt Ibsen siden barndommen. Søsteren Hedvig Stousland forteller fra Venstøp. Plutselig, mens den unge regissøren sitter og flytter om på sine flotte hjemmelagede pappdukker, kunne han begynne å le så kraftig at kroppen ristet; ikke høyt, men stille for seg selv. En gang skulle han tegne ansikt til en dukke moren hadde sydd til Hedvig. Plutselig oppdaget hun at han satt og lo så stygt. Lillesøster løper og klager til mor: «Å, nå ler han igjen!» Henrik forsvarer seg med å vise hvilket fint ansikt han tegner, og forklarer at han bare hadde tenkt hvilket fælt ansikt han kunne ha laget.

 

Når man beveger seg utenfor fortolkningens komfortsone, Noras selvfremstilling, støter man raskt på en rekke detaljer som reiser tvil ved det hun forteller. I flere innlegg har jeg vist hvor påfallende lett Nora tyr til løgn, samtidig som hun serverer en rekke usannsynlige påstander. Ved nærmere undersøkelse viser det seg at også disse er fabrikkert.

 

På overflaten er Nora er en søt overfladisk borgerlig frue. Plutselig oppdager hun at advokatmannen, samfunnet og kirken undertrykker henne, og hun starter omgående på en frigjøringsprosess. Uaktet portrettet er en anelse karikert, kan det passere for realistisk, i den nye stil som Georg Brandes foreskrev. Ibsen har lagt vinn på å etterligne virkeligheten, forholdene i det borgerlige ekteskapet. Men under den realistiske overflaten anes konturene av mytiske forestillinger, og man gjenkjenner Ibsens evige dilemma; skismaet mellom kunstnernes bilder og etterligninger av virkeligheten og Guds forbud mot billeddyrkelse.

 

Nora er blottet for syndserkjennelse. Når hun de facto har gjort noe galt, lyver hun, ofte ved å skyve skylden over på andre. Noen løgner kan virke bagatellmessige, for eksempel når hun sier Kristine har gitt henne de forbudte makronene. Det betyr likevel ikke at disse løgnene kan unnskyldes. Andre løgner er av langt mer alvorlig karakter, det gjelder spesielt påstanden om at hun har frelst Torvalds liv (jfr. bl.a. innlegget 25.05.2025). Det er et gap mellom troen på egen uskyld og innebyrden av de handlinger hun har begått, utvilsomt med overlegg. Planleggingen av lånopptaket hos Krogstad ved hjelp av farens forfalskede underskrift har krevet kløkt (jfr. innlegget 10.06.2025). Motsetningen mellom Noras nær sagt hellige tro på egen skyldfrihet og vissheten om det gale hun faktisk har gjort, lar seg vanskelig forene med en realistisk personfremstilling. Dette er en litterær konstruksjon, som viser hvordan mennesket, som er fordervelig i alle betydninger av ordet, kan fremstille seg selv som guddommelig. De som har gått foran, er romerske keisere og europeiske – også dansk-norske– konger. Det kan virke som en anomali at oldtidens billeddyrkelse er tema i nåtidsdramaet Et dukkehjem. Men mot slutten av skuespillet bringer doktor Rank to gammeltestamentlige begreper på banen: «ødelæggelsens vederstyggelighed» og «den ubønhørlige gengældelse». De kan bare forstås på bakgrunn av billedforbudet i 2 Mos 20,4–6.

 

I siste scene Nora omtaler bakgrunnen for sin frelse av mannen. Torvald har åpnet brevet fra Krogstad. Han spør om hun vet hva som står i brevet. Hun sier ja og vil flykte ut av leiligheten. Han holder henne fast, og hun sier: «Du skal ikke redde meg, Torvald!» Han spør om det er sant, det som står i brevet. Nora svarer: «Det er sandt. Jeg har elsket dig over alt i verdens rige.» Den siste setningen har et sakralt preg og føyer seg inn i språkbruken mellom ektefellene for øvrig, som med jevne mellomrom tangerer skuespillets religiøse undertekst. Noras beskrivelse av sin kjærlighet til Torvald hentyder til Joh 3,16 (Nettbibelen, min kursivering): «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå tapt, men ha evig liv.» I eldre bibeloversettelser er «høyt» underforstått; «for så har Gud elsket verden». Rammen for verset er Menneskesønnen som stiger ned fra himmelen og som må løftes opp, det vil si på korset, for at menneskene som tror på ham skal bli frelst. Dette er en sentral del av skuespillets religiøse undertekst. Men i dukkehjemmet har frelse en helt annen betydning. Etter at Nora har fortalt om sin guddommelige kjærlighet til Torvald, fortsetter hun i samme sakrale leie: «Du skal ikke bære det for min skyld. Du skal ikke tage det på dig.» Stor blir forskrekkelsen da det går opp for henne at mannen hennes ikke er noen Kristus. I flere innlegg har jeg påtalt at Kristus er helt fraværende i ekteparet Helmers julefeiring, men at teksten stadig hentyder til behovet for frelse (jfr. bl.a. innleggene 15.08.2024, 18.12.2024 og 08.05.2025.) Videre inngår juleevangeliet og Kristi død og pine i underteksten.

 

Under julehøytiden benytter Nora og Torvald en rekke ord og begreper fra Bibelen og den kristne tro, som er tømt for sitt religiøse innhold. Etter at Kristine har fortalt Krogstad at hun gjerne vil dele livet sitt med ham og ta seg av barna hans, «et lykkelig omslag i hans liv», sender han vekselen tilbake til Nora. Torvald river brevet til seg. Han frykter at de begge er fortapt, så leser han og utbryter: «Nora! – Nej; jeg må læse det endnu en gang. – Jo, jo; så er det. Jeg er frelst! Nora, jeg er frelst!» Nora spør om hva med henne. Torvald svarer: «Du også, naturligvis; vi er frelste begge to, både du og jeg. […]» For Torvald er fortapelsen at Noras falskskrift, som han risikerer å få skylden for, blir kjent, mens frelsen er at beviset ødelegges slik at synden tilsynelatende slettes.

 

Etter at Torvald begynte på tordentalen, ville Nora flykte, men han låser forstuedøren og krever at hun skal bli og stå ham til regnskap. Han spør om hun forstår hva hun har gjort. «NORA ser ufravendt på ham og siger med et stivnende udtryk Ja, nu begynder jeg at forstå det tilbunds.» Nora står altså stille på gulvet, mens Torvald går omkring, idet han overøser henne med de frykteligste anklager. Hun tier og ser fremdeles ufravendt på ham. Under den videre utskjellingen bevarer hun roen. Da det ringer på entrédøren, blir hun stående ubevegelig. Kort etter spør Torvald, som nå er blitt «frelst» etter at Krogstad har levert tilbake vekselen: «Hvad er det dog for noget – dette stivnede udtryk?» På begynnelsen av oppgjørsscenen gjentar han spørsmålet: «Nora, – hvad er dette her? Dette stivnede udtryk –»

 

Den ubevegelige posisjonen, det ufravendte blikket og det stivnede uttrykket peker mot en skulptur. I flere innlegg har jeg hevdet at «Torvald» med sitt krav til den skjønne bevegelse (plastikk) hentyder til Bertel Thorvaldsen, som ble ansett som en av de fremste europeiske billedhuggerne i første halvdel av 1800-tallet (jfr. bl.a. 09.03.2025, og 31.07.2025). I stykkets første sceneanvisning, beskrivelsen av Helmers’ stue, nevnes noen miniatyrskulpturer. På en etagère er «porcellænsgenstande og andre små kunstsager» oppstilt. Små kunstsaker i porselen som kan stå, er trolig skulpturer i porselen; de andre kunstsakene er altså i et annet materiale. Helmers har neppe kommet hjem fra Italia uten noen kopier av antikke skulpturer. Jeg vet ikke hvilket materiale som ble brukt til turistnips på 1800-tallet, men noterer at Ibsen skjelner mellom kunstsaker i porselen og kunstsaker i et annet materiale eller kanskje flere andre materialer. Populær, standard pynt i borgerlige hjem i andre halvdel av 1800-tallet var porselenskopier av Thorvaldsens skulpturer i miniatyr (jfr. innlegget 10.04.2025).

 

Undertekstlig handler den siste scenen, som utvikler seg til en oppgjørsscene, om kunstneren Torvald og hans modell Nora. Dette føyer seg inn i skuespillets grunnleggende tematikk (jfr. bl.a. innlegget 09.03.2025). Det skulpturale aspektet ved Nora peker frem mot Irene-karakteren eller -figuren i epilogdramaet Når vi døde vågner. Det er en flytende overgang mellom det skulpturale og det menneskelige i skildringen av Irene. Billedmester og «dikter» Rubeks planlagte marmorskulptur av Irene som den syndfrie oppstandne kvinne viser til Thorvaldsens marmorskulptur av den syndfrie oppstandne Kristus, «Kristus» eller «Kommer til mig». Som Nora jakter Irene på sin egen skyldfrihet. Her kommer vi heller ikke utenom Laura Kieler, som aldri gav opp forsøket på å få Ibsen til å avkrefte at hun var modell for Nora.

 

«Irene» sikter til den bysantinske keiserinnen Irene (752–803), som var en svoren billeddyrker og tok initiativet til Konsilet i Nikea i 787, det siste av de syv økumeniske møter som fastslo prinsipper som skulle gjelde både i Øst- og Vestkirken. Her ble striden mellom billeddyrkere og billedstormere, som hadde rast i de nærmeste århundrene forut, avgjort i førstnevntes favør. Riktignok skulle de hellige bilder æres, ikke tilbes, men den kirkelige – for ikke å snakke om den folkelige – praksis har vist at distinksjonen mellom de to har vært vanskelig å trekke. Keiserinnen opptrådte nådeløst i kampen for å beholde makten. Ettersom sønnen, Konstantin 6., bare var et barn da faren døde, ble Irene regent. Etter at sønnen var blitt myndig, motsatte hun seg å overdra makten til ham. I 797 lot hun Konstantin blinde – samtidig oppnådde hun tittel som keiserinne – og ifølge enkeltes oppfatning skal han ha dødd kort etterpå. Irenes opplysning om at hun har drept ektemannen med en spiss dolk – samt alle barna – kan være en henspilling på keiserinne Irene eller Sankta Irene, som hun heter i Den ortodokse kirke.

 

Rubeks portrettbyster sikter til Thorvaldsens portrettbyster. Liksom Rubek oppfattet billedhuggeren skulpturene som sine hovedverk, det samme gjaldt relieffene. Portrettbystene brydde han seg mindre om. Thorvaldsens Museum skriver: «Kendte eller velhavende mennesker i Thorvaldsens samtid ønskede at spejle sig selv i en smuk marmorbuste og betalte gerne dyrt for det.»

 

I Peer Gynt finnes en annen figur, en gruppe, som hentyder til en berømt skulptur, som Ibsen kunne iaktta under sine besøk i Peterskirken. Da Solvejg kommer til Peers hytte på fjellet, uttaler Peer følgende: «Tør du gaa ind for at leve med Skytten, / saa ved jeg der kommer Vigsel over Hytten.» Solvejg blir værende i den vigslede hytten. I avslutningsscenen inngår den i et tablå med Peer og den aldrende seterjenta, som gir sterke sakrale assosiasjoner. Paret utgjør en figurgruppe, der den aldrende mannen skjuler ansiktet i kvinnens skjød. Tablået peker mot pietaen, en avbildning av Maria sittende med den døde Kristus på fanget eller liggende inntil seg. Gruppen fremtrer samtidig som en parallell til Maria eller Madonna med Jesusbarnet. En slik forening av de to motivene Maria med den døde Kristus og Maria med barnet er et vanlig trekk ved en rekke pietaer. Peers omtale av Solvejg som «Min moder; min hustru; uskyldig kvinde!» viser til Maria – eller Regina coeli – hennes absolutte skyldfrihet og den ubesudlede unnfangelse. Solvejgs forsikring: «Intet har du syndet, min eneste gut!» vitner om Marias forbønnsfunksjon. Etter at Solvejg har fortalt at Peers far er «han, som for Moderens Bøn forlader», som er nok en referanse til Marias forbønnfunksjon, fryses gruppen foran seterhytten: «Han klynger sig fast og skjuler Ansigtet i hendes Skjød. Lang Stillhed. Solen rinder.» Sceneanvisningen forteller at det dreier seg om et tableau vivant av en pietà, Etter en stund bryter Solvejg stillheten ved å synge en vuggesang, der hun blant annet sier at gutten – med tydelig adresse til Peer – har sittet på moderens fang og hvilt ved moderens bryst hele livsdagen lang.»

 

Nora-karakteren er undertekstlig både modell òg et bilde i den vide betydning ordet har i De ti bud, slik de er oppført i 2 Mos 20. Det gjelder det 2. bud, billedforbudet, som tidlig ble fjernet fra Kirkens versjon av budene. 1. og 2. bud lyder ifølge Nettbibelen slik:

 

«1 Gud talte alle disse ordene:

 

2 Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset.

 

3 Du skal ikke ha andre guder enn meg.

 

4 Du skal ikke lage deg gudebilder, ingen etterligning av noe som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. 5 Du skal ikke tilbe dem og ikke la deg lokke til å dyrke dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud som straffer barn i tredje og fjerde ledd for fedrenes synd når de hater meg, 6 men viser trofast kjærlighet i tusen slektsledd mot dem som elsker meg og holder mine bud.»

 

Et gudebilde er enhver etterligning som leder til tilbedelse. Det fremgår også av eldre bibeloversettelser, for eksempel følgende:

 

«Du skal ikke gjøre dig noget udskaaret Billede eller nogensomhelst Afbildning af det, som er paa Himmelen heroventil, eller det, som er paa Jorden hernedentil, eller det, som er i Vandet nedenfor Jorden.

Du skal ikke tilbede dem og ikke tjene dem; thi jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøger Fædres Misgjerning paa Børn, paa dem i tredje og paa dem i fjerde Led […]»

 

Forbudet gjelder ikke bare typiske utskårne eller uthugne bilder eller billedstøtter, som historisk var vanlige gudefigurer, men enhver etterligning eller avbildning som leder til tilbedelse. Ifølge 1. bud skal all tilbedelse tilfalle Gud. Billedforbudet rammer også karakterer i et skuespill, som Nora, eller i en roman. Det stivnede uttrykket og stillestående posituren røper forbindelsen med billedstøttene i 2. bud. I tidligere innlegg har jeg argumentert for at «dukkehjem» på et underliggende plan sikter til teater, der dukkemesteren fra Venstøp styrer sine figurer (jfr. bl.a. innlegget 09.03.2025). Nora leker eller spiller alve- og capripike for Torvald, men han er, i hvert fall ikke foreløpig, klar for å regissere hennes spill i rollen som kvinnesakspioner. Vi skal ikke se bort fra at Nora kommer til å opptre på teatret etter at hun har forlatt dukkehjemmet. Hennes eneste kvalifikasjoner er dans, forkledning og deklamasjon, som er nettopp det teatret etterspør, jfr. forrige innlegg.

 

Noras tilstivning og rolleskift i siste scene er varslet av doktor Rank under sin siste lumre tête-à-tête med Nora. Det er første juledag, etter hvert begynner det å mørkne. Torvald ber Nora vise Rank inn på hans kontor når han kommer. Da doktoren dukker opp, sier Nora at Torvald er opptatt med arbeid, en av hennes utallige løgner. Selv har Nora tid overfor Rank, sier hun, og han svarer at han vil gjøre bruk av det, så lenge han kan. Nora blir bekymret og spør hva han mener med det:

 

«NORA: Nå, det er et så underligt udtryk. Skulde der da indtræffe noget?

RANK: Der vil indtræffe det, som jeg længe har været forberedt på. Men jeg trode rigtignok ikke, at det skulde komme så snart.

NORA griber efter hans arm Hvad er det, De har fået at vide? Doktor Rank, De skal sige mig det!

​RANK sætter sig ved ovnen Med mig går det nedover. Det er ikke noget at gøre ved.

​NORA ånder lettet Er det Dem –?»

 

Som alltid er Nora mest opptatt av seg selv. Hun frykter at det som snart vil inntreffe, gjelder henne. Rank beroliger henne da han presiserer at det gjelder ham selv; innen en måned vil han kanskje ligge og råtne på kirkegården.

 

«NORA: Fy, hvor stygt De taler.

 

RANK: Tingen er også forbandet styg. Men det værste er, at der vil gå så megen anden styghed forud. Der står nu bare en eneste undersøgelse tilbage; når jeg er færdig med den, så ved jeg så omtrent, hvad tid opløsningen begynder. Der er noget, jeg vil sige Dem. Helmer har i sin fine natur en så udpræget modbydelighed mod alt, hvad der er hæsligt. Jeg vil ikke ha’e ham i mit sygeværelse –»

 

Rank vet at Torvald (les Thorvaldsen) som dyrker det skjønne, skyr det heslige. Videre sier han:

 

«Jeg vil ikke ha’e ham der. På ingen måde. Jeg stænger min dør for ham. – Så snart jeg har fået fuld visshed for det værste, sender jeg ​Dem mit visitkort med et sort kors på, og da ved De, at nu er ødelæggelsens vederstyggelighed begyndt.»

 

Plutselig, som grepet ut av luften, dukker et kjent bibelsk begrep opp, «ødelæggelsens væderstyggelighed», tilsynelatende helt malplassert i sammenhengen. Dette inngår i et mønster: Rank, slangen i det skjønne paradisiske dukkehjemmet, preker uavlatelig vranglære, både medisinsk og religiøs. Doktorens probate middel mot overanstrengelse er å hvile ut i mange gjestebud, og han benekter at årsaken til at han har fått syfilis, er fordi han har levd på samme utsvevende måte som sin vemmelige far. Etter kostymeballet hos Stenborgs bemerker Torvald at det så ut som om Rank hadde hygget seg svært ovenpå. Rank svarer: «Fortrinligt. Hvorfor skulde jeg ikke det? Hvorfor skal man ikke tage alting med i denne verden? Ialfald så meget, man kan, og så længe man kan. Vinen var fortræffelig –»

 

Spesielt hadde Rank skyllet ned utrolige mengder med champagne. Her kunne man dels forklare utsagnet med at Rank vet han er døende, men det har en generell karakter. Videre kan linjen trekkes til den lumre praten med Nora, der farens, og underforstått Ranks eget, inntak av alkohol, som portvin og champagne, er tema.

 

Da Nora er på sitt mest hysteriske etter innstuderingen av tarantellaen, og det viser seg at brevet til Krogstad alt ligger i brevkassen, krever hun at Torvald ikke skal åpne det. Rank sier lavt til vennen: «Du bør ikke sige hende imod.» Dette er neppe første gang Rank har nødet vennen til å føye Nora. Da hun maste om sydentur, var hun gravid. Idet Rank skal til å gå etter at han rådet Torvald til å la henne få viljen sin, sier han lavt til vennen: «Der er da vel aldrig noget – sådant noget ivente?»

 

Rank antyder at Noras eksalterte oppførsel skyldes at hun er gravid. Under graviditeten kan kvinner få spesielle rare lyster og bli psykisk ustabile. Ifølge doktoren bør mannen rette seg etter disse lyster og svingninger. Det var dette argumentet Nora brukte overfor Torvald, da hun maste om sydentur og at han gjerne kunne oppta et lån. «Men da blev han næsten vred, Kristine. Han sagde, at jeg var letsindig, og at det var hans pligt som ægtemand ikke at føje mig i nykker og luner – som jeg tror han kaldte det. […]» Torvalds oppfatning går i siste instans tilbake til skapelseshistorien; en del av kvinnens syndestraff er at hun må underkaste seg mannens vilje. Sammenhengen antyder at dette har sin bakgrunn i at det er kvinnen som føder barn. 1 Mos 3,16 (Nettbibelen):

 

«Til kvinnen sa han:

‘Tungt vil jeg gjøre ditt strev

når du er med barn,

med smerte skal du føde.

Du skal begjære din mann,

og han skal herske over deg.’»

 

Det bibelske aspektet ved Nora fremgår av Torvalds utsagn «Nora, Nora, du est en kvinde», som han ytrer etter at hun har lagt for dagen en uansvarlig holdning til å låne penger. Laura Kielers historie, som er forelegg for Noras lånopptak, aktualiserer temaet. Magistratens datter lot seg friste til å låne penger for å kunne forlate triste Viborg til fordel for mer interessante steder lenger sør i Europa. Det viste seg i ettertid at mannens diagnose, som var foranledningen, ikke var så alvorlig som hun påstod og muligens trodde selv (jfr. bl.a. innlegget 25.05.2025). Lånet opptok hun uten mannens vitende. Hva Ibsen syntes om dette, fremgår tydelig av hans svarbrev til Laura, som hadde bedt ham anbefale en roman overfor Hegel: Hun måtte fortelle alt til mannen (jfr. forrige innlegg).

 

Ranks fordømmelse av dem som lukker syndere som Krogstad inn ved å ansette dem, er en negasjon av Kristi frelsesbudskap. Den syfilitiske doktoren er et illustrerende eksempel på et menneske som ikke erkjenner seg selv som syndig (jfr. forrige innlegg).

 

Ranks anvendelse av «ødelæggelsens vederstyggelighet» er også en negasjon av begrepets bibelske betydning. Doktoren forteller Nora at det vil inntreffe det, som han lenge har vært forberedt på. Men han trodde riktignok ikke at det skulle komme så snart. Innen en måned vil han kanskje ligge og råtne på kirkegården. Nora sier: «Å fy, hvor stygt De taler.» Rank svarer:

 

«Tingen er også forbandet styg. Men det værste er, at der vil gå så megen anden styghed forud. Der står nu bare en eneste undersøgelse tilbage; når jeg er færdig med den, så ved jeg så omtrent, hvad tid opløsningen begynder.»

 

Videre forteller han altså om hvor heslig siste fase av sykdommen, «ødelæggelsens vederstyggelighed», ville bli. Rank har vært klar over at tidspunktet for oppløsningen nærmet seg. Det verste ville skje, heslige, stygge ting, som hans skjønnhetselskende venn med sin forfinede smak ikke ville tåle. Ranks endetid; vederstyggeligheten sikter til det heslige eller stygge som vil skje med doktoren i syfilisens tertiære fase, som medfører ødeleggelse eller oppløsning. Dette står i sterk motsetning til den bibelske betydning av uttrykket. Rank har forkvaklet ordet, slik han gjennomgående leser Bibelen lik fanden.

 

«Ødelæggelsens vederstyggelighed» er en eldre oversettelse av et uttrykk i Dan 11,31, Dan 12,11, Matt 24,15 og Mark 13,14, som i Nettbibelen er oversatt «det motbydelige som ødelegger». Det er vanlig å oppfatte uttrykket i Daniel som en hentydning til selevkiderkongen Antiokhos Epifanes’ vanhelligelse av Templet i Jerusalem, konkret plasseringen av et alter til Zevs / hans bilde eller billedstøtte der blodalteret til Herren stod. Uttrykkets konkrete betydning har skapt mye diskusjon blant teologer. I dag er man tilbøyelig til å legge vekt på alteret der Zevs ble dyrket, tidligere var det vanlig å fokusere på den hedenske guden selv, det vil si hans bilde eller billedstøtte. Det er svært sannsynlig at Ibsen har oppfattet «ødelæggelsens vederstyggelighed» som en billedstøtte av Zevs, som altså Antiokhos Epifanes (215 f.Kr.–164 f.Kr.) krevet at jødene skulle dyrke i stedet for Gud. Dette understøttes av Ranks neste forkvaklede bibelsitat, der han forklarer sin heslige oppløsning med «den ubønhørlige gengældelse». Det sikter til billedforbudet. I neste skuespill, Gengangere (1881), diagnostiserer en fransk lege den syfilitiske Osvald Alving, som maler skjønne bilder, med et sitat fra billedforbudet, «fædrenes synder hjemsøges på børnene». Dette kommer jeg tilbake til.

 

Antiokhos Epifanes mente selv han var en inkarnasjon av Zevs. «Epifanes» betyr «den strålende gud» eller «den gud som åpenbarer seg». Det kan derfor være uklart om billedstøtten kongen plasserte i Templet fremstilte Zevs eller ham selv. I henhold til Britannica reiste han et alter til den olympiske Zevs og tvang jødene til å ofre ved foten av et ikon av seg selv.

 

Holberg skriver inngående om Antiokhos Epifanes i Jødiske Historie. Jeg kjenner ikke Holbergs kilder, noe som kan være et problem. Ibsen har muligens lest boken, eventuelt kan han ha diskutert den med den store bokkjenner og Holberg-ekspert Paul Botten-Hansen. Dette skriver Holberg om det som i Bibelen er omtalt som «ødelæggelsens vederstyggelighed»:

 

«Efterat man havde gandske afskaffet den Jødiske Gudstieneste udi Templet, indførte man der det Hedenske Afguderie. Man indviede det til den fornemste af Grækernes Guder, og loed det kalde den Olympiske Jupiters Tempel. Man opreysede Jupiters Støtte paa en Deel af Alteret, og lige oven for satte et lidet nyt Alter, for at offre derpaa til samme Gud.»

 

Dette ligger nært opptil det som ellers fortelles om «ødelæggelsens vederstyggelighed». Men Holberg forteller også utførlig om en annen metode Antiokhos anvendte i bekjempelsen av jødenes religion. Kongen skal ha bestemt at alle jøder som hadde eksemplarer av Loven, Mosebøkene, skulle levere dem til hans underhavende. Jødeland ble tømt for lovbøker, og kun de ble bevart, som de som flyktet brakte med seg.

 

«De, som fulde Hedningerne udi Hænder, bleve enten opbrændte eller besudlede, saaledes, at derudi bleve satte Afguders Portraiter, paa det at de maatte blive ubrugelige for Jøderne, i fald de finge dem tilbage, eftersom alle Billeder og Efterlignelser vare en Vederstygelighed for dem.»

 

Opplysningen om at det ble satt inn avgudsportretter i lovbøkene, det vil si Mosebøkene, har jeg ikke funnet i andre kilder. Hvorvidt Holberg har lagt til dette for egen regning eller om det er omtalt i en for meg ukjent kilde, skal være usagt. Det virker usannsynlig at noen skal ha tegnet, malt eller plassert ferdige bilder inne i en mengde bokrullene. Portretter i bøker er gjerne noe man forbinder med senere bokutgivelser, de tidligste fra 1500-tallet. Den første som plasserte sitt portrett i en bibel, var meg bekjent Christian 2, i Nøye Testamenth (1524). Dette ble som regel revet ut i sinne av dem som skaffet seg boken. De neste bibelutgiverne blant oldenborgerne, Christian 3, Frederik 2 og Christian 4, fulgte hans eksempel. De plasserte sitt portrett foran Mosebøkene. Det er mulig Holberg med denne opplysningen har lagt til en satirisk referanse til de danske kongebiblene. Den som ganske sikkert har notert seg at Antiokhos Epifanes plasserte avgudsportretter i Mosebøkene, var Paul Botten-Hansen. Hvorvidt dette i så fall har vært tema i Det lærde Holland, får være et åpent spørsmål. Den sentrale bakgrunnen for jødenes motstand mot bilder eller billedstøtter er 2. bud. Dette skapte problemer også overfor romerne, som både tilbad støtter av guder og keisere, og som forventet at jødene fulgte deres eksempel.

 

Ranks beskrivelse av syfilisens styggedom som «ødelæggelsens vederstyggelighet» viser undertekstlig til bilder, billedstøtter eller etterligninger, i praksis gjerne av guder, gudinner eller fyrster. De er ikke stygge, men storslåtte eller skjønne. Det er ikke det heslige, men det skjønne som forfører. Det vederstyggelige sikter til at etterligningene er avguder; avguderiet vil lede til ødeleggelse.

 

Nora svarer slik på Ranks replikk der han utdyper sykdommens styggedom:

 

«NORA: Nej, idag er De da rent urimelig. Og jeg, som så gerne vilde, at De skulde have været i rigtig godt lune.»

 

Dette er en mildt sagt upassende replikk i sammenhengen, og den viser at Nora er en person som primært er opptatt av sitt eget velbefinnende. Rank fortsetter:

 

«RANK: Med døden i hænderne? – Og således a t bøde for en andens skyld. Er der retfærdighed i dette? Og i hver eneste familje råder der på en eller anden måde en slig ubønhørlig gengældelse –»

 

Den videre replikkveksling avslører at Rank har levd det samme utsvevende liv som sin vemmelige far. Han har åpenbart fått syfilis på den vanligste smittemåten, ved sex med prostituerte, i hans tilfelle blant annet holddamer. Påstanden om at det råder en forbannelse der uskyldige rammes i hver eneste familie, er nok en gang et forkvaklet bibelsitat. Her skal igjen det opprinnelige 2. bud, billedforbudet, siteres (min kursivering, Nettbibelen):

 

«4 Du skal ikke lage deg gudebilder, ingen etterligning av noe som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. 5 Du skal ikke tilbe dem og ikke la deg lokke til å dyrke dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud som straffer barn i tredje og fjerde ledd for fedrenes synd når de hater meg, 6 men viser trofast kjærlighet i tusen slektsledd mot dem som elsker meg og holder mine bud.»

 

Den ubønnhørlige gjengjeldelse rammer barna i familier der en far eller forfar har dyrket bilder, billedstøtter eller andre etterligninger av for eksempel et menneske. Det er ingen tvil om at Torvald (les Thorvaldsen) har dyrket Nora som napoletansk fiskerpike, «det skønne syn», alvepike og ganske sikkert flere populære rollekarakterer. På begynnelsen av oppgjørsscenen antar hun skulpturale trekk, før hun går inn i rollen som kvinnesaksforkjemper i realistisk hverdagskjole, som Rank har anbefalt som kostyme til neste maskerade. Det er verdt å merke seg at kvinnekampen i Noras tilfelle utelukkende dreier seg om henne selv.

 

Det er bare Torvald og Nora, kanskje også Noras far, som synes å ha relevans for bruddet mot billedforbudet. Det åpner for at Noras bekymring for at den endetid Rank varsler gjelder henne, faktisk gjør det. Rank har lenge ventet på at det skulle inntreffe, som han har ventet på, men han visste ikke at det skulle komme så snart. I henhold til Bibelen plasseres i endetiden ødeleggelsens vederstyggelighet, billedstøtten eller etterligningen av noe på jorden, der Gud skal dyrkes. Billedstøtten, som utvilsomt er skjønn, kanskje i marmor eller forgylt bronse, dyrkes i stedet for Herren. Nora er i oppgjørets time forførerisk skjønn. Den uskyldige Nora, som har elsket Torvald så høyt som noen i verdens rike, oppdager at hun er et offer, men nå skal hun frigjøre seg, samtidens nye mantra. Torvald konfronterer Nora med at hun svikter sine helligste plikter. Nora spør hva han mener er hennes helligste plikter. Torvald mener det er hennes plikter mot sin mann og sine barn. Nora svarer: «Jeg har andre ligeså hellige pligter.» Torvald spør hva det er. Nora utdyper: «Pligterne imod mig selv.» Torvald hevder at hun først og fremst er hustru og mor. Nora svarer:

 

«Det tror jeg ikke længere på. Jeg tror, at jeg er først og fremst et menneske, jeg, ligesåvel som du, – eller ialfald, at jeg skal forsøge på at bli’e det. Jeg ved nok, at de fleste gir dig ret, Torvald, og at der står ​noget sligt i bøgerne. Men jeg kan ikke længere lade mig nøje med, hvad de fleste siger og hvad der står i bøgerne. Jeg må selv tænke over de ting og se at få rede på dem.»

 

«TORVALD: Du skulde ikke have rede på din stilling i dit eget hjem? Har du ikke i sådanne spørgsmål en usvigelig vejleder? Har du ikke religionen?

 

NORA: Ak, Torvald, jeg ved jo slet ikke rigtigt, hvad religionen er.»

 

Denne siste opplysningen kommer ikke som noen overraskelse. Konfirmasjonsundervisningen har neppe fanget Noras oppmerksomhet i synderlig grad. Under oppveksten valgte hun gjerne bort det kjedelige til fordel for det fornøyelige, og denne innstillingen brakte hun med seg inn i voksenlivet og ekteskapet. Torvalds påstand om at Noras helligste plikter er mot mann og barn, har sin bakgrunn i syndefallshistorien. Helmers’ ekteskap kan beskrives etter mønster av Bibelen. Nora har begjært sin mann, født sine barn i smerte og er pliktig til å adlyde ham. Torvalds plikt er, i tillegg til å herske over Nora, å spise fra jorden, som Gud har forbannet fordi mannen, Adam, hørte på kvinnen, Eva, med svette i ansiktet. Det er innforstått at mannen også skal skaffe mat til konen og barna. Konklusjonen er ufravikelig: Mannen skal ikke høre på kvinnen når hun har latt seg friste, men herske over henne.

 

I en rekke tilfeller oppnår Nora at Torvald føyer henne. Det vil si at mannen fraviker sin hellige plikt til å bestemme over kvinnen. Årsaken er gjerne at han instruerer konen til å agere i roller som frister ham, som capri- og alvepike, og han faller for sitt eget bilde av konen. Dette fremgår tydelig av Torvalds replikk om hvordan han opplevde Noras flørtende tarantella, som han selv har instruert, hos konsul Stenborgs:

 

«Og når vi så skal gå, og jeg lægger schavlet om dine fine ungdomsfulde skuldre, – om denne vidunderlige nakkebøjning, – da forestiller jeg mig, at du er min unge brud, at vi netop kommer fra vielsen, at jeg for første gang fører dig ind i min bolig, – at jeg for første gang er alene med dig, – ganske alene med dig, du unge skælvende dejlighed! Hele denne aften har jeg ikke havt nogen anden længsel end dig. Da jeg så dig jage og lokke i Tarantellaen, – mit blod kogte; jeg holdt det ikke længer ud; – derfor var det, jeg tog dig med mig herned så tidligt –»

 

Nora, en sann fristerinnenatur, vet å utnytte Torvalds «fall», slik at han føyer henne. Nora har helt siden barndommen sneket seg unna opptuktelsen, fordi hun ikke hadde noen mor.

 

I Ibsens neste stykke, Gengangere, er sammenhengen mellom kunst – billedkunst og diktning – og billedforbudet og syfilis utdypet. Osvald Alving, som dels er modellert etter dikteren John Paulsen, er maler. Straks etter at han er kommet tilbake til Paris etter en tur hjem, begynte han å føle de voldsomste smerter i hodet, mest i bakhodet, fra nakken og oppover. Han forteller moren, Helene:

 

«Jeg vilde begynde på et nyt stort billede; men det var som om evnerne svigted mig; al min kraft var som lamslåt; jeg kunde ​ikke samle mig til faste forestillinger; det svimled for mig, – løb rundt.»

 

Alvoret i sykdommen ytrer seg altså da maleren skal gjøre eller lage seg et bilde, en etterligning av noe på jorden, himmelen eller under vannet. Osvalds malerier fremstiller virkeligheten i en forskjønnet versjon: «Mor, har du lagt mærke til, at alt det, jeg har malet, har drejet sig om livsglæden? Altid og bestandig om livsglæden. Der er lys og solskin og søndagsluft, – og strålende fornøjede menneskeansigter.» Maleren mener dette er en sannferdig gjengivelse av menneskets kår, det vil si slik det er for kunstnerne «derude», altså i Paris og vi får tro i Roma, hvor Osvald også har oppholdt seg under malerstudiene. Syndefallshistorien som forteller at arbeidet er en forbannelse og en straff, har han ingenting til overs for. «Derude» er det ingen som tror på slike lærdommer (les den kristne tro) mer. Osvald lever «jublende lyksaligt» sammen med «kammeraterne» eller kunstnervennene, som har et fritt syn på seksualiteten.

 

Osvalds beskrivelse av sine malerier røper at han henger fast i estetikken fra forrige periode, parallelt til Torvald; kunsten skal fremstille en forskjønnet virkelighet. I Gengangere har Ibsen løftet kunstmotivet høyere opp i teksten enn i Et dukkehjem, spesielt ved at en av hovedpersonene er maler. Like fullt må man arbeide seg nedover i teksten for å få med seg alle kunstreferansene. På grunn av parallelliteten med kunstmotivet i Et dukkehjem skal vi se nærmere på enkelte av disse.

 

Osvalds malerier bringer tanken på Adolph Tidemands folkelivsbilder, «søndagsbøndene», som dalte i popularitet mot slutten av karrieren. Pastor Manders er svært interessert i det Osvald foretar seg, skjønt han for lenge siden sluttet å besøke herr og fru Alving på Rosendal. I en scene mellom Manders, fru Alving og Osvald, sier pastoren at avisene ofte har talt om Osvald, på en overmåte gunstig måte. Han legger til: «Ja, det vil sige – i den senere tid synes jeg det har været ligesom lidt stille.» Osvald forklarer dette med at han ikke har fått male så mye på det siste. Men det virker som om Osvald har reist hjem relativt raskt etter at han ikke lenger klarte å male og syfilisdiagnosen ble stilt. Den manglende interessen for Osvalds bilder kan vel så gjerne sikte til det som skjedde i kunstverdenen på den tiden Gengangere kom ut.

 

I 1881 oppstod det revolusjonære tilstander i kunstmiljøet i Kristiania på grunn av Gustav Wentzels maleri «Et snekkerverksted.» Det som skjedde i forbindelse med dette bildet, var riktignok bare dråpen som fikk det til å renne over for kunstnerne, som i lang tid hadde irritert seg over manglende innflytelse over Kunstforeningen. Bestyrelsen favoriserte fremdeles billedkunsten som rettet seg etter de vedtatte regler for hva som var skjønt; kunsten skulle være opphøyet og virke til foredling av mennesket. Dette kunstsynet fremstod rundt 1880 som meget reaksjonært blant kunstnerne, som allerede i løpet av de foregående tiår hadde fått mer realistiske ideer ved å oppholde seg i utlandet, blant annet i Paris. Konflikten kan beskrives som en kamp mellom kunstsynet representert ved vyet gjennom Rosenvolds glassveranda i siste scene: «Solopgang. Bræen og tinderne i baggrunden ligger i skinnende morgenlys.» og det som «Et snekkerverksted» illustrerer. Det første bildet, i praksis malt av en teatermaler, utgjør et vakkert vestlandssceneri; det er ikke grå himmel og regn på et nasjonalromantisk bilde; solen skinner på bre og tinde. Dersom det hadde vært figurer i landskapet, ville det vært søndagsbønder (jfr. innlegget 18.12.2024). Tidemand og Gudes «Brudeferd i Hardanger» (1848) er arketypen på det nasjonalromantiske vestlandsmaleriet. På «Et snekkerverksted» står derimot en uskjønn håndverker og arbeider midt i en haug med høvelspon. Han har pukkelrygg, rommet er lite, mørkt og rotete, og selv bærer han sin skavank åpent til skue. Det lyser rødt fra en utett ovn i det ene hjørnet, og noe som ser ut som spytt- eller snørrklyser renner nedover langs siden. På gulvet har høvelsponen dynget seg opp, og snekkeren har trolig lagt på mer spon i ovnen slik at det har flammet skikkelig opp. Det finnes neppe noe norsk maleri som skildrer en mer brannfarlig situasjon.

 

«Et snekkerverksted», som vekket avsky blant de kondisjonerte, antente virkelig en brann i det norske kunstmiljøet ved å gi støtet til dannelsen av kunstnernes egen årlige utstilling i opposisjon til Kunstforeningen, Høstutstillingen. Det ufordervede greske kunstsyn hadde møtt sin overmann: realismen.

 

Helenes planer for asylet på Rosenvold var at det skulle renvaske både Alving og henne selv, men så brenner hele stasen ned til grunnen. Den konkrete brannårsaken er åpenbar. Selv om snekker Engstrand legger skylden på Manders, fremgår det tydelig at det er Engstrand som er brannstifteren. Brannen har etter all sannsynlighet startet i verkstedet til den uskjønne snekkeren med klumpfot etter at han har tent på noe høvelspon. Kort forut holdt Manders, på snekkerens oppfordring, andakt der. Selv hevder Engstrand imidlertid at Manders «regerte» med lysene, og han «så så grangiveligt, at pastoren tog lyset og snød det med fingrene, og slængte tanen lige bort i høvleflisen.» Dette forbauser Manders som aldri har for vane å «pudse lys med fingrene». Pastoren endrer «snyte» til «pusse», ettersom førstnevnte ord gir assosiasjoner til snørr. Engstrand repliserer: «Ja, det så også fælt uvorrent ud, gjorde det.» Uttrykket «snyte lyset» kommer fra å snyte nesen med fingrene, noe som også ligger under i replikkvekslingen. Å knipse vekk den utbrente delen av en veke, tanden, kan neppe karakteriseres som «fælt uvorrent», men hvis man snyter seg ved å holde igjen for det ene neseboret og siden kvitter seg med snørret med fingrene eller hånden, er beskrivelsen meget passende. Underteksten forteller følgende: Noen snyter seg og slenger snørret i høvelsponen. Dermed er vi svært nær situasjonen i Wentzels «Snekkerverksted», der gulvet er fullt av høvelspon og snekkeren enten har slengt fra seg snørr med fingrene, alternativt spyttet på ovnen. At pastoren trekkes inn, kan antyde at han er skyldig i brannen på et dypere religiøst plan. Å snyte tanden gir assosiasjoner til Matt 12,20: «Han [Kristus] skal ikke sønderbryde det knusede Rør og ej udslukke den rygende Tande, indtil han faaer udført Retten til Seier.»

 

Brannen på herskapelige Rosenvold, som sikter til nasjonalromantikkens smørøye Rosendal i Hardanger (jfr. bl.a. innlegget 31.12.2024), oppstod altså i snekkerverkstedet til den vulgære komediekarakteren Jacob Engstrand. Dette viser til realismens brannfakkel, Wentzels «Et snekkerverksted». Årsaken til pressens manglende interesse for Osvald og hans malerier skyldes at de er gått ut på dato.

 

Da Osvald opplever det kunstneriske havari foran staffeliet, sender han bud på «en af de første læger dernede». Han måtte fortelle legen hvordan han følte det, «og så begyndte han at gøre mig en hel del spørsmål, som jeg syntes slet ikke kom sagen ved; jeg begreb ikke hvor manden vilde hen –» Osvalds symptomer har ganske sikkert fått legen til å tenke på tertiær syfilisis, og han har utvilsomt spurt om Osvalds livsførsel. Den overveiende vanligste smittekilden for syfilis var sex med noen som hadde flere partnere. Det virker som om kommunikasjonen mellom legen og pasienten ikke bringer frem et klart svar. Til sist sier legen: «der har lige fra fødselen af været noget ormstukket ved Dem; – han brugte netop udtrykket ‘vermoulu’.» HIS kommenterer at «état vermoulu» brukes om en tilstand i hjernen som kan ramme eldre pasienter, noe som gjør betydningen mindre aktuell i Osvalds tilfelle; han er bare seks-syvogtyve år gammel. HIS nevner videre at tilstanden også var beskrevet hos syfilispasienter, slik at betydningen kunne ha aktualitet i Osvalds tilfelle. Tilstanden synes ikke å være sentral for tolkningen av legens uttrykk, noe som understøttes av hans opplysning om at Osvald har hatt tilstanden siden fødselen. Barn som er blitt smittet av foreldrene (i praksis mor), fødes ikke med en «ormspist» hjerne, det er noe som utvikles over tid.

 

Overtekstlig kan legens utsagn tolkes slik at Osvald ble født med syfilis, som han hadde arvet etter en promiskuøs far, men tolkningen tåler ikke nærmere granskning. Den ormstukne tilstanden, som har vart siden fødselen, sikter undertekstlig til syndefallshistorien. I 1 Mos 3,15 sier Gud til slangen:

 

«Jeg vil sette fiendskap

mellom deg og kvinnen

mellom din ætt og hennes ætt.

Den skal ramme ditt hode,

men du skal ramme dens hæl.»

 

Alt avkom etter Eva er dømt til å trå på slangens hode og bli bitt av den i hælen til gjengjeld. Det bringer tanken på myten om Akillevs’ hæl, som handler om menneskets fordervelighet, dødelighet. Den franske legen forteller altså Osvald at han er født fordervelig, og begrepet skal forstås i sin fulle bredde. Mennesket er født med kjønnsdrift, sårbar- og dødelighet. ,

Fru Alving har bevisst forskånet sønnen for enhver kunnskap om menneskets fordervelighet, og her ser vi likheten mellom henne og pastor Manders. På grunn av kaptein Alvings utskeielser flykter Helene til pastor Manders. Under en samtale mellom Helene, Manders og Osvald sier pastoren: «De må ikke tro om mig, at jeg ubetinget fordømmer kunstnerstanden. Jeg antager, der er mange, som kan bevare sit indre menneske ufordærvet i den stand også.» Osvald svarer: «Vi bør håbe det.» Helene: «Jeg ved en, som har bevaret både sit indre og sit ydre menneske ufordærvet. Se bare på ham […], pastor Manders.»

 

Da Osvald kom inn i stuen med pipen i munnen, syntes Manders han minnet om Alving. Helene benekter dette, og sier at Osvald slekter på henne. Manders: «Ja; men der er et drag ved mundvigerne, noget ved læberne, som minder så grangiveligt om Alving – ialfald nu han røger.» Helene: «Aldeles ikke. Osvald har snarere noget presteligt ved munden, synes jeg.»  Replikkvekslingen mellom Helene og Manders kan oppfattes som en «gjenganger» fra diskusjonen mellom Ibsen og Lorentz Dietrichson i Vatikanmuseet under forfatterens første opphold i Roma. De to vennene hadde ganske forskjellig kunstsmak. I erindringsverket Svundne Tider forteller kunsthistorikeren om sine besøk i romerske museer og kunstsamlinger sammen med Ibsen. Dietrichson var en erklært antikktilbeder, mens «disse skjønne, men kjølige Marmorskikkelser» ikke falt i Ibsens smak. Dietrichson husker spesielt en ettermiddag i Vatikanet i 1864, da de diskuterte om den greske eller den romerske portrettkunst skulle ha forrangen. Kunsthistorikeren forsvarte den greske, Ibsen derimot foretrakk den romerske portrettbysten (min kursivering): «at man netop ved paa denne Maade at opfatte og gjengive et fint ydre Træk, et Spil omkring Munden, en Rynke i Panden kunde kaste dybere Blikke ind i Vedkommendes Sjælsliv end ved nogensomhelst noksaa aandfuld Gjengivelse af de store Træk i et Hoved.» Her hevder Ibsen at et ytre trekk, et spill om munnen, slik som i tilfellet med kammerherrens og Osvalds piperøyking, kan fortelle noe om den avbildedes indre, hans sjelsliv. Ibsen kommer ikke inn på hvorvidt dette sjelslivet er fordervet eller ikke. Den greske kunsten søkte å fremstille et idealisert og skjønt «ydre menneske», mens den romerske kunsten inkluderer uskjønne, ikke-idealistiske trekk i en portrettbyste. Ibsen mener altså at det kan utsi noe om den avbildede romers indre. For så vidt kunne det hevdes at den greske kunsten etterstrebet et «ufordervet» portrett, der den sjelelig fordervelse hos den avbildede er retusjert bort. Den romerske portrettkunst derimot er ikke beheftet med et slikt krav til idealitet, og dette faller tydeligvis i Ibsens smak.

 

Stilt overfor utskeielsene til kaptein Alving flykter Helene til den angivelig ufordervede pastor Manders, som hun egentlig elsker. Det åpner for at Osvald ble avlet hjemme hos Manders, og at pastoren er hans far. Det ville kunne forklare at Manders har vært og stadig er svært opptatt av Osvald, til tross for at han helt hadde sluttet å besøke herr og fru Alving på Rosenvold. Da Osvald kommer inn i stuen, røkende på en pipe, er det trolig første gang Manders ser ham. Han stirrer på ham og utbryter: «Ah –! Det var da mærkværdigt –». Kort etterpå gir han igjen uttrykk for forbauselse: «Jeg siger, – jeg siger –. Nej, men er det da virkelig –?» Litt senere forteller Osvald at han fant farens pipe på kammerset og bestemte seg for å røyke. Manders utbryter: «Aha, der har vi det altså!» Helene spør. «Hvilket?» Manders forklarer: «Da Osvald kom der i døren med piben i munden, var det som jeg så hans far lyslevende.» Manders blir høylig forskrekket over at Osvald ligner på Alving. Det kan bety at Manders har hatt en forventning om at han ikke skulle gjøre det, fordi pastoren har en rimelig grunn til å tro at Osvald er hans egen sønn. Floken løser seg da pipen forklarer likheten.

 

Manders er påfallende hjertelig overfor Osvald. Helene minner pastoren om at han var svært imot at Osvald ble maler. Manders iler til med å unnskylde seg: «– De må ikke tro om mig, at jeg ubetinget fordømmer kunstnerstanden. Jeg antager, der er mange, som kan bevare sit indre menneske ufordærvet i den stand også.» Fru Alving kommenterer altså, strålende fornøyd: «jeg ved en, som har bevaret både sit indre og sit ydre menneske ufordærvet. Se bare på ham, pastor Manders.» Både fru Alving og Manders benekter eller fortier menneskets fordervelse. Helene er som «bortløben hustru» gjengangeren til den greske mytologis skjønne Helena, som er beryktet for sin utroskap mot mannen, kong Menelaos.

 

Mander er navnet til en hollandsk malerfamilie som spiller en viktig rolle i dansk historie. Karel van Mander II (1579-1623) fikk i oppdrag av Christian 4 å levere veggtapeter (gobeliner) til riddersalen på Frederiksborg. De skulle bl.a. avbilde Kalmarkrigen i en retusjert versjon, der kongens innsats ble heroisert. Karel van Mander III (1609-1670) var ansatt som hoffmaler hos Christian 4. Hans mest kjente bilde er kjempemaleriet av Christian til hest. Her er den aldrende konge, som på dette tidspunkt hadde tapt det meste, krigen, konen og pengene, stadig fremstilt som Kalmars erobrer.

 

Karel van Mander III malte også flere sivile portretter av den aldrende konge. Disse skulle få betydning for Norges nasjonalmaler Adolph Tidemand, som er særlig kjent for sine solskinnsbilder av skjønn norsk natur og søndagsbønder. Han hadde fått i oppdrag av Oscar 2 å male Christian 4 som grunnlegger Christiania. I den anledning drog maleren til København, der han bestemte seg for å bruke hollenderens portretter som forelegg. Men da Tidemand endelig stod foran kjempelerretet, fikk han et illebefinnende. Helsen ble stadig dårligere, og han døde kort etter. Maleriet ble aldri ferdig. Adolph Tidemand og Osvald Alving er skjønnmalere i tradisjonen etter barokkens billedmestere, de kongelige hoffleverandører Karel van Mander II og III.

 

Etter at den franske legen hadde fortalt Osvald at han var ormstukken fra fødselen av, bad pasienten om en forklaring.

 

OSVALD: Han sa’: fædrenes synder hjemsøges på børnene.

FRU ALVING rejser sig langsomt op Fædrenes synder –!

OSVALD: Jeg havde nær slåt ham i ansigtet –

FRU ALVING går henover gulvet Fædrenes synder –»

 

«fædrenes synder hjemsøges på børnene» er en utvetydig referanse til billedforbudet. Det er ikke tilfeldig at hjemsøkelsen slår til med full kraft da Osvald skal begynne på et stort nytt bilde, utvilsomt et som dreier seg om livsgleden med strålende fornøyde menneskeansikter, hvor det ikke finnes spor av fordervelse. Som i tilfellet med Rank, der tertiær syfilis omtales som ødeleggelsens vederstyggelighet – et gudebilde – og den ubønnhørlige gjengjeldelse – straff for billeddyrkelse – trekkes en linje fra Osvalds tertiære syfilis til ufordervelige bilder og straff for billeddyrkelse.

 

Nora krever av Torvald at han skal opptre som hennes frelser. Hun har frelst hans liv, fordi hun har elsket ham over alt i verdens rike, med tydelig referanse til Guds kjærlighet til menneskene, som førte til at han gav sin sønn til verden. Nora, som dels etterligner en napolitansk fiskerpike, en alvepike, en skulptur og en feminist, har aldri brydd seg synderlig om Gud. Det fremgår av hennes omtale av konfirmasjonsundervisningen og julefeiringen hos Helmers, der det kun hentydes til Kristi fødsel og død og pine gjennom forkvaklede bibelreferanser.

 

Nora forteller at hun fikk konfirmasjonsundervisning av «præsten Hansen». I de to årene før han ble konfirmert, gikk Ibsen på privatskole hos de to teologiske kandidatene Johan Hansen og W.F. Stockfleth. I sin Ibsen-biografi forteller Michael Meyer at Ibsen var spesielt interessert i religionsundervisningen. «Jeg mindes ham [Hansen] med stor hengivenhed,» skrev Ibsen senere i livet, han «havde et blødt elskeligt barnegemyt». Hansen var ved siden av søsteren Hedvig, som var personlig kristen, en av de få dikteren bevarte i kjærlig erindring fra barneårene. Da Hansen døde i 1865, gikk det hardt inn på Ibsen (M. Meyer: Henrik Ibsen).

 

Det er ikke bare Ranks omtale av «ødelæggelsens vedertyggelighet» som bringer tanken på Bibelens endetidsvarsler. Rett før oppgjørsscenen banker det på døren til Helmers’ leilighet. Helmer spør innefra stuen hvem det er, og noen svarer fra utsiden av døren: «Det er mig. Tør jeg komme ind et øjeblik?» Torvald kjenner igjen stemmen til husvennen, men det naturlige hadde vært at Rank hadde sagt navnet sitt. Torvald, som er oppildnet av Noras tarantella, blir irritert, men lukker opp og sier: «Nå, det er jo snilt, at du ikke går vor dør forbi.» Både «Det er mig» og «at du ikke går vor dør forbi» hentyder til kjente skriftsteder.

 

I Dan 11 og 12 er «ødelæggelsens vederstyggelighet» knyttet til varslene om endetiden. Det samme gjelder i Matt 24 (Nettbibelen, min kursivering):

 

«15 Når dere ser at det motbydelige som ødelegger, det som profeten Daniel har talt om, står på hellig sted – la den som leser opp, tyde det! 16 – da må de som er i Judea, flykte opp i fjellene. 17 Den som er på taket, må ikke gå ned for å ta med seg noe i huset, 18 og den som er ute på markene, må ikke vende hjem for å hente kappen sin. 19 Ve dem som venter barn og dem som gir bryst i de dager! 20 Men be om at dere slipper å flykte om vinteren eller på sabbaten. 21 For da skal det komme en trengselstid så stor som det aldri har vært fra verdens begynnelse og til nå, og som det heller aldri skal bli.»

 

I Luk 21, der det fortelles om da Jesus underviste folket på tempelplassen, taler Jesus om de siste tider:

 

«Tempelet skal ødelegges

5 Det var noen som snakket om tempelet, hvor fint det var utsmykket med vakre steiner og tempelgaver. Da sa Jesus: 6 «Det skal komme dager da alt dere ser her, skal rives ned, så det ikke blir stein tilbake på stein.»

 

Trengselstiden begynner

7 Da spurte de: «Mester, når skal dette skje, og hva er tegnet på at dette skal begynne?» 8 Han svarte:

 

«Pass på at dere ikke blir ført vill! For mange skal komme i mitt navn og si: ‘Det er jeg! Tiden er kommet!’ Men følg dem ikke.»

 

I eldre bibeloversettelser står det «Det er mig». Den syfilitiske doktoren er slangen i det helmerske paradis, Antikrist, og taler med fristerens tunge. Selv har han fråtset i gåseleverpostei, østers, champagne, åpenbart også «elskerinder og «sådant noget», for å sitere Nora om Ranks far (jfr. innlegget 18.12.2025). Likevel mener doktoren han er uten skyld i at han har fått syfilis og skal dø. Dette bringer tanke på slangen som fristet Eva i paradishaven (min kursivering, Nettbibelen):

 

«Slangen var listigere enn alle ville dyr som Herren Gud hadde laget. Den sa til kvinnen: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?» 2 Kvinnen sa til slangen: ‘Vi kan spise av frukten på trærne i hagen. 3 Men om frukten på treet som står midt i hagen, har Gud sagt: Dere må ikke spise av den og ikke røre ved den; for da skal dere dø.’ 4 Da sa slangen til kvinnen: ‘Dere skal slett ikke dø! 5 Men Gud vet at den dagen dere spiser av den, vil øynene deres bli åpnet, og dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.’ 6 Nå fikk kvinnen se at treet var godt å spise av og en lyst for øyet – et forlokkende tre, siden det kunne gi innsikt.»

 

Etter kostymeballet bemerker Torvald at det så ut til at vennen hygget seg riktig godt ovenpå. Rank, som hadde skylt ned betydelige mengder vin og champagne, svarer: «Fortrinligt. Hvorfor skulde jeg ikke det? Hvorfor skal man ikke tage alting med i denne verden? Ialfald så meget, man kan, og så længe man kan. Vinen var fortræffelig –» Her vil man kunne unnskylde doktoren med at han har fått vite at syfilisen snart vil legge ham i graven, men det fremgår altså at Rank heller ikke tidligere har skydd fuktige lag. Vi skal også huske at doktoren antok Kristine var kommet til byen for å «hvile ud» i alle gjestebudene i julen.

 

Liksom flere av skuespillets andre rollekarakterer består Rank-karakteren av flere lag; han er en løk liksom Peer Gynt. Ytre sett er han lege med doktorgrad i medisin, husvenn hos Nora og Torvald. Han har arvet syfilis etter sin vemmelige far, som Nora omtaler ham. Man skal likevel ikke grave langt ned i teksten for å skjønne at doktoren har pådratt seg syfilis ved sin egen livsførsel. Og hvis man ikke stopper der, er det flere detaljer ved Rank som strider mot det realistiske portrettet.

 

Den vanligste betydningen av «Rank» er rett, for eksempel rett i ryggen. Det er verdt å merke at «den ranke» har tæring i ryggmargen, som er kjernen i ryggraden. Det er umulig å lide av denne tilstanden, tabes dorsalis, der ryggmargen går i oppløsning, uten å ha symptomer. Et vanlig og meget synlig symptom er problemer med ganglaget. Den ranke er imidlertid rask på foten og stiger lett forbi Kristine, som bare er overanstrengt, i trappen. Torvald forteller at det lot til at doktoren «hygged sig ret godt» ovenpå. Her var det ball, og det åpner for at Rank deltok i dansen, ikke bare var veggpryd og drakk. Det er usannsynlig at den tabessyke doktoren først er helt symptomfri og så varsler den eskalerende utviklingen og dødelige utfallet av sykdommen i løpet av en tre ukers tid. Han har etter eget sigende foretatt noen undersøkelser. Jeg er i tvil om hva medisinske undersøkelser kunne avdekke om fortgangen i ryggmargstæring i 1879. Først på 1940-tallet oppdaget man at penicillin kunne brukes mot syfilis.

 

Det er også merkelig at en person med en så alvorlig diagnose som tabes, som han snart vil dø av, klarer å tylle ned store mengder vin og champagne og så etterpå gå ned trappen, ringe på hos Helmers og opptre på en kontrollert måte. Én ting ved Ranks fremtreden virker påfallende. Etter at han har pratet med Nora og Kristine i Første akt, vil han slå følge med Torvald som holder på å ta på seg ytterfrakken. Rank ber ham vente, henter pelsen sin i entreen og varmer den ved ovnen i stuen. Det tyder på at doktoren mangler den kroppsvarme som skal til for å holde ham varm i pelsen. En pels avgir ikke varme, men virker isolerende. Første juledag kommer Rank litt utpå dagen. Han er synlig gjennom den åpne døren til forstuen idet han henger opp pelsfrakken sin. Han går inn i stuen, og Nora lukker døren etter ham. De har ikke vekslet mange ord før Rank setter seg ved ovnen.

 

Ibsen har lagt vinn på å fremstille Rank som en karakter som trenger å få tilført varme utenfra. Dette er ikke et kjent symptom ved syfilis, og det er naturlig å knytte det til noe annet. Det åpner for at Ranks søken etter varme sikter til hans rolle som slange i Torvald og Noras paradis. Slanger er vekselvarme dyr og klarer ikke å varme opp kroppen selv. Om våren kan man se dem ligge og sole seg i bakkehellingen. I sommerens hete vil de derimot søke kulde, for eksempel i vann eller mørke hulrom. Handlingen i Et dukkehjem utspiller seg i julen, og vi får vite at det er kaldt ute.

 

Ranks oppvarming av pelsen og strake gang til sitteplassen ved ovnen er ikke et realistisk trekk ved karakteren, men viser til det mytologiske planet, eller skallet, i karakteren. Det er parallelt til Nora, som Torvald adresserer med bibelsk undertone: «Nora, Nora, du est en kvinde!» Han oppfatter at det er hans, mannens, plikt å herske over henne (jfr. 1 Mos 3, 16). Rank råder på sin side vennen til ikke å si konen imot da hun er på sitt mest hysteriske, som han tror skyldes graviditet (jfr. innlegget 25.05.2025).

 

Doktor Ranks råd til Nora og Helmer er i et nøtteskall: Bare la dere friste, det får ingen konsekvenser. Og spesielt til Torvald (les Adam): Gjør som Nora (les Eva) sier. Det ikke-realistiske aspektet ved Rank antydes også ved hans utsagn om at han på neste maskerade vil være usynlig. Overtekstlig kan det oppfattes som en hentydning til at han vil være død. Rank forklarer det med at han da vil bære den store sorte usynlighetshatten. Dette er en forestilling som inngår i sagn om de underjordiske. Undertekstlig kan utsagnet peke mot 1 Mos 15, den siste delen av Guds straff av slangen etter syndefallet:

 

«15 Jeg vil sette fiendskap

mellom deg og kvinnen,

mellom din ætt og hennes ætt.

Den skal ramme ditt hode,

men du skal ramme dens hæl.»

 

Menneskene kan aldri fri seg fra slangen. Agnes uttaler om Brand: «Alf tør han elske; / Barnets Hæl endnu ej Verdensslangen bed.» Dette er vranglære. For øvrig peker «Alf» peker mot de underjordiske. Torvald påstår at Krogstad i årevis har forgiftet sine barn i løgn og forstillelse og oppfatter sitt eget hjem som fritt for enhver fordervelse. Men ifølge syndefallshistorien er alt avkom etter Eva bitt av slangen.

 

Rank, slangen vil alltid være til stede, usynlig. Det kan bety at hans formaning overfor Nora om at han ikke vil ha Torvald i sitt sykeværelse, som han gjentar; han vil stenge døren for ham, muligens betyr at han vil være usynlig. Kanskje vil man innvende at Ibsen neppe ville kalle slangen for den ranke. Men når syndefallshistorien inngår i bakgrunnen for karakteren, får det sin forklaring. 1 Mos 3 (Nettbibelen):

 

«14 Da sa Herren Gud til slangen:

«Forbannet er du,

utstøtt fra alt fe og alle ville dyr

fordi du gjorde dette.

På buken skal du krype,

og støv skal du spise alle dine levedager.»

 

Slangens skjebne, å krype på bakken, er en del av syndestraffen. Man kan oppfatte det slik at slangen opprinnelig var oppreist, rett eller rank. Dette var en vanlig oppfatning på Ibsens tid. I dag er man tilbøyelig til å være mindre bastant i eksegesen. Den ranke kommer til å ende liggende nede i jorden på kirkegården. Dette skyldes ifølge doktoren den ubønnhørlige gjengjeldelse, som riktignok ikke sikter til syndestraffen, men straffen over billeddyrkerne og deres etterkommere. Rank gjengir sjelden Bibelen korrekt.

 

Det er noe uhellsvangert over den terminale syfilitikerens siste visitt hos Helmers. Rank utaler det ladede: «Det er mig». Torvald, som er forbitret over å avbrytes i bestormingen av Nora, lukker opp og sier: «Nå, det er jo snilt, at du ikke går vor dør forbi.» Med tanke på det ekteskapelige helvete som snart skal slippe løs i det lune hyggelige dukkehjemmet, kan Torvalds replikk gi assosiasjoner til et dystert bibelsk scenario.

 

2 Mos 12 forteller om den tiende landeplagen Gud sendte over egypterne for å tvinge farao til å la israelittene fare. Gud sier til Moses og Aron at de skal be folket ofre et lam og stryke noe av blodet over dørstolpene og bjelken over døren. Om natten gikk Gud gjennom Egypt sammen med Ødeleggeren, i eldre oversettelser «Fordærveren», og slo ihjel alle førstefødte av mennesker og dyr. Men israelittenes hus gikk han forbi. Dette er opprinnelsen til jødenes påske, pesach («gå forbi»). I eldre bibeloversettelser er uttrykket «gaa eder forbi». Påskelammet knyttes i kristen tradisjon til Kristus, som uforskyldt led offerdøden. Kristi død og pine er et grunnleggende motiv i Et dukkehjem og omtalt i en rekke av de tidligere blogginnleggene (jfr. bl.a. innlegget 18.12.2024). Torvald og Nora har feiret jul uten tanke på Kristi fødsel. Det er Kristi død og pine, som Nora uforvarende nevner (jfr. innlegget 18.12.2024), skal frelse fra synd. Kristi blod er lik påskelammets blod. Slik sett kan det hevdes at herr og fru Helmer (les Halmstubb) er liksom egypterne som ikke hadde slaktet et påskelam og strøket blodet over dørstolper og bjelke. Derfor gikk ødeleggeren inn, men snill var han ikke.

 

Overtekstlig varsler Ranks endetid hans egen stygge oppløsning, men undertekstlig sikter den til tegn i samtiden. Ødeleggelsens vederstyggelighet er et ikon som står der man skulle ofret til Gud; billedstøtten eller etterligningen av et menneske dyrkes i stedet for Gud. Vederstyggeligheten tar form idet Nora stivner før oppgjøret med faren, mannen, det borgerlige samfunnet og presten Hansen. Gud har ingen autoritet eller betydning. Dette er forberedt gjennom de første aktene, der julen feires uten at Gud eller Kristus nevnes. Den religiøse glede og forventning har dreid over fra Kristi fødsel til materielle goder. Torvald er blitt utnevnt til direktør i Aktiebanken og Nora kan endelig bruke penger på det hun ønsker seg. Ibsen har ikke nøyd seg med å fremstille en verdslig julefeiring hos Helmers, der forventningen julaften utelukkende gjelder den gode vinen, juletreets deilighet med røde blomster og penger i gullpapirs omslag, og barnas fryd over gavene. Torvald og Nora feirer en verdslig jul i den forstand at det hellige er blitt profanert. Nora har en nær sagt sakral forventning om at Torvald vil ta på seg hennes skyld, likesom Kristus gjorde på korset for menneskene. Parallelt hevder hun å ha elsket Torvald over alt i verdens rike, som hentyder til Joh 3,16: «For så høyt har Gud elsket verden (jfr. over). Nora-karakteren er i oppgjørsscenen ikke bare en idealisert etterligning av en jordisk kvinne, men et ikon eller gudebilde. Dette er et tegn på at endetiden er nær. Hovedstrømningene fører vekk fra Gud og mot mennesket og selvfrelsen, både i og utenfor litteraturen og billedkunsten.

 

Nora vil søke ensomheten, seg selv, og dernest finne ut hvem som har rett, samfunnet eller henne selv. Kontroversen har hun selv formulert: «En kvinde skal altså ikke ha’e ret til at skåne ​sin gamle døende fader, eller til at redde sin mands liv! Sligt tror jeg ikke på.» Men etter en grundig gjennomgang av bakgrunnen for Noras påstander om sine gode gjerninger har jeg fastslått at disse mangler troverdighet (jfr. bl.a.  innleggene 25.05.2025 og 10.06.2025). Ikonet Nora, ødeleggelsens vederstyggelighet, har tatt plassen som er beregnet på tilbedelsen av Gud.

Litteratur

Kirsti Boger og Inge S. Kristiansen, Nora, du lyver!, 1994

Kirsti Boger, Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter, 2017