Samfunnsstøttene konsul Bernick og Bendix Ebbell

Dagens facebookinnlegg

Konsul Bernick (i opptegnelser Bennick) er en prominent skipsreder og kjøpmann i en mindre norsk kystby. Navnet sikter til skipsrederen og kjøpmannen Bendix Ebbell, en av Grimstads fremste borgere, som ble byens første ordfører. Ikke mange husker Bendix Ebbells navn i dag, men datteren hans, Clara Ebbell, har en uutslettelig plass i litteraturhistorien.

Clara var Grimstads mest attraktive gifte. Hun spilte klaver, deklamerte og foredrog med sceniske opptredener. Henrik Ibsen falt pladask, og det unge paret hengav seg til diktningens beruselse, spesielt Oehlenschlägers. Men apotekermedhjelperens muligheter til å innlemmes i det Ebbellske hus var lik null.

Da Clara var 25 år, giftet hun seg med sin onkel, Henning Junghans Bie. Han hadde forært henne Oehlenschlägers samlede tragedier til 22-årsdagen. Clara har altså høyst sannsynlig fått "Dina". Dina Dorf i «Samfundets støtter» sikter til Oehlenschlägers «Dina». Det kan også tenkes at Clara har diskutert dette «moderne» skuespillet med Ibsen, før han forlot Grimstad.

I «Samfundets støtter» er det biografiske brokker fra Ibsens tid i Grimstad. Akkurat som de frelste borgerfruene som samles i konsul Bernicks (Bennicks) hus, har Bendix Ebbells datter spilt teater og deltatt i byens selskapsliv. Siden ble hun frelst, trolig under den johnsonske vekkelse. Ibsens ungdomsforelskelse, ifølge ham selv en innbilt sådan, ble en respektabel frue. Hun var med og stiftet «Foreningen for privat fattigpleie», byens første veldedige institusjon. Den fremtrer som forelegg for Foreningen for de moralsk fordervede i "Samfundets støtter". Ibsens penn er full av edder.

Familien Ebbell ca. 1865. Clara Bie (født Ebbell) med baby på fanget, bak henne Henning Junghans Bie, sittende helt til høyre Bendix Ebbell. (Grimstad bys museer) 

Dina Vinhofvers; den forløyede skjøgen som ble romantikkens ikon ("Samfundets støtter" III)

 

Samfundets støtter III

Adjunkt Rørlund sikter til Johan Sebastian Welhaven, som var den danske romantikkens mann i Norge. Welhaven og Johan Ludvig Heiberg, Ibsens far i teaterfaget, var tremenninger. Heiberg tilhørte den danske grenen av den norske Heiberg-ætten, som hevdet at de stammet fra Jostedalsrypa. Welhaven var venn av det toneangivende ekteparet. Johanne Luise svermet for den norske dikteren og skal engang ha uttalt at om noen kunne sitte modell for et Kristus-bilde, måtte det være ham.

 

Welhaven delte Heibergs syn på kunsten. Den skulle ha et ahistorisk vesen, hevet over politikk og polemikk, og strebe etter å være skjønn og formfullendt. I innleggene om Et dukkehjem, (bl.a. «Et dukkehjem» – kunstens hjem», 31.07.2025) har jeg trukket frem romantikkens, spesielt gullalderteatrets, betydning for dramatolkningen. Temaet er også sentralt i Samfundets støtter, som utkom to år før Ibsens berømte nåtidsdrama. Adjunkt Rørlund har Dina Dorf kjær, som sikter til Adam Oehlenschlägers tragedie Dina og Düsseldorfskolen med malere som Tidemand og Gude (jfr. forrige innlegg).

 

Romantikkens kunstsyn tas igjen opp i Gengangere to år etter Et dukkehjem, der en av hovedpersonene, Osvald Alving, er maler. En av modellene for Osvald er forfatteren John Paulsen (1851–1924), hvis prosa etter hvert gled over i det sentimentalt romantiske; diktene hans kunne godt vært skrevet i første halvdel av 1800-tallet. Paulsen ble mesenert av Marcus Gerhard Hoff-Rosencrone (1823–1896) på Rosendal i Hardanger, som «baronen» gjorde til et arnested for romantikken i Norge. Osvalds motiver er som et ekko av romantikkens program: «Der er lys og solskin og søndagsluft, – og strålende fornøjede menneskeansigter.» Det bringer tanken på «Rimbrev til fru Heiberg», som Ibsen skrev etter å ha besøkt teaterdronningen i hennes villa Rosenvænget i 1871: «der, hvor åndens dunkle lag, / der, hvor skønheds glade gåder / op imod forklaring stunder / og, som knop en forårsdag, / foldes ud i et vidunder.» Dikterens tanke er å betale på «skønheds-gælden» til fru Heiberg, som han vedgår at han likevel aldri vil få strøket:

 

Underligt til Danmark bundet 

står De altid for mit øje, –

bundet til en dag ved Sundet,  

mellem bøgekroner høje. 

Sol i luften, sol på fladen.

Sejler-gaden

fures af en blålig krusning;      

sommer-susning,

født i 'Skoven', 

dirrer som et digt foroven.

Det er søndag; glade klynger  

ler og synger;      

både gynger 

under ly af kystens skrænt.»

 

I siste scene avsløres utsikten fra glassveggene og de store rutene i blomsterværelset på Rosenvold (les Rosendal): «Solopgang. Bræen og tinderne i baggrunden ligger i skinnende morgenlys.» Det bringer tanken på et landskapsmaleri fra Hardanger av Hans Gude, som har malt et bilde av Rosendal, og gir samtidig assosiasjoner til «Brudeferden i Hardanger», som han malte sammen med Adolph Tidemand. Den første versjonen av bildet ble avsluttet i Düsseldorf. Gude forteller at kjøperen, Bernhard Dunker, hadde lokket Ole Bull til å sitte modell for felespilleren ved å by på champagnefrokost. Welhaven kom også til, og det ble morsomt. Hvorvidt dikteren rørte champagnen, skal være usagt.

 

Rørlunds kjærlighet til Dina Dorf tyder på en sammenheng med Welhaven. Det kommer i tillegg til adjunktens sukkervanndrikking, fortrøstning til hvitt linnet og omtale av slagmarkens sårede soldater, som peker mot «Republikanerne». Det sentrale tema er kunstens, litteraturens og billedkunstens, mulighet til å forskjønne virkeligheten. Oehlenschläger, som inspirerte Welhaven til de norrøne pastisjer, forvandler skjøgen Dina Vinhofvers til et helgenbilde. Kommer man så vidt borti bildet, ramler hele romantikkens myglete folklore ut; ridderhistorier, ballader, helgenlegender, eventyr og sagn. Oehlenschlägers diktning basert på norrøn mytologi var en viktig inspirasjonskilde for Welhavens egne dikt med dette emnet. Det har fått et panegyrisk uttrykk i festdiktet «Til Oehlenschläger i Norge» (1833), strofe 3:

 

«Alfaders Borg laa dybt begravet

I Ragnarokes skumle Damp,

Og Valas Kvad gik over Havet,

Og nynned sært om Jettekamp.

Da slog din Barm ved Guders Smerte,

Du trodsed Nastronds vrede Lyn,

Og Valhal steg af Skaldens Hjerte,

Et underfuldt Morganasyn.»

 

Herr og fru Heiberg kjøpte Oehlenschlägers portrett av den skandaløse silkearbeidersken. Hva Welhaven kan ha ment, er meg ukjent. Dikterens fascinasjon for düsseldorfmalerier er imidlertid ubestridt, slik det fremgår av hans favorisering av disse maleriene ved utlodningen i Christiania Kunstforening.

 

Oehlenschlägers Dina Vinhofver er moralsk, det var ikke den historiske Dina Vinhofvers. Alt fordervelig eller skittent fra Vinhofvers’ biografi er fjernet, og frem stiger et uskyldsrent heltinneikon. Dina Dorf forteller til Rørlund at hun hører til de moralsk fordervede, og at også moren hørte til de moralsk fordervede. Foranledningen er at Dina forlot kaffeselskapet ute på havetrappen, fordi hun skjønte at de hadde snakket om henne. Hun tåler heller ikke at de frelste damene er så overdrevent vennlige mot henne. Rørlund kommenterer: «De har at stridigt sind, Dina.» Dina svarer at hun kan ikke være annerledes. Adjunkten spør om hun ikke kunne prøve å bli annerledes. Dina svare nei og forklarer det altså med at hun tilhører de moralsk fordervede, liksom moren som var skuespiller (jfr. forrige innlegg).

 

Herr og fru Dorf var ansatt i Møllers skuespillerselskap, et omreisende kompani. De opptrådte i byen for en femten år siden, på begynnelsen av 1860-tallet, før borgerne ble frelst. Det er stadig romantikken som råder grunnen i Norge, selv om det har begynt å blåse mer realistiske vinder lenger sør i Europa, spesielt i Frankrike. Under nasjonalromantikken var det tett forbindelse mellom maleriet og teatret. Düsseldorfernes nære forhold til teateret kunne påvirke komposisjon og lyssetting på maleriene. Kulissene bestod vanligvis av malte lerreter oppspent på trerammer, liksom et maleri. Teatermalerne hadde gjerne en karriere ved siden av oppdragene for scenen. En av de mest berømte malerne som deltok i teatrets nasjonsbygging var Hans Gude, en sentral düsseldorfer. Under festforestillingene på Christiania Theater i 1849 malte landskapseksperten kulisser til tablået av «Brudeferden i Hardanger». Düsseldorfskolens betydning for teatret kan forklare etternavnet til det ulykksalige skuespillerparet i Samfundets støtter.  

 

Fru eller madam Dorf er moralsk fordervet, men dersom dramatikeren eller instruktøren gir henne en moralsk rolle, kan hun spille moralsk. Dette illustrerer kjernen i romantikkens kunstsyn: Kunsten skal forskjønne virkeligheten. Rørlund har Dina kjær, men vil ikke erklære sin kjærlighet offentlig eller gifte seg med henne før hun er blitt annerledes, det si moralsk som de frelste damene. Rørlund er liksom en fariseer og håndhever et renhetsideal i dobbelt forstand. Metaforisk kommer det til uttrykk i det hvite linnetets forbedringspotensial, søndagsbøndenes skinnende kledebon.

 

Dina Vinhofvers’ historie

 

Ludvig Holberg gir en grundig beskrivelse av Dina-saken i Dannemarks Riges Historie, Tomus III (1735), som kan utfylle oppslagene i Dansk biografisk leksikon og Dansk kvindebiografisk leksikon. Dina var født ca. 1620 av tyske foreldre i København. Hun hadde vært gift og bodd i Lübeck. På slutten av 50-tallet vendte hun tilbake til København sammen med sin datter, der de flyttet inn til Dinas mor. Ifølge Holberg førte hennes «Skabning» til at hun lett fikk tilgang til fornemme hus, hvor hun spredde sladder. Dina tjente til livets opphold ved å presse og stryge silketøy, samtidig førte hun et lettsindig liv og var elskerinnen til oberstløytnant Georg Walter. Han var blitt adlet av Frederik 3 på grunn av sin dyktighet under det svenske angrepet på Rendsborg i 1645.

 

I desember 1650 informerer Walter kongen om at Dina, som flere ganger tilkalles til Corfitz Ulfeldts seng, har fortalt ham følgende: For et par måneder siden da hun som sedvanlig lå hos hoffmesteren, kom «Frøiken Leonora» inn og satte seg på sengen. Leonora Christina, Christian 4s berømmelige datter, hadde med seg en giftflaske og sa at her er det som vi talte om i går. Hoffmesteren holdt Dinas hode fast under sengklærne mens Leonora, Ulfeldts hustru, utdypet ekteparets plan om å forgifte Frederik 3. Dina fremla et gullkjede, armbånd og andre ting som hoffmesteren skulle ha gitt henne. Kort etterpå fødte hun et barn som hun påstod at Ulfeldt var faren til. 

 

Saken vekket naturlig nok bestyrtelse hos kongen. Det er ikke alle detaljer som er sikre, men det er vanlig å anta at Walter har bedt Dina levere anklagen mot Ulfeldt, som var hans politiske fiende. Saken kompliseres ved at Dina en stund etter anklagen mot Ulfeldtparet advarte Leonora Christina om at et stort anslag mot hoffmesteren var under planlegging, som Walter var kjent med. Hun tilbød seg å undersøke dette nærmere, og Ulfeldt tilbød henne god belønning. Holberg skriver:

 

«Saa at man deraf seer, hvilke forunderlige Ruller denne Qvinde spillede, og hvor frugtbar hun var paa Intriguer, skiønt man kand sige, at de vare ikke meget subtile og fiine, hvorudover hun ogsaa snart røbede sig selv; Ikke dismindre hvor dristige og ilde sammenhængende hendes Rapporter vare, kunde de dog i Henseende til de angivne Tings store Vigtighed ikke være uden Virkning, saa vel hos det eene som hos det andet Parti.»

 

Saken trakk i langdrag. Da Dina endelig ble fengslet, prøvde hun å ta livet av seg med gift. Først tilstod hun at hun hadde løyet, så trakk hun tilståelsen tilbake. Dina ble dømt til å straffes på sin hals for den falske påstanden om Ulfeldtparets planlagte giftmord på Frederik 3. Den 11. juli, 1851 ble den sterkt berusede Dina ført til retterstedet foran Københavns slott og halshugget. 

 

I Dansk kvindebiografisk leksikon har tolkningen av Dina-saken fått en feministisk slagside. Her foreslås det at Dina har vært «en lidt naiv kvinde i en sårbar situation, som blev en brik i et udspekuleret politisk rænkespil.» Underforstått er det menn som står bak det utspekulerte renkespillet. Leksikonet skriver videre om Dina: «hvis fantasi og muligvis også jalousi førte hende ud i et morads af selvmodsigelser, der fik katastrofale konsekvenser for hende selv.» Det kan virke som om hun fratas ansvaret for sine egne handlinger. Avslutningsvis nevnes Oehlenschlägers tragedie, som altså ikke bare er en fullstendig renvaskelse, men en opphøyelse av Dina. 

 

En av årsakene til Oehlenschlägers valg av Dina Vinhofvers’ historie som emne for et drama er nok det enigmatiske ved hennes person. På 1840-tallet forventet man en interessant nyansert karakterskildring til forskjell fra de tidligere ensporede heltinner. En mer vegelsinnet kvinne enn Dina Vinhofvers skal man lete lenge etter. Men Oehlenschläger slår ikke av på kravet til heltinnestatus, og romantikkens verdier lyser som en fakkel gjennom hele stykket. Dinas troskap overfor romantikkens bud leder til hennes sentimentalt-tragiske død. Tynget av lenker vikler hun en rose om Kristi kors. Liksom en helgeninne ber hun skriftefaren, en munk, følge henne til «Barmhiertighedens Dør», retterstedet.

 

Den patriotiske Christian 4

 

I bakgrunnen for Oehlenschlägers drama om Dina Vinhofvers’ skjebne inngår romantikkens interesse for fedrelandets historie. Også i Danmark blomstret nasjonalromantikken, om ikke så sterkt og så lenge som i Norge som ennå ikke var blitt et selvstendig rike. Handlingen foregår i 1650–1651, kort etter Christian 4s død i 1648. Forholdet mellom Frederik 3 og rikshovmester Corfitz Ulfeldt er dårlig, fiendskapen råder mellom rikets øverste menn. Dette er ingen god tid for Danmark, og savnet etter den forrige kongen er uttalt.

 

Under romantikken var Christian 4 et stort ikon – den patriotiske kongen – som bygget på glorifiseringen som begynte rett etter kongens død. Den har tilknytning til Christians identifikasjon med den lidende Kristus i siste del av regimet og hans påståtte heltemodige innsats under Slaget på Kolberger Heide i 1644. I virkeligheten var Christian 4 en ulykke for Danmark, en kjensgjerning som bleknet etter som strålekransen rundt kongen vokste. Johan Ludvig Heibergs Elverhøj (1828) er Danmarks nasjonaldrama. Her opptrer en bestefaderlig Christian 4 som helten som fjerner tryllespjelet fra Agnetes øyne. Den unge piken, som er blitt oppfostret på eventyr, sagn og folkeviser, ble opprinnelig spilt av Hanne Pätges, den senere fru Heiberg. I skuespillet har Heiberg innlemmet den heroiserende danske kongesangen «Kong Christian stod ved højen Mast», fra Johannes Ewalds Fiskerne (1779). Også malerne bidrog til ikoniseringen av Christian 4, Bertel Thorvaldsens idealiserte skulptur av den aldrende konge i Roskilde domkirke må også nevnes.

 

Christian 4 er interessant for tolkningen av Samfundets støtter. Konsul Bernicks store hjertesak er at sønnen Olaf skal overta huset Bernick etter ham. Konsulens synder veier tungt, men Olaf skal «oprette alt og sone alt». Dette bringer tanken på kong Skule i «Kongs-Emnerne», som har samme forhåpninger til sønnen Peter.   

 

Huset Bernick – «hus» kan også sikte til kongehus – er av tysk avstamning, liksom Huset Oldenburg:

 

1. generasjon: konsul Bernicks oldefar

2. generasjon: konsul Bernicks bestefar

3. generasjon: konsul Bernicks far

4. generasjon: Karsten, nedertysk form av Kristian

5. generasjon: Olaf

 

Karsten/Kristian, som er 4. generasjon, hentyder til dansk-norske Christian 4. Olaf sikter til samtidens håp om en norsk konge. Han vil sannsynligvis bli oppkalt etter Olav den hellige og bli nummer fem i rekken av norske Olavs-konger.

 

Olav 1 Tryggvason

Olav 2 den hellige

Olav 3 Kyrre

Olav 4 Haakonson

Olav 5

 

Kong Olav er døpt Alexander Edward Christian Frederik, men dette ble endret til Olav da hans foreldre, prins Carl av Danmark og prinsesse Maud av England, høsten 1905 ble valgt til konge (Haakon 7) og dronning av det nye uavhengige Norge. Store diktere er forutseende.

 

Sammenhengen mellom Danmarks kongeikon Christian 4 og Karsten Bernick skal omtales senere, etter at jeg i neste innlegg har kommet nærmere inn på Oehlenschlägers Dina Vinhofver.

Litteratur

Kirsti Boger, Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter, Vidarforlaget 2017.

 

Dina Dorf og Oehlenschlägers "Dina" («Samfundets støtter»)

 

Samfundets støtter II

 

Adjunkt Rørlund hentyder til Johan Sebastian Welhaven; rollekarakteren er dikterens gjenganger. Det er ikke snakk om en identifikasjon, men likheter på et estetisk, kunstteoretisk plan. Tekstlige sammenfall som ansporer til videre undersøkelse er en mann som sitter for seg selv og drikker sukkervann, han er kledd i rent linnet og taler om sårede soldater (jfr. innlegget 19.03.2026).

 

Adjunkt Rørlund er den åndelige leder i Foreningen for de moralsk fordervede, som består av frelste kvinner fra byens bedre borgerskap. De er beskjeftiget med å sy linnet til de moralsk fordervede, formodentlig ut fra troen på at det vil ha en forbedringseffekt. Det rene linnetets profet, Rørlund, har Dina Dorf kjær. Dina er datter av skuespillerekteparet Dorf, som tilhører en typisk moralsk fordervet yrkesgruppe. Spesielt var omreisende skuespillere ansett som syndige, noe som bekreftes ved madammens utenomekteskapelige forhold til Karsten Bernick. Da datteren var liten, spilte hun engleroller på teatret. Foreldrenes yrke åpner for at Dina er oppkalt etter en rollefigur, og tanken faller på tittelfiguren i Adam Oehlenschlägers Dina (1842). Det tragiske dramaet baserer seg meget fritt på historien til silkearbeidersken og skjøgen Dina Vinhofvers, født ca. 1620, halshugget foran Københavns slott 16.7.1651.

 

I Dina er det en barnerolle, Lille Dina, som er oppkalt etter tanten, Dina Vinhofver. Det legges opp til at Lille Dina, som får to bøker av tanten som hun forguder, skal bli som henne når hun vokser opp. I Oehlenschlägers drama er den moralsk fordervede Dina Vinhofvers blitt forvandlet til et korrekt heltinneikon fra romantikken. Dina Dorf peker seg ut som en annen arvtager etter Dina Vinhofvers, hennes gjenganger. Ibsen var ikke hegelianer; hans historiesyn var syklisk, ikke lineært. Menneskene begikk stadig samme dumheter som de som hadde levd før; land og riker gikk til grunne med jevne mellomrom. I dette synet skiller han seg sterkt fra sin far i teaterfaget, Johan Ludvig Heiberg, som var hegelianer på sin hals. Ibsens historiesyn kommer klart frem i diktet «Lincolns mord» (1865); her siteres de to siste strofene:

 

«Saa ramled det sammen. Circus og Slot,    

Templer, Colonners Skov,

Buer, Arkader, Alt trampedes smaat      

Under Bøffelens skoede Hov.  

Saa byggedes Nyt paa det Gamles Grund,   

Og Luften var ren til en Tid; –

Nu varsler det mod Foryngelsens Stund;      

Nu stiger der Pest fra den mosede Bund

Og vifter snart hid snart did.   

               

Men er det i Raaddenskabs Sumpe vi gaaer,

Jeg raaber ei Ak og Vee    

Over hver en brammende Giftblomst, som staaer      

I Fylde paa Tidens Træ.    

Lad Ormen kun hule; før Skallen er tom,     

Før brister ei Hvælv og Tag;   

Og lad kun «Systemet» faae vrængt sig om, –    

Des før kommer Hævnen og holder Dom    

Paa Tidsløgnens yderste Dag!»   

 

Adam Oehlenschläger (1779–1850) er et av de store navnene fra dansk romantikk (jfr. bl.a. innlegget 09.03.2025). «Dannerdigteren» stod i et motsetningsforhold til teaterguruene Johan Ludvig og Johanne Luise Heiberg, to andre ruvende skikkelser under romantikken (jfr. samme innlegg). Ekteparet mente Oehlenschlägers diktning var gammeldags. Forholdet bedret seg etter utgivelsen av Dina, hvor tittelrollen var skrevet for fru Heiberg. Herr Heiberg berømmet Oehlenschläger for å ha skapt en psykologisk sammensatt karakter, i takt med tidens smak, «et levende billede af en reflekterende æstetisk natur og et varmblodigt forsvar for det store og sjældnes ret imod hverdagslivet.» (Dansk biografisk leksikon) Fru Heiberg har skrevet et lengre kapittel om innstuderingen av Dina-rollen i selvbiografien Et Liv gjenoplevet i Erindringen (1891).

Dina er altså datteren til skuespillerparet herr og fru eller madam Dorf. «Dorf» er tysk for landsby og finnes i flere bynavn. Paret var ansatt i Møllers skuespillerselskap, et omreisende kompani. De opptrådte i byen for en femten år siden, på begynnelsen av 1860-tallet, før borgerne ble frelst. Det er stadig romantikken som råder grunnen i Norge, selv om det har begynt å blåse mer realistiske vinder lenger sør i Europa, spesielt i Frankrike. Det er knapt noen by som har hatt større betydning for romantikken i Norge enn Düsseldorf. Det skyldes byens ærverdige gamle Kunstakademie. Tidemand, Gude og en rekke andre norske malere hadde studert ved akademiet, og Tidemand bodde i byen til sin død. Düsseldorferen Tidemand ble beskyldt for å idyllisere bondelivet. Bøndene på folkelivsbildene var vanligvis avbildet i hvitt, altså rent, linnet; skjorter, hodetørklær og forklær. Det var uberoende av hva de gjorde eller hvor de, «søndagsbøndene», befant seg. Hvitt linnet skulle norske bønder ha, uaktet om de gjette kuer eller satt kloss inntil grua med et flammende bål med sotete røykskyer. Det hvite linnetet inngikk som viktig del av ikoniseringen av bonden, en grunnpilar i den norske nasjonsbyggingen. 

Også Ibsens lærere i maleri, Mikkel Mandt og Magnus Thulstrup Bagge, hadde studert i Düsseldorf. Düsseldorfskolen var preget av håndverksmessig kompetanse og idealitet i motivvalg og form. Welhaven, som mente kunsten skulle gi et forskjønnet bilde av virkeligheten, var blant de rådende krefter i Christiania Kunstforening. Han bidrog til at tyske düsseldorfmalerier ble foretrukket under foreningens utlodninger.

 

Under nasjonalromantikken var det tett forbindelse mellom maleriet og teatret. Düsseldorfernes nære forhold til teateret kunne påvirke komposisjon og lyssetting på maleriene. Kulissene bestod vanligvis av malte lerreter oppspent på trerammer, liksom et maleri. Teatermalerne hadde gjerne en karriere ved siden av oppdragene for scenen. En av de mest berømte malerne som deltok i teatrets nasjonsbygging var Hans Gude, en sentral düsseldorfer. Under festforestillingene på Christiania Theater i 1849 malte Gude kulisser til tablået av «Brudeferden i Hardanger». Düsseldorfskolens betydning for teatret kan forklare navnet på det ulykksalige skuespillerparet i Samfundets støtter. 

Tidemands "Frieriet" fra "Et bondeliv" på Oscarshall (foto Jan Haug, Det kongelige slott).

 

Sukkervann og rent linnet - «Samfundets støtter» I

 

                

 

                     Såret i sjelen, arret som aldri slutter å verke;

                                    nederlagets bruddsted;

                                    Ostrołękas merke.

                                                          Ulrik Farestad

 

Skuespillet åpner med et møte i «Foreningen for de moralsk fordærvede», som holdes i havesalen hos konsul Bernick. Fru Bernick sitter ved et bord sammen med flere andre kvinner, opptatt med syarbeid. Lenger tilbake, ved et lite bord hvor det er plassert to blomsterpotter og et glass sukkervann, sitter adjunkt Rørlund. Blomsterpottene på det lille bordet viser at det gjøres ære på adjunkten. Da det senere stelles i stand til festmottagelse i havesalen, bærer tjenestepiker inn en rekke blomsterpotter. Herr Rummel resonnerer at det godt kan se ut som om blomsterpottene står der til vanlig; underforstått settes pottene frem når noe skal feires. Rørlund leser for kvinnene fra en bok med gullsnitt.

 

En mann som sitter for seg selv med et glass sukkervann, bringer tanken på Johan Sebastian Welhavens berømte dikt «Republikanerne» (1836?). Åstedet er en ydmyk liten kafé i Paris, der man vanligvis treffer studenter og småartister. Dersom disse svikter, «eier den dog / en stillere Gjest i sin dunkle Krog.»

 

«Nu er det Midnat; der sidder en Gjest

endnu ved sit Bord med en Sukkervands-Rest.

Hans Ansigt er falmet, hans Dragt er grov,

hans Linned er rent, og hans Hænder er smukke.»

 

Mannen i diktet har rent linnet. På det store bordet i havesalen ligger «store bunker af halvfærdigt og tilklippet linned samt andre beklædningsgenstande.» Rørlunds tilhørerinner syr klær til de moralsk fordervede, som vil få rent linnet liksom diktets ensomme kafégjest.

 

Den selsomme mannen har en trist historie; han har deltatt i Slaget ved Ostrołęka (1831) under det polske opprøret mot den russiske tsar, som signaliserte polakkenes endelige tap. Han har kjempet for frihet, nå er hans liv en ruin. Plutselig brytes kafédøren opp, og inn stormer en skare med bråkjekke «Ungersvenner». De har nettopp overværet Auberts opera Den stumme fra Portici, som handler om napolitanernes opprør mot den spanske vicekongen i 1647. De er beruset av drømmen om folkenes frihet og tyrannenes død har, og nå vil de ha champagne.

 

En av ungersvennene stiger opp på et bord og holder en flammende tale. Flokken jubler og roper:

 

«Champagne, Garçon, paa Tyrannernes Død

[…]

Proppen fløi mod den selsomme Mand,/

der sad i en Krog med sit Sukkervand.»

 

De oppfordrer den fremmede til å drikke champagne, han svarer:

 

«Jeg drikker ei Vin, om stærk eller mild;

dens Sødme er vammel, jeg hader dens Ild.

Jeg sidder med Gru paa mit Livs Ruin.

Mit Bæger er tømt; jeg drikker ei Vin.»

 

Ungersvennene skjeller ham ut og roper på hevn og duell.

 

«Han viste sit Bryst, — hvor det var skrammet,

af streifende Kugler, af Klinger rammet!

— ‘I Daarer! Det er Ostrolenkas Mærke.

Har I vel fattet, hvor det kan værke?

Der er ingen Lise for denne Kval;

den kan ikke blunde for Sladder og Pral.’»

[…]

Tilside, Drenge, giver mig Rum!

Himlen har Stjerner, — Natten er stum.’

 

De saa paa hverandre. Han vandred sin Vei.

De havde Champagne, men rørte den ei.»

 

Mannen med rent linnet er altså en såret, arret soldat, muligens en frivillig, som åpenbart må ha trengt en anselig mengde forbindinger. Også denne detaljen har sin parallell i skuespillet, i en av Rørlunds replikker. Fru Bernick takker adjunkten fordi han bruker så mye tid på kvinnene og deres forening. Han forklarer det med at det er skoleferie, men hun gjentar at det er et offer. Rørlund repliserer:

 

«Tal aldrig om det, bedste frue. Bringer De ikke allesammen et offer for en god sags skyld? Og bringer De det ikke gerne og gladeligen? Disse moralsk fordærvede, hvis forbedring vi arbejder for, er at betragte som sårede soldater på en slagmark; De, mine damer, er diakonisserne, ​de barmhjertige søstre, der plukker charpi til disse ulykkelige tilskadekomne, lægger forbindingen lindt om sårene, læger og heler dem –»

 

Rørlunds metafor, der mottagerne av det nye (rene) linnetet sammenlignes med ulykkelige sårede soldater, fremtrer som en parallell til diktets hovedperson, soldaten i rent linnet med skrammet bryst. Den ulykkelige kafégjesten tilhører gruppen av «Pauvres honteux», økonomisk vanskeligstilte personer som har sett bedre dager og derfor forsøker å skjule sin fattigdom. Hvorvidt det i diktet utelukkende siktes til sårede soldater som hadde kjempet for Polens frihet i Slaget ved Ostrołęka, fremgår ikke klart. Den skibbrudne flokk, som aldri er glad, søker et hjem. Men det eneste de finner, er en ydmyk liten kafé.

 

Både skuespillets moralsk fordervede / «de ulykkelige sårede på en slagmark» og diktets pauvres honteux / ulykkelige tilskadekomne soldater trenger omsorg, et hjem, rent linnet osv. Kvinnene, Rørlunds tilhørerinner, føler seg kallet til å gi en slik omsorg. Adjunkten leser høyt fra «Kvinden som samfundets tjenerinde», en fiktiv tittel. «Foreningen for de moralsk fordærvede» er også en konstruksjon; satire over adjunkten og hans tilhørerinner. De er påvirket av samtidens pietistiske ideer, kjent fra Lammers-bevegelsen og indremisjonen. Omsorg eller diakonalt arbeid er en viktig del av disse religiøse bevegelsene. På det realistiske plan peker Rørlund og kvinneforsamlingen mot den pietistiske bevegelse i samtiden, som spesielt fikk fotfeste i mindre byer; handlingen foregår i en mindre kystby. Adjunktens plassering ved det lille bordet med sukkervannsglasset og tilhørerinnenes arbeid med nytt eller rent linnet peker på et underliggende plan mot Welhavens dikt, der hovedpersonen drikker sukkervann og har rent linnet.

 

Charpi er et gammelt forbindelsesmiddel, og det er antageligvis det som ble anvendt under Slaget ved Ostrołęka. Vi kan altså se for oss at den arrete soldaten er blitt forbundet med charpi. Uten forbinding ville han neppe ha overlevd alle streifene fra kuler og klinger. Charpien kan i det tenkte tilfellet ha blitt plukket av patriotiske polske kvinner. Det er ikke sannsynlig at norske kvinner har plukket charpi på grunn av urolige tider i 1877. Rørlund griper altså til et historisk tilfelle, og det er naturlig å knytte metaforen til soldaten med «Ostrolenkas Mærke» på brystet.

 

Det er vanlig å tolke «Republikanerne» dithen at Welhaven skjuler seg bak den sårede soldaten, og at den jublende gjengen med taleren som maner frem et befriet Europa, sikter til Wergeland og hans meningsfeller. Welhaven føler seg angrepet og såret under de harde kampene med dikterfienden. Tolkningen byr seg frem, for «Republikanerne» er åpenbart skrevet i dialog med Wergelands «Det befriede Europa» (1831). Wergeland var beryktet for en utsvevende livsstil, det gjaldt både oppførsel, alkohol og sex. Legendarisk er den overstadige rangelen med innlagte basketak 16. mai 1833, før talen ved avdukingen av Krohgstøtten den17. Wergeland leverte, to timer på overtid, rikelig beskjenket på morgenkvisten, en ekstatisk tale til nasjonens ære. Virkningen ble ikke mindre ved at taleren stilte i bondedrakt. Hans egne klær var blitt ødelagt under basketakene, og han hadde måttet låne av stortingsmannen og bonden Haagenstad fra Gudbrandsdalen. I dette øyeblikk ble Wergeland en nasjonal hero. Welhaven var derimot en moderasjonens mann, og etter hvert gav han sin støtte til avholdssaken. Den berømmelige striden mellom Welhaven og Wergeland inngår utvilsomt i bakgrunnen for konflikten mellom sukkervannsdrikkeren Rørlund og hans dydsirede kvinneforsamling på den ene side og de fordervede opprørere anført av Lona Hessel, som har sunget på vertshusene i Amerika, på den andre.

 

Det er mulig Welhaven har skjult et spor i diktet som viser til ham selv. Dikterens fulle navn er Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven. Hjemme og på skolen ble han kalt Bastian, en kortform av Sebastian. Bruken av «Sebastian» går tilbake til sankt Sebastian (død ca. 288). Han var ifølge helgenvitaen en dyktig romersk soldat, som ble utnevnt til kaptein i keiser Diokletians Pretorianergarde. Sebastian var kristen og hjalp andre kristne under forfølgelsene. Da Diokletian oppdaget dette, ble Sebastian dømt til døden. Fordi han var soldat ble livvaktens bueskyttere beordret å skyte på ham. Den tidligere kapteinen ble bundet til et tre; skytterne unngikk å treffe de vitale organer slik at pinen skulle vare lengst mulig. Siden etterlot de Sebastian som død. En kristen martyrenke, Irene, ville begrave ham, men oppdaget at han ikke var død, til tross for alle sårene. Hun pleiet ham, og han overlevde. Siden fremstilte Sebastian seg for Diokletian og konfronterte ham med keiserens grusomheter mot de kristne. Keiseren idømte ham en ny dødsstraff; han skulle slås i hjel med stokker. Denne gang døde Sebastian.

 

Sankt Sebastians martyrium er et kjent motiv fra billedkunsten, spesielt under renessansen. Helgenen er vanligvis fremstilt som en ung mann kun iført hvitt lendeklede; spesielt overkroppen er rammet av piler. Irene som fjerner pilen(e) og pleier Sebastian, er også motiv. Det er innlysende at Irene må ha forbundet helgenens sår, uten at dette nødvendigvis er avbildet i kunsten. Welhaven var svært interessert i billedkunst og hadde planer om å utdanne seg til maler. J.C. Dahl, som hadde fått se noen av tegningene hans, rådet ham til å studere i utlandet. Dette satte faren seg imot, og sønnen fortsatte med sine teologistudier. Men dikteren, som hadde meget bestemte oppfatninger om estetikk, ble en sentral autoritet i det norske kunstmiljøet, blant annet som kritiker.   

 

Det er altså mulig Welhaven har opprettet en forbindelse mellom seg selv, Johan Sebastian eller Bastian, og sankt Sebastian. Det bringer tanken på en parallell i Fjerde strofe, som er satire over Wergelands fantasier om et Europa befridd for tyranner. Den avsluttes slik:

 

«Den frie Mand og den frie Kvinde

blev proklameret i alle Vinde.

Europas Kongres forsamled sig bedst

i Polens Skjød, mellem Øst og Vest;

i Varschau reistes Kongressens Salon,

og dertil en Støtte for Saint Simon.»

 

«Saint Simon» er ikke sankt Simon, Simon seloten fra Matteusevangeliet, som er katolsk helgen, men den franske filosofen og politiske tenkeren Henri de Rouvroy de Saint-Simon, hvis skrifter har hatt betydning for utviklingen av sosialismen. Saint-Simon er en hertugtittel, som i siste instans går tilbake til sankt Simon.

 

Vi skal gjøre en liten avstikker fra temaet sammenhengen mellom den sårede soldaten i «Republikanerne» og adjunkt Rørlund. Welhavens far, Johan Ernst Welhaven (1775­–1828), var prest i Hospitalskirken i Bergen, som lå til Sankt Jørgen hospital for de spedalske. Sankt Georg var de spedalskes skytshelgen. Dette var før man oppdaget at lepra var smittsomt, og både spedalske og friske benyttet kirken. Johan Ernst Welhaven var en stor støtte for de ulykkelige. Han inviterte dem hjem, og barna måtte sitte til bords sammen med dem og utvise respekt. Fra tidlig alder hadde sønnen lært hvordan mennesker med huden merket av lepraens herjinger så ut. De utgjorde en stigmatisert gruppe som var lett å kjenne igjen, når de beveget seg ute i byen. Da det i avisene ble ytret ønske om at de spedalske skulle bære slør nå de gikk ute i byen for ikke å støte andre borgere, tok hospitalspresten til bestemt motmæle. De spedalskes lidelse var stor, og de trengte medmenneskenes omsorg. Det er mulig at dette barndomsminnet inngår i bakgrunnen for skildringen av den arrete soldaten og gruppen av pauvres honteux, som vandrer rundt i Paris med «slukkede Blik» og trenger et hjem.

 

 

Diktets arrete soldat har rent linnet. «Linnet» har flere betydninger, blant annet undertøy av lin, spesielt skjorte eller serk. Underbukser er et relativt nytt klesplagg, som kom i bruk i løpet av 1800-tallet. «De unevnelige» er en kjent eufemisme for underbukser. Da Hjalmar Ekdal begynner å tvile på at han er Hedvigs rette far, vil han flytte fra Gina Vildanden (1884). Hun finner frem vadsekken hans og sier: «[…] og ta’ bare med dig en skjorte og et par underbukser.» Da hun rett etterpå berører dette temaet mens Gregers Werle er til stede, sier hun: «Ja-ja, så lægger jeg ned skjorten og det andre.»

 

Med soldatens rene linnet sikter Welhaven utvilsomt til en skjorte, som dels er synlig. Hvorvidt linnetet er rent fordi det dekker over et «skrammet» bryst, får være et åpent spørsmål. Dersom linnetet var skittent, ville det lett gå infeksjon i arrene. Samtidig vil «hans Linnet er rent» kunne gi assosiasjoner til linnet i en bredere forstand, der det sikter til kledesstykker av linnet som også dekker underlivet. Opprinnelig skjermet serken eller en lang skjorte den delen av kroppen hvor mennesket blir mest skittent, skrittet. «hans Linnet er rent» etterfølges av «og hans Hender er smukke» på samme linje, som røper at den selsomme mannen, en pauvre honteux, ikke har vært noen alminnelig arbeidskar. Med rent linnet sikter Welhaven utvilsomt til skjorte i betydningen klesplagg som dekker overkroppen. Under nasjonalromantikken hadde hvitt linnet, spesielt skjorter, nærmest en sakral betydning. Det gjaldt både innenfor maleriet og diktningen, som stod i nær forbindelse med hverandre. Ibsens «Paa Vidderne» (1860) er et godt eksempel, som jeg kommer tilbake til i et senere innlegg. Men vi skal ha in mente at linnet også kan bety en lang skjorte som fungerer som undertøy.

 

På bordet i Bernicks havesal ligger halvferdig og tilklippet linnet og andre bekledningsgjenstander. Linnetet skal bli til klesplagg av lin; de moralsk fordervede skal altså få rent linnet, liksom den ensomme kafégjesten. Men i 1877 er underbukser blitt vanlig, noe som åpner for at de store bunkene med tilklippet linnet kan omfatte underbukser, ved siden av skjorter og serker. Det mest skitne og fordervelige på menneskekroppen er skrittet. En forening som syr undertøy til moralsk fordervede, er en litterær konstruksjon. Dette er satire fra Ibsens side.

 

Anfører for skuespillets opprørere og Rørlunds antagonist er Lona Hessel. «Lona» (opprinnelig Lone) er kortform av Magdelone og sikter til gjennomgangsfiguren hos Holberg med samme navn. Frøken Hessel, som det står i rollelisten, er halvgammel, ufiks, grov i kjeften og sarkastisk, ikke ulikt Holbergs Magdelone. «Hessel» har en lydlig likhet med «heslig», men om Ibsen har tenkt på dette, er usikkert.

 

Lona har seilt med dampskip fra Amerika sammen med halvbroren Johan. Om bord er også et berider- eller sirkusselskap. Passasjerer fra dampskipet begynner å gå oppover gaten sammen med folk fra byen, dette er synlig fra vinduene i Bernicks havesal.

 

«FRU RUMMEL: Jo, det er nok gøglere af den rette sort. Vil De se hende i den grå kjole, fru Holt; hun bærer vadsækken på ryggen.

FRU HOLT: Ja, tænk, hun bærer den på parasolskaftet! Det er naturligvis direktørens madam.» 

 

Den ene «gjøgleren» er Lona (les Magdelone). Hun har reist med vadsekk, som hun bærer på ryggen nedhengende fra parasollskaftet. Det minner om en vandrer som har slengt kjeppen med vadsekken over skulderen. Det bringer også tanken på åpningslinjen i «Paa Vidderne»: «Nu Skræppen over Ryggen slængt […]» Vadsekken er opprinnelig en reisesekk til oppbevaring av klær og lignende. Historisk dreier det seg om en tøy- eller skinnsekk med knytting på toppen, men det er mulig Lonas vadsekk er av en nyere type, en veske med hank. Det er sannsynlig at hun oppbevarer linnet eller skift i sekken, og at det er skittent.

 

Etter hvert kan de nysgjerrige i havesalen se sirkusfolkene komme med hester og andre dyr, og så slutter mannskapet på den amerikanske seilskuten «Indian Girl» seg til opptoget med sang og musikk. Dette blir for sterk kost for «Foreningen for de moralsk fordærvede», og Rørlund trekker forhengene for.

 

OLAF: der kiger ud Mor, nu står direktørens madam ved vandspringet og vasker sig i ansigtet.

FRU BERNICK: Hvad? Midt på torvet!

FRU RUMMEL: Og det ved højlys dag!»

 

Lona, som har reist på annen plass, er skitten etter den lange reisen. Da hun endelig ser rent vann, spruter hun vann i ansiktet, en impulsiv handling. Dette synes de frelste fruene er uanstendig, fordi det viser at hun er skitten. Dersom vi kobler de dydige fruenes fortørnelse over Lonas fremvisning av vadsekken med klesskift, utvilsomt skittent, og vaskingen i det offentlige rom, gir det assosiasjoner til et gammelt uttrykk: «vaske sitt skitne linnet i andres påsyn». Det går tilbake til tiden før underbukser kom i bruk, den gang serken og skjorten dekket skrittet. Dette kommer jeg tilbake til.

 

Plutselig strener den freidige kvinnen, «Beridersken! Direktør-madamen!», inn i havesalen. Forsamlingen gjenkjenner Lona, fru Bernicks eldre halvsøster. Konsul Bernick spør om hun er kommet for å opptre sammen med beriderne. Lona svarer: «Nej; rigtignok har jeg øvet mange slags kunster og gjort mig til nar på mange måder – […] – men kunster på hesteryggen har jeg aldrig gjort.» Vi kan notere oss at Lona, av Magdelone, «gjøglersken», har gjort seg til narr på mange måter.

 

Etter en kort replikkveksling, der Rørlund opplyser (les advarer) om at frøkenen befinner seg i foreningen for de moralsk fordervede, utbryter Lona:

 

«Men fy, fy, fy, – dette moralske lintøj lugter så fordærvet, – akkurat som ligsvøb. […] Vent, vent; vi skal nok komme op af gravkælderen. (trækker forhængene tilside) Fuldt dagslys må her være, når gutten kommer. Ja, der skal I se en gut, som har vasket sig –»

 

Det moralske lintøyet som ifølge Lona lukter fordervet, er altså tiltenkt de moralsk fordervede. Foreningen med Rørlund i spissen mener åpenbart at nytt (rent) linnet skal motvirke fordervelsen. Lona korrigerer raskt sitt eget utsagn om at gutten, Johan Tønnesen, har «vasket sig». Tilsynelatende bruker Lona uttrykket i betydningen «har klart brasene», men det er utvilsomt motsetningen mellom rent og skittent linnet (undertøy) som ligger under:

 

«FRØKEN HESSEL åbner dør og vinduer

– ja, det vil sige, når han får vasket sig – oppe i hotellet; for på dampskibet blev han skiden som et svin.»

 

Lonas replikker om det illeluktende lintøyet, liksvøpet, og den gørrskitne broren er undertekstlig en konstatering av et ufravikelig faktum: Mennesket er skittent. Dette blir desto tydeligere når man som Lona og Johan har reist over Atlanteren på annen plass, der de sanitære forhold har vært innskrenket. Men det er ikke dampskipet som er skyld i at Lona og Johan er skitne, men de selv. Hadde de reist på første plass, ville nok vaskemulighetene ha vært bedre og de mindre skitne. Men et menneske kan aldri klare å vaske seg helt rent. De kroppslige prosesser som fører til at vi blir skitne, pågår kontinuerlig; også mens vi bader og ifører oss rent linnet eller undertøy.

 

Rørlund og hans dydige syersker vil utstyre de moralsk fordervede med rent linnet i håp om at de skal bli moralske og ufordervet som dem selv. Men menneskenes fordervelse kan ikke vaskes vekk; mennesket er skittent òg fordervelig. Etter at adjunkten har klappet sammen Kvinden som samfundets tjenerinde, utbryter fru Rummel «Ak, hvilken lærerig fortelling!» Fru Holt legger til «Og så moralsk!» Rørlund fortsetter:

 

«Å ja; den danner et velgørende modstykke til hvad vi desværre daglig kan se, både af aviser og af tidsskrifter. Denne forgyldte og sminkede yderside, som de store samfund bærer tilskue, – hvad dølger den egentlig? Hulhed og rådenskab, om jeg så må sige. Ingen moralsk grundvold under fødderne. Med et ord, – de er kalkede grave, disse store samfund nutildags.»  

Det er ikke gudstroen som vektlegges av forsamlingen i Bernicks havesal, men regler om moral og ytre forhold. Boken adjunkten nettopp har lest fra, har gullsnitt, den er altså «forgylt». All Rørlunds tale handler om hvordan et moralsk eller rent levnet kan verne mot fordervelsen, noe som identifiserer ham selv som fariseer. «kalkede grave» viser til Matt 23,27, Jesu verop over fariseerne og de skriftlærde:

 

«Ve Eder, I Skriftkloge og Farisæere, I Øienskalke! thi I ligne kalkede Grave, som udvendig synes deilige, men indeni ere fulde af døde Ben og al Urenhed.»

 

Nede i graven går den døde menneskekroppen i forråtnelse og blir etter hvert til jord og knokler. Dette har Lona minnet om ved sin replikk om at det moralske lintøyet lukter så fordervet, som liksvøp. Levningene etter et dødt menneske og det som kommer i berøring med disse, for eksempel jord eller steiner, er blitt oppfattet som urene innen jødedommen. Det har ført til et behov for å merke gravene, og til dette formål har man brukt kalk. Matt 23,27 kan tolkes slik at den hvite kalken samtidig har hatt en forskjønnende virkning, kanskje spesielt i de tilfeller der den ytre delen av graven har bestått av skulptert stein. Jesu budskap er at folk må vokte seg for fariseerne fordi deres urenhet i trosmessig eller moralsk forstand er skjult bak en plettfri fasade. Fariseerne hadde strenge regler om vasking av hender og dekketøy. Jesu budskap er at vask ikke er rette vei til himmelrike og evig liv. 

 

Betydningen av «Rørlund» er en lund med rør. Det er nærliggende å tolke rør som en hul plantestengel, for eksempel et siv. Det er gjerne tynt og gebrekkelig. Når det visner, vil det etter hvert oppløses og forsvinne. Det kan minne om halm, et typisk forgjengelighetssymbol. Under Peer Gynts møte med Den magre i Femte Handling sier Peer, som foretrekker å havne i helvete fremfor i støpeskjeen (min kursivering):

 

«Jo, hør nu; i Havsnød, – jeg sad paa et Hvælv, –

og der staar jo: den drukknende griber efter Sivet, –

endvidere staar der: man er nærmest sig selv, –

og saa skillte jeg halvvejs en Kokk ved Livet.»

 

Her varierer Peer uttrykket (den druknende) griper etter et halmstrå. Adjunktens navn røper at han er fordervelig, og dette skjuler han under en renhetsretorikk som overgår den verste fariseer. Rørlund peker frem mot skjønnhetsdyrkeren Torvald Helmer, som skyr enhver påminnelse om menneskets fordervelse, som råtne tenner, slitte arbeidshender, sykdom og død. «Helmer»s betydning i Et dukkehjem er halmstubber, det som står igjen på åkeren etter at kornet er skåret, som råtner og blir til næring for neste avling.

 

Vi skal vende tilbake til den ufordervede forsamlingens første synsinntrykk av Lona. Hun bærer altså vadsekken på ryggen, hengende ned fra parasollskaftet. Dette synes fruene er usømmelig og antar at hun er madamen til sirkusdirektøren. Kjolen er grå, det kan bety at hun har valgt en varig farve, der skitt og flekker ikke er så synlig. Samtidig fremgår det at Lona ikke er opptatt av å pynte seg; en gang klippet hun av seg håret, og hun gikk med mannfolkstøvler i regnvær. Det er innlysende at Lona har hatt linnet- eller undertøysskift i vadsekken, og at dette nå er skittent. Her kan det trekkes en linje til en karakter som har flere likhetstrekk med Lona, Hilde Wangel i Bygmester Solness. Begge kvinnene har båret på minnet om en mann i flere år, henholdsvis konsul Bernick og byggmester Solness, som har hatt en sterk tiltrekningskraft. På skuespillenes nåtidsplan dukker kvinnene opp igjen for å innkassere gevinsten av sin tålmodige venting. I Amerika hadde Lona fått vite at hennes helt, Bernick, hadde skjøvet skylden for sitt forhold til skuespillerinnen madam Dorf over på fru Bernicks halvbror, Johan Tønnesen. I avslutningsscenen sier hun: «Da Johan fortalte mig dette om løgnen, da svor jeg ved mig selv: min ungdoms helt skal stå fri og sand.» Hilde utfordrer sin helt Solness til å bevise at han kan klatre til topps og bekranse et tårn på en ferdigstilt bygning, slik han hadde imponert henne med for ti år siden. Vi møter Hilde da hun kommer freidig inn i byggmesterens kontor. Hun er kledd i turist- eller vandreklær, har en ransel på ryggen, et pledd i rem og en bergstokk eller fjellstav i hånden. Det har ikke gått lange stunden før hun ber byggmesteren om å få bli der i natt:

 

«For jeg har ikke andre klæ’r, end de, jeg går i. Ja, og så et sæt undertøj i randselen. Men det må vaskes. For det er så svært skiddent.»

 

Litteratur

 

https://tidsaand.no/

https://snl.no/

https://nkl.snl.no/Johan_Sebastian_Cammermeyer_Welhaven

Kaj Skagen, Norge, vårt Norge - et lands biografi

Ulrik Farestad, «Påske i Ostrołęka», Støv, stjerner, piksler