Dina Dorf – forfløyen taske og stridig feminist («Samfundets støtter» VI)

 

Dina Dorf er tilsynelatende en av de positive karakterene i Samfundets støtter. Hun gjør opprør mot de pietistiske ideene som har grepet byens borgere, spesielt kvinnene og forvandlet dem til bornerte nikkedukker.

 

Det fremgår ikke klart om Dina vet at moren har vært utro. Dersom Dina bare har beveget seg innenfor Bernick-familien og kretsen rundt dem, er det ikke sikkert at hun har fått kjennskap til utroskapshistorien, dette skammens kapittel. Riktignok vet Dina at moren har gjort noe som byens frelste sjeler, de «skikkelige», mener er galt, men det synes som om hun ikke kjenner til de konkrete omstendigheter. Under en scene på slutten av Anden akt utbryter Rørlund, som sikter til Johan Tønnesen, fru Bernicks bror: «Dina, det er denne mand, som voldte al Deres moders ulykke og skam.» Dina spør Johan om dette er sant. Konsul Bernick avbryter den videre opplysning av saken: «Ikke et ord mere! Idag skal her ties.» «Sandt altså,» konkluderer Dina.

 

Dina har oppfattet at de skikkelige, moralske og anstendige som hun kjenner, mener det hefter moralsk fordervelse ved moren. Det er sannsynlig at Dina knytter morens feiltrinn, en konkret handling, til denne fordervelsen. Samtidig hevder hun at hun selv er moralsk fordervet, liksom moren, uten at hun har gjort noe «ondt». Det kan tyde på at Dina med moralsk fordervelse, åpenbart et uttrykk lånt fra det pietistiske miljøet som omgir henne, sikter til en tilstand eller væremåte som ikke nødvendigvis er negativ. Den motsatte væremåte, den moralske, tar hun nemlig avstand fra. Dina er tydelig på at hun ikke vil bli skikkelig, moralsk og anstendig, slik som Hilda og Netta, døtrene til fru Rummel og fru Holt, medlemmer i foreningen for de moralsk fordervede.

 

Dina forteller Johan at hun ikke er som de andre unge piker, «der er noget – noget sådant ved mig», derfor skal han ikke gå tur med henne. Dette sier hun etter først å ha lovet ham å gå tur; Dina «hader det at love». Med «noget sådant» hentyder hun ganske sikkert til den moralske fordervelse som de skikkelige mener Dina er preget av, likesom hennes mor og trolig de andre som var med i teaterselskapet. Spørsmålet er hva Dina mener med sin advarsel overfor Johan. Vil hun forhindre at han utsetter seg for folkesnakk på grunn av den moralske fordervelse som hefter ved henne? Eller vil hun forhindre at noe skjer mellom henne og Johan, tilsvarende det fatale som skal ha skjedd mellom moren og Johan for en femten år siden? Ibsen har ikke gjort det enkelt å forstå Dina. Det kan henge sammen med at hun, som modellen, Oehlenschlägers Dina Vinhofver, skal være gåtefull, en interessant kvinne.

 

En gang røper Dina sitt ideal overfor Johan; hun vil at menneskene i Amerika ikke skal være så anstendige og moralske. Johan spør hvordan hun vil at de skal være. «Jeg vilde, at de skulde være naturlige,» svarer Dina. «Ja, ja, det er kanske netop det, de er», sier Johan. Dina kan tolkes slik at menneskene skal følge sine naturlige instinkter, et ekte rousseauisk ideal (jfr. forrige innlegg). Johans svar må oppfattes ironisk fra forfatterens side. På 1870-tallet var det mindre lover og restriksjoner – og muligheter til å opprettholde justis – i Amerika enn i de gamle kulturlandene i Europa. Det var fremdeles Ville vesten «derover», selv om «villskapen» hadde avtatt siden 16- og 1700-tallet. I Amerika kunne menneskene i større grad følge sin natur, gjøre som de hadde lyst til. Noen steg til topps, andre gikk til grunne. Johan og Lona tilhører nok flertallet; de har hverken blitt rike eller knukket nakken.

 

Hilda og Netta er oppdratt til pietistiske dydsmønstre av mødrene (jfr. forrige innlegg). De moralske pikene har fått en streng oppdragelse, Dina har knapt fått noen oppdragelse – ingen har snakket strengt til henne. Man har nøyd seg med å holde Hilda og Netta frem som mønster. Den morløse Dina fremtrer som eksempel på en person som har vokst opp etter Rousseaus prinsipper, slik de er omtalt i Émile, ou l’éducation, fri fra autoritetenes bud. Barnet var uten synd og skulle ikke rette seg etter pålegg fra de voksne (jfr. forrige innlegg). Sammen med troen på syndefallet forsvinner også  opptuktelsen av barna; oppdragelsen får en mildere karakter. I forlengelsen av dette kan man argumentere at Dinas mor bare fulgte sine naturlige instinkter, da hun innledet et forhold til Karsten Bernick. Det samme kunne sies om ham. Dinas omtale av moren og seg selv som moralsk fordervet kan tolkes slik at de følger naturlige instinkter, mens de skikkelige, de moralske og anstendige, er underkastet en rekke forbud som begrenser den personlige frihet. Det innebærer at de skikkelige har plikter og må love ting, noe Dina aldri vil skjønne eller hater. Ibsen viser at den personlige frihet, som samtidens kulturelite hyllet, har negative sider. 

 

Rørlund legger skylden for madam Dorfs utroskap, hennes «ulykke og skam», på Johan Tønnesen. Det er ut fra hans kjennskap til saken en halvsannhet. Som alle andre tror han madamen har vært utro med Johan Tønnesen. Men at kontoristen på fru Bernicks kontor skal ha vært en forfører eller overgriper, er noe han sier for å diskreditere rivalen overfor Dina. Det er utvilsomt madam Dorf selv som må ta skylden for at hun har vært utro og de alvorlige følger dette fikk for henne selv og familien. Madam Dorf var ikke en sart, uerfaren pike som var lett å lede ut i ulykke eller forgripe seg på, men en voksen gift kvinne med barn og en bejublet skuespillerinne. Mange i byen falt for hennes utstråling – «Alle de unge mennesker var rent forgabet i hende» – men den hun valgte seg, var byens mest attraktive unge mann, Karsten Bernick. Han – «den unge belevne verdensmand, – komplet kavallér, – alle damernes yndling» – var nettopp kommet hjem fra Paris. Madam Dorf og unge Bernick var altså byens hotteste par. Forholdet måtte holdes skjult, noe som kan ha gjort det ekstra forlokkende.

 

Madam Dorf, Dinas mor, er skuespiller og vet hvordan hun skal trollbinde publikum. Skuespillere hadde tidligere rykte for å være umoralske, spesielt i omreisende selskaper slik som Møllers. Kostymeballet i Et dukkehjem, der Nora har lovet å vise frem silkestømpene til doktor Rank, holdes hos «konsul Stenborgs». Navnet viser til Stenborgs Sällskap, et teaterselskap som både spilte i faste lokaler og turnerte. Truppen var foraktet av overklassen, som syntes forestillingene var gammeldagse, rå og vulgære, men de nøt stor popularitet hos folket (jfr. bl.a. innlegget 21.03.2025).  

 

Ibsen levner ingen tvil om at den feterte skuespillerinne har innledet et forhold til «den unge belevne verdensmand» fordi hun selv ønsket det. Dette har neppe noen i Bernick-familien eller kretsen rundt dem fortalt Dina. Hun har altså ikke fått vite at hun må opptre med anstand overfor menn, slik åpenbart Hilda og Netta har. Da den skjeggete Johan viser seg gjennom speilglassvinduene i havesalen, er fru Rummel og fru Holt raskt ute med å forby døtrene å se på ham. Derimot går det ikke lange stunden før Dina tilkjennegir åpenlys interesse for Johan.

 

Det synes som om madam Dorfs datter mangler en sperre, en varsomhetsplakat, i forholdet til menn. Det viser seg alt i første akt. Foreningen for de moralsk fordervede sitter ute på  havetrappen og drikker kaffe; «de taler overvættes venligt til Dina.» Hun går snart inn i havesalen, kort etter kommer Rørlund etter. Hun forteller at hun ikke ville blitt her en dag lenger, dersom han ikke «var», var her / fantes (jfr. forrige innlegg). Han spør hvorfor hun så gjerne vil være sammen med ham. Dina har altså gitt tydelig uttrykk for at hun liker adjunkten; scenen er omtalt i forrige innlegg. Det er verdt å notere at hun serverer en løgn – han lærer henne så meget smukt – som hun tar tilbake idet han ber om nærmere forklaring.

 

Rørlund sier: «De ved dog visst godt, hvor usigelig kær De er mig.» Dina svarer: «Dersom jeg var Hilda eller Netta, vilde De ikke være bange for at lade nogen mærke det.» Rørlund forklarer årsaken:

 

«Å, Dina, De kan så lidet dømme om de tusend hensyn –. Når en mand er sat til at være en moralsk støtte for det samfund, han lever i, så –; man kan ikke være forsigtig nok. Dersom jeg blot var viss på at man vilde forstå rigtig ​at udtyde mine bevæggrunde –. Men det får være det samme; De må og De skal hjælpes op. Dina, er det en aftale, at når jeg kommer – når forholdene tillader mig at komme – og jeg siger: her er min hånd, – da vil De tage den og være min hustru? – Lover De mig det, Dina?»

 

Dina svarer ja. Rørlund frykter at man ikke ville tolke hans beveggrunner for å vise sin kjærlighet overfor Dina riktig. Hvilke «uriktige» beveggrunner tenker moralens støtte på? Utvilsomt de «moralsk fordervelige», nemlig seksuelle hensikter. Temaet dukker opp igjen da han bekjentgjør forlovelsen med Dina: «Det skridt, jeg for Dinas vel har besluttet mig til, må gerne gøres kundbart for vort hele samfund. Jeg nærer det sikre håb at det ikke vil mistydes.» Dinas oppførsel overfor adjunkten er preget av hennes teaterbakgrunn og en mangelfull oppdragelse; den er fri og kan oppfattes som inviterende til sex. Det er svært sannsynlig at de skikkelige, familien Bernick og kretsen rundt dem, har merket seg dette. Dina er da heller ikke ferdig forbedret slik at hun kan lukkes inn i de moralskes krets, noe som fremgår av adjunktens replikk. Rørlund vil åpenbart ha seg frabedt at noen skulle beskylde ham for å ha seksuelle hensikter overfor Dina. Temaet belyses ved Dinas opptreden overfor mann nummer to, Johan Tønnesen. Det går ikke lang tid før hun kaster sine øyne på nykomlingen.  

 

Etter at Johan Tønnesen og Lona Hessel har åpenbaret seg i Bernicks havesal, melder medlemmene i foreningen for de moralsk fordervede avbud dagen etter. Fru Bernick forteller sin mann at hun har latt Olaf og Dina gå litt ut sammen. Bernick utbryter:

 

«Hm; Dina, den forfløjne taske –. At hun straks igår kunde give sig så meget af med Johan –!»

 

«forfløjne taske» er et svært negativt uttrykk. «Taske» betyr her løsaktig kvinne eller hore; «forfløyen» lettsindig. Det er oppsiktsvekkende at konsulen, som har tatt Dina inn i sitt hjem, der hun trolig har bodd i flere år, bruker så nedsettende ord. Det føyer seg inn i hans opptreden for øvrig. Karsten Bernick bryr seg ikke om andres følelser, og han opptrer svært sårende overfor konen. Selv har han hatt et seksuelt forhold til Dinas mor, og det er ikke utenkelig at han også ville ha kalt henne en forfløyen taske. Spørsmålet er: Fraregnet uttrykkets grove karakter; har han rett i Dinas tilfelle?

 

Fru Bernick reagerer på mannens sterkt nedlatende uttalelse om Dina: «Men, kære Karsten, Dina ved jo slet ikke –» Han svarer: «Nå, men så skulde Johan ialfald have havt den takt, ikke at vise hende nogen opmærksomhed.» Spørsmålet er hva fru Bernick reagerer på i uttalelsen: at Dina omtales som en forfløyen taske eller at hun innlater seg så mye med Johan. Fru Bernicks replikk kan fullføres: «Dina vet jo slett ikke at Johan har hatt et forhold til moren.» Hun mener Dina ikke ville ha innlatt seg så mye med Johan, hvis hun visste hvem han var. Det er ingenting i fru Bernicks replikk som røper kritikk av at ektemannen kaller Dina en forfløyen taske. For øvrig viser replikken at man har holdt Dina uvitende om detaljer utroskapshistorien.

 

Dina viser med en gang åpenlys interesse for Johan Tønnesen, noe altså fru Rummel og fru Holt har forbudt døtrene. Ikke bare viser hun interesse, men som i tilfellet med Rørlund roser hun Johan. Allerede dagen etter ankomsten går hun tur med den nyss ankomne. Han kommenterer at hun er blitt dyktig varm etter turen; hun har altså ikke lagt bånd på den fysiske utfoldelsen. Dina pleier ofte å farte rundt med den viltre sønnen i huset, Olaf på 13 år. Hun tar hatten av og rister kjolen. «Ja, det var en dejlig tur; så dejlig tur har jeg aldrig havt før,» sier hun. Dette kan knapt kalles en vovet scene, men viser at Dina er friere i sin opptreden overfor mannen enn det er vanlig i denne byen underlagt pietismens svøpe. Hun er naturlig, slik idealet er i den rousseauiske oppdragelse. Olaf og Dina er to stykk naturbarn. Dina har ikke fått noen strenge påbud om å opptre med anstand overfor mannen. Her må det skytes inn at Rousseaus hovedinteresse er gutters oppdragelse. Jenter skal oppdras med vekt på det naturlige, slik som guttene, men de kan ikke oppdras til å bli som menn. Kvinnen skulle styre i hjemmet, være mor og legge vinn på å glede mannen. Hun måtte være mer påpasselig med sitt rykte enn han. Rousseaus forskjellsbehandling av kjønnene inngår i bakgrunnen for Camilla Colletts Amtmandens Døttre. Hovedpersonen, Sophie, er oppkalt etter Émiles kvinnelige motpart, Sophie. Camillas far, Nicolai Wergeland, var opptatt av Rousseaus oppdragelse. Collett og Aasta Hansteen er kjente feminister som gjerne nevnes i forbindelse med kvinnesaksmotivet i Samfundets støtter. Dette kommer jeg tilbake til i et senere innlegg.

 

Dina bryr seg ikke om at hun har latt Rørlund skjønne at hun er interessert, noe hun utvilsomt har brukt tid på, og har svart ja på hans frieri. Dina hater å love, og hun kommer aldri til å skjønne dette med plikt (jfr. forrige innlegg). Madam Dorfs datter følger sine naturlige instinkter. Når det dukker opp en mann som frister mer enn den forrige, innlater hun seg med den nye og glemmer den gamle. Løfter og forpliktelser kan komme i konflikt med det et menneske naturlig ønsker seg. Dinas åpenbart negative karaktertrekk vil lett komme i bakgrunnen på grunn av den karikerte beskrivelsen av den pietistiske adjunkten. Skylden for bruddet kommer derfor til å hvile på ham. Publikum ser det Ibsen maler med grov pensel, ikke det som er skrevet med liten skrift. Også i skildringen av forholdet mellom Dina og Johan, som dels fremtrer som en parallell til forholdet mellom Dina og Rørlund, har Ibsen lagt til hentydninger til Dinas negative karaktertrekk som kan true det planlagte ekteskapet med Johan.

 

Dina innleder med å overøse den hjemvendte amerikafarer med smigrende oppmerksomhet, fordi han representerer en mulighet til å realisere drømmen om landet langt borte. Her skjer det store gjerninger, menneskene kan imponere med sin bravhet og lett bli til «noget dygtigt». Slik var drømmene Dina kjælet for da hun satt og lyttet til Rørlunds stemme. Johans ankomst har brakt henne nærmere sine lengslers mål. Men en rekke forhold tyder på at et ekteskap mellom Dina og Johan ikke vil komme i stand eller vil havarere etter kort tid. Flere detaljer ved Dina peker fremover mot Nora, som forlater ektemann og barn, jfr. under. Ibsen begynte å arbeide med Et dukkehjem høsten 1878, året etter utgivelsen av Samfundets støtter.

 

Det kan synes som om Dina har lært noe av sin forilede trolovelse med adjunkten, og nå stadig føyer til nye forbehold ved et ekteskap med Johan. Dina ber Johan om å hjelpe henne over til Amerika, og litt i førstningen derover. Hun vil bort fra alle dem som lever et skikkelig liv og formaner henne om å være takknemlig overfor Rørlund, som har fridd. Johan spør om dette er den eneste grunnen; «er jeg ingenting for Dem?» Dinas svar: «Jo, Johan, De er mig mere end alle andre mennesker,» lyder som en sterk kjærlighetserklæring. Johan blir da også overvettes glad: «Oh, Dina!» Setningen er dårlig norsk og er den tredje jeg, foreløpig, har utpekt som påvirket av tysk; «Du bist mir mehr als alle anderen». Tysk påvirkning i Dinas språk er omtalt i forrige innlegg, der jeg blant annet knytter det til etternavnet hennes, Dorf, som er tysk. Også «Dina» har tysk opphav (jfr. Kommentarer, Henrik Ibsens skrifter). Kanskje Ibsen vil antyde at Dinas foreldre har vært tyske og snakket morsmålet hjemme. I så fall har hun ennå ikke lært seg korrekt norsk, til tross for at «tante Marta har læst meget» med henne. Videre hentyder Dina til tittelfiguren i Oehlenschlägers Dina, som er et historisk drama om Dina Vinhofvers, hvis foreldre hadde tysk opphav og som hadde bodd flere år i Holsten.

 

«alle andre mennesker» er et drøyt anslag. I første rekke vil man tenke at Dina tar avstand fra alle menneskene hun omgås, Bernick-familien og kretsen rundt dem – Marta og Olaf kan vel unntas – og at Johan betyr mer for henne enn alle disse. Dina, som er ca. 20, kjenner neppe mange andre mennesker; av «alle de andre menneskene» kjenner hun så godt som ingen. Dina er en ung uerfaren pike, som tar munnen for full; hun er ikke troverdig. Hennes ønske er å forlate alle dem hun kjenner, for å reise til Amerika. Her vil hun nødvendigvis treffe mange andre, ukjente, mennesker. Den som skal hjelpe henne å nå målet, er Johan. Dinas erklæring er ledd i en strategi for å realisere reisen til Amerika. Hun lokker eller frister Johan ved å foregi interesse eller sågar kjærlighet. Kort etter frir han, og hun svarer ja, slik hun gjorde dagen før til Rørlund. Så følger forbeholdene.

 

Rett etter at Dina har sagt ja til å bli Johans hustru, tilføyer hun (min kursivering): «Men først vil jeg arbejde, blive noget selv, således, som De er det. Jeg vil ikke være en ting, som tages.» Dina vil bli noe selv, liksom Johan. Johan er ikke Dinas mål, men å bli som ham. Det peker mot aktuelle feministparoler. At dette tilsynelatende ideelle målet er et resultat av hennes sedvanlige ønsketenkning, fremgår av bønnen til Johan rett før (min kursivering): «Tag mig med Dem!», som hun gjentar i neste replikk: «Ja, tag mig med Dem!» Dinas påstand om at hun skal bli brav bare hun kommer til Amerika – tapper liksom heltene i Coopers indianerromaner  – er et maskulint ideal, like fantasifullt som troen på at hun skal bli som Johan (jfr. forrige innlegg).

Johan har arbeidet hardt med bare nevene i bortimot 15 år for å bli den han er; en farmer som må reise på annen klasse. Dina er naiv. Det vanligste arbeidet for en ung pike fra en mindre norsk by var hushjelp. Hun ville aldri få jobb som bygningsarbeider eller gårdsgutt. Ikke engang i løpet av femten år ville hun kunne bli som Johan. Det mest sannsynlige er at interessen for Johan vil dabbe av når virkeligheten derover siger innpå henne, slik den gjorde med Rørlund. Dette har hun beskrevet overfor Johan på en svært dramatisk eller teatralsk måte: «Jeg har aldrig elsket det menneske. Jeg kaster mig på bunden af fjorden, hvis jeg blir hans forlovede!» Hun går rett over til å fortelle årsaken:

 

«Å, hvor knuged han mig ikke iknæ igår med sine hovmodige ord! Hvorledes lod han mig ikke føle, at han drog en ringeagtet skabning op til sig! Jeg vil ikke ringeagtes længer. Jeg vil rejse. Må jeg følge med Dem?»

 

Dette er en fortegnet beskrivelse av det Rørlund sa, som ikke uttrykte ringeakt, men en overbeskyttende holdning. Det er ikke rart at han reagerte med bestyrtelse over at Dina, hans forlovede, som er uerfaren, naiv og svermerisk, skal reise til Amerika med mannen som hadde et forhold til hennes mor – som siden gikk til grunne – stjal penger fra fru Bernicks kasse og siden stakk av til Amerika. Dette er forklaringen konsul Bernick stilltiende har latt spres i byen. Dina har dessuten på forhånd vært klar over at adjunkten er pietist, selv om hun ikke følger med på hans opplesning, og at dette legger bånd på hans forhold til henne.

 

Det stemmer ikke at Rørlund tvinger Dina i kne og ringeakter henne. Tvert imot er han beskyttende og vennlig, likesom resten av menneskene som omgir henne hos Bernicks, men som altså håper at hun skal bli som dem. Det er først når Dina kommer til Amerika og skal søke arbeid, hun vil møte ringeakt. Derover er ikke Dina verdt noe som helst, utover det hun kan gjøre med sine bare never, vaske klær og gulv. Akkurat som i morens tilfelle er dette noe Dina ikke har noen erfaring med, og som kan ende skikkelig dårlig. Men Dina har et annet talent som kan vise seg nyttig i Amerika; hun kan innynde seg hos menn.

 

Det er usannsynlig at Dina først vil arbeide seg opp til å bli som Johan, for så å gifte seg med ham. Da hun og Johan tar farvel med Lona og Marta, sier Marta til Dina mens Lona og Johan prater i bakgrunnen: «Lov mig å gøre ham lykkelig.» Det er her Dina prompte svarer: «Jeg vil ikke love noget; jeg hader det at love; alt må komme, som det kan.» Svaret skurrer etter Dinas erklæring om at Johan er henne mer enn alle andre mennesker. Det understøtter min tolkning, der hennes «kjærlighetserklæring» kommer med en rekke forbehold. Men Marta, som selv er en svermerske, sier seg fullkomment enig med sin elev: «Ja, ja, det må det; du skal blot blive, som du er, – sand og tro imod dig selv.» Dina svarer: «Det vil jeg, tante.» Her skal vi igjen minnes Dinas utsagn om at hun ikke skjønner dette med plikt, og at hun aldri kommer til å gjøre det.

 

Vi kan se for oss følgende scenario. Engletøsen har overøst Johan med oppmerksomhet og tryglet ham om å ta henne med seg til Amerika. Han lar seg friste og lover å ta henne med seg. Dina ber om hjelp i førstningen, og han svarer at det skal la seg ordne. Ved dette punktet er Dina ferdig med Johan, hun vil klare seg selv. På bakgrunn av handlingen hittil er det ingenting som tyder på at Dina gidder å være tjenestepike med en rekke plikter i en årrekke og siden reise tilbake til hjembyen som Johans hustru. Sjansen er langt større for at hun heller vil se seg ut en suksessrik mann, som hun overøser med henført oppmerksomhet. Så ung og pen som Dina er, har hun nok hellet med seg. Han frir, og hun sier ja. En mulighet er også at hun søker seg til teatret, sin egentlige «hjemstavn». Unnskyldningen for bruddet med Johan kan være at han bare vil bruke Dina, «leve og bo og bygge» med henne i hjembyen for å «trodse alle disse løgnere og bagvaskere». En siste mulighet er at hun arbeider seg til døde slik som moren, men det virker mindre sannsynlig.

 

I Oehlenschlägers Dina forvandles løgneren og skjøgen Dina Vinhofvers til en heltinne, hun er kysk og oppebærer romantikkens idealer. Skuespillerparet Dorf har utvilsomt kalt opp datteren etter Oehlenschlägers tittelfigur, og det er naturlig å søke etter paralleller mellom Oehlenschlägers Dina og Ibsens Dina. Resultatet fremgår av forrige innlegg, der jeg legger vekt på begges svermernatur. Det er også verdt å poengtere at Oehlenschlägers Dina er et sterkt forskjønnet portrett av den historiske, den virkelige, Dina. Det er det som på folkemunne heter utta blank, inna krank. Denne forvandlingsprosessen er beskrevet av Den magre / fanden under møtet med Peer Gynt i Femte Handling:

 

Har nu en Sjæl sig fotograferet

i sit Levnets Førsel ad negativ Vej,

saa blir ikke Pladen derfor kasseret, –

man skikker den ganske simpelt till mig.

Jeg taer den da for mig till fortsatt Behandling;

og ved passende Midler sker en Forvandling.

Jeg damper, jeg dypper, jeg brænder, jeg renser,

med Svovl og med lignende Ingredienser,

till Billedet kommer, som Pladen skulde give, –

nemlig det, der kaldes det positive.

 

Metaforen baserer seg på fotografiet, men betydningen er klar: Fanden kan forvandle bildet av en negativ person slik at vedkommende blir positiv. Oehlenschläger har forvandlet den negative Dina Vinhofvers til den positive Dina Vinhofver. Ibsen har forvandlet den negative Dina Dorf – den umodne egenkjærlige svermersken – til den positive Dina Dorf, som fronter tidens aktuelle paroler.

 

Dina Dorf har gått rett fra teatrets illusoriske verden til borgerskapets skinnhellige selvgodhet. Ingen har fortalt henne at moren opptrådte slik at alle de unge mennesker ble forgapet i henne, og at hun bedrog faren. Dina skjønner at moren har gjort noe som de skikkelige fordømmer som moralsk fordervet, men ikke hva. Fortielsen leder til at Dina intetanende vandrer i morens fotspor, hun innynder seg hos menn. Det er dette konsul Bernick hentyder til, da han kaller henne en forfløyen taske. Oppdragelsen av Dina er skånsom, slik at hun lyver, vegrer seg for plikter og hater å love. Hun har fremdeles en fot innenfor barnets fantasi- og lekeverden og tolker verden ut fra ønsketenkning, hvor hun selv er ubeseiret, en vinner. Madam Dorfs datter er primært opptatt av seg selv. Dina slynger ut at Johan, som hun har kjent et par dager, «er henne mer» enn alle andre mennesker, i påhør av Marta som har tatt seg av henne i årevis.

 

Sekundert av Lona Hessel og tante Marta blir Dinas svermeri, umodenhet og egenkjærlighet forvandlet til et opprør mot gamle autoriteter. Det sammenfaller med de nye hovedstrømninger i samtiden som Brandes spikret fast i sitt epokeskapende verk om den europeiske litteratur i det 19. århundre; kvinnens frigjøring fra mannens undertrykkelse; menneskets løsrivelse fra hegemoniet til kirken og den konservativt-borgerlige staten. Ibsen har bevisst formet Dinas replikker slik at de er utskiftbare med den progressive kulturelitens paroler, de brandesianske, som fraregnet de feministiske kan ledes tilbake til Rousseaus Émile.

 

Dina skjønner ikke hvorfor det er hennes plikt å hate og avsky Johan, slik alle sier. På dette tidspunktet vet hun at han etter all sannsynlighet har forvoldt all hennes mors «ulykke og skam»; dette er før konsul Bernick tar på seg skylden for forholdet. Men Dina har aldri og kommer aldri til å skjønne dette med plikt. Her er det tydelig at noe mangler i oppdragelsen, men Lona bedyrer at Dina, «barnet», ikke skal skjønne det. Marta gjentar Lonas replikk og føyer til at Dina skal følge Johan som hans hustru. Lona har fra første stund markert seg som en opprører, men nå følger altså Marta etter.

 

«FRØKEN HESSEL: Hvad? Nu må jeg kysse dig, Marta! Det havde jeg ikke ventet af dig.

FRØKEN BERNICK: Nej, det tror jeg nok; jeg havde ikke selv ventet det. Men engang måtte det komme til udbrud i mig. Å, hvor vi her lider under mishandling af vaner og vedtægter! Gør oprør imod dette, Dina. Bliv hans hustru. Lad der ske noget, som trodser al denne skik og brug.»

 

På dette tidspunktet er heller ikke Marta klar over at Johan er uskyldig i anklagen om forholdet til madam Dorf og det angivelige tyveri fra fru Bernicks kasse. Oppfordringen til Dina om å bli Johans hustru som en tross mot «al denne skik og brug» er derfor oppsiktsvekkende; Martas opprør har tippet over i det eksalterte eller komiske. Det minner om hennes replikk til Dina, da hun sa at de sees nok igjen:

 

«Aldrig! Lov mig det, Dina, kom aldrig tilbage. (griber begge hendes hænder og ser på hende) Nu går du til lykken, du elskede barn; – over havet. O, hvor ofte har jeg ikke i skolestuen stundet didover! Derude må det være skønt; en større himmel; skyerne går højere end her, en friere luft svaler over menneskenes hoveder –»

 

Dette kan avskrives som ren ønsketenkning, og man kommer på den tanke at Marta har bidratt til det fiksjonelle draget i Dinas karakter. Ibsen har altså latt to svermersker, eleven Dina og hennes lærer Marta, fronte det moderne gjennombrudds ideer i Samfundets støtter. Lona (av Magdelone) Hessel kommer jeg tilbake til i et senere innlegg. Dette peker fremover mot Et dukkehjem. Nora, som søker det vidunderlige, har lekt eller spilt alvepike og danset tarantella etter Torvalds (les Bertel Thorvaldsens) instruksjon. I siste scene lirer hun av seg noen brandesianske paroler etter at ektemannen har mislykkes i rollen som frelser.

 

 

 

 

     

 

  

Dina den brave – kvinneopprør i emning («Samfundets støtter» V)

 

Dina Dorf er oppkalt etter en litterær figur, Dina Vinhofver i Adam Oehlenschlägers Dina (1842), som forestiller den historiske Dina Vinhofvers. Dina Vinhofver er en sterkt foredlet utgave av skjøgen Dina Vinhofvers, som ble halshugget for sine løgner i 1651.

 

Det er verdt å merke seg at både Johanna, Dina Vinhofvers svigerinne, og Corfitz Ulfeldt, hennes hjertes utkårne, konfronterer Dina med at hun leser for mye, og at det fører til svermeri. Johanna nevner blant annet krøniker; Ulfeldt kjempe-, ridderviser og engelske ballader, for det meste litteratur fra middelalderen. Liksom Oehlenschlägers Dina drømmer Ibsens Dina seg bort fra den prosaiske virkeligheten; Vinhofver svermer for riddertiden, slik den beskrives i ballader; Dorf for Amerika, slik landet beskrives i populære spenningsromaner. I 1877 er det er ikke lenger Europas middelalder med heroiske riddere som forhekser, men Amerikas nære historie med brave pionerers kamp med indianere og bøfler. Den som viderebringer de spennende eventyrene fra den andre siden av Atlanten, er Hilmar Tønnesen.

 

Dina Vinhofvers og Dina Dorfs svermerier bringer tanken på et berømt litterært verk, Gustave Flauberts Madame Bovary. Mœurs de province (1857). Romanen ble oversatt til dansk i 1875, noe som åpner for at Ibsen kan ha lest den. Trolig har forfatteren vært kjent med den epokeskapende romanen også før dette. Madame Bovary handler om bondepiken Emma, som har forlest seg på romantisk litteratur, blant annet Walter Scotts middelalderromaner om riddere og trubadurer. Resultatet er at hennes voksne liv utarter til et evig svermeri og lede ved alt hverdagslig. Ibsen kan ha sett en likhet mellom Oehlenschlägers Dina og Flauberts Emma.

 

Kort etter at Emma har giftet seg med den tvers igjennom alminnelige legen Charles – et hverdagsmenneske, ville Hjalmar Ekdal i Vildanden ha sagt – begynner hun å lure på hvor lykken er blitt av. Hun funderer over hva det man kaller lykke, lidenskap og beruselse egentlig er; i romanene hadde det vært så vidunderlig. Det minner også om Nora Helmer, som skyr det kjedelige og søker det vidunderlige i sitt ekteskap med Torvald.

 

Enkelte mener Flauberts valg av «Emma» som navn på tittelpersonen i Madame Bovary viser til Jean-Jacques Rousseaus Émile, ou de l’éducation (1757). «Emma» har en lydlig likhet med «Émile» (men ikke felles rot). Flaubert kan ha ønsket å trekke en linje mellom den morløse Emmas mangelfulle oppdragelse – og desto rikere fantasi – og Rousseaus forsvar for fri oppdragelse tuftet på barnets egne verdi og angivelig medfødte godhet.

 

I Et dukkehjem finnes en kryptert referanse til Madame Bovary. Noras datter, som er det yngste barnet, heter Emmy. Vi kan plassere «Emmy» først, så det midterste barnets navn, «Bob», og til sist det eldste barnets, «Ivar»: Emmy-Bob-Ivar. Ved et anagrammatisk grep der vi fjerner én bokstav fra et av navnene og flytter en annen fra begynnelsen av navnet til slutten, blir det Emmy-Bo-varI, som er snublende nær «Emma Bovary». Bob er et ukjent navn i norske kilder fra 1800-tallet, og Ivar er sjeldent. Anagrammet med barnas navn peker på Emma Bovary, som bare var opptatt av det som kunne gjøre hennes drømmer virkelige. Datteren, Bertha, inngikk ikke i disse. Emma var uinteressert i sitt eget barn, enkelte ganger slem mot henne. Da Nora oppdager at Torvald ikke bibringer det vidunderlige – tar på seg hennes falskskrift – forlater hun ham og barna. Emmas behandling av datteren bringer tanken på Noras reaksjon etter at Torvald har mislykkes i rollen som frelser. Han er blitt en fremmed, som hun altså har bodd sammen med i åtte år og fått tre barn med: «Å jeg tåler ikke at tænke på det! Jeg kunde rive mig selv i stumper og stykker.» Å rive seg selv i stykker er en umulig oppgave, og det er nærliggende å korrigere Nora: Jeg kunne rive dukkene mine, slik omtaler hun barna, i stumper og stykker, akkurat som datteren. Nora har tidligere fortalt at Emmy snart vil rive i stykker dukken og dukkesengen som hun skal få til jul.

 

Nora har som Emma vokst opp uten mor, og hennes oppdragelse er mangelfull. Ofte stakk hun av fra farens veiledning for å høre på den fornøyelige praten i pikekammeret/ammestuen. Konfirmasjonsundervisningen lyttet hun til med et halvt øre. På slutten av stykket har hun bestemt seg for å oppdra seg selv.

 

Når livet ikke innfrir, velger svermerskene døden. Her må det innskytes at Nora ikke fullførte, trolig fordi Torvald stanset henne. Fru Bovary tok gift, og den virket. Flauberts beskrivelse av det råtnende kadaveret til den vakre svermersken sjokkerte hele den litterære verden, men skulle bli skoledannende og innvarsle nye tidehverv innenfor kunsten: realismen og naturalismen. Da Krogstad truer med at det er Nils Krogstad og ikke Torvald Helmer som skal styre Aktiebanken, sier Nora at det skal han aldri få oppleve. «Nils Krogstad» skal leses «Nils Krogstav», som sikter til bisp Nikolas i Kongs-Emnerne (1864), en av Ibsens beste rollekarakterer. Innebyrden i sakførerens trussel er at det er satirikeren og Holberg-karakteren, den fule bisp Nikolas, og ikke Torvald, en skjønnhetsdyrker av Thorvaldsens støpning, som skal styre teatret (jfr. innlegget 31.07.2025). Det betyr slutten for et teater underlagt kravet til å forskjønne og foredle mennesket. Det er for å unngå dette Nora vil begå selvmord. Krogstad har ingen tro på hennes beslutning; «en fin forvænt dame, som De –» Og han maner frem det som vil skje i den uskjønne virkeligheten; et realistisk scenario: «Under isen kanske? Ned i det kolde, kulsorte vand? Og så til våren flyde op, styg, ukendelig, med affaldet hår –» Det bringer tanken på kvinnene som pynter liket av madame Bovary.

 

«’Se paa hende, hvor yndig hun endnu er,’ sagde Madam Lefrançois. ‘Man skulde tro, at nu vilde hun reise sig i Sengen’. Derpaa bøiede de sig over hende for at fæste Kransen i Haaret.

      De maatte løfte Hodet en Smule, – da strømmede en sort Væske du af hendes Mund. – Store Gud! Pas paa Kjolen,’ raabte de, ‘Hjælp os, da, Apotheker! Kanske De er bange?’ – Jeg bange, svarede han, og trak paa Skuldrene. Aa nei, da har jeg seet værre Ting, da jeg studerede Pharmacie i Hôtel-Dieu! Vi lavede Punch i Dissektionsstuen!»

       

I siste instans leder tematikken om svermeriske kvinner, det være seg Emma Bovary, Dina Vinhofver, Dina Dorf eller Nora Helmer, tilbake til Cervantes’ Don Quijote (1605, 1615). Emma og Dinaene har lest, henholdsvis hørt, om en eventyrlig heroisk tid. Nora på sin side har agert i typiske roller fra romantikken (jfr. bl.a. «Capripikens forvandling til feminist», 20.11.2025). Lest romantisk litteratur, skuespill, må hun også ha gjort, for hun deklamerer for Torvald, åpenbart noe som faller i hans smak. Don Quijote handler om en lavadelsmann som har forlest seg på ridderromaner og tror at han selv er en ridderlig helt. Vi skal se at det litterære helteidealet, der tapperhet inngår, også har sin plass i Dina Dorfs svermeri.

 

Oehlenschläger skriver om en kvinne som levde for 200 år siden, men hennes idealer er fra hans egen tid. Også deler av hennes litteraturvalg peker mot romantikken. Flaubert derimot skriver om en samtidig kvinne. Oehlenschläger har stor beundring og sympati for sin svermerske, motsatt Flaubert som begrenser seg til kjølig nedtegning av det som skjer med den smektende tittelfiguren. I skildringen av Dina står Ibsen mer i gjeld til Flaubert enn til Oehlenschläger.

 

Navnet Dina og foreldrenes yrke som skuespillere knytter Ibsens rollekarakter til Oehlenschlägers Dina Vinhofver. Vinhofver er ikke en helstøpt, men en sammensatt heltinne, noe som gjør henne interessant. Det er en utfordring å forstå henne, dette er også dikterens poeng, jfr. forrige innlegg. Deler av skildringen speiler mystiske forestillinger, slik som Dinas spådom om Ulfeldts bedrøvelige endelikt. Man aner at Oehlenschläger stiller seg bak flere av Dinas forsvarstaler for romantikkens verdier. Spørsmålet er om Ibsen er positiv til sin Dina.

 

Som navnesøsteren er Dina Dorf skuespillets mest gåtefulle person. Det gjør henne interessant. Hilda og Netta, døtrene til henholdsvis fru Rummel og fru Holt, vekker ikke samme interesse. De retter seg etter påbudene til sine pietistiske mødre, som innebærer at de hverken kan gå i teater eller selv spille teater, oppleve sirkus eller være med i selskap. De må avholde seg fra dans og en rekke andre ting som ble oppfattet som syndig i pietistiske miljøer. Dina derimot skiller seg ut; hun er en opprører. Hun uttaler høyt og tydelig at hun gjerne vil se beriderne, sirkusartistene, etter at Rørlund har uttalt at dét skal ikke de (de frelste).

 

Ifølge adjunkten, byens moralske vokter, har Dina et stridig sinn. «Jeg er ikke anderledes,» forklarer hun. Han spør om hun ikke kan bli annerledes. Nei, svarer hun kontant, «Jeg hører jo til de moralsk fordærvede.» «Fy, Dina!» sier Rørlund. Hun fortsetter: «Moder hørte også til de moralsk fordærvede.»

 

Det er ingen tvil om at publikum vil holde med Dina i hennes opprør mot den pietistiske livsførsel, som preget sørlandsbyene på 1800-tallet og helt inn i vår egen tid. Ibsen har lagt vinn på å fremstille trosforholdene i Det bernickske hus som skinnhellige, fariseiske og komiske. Det er i det hele tatt så mye komikk i Samfundets støtter, at det er nærliggende å kalle skuespillet en komedie. Forfatteren selv er definitivt ikke pietist. Det følger naturlig av dette at sympatien vil ligge hos Dina, som er moralsk fordervet i forlengelse av morens habitus. Med denne karakteristikken refererer Dina ikke til sin egen, men til de frelstes, pietistenes, betegnelse, som inngår i navnet på deres forening, «foreningen for de moralsk fordærvede», som riktignok har dobbelt bunn. Det synes å understreke at Ibsens sympati er på den «moralsk fordærvede» Dinas side. Ekstra tyngde får tolkningen ved Ibsens åpenlyse bruk av brokker fra Charles Dickens’ roman Hard Times (1854), som ble oversatt til dansk samme år som den utkom og senere utgitt i to nye opplag, 1862, 1871 (jfr. HIS).

 

Det er klare paralleller mellom Dina Dorf og Sissy Jupe, uten at det er snakk om en identifikasjon. Sissy representerer fantasi, kreativitet og empati, som Dickens holder frem som positive verdier. De kontrasterer den nådeløse industrialiseringens harde fakta, pengebegjær og umenneskelighet (for omtale av romanen les f.eks. «Bakgrunn for verket» i HIS, Britannica og Wikipedia). Parallellismen mellom Dina og Sissy fremgår blant annet av at begge er foreldreløse – Sissys mor er død og faren har forlatt henne. De opptas i hjemmet eller husholdningen til den sentrale familien i plotet; konsul Bernicks og pedagogen Thomas Gradgrinds. Dina er datter av skuespillere i et omreisende teaterselskap, og hun vil gjerne se forestillingene til sirkuset som besøker byen. Sissys far er sirkusartist. Likheten er åpenbar; Ibsen vil at publikum skal oppdage den. Aha, vil de tenke: Dina Dorf er skuespillets gode ånd, slik Sissy er romanens. Men Ibsen liker å føre publikum bak lyset; hans budskap ligger sjelden oppe i dagen.

 

Parallellen mellom Dina Dorf og Sissy Jupe er godt kjent. Sammenhengen mellom Ibsens Dina og Oehlenschlägers Dina har meg bekjent ikke vært tema blant Ibsen-forskere. Så har man heller ikke blitt oppmerksom på den rolle kunsten, spesielt diktningen under romantikken, spiller i Samfundets støtter. Som omtalt i tidligere innlegg, sikter Rørlund som sitter ved et bord for seg selv med et glass sukkervann, til Welhaven og diktet «Republikanerne», der hovedpersonen, en soldat fra Slaget ved Ostrołęka, også sitter for seg selv og drikker sukkervann (jfr. 19.03.2026). Jeg vil i et senere innlegg gå nærmere inn på Camilla Colletts roman Amtmandens Døttre (1855), hvor både tema og flere detaljer bringer tanken på Ibsens skuespill. I romanen behandler Collett kvinnens undertrykte stilling, blant annet den evinnelige syingen, Rousseaus Émile, ou l’éducation og sin ulykkelige kjærlighet til Welhaven. Ibsen kjente Collett godt.  

 

Sissy Jupe representerer det kunstneriske som en motsats til den faktabaserte realisme som hersker i Mr. Gradgrinds hus, der både poesi og romaner er bannlyst. I Dina Vinhofvers tilfelle er kunstmotivet enda tydeligere uttrykt; Oehlenschlägers heltinne fremstår som det personifiserte romantiske manifest. Ibsen, som beviselig har lest Hard Times / Strenge tider, og som ganske sikkert har lest Dina, har sett en likhet mellom romanen og skuespillet, spesielt knyttet til Dina Vinhofver og Sissy Jupe. Utover den generelle likhet kan nevnes at begge leser eventyrlig litteratur for noen som trenger trøst. Dina leser for Walters blinde bestefar; hun leser eller forteller også for niesen Lille Dina (jfr. innlegget 26.05.2026).

 

Sissys far, sirkusartisten, føler seg presset til å overlate omsorgen for datteren til Mr. Gradgrind. Pedagogen fritter ut Sissy; han har hørt at hun leser for faren.

 

«‘O, yes, sir, thousands of times.  They were the happiest—O, of all the happy times we had together, sir!’

 

It was only now when her sorrow broke out, that Louisa looked at her.

 

‘And what,’ asked Mr. Gradgrind, in a still lower voice, ‘did you read to your father, Jupe?’

 

‘About the Fairies, sir, and the Dwarf, and the Hunchback, and the Genies,’ she sobbed out; ‘and about—’

 

‘Hush!’ said Mr. Gradgrind, ‘that is enough.  Never breathe a word of such destructive nonsense any more.»

 

To år før utgivelsen av Hard Times har Flaubert tatt et oppgjør med romantikkens fantastiske litteratur, spesielt ridderromaner, og den negative innvirkning den har på kvinnelige lesere. Ibsen har hatt anledning til å lese begge romanene i oversatt versjon før han skrev Samfundets støtter. Oehlenschlägers drama har han kunnet lese i original siden han begynte på dikterbanen.

 

Dina Dorf betror Rørlund at hun ønsker seg langt bort:

 

 «Ja, kunde jeg blot komme langt bort. Jeg skulde nok hjælpe mig selv frem, når jeg bare ikke leved mellem mennesker, der var så – så –»

 

Rørlund ber henne fullføre.

 

«Så anstendige og moralske.»

 

Kort etterpå gjentar hun temaet:

 

«Hver dag kommer Hilda og Netta her for at jeg skal tage dem til mønster. Jeg kan aldrig blive så skikkelig som de. Jeg vil ikke blive det. Å, var jeg langt borte, så skulde jeg nok blive brav.»

 

Det er forståelig at Dina ønsker å komme bort fra de strenge pietistiske forholdene i Bernicks hjem, men det er verdt å notere at hun ønsker seg langt bort. Først da er hun trygg på at hun blir brav. Det er ikke umiddelbart klart hva Dina mener med «brav». Ordet har flere betydninger på norsk, jfr. https://ordnet.dk/ods, et nyttig tillegg til NAOB når man studerer Ibsens tekster. Samtidig er det fornuftig å søke i papirutgaven av Riksmålsordboken, den originale fra 1937–1957, med to supplementsbind i 1995.

 

Dina har et tysk etternavn, Dorf, og rollekarakteren viser altså til Oehlenschlägers Dina Vinhofver, et portrett av den historiske Dina Vinhofvers som hadde tysk bakgrunn og bodde flere år i Holsten. Det kan derfor være lurt å søke i Jakob og Wilhelm Grimms Deutsches Wörterbuch: https://woerterbuchnetz.de/?sigle=DWB&lemid=B10952).

 

I to av Dinas replikker slår tysk språk igjennom, jfr. under. Ut fra sammenhengen er det naturlig å forstå Dina dithen at hun vil bli skikkelig, en av betydningene til «brav» både på norsk og tysk. Den eneste forutsetningen er at hun kommer langt vekk fra mennesker som Hilda og Netta, som altså er skikkelige. Så lenge hun bor her, i Bernicks hus i den lille byen, er det uoppnåelig for henne. Det er ganske sikkert slik Rørlund oppfatter henne, når han sier: «De er jo brav, kjære Dina.» Dina fortsetter: «Hvad hjælper det mig her?» Ut fra tolkningen der «brav» betyr «skikkelig», sier Dina at hun ikke har noen nytte av å være skikkelig i den lille hjembyen. Det virker rart. Det er også verdt å merke seg at Dina sier at hun ikke vil bli skikkelig. Det taler for at Dina bruker «brav» i en annen av ordets betydninger.

 

«Brav» er blitt opptatt i dansk og norsk fra nedertysk. Ordet stammer fra italiensk og spansk «bravo», fransk «brav» og dukket først opp i tysk soldatspråk under Trettiårskrigen. Betydningen er opprinnelig tapper, dyktig (soldat). Tapper er fremdeles en av ordets betydninger, og det brukes gjerne litterært. Også Ibsen bruker «brav» litterært i betydningen tapper, jfr. «Søk» i HIS. Flere forhold tyder på at Dina mener hun vil bli brav eller tapper bare hun kommer langt nok bort. Tapperhet har hun ingen nytte av i den lille byen, som er dekket av pietismens brannteppe.

 

På 1870-tallet var Amerika det mest aktuelle stedet som lå langt borte, og som mange reiste eller utvandret til. Det aktualiseres gjennom rollekarakterene Johan Tønnesen og Lona Hessel, som drog til Amerika for en 14–15 år siden og som vender tilbake på skuespillets nåtidplan. Dina sier halvt spørrende til Johan: «Det skal jo være så let at blive til noget dygtigt derover i Amerika?»

 

Uttrykket «blive til noget dygtigt» er ikke bra norsk. Ut fra sammenhengen kan replikken forstås slik at Dina mener det er lett å bli dyktig i noe i Amerika. Johan svarer at man ofte må slite ondt og arbeide strengt i førstningen. Dina sier «Ja, det vilde jeg gjerne –» «De?» sier Johan spørrende. Hun svarer: «Jeg kan nok arbejde; jeg er stærk og sund, og tante Marta har læst meget med mig.»

 

Tante Marta, frøken Bernick, har en post i allmueskolen. Spørsmålet er hvorfor hun har lest så mye med Dina. Det fremgår ikke når konsul Bernick tok Dina inn i huset, som var noe Marta ivret for. Det har skjedd en stund etter at moren døde. Barns skolegang må ha bydd på problemer i et omreisende teaterselskap, og Dina har neppe fått noen undervisning av betydning før hun kom i huset til Bernick. Denne er det altså Marta som har besørget, og det har nok vært et viktig argument da hun overtalte broren til å ta den forlatte jenta inn i huset. Barn av foreldre som tilhørte Bernicks samfunnsklasse, hadde enten privatlærer eller ble sendt på privatskole. Dette koster penger, og det fremgår tydelig at konsulen er gjerrig overfor søsteren, som han trolig har snytt for arv. Det kommer jeg tilbake til i senere innlegg. Frøken Bernick har ganske sikkert lest gratis med Dina. Konsulen er opptatt av sitt omdømme, og ville nok hatt problemer med å sende Dina til allmueskolen, for så ville folk sagt at han var gjerrig overfor stakkars Dina. Dina er datteren til madam Dorf, som fru Bernicks bror angivelig skal ha hatt et forhold til. Det førte til at herr Dorf forsvant; madamen måtte ta på seg tungt arbeid og døde året etter. Synderen var konsulen selv, men dette holdes skjult inntil siste akt.

 

Dinas replikk røper at språket hennes ikke er helt feilfritt. Det understøttes av en tidligere replikk. I begynnelsen av skuespillet viser Dina åpenlys interesse for adjunkt Rørlund. Hun forteller ham altså at hun gjerne ville reise langt bort og legger til: «Jeg vilde ikke blive her en dag længer, dersom ikke De var.» Først må det sies at Dina ikke har noen penger, og at dette ville bli svært følbart hvis hun forlot Bernicks hus. Så er det verdt å notere at replikken ikke er korrekt norsk, men kan minne om tysk. Det bringer tanken på Dinas uttalelse om at det er så lett å «blive til noget dygtigt» i Amerika, som også kan røpe tysk påvirkning.

 

«Dorf» er et tysk ord (jfr. innlegget 18.04.2026). Den historiske Dina Vinhofvers, som er modell for Oehlenschlägers Dina Vinhofver, hadde foreldre av tysk herkomst og bodde flere år i Holsten som gift. Dina Dorf forteller at «tanten» har lest så mye med henne – underforstått har hun mye kunnskap som kan komme til nytte «derover» – samtidig blottstiller hun sine mangler i norsk. Norsk skriving er et av fagene som frøken Bernick ganske sikkert har undervist Dina i.

 

I 1860-70-årene, da Dina var i skolealder, hadde undervisningstilbudet i allmueskolen blitt utvidet. Det var ikke lenger bare religiøse tekster og opplæring i kristendom som gjaldt. Nå ble det obligatorisk undervisning i fag som historie, geografi og naturfag. Det var et resultat av samfunnsutviklingen; industrialisering og kontakt og handel med andre land og kontinenter, et sentralt tema i Samfundets støtter. I tillegg kom de gamle fagene skriving og regning. Vi må formode at frøken Bernick har lest med Dina i alle disse fagene. Hvordan skal man så kunne forklare at Dina er dårlig i norsk og tror på drømmen om Amerika; hun som har fått så mye undervisning av frøken Bernick?

 

Under en samtale i «foreningen for de moralsk fordærvede» diskuterer man de truende forhold i de store samfunn, liksom Amerika. Til allmenn bestyrtelse sier Dina: «Men sker der ikke også mange store gerninger?» Amerika er forjettelsens land for den foreldreløse piken.

 

Dina røper altså at den eneste grunnen til at hun ikke har reist – formodentlig langt bort – er adjunkt Rørlund. Han spør hvorfor hun så gjerne vil være sammen med ham. Hun svarer at han lærer henne så mye «smukt». Han stusser over dette: «Smukt? Kalder De det, jeg kan lære Dem, for noget smukt?» Dina svarer: «Ja. Eller egentlig – De lærer mig ikke noget; men når jeg hører Dem tale, så kommer jeg til at se så meget smukt.» Det er verdt å notere at Dina lyver – dette er det første eksemplet – et karaktertrekk som skulle ese ut hos Ibsens neste kvinnelige hovedkarakter, Nora. Dina peker på flere vis frem mot feministikonet Nora.

 

Rørlund spør Dina hva hun forstår ved en smukk ting. Dina svarer: «Det har jeg aldrig tænkt over.» Han ber henne tenke over det nå. Hun svarer: «En smuk ting er noget som er stort – og langt borte.» Amerika passer perfekt til beskrivelsen: Det er stort, her skjer angivelig store gjerninger, og det er langt borte.

 

Rørlund leser gjerne for kvinnene i «foreningen for de moralsk fordærvede», spesielt i skoleferiene. Det dreier seg om oppbyggelig litteratur beregnet på kvinner, «Kvinden som samfundets tjenerinde». Ingen kan fortenke Dina i at hun ikke følger særlig godt med. Men uttalelsen om at adjunkten ikke lærer henne noe som helst, tyder på at hun ikke følger med i det hele tatt. Det er lyden av adjunktens stemme som maner frem synet av smukke ting; noe som er stort og langt borte.

 

Dinas drømmerier under Rørlunds opplesning har et mulig forelegg, nemlig Flauberts beskrivelse av Emmas skolegang hos nonnene. Da Emma var 13, satte faren henne i klosterpensjon. I førstningen kjedet hun seg slett ikke. Hun var sjelden ute og lekte i frikvarteret. I stedet valgte hun å være inne sammen med nonnene, for eksempel i kapellet. Emma begynte å sverme for den mystiske os som steg fra alteret, vievannskarene og vokslysene. I stedet for å følge med under messen betraktet hun de asurblå bildene i bønneboken; hun elsket det syke lam, det hellige hjerte gjennomboret av de spisse piler, den stakkars Jesus som faller da han bærer sitt kors. Det er mulig Dinas drømmeri under Rørlunds oppbyggelige talestrøm er inspirert av Emmas fascinasjon for bønnebokens illustrasjoner under messen.

 

Hangen til å drømme seg bort når noen leser noe oppbyggelig eller kjedelig, kan gi en forklaring på Dinas dårlige kunnskaper i norsk språk og amerikansk historie og geografi. Når Marta leser med henne i de obligatoriske fagene, som er prosaiske eller kjedelige, lærer ikke eleven noe som helst. Lærerens stemme er kun kilde til Dinas store talent for å drømme seg langt bort og mane frem noe smukt og stort. Det kan også ha vært av betydning for Dinas oppfatning av Amerika at Marta selv er en drømmer, men det er ingenting som tyder på at lærerens virkelighetsflukt har hatt innflytelse på undervisningen. Som kunstneren eller dikteren skyr Dina prosaen og flykter inn i fantasiens drømmeland eller poesien. Dette er også barnets verden, og det er utvilsomt noe barnaktig ved Dina. Det skyldes trolig at hun har gått fra teatrets fantastiske verden der hun spilte engler, til en oppvekst hos byens bedre borgerskap, hvor det ble utvist en stor grad av hensyntagen og varsomhet. Man håpet at eksemplets makt, Netta og Hilda, skulle virke som et korrektiv. Det har hatt den motsatte virkning.

 

Oppdragelse og undervisning er et lite påaktet tema i Samfundets støtter. Det samme gjelder i Ibsens neste stykke, Et dukkehjem, der den morløse Nora sniker seg vekk fra farens veiledning for å lytte til praten i pikekammeret/ammestuen. Da hun er blitt voksen og selv har fått barn, utbryter hun i oppgjørsscenen med Torvald: «jeg ved jo slet ikke rigtigt, hvad religionen er.» Da han spør om hun ikke har noen moralsk følelse, svarer hun: «Ja, Torvald, det er ikke godt at svare på det. Jeg ved det jo slet ikke. Jeg er ganske i vilderede med de ting […].»

 

Oppdragelsestemaet i Samfundets støtter knytter seg spesielt til forholdet mellom Olaf, den 13 år gamle sønnen til herr og fru Bernick, og Hilmar Tønnesen, fru Bernicks fetter. Hun og broren, Johan Tønnesen, som er foreldreløse, har vokst opp hos en tante. Det kan virke som om Hilmar er formuende, uten noen forretning å drifte eller bestilling. Enten driver han innom klubben eller kusinens hjem, der han er en hyppig gjest. Her røyker han sigar og klager over sykdommen sin, trolig innbilt. Hilmar har mye kontakt med Olaf, som kaller ham for onkel. Dina går ofte tur med Olaf og leker med ham. Dina er ca. 20 år, i gifteferdig alder, så det røper et barnlig trekk.

 

Hilmar Tønnesen het først Emil i opptegnelser til Samfundets støtter. Navnet viser utvilsomt til Jean-Jacques Rousseaus roman/avhandling Émile, ou de l’éducation (1762). Fransk «éducation» betyr både opplæring og oppdragelse, og ordets anvendelse i tittelen sikter til begge betydninger. Opplæring eller undervisning og oppdragelse er et hovedtema i Dickens’ Hard Times, som Ibsen låner fra, nær sagt skamløst.

 

Pedagogen Gradgrind innpoder sine barn og elever kunnskap basert på harde fakta. Det er i sterk motsetning til Rousseau, som vektlegger frihet og barnets verdi, hvor fantasi inngår som viktig del. Gradgrind er den store skurken, inntil han erkjenner sine feiltrinn mot slutten. Det taler for at Ibsen bevisst leder publikum til å tro at han forsvarer en oppdragelse og undervisning, der barns frihet, fantasi og sirkusunderholdning spiller en viktig rolle.

 

Rousseau er den frie barneoppdragelses far, Émile dens manifest. Filosofen hadde en usvikelig tro på barnets verdi; barnet qua barn. Her må det innskytes at Rousseau sendte alle sine egne barn, fem i alt, til hittebarnshospital der sjansen for å overleve kunne være så lav som 25 %. Rousseaus opphøyelse av barnet, som han betraktet som syndfritt, fikk konsekvenser for den oppdragelsen han anbefalte. Ludvik Anker Kummen har i «Den gang Danmark-Norge leste Rousseau – et skrekkeksempel på barneoppdragelse i opplysningstiden» gitt en inngående skildring av filosofens ideer om oppdragelse:

 

«Rousseau så for seg en form for individualistisk pedagogisk tilnærming hvor man skulle la barnet få vokse opp fritt uten å oppdra det med overstyrende preskriptive føringer, bestemte mål og regler eller inngrep utenfra. […] Barnet skulle leve sitt eget liv og lære om verden og tingene i verden gjennom sin egen aktive virksomhet og rasjonalitet, og ikke bare gjennom bøker og autoritetsbud.»

 

Med «skrekkeksempel» sikter Kummen til Johann Friedrich Struensees oppdragelse av kronprins Frederik, sønnen til den sinnssyke Christian 7, der han fulgte Rousseaus anbefalinger helt bokstavelig. Kilden er Élie Salomon-François Reverdils memoarer, som anses som troverdige. Dette er interessant for tolkningen av oppdragelsestemaet i Samfundets støtter, som er satirisk fremstilt og preget av overdrivelse. Hilmar/Emil maser hele tiden på Olaf om at han skal hive seg ut i alskens vågestykker ute i verden/naturen. Jeg har, foreløpig, ikke oppdaget noe som tyder på at Ibsen sikter til Struensees oppdragelse, og jeg anvender Kummens beskrivelse som eksempel på en bokstavelig, ekstrem anvendelse av Rousseaus oppdragelsesideer.

 

Prinsen skulle få gjøre det han hadde lyst til og tumle fritt rundt. Videre skulle han ha på seg lite klær og sove i et kaldt rom for å herdes mot naturens elementer. Da han var småbarn, måtte han hente mat og bade seg selv ved å krabbe og klatre rundt med lite tilsyn. Etter som prinsen ble eldre, fortsatte Struensee å legge vekt på at han skulle utvikle seg og sine ferdigheter fritt, naturlig og uavhengig av påbud fra voksne. Reverdil skriver:

 

«Alvorlige Klager hørte man baade ved Enkedronningens Hof, ude i Byen og rundt i Landet over Kronprinsens Opdragelse… Han opholder sig i Haverne ved Hirschholm [kongehusets sommerresidens], hed det, prisgivet for det barske Vejrlig [barske værforhold] og sin egen barnlige Uforsigtighed.»

 

I Reverdils beskrivelse er det flere elementer som finner gjenklang i Olaf- og Hilmar/Emil-karakteren og forholdet dem imellom. Olaf er et skrekkeksempel på et barn som får gjøre som det vil, uforstyrret av en fars veiledning og tukt, på ett unntak nær da han riser gutten. Generelt virker konsul Bernick tafatt i forhold til sønnen. Interessen for Olaf innskrenker seg til at han ikke må dø, for det er han som skal overta Huset Bernick. 13-åringen farter hesblesende omkring på jakt etter nye eventyr, løper omkring i haven og skyter til måls. Stadig skal en grense krysses, og det ender med at han vil flykte til Amerika i rommet på en råtten seilskute. Olaf er et oppkomme av barnlig uforsiktighet. På slutten av skuespillet, som er lykkelig slik det skal være i en komedie, erklærer Olaf som nå får sin absolutte vilje, at han ikke vil bli samfunnets støtte. Det tror han nemlig er så kjedelig. «Du skal blive dig selv, Olaf; så får resten gå, som det kan,» svarer faren, konsul Bernick.

 

Den som nører opp under guttens dumdristighet, er onkel Hilmar/Emil. Stadig presser han gutten ved å påstå at han ikke er tøff nok – et annet ord er brav – til å kjempe mot elementene eller naturkreftene, jakte på bøfler eller stride mot rødhuder. Vekselvis kaller han Olaf kloss, kryster og klodrian, men det preller av på gutten som strutter av selvtillit og utemmet energiutladning. Hilmar/Emil kan tolkes som en karikatur av en pedagog eller lærer som oppdrar barn etter Rousseaus anbefaling om å sørge for at barna møter utfordringer i naturen eller verden i stedet for å lære fra bøker.  

 

«Hilmar» er et tysk mannsnavn, sammensatt av «Hilde», strid, og «mar», berømt. Ibsens navnevalg er satirisk, ettersom Hilmar lider av en voldsom livsangst. Den kompenserer han ved å fortelle dramatiske historier fra Amerika – hvor man kan utsettes for sortefotindianere og skalpering – og om farefulle sjøreiser. Det er spesielt Olaf, som er i rette alder for slike historier, som er «målgruppen». Samtidig overfører «pedagogen» sin angst og generelle mislykkethet på «nevøen», som er usårbar for onkelens hets.

 

I sin ungdom skrev Hilmar et skuespill, som ble oppført én gang i den dramatiske forening. Hilmars historier er ikke selvopplevd, men noe han har lest. Det som byr seg frem, er de dramatiske «indianer»- og sjøromanene til James Fenimore Cooper (1789–1851), en av 1800-tallets mest leste forfattere, som ble oversatt tidlig. Det bringer tanken på et lignende forhold når det gjelder Rousseaus Émile. Forfatteren er inspirert av Daniel Defoes Robinson Crusoe. Tittelfigurens eventyrlige reiser til sjøs ender med havari, og han skylles i land på en uoppdaget karibisk øy. Her møter han en rekke utfordringer i kampen for å overleve, blant annet kannibaler. Robinson Crusoe er den eneste boken Émiles lærer tillater eleven å ha i sitt «bibliotek», etter at han har fylt 12 år. Émile må kopiere Crusoes erfaring; det er nødvendigheten som skal styre hva som læres og gjøres, ikke det som står i bøker. Dette er et paradoks: Både Rousseau og Hilmar/Emil anbefaler, henholdsvis egger, barn og unge til å møte utfordringene i den virkelige verden eller natur. Men skildringen av den farefulle verden er preget av noe de selv har lest i bøker, i historier som inneholder en vesentlig grad av spenningsfiksjon. Det gjelder for den tredje boken i Émile; i Hilmars/Emils tilfelle for alt han forteller.

 

Det er ikke til å unngå at også Dina har fått med seg en del av Hilmars/Emils fortellinger om settlernes og stifinnernes kamper med Amerikas ville urbefolkning og brølende bøffelflokker. Hun har ganske sikkert også merket seg «onkelen»s egging av «nevøen», som beskyldes for ikke å være tapper nok. Dina er mye sammen med Olaf, på hans utflukter og lek. Sannsynligvis har det eksistert en dialog mellom dem inspirert av Hilmars/Emils historier som har satt preg på deres turer – «oppdagelsesreiser». Begge synes å ha unndratt seg en alminnelig opptuktelse.

 

Etter morens død var det flere som tok hånd om Dina, men frøken Bernick sørget altså for at hun kom i huset til broren, konsul Bernick. Fru Holt forteller om Dina:

 

«Men et vanskeligt barn har hun altid været. De kan tænke Dem, – alle de slette exempler. En sådan en er jo ikke som en af vore egne; hun må tages med det gode, fru Lynge.»

 

Dina har fått en mildere oppdragelse enn barna til de pietistiske mødrene; hun er blitt skånet for harde ord og straff. Det har stått Olaf og Dina ganske fritt å fable om å følge sine drømmer. Det er mot denne bakgrunn vi må forstå Dinas gjentatte utsagn om at hun nok ville bli brav bare hun kom langt nok bort; for eksempel til Amerika. De skikkelige Netta og Hilda, som er brave i betydningen anstendige, moralske, holder hun seg helst unna. Selv kan hun aldri og vil ikke bli så skikkelig som dem. Dina vil være brav i betydningen tapper. Det er idealet i mannens fiksjonelle verden, som den angstridde Hilmar/Emil har fortalt så livfullt om. Her, langt fra «moders skørter», leker menn med naturkreftene, kjemper mot ville folk og dyr og begir seg fryktløst ut på havets dyp og dønninger.

 

Det som kreves av helten i en «indianerroman», er først og fremst tapperhet, denne prisverdige dyd som onkel Hilmar holder frem som et skinnende ideal for Olaf. I så måte skiller indianerromanen seg ikke vesentlig fra ridderromanen. Dinas gjentatte forsikring om at hun vil bli brav bare hun kommer langt nok bort (les Amerika), kan tolkes på bakgrunn av den ikoniske status tapperhet har i Coopers indianer- og sjøromaner. Det er ønsketenkning i forlengelsen av hennes oppvekst med skuespillerforeldre, da hun, tøsungen, spilte engel på teatret. Samtidig er det verdt å notere at tapper- eller bravhet er et maskulint ideal og vitner om skuespillets feministmotiv. Det kommer tydelig til uttrykk i Dinas svar til Johan etter at hun har sagt ja til å bli hans hustru:

 

«Men først vil jeg arbejde, blive noget selv, således, som De er det. Jeg vil ikke være en ting, som tages.»

 

Rett før denne replikken trygler Dina Johan: «Tag mig med Dem!». 

Dina reagerer på den spesialbehandlingen hun har fått og avslører for Rørlund: 

 

«Allesammen så tar de så læmpeligt på mig, som om jeg vilde gå istykker, hvis –. Å, hvor jeg hader al denne godhjertethed.»

 

Fru Holts replikk om at Dina må tas med det gode, kan også tyde på en annen ting, som for øvrig fremgår av handlingen; Dina er ikke blitt pålagt tunge oppgaver i det Bernickske hus. Hun leker, går tur, mottar undervisning og deltar ellers i Bernick-familiens sosiale liv. Da Johan Tønnesen forteller Dina, som tror det er så lett å gjøre suksess i Amerika, at man ofte må «slite ondt og arbejde strengt i førstningen», sier hun: «Ja det vilde jeg gerne –». Tankestreken kan tolkes slik at hun avbrytes av Johans «De?» Johan stusser altså over Dinas ønske om å ville «slite ondt og arbejde strængt». Årsaken er ganske sikkert det inntrykket hun har gjort på ham; en ung pike som har levet beskyttet av det bedre borgerskapets privilegier og som er blitt skånsomt behandlet. I tillegg kommer Dinas apparisjon. Dinas mor har trolig vært vakker og spilt heltinneroller. Hun har neppe spilt Magdelone, Holbergs uskjønne, halvgamle, tidvis vulgære, gjennomgangskarakter. Da Karsten Bernick vendte hjem fra Paris, falt hans øyne på madam Dorf. Han svek Lona Hessel som ikke var noen skjønnhet; Lona er en kortform av Magdelone. Fru Holt forteller om madam Dorf: «Alle de unge mennesker var rent forgabet i hende.» Fru Rummel kommenterer med dårlig skjult misunnelse: «Ja, Gud ved, hvor de kunde finde at hun var smuk.»

 

Rørlunds og Johans frieri til Dina kan tyde på at hun har arvet morens skjønnhet. Dina er altså ung, skjønn og friere i sin oppførsel overfor menn – det kommer jeg tilbake til – enn dydsmønstre som Netta og Hilda. Ibsen gir ingen anvisning om kostymer, bortsett fra at Lona Hessel har på seg en grå kjole, neppe særlig flatterende. Høyst sannsynlig er Dina kledd liksom unge piker av det bedre borgerskap, i pen kjole som var innsvinget i livet og designet for at kvinnekroppen skulle ta seg best mulig ut. På 1870-tallet var det moderne med kø, en pute eller ramme som ble festet bak og drapert i kjolestoff slik at rumpen ble mer fremtredende. Det eldste bildet fra en sceneoppsetning, er fra Nationaltheatret i 1916. Her sitter flere kvinner ved sybordet, deriblant tre unge piker. Den lyskledde pike i midten er trolig Dina Dorf. Bildet kan gi en antydning om hvordan hun er blitt fremstilt på scenen (Oslo Museum / DigitaltMuseum).

Når man maner frem Dinas fremtoning, blir Johans tvil om at hun er villig til å arbeide så hardt i Amerika, forståelig. Johan og Lona arbeidet med sine «fire bare næver», og «skidne var de», understreker Lona.

 

Etter at madam Dorf ble tatt i utroskap, reiste mannen fra henne og barnet. Da ventet ondt slit og strengt arbeid. Fru Rummel forteller at «madammen», som ble værende i byen et år, ikke turte vise seg ved teatret og ernærte seg ved å vaske og sy for folk. «Men det vared heller ikke længe med hende; den fine madam var nok ikke vant til at arbejde; det slog sig for brystet og så døde hun.» Dina vet neppe hva tungt fysisk arbeid innebærer og kunne komme til å lide den samme skjebne som moren. Uttalelsen om at hun gjerne vil slite ondt og arbeide strengt i førstningen, er enda et eksempel på Dinas ønsketenkning. Vi skal heller ikke glemme at Dina hater å love, og at hun raskt trekker tilbake sitt ja til Rørlunds frieri. Som hun selv sier til frøken Bernick: «alt må komme, som det kan.» Videre skjønner ikke Dina dette med plikt, og som hun sier: «Jeg kommer aldrig til at skønne det.»

Fru Rummels omtale viser at Dina er preget av sine skuespillerforeldre og teatermiljøet. Hun var barn på begynnelsen av 1860-tallet, da romantikken stadig dominerte scenen i Norge. Teatret er et sted der illusjoner skapes. Ved hjelp av malte kulisser, kostymer, lyssetting, tekst – enkelte ganger poetisk eller versifisert slik som i Dina – og skuespillkunst kan den traurige virkeligheten forvandles til noe skjønt, stort, sjeldent og eventyrlig. Så selv om ikke Ibsens Dina holder noen forsvarstale for poesien slik Oehlenschlägers Dina gjør, har hun den i skuespillerblodet.