Nora hylles som kvinnefrigjøringens store forbilde.
Dette har Ibsen bidratt til ved å legge henne ord i munnen som føyer seg inn i tidens
«åndelige strømninger», slik pastor Manders i Gengangere uttrykker det. Betegnelsen
sikter til Georg Brandes’ Hovedstrømninger i det 19de Aarhundredes
Litteratur, som opprinnelig ble holdt som forelesninger i 1871. I innlegget
20.11.2025 argumenterer jeg for at Noras replikker i oppgjørsscenen ikke
gjengir hennes egne tanker, men noe hun har lest. Nora er påfallende lite
samfunnsengasjert og er neppe oppdatert på tidens store debattema kvinnesaken.
Det åpner for at dette er tekst som hun er blitt tvunget til å lese, nemlig
arkskriften fra Nils Krogstad. Sakføreren med pletter på rullebladet har som
mål å hindre at Torvald får for mye makt i Aktiebanken. Dette har han forberedt
ved å legge en torpedo under det skjønne giftfrie dukkehjemmet; han har utstyrt
konen med en tekst fra Hovedstrømninger (jfr. innlegget 20.11.2025). Det
er et tankekors at synderen Krogstad får en kone, Kristine (les den kristne),
som har tro på ham og vil være mor for barna hans. Den angivelig plettfrie
skjønnhetsdyrkeren Torvald (les Bertel Thorvaldsen) ender opp med en kone som
løfter kvinnekampens fane og forlater barna.
Det er en vanlig oppfatning at Ibsen delte de
opprørske ideer om kvinnens likestilling og menneskets frihet fra det
borgerlige samfunnets og kirkens normer; at han var feminist og fritenker. Men
Ibsen likte å lure publikum. Det fremgår av billedmester og «dikter» Rubek i
epilogen Når vi døde vågner (1899), som har klare selvbiografiske trekk.
Den verdenskjente billedhuggeren røper en hemmelighet overfor hustruen Maja: Det
morer ham så inderlig at godtfolk ikke oppdager at portrettbystene hans, som de
«vejer op med guld, næsten», er perfide karikaturer.
Skadefryden har fulgt Ibsen siden barndommen. Søsteren
Hedvig Stousland forteller fra Venstøp. Plutselig, mens den unge regissøren
sitter og flytter om på sine flotte hjemmelagede pappdukker, kunne han begynne
å le så kraftig at kroppen ristet; ikke høyt, men stille for seg selv. En gang
skulle han tegne ansikt til en dukke moren hadde sydd til Hedvig. Plutselig
oppdaget hun at han satt og lo så stygt. Lillesøster løper og klager til mor: «Å,
nå ler han igjen!» Henrik forsvarer seg med å vise hvilket fint ansikt han
tegner, og forklarer at han bare hadde tenkt hvilket fælt ansikt
han kunne ha laget.
Når man beveger seg utenfor fortolkningens
komfortsone, Noras selvfremstilling, støter man raskt på en rekke detaljer som reiser
tvil ved det hun forteller. I flere innlegg har jeg vist hvor påfallende lett Nora
tyr til løgn, samtidig som hun serverer en rekke usannsynlige påstander. Ved nærmere
undersøkelse viser det seg at også disse er fabrikkert.
På overflaten er Nora er en søt overfladisk borgerlig
frue. Plutselig oppdager hun at advokatmannen, samfunnet og kirken undertrykker
henne, og hun starter omgående på en frigjøringsprosess. Uaktet portrettet er en
anelse karikert, kan det passere for realistisk, i den nye stil som Georg
Brandes foreskrev. Ibsen har lagt vinn på å etterligne virkeligheten, forholdene
i det borgerlige ekteskapet. Men under den realistiske overflaten anes konturene
av mytiske forestillinger, og man gjenkjenner Ibsens evige dilemma; skismaet
mellom kunstnernes bilder og etterligninger av virkeligheten og Guds forbud mot
billeddyrkelse.
Nora er blottet for syndserkjennelse. Når hun de facto
har gjort noe galt, lyver hun, ofte ved å skyve skylden over på andre. Noen
løgner kan virke bagatellmessige, for eksempel når hun sier Kristine har gitt
henne de forbudte makronene. Det betyr likevel ikke at disse løgnene kan
unnskyldes. Andre løgner er av langt mer alvorlig karakter, det gjelder
spesielt påstanden om at hun har frelst Torvalds liv (jfr. bl.a. innlegget 25.05.2025).
Det er et gap mellom troen på egen uskyld og innebyrden av de handlinger hun
har begått, utvilsomt med overlegg. Planleggingen av lånopptaket hos Krogstad
ved hjelp av farens forfalskede underskrift har krevet kløkt (jfr. innlegget
10.06.2025). Motsetningen mellom Noras nær sagt hellige tro på egen skyldfrihet
og vissheten om det gale hun faktisk har gjort, lar seg vanskelig forene med en
realistisk personfremstilling. Dette er en litterær konstruksjon, som viser
hvordan mennesket, som er fordervelig i alle betydninger av ordet, kan
fremstille seg selv som guddommelig. De som har gått foran, er romerske keisere
og europeiske – også dansk-norske– konger. Det kan virke som en anomali at
oldtidens billeddyrkelse er tema i nåtidsdramaet Et dukkehjem. Men mot
slutten av skuespillet bringer doktor Rank to gammeltestamentlige begreper på
banen: «ødelæggelsens vederstyggelighed» og «den ubønhørlige gengældelse». De
kan bare forstås på bakgrunn av billedforbudet i 2 Mos 20,4–6.
I siste scene Nora omtaler bakgrunnen for sin frelse
av mannen. Torvald har åpnet brevet fra Krogstad. Han spør om hun vet hva som
står i brevet. Hun sier ja og vil flykte ut av leiligheten. Han holder henne
fast, og hun sier: «Du skal ikke redde meg, Torvald!» Han spør om det er sant,
det som står i brevet. Nora svarer: «Det er sandt. Jeg har elsket dig over alt
i verdens rige.» Den siste setningen har et sakralt preg og føyer seg inn i
språkbruken mellom ektefellene for øvrig, som med jevne mellomrom tangerer
skuespillets religiøse undertekst. Noras beskrivelse av sin kjærlighet til
Torvald hentyder til Joh 3,16 (Nettbibelen, min kursivering): «For så høyt
har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som
tror på ham, ikke skal gå tapt, men ha evig liv.» I eldre bibeloversettelser er
«høyt» underforstått; «for så har Gud elsket verden». Rammen for verset er
Menneskesønnen som stiger ned fra himmelen og som må løftes opp, det vil si på
korset, for at menneskene som tror på ham skal bli frelst. Dette er en sentral
del av skuespillets religiøse undertekst. Men i dukkehjemmet har frelse en helt
annen betydning. Etter at Nora har fortalt om sin guddommelige kjærlighet til
Torvald, fortsetter hun i samme sakrale leie: «Du skal ikke bære det for min
skyld. Du skal ikke tage det på dig.» Stor blir forskrekkelsen da det går opp
for henne at mannen hennes ikke er noen Kristus. I flere innlegg har jeg påtalt
at Kristus er helt fraværende i ekteparet Helmers julefeiring, men at teksten
stadig hentyder til behovet for frelse (jfr. bl.a. innleggene 15.08.2024,
18.12.2024 og 08.05.2025.) Videre inngår juleevangeliet og Kristi død og pine i
underteksten.
Under julehøytiden benytter Nora og Torvald en
rekke ord og begreper fra Bibelen og den kristne tro, som er tømt for sitt
religiøse innhold. Etter at Kristine har fortalt Krogstad at hun gjerne vil
dele livet sitt med ham og ta seg av barna hans, «et lykkelig omslag i hans
liv», sender han vekselen tilbake til Nora. Torvald river brevet til seg. Han
frykter at de begge er fortapt, så leser han og utbryter: «Nora! – Nej; jeg må
læse det endnu en gang. – Jo, jo; så er det. Jeg er frelst! Nora, jeg er
frelst!» Nora spør om hva med henne. Torvald svarer: «Du også, naturligvis; vi
er frelste begge to, både du og jeg. […]» For Torvald er fortapelsen at
Noras falskskrift, som han risikerer å få skylden for, blir kjent, mens frelsen
er at beviset ødelegges slik at synden tilsynelatende slettes.
Etter at Torvald begynte på tordentalen, ville Nora
flykte, men han låser forstuedøren og krever at hun skal bli og stå ham til
regnskap. Han spør om hun forstår hva hun har gjort. «NORA ser ufravendt på
ham og siger med et stivnende udtryk Ja, nu begynder jeg at forstå det
tilbunds.» Nora står altså stille på gulvet, mens Torvald går omkring, idet han
overøser henne med de frykteligste anklager. Hun tier og ser fremdeles
ufravendt på ham. Under den videre utskjellingen bevarer hun roen. Da det
ringer på entrédøren, blir hun stående ubevegelig. Kort etter spør Torvald, som
nå er blitt «frelst» etter at Krogstad har levert tilbake vekselen: «Hvad er
det dog for noget – dette stivnede udtryk?» På begynnelsen av oppgjørsscenen
gjentar han spørsmålet: «Nora, – hvad er dette her? Dette stivnede udtryk
–»
Den ubevegelige posisjonen, det ufravendte blikket og
det stivnede uttrykket peker mot en skulptur. I flere innlegg har jeg hevdet at
«Torvald» med sitt krav til den skjønne bevegelse (plastikk) hentyder til
Bertel Thorvaldsen, som ble ansett som en av de fremste europeiske billedhuggerne
i første halvdel av 1800-tallet (jfr. bl.a. 09.03.2025, og 31.07.2025). I
stykkets første sceneanvisning, beskrivelsen av Helmers’ stue, nevnes noen
miniatyrskulpturer. På en etagère er «porcellænsgenstande og andre små
kunstsager» oppstilt. Små kunstsaker i porselen som kan stå, er trolig
skulpturer i porselen; de andre kunstsakene er altså i et annet materiale.
Helmers har neppe kommet hjem fra Italia uten noen kopier av antikke
skulpturer. Jeg vet ikke hvilket materiale som ble brukt til turistnips på
1800-tallet, men noterer at Ibsen skjelner mellom kunstsaker i porselen og
kunstsaker i et annet materiale eller kanskje flere andre materialer. Populær,
standard pynt i borgerlige hjem i andre halvdel av 1800-tallet var
porselenskopier av Thorvaldsens skulpturer i miniatyr (jfr. innlegget
10.04.2025).
Undertekstlig handler den siste scenen, som utvikler
seg til en oppgjørsscene, om kunstneren Torvald og hans modell Nora. Dette
føyer seg inn i skuespillets grunnleggende tematikk (jfr. bl.a. innlegget 09.03.2025).
Det skulpturale aspektet ved Nora peker frem mot Irene-karakteren eller
-figuren i epilogdramaet Når vi døde vågner. Det er en flytende overgang
mellom det skulpturale og det menneskelige i skildringen av Irene. Billedmester
og «dikter» Rubeks planlagte marmorskulptur av Irene som den syndfrie oppstandne
kvinne viser til Thorvaldsens marmorskulptur av den syndfrie oppstandne
Kristus, «Kristus» eller «Kommer til mig». Som Nora jakter Irene på sin egen
skyldfrihet. Her kommer vi heller ikke utenom Laura Kieler, som aldri gav opp
forsøket på å få Ibsen til å avkrefte at hun var modell for Nora.
«Irene» sikter til den bysantinske keiserinnen Irene
(752–803), som var en svoren billeddyrker og tok initiativet til Konsilet i
Nikea i 787, det siste av de syv økumeniske møter som fastslo prinsipper som
skulle gjelde både i Øst- og Vestkirken. Her ble striden mellom billeddyrkere
og billedstormere, som hadde rast i de nærmeste århundrene forut, avgjort i
førstnevntes favør. Riktignok skulle de hellige bilder æres, ikke tilbes, men
den kirkelige – for ikke å snakke om den folkelige – praksis har vist at distinksjonen
mellom de to har vært vanskelig å trekke. Keiserinnen opptrådte nådeløst i
kampen for å beholde makten. Ettersom sønnen, Konstantin 6., bare var et barn
da faren døde, ble Irene regent. Etter at sønnen var blitt myndig, motsatte hun
seg å overdra makten til ham. I 797 lot hun Konstantin blinde – samtidig
oppnådde hun tittel som keiserinne – og ifølge enkeltes oppfatning skal han ha
dødd kort etterpå. Irenes opplysning om at hun har drept ektemannen med en
spiss dolk – samt alle barna – kan være en henspilling på keiserinne Irene
eller Sankta Irene, som hun heter i Den ortodokse kirke.
Rubeks portrettbyster sikter til Thorvaldsens
portrettbyster. Liksom Rubek oppfattet billedhuggeren skulpturene som sine hovedverk,
det samme gjaldt relieffene. Portrettbystene brydde han seg mindre om.
Thorvaldsens Museum skriver: «Kendte eller velhavende mennesker i Thorvaldsens
samtid ønskede at spejle sig selv i en smuk marmorbuste og betalte gerne dyrt
for det.»
I Peer Gynt finnes en annen figur, en gruppe,
som hentyder til en berømt skulptur, som Ibsen kunne iaktta under sine besøk i
Peterskirken. Da Solvejg kommer til Peers hytte på fjellet, uttaler Peer
følgende: «Tør du gaa ind for at leve med Skytten, / saa ved jeg der kommer
Vigsel over Hytten.» Solvejg blir værende i den vigslede hytten. I
avslutningsscenen inngår den i et tablå med Peer og den aldrende seterjenta,
som gir sterke sakrale assosiasjoner. Paret utgjør en figurgruppe, der den
aldrende mannen skjuler ansiktet i kvinnens skjød. Tablået peker mot pietaen,
en avbildning av Maria sittende med den døde Kristus på fanget eller liggende
inntil seg. Gruppen fremtrer samtidig som en parallell til Maria eller Madonna
med Jesusbarnet. En slik forening av de to motivene Maria med den døde Kristus
og Maria med barnet er et vanlig trekk ved en rekke pietaer. Peers omtale av
Solvejg som «Min moder; min hustru; uskyldig kvinde!» viser til Maria – eller
Regina coeli – hennes absolutte skyldfrihet og den ubesudlede unnfangelse.
Solvejgs forsikring: «Intet har du syndet, min eneste gut!» vitner om Marias
forbønnsfunksjon. Etter at Solvejg har fortalt at Peers far er «han, som for
Moderens Bøn forlader», som er nok en referanse til Marias forbønnfunksjon,
fryses gruppen foran seterhytten: «Han klynger sig fast og skjuler Ansigtet i
hendes Skjød. Lang Stillhed. Solen rinder.» Sceneanvisningen forteller at det
dreier seg om et tableau vivant av en pietà, Etter en stund bryter Solvejg
stillheten ved å synge en vuggesang, der hun blant annet sier at gutten – med
tydelig adresse til Peer – har sittet på moderens fang og hvilt ved moderens
bryst hele livsdagen lang.»
Nora-karakteren er undertekstlig både modell òg et
bilde i den vide betydning ordet har i De ti bud, slik de er oppført i 2 Mos
20. Det gjelder det 2. bud, billedforbudet, som tidlig ble fjernet fra Kirkens
versjon av budene. 1. og 2. bud lyder ifølge Nettbibelen slik:
«1 Gud talte alle disse ordene:
2 Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av
Egypt, ut av slavehuset.
3 Du skal ikke ha andre guder enn meg.
4 Du skal ikke lage deg gudebilder, ingen
etterligning av noe som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet
under jorden. 5 Du skal ikke tilbe dem og ikke la deg lokke til å dyrke
dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud som straffer barn i tredje og
fjerde ledd for fedrenes synd når de hater meg, 6 men viser trofast
kjærlighet i tusen slektsledd mot dem som elsker meg og holder mine bud.»
Et gudebilde er enhver etterligning som leder til
tilbedelse. Det fremgår også av eldre bibeloversettelser, for eksempel
følgende:
«Du skal ikke gjøre dig noget udskaaret Billede eller
nogensomhelst Afbildning af det, som er paa Himmelen heroventil, eller det, som
er paa Jorden hernedentil, eller det, som er i Vandet nedenfor Jorden.
Du skal ikke tilbede dem og ikke tjene dem; thi jeg,
Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøger Fædres Misgjerning paa Børn,
paa dem i tredje og paa dem i fjerde Led […]»
Forbudet gjelder ikke bare typiske utskårne eller
uthugne bilder eller billedstøtter, som historisk var vanlige gudefigurer, men
enhver etterligning eller avbildning som leder til tilbedelse. Ifølge 1. bud
skal all tilbedelse tilfalle Gud. Billedforbudet rammer også karakterer i et
skuespill, som Nora, eller i en roman. Det stivnede uttrykket og stillestående
posituren røper forbindelsen med billedstøttene i 2. bud. I tidligere innlegg har
jeg argumentert for at «dukkehjem» på et underliggende plan sikter til teater,
der dukkemesteren fra Venstøp styrer sine figurer (jfr. bl.a. innlegget
09.03.2025). Nora leker eller spiller alve- og capripike for Torvald, men han
er, i hvert fall ikke foreløpig, klar for å regissere hennes spill i rollen som
kvinnesakspioner. Vi skal ikke se bort fra at Nora kommer til å opptre på
teatret etter at hun har forlatt dukkehjemmet. Hennes eneste kvalifikasjoner er
dans, forkledning og deklamasjon, som er nettopp det teatret etterspør, jfr.
forrige innlegg.
Noras tilstivning og rolleskift i siste scene er
varslet av doktor Rank under sin siste lumre tête-à-tête med Nora. Det er
første juledag, etter hvert begynner det å mørkne. Torvald ber Nora vise Rank
inn på hans kontor når han kommer. Da doktoren dukker opp, sier Nora at Torvald
er opptatt med arbeid, en av hennes utallige løgner. Selv har Nora tid overfor
Rank, sier hun, og han svarer at han vil gjøre bruk av det, så lenge han kan.
Nora blir bekymret og spør hva han mener med det:
«NORA: Nå, det er et så underligt udtryk. Skulde der
da indtræffe noget?
RANK: Der vil indtræffe det, som jeg længe har været
forberedt på. Men jeg trode rigtignok ikke, at det skulde komme så snart.
NORA griber efter hans arm Hvad er det, De har
fået at vide? Doktor Rank, De skal sige mig det!
RANK sætter sig ved ovnen Med mig går det
nedover. Det er ikke noget at gøre ved.
NORA ånder lettet Er det Dem –?»
Som alltid er Nora mest opptatt av seg selv. Hun
frykter at det som snart vil inntreffe, gjelder henne. Rank beroliger henne da
han presiserer at det gjelder ham selv; innen en måned vil han kanskje ligge og
råtne på kirkegården.
«NORA: Fy, hvor stygt De taler.
RANK: Tingen er også forbandet styg. Men det værste
er, at der vil gå så megen anden styghed forud. Der står nu bare en eneste
undersøgelse tilbage; når jeg er færdig med den, så ved jeg så omtrent, hvad
tid opløsningen begynder. Der er noget, jeg vil sige Dem. Helmer har i sin fine
natur en så udpræget modbydelighed mod alt, hvad der er hæsligt. Jeg vil ikke
ha’e ham i mit sygeværelse –»
Rank vet at Torvald (les Thorvaldsen) som dyrker det
skjønne, skyr det heslige. Videre sier han:
«Jeg vil ikke ha’e ham der. På ingen måde. Jeg stænger
min dør for ham. – Så snart jeg har fået fuld visshed for det værste, sender
jeg Dem mit visitkort med et sort kors på, og da ved
De, at nu er ødelæggelsens vederstyggelighed begyndt.»
Plutselig, som grepet ut av luften, dukker et kjent
bibelsk begrep opp, «ødelæggelsens væderstyggelighed», tilsynelatende helt
malplassert i sammenhengen. Dette inngår i et mønster: Rank, slangen i det
skjønne paradisiske dukkehjemmet, preker uavlatelig vranglære, både medisinsk
og religiøs. Doktorens probate middel mot overanstrengelse er å hvile ut i
mange gjestebud, og han benekter at årsaken til at han har fått syfilis, er
fordi han har levd på samme utsvevende måte som sin vemmelige far. Etter
kostymeballet hos Stenborgs bemerker Torvald at det så ut som om Rank hadde
hygget seg svært ovenpå. Rank svarer: «Fortrinligt. Hvorfor skulde jeg ikke
det? Hvorfor skal man ikke tage alting med i denne verden? Ialfald så meget,
man kan, og så længe man kan. Vinen var fortræffelig –»
Spesielt hadde Rank skyllet ned utrolige mengder med
champagne. Her kunne man dels forklare utsagnet med at Rank vet han er døende,
men det har en generell karakter. Videre kan linjen trekkes til den lumre
praten med Nora, der farens, og underforstått Ranks eget, inntak av alkohol,
som portvin og champagne, er tema.
Da Nora er på sitt mest hysteriske etter
innstuderingen av tarantellaen, og det viser seg at brevet til Krogstad alt
ligger i brevkassen, krever hun at Torvald ikke skal åpne det. Rank sier lavt
til vennen: «Du bør ikke sige hende imod.» Dette er neppe første gang Rank har
nødet vennen til å føye Nora. Da hun maste om sydentur, var hun gravid. Idet
Rank skal til å gå etter at han rådet Torvald til å la henne få viljen sin,
sier han lavt til vennen: «Der er da vel aldrig noget – sådant noget ivente?»
Rank antyder at Noras eksalterte oppførsel skyldes at
hun er gravid. Under graviditeten kan kvinner få spesielle rare lyster og bli
psykisk ustabile. Ifølge doktoren bør mannen rette seg etter disse lyster og
svingninger. Det var dette argumentet Nora brukte overfor Torvald, da hun maste
om sydentur og at han gjerne kunne oppta et lån. «Men da blev han næsten vred,
Kristine. Han sagde, at jeg var letsindig, og at det var hans pligt som
ægtemand ikke at føje mig i nykker og luner – som jeg tror han kaldte det. […]»
Torvalds oppfatning går i siste instans tilbake til skapelseshistorien; en del
av kvinnens syndestraff er at hun må underkaste seg mannens vilje. Sammenhengen
antyder at dette har sin bakgrunn i at det er kvinnen som føder barn. 1 Mos
3,16 (Nettbibelen):
«Til kvinnen sa han:
‘Tungt vil jeg gjøre ditt strev
når du er med barn,
med smerte skal du føde.
Du skal begjære din mann,
og han skal herske over deg.’»
Det bibelske aspektet ved Nora fremgår av Torvalds utsagn
«Nora, Nora, du est en kvinde», som han ytrer etter at hun har lagt for dagen
en uansvarlig holdning til å låne penger. Laura Kielers historie, som er
forelegg for Noras lånopptak, aktualiserer temaet. Magistratens datter lot seg
friste til å låne penger for å kunne forlate triste Viborg til fordel for mer interessante
steder lenger sør i Europa. Det viste seg i ettertid at mannens diagnose, som
var foranledningen, ikke var så alvorlig som hun påstod og muligens trodde selv
(jfr. bl.a. innlegget 25.05.2025). Lånet opptok hun uten mannens vitende. Hva
Ibsen syntes om dette, fremgår tydelig av hans svarbrev til Laura, som hadde
bedt ham anbefale en roman overfor Hegel: Hun måtte fortelle alt til mannen
(jfr. forrige innlegg).
Ranks fordømmelse av dem som lukker syndere som
Krogstad inn ved å ansette dem, er en negasjon av Kristi frelsesbudskap. Den
syfilitiske doktoren er et illustrerende eksempel på et menneske som ikke
erkjenner seg selv som syndig (jfr. forrige innlegg).
Ranks anvendelse av «ødelæggelsens vederstyggelighet»
er også en negasjon av begrepets bibelske betydning. Doktoren forteller Nora at
det vil inntreffe det, som han lenge har vært forberedt på. Men han trodde
riktignok ikke at det skulle komme så snart. Innen en måned vil han kanskje
ligge og råtne på kirkegården. Nora sier: «Å fy, hvor stygt De taler.» Rank
svarer:
«Tingen er også forbandet styg. Men det værste er, at
der vil gå så megen anden styghed forud. Der står nu bare en eneste
undersøgelse tilbage; når jeg er færdig med den, så ved jeg så omtrent, hvad
tid opløsningen begynder.»
Videre forteller han altså om hvor heslig siste fase
av sykdommen, «ødelæggelsens vederstyggelighed», ville bli. Rank har vært klar
over at tidspunktet for oppløsningen nærmet seg. Det verste ville skje,
heslige, stygge ting, som hans skjønnhetselskende venn med sin forfinede smak
ikke ville tåle. Ranks endetid; vederstyggeligheten sikter til det
heslige eller stygge som vil skje med doktoren i syfilisens tertiære fase, som
medfører ødeleggelse eller oppløsning. Dette står i sterk motsetning til
den bibelske betydning av uttrykket. Rank har forkvaklet ordet, slik han gjennomgående
leser Bibelen lik fanden.
«Ødelæggelsens vederstyggelighed» er en eldre
oversettelse av et uttrykk i Dan 11,31, Dan 12,11, Matt 24,15 og Mark 13,14,
som i Nettbibelen er oversatt «det motbydelige som ødelegger». Det er vanlig å
oppfatte uttrykket i Daniel som en hentydning til selevkiderkongen Antiokhos
Epifanes’ vanhelligelse av Templet i Jerusalem, konkret plasseringen av et
alter til Zevs / hans bilde eller billedstøtte der blodalteret til Herren stod.
Uttrykkets konkrete betydning har skapt mye diskusjon blant teologer. I dag er
man tilbøyelig til å legge vekt på alteret der Zevs ble dyrket,
tidligere var det vanlig å fokusere på den hedenske guden selv, det vil si hans
bilde eller billedstøtte. Det er svært sannsynlig at Ibsen har oppfattet
«ødelæggelsens vederstyggelighed» som en billedstøtte av Zevs, som altså
Antiokhos Epifanes (215 f.Kr.–164 f.Kr.) krevet at jødene skulle dyrke i stedet
for Gud. Dette understøttes av Ranks neste forkvaklede bibelsitat, der han
forklarer sin heslige oppløsning med «den ubønhørlige gengældelse». Det sikter til
billedforbudet. I neste skuespill, Gengangere (1881), diagnostiserer en
fransk lege den syfilitiske Osvald Alving, som maler skjønne bilder, med et
sitat fra billedforbudet, «fædrenes synder hjemsøges på børnene». Dette kommer
jeg tilbake til.
Antiokhos Epifanes mente selv han var en inkarnasjon
av Zevs. «Epifanes» betyr «den strålende gud» eller «den gud som åpenbarer
seg». Det kan derfor være uklart om billedstøtten kongen plasserte i Templet
fremstilte Zevs eller ham selv. I henhold til Britannica reiste han et alter
til den olympiske Zevs og tvang jødene til å ofre ved foten av et ikon av seg
selv.
Holberg skriver inngående
om Antiokhos Epifanes i Jødiske Historie. Jeg kjenner ikke Holbergs
kilder, noe som kan være et problem. Ibsen har muligens lest boken, eventuelt
kan han ha diskutert den med den store bokkjenner og Holberg-ekspert Paul
Botten-Hansen. Dette skriver Holberg om det som i Bibelen er omtalt som
«ødelæggelsens vederstyggelighed»:
«Efterat man havde gandske afskaffet den Jødiske
Gudstieneste udi Templet, indførte man der det Hedenske Afguderie. Man indviede
det til den fornemste af Grækernes Guder, og loed det kalde
den Olympiske Jupiters Tempel. Man opreysede Jupiters Støtte
paa en Deel af Alteret, og lige oven for satte et lidet nyt Alter, for at offre
derpaa til samme Gud.»
Dette ligger nært opptil det som ellers fortelles om
«ødelæggelsens vederstyggelighed». Men Holberg forteller også utførlig om en
annen metode Antiokhos anvendte i bekjempelsen av jødenes religion. Kongen skal
ha bestemt at alle jøder som hadde eksemplarer av Loven, Mosebøkene, skulle
levere dem til hans underhavende. Jødeland ble tømt for lovbøker, og kun de ble
bevart, som de som flyktet brakte med seg.
«De, som fulde Hedningerne udi Hænder, bleve enten
opbrændte eller besudlede, saaledes, at derudi bleve satte
Afguders Portraiter, paa det at de maatte blive ubrugelige for Jøderne, i
fald de finge dem tilbage, eftersom alle Billeder og Efterlignelser vare en
Vederstygelighed for dem.»
Opplysningen om at det ble satt inn avgudsportretter i
lovbøkene, det vil si Mosebøkene, har jeg ikke funnet i andre kilder. Hvorvidt
Holberg har lagt til dette for egen regning eller om det er omtalt i en for meg
ukjent kilde, skal være usagt. Det virker usannsynlig at noen skal ha tegnet,
malt eller plassert ferdige bilder inne i en mengde bokrullene. Portretter i
bøker er gjerne noe man forbinder med senere bokutgivelser, de tidligste fra
1500-tallet. Den første som plasserte sitt portrett i en bibel, var meg bekjent
Christian 2, i Nøye Testamenth (1524). Dette ble som regel revet ut i
sinne av dem som skaffet seg boken. De neste bibelutgiverne blant oldenborgerne,
Christian 3, Frederik 2 og Christian 4, fulgte hans eksempel. De plasserte sitt
portrett foran Mosebøkene. Det er mulig Holberg med denne opplysningen har lagt
til en satirisk referanse til de danske kongebiblene. Den som ganske sikkert
har notert seg at Antiokhos Epifanes plasserte avgudsportretter i Mosebøkene, var
Paul Botten-Hansen. Hvorvidt dette i så fall har vært tema i Det lærde Holland,
får være et åpent spørsmål. Den sentrale bakgrunnen for jødenes motstand mot
bilder eller billedstøtter er 2. bud. Dette skapte problemer også overfor
romerne, som både tilbad støtter av guder og keisere, og som forventet at
jødene fulgte deres eksempel.
Ranks beskrivelse av syfilisens styggedom som
«ødelæggelsens vederstyggelighet» viser undertekstlig til bilder, billedstøtter
eller etterligninger, i praksis gjerne av guder, gudinner eller fyrster. De er ikke
stygge, men storslåtte eller skjønne. Det er ikke det heslige, men det skjønne
som forfører. Det vederstyggelige sikter til at etterligningene er avguder;
avguderiet vil lede til ødeleggelse.
Nora svarer slik på Ranks replikk der han utdyper
sykdommens styggedom:
«NORA: Nej, idag er De da rent urimelig. Og jeg, som
så gerne vilde, at De skulde have været i rigtig godt lune.»
Dette er en mildt sagt upassende replikk i
sammenhengen, og den viser at Nora er en person som primært er opptatt av sitt
eget velbefinnende. Rank fortsetter:
«RANK: Med døden i hænderne? – Og således a t bøde for
en andens skyld. Er der retfærdighed i dette? Og i hver eneste familje råder
der på en eller anden måde en slig ubønhørlig gengældelse –»
Den videre replikkveksling avslører at Rank har levd
det samme utsvevende liv som sin vemmelige far. Han har åpenbart fått syfilis
på den vanligste smittemåten, ved sex med prostituerte, i hans tilfelle blant
annet holddamer. Påstanden om at det råder en forbannelse der uskyldige rammes
i hver eneste familie, er nok en gang et forkvaklet bibelsitat. Her skal igjen
det opprinnelige 2. bud, billedforbudet, siteres (min kursivering,
Nettbibelen):
«4 Du skal ikke lage deg gudebilder, ingen
etterligning av noe som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet
under jorden. 5 Du skal ikke tilbe dem og ikke la deg lokke til å dyrke
dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud som straffer barn i tredje
og fjerde ledd for fedrenes synd når de hater meg, 6 men viser trofast
kjærlighet i tusen slektsledd mot dem som elsker meg og holder mine bud.»
Den ubønnhørlige gjengjeldelse rammer barna i familier
der en far eller forfar har dyrket bilder, billedstøtter eller andre
etterligninger av for eksempel et menneske. Det er ingen tvil om at Torvald
(les Thorvaldsen) har dyrket Nora som napoletansk fiskerpike, «det skønne syn»,
alvepike og ganske sikkert flere populære rollekarakterer. På begynnelsen av
oppgjørsscenen antar hun skulpturale trekk, før hun går inn i rollen som
kvinnesaksforkjemper i realistisk hverdagskjole, som Rank har anbefalt som
kostyme til neste maskerade. Det er verdt å merke seg at kvinnekampen i Noras
tilfelle utelukkende dreier seg om henne selv.
Det er bare Torvald og Nora, kanskje også Noras far, som
synes å ha relevans for bruddet mot billedforbudet. Det åpner for at Noras
bekymring for at den endetid Rank varsler gjelder henne, faktisk gjør det.
Rank har lenge ventet på at det skulle inntreffe, som han har ventet på, men
han visste ikke at det skulle komme så snart. I henhold til Bibelen plasseres i
endetiden ødeleggelsens vederstyggelighet, billedstøtten eller etterligningen
av noe på jorden, der Gud skal dyrkes. Billedstøtten, som utvilsomt er skjønn,
kanskje i marmor eller forgylt bronse, dyrkes i stedet for Herren. Nora er
i oppgjørets time forførerisk skjønn. Den uskyldige Nora, som har elsket
Torvald så høyt som noen i verdens rike, oppdager at hun er et offer, men nå
skal hun frigjøre seg, samtidens nye mantra. Torvald konfronterer Nora med at
hun svikter sine helligste plikter. Nora spør hva han mener er hennes helligste
plikter. Torvald mener det er hennes plikter mot sin mann og sine barn. Nora
svarer: «Jeg har andre ligeså hellige pligter.» Torvald spør hva det er. Nora
utdyper: «Pligterne imod mig selv.» Torvald hevder at hun først og fremst er
hustru og mor. Nora svarer:
«Det tror jeg ikke længere på. Jeg tror, at jeg er
først og fremst et menneske, jeg, ligesåvel som du, – eller ialfald, at jeg
skal forsøge på at bli’e det. Jeg ved nok, at de fleste gir dig ret, Torvald,
og at der står noget sligt i bøgerne. Men jeg kan ikke længere lade mig nøje
med, hvad de fleste siger og hvad der står i bøgerne. Jeg må selv tænke over de
ting og se at få rede på dem.»
«TORVALD: Du skulde ikke have rede på din stilling i
dit eget hjem? Har du ikke i sådanne spørgsmål en usvigelig vejleder? Har du
ikke religionen?
NORA: Ak, Torvald, jeg ved jo slet ikke rigtigt, hvad
religionen er.»
Denne siste opplysningen kommer ikke som noen
overraskelse. Konfirmasjonsundervisningen har neppe fanget Noras oppmerksomhet
i synderlig grad. Under oppveksten valgte hun gjerne bort det kjedelige til
fordel for det fornøyelige, og denne innstillingen brakte hun med seg inn i
voksenlivet og ekteskapet. Torvalds påstand om at Noras helligste plikter er
mot mann og barn, har sin bakgrunn i syndefallshistorien. Helmers’ ekteskap kan
beskrives etter mønster av Bibelen. Nora har begjært sin mann, født sine barn i
smerte og er pliktig til å adlyde ham. Torvalds plikt er, i tillegg til å
herske over Nora, å spise fra jorden, som Gud har forbannet fordi mannen, Adam,
hørte på kvinnen, Eva, med svette i ansiktet. Det er innforstått at mannen også
skal skaffe mat til konen og barna. Konklusjonen er ufravikelig: Mannen skal
ikke høre på kvinnen når hun har latt seg friste, men herske over henne.
I en rekke tilfeller oppnår Nora at Torvald føyer
henne. Det vil si at mannen fraviker sin hellige plikt til å bestemme over kvinnen.
Årsaken er gjerne at han instruerer konen til å agere i roller som frister ham,
som capri- og alvepike, og han faller for sitt eget bilde av konen. Dette
fremgår tydelig av Torvalds replikk om hvordan han opplevde Noras flørtende tarantella,
som han selv har instruert, hos konsul Stenborgs:
«Og når vi så skal gå, og jeg lægger schavlet om dine
fine ungdomsfulde skuldre, – om denne vidunderlige nakkebøjning, – da
forestiller jeg mig, at du er min unge brud, at vi netop kommer fra
vielsen, at jeg for første gang fører dig ind i min bolig, – at jeg for første
gang er alene med dig, – ganske alene med dig, du unge skælvende dejlighed!
Hele denne aften har jeg ikke havt nogen anden længsel end dig. Da jeg så dig
jage og lokke i Tarantellaen, – mit blod kogte; jeg holdt det ikke længer ud; –
derfor var det, jeg tog dig med mig herned så tidligt –»
Nora, en sann fristerinnenatur, vet å utnytte Torvalds
«fall», slik at han føyer henne. Nora har helt siden barndommen sneket seg unna
opptuktelsen, fordi hun ikke hadde noen mor.
I Ibsens neste stykke, Gengangere, er
sammenhengen mellom kunst – billedkunst og diktning – og billedforbudet og
syfilis utdypet. Osvald Alving, som dels er modellert etter dikteren John
Paulsen, er maler. Straks etter at han er kommet tilbake til Paris etter en tur
hjem, begynte han å føle de voldsomste smerter i hodet, mest i bakhodet, fra
nakken og oppover. Han forteller moren, Helene:
«Jeg vilde begynde på et nyt stort billede; men det
var som om evnerne svigted mig; al min kraft var som lamslåt; jeg kunde ikke samle mig til faste forestillinger; det svimled for mig, –
løb rundt.»
Alvoret i sykdommen ytrer seg altså da maleren skal
gjøre eller lage seg et bilde, en etterligning av noe på jorden, himmelen eller
under vannet. Osvalds malerier fremstiller virkeligheten i en forskjønnet
versjon: «Mor, har du lagt mærke til, at alt det, jeg har malet, har drejet sig
om livsglæden? Altid og bestandig om livsglæden. Der er lys og solskin og
søndagsluft, – og strålende fornøjede menneskeansigter.» Maleren mener dette er
en sannferdig gjengivelse av menneskets kår, det vil si slik det er for
kunstnerne «derude», altså i Paris og vi får tro i Roma, hvor Osvald også har
oppholdt seg under malerstudiene. Syndefallshistorien som forteller at arbeidet
er en forbannelse og en straff, har han ingenting til overs for. «Derude» er
det ingen som tror på slike lærdommer (les den kristne tro) mer. Osvald lever
«jublende lyksaligt» sammen med «kammeraterne» eller kunstnervennene, som har
et fritt syn på seksualiteten.
Osvalds beskrivelse av sine malerier røper at han
henger fast i estetikken fra forrige periode, parallelt til Torvald; kunsten
skal fremstille en forskjønnet virkelighet. I Gengangere har Ibsen
løftet kunstmotivet høyere opp i teksten enn i Et dukkehjem, spesielt
ved at en av hovedpersonene er maler. Like fullt må man arbeide seg nedover i
teksten for å få med seg alle kunstreferansene. På grunn av parallelliteten med
kunstmotivet i Et dukkehjem skal vi se nærmere på enkelte av disse.
Osvalds malerier bringer tanken på Adolph Tidemands
folkelivsbilder, «søndagsbøndene», som dalte i popularitet mot slutten av
karrieren. Pastor Manders er svært interessert i det Osvald foretar seg, skjønt
han for lenge siden sluttet å besøke herr og fru Alving på Rosendal. I en scene
mellom Manders, fru Alving og Osvald, sier pastoren at avisene ofte har talt om
Osvald, på en overmåte gunstig måte. Han legger til: «Ja, det vil sige – i den
senere tid synes jeg det har været ligesom lidt stille.» Osvald forklarer dette
med at han ikke har fått male så mye på det siste. Men det virker som om Osvald
har reist hjem relativt raskt etter at han ikke lenger klarte å male og
syfilisdiagnosen ble stilt. Den manglende interessen for Osvalds bilder kan vel
så gjerne sikte til det som skjedde i kunstverdenen på den tiden Gengangere kom
ut.
I 1881 oppstod det revolusjonære tilstander i
kunstmiljøet i Kristiania på grunn av Gustav Wentzels maleri «Et
snekkerverksted.» Det som skjedde i forbindelse med dette bildet, var riktignok
bare dråpen som fikk det til å renne over for kunstnerne, som i lang tid hadde
irritert seg over manglende innflytelse over Kunstforeningen. Bestyrelsen
favoriserte fremdeles billedkunsten som rettet seg etter de vedtatte regler for
hva som var skjønt; kunsten skulle være opphøyet og virke til foredling av
mennesket. Dette kunstsynet fremstod rundt 1880 som meget reaksjonært blant
kunstnerne, som allerede i løpet av de foregående tiår hadde fått mer
realistiske ideer ved å oppholde seg i utlandet, blant annet i Paris.
Konflikten kan beskrives som en kamp mellom kunstsynet representert ved vyet
gjennom Rosenvolds glassveranda i siste scene: «Solopgang. Bræen og tinderne
i baggrunden ligger i skinnende morgenlys.» og det som «Et snekkerverksted»
illustrerer. Det første bildet, i praksis malt av en teatermaler, utgjør et
vakkert vestlandssceneri; det er ikke grå himmel og regn på et
nasjonalromantisk bilde; solen skinner på bre og tinde. Dersom det hadde vært
figurer i landskapet, ville det vært søndagsbønder (jfr. innlegget 18.12.2024).
Tidemand og Gudes «Brudeferd i Hardanger» (1848) er arketypen på det
nasjonalromantiske vestlandsmaleriet. På «Et snekkerverksted» står derimot en
uskjønn håndverker og arbeider midt i en haug med høvelspon. Han har
pukkelrygg, rommet er lite, mørkt og rotete, og selv bærer han sin skavank
åpent til skue. Det lyser rødt fra en utett ovn i det ene hjørnet, og noe som
ser ut som spytt- eller snørrklyser renner nedover langs siden. På gulvet har
høvelsponen dynget seg opp, og snekkeren har trolig lagt på mer spon i ovnen
slik at det har flammet skikkelig opp. Det finnes neppe noe norsk maleri som
skildrer en mer brannfarlig situasjon.
«Et snekkerverksted», som vekket avsky blant de
kondisjonerte, antente virkelig en brann i det norske kunstmiljøet ved å gi
støtet til dannelsen av kunstnernes egen årlige utstilling i opposisjon til
Kunstforeningen, Høstutstillingen. Det ufordervede greske kunstsyn hadde møtt
sin overmann: realismen.
Helenes planer for asylet på Rosenvold var at det
skulle renvaske både Alving og henne selv, men så brenner hele stasen ned til
grunnen. Den konkrete brannårsaken er åpenbar. Selv om snekker Engstrand legger
skylden på Manders, fremgår det tydelig at det er Engstrand som er
brannstifteren. Brannen har etter all sannsynlighet startet i verkstedet til
den uskjønne snekkeren med klumpfot etter at han har tent på noe høvelspon.
Kort forut holdt Manders, på snekkerens oppfordring, andakt der. Selv hevder
Engstrand imidlertid at Manders «regerte» med lysene, og han «så så
grangiveligt, at pastoren tog lyset og snød det med fingrene, og slængte tanen
lige bort i høvleflisen.» Dette forbauser Manders som aldri har for vane å
«pudse lys med fingrene». Pastoren endrer «snyte» til «pusse», ettersom førstnevnte
ord gir assosiasjoner til snørr. Engstrand repliserer: «Ja, det så også fælt
uvorrent ud, gjorde det.» Uttrykket «snyte lyset» kommer fra å snyte nesen med
fingrene, noe som også ligger under i replikkvekslingen. Å knipse vekk den
utbrente delen av en veke, tanden, kan neppe karakteriseres som «fælt
uvorrent», men hvis man snyter seg ved å holde igjen for det ene neseboret og
siden kvitter seg med snørret med fingrene eller hånden, er beskrivelsen meget
passende. Underteksten forteller følgende: Noen snyter seg og slenger snørret i
høvelsponen. Dermed er vi svært nær situasjonen i Wentzels «Snekkerverksted»,
der gulvet er fullt av høvelspon og snekkeren enten har slengt fra seg snørr
med fingrene, alternativt spyttet på ovnen. At pastoren trekkes inn, kan antyde
at han er skyldig i brannen på et dypere religiøst plan. Å snyte tanden gir
assosiasjoner til Matt 12,20: «Han [Kristus] skal ikke sønderbryde det knusede
Rør og ej udslukke den rygende Tande, indtil han faaer udført Retten til
Seier.»
Brannen på herskapelige Rosenvold, som sikter til
nasjonalromantikkens smørøye Rosendal i Hardanger (jfr. bl.a. innlegget 31.12.2024),
oppstod altså i snekkerverkstedet til den vulgære komediekarakteren Jacob
Engstrand. Dette viser til realismens brannfakkel, Wentzels «Et
snekkerverksted». Årsaken til pressens manglende interesse for Osvald og hans
malerier skyldes at de er gått ut på dato.
Da Osvald opplever det kunstneriske havari foran staffeliet,
sender han bud på «en af de første læger dernede». Han måtte fortelle legen
hvordan han følte det, «og så begyndte han at gøre mig en hel del
spørsmål, som jeg syntes slet ikke kom sagen ved; jeg begreb ikke hvor manden
vilde hen –» Osvalds symptomer har ganske sikkert fått legen til å tenke på
tertiær syfilisis, og han har utvilsomt spurt om Osvalds livsførsel. Den
overveiende vanligste smittekilden for syfilis var sex med noen som hadde flere
partnere. Det virker som om kommunikasjonen mellom legen og pasienten ikke
bringer frem et klart svar. Til sist sier legen: «der har lige fra fødselen af
været noget ormstukket ved Dem; – han brugte netop udtrykket ‘vermoulu’.» HIS
kommenterer at «état vermoulu» brukes om en tilstand i hjernen som kan ramme
eldre pasienter, noe som gjør betydningen mindre aktuell i Osvalds tilfelle;
han er bare seks-syvogtyve år gammel. HIS nevner videre at tilstanden også var
beskrevet hos syfilispasienter, slik at betydningen kunne ha aktualitet i
Osvalds tilfelle. Tilstanden synes ikke å være sentral for tolkningen av legens
uttrykk, noe som understøttes av hans opplysning om at Osvald har hatt
tilstanden siden fødselen. Barn som er blitt smittet av foreldrene (i praksis
mor), fødes ikke med en «ormspist» hjerne, det er noe som utvikles over tid.
Overtekstlig kan legens utsagn tolkes slik at Osvald
ble født med syfilis, som han hadde arvet etter en promiskuøs far, men
tolkningen tåler ikke nærmere granskning. Den ormstukne tilstanden, som har
vart siden fødselen, sikter undertekstlig til syndefallshistorien. I 1 Mos 3,15
sier Gud til slangen:
«Jeg vil sette fiendskap
mellom deg og kvinnen
mellom din ætt og hennes ætt.
Den skal ramme ditt hode,
men du skal ramme dens hæl.»
Alt avkom etter Eva er dømt til å trå på slangens hode
og bli bitt av den i hælen til gjengjeld. Det bringer tanken på myten om
Akillevs’ hæl, som handler om menneskets fordervelighet, dødelighet. Den
franske legen forteller altså Osvald at han er født fordervelig, og begrepet
skal forstås i sin fulle bredde. Mennesket er født med kjønnsdrift, sårbar- og
dødelighet. ,
Fru Alving har bevisst forskånet sønnen for enhver
kunnskap om menneskets fordervelighet, og her ser vi likheten mellom henne og
pastor Manders. På grunn av kaptein Alvings utskeielser flykter Helene til
pastor Manders. Under en samtale mellom Helene, Manders og Osvald sier
pastoren: «De må ikke tro om mig, at jeg ubetinget fordømmer kunstnerstanden.
Jeg antager, der er mange, som kan bevare sit indre menneske ufordærvet i
den stand også.» Osvald svarer: «Vi bør håbe det.» Helene: «Jeg ved en, som har
bevaret både sit indre og sit ydre menneske ufordærvet. Se bare på ham […],
pastor Manders.»
Da Osvald kom inn i stuen med pipen i munnen, syntes
Manders han minnet om Alving. Helene benekter dette, og sier at Osvald slekter
på henne. Manders: «Ja; men der er et drag ved mundvigerne, noget ved læberne,
som minder så grangiveligt om Alving – ialfald nu han røger.» Helene: «Aldeles
ikke. Osvald har snarere noget presteligt ved munden, synes jeg.» Replikkvekslingen mellom Helene og Manders kan
oppfattes som en «gjenganger» fra diskusjonen mellom Ibsen og Lorentz
Dietrichson i Vatikanmuseet under forfatterens første opphold i Roma. De to
vennene hadde ganske forskjellig kunstsmak. I erindringsverket Svundne Tider
forteller kunsthistorikeren om sine besøk i romerske museer og kunstsamlinger
sammen med Ibsen. Dietrichson var en erklært antikktilbeder, mens «disse
skjønne, men kjølige Marmorskikkelser» ikke falt i Ibsens smak. Dietrichson
husker spesielt en ettermiddag i Vatikanet i 1864, da de diskuterte om den
greske eller den romerske portrettkunst skulle ha forrangen. Kunsthistorikeren
forsvarte den greske, Ibsen derimot foretrakk den romerske portrettbysten (min
kursivering): «at man netop ved paa denne Maade at opfatte og gjengive et fint
ydre Træk, et Spil omkring Munden, en Rynke i Panden kunde kaste dybere Blikke
ind i Vedkommendes Sjælsliv end ved nogensomhelst noksaa aandfuld Gjengivelse
af de store Træk i et Hoved.» Her hevder Ibsen at et ytre trekk, et spill om
munnen, slik som i tilfellet med kammerherrens og Osvalds piperøyking, kan
fortelle noe om den avbildedes indre, hans sjelsliv. Ibsen kommer ikke inn på
hvorvidt dette sjelslivet er fordervet eller ikke. Den greske kunsten søkte å
fremstille et idealisert og skjønt «ydre menneske», mens den romerske kunsten
inkluderer uskjønne, ikke-idealistiske trekk i en portrettbyste. Ibsen mener
altså at det kan utsi noe om den avbildede romers indre. For så vidt kunne det
hevdes at den greske kunsten etterstrebet et «ufordervet» portrett, der den
sjelelig fordervelse hos den avbildede er retusjert bort. Den romerske
portrettkunst derimot er ikke beheftet med et slikt krav til idealitet, og
dette faller tydeligvis i Ibsens smak.
Stilt overfor utskeielsene til kaptein Alving flykter
Helene til den angivelig ufordervede pastor Manders, som hun egentlig elsker.
Det åpner for at Osvald ble avlet hjemme hos Manders, og at pastoren er hans
far. Det ville kunne forklare at Manders har vært og stadig er svært opptatt av
Osvald, til tross for at han helt hadde sluttet å besøke herr og fru Alving på
Rosenvold. Da Osvald kommer inn i stuen, røkende på en pipe, er det trolig
første gang Manders ser ham. Han stirrer på ham og utbryter: «Ah –! Det var da
mærkværdigt –». Kort etterpå gir han igjen uttrykk for forbauselse: «Jeg siger,
– jeg siger –. Nej, men er det da virkelig –?» Litt senere forteller Osvald at
han fant farens pipe på kammerset og bestemte seg for å røyke. Manders
utbryter: «Aha, der har vi det altså!» Helene spør. «Hvilket?» Manders
forklarer: «Da Osvald kom der i døren med piben i munden, var det som jeg så
hans far lyslevende.» Manders blir høylig forskrekket over at Osvald ligner på
Alving. Det kan bety at Manders har hatt en forventning om at han ikke
skulle gjøre det, fordi pastoren har en rimelig grunn til å tro at Osvald er
hans egen sønn. Floken løser seg da pipen forklarer likheten.
Manders er påfallende hjertelig overfor Osvald. Helene
minner pastoren om at han var svært imot at Osvald ble maler. Manders iler til
med å unnskylde seg: «– De må ikke tro om mig, at jeg ubetinget fordømmer
kunstnerstanden. Jeg antager, der er mange, som kan bevare sit indre menneske
ufordærvet i den stand også.» Fru Alving kommenterer altså, strålende fornøyd:
«jeg ved en, som har bevaret både sit indre og sit ydre menneske ufordærvet. Se
bare på ham, pastor Manders.» Både fru Alving og Manders benekter eller fortier
menneskets fordervelse. Helene er som «bortløben hustru» gjengangeren til den
greske mytologis skjønne Helena, som er beryktet for sin utroskap mot mannen,
kong Menelaos.
Mander er navnet til en hollandsk malerfamilie som
spiller en viktig rolle i dansk historie. Karel van Mander II (1579-1623) fikk
i oppdrag av Christian 4 å levere veggtapeter (gobeliner) til riddersalen på
Frederiksborg. De skulle bl.a. avbilde Kalmarkrigen i en retusjert versjon, der
kongens innsats ble heroisert. Karel van Mander III (1609-1670) var ansatt som
hoffmaler hos Christian 4. Hans mest kjente bilde er kjempemaleriet av
Christian til hest. Her er den aldrende konge, som på dette tidspunkt hadde
tapt det meste, krigen, konen og pengene, stadig fremstilt som Kalmars erobrer.
Karel van Mander III malte også flere sivile
portretter av den aldrende konge. Disse skulle få betydning for Norges
nasjonalmaler Adolph Tidemand, som er særlig kjent for sine solskinnsbilder av
skjønn norsk natur og søndagsbønder. Han hadde fått i oppdrag av Oscar 2 å male
Christian 4 som grunnlegger Christiania. I den anledning drog maleren til
København, der han bestemte seg for å bruke hollenderens portretter som
forelegg. Men da Tidemand endelig stod foran kjempelerretet, fikk han et
illebefinnende. Helsen ble stadig dårligere, og han døde kort etter. Maleriet
ble aldri ferdig. Adolph Tidemand og Osvald Alving er skjønnmalere i
tradisjonen etter barokkens billedmestere, de kongelige hoffleverandører Karel
van Mander II og III.
Etter at den franske legen hadde fortalt Osvald at han
var ormstukken fra fødselen av, bad pasienten om en forklaring.
OSVALD: Han sa’: fædrenes synder hjemsøges på børnene.
FRU ALVING rejser sig langsomt op Fædrenes
synder –!
OSVALD: Jeg havde nær slåt ham i ansigtet –
FRU ALVING går henover gulvet Fædrenes synder –»
«fædrenes synder hjemsøges på børnene» er en utvetydig
referanse til billedforbudet. Det er ikke tilfeldig at hjemsøkelsen slår til
med full kraft da Osvald skal begynne på et stort nytt bilde, utvilsomt et som
dreier seg om livsgleden med strålende fornøyde menneskeansikter, hvor det ikke
finnes spor av fordervelse. Som i tilfellet med Rank, der tertiær syfilis
omtales som ødeleggelsens vederstyggelighet – et gudebilde – og den
ubønnhørlige gjengjeldelse – straff for billeddyrkelse – trekkes en linje fra
Osvalds tertiære syfilis til ufordervelige bilder og straff for billeddyrkelse.
Nora krever av Torvald at han skal opptre som hennes frelser.
Hun har frelst hans liv, fordi hun har elsket ham over alt i verdens rike, med
tydelig referanse til Guds kjærlighet til menneskene, som førte til at han gav
sin sønn til verden. Nora, som dels etterligner en napolitansk fiskerpike, en
alvepike, en skulptur og en feminist, har aldri brydd seg synderlig om Gud. Det
fremgår av hennes omtale av konfirmasjonsundervisningen og julefeiringen hos
Helmers, der det kun hentydes til Kristi fødsel og død og pine gjennom
forkvaklede bibelreferanser.
Nora forteller at hun fikk konfirmasjonsundervisning
av «præsten Hansen». I de to årene før han ble konfirmert, gikk Ibsen på
privatskole hos de to teologiske kandidatene Johan Hansen og W.F. Stockfleth. I
sin Ibsen-biografi forteller Michael Meyer at Ibsen var spesielt interessert i
religionsundervisningen. «Jeg mindes ham [Hansen] med stor hengivenhed,» skrev
Ibsen senere i livet, han «havde et blødt elskeligt barnegemyt». Hansen var ved
siden av søsteren Hedvig, som var personlig kristen, en av de få dikteren
bevarte i kjærlig erindring fra barneårene. Da Hansen døde i 1865, gikk det
hardt inn på Ibsen (M. Meyer: Henrik Ibsen).
Det er ikke bare Ranks omtale av «ødelæggelsens
vedertyggelighet» som bringer tanken på Bibelens endetidsvarsler. Rett før
oppgjørsscenen banker det på døren til Helmers’ leilighet. Helmer spør innefra
stuen hvem det er, og noen svarer fra utsiden av døren: «Det er mig. Tør jeg
komme ind et øjeblik?» Torvald kjenner igjen stemmen til husvennen, men det
naturlige hadde vært at Rank hadde sagt navnet sitt. Torvald, som er oppildnet
av Noras tarantella, blir irritert, men lukker opp og sier: «Nå, det er jo
snilt, at du ikke går vor dør forbi.» Både «Det er mig» og «at du ikke går vor
dør forbi» hentyder til kjente skriftsteder.
I Dan 11 og 12 er «ødelæggelsens vederstyggelighet»
knyttet til varslene om endetiden. Det samme gjelder i Matt 24 (Nettbibelen,
min kursivering):
«15 Når dere ser at det motbydelige som
ødelegger, det som profeten Daniel har talt om, står på hellig sted – la
den som leser opp, tyde det! 16 – da må de som er i Judea, flykte opp i
fjellene. 17 Den som er på taket, må ikke gå ned for å ta med seg noe i
huset, 18 og den som er ute på markene, må ikke vende hjem for å hente
kappen sin. 19 Ve dem som venter barn og dem som gir bryst i de dager!
20 Men be om at dere slipper å flykte om vinteren eller på sabbaten.
21 For da skal det komme en trengselstid så stor som det aldri har
vært fra verdens begynnelse og til nå, og som det heller aldri skal bli.»
I Luk 21, der det fortelles om da Jesus underviste
folket på tempelplassen, taler Jesus om de siste tider:
«Tempelet skal ødelegges
5 Det var noen som snakket om tempelet, hvor fint
det var utsmykket med vakre steiner og tempelgaver. Da sa Jesus: 6 «Det
skal komme dager da alt dere ser her, skal rives ned, så det ikke blir stein
tilbake på stein.»
Trengselstiden begynner
7 Da spurte de: «Mester, når skal dette skje, og
hva er tegnet på at dette skal begynne?» 8 Han svarte:
«Pass på at dere ikke blir ført vill! For mange skal
komme i mitt navn og si: ‘Det er jeg! Tiden er kommet!’ Men følg
dem ikke.»
I eldre bibeloversettelser står det «Det er mig». Den
syfilitiske doktoren er slangen i det helmerske paradis, Antikrist, og taler
med fristerens tunge. Selv har han fråtset i gåseleverpostei, østers,
champagne, åpenbart også «elskerinder og «sådant noget», for å sitere Nora om
Ranks far (jfr. innlegget 18.12.2025). Likevel mener doktoren han er uten skyld
i at han har fått syfilis og skal dø. Dette bringer tanke på slangen som
fristet Eva i paradishaven (min kursivering, Nettbibelen):
«Slangen var listigere enn alle ville dyr som Herren
Gud hadde laget. Den sa til kvinnen: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal
spise av noe tre i hagen?» 2 Kvinnen sa til slangen: ‘Vi kan spise av
frukten på trærne i hagen. 3 Men om frukten på treet som står midt i
hagen, har Gud sagt: Dere må ikke spise av den og ikke røre ved den; for da
skal dere dø.’ 4 Da sa slangen til kvinnen: ‘Dere skal slett ikke dø!
5 Men Gud vet at den dagen dere spiser av den, vil øynene deres bli åpnet,
og dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.’ 6 Nå fikk kvinnen se at treet
var godt å spise av og en lyst for øyet – et forlokkende tre, siden det
kunne gi innsikt.»
Etter kostymeballet bemerker Torvald at det så ut til
at vennen hygget seg riktig godt ovenpå. Rank, som hadde skylt ned betydelige
mengder vin og champagne, svarer: «Fortrinligt. Hvorfor skulde jeg ikke det?
Hvorfor skal man ikke tage alting med i denne verden? Ialfald så meget, man
kan, og så længe man kan. Vinen var fortræffelig –» Her vil man kunne unnskylde
doktoren med at han har fått vite at syfilisen snart vil legge ham i graven,
men det fremgår altså at Rank heller ikke tidligere har skydd fuktige lag. Vi
skal også huske at doktoren antok Kristine var kommet til byen for å «hvile ud»
i alle gjestebudene i julen.
Liksom flere av skuespillets andre rollekarakterer
består Rank-karakteren av flere lag; han er en løk liksom Peer Gynt. Ytre sett
er han lege med doktorgrad i medisin, husvenn hos Nora og Torvald. Han har
arvet syfilis etter sin vemmelige far, som Nora omtaler ham. Man skal likevel
ikke grave langt ned i teksten for å skjønne at doktoren har pådratt seg
syfilis ved sin egen livsførsel. Og hvis man ikke stopper der, er det flere
detaljer ved Rank som strider mot det realistiske portrettet.
Den vanligste betydningen av «Rank» er rett, for
eksempel rett i ryggen. Det er verdt å merke at «den ranke» har tæring i
ryggmargen, som er kjernen i ryggraden. Det er umulig å lide av denne
tilstanden, tabes dorsalis, der ryggmargen går i oppløsning, uten å ha
symptomer. Et vanlig og meget synlig symptom er problemer med ganglaget. Den
ranke er imidlertid rask på foten og stiger lett forbi Kristine, som bare er
overanstrengt, i trappen. Torvald forteller at det lot til at doktoren «hygged
sig ret godt» ovenpå. Her var det ball, og det åpner for at Rank deltok i
dansen, ikke bare var veggpryd og drakk. Det er usannsynlig at den tabessyke
doktoren først er helt symptomfri og så varsler den eskalerende utviklingen og dødelige
utfallet av sykdommen i løpet av en tre ukers tid. Han har etter eget sigende
foretatt noen undersøkelser. Jeg er i tvil om hva medisinske undersøkelser
kunne avdekke om fortgangen i ryggmargstæring i 1879. Først på 1940-tallet
oppdaget man at penicillin kunne brukes mot syfilis.
Det er også merkelig at en person med en så alvorlig
diagnose som tabes, som han snart vil dø av, klarer å tylle ned store mengder
vin og champagne og så etterpå gå ned trappen, ringe på hos Helmers og opptre
på en kontrollert måte. Én ting ved Ranks fremtreden virker påfallende. Etter
at han har pratet med Nora og Kristine i Første akt, vil han slå følge med
Torvald som holder på å ta på seg ytterfrakken. Rank ber ham vente, henter
pelsen sin i entreen og varmer den ved ovnen i stuen. Det tyder på at doktoren mangler
den kroppsvarme som skal til for å holde ham varm i pelsen. En pels avgir ikke
varme, men virker isolerende. Første juledag kommer Rank litt utpå dagen. Han
er synlig gjennom den åpne døren til forstuen idet han henger opp pelsfrakken
sin. Han går inn i stuen, og Nora lukker døren etter ham. De har ikke vekslet
mange ord før Rank setter seg ved ovnen.
Ibsen har lagt vinn på å fremstille Rank som en
karakter som trenger å få tilført varme utenfra. Dette er ikke et kjent symptom
ved syfilis, og det er naturlig å knytte det til noe annet. Det åpner for at
Ranks søken etter varme sikter til hans rolle som slange i Torvald og Noras
paradis. Slanger er vekselvarme dyr og klarer ikke å varme opp kroppen selv. Om
våren kan man se dem ligge og sole seg i bakkehellingen. I sommerens hete vil
de derimot søke kulde, for eksempel i vann eller mørke hulrom. Handlingen i Et
dukkehjem utspiller seg i julen, og vi får vite at det er kaldt ute.
Ranks oppvarming av pelsen og strake gang til
sitteplassen ved ovnen er ikke et realistisk trekk ved karakteren, men viser
til det mytologiske planet, eller skallet, i karakteren. Det er parallelt til
Nora, som Torvald adresserer med bibelsk undertone: «Nora, Nora, du est en
kvinde!» Han oppfatter at det er hans, mannens, plikt å herske over henne (jfr.
1 Mos 3, 16). Rank råder på sin side vennen til ikke å si konen imot da hun er
på sitt mest hysteriske, som han tror skyldes graviditet (jfr. innlegget 25.05.2025).
Doktor Ranks råd til Nora og Helmer er i et nøtteskall:
Bare la dere friste, det får ingen konsekvenser. Og spesielt til Torvald (les
Adam): Gjør som Nora (les Eva) sier. Det ikke-realistiske aspektet ved Rank
antydes også ved hans utsagn om at han på neste maskerade vil være usynlig.
Overtekstlig kan det oppfattes som en hentydning til at han vil være død. Rank
forklarer det med at han da vil bære den store sorte usynlighetshatten. Dette
er en forestilling som inngår i sagn om de underjordiske. Undertekstlig kan
utsagnet peke mot 1 Mos 15, den siste delen av Guds straff av slangen etter
syndefallet:
«15 Jeg vil sette fiendskap
mellom deg og kvinnen,
mellom din ætt og hennes ætt.
Den skal ramme ditt hode,
men du skal ramme dens hæl.»
Menneskene kan aldri fri seg fra slangen. Agnes
uttaler om Brand: «Alf tør han elske; / Barnets Hæl endnu
ej Verdensslangen bed.» Dette er vranglære. For øvrig peker «Alf» peker
mot de underjordiske. Torvald påstår at Krogstad i årevis har forgiftet sine
barn i løgn og forstillelse og oppfatter sitt eget hjem som fritt for enhver
fordervelse. Men ifølge syndefallshistorien er alt avkom etter Eva bitt av
slangen.
Rank, slangen vil alltid være til stede, usynlig. Det kan
bety at hans formaning overfor Nora om at han ikke vil ha Torvald i sitt
sykeværelse, som han gjentar; han vil stenge døren for ham, muligens betyr at
han vil være usynlig. Kanskje vil man innvende at Ibsen neppe ville kalle
slangen for den ranke. Men når syndefallshistorien inngår i bakgrunnen for
karakteren, får det sin forklaring. 1 Mos 3 (Nettbibelen):
«14 Da sa Herren Gud til slangen:
«Forbannet er du,
utstøtt fra alt fe og alle ville dyr
fordi du gjorde dette.
På buken skal du krype,
og støv skal du spise alle dine levedager.»
Slangens skjebne, å krype på bakken, er en del av
syndestraffen. Man kan oppfatte det slik at slangen opprinnelig var oppreist,
rett eller rank. Dette var en vanlig oppfatning på Ibsens tid. I dag er man
tilbøyelig til å være mindre bastant i eksegesen. Den ranke kommer til å ende
liggende nede i jorden på kirkegården. Dette skyldes ifølge doktoren den
ubønnhørlige gjengjeldelse, som riktignok ikke sikter til syndestraffen, men
straffen over billeddyrkerne og deres etterkommere. Rank gjengir sjelden
Bibelen korrekt.
Det er noe uhellsvangert over den terminale syfilitikerens
siste visitt hos Helmers. Rank utaler det ladede: «Det er mig». Torvald, som er
forbitret over å avbrytes i bestormingen av Nora, lukker opp og sier: «Nå, det
er jo snilt, at du ikke går vor dør forbi.» Med tanke på det ekteskapelige
helvete som snart skal slippe løs i det lune hyggelige dukkehjemmet, kan
Torvalds replikk gi assosiasjoner til et dystert bibelsk scenario.
2 Mos 12 forteller om den tiende landeplagen Gud
sendte over egypterne for å tvinge farao til å la israelittene fare. Gud sier
til Moses og Aron at de skal be folket ofre et lam og stryke noe av blodet over
dørstolpene og bjelken over døren. Om natten gikk Gud gjennom Egypt sammen med
Ødeleggeren, i eldre oversettelser «Fordærveren», og slo ihjel alle førstefødte
av mennesker og dyr. Men israelittenes hus gikk han forbi. Dette er
opprinnelsen til jødenes påske, pesach («gå forbi»). I eldre bibeloversettelser
er uttrykket «gaa eder forbi». Påskelammet knyttes i kristen tradisjon til
Kristus, som uforskyldt led offerdøden. Kristi død og pine er et grunnleggende
motiv i Et dukkehjem og omtalt i en rekke av de tidligere
blogginnleggene (jfr. bl.a. innlegget 18.12.2024). Torvald og Nora har feiret
jul uten tanke på Kristi fødsel. Det er Kristi død og pine, som Nora
uforvarende nevner (jfr. innlegget 18.12.2024), skal frelse fra synd. Kristi
blod er lik påskelammets blod. Slik sett kan det hevdes at herr og fru Helmer
(les Halmstubb) er liksom egypterne som ikke hadde slaktet et påskelam og
strøket blodet over dørstolper og bjelke. Derfor gikk ødeleggeren inn, men snill
var han ikke.
Overtekstlig varsler Ranks endetid hans egen stygge
oppløsning, men undertekstlig sikter den til tegn i samtiden. Ødeleggelsens
vederstyggelighet er et ikon som står der man skulle ofret til Gud; billedstøtten
eller etterligningen av et menneske dyrkes i stedet for Gud.
Vederstyggeligheten tar form idet Nora stivner før oppgjøret med faren, mannen,
det borgerlige samfunnet og presten Hansen. Gud har ingen autoritet eller
betydning. Dette er forberedt gjennom de første aktene, der julen feires uten
at Gud eller Kristus nevnes. Den religiøse glede og forventning har dreid over
fra Kristi fødsel til materielle goder. Torvald er blitt utnevnt til direktør i
Aktiebanken og Nora kan endelig bruke penger på det hun ønsker seg. Ibsen har
ikke nøyd seg med å fremstille en verdslig julefeiring hos Helmers, der
forventningen julaften utelukkende gjelder den gode vinen, juletreets deilighet
med røde blomster og penger i gullpapirs omslag, og barnas fryd over gavene.
Torvald og Nora feirer en verdslig jul i den forstand at det hellige er blitt
profanert. Nora har en nær sagt sakral forventning om at Torvald vil ta på seg
hennes skyld, likesom Kristus gjorde på korset for menneskene. Parallelt hevder
hun å ha elsket Torvald over alt i verdens rike, som hentyder til Joh 3,16: «For
så høyt har Gud elsket verden (jfr. over).
Nora-karakteren er i oppgjørsscenen ikke bare en idealisert etterligning av en
jordisk kvinne, men et ikon eller gudebilde. Dette er et tegn på at endetiden
er nær. Hovedstrømningene fører vekk fra Gud og mot mennesket og selvfrelsen,
både i og utenfor litteraturen og billedkunsten.
Nora vil søke ensomheten, seg selv, og dernest finne
ut hvem som har rett, samfunnet eller henne selv. Kontroversen har hun selv
formulert: «En kvinde skal altså ikke ha’e ret til at skåne sin
gamle døende fader, eller til at redde sin mands liv! Sligt tror jeg ikke på.»
Men etter en grundig gjennomgang av bakgrunnen for Noras påstander om sine gode
gjerninger har jeg fastslått at disse mangler troverdighet (jfr. bl.a. innleggene 25.05.2025 og 10.06.2025). Ikonet
Nora, ødeleggelsens vederstyggelighet, har tatt plassen som er beregnet på
tilbedelsen av Gud.
Litteratur
Kirsti Boger og Inge S. Kristiansen, Nora, du lyver!, 1994
Kirsti Boger, Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter, 2017
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar