Forbrytelse, straff og oppreisning på Anholt
Etter omtalen av Peder Ruuses dagbok om Peder Paars,
som ulykkeligvis er blitt skadet under havariet, forteller Mikkelsen at kremmeren
deler folket i visse grupper. De skal vokte de bergede varene, som har kostet dem
så mye penger. Den fremmede mannen iler til med å si at de har intet å frykte; fogden,
som han kjenner meget godt, er ærlig og tar gjerne fremmede eller utlendinger i
forsvar. Forsvaret tar fogden seg betalt for, angivelig en bagatell. Det er
verdt å merke seg at Paars og skipsfølget blir oppfattet som utlendinger på
Anholt, som omtales som et eget land eller rike.
I fjor dømte fogden tre som hadde påført en fremmed sjømann alvorlige skader og røvet godset hans, til tremarksmenn. Straffen går tilbake til middelalderen. Opprinnelig eide en tremarksmann tre mark eller mer, noe som betød at han kunne delta i rettsutøvelsen, for eksempel som vitne eller saksøker. Dersom han vitnet falskt, måtte han betale de tre markene i bot. Siden gikk tremarksmann over til å betegne en som var blitt idømt en slik bot. Etter hvert som pengeverdien sank, var det ærestapet som fulgte med dommen som var det vesentlige.
Den fremmede legger til:
«dog skulde Dommen være
Dem ey til Præjuditz paa gode Navn og Ære,
Men hver at agtes for saa god og ærlig Mand,
Som andre Bønder, der besidde dette Land.»
Man
kan ikke dømme noen til tremarksmann eller mindremann uten ærestap. Det kan
forstås slik at fogden først dømmer mennene og siden opphever den viktigste delen
av dommen, ærestapet. Opphevelsen har i så fall fulgt umiddelbart eller like etter
domfellelsen, som bare har vært et skuespill. Dersom vi vender oss til danske
lover, er ikke fogdens opptreden eksepsjonell. I Christian 5s Danske lov (1683) finner vi følgende artikkel om mindremann, 1-24-15 (min kursivering):
«Men er der gaaen Dom over hannem for Ran, eller
anden Uærlig Sag, og hand er dømt til at bøde sine tre Mark, da er hand
mindre Mand indtil hand af Kongen kan faa Oprejsning; Og hvis hand ikke
inden sex Uger efter Dommens Datum retter for sig, da bør hand at miste sin Fred,
indtil hand retter for sig.»
Christian Brorson, som har kommentert Danske Lov, skriver:
«Artikelen er, saavidt jeg veed, ikke egentlig tagen af ældre Love.» Kongen kan
altså oppreise tremarksmenn, det samme gjelder åpenbart fogden på Anholt.
Artikkelen har sin forklaring i innførelsen av eneveldet (1660) og dets
konstitusjon, Kongeloven (1665). Ifølge Kongeloven står kongen over loven; han
kan (min kursivering):
«forklare, forandre, formeere, formindske, ja og
slet at ophæve forrige af hannem selv eller af hans forfædre udgivne love,
(denne Konge-lov alleene undtagen, hvilken, saasom Konge-dømmets rette grund og
grundvolds lov, jo endeligen faaer at blive uforanderlig og uryggelig) saa og
at undtage hvad og hvem ham lyster af lovens almindelige befalning.»
I artikkel 1-24-15 om tremarksmann eller mindremann
er kongens makt til å oppreise dømte presisert, skjønt dette altså gir seg av
Kongeloven, som fastslår at kongen kan unnta hvem ham lyster av lovens
alminnelige befaling. Det kunne hevdes at fogd Woldemar har skapt en spesiell
variant av dommen om tremarksmann i samme øyeblikk som han dømmer, men det
virker ikke sannsynlig at det er slik Holberg har tenkt.
Deler av Kongeloven, blant annet bestemmelsene om kongens absolutte rettslige makt, innleder omtalen av den første loven, 1-1-1, i Danske lov. Kongeloven ble holdt hemmelig da den kom i 1665, fem år etter at eneveldet var blitt innført ved et kupp av Frederik 3, som hadde styrket sin posisjon på bekostning av adelen under svenskenes beleiring av København. Deler av Kongeloven er altså gjengitt i Danske lov i 1683. Kongeloven som helhet var i praksis ukjent for folket inntil Holberg like greit publiserte den i Dannemarks og Norges Beskrivelse i 1729. Riktignok ble den utgitt av Frederik 4 i 1709, men da kun i en kostbar utgave beregnet for et svært begrenset publikum.
I sin analyse «Til Peder Paars» har Hans Brix pekt på et slående sammenfall mellom detaljer i heltediktet og historiske forhold. Den markante litteraturforskeren mener å se en forbindelse mellom loven på Anholt, «Voldmars Ret», som anholtingene ikke får se, og Kongeloven som ble holdt hemmelig. Dette er det viktigste argumentet til Brix, som mente at Anholt var satire over den danske landbefolkning under eneveldet.
Med fogdens dom og opphevelse av samme dom sikter Holberg til en lov fra 1683. Vi skal etter hvert se at forholdene på Anholt speiler Danmark, og Norge, under eneveldet. Tidsplanet er ikke lenger 1608, men Christian 5s regime.
Etter at den fremmede har fortalt om fogdens dom over de tre røverne og opphevelsen av dommen, fortsetter han:
«Jeg ellers vidne kand, at mand i nogle Dage
Ey noget Ont har hørt, som Fogden kand mishage.»
Den fremmede opptrer altså som vitne. Men ettersom
fogden oppreiser tremarksmenn, kan det ikke utelukkes at det også har skjedd
med den fremmede. Det vil si at han først er blitt dømt for å ha gjort noe
galt, for eksempel såret sjøfolk og stjålet godset deres, og siden har fått
tilbake sin ære, blant annet retten til å opptre som vitne. Hans behandling av Paars og skipsfølge tyder på at han er styrt av et vinningsperspektiv.
Dessuten kjenner han fogden meget godt, noe som kan tyde på et samarbeid om
håndteringen av utlendingenes cargo, som er det viktigste næringsgrunnlaget på Anholt.
Peder Paars satte pris på underretningen om rettsutøvelsen på Anholt og sier:
«[…] Skriver Ruus! giv agt, og flittig giem
Hvad hand os haver sagt; det bæst er at anskrive,
Hans Tale Ord fra Ord, vil Lycken engang blive
Saa gunstig, at vi til vort Land og Føde-By
Maa komme snart igien, vi give skal en ny
Beskrivning over sligt, hvormed man sig til Hofve
Kand giøre angenem: Siig Lands-Mand! hvilke Love,
Regiering, Politie, Guds Tieniste og Tro
Er blant det gode Folck som denne Øe beboe.»
Passasjen kommenteres slik i Ludvig Holbergs
skrifter:
«med dette register reproduceres det sædvanlige
inventar i det 18. årh.’s statsbeskrivelser, en genre, Holberg også selv
dyrkede, fx med sin Dannemarks og Norges Beskrivelse (1729, ny udg. med
ny titel 1749); Peder Paars udbeder sig altså en regulær ‘statsbeskrivelse’
over Anholt! – og får i det følgende, hvad han beder om, punkt for punkt.»
Det er verdt å merke seg at Anholt i denne passasjen
oppfattes som en stat. I Innlegg VI, «Danmark, øylandet som anholdt skip i
Øresund», argumenterer jeg for at Anholt sikter til et land eller en stat,
nemlig Danmark:
«Mannens [den fremmedes] betegnelse «det Eyland» er et direkte svar på Paars’ spørsmål om hvilket land de er i. Øyland betyr et land som utgjøres av én eller flere øyer. «Land» kan også betegne et helhetlig, gjerne større geografisk område som ikke utgjør en nasjon. Det er neppe en vanlig betegnelse om Anholt. Derimot er ordet ofte blitt brukt om Danmark. Benevnelsen åpner for at Holberg med «det Eyland Anholt» på et underliggende plan sikter til det øyland Danmark. Opplysningen om innbyggerne som daglig ber om at sjøfolk må stige i land, og skipene som lykkelig blir hitført, fremtrer som en satirisk hentydning til Danmark, hvor skipene var nødt til å passere Helsingør for å komme videre til markedene ved Østersjøen. Her ble de anholdt og avkrevet skyhøy toll, nær sagt ranet.»
Fogdens oppreisning av de tre røverne viser at han i praksis anerkjenner at man i «staten Anholt» ustraffet kan ta beslag i, røve, cargoen til fremmede sjøfolk. Dette peker formodentlig mot tollinnkrevingen i Helsingør. I henhold til Kongeloven hadde kongen retten til å fastsette størrelsen på tollen. Dette er sitert i Danske Lov: «naar han det got befinder; Told og al anden contribution at paalægge». Fortjenesten tilfalt kongen.
Når det gjelder Holbergs bidrag til genren statsbeskrivelse, er det også verdt å nevne «Anhang til den Historiske Introduction» fra 1713, som er beskrivelser over «Tydskland», «Engeland» og «Holland». Peder Paars har altså i sinne å gjøre sig angenem ved hoffet med sin skrivers opptegnelser om «staten» og «øylandet» Anholt. I 1711 utgav Holberg sin første bok, INTRODUCTION Til de fornemste Europæiske Rigers Historier, som han sendte til kongehuset med en dedikasjon til «Hans Kongl. Høyhed Prinds Christian, Arve-Prinds Til Dannemark og Norge, &c. Min Allernaadigste Herre», den senere Christian 6. Året etter fikk Holberg audiens hos kongen selv, Frederik 4, og overleverte majesteten et håndskrevet eksemplar av historien om kongene Christian 4 og Frederik 3. Skriftet var ment som en anbefaling av ham selv til en professorstilling ved universitetet, og kongen lovet ham da også et professorat samt et stipend til en større utenlandsreise. Også «Anhang til den Historiske Introduction» inneholder en lang dedikasjon til kronprins Christian.
Den fremmedes beskrivelse av «staten Anholt», som altså er en annet land enn det land der Paars bor, jevnfør hans uttalelse om å komme hjem til «vort Land og Føde-By», følger direkte etter Paarses forespørsel. Beskrivelsen innledes med Woldemars rett:
«[…] Den Lov, som vi her have,
Af Fogden skreven er, hand kand det altid lave,
Vi faar den ey at see, den heder [*] Voldmars Ret,
Saa efter Fogdens Nafn, det er mig icke let,
Dens Indhold og Begreb at sige: Vi os nøye,
At hand tilstæder os vor Land at saae og pløye,
Det veed jeg, i vor Lov beskreven er og sat,
At Præsten Tiende skal have, Fogden Skat.»
Den fremmede, som ikke har sett loven, vet ikke at
fogden har rett til å oppreise tremarksmenn, slik det fremgår av dommen over de
tre forbryterne. Akkurat som i tilfellet med Kongeloven hvor Frederik 3 har
bestemt det som skal stå der, er det utvilsomt Woldemar som har bestemt innholdet
i sin egen lov. Riktignok er det ikke Frederik som har nedskrevet loven; det
har hans skriver, Peder Schumacher gjort. Kammersekretærenren var en mester i å
vite hva Frederik ønsket av ham. Holberg forteller i historien om Schumacher Griffenfeld
at han ble introdusert for Frederik 3 av Jesper Brochmand. Biskopen skal ha
sagt at dersom kongen betalte en utenlandsreise for den begavede gutten, ville «der af ham i Fremtiden blive en Mand, som kunde
bruges til hvad det være skulde.» Senere i eposet blir det klart at fogd
Woldemar er en svært bedagelig mann som overlater det meste arbeidet til
skriveren sin, Stork(en). Stork er en meget dyktig skriver, men bestikkelig. Dette
gjelder også Schumacher Griffenfeld, noe jeg kommer tilbake til.
Det vesentlige er at Frederik 3 og fogd Woldemar begge styrer etter en lov som er slik de selv ønsker. Dette er nytt i Danmark-Norges historie, der man ikke har noe annet å sammenligne med enn Bibelens fortelling om Herren som gav sin lov på Sinai, som ble skrevet ned av Moses.
Til opplysningen om at den hemmelige loven
på Anholt heter «Voldmars Ret» etter fogdens navn, har Justesen en note:
«Kong Woldemars Jydske Lov var tilforn
brugelig udi Jylland, og som Fogdens Nafn ogsaa var Woldemar, meente den
uvittige Bonde, den af ham var given.»
Ludvig Holbergs skrifter kommenterer: «Valdemar
II Sejr (1202-41) figurerer som udstedelsesmyndighed for “Jyske Lov” (1241).»
Valdemar Seier er altså lovgiver, men
til forskjell fra Frederik 3 og Christian 5 lover måtte Jyske lov godkjennes av
kongens sønner, landets erkebiskop, åtte biskopper samt «rikets beste menn».
Deler av Jyske lov inngår i Danske lov.
Litteratur
Brix, Hans 1936: Analyser og Problemer. Undersøgelser i den ældre Danske Litteratur. Bd. III. København: Gyldendalske Boghandel/Nordisk Forlag
Brorson, Christian: Forsøg til den første Bogs Fortolkning i Christian den femtes danske og norske Lov ... https://www.nb.no/items/edf3853df89fff0335986a0ed2cd4528?page=5&searchText=christian%20brorson