Fogd Woldemars vrakrett og de seks tønnene med korinter
Neste punkt i eylandet Anholts «statsbeskrivelse» er religionen. Den fremmede mannen forteller at deres tro er ren og pur, som den var på de tider kong Dan satt ved roret. Justesen har en note som opplyser at kilden er «Jens Blocks Chorograph» (korografi, lokal stedsbeskrivelse). Jens Block er Anholts barberer med flere tilgrensende oppgaver av medisinsk art, deriblant å sette klystér. I helteeposet er det flere henvisninger til kong Midas’ taletrengte barberer, noe som ansporer til en grundig lesning av passasjen på jakt etter en kongekritisk undertekst.
Kong Dan er danenes, og Danmarks, mytiske første konge. I Dannemarks Riges Historie går Holberg grundig gjennom de ulike kilder som omtaler kong Dan, og konkluderer med at denne høyst sannsynlig er like historisk som fugl Føniks. Passasjen viser at man i «Anholtsriket», et satirisk bilde av Danmarksriket (jfr. forrige innlegg), fremstiller landets historie ut fra mytiske forestillinger. Kong Dan var naturlig nok hedning. Opplysningen om at troen på Anholt er like pur og ren som den var under denne hedningekongen, har dobbelt bunn. Overtekstlig kan det oppfattes slik at troen under Dan ikke var blitt oppblandet med fremmede religioner eller endret, noe som heller ikke har skjedd med troen på Anholt. Hva slags uendrede tro man i så fall har på Anholt, er ikke lett å fastslå. Reformasjonen innebar en stor endring av religionen etter innførelsen på 900-1000-tallet. En undertekstlig lesning er snublende nær: Troen på Anholt er slik den var under kong Dan: pur hedendom.
Holberg har ganske sikkert forestilt seg at kong Dan som germaner har delt den tro som etter hvert utviklet seg til norrøn mytologi, som forfatteren for øvrig omtaler i sin statsbeskrivelse Dannemarks og Norges Beskrivelse (1729). Holberg refererer til Saxo som skriver at Dan anla avgudsdyrkelsen i «Siælland, Falster, Møen, Lolland og alle de Øer, som under eet Navn vare kaldne Vithe Slætterne, det er de Vithers eller Gothers slætte Marke.»
Den fremmede forteller at fogden ikke liker at noen sekter skal vinne frem. Han vet om et kjetteri som reiste seg for noen år siden; man hadde ikke rett til å nyte det vrak som drev inn til øya. Fogden var ikke sen om å forby slik lærdom, noe som skaffet ham et stort navn hos enhver. En kjetter fikk seg da til å si at en slik gudsfrykt har kun til hensikt å berike seg selv; «Mand veed, at Fogden har af Vraget største Part, / Hr. Niels har og sin Deel, slig Iver har ey Art.»
Fogden reagerer som om «kjetteren» bryter et religiøst bud på Anholt: Du skal ikke endre troen. Den skal være ren og pur som under kong Dan. Dette bringer tanken på Kongeloven, som likesom Woldemars rett folket ikke får se (jfr. forrige innlegg). Lovgiveren, Frederik 3, befaler, med Peder Schumachers penn, i artikkel 1 (min kursivering):
«Den beste begyndelse til alting er at begynde med Gud, det første derfor, som vi for all ting ville udi denne konge-lov alvorligen have befalet, er: At vore efterkommere, børn og børne-børn i tusinde leed, paa fæderne og moderne, enevolds Arve-Konger over Dannemark og Norge ære, tiene og dyrke den eene, rette, og sande Gud paa den maade og maneer som han sig i sit hellige og sande ord aabenbaret haver, og vor christelig troe og bekiendelse klarligen derom formælder efter den form og maade, som den reen og uforfalsket er bleven foresat og fremstillet udi den Ausburgiske Confession aar et tusind femhundrede og tredive, og ved samme reene og uforfalskede christlige tro holde landets indbyggere, og den vældeligen haandhæve og beskierme i disse lande og Riger mod alle kiettere, svermere og Guds bespottere.»
Enevoldskongen befaler her at hans etterkommere skal dyrke Gud som vår (majestetisk flertall) kristne tro og bekjennelse tydelig bekjentgjør, etter den formen som den ren og uforfalsket er blitt fremstilt i Den augsburgske konfesjon og holde landets innbyggere ved samme rene og uforfalskede kristne tro, og skjerme den mot kjettere, svermere og gudsbespottere. Disse formuleringene i Kongelovens første artikkel fremtrer som forelegg for den fremmedes beskrivelse av fogd Woldemars håndhevelse av troen på Anholt, godt hjulpet av presten, hr. Niels. Kongeloven føyde Holberg selv inn i Dannemarks og Norges Beskrivelse.
Woldemar likestiller det å forderve den rene pure tro, som er slik den var under hedningekongen Dan, med ikke å frykte Gud. Gudsfrykten er hjemlet i Moselovens første bud (etter Christian 4s Biblia):
«Du skalt icke hafve andre Guder for mig.»
Budet er forklart i Luthers Lille katekisme (utgave fra 1854):
«Vi skulle over alle Ting frygte, elske og forlade os paa Gud.»
Den kristne tro hviler på første bud og gudsfrykten. Det andre bud utfyller det første:
«Du skalt intet Billede giøre dig eller nogen Lignelse efter det som er i Himmelen eller nedre paa Jorden, eller efter det som er i Vandet under Jorden. Du skalt icke bede til dem: Thi jeg som er HERREN din Gud, er en nidkier Gud som hiemsøger Fædernes Misgierninger paa Børnene, indtil tredie og fierde Led, paa dem som hade mig. Oc jeg giør Miskundhed med mange tusinde som mig elske oc holde mine Bud.»
Fogdens forbud mot å stille spørsmål ved vrakretten hans, hvis håndhevelse angivelig er uttrykk for gudsfrykt, er forkvakling av Moselovens første bud. Dette budet byder at fogden og alle andre skal frykte, elske og stole på Gud, ikke at alle anholtingene skal tro på det samme som under kong Dan, som gir seg utslag i at fogden kan rane fremmede skip og beholde mesteparten selv. «Gudsfrykten» på Anholt skyldes ikke Herrens nidkjære straff hvis de ikke holder hans bud, men fogdens redsel for å miste sitt «regale», vrakretten, som rangerer over fremmede sjøfolks liv. Den kan ledes tilbake til sjørøveren Erik av Pommern (1382-1459) og i siste instans hedningekongen Dan. Det er neppe for mye sagt at man i hedensk tid hadde rett til både å rane og drepe fremmede. Germanerne var liksom mange andre folk erobrere; å ta gods og liv inngikk som del av kulturen. Det samme gjaldt å slavebinde mennesker, som de hadde tatt til fange.
Etter reformasjonen vokste kongens makt, og kirken fulgte villig opp med bibelfortolkninger som rettet seg etter dette. Under Christian 4 var kongen blitt til en gud, og eneveldet brakte med seg en kongedyrkelse uten sidestykke. Riktignok fastslår Kongeloven at Gud står over kongen som dommer, men for øvrig er kongen unndratt enhver verdslig lov:
«Danmarks og Norges enevolds arve-konge skal være herefter og af alle undersaatterne holdes og agtes for det ypperste og højeste hoved her paa jorden over alle menneskelige love, og der intet andet hoved og ingen anden dommere kiender over sig enten i geistlige eller verdslige sager uden GUd allene.»
Kongen kan altså ikke rammes av det verdslige regiment, bare av det åndelige. I henhold til Luthers toregimentslære er både det verdslige og det åndelige regiment uttrykk for Guds makt. I siste instans slipper altså enevoldskongen unna Guds makt. Det verdslige regiment, som er rettet mot menneskets kropp, utøves med makt og våpen og har sin bakgrunn i at mennesket er syndig. Kongeloven unntar altså kongen fra synden, som er nedarvet fra Adam og Eva og helt grunnleggende for den kristne tro. Folket skal holde og akte kongen for det høyeste hode på jorden. Kongen er ifølge kirkens utlegning en gud. I tiden fra reformasjonskongen Christian 3s til Frederik 3s kroning var det en tydelig utvikling i teokratisk retning i Danmark; kongene var guder på jorden. Kirken søkte å grunngi påstanden om kongenes guddommelighet med henvisning til Bibelen, der tolkningen av skriftgrunnlaget er ytterst tvilsom. I innledningen til Kongeloven hevder Frederik 3, som altså er støttet av Peder Schumachers penn, at Gud har forhindret den overhengende fare landet svevet i (å bli erobret av svenskene) og med dette mål utvirket at de ikke alene oppnådde fred, men beveget riksrådet, samtlige stender, adel og uadel, geistlig og verdslig til å avstå sine forrige kår og valgretttighet og kjenne den tidligere håndfestingen gitt av kongen for død og maktesløs.
Gud har reddet danskene fra den svenske fienden; Herren er åpenbart på danskenes side. Videre har Gud fått riksrådet etc. til å overlate all makt til kongen. Dette er det enkle budskap som er skjult i kammersekretærens, «den lille skriver»s, snirklete tekst, der subjekt og verbal er adskilt av en rekke andre tunge setningsledd, slik at det nesten er umulig å vite hva subjektet, Gud, har gjort.
Kirken aksepterer forklaringen. Holberg hevder i biografien om Peder Schumacher (Dannemarks Riges Historie) at han som ung bodde i huset til biskop Jesper Rasmussen Brochmand (1585-1652), som utformet den lutherske ortodoksi i Danmark. Forfatteren beskriver detaljert hvordan biskop Brochmand manøvrerer protegeen inn i en situasjon, der han kan presenteres for Frederik 3 på en fordelaktig måte. Ved denne anledning klarer biskopen underhånden å bevege kongen til å betale for en utenlandsreise for Schumacher. Et vektig argument er at dersom den overmåte begavede gutten ble videre skolert, nemlig påkostet en utenlandstur, ville «der af ham i Fremtiden blive en Mand, som kunde bruges til hvad det være skulde.» Kongen lar seg friste og punger ut. Etter hjemkomsten fra utenlandsreisen klarte Schumacher etter hvert å få inntrede hos Frederik 3 og ble raskt kongens betrodde bibliotekar og kammersekretær.
Kongeloven, som fastslår at Gud har beveget riksrådet til å unndra Frederik 3 og hans rettmessige arvinger fra loven (les synden) og pålagt folket å akte kongen som den høyeste på jorden, bryter med Moselovens første og andre bud. Det kan hevdes at den oppfordrer til avguderi, noe som kongedyrkelsen under eneveldet, spesielt under Christian 5 og hans seremonimester Schumacher Griffenfeldt, illustrerer. Heller ikke Christian 4s pasjonerte identifikasjon med den lidende Kristus etter tapet i Keiserkrigen går fri for anklagen om å ha satt seg i Guds sted.
Kjetteren påstår altså at fogdens nidkjære etterlevelse av den ufordervede gamle tro, hans gudsfrykt, er skalkeskjul for iveren etter å berike seg av fremmed vrakgods. Her utgjør cargoen utvilsomt den vesentligste verdien. Fogden pukker på sin rett til å berike seg av fremmed varelast, som var akkurat det danskekongen gjorde ved den ublu tollinnkrevingen i Øresund. Dette er fastslått i Kongeloven (jfr. forrige innlegg), der det står at kongen har rett til å fastsette tollsatsene etter eget ønske. Her skal det skytes inn at fastsettelsen av størrelsen på Øresundstollen var regale også før eneveldet.
I Christian 5s Danske lov, som baserer seg på Kongeloven, står det at kongen kan oppreise mindremenn (tremarksmenn). Dette er mennesker som har gjort seg skyldig i ran eller annen uærlig handling. Den fremmede hevder at han «paa Samvittighed og Ære» kan si at kjetterne gjør fogden urett som lærer en slik lærdom. Tidligere har mannen uttalt at han kan vitne om at intet ondt har skjedd på noen dager, som kan mishage fogden. I forrige innlegg har jeg trukket en linje fra påstanden om at den fremmede kan vitne, til fogdens rettsutøvelse, der han først dømmer voldsmenn til tremarksmenn, som ikke har rett til å vitne, siden oppreiser dem. På Anholt kan altså uærlige uttale seg på samvittighet og ære etter å ha blitt oppreist av fogden. Den fremmede er slett ikke noe bedre enn de tre voldsmennene. Han tenner ild på klinten etter havariet, og man stiller uvegerlig spørsmålet om ikke ilden burde vært tent på forhånd for å unngå havari. Etter all sannsynlighet stjeler han tolv riksdalere fra lommen til Peder Paars, organiserer berging av cargoen og fremskaffer siden en bande røvere og tilraner seg godset under dekke av en fredsavtale. Budskapet i den fremmedes «vitnemål» er udelt ros til fogden. Det er nærliggende å tolke det slik at statsbeskrivelser som man gjør seg angenem ved hoffet med (jfr. forrige innlegg), aldri inneholder kritikk av monarken. Det får vi tro også gjelder Holbergs statsbeskrivelser og andre skrifter som han dedikerte til konge og kronprins.
Den fremmede hevder at fogdens eneste forsett er å holde den gamle, rene tro i hevd, slik at man kan leve i fred og ro på sin øy. Så legger han til: «[…] hand af Antiqviteter / En Elsker er, hand kand ey lide ny Propheter.»
«Antiqviteter» kan bety oldtidskunnskap eller skrifter om oldtiden, og det er trolig den siste betydningen som gjelder her. Fogden elsker skrifter om oldtiden, og vi får anta det gjelder den nordiske oldtid, den gang den ikoniske Dan hersket i Danmarksriket.
I Dannemarks Riges Historie nevnes de kilder til den tidligste danske historie og kong Dan som Saxo omtaler, deriblant inskripsjoner:
«Hvad de gamle Inscriptioner anbelanger, da siger Bartholin udi hans Antiqviteter, at de samme ere saa mørke og uforstaaelige, at naar man undtager 4 eller 5 Steene, saa kand de øvrige ved ingen Menniskelig Hierne forklares.»
«Antiqviteter» refererer til Thomas Bartholin d.y.s Antiqvitatum Danicarum de causis comtemptæ a Danis adhuc gentilibus mortis libri tres (ɔ: Tre bøger danske antikviteter om årsagerne til danernes dødsforagt mens de endnu var hedninge). «Antiqviteter» eller Antiqvitates er altså blant skriftene som handler om den gamle rene tro, som fogd Woldemar vil holde i hevd ved sitt regime på Anholt. Det åpner for at det er disse tre antikvitetene fogden elsker. Og akkurat som i tilfellet med hans spesielle behandling av voldsmennene, som han først dømmer til tremarksmenn og siden oppreiser, støter vi her på Christian 5.
Antiqvitatum utkom 1689, det vil si under Christian 5s regime, og er dedikert til enevoldsmonarken. Bartholin var kongelig antiquarius. Under eneveldet rådet en spesiell interesse for Danmarks angivelig ærerike fortid, som skulle bidra til å grunnfeste rikets storhet. Liksom under nasjonalromantikken, som også svermet for vikingene, var nasjonsbygging en prioritert sak. I Bartholins Antiqvitates kan man lese om de hedenske daners mot. Det står i sterk kontrast til den fremmedes påstand om at fogden holder den gamle tro i hevd for at de skal leve i fred og ro på øya. Holberg understreker i beskrivelsen av den gamle hedenske tro i Danmark at krig hadde en høy stjerne. Det hang sammen med forestillingen om at det bare var dem som døde i krig, som ble opptatt av Odin i Valhall, der krigerlivet kunne fortsette.
Den fremmede forteller at deres prest er meget lærd, han preker og døper vel. Ingen kan «med Skiel» si noe annet om ham. Igjen bringes juridiske begreper inn i statsbeskrivelsen for å understreke at den er vederheftig. Men som omtalt over, er ikke den fremmede et troverdig vitne. «Skiel» betyr her med billighet, rimelighet eller etter gjeldende vedtekter eller lover. I den betydning brukes ordet gjerne sammen med rett, med rett og skjell, og det er mulig vi skal se «med Skiel» som en forkortelse. Holberg bruker ofte dette uttrykket.
Inntrykket av at presten slett ikke preker vel, festner seg da den fremmede forteller at denne ikke har noen Bibel, men herlige postiller med kobberstykker i. Kort etterpå forteller han riktignok at hr. Niels viser til 1 Kor 6. Dette viser til liten kunnskap om Bibelen hos den fremmede, noe jeg kommer tilbake til. Hans opplysning om de herlige bøkene med kobberstikk bestyrker inntrykket av at eposets tidsplan er blitt skjøvet frem i tid. Vi befinner oss ikke lenger i 1608, men under eneveldet. Så sent som i 1633 ble det kun benyttet fire kobberstikk da Christian 4 gav ut sin påkostede Biblia; kongeportrettet og tre frontispise-illustrasjoner. Resten av illustrasjonene var eldre tresnitt. Det første kobberstykket i en dansk bok var portrettet av Frederik 2 i hans Biblia, som ble trykket 1589, etter kongens død. Her var alle de andre illustrasjonene tresnitt.
I kirken leser hr. Niels, presten, uten briller av en gammel lærd postill, som heter «Jertegns», utvilsomt Christiern Pedersens Jærtegnspostille fra 1515, som altså er førreformatorisk. At han «leser» uten briller, betyr helst at han kan den utenat. Justesen skriver i en note at man vet i hvilken kreditt Jærtegnspostillen var i gamle dager, da det var stor overtro blant folk. Til dette er å si at overtroen, eller demonologien, hadde solid feste i kongehuset og kirken under den lutherske ortodoksi på 1600-tallet; biskop Brochmand var en svoren demonolog. Det var øvrigheten som stod i bresjen for demoniseringen av mennesker. Spesielt utsatt var de såkalte kloke koner som besatt folkemedisinsk kunnskap, hvor magien spilte en rolle. Det var Christian 4 som tente flammen til heksebålene i Vardø (jfr. Innlegg III og IV). På Anholt er det gamle Gunnild som representerer den kloke kone og heks, det kommer jeg tilbake til.
Den fremmede forteller at Jærtegnspostillen bare handler om sannferdige mirakler og kan trøste og styrke dem som vakler i troen. Han avslutter perioden slik: «Man holder for, at han kand mer end Fadervor.» Det betyr at presten på Anholt har magiske evner, noe som tidens teologer, demonologene, tilskrev kontakt med djevelen. Den fremmede gir så et eksempel på hr. Niels’ store visdom, som altså baserer seg på magisk kunnskap. I fjor drev et skip lastet med korinter i land. Sognefogden Holck tok seks av tønnene. Den lærde hr. Niels, som kan finne skjulte ting i bøker når han leter etter det, noterte seg med en gang falskheten eller kjetteriet. Da han kom til kirken, sa han med høy røst at dette var noe helt nytt. I gamle dager kunne man ikke ta fra fogd og prest det som tilkom dem, og han viser til «de Corinthiers det siette». Den fremmede har forbigått sentrale detaljer når det gjelder den havarerte cargoen på Anholts kyst. Ettersom det gjerne er skip som driver i land, jfr. for øvrig Justesens note om at «Skibe holdes an», ville det være naturlig om det også var sjøfolk med i bildet. I tilfellet med Paarses jakt overlevde hele besetningen. Historien om tremarksmennene viser også at sjøfolk dukker opp på land. Loven har siden middelalderen vært tydelig når det gjelder eiendomsretten til vrakgods. Det er øverste offiser om bord som har ansvar for cargoen på vegne av eieren, en handelsmann eller kremmer, så fremt han ikke selv er eier eller -deleier. Det er kun i de tilfeller der eier ikke gjør krav på cargoen, at denne tilfaller den som har strandretten, som ofte var kongen. Men uaktet hvem som hadde rett til cargo og annet vrakgods, eller vraket, var han pliktig til å betale bergingslønn. Dette var en inntektskilde for folk som bodde ved steder som utgjorde en fare for skipsfarten. Her var det nok en gråsone når det gjaldt rapportering av ilanddrevet gods. Det verserer også historier om at folk unnlot å tenne fyret eller misledet skip for at de skulle gå på grunn. Dette inngår i bakgrunnen for Paarses havari (jfr. Innlegg VI).
På Anholt lever de av vrak. Fogden får nesten alt, litt mottar kirken. Noe drypper utvilsomt på folket som berger lasten, besørger transport og nøytraliserer brysomme sjøfolk. Det synes som om bildet av den anholtske næringsvei vrakgods må kompletteres med fjerning eller ufarliggjøring av fremmede. Ytre sett tjener fogd Woldemar, og hr. Niels, på at Gud sender eierløse skipsladninger i land på fogdens øy, mens virkeligheten, som dels forties, er at fogdens bander raner fremmedes eiendom og angriper dem på livet. Fremmede sjøfolk tvinges til å gi fra seg cargoen, som deretter blir registrert (jfr. Innlegg VIII).
For å komme tilbake til den gamle tiden da folk bare kunne tilrane seg fremmedes gods, kanskje etter å ha tatt dem til fange eller drept dem, må vi hoppe over den kristne middelalder og vende tilbake til hedendommen, kong Dans æra. Den gang endte danene i Hel etter døden, hvis de ikke hadde falt i kamp. Ut fra denne troslære er sognefogd Holck en kjetter.
Det er ikke enkelt å få et klart inntrykk av hva «sognefogd» betydde på 1600-tallet og tidlig 1700-tall. Generelt er å si at det var en person utpekt blant bøndene med en viss myndighet i sognet, for eksempel i politisaker, og rangerte under en høyere øvrighetsperson. Det står ingenting om hvorvidt Holck tok korinttønnene for å berike seg selv eller for å bruke fortjenesten til sogneformål. Blant oppgavene til sognefogden kunne være fattigforsorg, og det er mulig å oppfatte Holck som en motsetning til fogden og presten som bare tenker på seg selv. Prestens interesse for egen inntjening understrekes i eposet.
Sognefogd nevnes sjelden i Holbergs forfatterskap. I Peder Paars omtales hele tre sognefogder, så det kunne hevdes at dette var en overhyppighet. Peder Ruus nevner en Mads Sognefogd under sin utlegning om skjebnens tilskikkelse, da det begynte å blåse faretruende like etter at de hadde lagt fra land. Mads’ skjebne var å skulle dø på sotteseng. I tillegg omtales en Jens Poulsen Sognefogd, «som kunde dreje Loven, / Saa vel som nogen Mand paa Øen føre Ploven.» Poulsen er utvilsomt øvrighetens mann, motsatt Holck.
Hr. Niels’ påstand om at det ikke var slik i gamle dager at man kunne ta fra prest og fogd det som tilkom dem, underbygges med en henvisning til «de Corinthiers det siette». Den fremmede vet altså ikke at dette er et skriftsted i Bibelen. Det kan knyttes til hans påstand om at hr. Niels ikke har noen Bibel. Presten på Anholt har åpenbart brukt liten tid på å preke om Guds ord slik det fremgår av Bibelen for folket, som ifølge Luther var den viktigste oppgaven for en prest. Av stor betydning var det også at folket selv kunne lese Bibelen, derfor oversatte reformatoren den til et språk folket, tyskerne, kunne forstå.
Den fremmedes manglende kunnskap om Bibelen speiler de religiøse forholdene i Danmark. Det fantes ingen bibel som folket henholdsvis hadde råd til å kjøpe eller forstod. Christian 4s Biblia (1633) utkom i kvartformat og var altså utstyrt med fire kobberstikk i tillegg til en rekke tresnitt; en herlig bibel, men prisen var deretter. Den baserte seg på en eldre oversettelse av Luther Bibel og hadde et forståelig språk. Hans Poulsen Resens Biblia (1607) og Den Resen-Svaningske Bibel (1647) kom i rimeligere utgaver, men de var vanskelige å forstå for folket. Resens oversettelse var den første som utelukkende baserte seg på grunnspråkene hebraisk og gresk. Den meget lærde teologens mål var å oversette ordrett og følge setningsbygningen så langt mulig, og Resens bibel omtales gjerne som en ord-til-ord-oversettelse. Resultatet var stedvis knotete; ordene var på plass, men betydningen var vanskelig å få tak i, spesielt for menigmann. Kravet til bokstavtrohet skygget for betydningen av Guds ord, som var Luthers hovedfokus. Hr. Niels kan tolke Bibelen akkurat slik han vil; menigheten kjenner ikke teksten og kan ikke avsløre bedrageriet.
Det den fremmede, som Justesen omtaler som «den uvittige Bonde» i noten til «Voldmars Ret», har lagt merke til, er at den lærde presten kan finne skjulte ting i gamle bøker når han leter etter det. Dette bringer den fremmede som forklaring på henvisningen til 1 Kor 6. I flere bibelutgaver fra 1600-1700-tallet benevnes dette «Pauli Første Epistel til de Chorinther».
I sin preken trekker hr. Niels en linje fra «Chorinthier», innbyggere i Korint, til «Chorinter», tørkede små rosiner, og fra «det siette» kapittel til «6 Tønder». Både i Hans Poulsen Resens Biblia (1607), Christian 4s Biblia (1633) og Den Resen-Svaningske Bibel (1647) er formen «Chorinther» benyttet om korintere, innbyggere i den greske byen Korint, for øvrig utskipningshavn for korinter. Selv veksler Holberg mellom formene «Corinther» og «Corinthier» om korintere, blant annet i Peder Paars. I bibeloversettelsen fra 1647 benevnes 1 Kor slik: «Pauli Epistel til de Corinther». Ordet er altså det samme for korintere og korinter.
Dersom man baserer seg på en bokstavtro tilnærming til Bibelen der betydningen er avsvekket, kunne man hypotetisk oppfatte «Chorinther» som tørkede druer fra Korint, liksom presten på Anholt. Det er nærliggende å oppfatte hr. Niels’ bibelfortolkning som Holbergs satire over kirken og Resens Biblia og Den Resen-Svaningske Bibel, der betydningen av Guds ord fortaper seg i pedantisk bokstavtrohet. Sistnevnte ble etter hvert Danmarks offisielle bibel.
Hr. Niels’ bibelske forsvar for at fogden og presten skal ha alle korinttønnene som driver i land, har flere likhetstrekk med en historie fra kramboden i Kalundborg, som Peder Ruus forteller i Anden bog, Første sang. Den handler om den lærde Per Iversen, som elsker rosiner. Han er bibelkyndig og får i oppgave av kremmersvennen å oversette et bokark med «kråketær», som angivelig er gresk og elamittisk. Historien skal gjennomgås i neste innlegg.
I første delen av 1 Kor 6, 1-12, refser Paulus korinterne fordi de bringer tvister med sine kristne brødre for en hedensk rett. Han kritiserer også menigheten fordi de i det hele tatt strides med hverandre om materielle ting. Det skal ikke en sann kristen gjøre. LHS mener hr. Niels sikter til vers 8 (1907-ovs.): «Men I gøre Uret og plyndre, og det Brødre!» I eldre bibeloversettelser er verset lengre; her fra Resens Biblia: «Hvi lide i icke heller uræt / hvi tolle i icke heller Skade? Men i giøre uræt / oc skader / oc det eders Brødre.» Hr. Niels mener altså at sognefogden gjør urett og plyndrer sine kristne brødre, fogden og presten. Utsagnet kan like gjerne snus på hodet: Fogden og presten plyndrer sine trosfeller; sognefogden, sognets representant, og resten av beboerne på Anholt. Ranet legitimeres formodentlig med henvisning til «Voldmars Ret», som baserer seg på troen fra den hedenske kong Dans tid. Slik jeg argumenterer for i Innlegg XIII, er lov og rettsvesen på Anholt i praksis hedensk; ran av fremmede er tillatt, skjønt dette tildekkes. «Antiqviteter» som skildrer danenes dødsforakt, som var forankret i troen på et evig krigerliv i Valhall, er fogdens yndlingslesning.
I 1 Kor 6 refser altså Paulus den kristne menigheten fordi de bringer uenighet om eiendomsrett, en handling som i seg selv er forkastelig, til en hedensk domstol. For forståelsen skal jeg sitere fra Nettbibelen. Kap 6 innledes slik: «Når en av dere har en sak mot en annen, hvordan kan han da våge å legge den fram for de urettferdige og ikke for de hellige?» «de urettferdige» er de som ikke er kristne, og det oversettes i en del utgaver med «hedninger».
Liksom Paulus refser korinterne (korintene) som krangler om hvem som eier hva, kritiserer Holberg presten på Anholt (les kirken i Danmark) fordi han bruker Bibelen til å forsvare fogdens og sin egen rett til å bemektige seg alt vrakgods i øyriket. Folket derimot får ingenting, utover det som drypper på dem i form av bergingslønn etc. Retten til vrakgods er slik jeg har omtalt i en rekke innlegg, skalkeskjul for kongens tollrett, som i Øresund ble utnyttet i den grad at det mer lignet ran av fremmede skip, «havaristene».
Det var Erik av Pommern som kom på den innbringende idé å kreve toll av utenlandske handelsskip, som passerte den trangeste del av Øresund på vei til Østersjøen. For å sette makt bak kravet bygget han borgen Krogen i 1420-årene. Tollinnkrevingen, hvis hele overskudd gikk til kongen, ble innledet i 1429. Etter hvert kom den maktarrogante Erik i konflikt med samtlige riksråder i de tre Kalmar-landene. Han fortrakk til slottet Visby på Gotland, og i tur og orden oppsa riksrådene i de enkelte landene sin troskap til kongen. Erik livnærte seg under årene på Gotland som sjørøver; angrep handelsskip og ranet lasten. Innstifteren av Øresundstollen som etter hvert vokste til å kunne lignes med ran av fremmede skip, endte altså med å rane fremmede skip på Østersjøen. Ringen var sluttet.
Under Frederik 2, som oppførte Kronborg over Krogen, gikk tollen over fra skipstoll til varetoll. Det førte til en betydelig økning av inntektene. Men den som øket tollen så mye at «ran» passet bedre enn «fortolling», var Christian 4. Inntektene fra Øresundstollen var altså kongens penger, og det var kongen som fastsatte betingelsene for tollen og tollsatsen. Riksrådet var fullstendig avskåret fra den enorme pengeflyten inn til Danmark. Det er nærliggende å trekke linjen til forholdene på Anholt, der «Skibe holdes an» og størstedelen av inntekten fra ilanddrevet «vrakgods» ender i fogdens lomme, mens presten også får litt. Hr. Niels gir en religiøs legitimitet til fogdens vrakrett, noe som trolig gjør ham fortjent til belønning. I neste innlegg skal jeg altså omtale den bibelkyndige Per Iversen som belønnes med rosiner av Peder Ruus for sin oversettelse av et ark med «Krage-Tæer», høyst sannsynlig fra en bibel med originaltekst på hebraisk og gresk.
Direkte etter omtalen av Hr. Niels’ preken om «de Corinthiers det siette» forteller Mikkelsen:
«Den gode Christen Holck stod som et slagtet Faar,
Og mercket tydelig, at Præsten om de Tønder
Vist havde noget læst. Hvad ere dog vi Bønder
Mod slige lærde Mænd, som al vor Idret see,
I gamle Bøger, og kand al vor Vid belee.»
Sognefogden er altså en bondefogd, det vil si en bonde som er utvalgt til å ta hånd om en del av oppgavene til fogden og rangerer under denne. Det råder en motsetning mellom den underordnede sognefogd og øvrigheten, fogd Woldemar, når det gjelder fordeling av fremmed vrakgods. Det er verdt å merke seg sognefogdens navn, Christen Holck. Dette het også en av riksrådene under Christian 4s regime, som var den sterkeste kritiker av kongens politikk. Dersom man søker på «Christen Holck» på Ludvig Holbergs skrifter, finner man kun sognefogden i Peder Paars og riksråden. Det kan tyde på at sognefogden sikter til den kongekritiske riksråden. «et slagtet Faar» i en bibelsk sammenheng konnoterer mot sauen som offerdyr; sognefogden ofres på øvrighetens alter.
Christen Holck (1558-1641) ble utpekt til riksråd i 1596. Etter hvert som Christians ekspansive utenrikspolitikk tok form, vokste Holcks motstand og en periode fikk han få diplomatiske oppdrag av kongen. Det var Holck som skrev riksrådets avvisende betenkning mot Christian 4s krigsproporsjon overfor Sverige i 1604, da de truet med sin opprørsrett. Først i 1621 dukket Holck igjen opp i diplomatiet; da som riksrådets representant på fyrstemøtet i Segeberg. Holck så det som sin oppgave å hindre at Christian 4 førte en for aktivistisk tysk politikk. Han regnes som den av riksrådene som så med størst misbilligelse på kongens tilnærming til den nedersaksiske krets’ «konsorter og lemmer». Videre var han sterk motstander av at kongen baserte seg på leiesoldater i sin aggressive nordtyske politikk. Han hadde heller ingen sympati for Christians posering som den protestantiske tros forsvarer.
Holberg, som så det som skjedde i historiens lys, visste at dersom Christen Holck og riksrådet hadde vunnet frem med sin defensive politikk, ville Danmark blitt spart for den største ulykken i landets historie frem til da. Året etter Christian 4s tap i Keiserkrigen ved Lutter am Barenberg i 1626 invaderte keiserens tropper Jylland, som de plyndret og satte i brann. Det var ikke bare general Wallensteins soldater som deltok i ødeleggelsene, men Christian 4s egne hvervede soldater, som hadde sluttet seg til fienden.
Peder Paars avslutter med at Dorothea rammes av tolv onde varsler på én og samme dag: «Af saadant iisnet blev skiøn Dorotheæ Blod, / Hun merckede, at en Ulycke forestoed.» Passasjen skal kort omtales her til støtte for tolkningen av sognefogd Christen Holck som en hentydning til riksråden med samme navn. Det første alarmerende tegnet er at skjødehunden Fidelle ble stående og skrape med føttene, noe Dorothea ut fra erfaring tolket som et ondt varsel. Skjødehunder tilhører en dyreart som nyter det privilegium ikke å bli slaktet og spist, vel å merke i fredstid. Dette temaet debatterer Holberg i det vide og brede i «Epistel 69, Tomus I». I avslutningsscenen skjer det så noe som truer Fidelles privilegerte plass i Dorthers skjød. Tyske Jochum, en sentral historisk kilde for Hans Mikkelsen, tidfester Fidelles underlige oppførsel med stor nøyaktighet: Den inntreffer i samme stund som Paars blir hvervet av Niels korporal med Christian 4s Corona danica, som ble slått første gang i 1618, året for Trettiårskrigens begynnelse. At Fidelle skulle ha særlig grunn til engstelse ved inngåelse av en soldatkontrakt, har en naturlig forklaring: I krigstid opphører fredningen av hunder og katter. Dette forholdet er kjent fra en rekke kriger, spesielt når folk er beleiret. Under Grevefeiden (1534–36), da Christian 3 beleiret København, oppstod en fryktelig hungersnød i byen da "de Belejrede maatte æde Hæste, Hunde, Katte, Krager (...) (Dannemarks Riges Historie). Fidelle, varslerhunden til Dorothea, oldenborgernes stammor, værer at soldathvervingen, nemlig Christian 4s i Tyskland, vil ende med krig, som er det verste som kan skje for en skjødehund. Av kriger som hadde rast på europeisk jord var det på Holbergs tid ingen som hadde overgått Trettiårskrigen i grusomhet. Keiserkrigen regnes som en del av Trettiårskrigen
Det er mulig at sognefogden Christen Holck undertekstlig viser til den siste danske riksråd som med klokskap og mot prøvde å stanse den dumdristige kongens ærgjerrige planer som skulle vise seg å være til stor skade for landet. På Anholt finnes ikke noe råd, bare en fogd som med kirkens velsignelse styrer etter sin egen lov som han ikke viser til noen, akkurat som i øylandet Danmark under eneveldet.
Litteratur
Om Christen Holck; Dansk biografisk leksikon
«Danmarks og Norges enevolds arve-konge skal være herefter og af alle undersaatterne holdes og agtes for det ypperste og højeste hoved her paa jorden over alle menneskelige love, og der intet andet hoved og ingen anden dommere kiender over sig enten i geistlige eller verdslige sager uden GUd allene.»
Kongen kan altså ikke rammes av det verdslige regiment, bare av det åndelige. I henhold til Luthers toregimentslære er både det verdslige og det åndelige regiment uttrykk for Guds makt. I siste instans slipper altså enevoldskongen unna Guds makt. Det verdslige regiment, som er rettet mot menneskets kropp, utøves med makt og våpen og har sin bakgrunn i at mennesket er syndig. Kongeloven unntar altså kongen fra synden, som er nedarvet fra Adam og Eva og helt grunnleggende for den kristne tro. Folket skal holde og akte kongen for det høyeste hode på jorden. Kongen er ifølge kirkens utlegning en gud. I tiden fra reformasjonskongen Christian 3s til Frederik 3s kroning var det en tydelig utvikling i teokratisk retning i Danmark; kongene var guder på jorden. Kirken søkte å grunngi påstanden om kongenes guddommelighet med henvisning til Bibelen, der tolkningen av skriftgrunnlaget er ytterst tvilsom. I innledningen til Kongeloven hevder Frederik 3, som altså er støttet av Peder Schumachers penn, at Gud har forhindret den overhengende fare landet svevet i (å bli erobret av svenskene) og med dette mål utvirket at de ikke alene oppnådde fred, men beveget riksrådet, samtlige stender, adel og uadel, geistlig og verdslig til å avstå sine forrige kår og valgretttighet og kjenne den tidligere håndfestingen gitt av kongen for død og maktesløs.
Gud har reddet danskene fra den svenske fienden; Herren er åpenbart på danskenes side. Videre har Gud fått riksrådet etc. til å overlate all makt til kongen. Dette er det enkle budskap som er skjult i kammersekretærens, «den lille skriver»s, snirklete tekst, der subjekt og verbal er adskilt av en rekke andre tunge setningsledd, slik at det nesten er umulig å vite hva subjektet, Gud, har gjort.
Kirken aksepterer forklaringen. Holberg hevder i biografien om Peder Schumacher (Dannemarks Riges Historie) at han som ung bodde i huset til biskop Jesper Rasmussen Brochmand (1585-1652), som utformet den lutherske ortodoksi i Danmark. Forfatteren beskriver detaljert hvordan biskop Brochmand manøvrerer protegeen inn i en situasjon, der han kan presenteres for Frederik 3 på en fordelaktig måte. Ved denne anledning klarer biskopen underhånden å bevege kongen til å betale for en utenlandsreise for Schumacher. Et vektig argument er at dersom den overmåte begavede gutten ble videre skolert, nemlig påkostet en utenlandstur, ville «der af ham i Fremtiden blive en Mand, som kunde bruges til hvad det være skulde.» Kongen lar seg friste og punger ut. Etter hjemkomsten fra utenlandsreisen klarte Schumacher etter hvert å få inntrede hos Frederik 3 og ble raskt kongens betrodde bibliotekar og kammersekretær.
Kongeloven, som fastslår at Gud har beveget riksrådet til å unndra Frederik 3 og hans rettmessige arvinger fra loven (les synden) og pålagt folket å akte kongen som den høyeste på jorden, bryter med Moselovens første og andre bud. Det kan hevdes at den oppfordrer til avguderi, noe som kongedyrkelsen under eneveldet, spesielt under Christian 5 og hans seremonimester Schumacher Griffenfeldt, illustrerer. Heller ikke Christian 4s pasjonerte identifikasjon med den lidende Kristus etter tapet i Keiserkrigen går fri for anklagen om å ha satt seg i Guds sted.
Kjetteren påstår altså at fogdens nidkjære etterlevelse av den ufordervede gamle tro, hans gudsfrykt, er skalkeskjul for iveren etter å berike seg av fremmed vrakgods. Her utgjør cargoen utvilsomt den vesentligste verdien. Fogden pukker på sin rett til å berike seg av fremmed varelast, som var akkurat det danskekongen gjorde ved den ublu tollinnkrevingen i Øresund. Dette er fastslått i Kongeloven (jfr. forrige innlegg), der det står at kongen har rett til å fastsette tollsatsene etter eget ønske. Her skal det skytes inn at fastsettelsen av størrelsen på Øresundstollen var regale også før eneveldet.
I Christian 5s Danske lov, som baserer seg på Kongeloven, står det at kongen kan oppreise mindremenn (tremarksmenn). Dette er mennesker som har gjort seg skyldig i ran eller annen uærlig handling. Den fremmede hevder at han «paa Samvittighed og Ære» kan si at kjetterne gjør fogden urett som lærer en slik lærdom. Tidligere har mannen uttalt at han kan vitne om at intet ondt har skjedd på noen dager, som kan mishage fogden. I forrige innlegg har jeg trukket en linje fra påstanden om at den fremmede kan vitne, til fogdens rettsutøvelse, der han først dømmer voldsmenn til tremarksmenn, som ikke har rett til å vitne, siden oppreiser dem. På Anholt kan altså uærlige uttale seg på samvittighet og ære etter å ha blitt oppreist av fogden. Den fremmede er slett ikke noe bedre enn de tre voldsmennene. Han tenner ild på klinten etter havariet, og man stiller uvegerlig spørsmålet om ikke ilden burde vært tent på forhånd for å unngå havari. Etter all sannsynlighet stjeler han tolv riksdalere fra lommen til Peder Paars, organiserer berging av cargoen og fremskaffer siden en bande røvere og tilraner seg godset under dekke av en fredsavtale. Budskapet i den fremmedes «vitnemål» er udelt ros til fogden. Det er nærliggende å tolke det slik at statsbeskrivelser som man gjør seg angenem ved hoffet med (jfr. forrige innlegg), aldri inneholder kritikk av monarken. Det får vi tro også gjelder Holbergs statsbeskrivelser og andre skrifter som han dedikerte til konge og kronprins.
Den fremmede hevder at fogdens eneste forsett er å holde den gamle, rene tro i hevd, slik at man kan leve i fred og ro på sin øy. Så legger han til: «[…] hand af Antiqviteter / En Elsker er, hand kand ey lide ny Propheter.»
«Antiqviteter» kan bety oldtidskunnskap eller skrifter om oldtiden, og det er trolig den siste betydningen som gjelder her. Fogden elsker skrifter om oldtiden, og vi får anta det gjelder den nordiske oldtid, den gang den ikoniske Dan hersket i Danmarksriket.
I Dannemarks Riges Historie nevnes de kilder til den tidligste danske historie og kong Dan som Saxo omtaler, deriblant inskripsjoner:
«Hvad de gamle Inscriptioner anbelanger, da siger Bartholin udi hans Antiqviteter, at de samme ere saa mørke og uforstaaelige, at naar man undtager 4 eller 5 Steene, saa kand de øvrige ved ingen Menniskelig Hierne forklares.»
«Antiqviteter» refererer til Thomas Bartholin d.y.s Antiqvitatum Danicarum de causis comtemptæ a Danis adhuc gentilibus mortis libri tres (ɔ: Tre bøger danske antikviteter om årsagerne til danernes dødsforagt mens de endnu var hedninge). «Antiqviteter» eller Antiqvitates er altså blant skriftene som handler om den gamle rene tro, som fogd Woldemar vil holde i hevd ved sitt regime på Anholt. Det åpner for at det er disse tre antikvitetene fogden elsker. Og akkurat som i tilfellet med hans spesielle behandling av voldsmennene, som han først dømmer til tremarksmenn og siden oppreiser, støter vi her på Christian 5.
Antiqvitatum utkom 1689, det vil si under Christian 5s regime, og er dedikert til enevoldsmonarken. Bartholin var kongelig antiquarius. Under eneveldet rådet en spesiell interesse for Danmarks angivelig ærerike fortid, som skulle bidra til å grunnfeste rikets storhet. Liksom under nasjonalromantikken, som også svermet for vikingene, var nasjonsbygging en prioritert sak. I Bartholins Antiqvitates kan man lese om de hedenske daners mot. Det står i sterk kontrast til den fremmedes påstand om at fogden holder den gamle tro i hevd for at de skal leve i fred og ro på øya. Holberg understreker i beskrivelsen av den gamle hedenske tro i Danmark at krig hadde en høy stjerne. Det hang sammen med forestillingen om at det bare var dem som døde i krig, som ble opptatt av Odin i Valhall, der krigerlivet kunne fortsette.
Den fremmede forteller at deres prest er meget lærd, han preker og døper vel. Ingen kan «med Skiel» si noe annet om ham. Igjen bringes juridiske begreper inn i statsbeskrivelsen for å understreke at den er vederheftig. Men som omtalt over, er ikke den fremmede et troverdig vitne. «Skiel» betyr her med billighet, rimelighet eller etter gjeldende vedtekter eller lover. I den betydning brukes ordet gjerne sammen med rett, med rett og skjell, og det er mulig vi skal se «med Skiel» som en forkortelse. Holberg bruker ofte dette uttrykket.
Inntrykket av at presten slett ikke preker vel, festner seg da den fremmede forteller at denne ikke har noen Bibel, men herlige postiller med kobberstykker i. Kort etterpå forteller han riktignok at hr. Niels viser til 1 Kor 6. Dette viser til liten kunnskap om Bibelen hos den fremmede, noe jeg kommer tilbake til. Hans opplysning om de herlige bøkene med kobberstikk bestyrker inntrykket av at eposets tidsplan er blitt skjøvet frem i tid. Vi befinner oss ikke lenger i 1608, men under eneveldet. Så sent som i 1633 ble det kun benyttet fire kobberstikk da Christian 4 gav ut sin påkostede Biblia; kongeportrettet og tre frontispise-illustrasjoner. Resten av illustrasjonene var eldre tresnitt. Det første kobberstykket i en dansk bok var portrettet av Frederik 2 i hans Biblia, som ble trykket 1589, etter kongens død. Her var alle de andre illustrasjonene tresnitt.
I kirken leser hr. Niels, presten, uten briller av en gammel lærd postill, som heter «Jertegns», utvilsomt Christiern Pedersens Jærtegnspostille fra 1515, som altså er førreformatorisk. At han «leser» uten briller, betyr helst at han kan den utenat. Justesen skriver i en note at man vet i hvilken kreditt Jærtegnspostillen var i gamle dager, da det var stor overtro blant folk. Til dette er å si at overtroen, eller demonologien, hadde solid feste i kongehuset og kirken under den lutherske ortodoksi på 1600-tallet; biskop Brochmand var en svoren demonolog. Det var øvrigheten som stod i bresjen for demoniseringen av mennesker. Spesielt utsatt var de såkalte kloke koner som besatt folkemedisinsk kunnskap, hvor magien spilte en rolle. Det var Christian 4 som tente flammen til heksebålene i Vardø (jfr. Innlegg III og IV). På Anholt er det gamle Gunnild som representerer den kloke kone og heks, det kommer jeg tilbake til.
Den fremmede forteller at Jærtegnspostillen bare handler om sannferdige mirakler og kan trøste og styrke dem som vakler i troen. Han avslutter perioden slik: «Man holder for, at han kand mer end Fadervor.» Det betyr at presten på Anholt har magiske evner, noe som tidens teologer, demonologene, tilskrev kontakt med djevelen. Den fremmede gir så et eksempel på hr. Niels’ store visdom, som altså baserer seg på magisk kunnskap. I fjor drev et skip lastet med korinter i land. Sognefogden Holck tok seks av tønnene. Den lærde hr. Niels, som kan finne skjulte ting i bøker når han leter etter det, noterte seg med en gang falskheten eller kjetteriet. Da han kom til kirken, sa han med høy røst at dette var noe helt nytt. I gamle dager kunne man ikke ta fra fogd og prest det som tilkom dem, og han viser til «de Corinthiers det siette». Den fremmede har forbigått sentrale detaljer når det gjelder den havarerte cargoen på Anholts kyst. Ettersom det gjerne er skip som driver i land, jfr. for øvrig Justesens note om at «Skibe holdes an», ville det være naturlig om det også var sjøfolk med i bildet. I tilfellet med Paarses jakt overlevde hele besetningen. Historien om tremarksmennene viser også at sjøfolk dukker opp på land. Loven har siden middelalderen vært tydelig når det gjelder eiendomsretten til vrakgods. Det er øverste offiser om bord som har ansvar for cargoen på vegne av eieren, en handelsmann eller kremmer, så fremt han ikke selv er eier eller -deleier. Det er kun i de tilfeller der eier ikke gjør krav på cargoen, at denne tilfaller den som har strandretten, som ofte var kongen. Men uaktet hvem som hadde rett til cargo og annet vrakgods, eller vraket, var han pliktig til å betale bergingslønn. Dette var en inntektskilde for folk som bodde ved steder som utgjorde en fare for skipsfarten. Her var det nok en gråsone når det gjaldt rapportering av ilanddrevet gods. Det verserer også historier om at folk unnlot å tenne fyret eller misledet skip for at de skulle gå på grunn. Dette inngår i bakgrunnen for Paarses havari (jfr. Innlegg VI).
På Anholt lever de av vrak. Fogden får nesten alt, litt mottar kirken. Noe drypper utvilsomt på folket som berger lasten, besørger transport og nøytraliserer brysomme sjøfolk. Det synes som om bildet av den anholtske næringsvei vrakgods må kompletteres med fjerning eller ufarliggjøring av fremmede. Ytre sett tjener fogd Woldemar, og hr. Niels, på at Gud sender eierløse skipsladninger i land på fogdens øy, mens virkeligheten, som dels forties, er at fogdens bander raner fremmedes eiendom og angriper dem på livet. Fremmede sjøfolk tvinges til å gi fra seg cargoen, som deretter blir registrert (jfr. Innlegg VIII).
For å komme tilbake til den gamle tiden da folk bare kunne tilrane seg fremmedes gods, kanskje etter å ha tatt dem til fange eller drept dem, må vi hoppe over den kristne middelalder og vende tilbake til hedendommen, kong Dans æra. Den gang endte danene i Hel etter døden, hvis de ikke hadde falt i kamp. Ut fra denne troslære er sognefogd Holck en kjetter.
Det er ikke enkelt å få et klart inntrykk av hva «sognefogd» betydde på 1600-tallet og tidlig 1700-tall. Generelt er å si at det var en person utpekt blant bøndene med en viss myndighet i sognet, for eksempel i politisaker, og rangerte under en høyere øvrighetsperson. Det står ingenting om hvorvidt Holck tok korinttønnene for å berike seg selv eller for å bruke fortjenesten til sogneformål. Blant oppgavene til sognefogden kunne være fattigforsorg, og det er mulig å oppfatte Holck som en motsetning til fogden og presten som bare tenker på seg selv. Prestens interesse for egen inntjening understrekes i eposet.
Sognefogd nevnes sjelden i Holbergs forfatterskap. I Peder Paars omtales hele tre sognefogder, så det kunne hevdes at dette var en overhyppighet. Peder Ruus nevner en Mads Sognefogd under sin utlegning om skjebnens tilskikkelse, da det begynte å blåse faretruende like etter at de hadde lagt fra land. Mads’ skjebne var å skulle dø på sotteseng. I tillegg omtales en Jens Poulsen Sognefogd, «som kunde dreje Loven, / Saa vel som nogen Mand paa Øen føre Ploven.» Poulsen er utvilsomt øvrighetens mann, motsatt Holck.
Hr. Niels’ påstand om at det ikke var slik i gamle dager at man kunne ta fra prest og fogd det som tilkom dem, underbygges med en henvisning til «de Corinthiers det siette». Den fremmede vet altså ikke at dette er et skriftsted i Bibelen. Det kan knyttes til hans påstand om at hr. Niels ikke har noen Bibel. Presten på Anholt har åpenbart brukt liten tid på å preke om Guds ord slik det fremgår av Bibelen for folket, som ifølge Luther var den viktigste oppgaven for en prest. Av stor betydning var det også at folket selv kunne lese Bibelen, derfor oversatte reformatoren den til et språk folket, tyskerne, kunne forstå.
Den fremmedes manglende kunnskap om Bibelen speiler de religiøse forholdene i Danmark. Det fantes ingen bibel som folket henholdsvis hadde råd til å kjøpe eller forstod. Christian 4s Biblia (1633) utkom i kvartformat og var altså utstyrt med fire kobberstikk i tillegg til en rekke tresnitt; en herlig bibel, men prisen var deretter. Den baserte seg på en eldre oversettelse av Luther Bibel og hadde et forståelig språk. Hans Poulsen Resens Biblia (1607) og Den Resen-Svaningske Bibel (1647) kom i rimeligere utgaver, men de var vanskelige å forstå for folket. Resens oversettelse var den første som utelukkende baserte seg på grunnspråkene hebraisk og gresk. Den meget lærde teologens mål var å oversette ordrett og følge setningsbygningen så langt mulig, og Resens bibel omtales gjerne som en ord-til-ord-oversettelse. Resultatet var stedvis knotete; ordene var på plass, men betydningen var vanskelig å få tak i, spesielt for menigmann. Kravet til bokstavtrohet skygget for betydningen av Guds ord, som var Luthers hovedfokus. Hr. Niels kan tolke Bibelen akkurat slik han vil; menigheten kjenner ikke teksten og kan ikke avsløre bedrageriet.
Det den fremmede, som Justesen omtaler som «den uvittige Bonde» i noten til «Voldmars Ret», har lagt merke til, er at den lærde presten kan finne skjulte ting i gamle bøker når han leter etter det. Dette bringer den fremmede som forklaring på henvisningen til 1 Kor 6. I flere bibelutgaver fra 1600-1700-tallet benevnes dette «Pauli Første Epistel til de Chorinther».
I sin preken trekker hr. Niels en linje fra «Chorinthier», innbyggere i Korint, til «Chorinter», tørkede små rosiner, og fra «det siette» kapittel til «6 Tønder». Både i Hans Poulsen Resens Biblia (1607), Christian 4s Biblia (1633) og Den Resen-Svaningske Bibel (1647) er formen «Chorinther» benyttet om korintere, innbyggere i den greske byen Korint, for øvrig utskipningshavn for korinter. Selv veksler Holberg mellom formene «Corinther» og «Corinthier» om korintere, blant annet i Peder Paars. I bibeloversettelsen fra 1647 benevnes 1 Kor slik: «Pauli Epistel til de Corinther». Ordet er altså det samme for korintere og korinter.
Dersom man baserer seg på en bokstavtro tilnærming til Bibelen der betydningen er avsvekket, kunne man hypotetisk oppfatte «Chorinther» som tørkede druer fra Korint, liksom presten på Anholt. Det er nærliggende å oppfatte hr. Niels’ bibelfortolkning som Holbergs satire over kirken og Resens Biblia og Den Resen-Svaningske Bibel, der betydningen av Guds ord fortaper seg i pedantisk bokstavtrohet. Sistnevnte ble etter hvert Danmarks offisielle bibel.
Hr. Niels’ bibelske forsvar for at fogden og presten skal ha alle korinttønnene som driver i land, har flere likhetstrekk med en historie fra kramboden i Kalundborg, som Peder Ruus forteller i Anden bog, Første sang. Den handler om den lærde Per Iversen, som elsker rosiner. Han er bibelkyndig og får i oppgave av kremmersvennen å oversette et bokark med «kråketær», som angivelig er gresk og elamittisk. Historien skal gjennomgås i neste innlegg.
I første delen av 1 Kor 6, 1-12, refser Paulus korinterne fordi de bringer tvister med sine kristne brødre for en hedensk rett. Han kritiserer også menigheten fordi de i det hele tatt strides med hverandre om materielle ting. Det skal ikke en sann kristen gjøre. LHS mener hr. Niels sikter til vers 8 (1907-ovs.): «Men I gøre Uret og plyndre, og det Brødre!» I eldre bibeloversettelser er verset lengre; her fra Resens Biblia: «Hvi lide i icke heller uræt / hvi tolle i icke heller Skade? Men i giøre uræt / oc skader / oc det eders Brødre.» Hr. Niels mener altså at sognefogden gjør urett og plyndrer sine kristne brødre, fogden og presten. Utsagnet kan like gjerne snus på hodet: Fogden og presten plyndrer sine trosfeller; sognefogden, sognets representant, og resten av beboerne på Anholt. Ranet legitimeres formodentlig med henvisning til «Voldmars Ret», som baserer seg på troen fra den hedenske kong Dans tid. Slik jeg argumenterer for i Innlegg XIII, er lov og rettsvesen på Anholt i praksis hedensk; ran av fremmede er tillatt, skjønt dette tildekkes. «Antiqviteter» som skildrer danenes dødsforakt, som var forankret i troen på et evig krigerliv i Valhall, er fogdens yndlingslesning.
I 1 Kor 6 refser altså Paulus den kristne menigheten fordi de bringer uenighet om eiendomsrett, en handling som i seg selv er forkastelig, til en hedensk domstol. For forståelsen skal jeg sitere fra Nettbibelen. Kap 6 innledes slik: «Når en av dere har en sak mot en annen, hvordan kan han da våge å legge den fram for de urettferdige og ikke for de hellige?» «de urettferdige» er de som ikke er kristne, og det oversettes i en del utgaver med «hedninger».
Liksom Paulus refser korinterne (korintene) som krangler om hvem som eier hva, kritiserer Holberg presten på Anholt (les kirken i Danmark) fordi han bruker Bibelen til å forsvare fogdens og sin egen rett til å bemektige seg alt vrakgods i øyriket. Folket derimot får ingenting, utover det som drypper på dem i form av bergingslønn etc. Retten til vrakgods er slik jeg har omtalt i en rekke innlegg, skalkeskjul for kongens tollrett, som i Øresund ble utnyttet i den grad at det mer lignet ran av fremmede skip, «havaristene».
Det var Erik av Pommern som kom på den innbringende idé å kreve toll av utenlandske handelsskip, som passerte den trangeste del av Øresund på vei til Østersjøen. For å sette makt bak kravet bygget han borgen Krogen i 1420-årene. Tollinnkrevingen, hvis hele overskudd gikk til kongen, ble innledet i 1429. Etter hvert kom den maktarrogante Erik i konflikt med samtlige riksråder i de tre Kalmar-landene. Han fortrakk til slottet Visby på Gotland, og i tur og orden oppsa riksrådene i de enkelte landene sin troskap til kongen. Erik livnærte seg under årene på Gotland som sjørøver; angrep handelsskip og ranet lasten. Innstifteren av Øresundstollen som etter hvert vokste til å kunne lignes med ran av fremmede skip, endte altså med å rane fremmede skip på Østersjøen. Ringen var sluttet.
Under Frederik 2, som oppførte Kronborg over Krogen, gikk tollen over fra skipstoll til varetoll. Det førte til en betydelig økning av inntektene. Men den som øket tollen så mye at «ran» passet bedre enn «fortolling», var Christian 4. Inntektene fra Øresundstollen var altså kongens penger, og det var kongen som fastsatte betingelsene for tollen og tollsatsen. Riksrådet var fullstendig avskåret fra den enorme pengeflyten inn til Danmark. Det er nærliggende å trekke linjen til forholdene på Anholt, der «Skibe holdes an» og størstedelen av inntekten fra ilanddrevet «vrakgods» ender i fogdens lomme, mens presten også får litt. Hr. Niels gir en religiøs legitimitet til fogdens vrakrett, noe som trolig gjør ham fortjent til belønning. I neste innlegg skal jeg altså omtale den bibelkyndige Per Iversen som belønnes med rosiner av Peder Ruus for sin oversettelse av et ark med «Krage-Tæer», høyst sannsynlig fra en bibel med originaltekst på hebraisk og gresk.
Direkte etter omtalen av Hr. Niels’ preken om «de Corinthiers det siette» forteller Mikkelsen:
«Den gode Christen Holck stod som et slagtet Faar,
Og mercket tydelig, at Præsten om de Tønder
Vist havde noget læst. Hvad ere dog vi Bønder
Mod slige lærde Mænd, som al vor Idret see,
I gamle Bøger, og kand al vor Vid belee.»
Sognefogden er altså en bondefogd, det vil si en bonde som er utvalgt til å ta hånd om en del av oppgavene til fogden og rangerer under denne. Det råder en motsetning mellom den underordnede sognefogd og øvrigheten, fogd Woldemar, når det gjelder fordeling av fremmed vrakgods. Det er verdt å merke seg sognefogdens navn, Christen Holck. Dette het også en av riksrådene under Christian 4s regime, som var den sterkeste kritiker av kongens politikk. Dersom man søker på «Christen Holck» på Ludvig Holbergs skrifter, finner man kun sognefogden i Peder Paars og riksråden. Det kan tyde på at sognefogden sikter til den kongekritiske riksråden. «et slagtet Faar» i en bibelsk sammenheng konnoterer mot sauen som offerdyr; sognefogden ofres på øvrighetens alter.
Christen Holck (1558-1641) ble utpekt til riksråd i 1596. Etter hvert som Christians ekspansive utenrikspolitikk tok form, vokste Holcks motstand og en periode fikk han få diplomatiske oppdrag av kongen. Det var Holck som skrev riksrådets avvisende betenkning mot Christian 4s krigsproporsjon overfor Sverige i 1604, da de truet med sin opprørsrett. Først i 1621 dukket Holck igjen opp i diplomatiet; da som riksrådets representant på fyrstemøtet i Segeberg. Holck så det som sin oppgave å hindre at Christian 4 førte en for aktivistisk tysk politikk. Han regnes som den av riksrådene som så med størst misbilligelse på kongens tilnærming til den nedersaksiske krets’ «konsorter og lemmer». Videre var han sterk motstander av at kongen baserte seg på leiesoldater i sin aggressive nordtyske politikk. Han hadde heller ingen sympati for Christians posering som den protestantiske tros forsvarer.
Holberg, som så det som skjedde i historiens lys, visste at dersom Christen Holck og riksrådet hadde vunnet frem med sin defensive politikk, ville Danmark blitt spart for den største ulykken i landets historie frem til da. Året etter Christian 4s tap i Keiserkrigen ved Lutter am Barenberg i 1626 invaderte keiserens tropper Jylland, som de plyndret og satte i brann. Det var ikke bare general Wallensteins soldater som deltok i ødeleggelsene, men Christian 4s egne hvervede soldater, som hadde sluttet seg til fienden.
Peder Paars avslutter med at Dorothea rammes av tolv onde varsler på én og samme dag: «Af saadant iisnet blev skiøn Dorotheæ Blod, / Hun merckede, at en Ulycke forestoed.» Passasjen skal kort omtales her til støtte for tolkningen av sognefogd Christen Holck som en hentydning til riksråden med samme navn. Det første alarmerende tegnet er at skjødehunden Fidelle ble stående og skrape med føttene, noe Dorothea ut fra erfaring tolket som et ondt varsel. Skjødehunder tilhører en dyreart som nyter det privilegium ikke å bli slaktet og spist, vel å merke i fredstid. Dette temaet debatterer Holberg i det vide og brede i «Epistel 69, Tomus I». I avslutningsscenen skjer det så noe som truer Fidelles privilegerte plass i Dorthers skjød. Tyske Jochum, en sentral historisk kilde for Hans Mikkelsen, tidfester Fidelles underlige oppførsel med stor nøyaktighet: Den inntreffer i samme stund som Paars blir hvervet av Niels korporal med Christian 4s Corona danica, som ble slått første gang i 1618, året for Trettiårskrigens begynnelse. At Fidelle skulle ha særlig grunn til engstelse ved inngåelse av en soldatkontrakt, har en naturlig forklaring: I krigstid opphører fredningen av hunder og katter. Dette forholdet er kjent fra en rekke kriger, spesielt når folk er beleiret. Under Grevefeiden (1534–36), da Christian 3 beleiret København, oppstod en fryktelig hungersnød i byen da "de Belejrede maatte æde Hæste, Hunde, Katte, Krager (...) (Dannemarks Riges Historie). Fidelle, varslerhunden til Dorothea, oldenborgernes stammor, værer at soldathvervingen, nemlig Christian 4s i Tyskland, vil ende med krig, som er det verste som kan skje for en skjødehund. Av kriger som hadde rast på europeisk jord var det på Holbergs tid ingen som hadde overgått Trettiårskrigen i grusomhet. Keiserkrigen regnes som en del av Trettiårskrigen
Det er mulig at sognefogden Christen Holck undertekstlig viser til den siste danske riksråd som med klokskap og mot prøvde å stanse den dumdristige kongens ærgjerrige planer som skulle vise seg å være til stor skade for landet. På Anholt finnes ikke noe råd, bare en fogd som med kirkens velsignelse styrer etter sin egen lov som han ikke viser til noen, akkurat som i øylandet Danmark under eneveldet.
Litteratur
Om Christen Holck; Dansk biografisk leksikon
