Da Bibelen ble oversatt som en abc og grammatikk
I Anden bog, Første sang er det en
passasje som peker tilbake til den fremmedes beskrivelse av religionsforholdene
på Anholt, med prestens tolkning av 1 Kor 6 som legitimering av fogdens og sin
egen rett til seks ilanddrevne tønner med korinter. Et sentralt spørsmål i
begge passasjer er hvordan Bibelen skal oversettes og utlegges. Jeg skal derfor
foregripe omtalen.
Peder Paars og følge er arrestert; han og svennen Peder Ruus er plassert i Store sal i fogdegården. Prinsipalen
drømmer søtt om krigsmarkens utfordringer og røper dermed en interesse utover kremmervirksomheten:
krigføring. Etter hvert skal det vise det seg at kremmeren mener han selv er
best til absolutt alt. Midt i Paars’ krigsfantasier slipper Ruus en dundrende
fis. Kremmeren tror utladningen er en militærtromme, spretter opp og løper
storm mot inventar og vinduer. Ruus forteller hva som har skjedd; Paars frykter
ødeleggelsene på Store sal vil bringe dem til galgen. Svennen forteller da følgende:
«[…] O hvilke slemme Flatus!
(De kaldes saa paa Græsk) den
lærde Hypocratus,
En gammel Jydsk Doctoor for otte
tusind Aar,
Har skrevet saa der om: Hvis de
ey Udgang faar,
Da giør de meget ont, en ærlig
Mand kand dræbe,»
Ruus skulle ønske at han hadde
det skriftet nå, for det ville sikkert kunne ha reddet dem. Paars sier at en
slik bok ikke ville ha hjulpet dem i retten, og spør så hvordan svennen er
blitt så lærd.
Ruus’ utsagn, som inneholder tre
åpenbare feil, virker unektelig morsomt. «Flatus» er ikke gresk, men latin,
Hippokrates er selvfølgelig ikke fra Jylland, og det er heller ikke 8000 år
siden den greske legen nedtegnet sine skrifter. På den annen side vitner utsagnet om
stor lærdhet, for Hippokrates (ca. 460 f.Kr.–377 f.Kr.) har vitterlig frarådet
at fiser holdes tilbake. Sigurd Müller skriver i «Til ‘Peder Paars’»:
«Saa har jeg da henvendt mig til
vor lærde Medicinalhistoriker, Professor, Dr. med. Julius Petersen med
Anmodning om Oplysning i denne Sag og har haft den Glæde at modtage følgende
Svar: ‘Deres Formodning om, at det hippokratiske Citat ikke er grebet ganske ud
af Luften, er fuldkommen rigtig. Der er virkelig i et hippokratisk Skrift, ‘’Koiske
Prognoser’’ […], der bestaar af aforistiske Sentenser, ogsaa en Passus om
Flatus i prognostisk Henseende, hvilke jeg vil gengive efter min gamle
lundensiske Ven Prof. Lönegrens omhyggelige Oversættelse:
‘’Bedst er det, om Tarmluften
afgaar uden hørlig Lyd. Men det er bedre, at den afgaar med Bulder, end at
den trænges tilbage. Dog antyder Luftafgangen, hvis den sker paa saadan
Vis, Tilstedeværelsen af haard Sygdom og Delirier, for saa vidt da Patienten
ikke lader det ske med Vidende og Villie.’’"
Bak kremmersvennen, hvis lærdhet har
åpenbare mangler, aner vi den store lærde Holberg selv.
Ruus svarer på Paars’ spørsmål om
hvor han har sin lærdhet fra, med historien om den lærde studenten Peer Iversen og dennes besøk i
kremmerboden i Kalundborg.
En gang fant Ruus to gamle blader
eller boksider i boden, og ville straks lage kremmerhus av dem. Etter
opplysningen står et komma, deretter følger Justesens note til «Hypocratus», der
han med et velvalgt eksempel kommenterer at enfoldige mennesker tror alt er
skjedd i deres eget land, og så presenteres vi for historien om Iversen.
Ruus kjente Iversen, som også Paars vet hvem er, for noen år siden i Kolding. Sannsynligvis
antyder Holberg med dette at kremmersvennen har tjent i Kolding, slik vi får
vite at han har gjort i Flensburg. Dette var viktige danske havne- og handelsbyer.
Kolding ligger i Syd-Jylland, ved grensen til Tyskland, mens Flensburg ligger
på tysk side, i Slesvig-Holstein, som tidligere tilhørte Danmark. I begge byene
oppførte Christian 4 prektige byggverk, som Kjempetårnet på Koldinghus og
byporten Nordertor i Flensburg.
Det har neppe vært vanskelig for
en kremmersvenn å få ansettelse i Kolding, men hvilken bestilling eller ærend kan Peer Iversen ha hatt? Spørsmålet kan også stilles slik: Hva gjorde den lærde studenten i Kolding? Sannsynligvis har det vært en latinskole i byen, der Iversen
eventuelt har vært lærer eller hører. Det er også mulig Kolding er nevnt på
grunn av en sak om teologisk uenighet som ble ført på Koldinghus under
herredagen 21. februar 1614. Her vant teologen og bibeloversetteren Hans Poulsen
Resen, som hadde kongens støtte, over motstanderen, presten i Stk. Nicolai kirke
i København, bergenseren Oluf Jensen Kock. Dommen, der Kock ble landsforvist,
var springbrettet for Resens geistlige karriere; året etter ble han utnevnt til
biskop over Sjællands stift. Hans Poulsen Resen kommer jeg tilbake til. Ruus’
kontakt med Iversen i Kolding kan ha vært av samme slag som i Kalundborg. Ruus
forteller følgende om den lærde:
«Hand elsker gierne sødt, Rosiner, Mandler,
Sucker, / Hand ofte gaar forbi vor Bod, og dybt sig bucker […]»
Den lærde Iversen kryper for å få
rosiner og andre søte importvarer. Ruus synes han ser dum ut, men vedgår at han
er slem (skarp) i sin teologi og lærd. Selv om Ruus bare er en kremmer, vet han
dette fordi Iversen ser så uflidd ut, og «grunnlærde» folk er nøye med å gi
inntrykk av at de ikke bryr seg om sitt ytre. Hele Kalundborg roser Iversen for
hans lærdom, fordi han hverken vasker hender eller binder opp hosene. Den som kler
seg pent og etter moten, vil aldri få reputasjon for lærdom. Holberg ble også beskyldt
for å kle seg for pent. Til sitt forsvar sier professoren at han tar hensyn til
omgivelsene, det vil si at han kler seg slik som de andre.
En dag bad kremmersvennen Iversen
komme inn. Den lærde taler med ham om bladene i boden, som altså Ruus nevner
innledningsvis i passasjen. Det dreier seg om papirblader eller -ark som brukes
til kremmerhus eller annen innpakning. I vertshusscenen i Fjerde bog, Første
sang uttrykker spissborgeren Jens Pedersen bekymring for varsler i tiden, som
han mener peker mot verdens undergang. Blant de illevarslende tegnene han har
notert seg, er følgende: «af Jertegns Postill jeg for nylig saae et Ark, /
hvorudi Spege-Lax og Pølse var indsvøbet.» Dette viser at innenfor eposets
ramme reduseres religiøse bøker, som en gang ble tillagt stor betydning, til
innpakning av matvarer. Om det faktisk var slik på Holbergs tid at kasserte
bøker ble anvendt til innpakning av kramvarer, er jeg ukjent med. Det bringer tanken på senere tiders bruk av kasserte aviser som innpakning av blomster, fisk etc.
Hvorvidt dette skal oppfattes
metaforisk i den forstand at religiøse tekster brukes til befordring av handelsvarer
og at de overtrumfer den religiøse teksten, får være et åpent spørsmål. Det er
ingen tvil om at hr. Niels utnytter 1 Kor 6 til forsvar for fogdens og sin egen
rett til alle tønnene med korinter som havner på Anholts strand.
Ruus sier til Iversen: «see et
Skrift, som jeg ey kand forstaae, / Thi det forbandet var, som Krage-Tæer saae.»
Dette er trolig skriften på de to gamle bladene som Ruus nevner innledningsvis
i passasjen. Samtidig taler han om «Bladet» som Iversen får i hånden, noe som
skaper usikkerhet om det dreier seg om begge eller ett av bladene.
Ruus hevder at den lærde står i
forbindelse med fanden, for han svarer med en gang «at det Grædsk og Elamitisk
var.» Dette fremtrer som en parallell til det Ruus forteller om presten på
Anholt; hans forstand på gamle bøker tyder på at han har magiske evner.
Kremmersvennen veier opp en halv
kilo rosiner og sier:
«Peer, jeg veed at du forstaar
din Bibel,
Som Else Skole-Moer sin A. B. C.
og Fiebel,
[*] Du otte gange har sputert i
Kiøbenhavn,
Og derved hos hver Mand
forhvervet dig et Navn.
Hvis du vil dette Skrift udlegge
og forklare,
Da otte Skilling kand du i
Rosiner spare.»
Det er verdt å notere seg at den
bibelkyndige Iversen belønnes med rosiner for å oversette tekster på gresk og
elamittisk, to språk som begge kan peke mot Bibelen. Bibelen er opprinnelig skrevet
på hebraisk og gresk, og oversettelse av elamittisk er omtalt i skriftstedet
som Ruus henviser til. Oldtidsriket Elam lå sørøst
for Babylonia, i dagens Iran. Presten på Anholt, som tolker Bibelen til fordel
for fogdens og sin egen fortjeneste, får altså korinter, en type små rosiner,
formodentlig som belønning for sin støtte til øyrikets øvrighet, fogden. Sammen
med flere andre tekstlige forhold kan det tyde på at de to arkene/arket med
kråketær på «Grædsk og Elamitisk» sikter til kasserte bibelsider på hebraisk og
gresk, som lider den triste skjebne å ende som innpakningspapir i en dansk
kremmerbod.
Justesen har en note til Iversens
svar om at skriften er gresk og elamittisk: «Eftersom Græker og Elamiter staar
sammen i Bibelen, saa tænkte hand at det var et.» Det er mulig Ruus, som bruker
«Skrift» i nøytrum, mener skriften på begge de to omtalte bladene. Det ville
forklare Iversens påstand om at det er to skrifttyper, gresk og elamittisk.
Justesen forholder seg til oppfatningen om at det er én skrift.
Kort etterpå omtales den meget
lærde Peer Povlsen, og hans tekster bærer preg av at han har «Magasiner / Af
lidt Hebraisk og Grædsk». Hebraisk og gresk nevnt sammen viser utvilsomt til
Bibelens originalspråk; Justesens note peker mot Apostlenes gjerninger. Det
er verdt å merke seg at i slutten av sangen etterlyser Ruus Peer Iversen for at
denne skal forklare på hebraisk en historie om magiske søvngjengere, som kan
«allehaande Sprog og Tungemaal». Det viser at den lærde, som hevder å kunne
gresk og elamittisk, også mestrer hebraisk. Dette er da også en forutsetning
for å kunne omtales som bibelkyndig. Søvngjengere som kan alle slags språk,
peker på sin side tilbake til Iversens identifikasjon av skriften på bladet/bladene
i kremmerboden som gresk og elamittisk.
Det fremgår altså ikke klart
hvorvidt Ruus fritter ut Iversen om begge de to gamle bladene med kråketærskrift
eller bare ett av dem. Her må det skytes inn at gresk skrift åpenbart fremstår
som kråketær for kremmersvennen, hvis kunnskap ikke omfatter gresk. Det er
heller ikke sikkert om Iversen uttaler seg om skriften på begge eller ett av
bladene. Denne uklarheten kan være bevisst fra Holbergs side. Kanskje ønsker
han å tåkelegge sin mening, fordi den inneholder kritikk av øvrigheten; konge
og kirke.
Det kan hevdes at heller ikke
Bibelen er klar på alle punkter i Apostlenes gjerninger 2, som Justesen
henviser til. Kapitlet forteller om det såkalte pinseunderet, da apostlene
oversatte evangeliet om Jesus for jøder fra forskjellige land, som enten var kommet
til Jerusalem for å feire pinse eller bodde i byen etter tidligere utlendighet.
Nettbibelen (min kursivering):
«Da pinsedagen kom, var alle
samlet på ett sted. 2 Plutselig lød det
fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de
satt. 3 Tunger som av ild viste seg for
dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. 4 Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og
de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.
5 I Jerusalem bodde det fromme
jøder fra alle folkeslag under himmelen.
6 En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble
stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget morsmål bli talt. 7 Forskrekket og forundret spurte de: ‘Er de
ikke galileere, alle disse som taler? 8
Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål? 9 Vi er partere og medere og elamitter,
folk som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, 10 Frygia og
Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, 11
jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds
storverk på våre egne tungemål!»
Under pinseunderet, da Evangeliet oversettes slik at folk med forskjellig språkbakgrunn skjønner det som sies, står elamitter sammen med jøder fra andre land. Det er dette Justesen sikter til med noten. Riktignok nevnes ikke grekere her, men det ville være underlig om det ikke også befant seg greske jøder «blant alle fromme folkeslag under himmelen». Kanskje kan utelatelsen av grekere skyldes at evangeliene er skrevet på gresk, til tross for at Jesus og apostlene snakket arameisk. Gresk var fellesspråket i Øst-Romerriket, som mange kjente, selv om det ikke var morsmålet. Dersom apostlene preket på gresk, ville det ikke være nødvendig med oversettelse. Dette får være et åpent spørsmål. Det som er sikkert, er at den bibelkyndige Iversens svar og Justesens note peker mot Bibelen, i det siste tilfellet mot apostlenes oversettelse av Evangeliet. Dette understøtter hypotesen om at oversettelse av Bibelen er hovedtema i passasjen.
Iversen lurer kremmersvennen ved å hevde at skriften er gresk og elamittisk; slik får Holberg lurt inn en referanse til «oversettelsesunderet» i Apg 2. Det samme uttrykket finnes i Erasmus Montanus Eller Rasmus Berg (1731). Erasmus (Rasmus) er blitt kjørt hjem fra København av en Rasmus Nielsen, trolig en bonde (jfr. Ludvig Holbergs Skrifter). I første akt, scene 6 forteller Erasmus' bror, Jacob, til faren, Jeppe, at Rasmus har sverget på at passasjeren ikke gjorde noe annet hele veien enn å disputere på «Grædsk og Elamitisk» med seg selv. Undertiden stirret han så grundig på månen og stjernene at han falt ut av vognen tre ganger. Det er naturlig å oppfatte det slik at den nyutdannede baccalaureusen har snakket høyt for seg selv på et språk vognmannen ikke har forstått. Denne har så spurt den lærde om hvilket språk det dreier seg om, og så har Erasmus svart gresk og elamittisk, som Rasmus har godtatt av mangel på lærdom. Dersom den «uvittige» vognmannen hadde hatt kunnskap om det som faktisk står i Bibelen, ville han skjønt at svaret var feil.
På Holbergs tid var det ennå
ingen lærde som hadde klart å dekode de elamittiske innskriftene. Heller ikke i
dag har man nådd frem til full forståelse av elamittisk skrift og språk. Både Iversen
og Erasmus Montanus lurer altså alminnelige mennesker, og man kommer på den
tanke at lureriet ikke begrenser seg til elamittisk skrift, men også gjelder temaer
av større betydning for folk flest. Det skal snart bekreftes i Iversens
tilfelle.
Sentralt i pinseunderet er
formidling av Evangeliet på språk som folk kan forstå. Apostlene fylles av den
hellige ånd, som setter dem i stand til å oversette fra arameisk eller gresk
til et hvilket som helst fremmed språk som de tilstedeværende jødene taler. Skriftstedet
kan stå som et forbilde for oversettere av Bibelen; deres sinn må være fylt av
et ønske om å oversette teksten på hebraisk og gresk slik at folket kan forstå
Ordet, Guds budskap. Her foregår Iversen med et dårlig eksempel.
I Ruus’ replikk til den lærde
Iversen, «Peer, jeg veed at du forstaar din Bibel, / Som Else Skole-Moer sin A.
B. C. og Fiebel», siktes det til tekstmateriale som ble brukt i leseopplæringen.
«A. B. C.» er en lærebok i lesning, «Fibel» er et eldre navn på abc. Her kan
det muligens være en forkortelse for fibelbrett, der et ark med alfabetet, noen
stavelser og en kort tekst var limt på en tretavle, vanligvis med skaft. Fibelbrettet
kunne brukes sammen med en abc. Av grunner som vil fremgå under, sikter Holberg
trolig til en abc; «Fiebel» er rimord til «Bibel», og det er sammenhengen
mellom bibel- og abc-/fibelteksten som er poenget her.
På Holbergs tid ble det bare
brukt katekisme-abc-er i Danmark og Norge (jfr. Litteratur). I en katekisme-abc
er vekten lagt på den religiøse teksten, som Fadervår, Trosbekjennelsen og De
ti bud. Den andre typen abc, som ble tatt i bruk senere, billed-abc-en, er
utstyrt med bilder som illustrerer bokstavene.
Førsteinntrykket av Ruus’ uttalelse
om at den lærde forstår sin bibel som Else skolemor sin abc, er utvilsomt positivt.
Det er for øvrig verdt å notere seg at Ruus omtaler Iversens forstand på Bibelen
idet han gir ham oppdraget med å utlegge teksten på bokarket/-arkene.
En skolemor er nødvendigvis godt
kjent med den korte abc-teksten, rundt 16 sider. Når Iversen forstår Bibelen
likedan, vil man gjerne tenke at han kjenner den lange kompliserte teksten like
godt. Men hvis man leser uttalelsen grundigere, ser man at den åpner for en annen
betydning: Det er måten å forstå teksten på, som er lik.
En skolemor har ingen akademisk
utdannelse, snarere praksis i leseopplæring, for eksempel av egne barn ved
hjelp av salmebok og katekisme, kanskje et abc- eller fibelbrett. Hennes mål er
ikke at barn i alderen seks–ni år skal forstå trosbekjennelsen og de
andre katekismetekstene, men at de skal lære seg å lese ordene. Når de mestrer
dette, kan de gå over til å lære dem utenat. Det var ikke forståelse av katekismens
budskap som betydde noe når presten undersøkte hva barna kunne av kristendom,
eller når degn eller biskop overhørte ungdommen ved visitaser; det var å ramse opp ordrett det som stod der utenat.
I Anden bog, Anden sang fortelles
det om striden på Anholt mellom Per degn og Gamle Gunild. Degnen hater Gunild
fordi hun underviser barn og holder en «Puuge-Skole», det vil si en forberedelsesskole
for de minste barna. Degnen mener det er hans rett å undervise barna. Konflikten
kan peke mot Christian 5s Danske Lov, 2-18-13, som påbød at alle pugeskoler skulle
nedlegges. Motsatt skolemødrene hadde degnen en viss akademisk bakgrunn; det
var et krav at han skulle være student. Dette ble riktignok ikke alltid
etterfulgt.
Holbergs omtale av Else skolemors
abc-forståelse sikter til katekismetekstene. Ettersom hennes oppgave er å lære
små barn å lese ordene, er det strengt tatt ikke nødvendig for henne å forstå noe
utover ordenes direkte betydning, deres denotasjon. Else har en i dobbelt
forstand bokstavelig oppfatning av ordet. Hun skal legge vekt på hvilke
bokstaver og stavelser det er i ordet og dets bokstavelige betydning. Ordenes
konnotasjon, deres overførte betydning, som er avhengig av sammenhengen de står
i, behøver ikke den bry seg med som underviser barn ned til seksårsalder, som senere
vil avkreves å gjenta teksten ordrett utenat. Man kan forestille seg en
skolestue der en eldre kvinne leder en barnegruppe, kanskje fra seks til ni år,
gjennom katekismeteksten stavelse for stavelse. De enkelte ordene var grafisk
oppdelt i stavelser med bindestrek. Dersom man tar undervisningen som
utgangspunkt, er Elses abc-forståelse dårlig. Dette får konsekvenser for den
lærdes, student Iversens, forståelse av Bibelen.
Tolkningen kan understøttes av en
detalj som nevnes under Mikkelsens oppramsing av Ruus’ ferdigheter litt
tidligere i Første sang. Ruus hadde ikke gitt seg i kast med «Grammatica» (Jens
Dinesen Jersins Grammatica latinæ præcepta majora fra1640, som var
beregnet for de øverste klasser), men hadde nøyd seg med Donat. Donat sikter
til en latinsk begynnergrammatikk av Aelius Donatus, som ble brukt i skolene.
Donatus har skrevet to grammatikker, en liten og en stor, og det er utvilsomt
den lille det siktes til. Videre
forteller Mikkelsen:
«Sin Credo kunde han, som andre
sine Liige;
Skiønt han det ey forstod, men
det vil intet siige,
Hans egen Hører, som var dog en
dygtig Mand,
Det kunde legge ud, lidt bedre
end som hand.»
Dette bekrefter at
katekismeundervisningen hos skolemor i pogeskolen, der man får anta kremmersvennen
har gått, ikke leder til forståelse av katekismeteksten, her Trosbekjennelsen. Likevel
kan Ruus Trosbekjennelsen like godt som andre med tilsvarende bakgrunn
som ham. Det betyr at han kan den utenat, men skjønner ingenting. Hans hører,
det vil si underlærer på en lærd skole, kunne utlegge den litt bedre enn
han.
Det står ikke at det er
bibelblader Iversen skal oversette, «udlegge og forklare», for Ruus, men som
omtalt, peker rammen mot Bibelen. Det kan understøttes av teksten som følger
etter, som snart skal omtales. Vi antar altså at det er blader fra Bibelen den
lærde studerer, som han «Udlægger Ord fra Ord, som det var hans Donat.»
Betydningen av kremmersvennens
sammenligning mellom den lærdes forståelse av kråketærne på bladet/bladene og Donat,
kan som i tilfellet med Else skolemor og abc-en virke som ros; Iversen er like
flink til å forklare eller utlegge gresk og elamittisk som den latinske begynnergrammatikken.
Samtidig åpner sammenligningen for en undertekst: Iversen oppfatter teksten på
bladet/bladene (les bibelsidene) som en begynnerbok i grammatikk; han utlegger
ordenes grammatiske eller språklige side, for eksempel kjønn, tall, kasus.
Sammenligningen mellom den lærdes utlegning av bladet/bladene med gresk og elamittisk (les hebraisk) skrift og nivået på abc-undervisningen og en latinsk begynnergrammatikk bringer tanken på Hans Poulsen Resens bibeloversettelse fra 1607, som er omtalt i innlegget 8.11.2023, «Fogd Woldemars vrakrett og de seks tønnene med korinter» (revidert):
Resens oversettelse var den
første som utelukkende baserte seg på grunnspråkene hebraisk og gresk. Den
meget lærde teologens mål var å oversette ordrett og følge setningsbygningen så
langt mulig. Resens bibel omtales gjerne som en ord-til-ord-oversettelse og
språket som et slags hebraisk-dansk og gresk-dansk. Ordene, som Resen oversatte
helt bokstavelig, var på plass, men betydningen var vanskelig å få tak i,
spesielt for menigmann. Kravet til bokstavtrohet skygget for betydningen av
Guds ord, som var Luthers hovedfokus.»
Fortellingen om hr. Niels’ lesning
av 1 Kor 6 om apostlene som oversatte evangeliet, der han oppfattet «de Corinther»,
korinterne, som korinter, kan tolkes som en satirisk fremstilling av Resens bokstavelige
bibeloversettelse.
I «Epistel 60», som er en satirisk forsvarstale for Fanden, skriver Holberg at mottageren ikke må vise dette brevet til noen, spesielt ikke til hr. Niels eller Peder degn «de samme kunde forklare alting efter Bogstaven, og deraf tage Text til Prædikener.»
Kremmersvennen blir så imponert
over Iversens lærde utlegning, at han får tårer i øynene. Det er likevel
ingenting som tyder på at han forstår den, og han spør: «Petrus! har mand ey
den Bog paa Tydsk, / Jeg veed der ikkun lidt af Skrifter er paa Jydsk.»
Justesen forklarer i en note at Ruus ikke turte å si bare Per mer, fordi han fornemmet
at personen var «saa meget lærd». Iversens utlegning fremtrer i tillegg til å
være en ord for ord-oversettelse altså som sprenglærd. Det peker med stor
sannsynlighet mot Resens Biblia. Ruus’ etterlysning av en tysk
oversettelse, peker i så fall mot Lutherbibelen, som var oversatt for at
alminnelige mennesker skulle ha tilgang til Guds ord og ikke være avhengig av et
presteskap som stod over dem. Lutherbibelen var utgangspunkt for flere danske
bibeloversettelser, som Frederik 2s og Christian 4s, som var forståelig for
folk flest, men som var vanskelig å skaffe seg (jfr. innlegget 8.11.2023). Vi skal notere oss den lærdes svar.
Iversen mener det er en synd å
skrive på morsmålet, for da vil håndverksfolk bli lærde; mang en bonde vil driste
seg til å si at det er snakk, det som doktorene lærer. Vi lærde må sørge for,
sier han, at vi holder visse ting for oss selv. Nå innbiller de dem at blekk er
laget av most eller saft, himmelen av glass og at månen er av ost. Justesen
skriver i en note at Iversen tale er «noget eqvivocque», noe tvetydig. Han
synes å tale ironisk, men Ruus tar det i det minste for alvor. Poenget er at de
lærde lurer folket til å tro på ting som åpenbart er feil. Dette kan de gjøre
fordi det ikke finnes bøker på dansk, det gjelder spesielt bibler, som kan bevisstgjøre folket slik at de
avslører de lærdes løgn. Den lærde stand i Danmark er altså interessert i å
holde folket i uvitenhet, slik at de godtar deres feilaktige utlegninger i trosspørsmål av betydning for regimet. På
toppen av den lærde stand står den geistlige øvrighet med Sjællands biskop i
spissen.
Etter herredagen på Koldinghus da
Resen ble frikjent for beskyldningene til Olaf Kock, vokste altså
bibeloversetterens makt. Selv om han måtte love å uttrykke seg etter de vanlige
danske talemåter i trosspørsmål, gikk han etter hvert inn for en teologi som
fullstendig utelukket den menneskelige fornuft. Dansk biografisk leksikon
skriver:
«Iøvrigt har hans teologiske
irrationalisme også en klar politisk baggrund: det var i den stadig stærkere
centralmagts interesse at der blev sat en stopper for folks forsøg på at tænke
selv. Og her bød R. sig til. Selv hans forskellige akademiske tesesamlinger er
på deres vis mønstergyldige gennem deres uforståelighed.»
Kirken er kongemaktens tro tjener;
etter reformasjonen inngikk konge og kirke et partnerskap som ble ytterligere
forsterket i tiden som fulgte. Under eneveldet ble kongen dyrket som en gud med
kirkens velsignelse. Kongeloven (1665) var kongedyrkelsens konstitusjon.
Iversen stiller spørsmålet om hvordan
det ville gå med de lærde i «Pavedommet», landene som var underlagt pavens
makt, dersom Bibelen var på valsk, de romanske språk; ordet brukes spesielt om
fransk og italiensk. Spørsmålet speiler bibelforholdene i Danmark; folket hadde
ingen bibel oversatt fra hebraisk og gresk på et språk som de kunne forstå. Man
kunne stille det retoriske spørsmål om hva som ville skjedd med de lærde i
«kongedommet», dersom Bibelen hadde vært på dansk? Vi ser bort fra Resens Biblia,
som var på hebraisk-dansk og gresk-dansk og folket ikke forstod. Iversen svarer
selv; folket hadde skjønt at det bare var snakk, det som de lærde innbilte dem;
folket ville bli rebelsk og ikke lenger holde seg i sitt skinn. Han sikter til det
valske folket, men vi kan ut fra den tekstlige rammen gjøre svaret gjeldende
også for det danske folket. Det samme gjelder for folket på Anholt, et satirisk
bilde av Danmark, der presten innbiller menigheten at 1 Kor 6 forbyr noen å ta
seks tønner korinter fra en fremmed skipslast, fordi alt vrakgods
tilhører fogden og presten, jfr. innlegget 8.11.23, «Fogd Woldemars vrakrett og
de seks tønnene med korinter».
Iversen håper aldri noen vognmann
i hans tid blir så kjekk at han tør si: «Peer, du taler som en Giæk.» Dette peker
frem mot Erasmus Montanus, som under turen fra København til Berget oppfører
seg som en gjekk og forteller vognmannen at han snakker gresk og elamittisk.
Vognmannen tar ikke til motmæle. Justesen har en note til Iversens uttalelse.
Dette er liksom i Roma i gamle dager, da Juvenalis med hjertens sorg og smerte forteller
at tilmed en kvinne tør resonnere over Homer og Vergil, og han siterer fra «Satire
6», den berømmelige misogyniske satiren.
Iversen sier at dersom Ruus
visste hvor lett man kunne miste sitt navn ved å utgi skrifter på dansk; den
som bare skriver på dansk, blir foraktet; han vil aldri bli oppfattet som lærd,
så ville Ruus gitt ham rett. Iversen fortsetter:
«Du veedst Lars Hendriksen, du
ham til Prikke kiender,
Hand aldrig bliver lærd, hvor
hand sig snoer og vender,
Hand kand hos lærde Folk fast
aldrig faa Credit,
Hand skriver kun paa Dansk; De
raaber: Det er – – –.
Peer Povlsen, derimod, som haver
Magasiner
Af lidt Hebraisk og Grædsk, og er
en half Latiner,
Hans Navn blant store Mænd bør
staa i Almanak,
Skiønt det hand skriver er kun
idel Pølse Snak.
Det er dog got Latin, med lidt
Hebraisk poleret,
Mand dog skinbarlig seer, at hand
har vel studeret,
[†] Hand Disputeret har om
Romersk Skoe og Hat.
Saa riig er hand paa Ord, saa vel
har hand det fat.»
I «Til ‘Peder Paars’», der Sigurd
Müller viser hvilke imponerende lærde kunnskaper Holberg besitter, avslutter
han med å peke på sammenfallet mellom forbokstavene i Lars Hendriksen og Ludvig
Holberg. På et metaplan kjenner selvsagt Peder Ruus Holberg til prikke. Samme
hvordan Holberg snor og vender seg, vil han aldri bli anerkjent som lærd. Han
skriver for det meste på dansk, og vi får ta ham på ordet; de lærde mener det
er skitt. Holbergs prosaiske forfatterskap vitner om en sann opplysningsmann. Målet
er å opplyse folket, og i den hensikt skriver han om historie, samfunn, juss,
økonomi og religion på et forståelig dansk. Her er han ganske alene; Holberg er
foregangsmann når det gjelder å opplyse det danske, og norske, folket. Også
komediene har et viktig element av opplysning eller oppdragelse i seg. Under
lesningen må man riktignok ha in mente at Holbergs samlede forfatterskap faller
inn under eneveldet og sensurinstitusjonen. Man vil derfor sjelden finne
åpenlys kritikk av øvrigheten; oldenborgerkongene og deres støttespillere i kirken; den må man lete etter.
Holbergs opplysningsvirksomhet på
dansk får vi anta gav liten cred blant hans lærde kolleger. Hendriksens (les
Holbergs) rake motsetning er den meget lærde Povlsen, med et navn som
sammenfaller med mellomnavnet til den store lærde, bibeloversetteren Hans
Poulsen Resen. Den første opplysningen Iversen gir om Povlsen, er at han har magasiner
av litt hebraisk og gresk. Dette bringer tanken på Hans Poulsen Resen, som var
den første som oversatte Bibelen fra hebraisk og gresk til dansk. Som omtalt
var språklig påvirkning fra hebraisk og gresk merkbar i denne oversettelsen. Resen
var anerkjent for sin lærdhet, og fikk etter hvert den høyeste geistlige
stillingen i Danmark, biskop over Sjællands stift. Samtidig var han kjent for å
uttrykke seg slik at det var vanskelig å forstå, også for kirkens menn. Det er gode
grunner til å anta at Povlsen sikter til bibeloversetteren Hans Poulsen Resen. Dette
bestyrkes ved at Holberg, som i denne passasjen høyst sannsynlig omtales som
Lars Hendriksen, i Fjerde bog opptrer som stadssatyrikus Hieronymus. Det er
enighet i Holberg-persepsjonen om at Hieronymus er forfatterens alter ego. Hieronymus
er navnet til den lærde kirkelæreren Sophronius Eusebius Hieronymus (ca. 347-419),
som til tross for sin lærdhet oversatte Bibelen fra hebraisk og gresk til en latin,
som alminnelige innbyggere i det gamle Romerriket forsto. Den ble etter hvert
kalt Vulgata, «den alminnelige». Etter hvert som språkforholdene endret seg, oppstod
en avstand mellom latin og de romanske eller valske språk. En revidert versjon
av Vulgata, Nova Vulgata, er Den katolske kirkes offisielle bibel. Ved siden av
Vulgata finnes en rekke oversettelser til de romanske språk, der de eldste går
helt tilbake til middelalderen.
Det råder utvilsomt en likhet mellom Lars Hendriksen og Hieronymus; begge skriver bøker på et språk som folket kan forstå. Hendriksen omtales i en passasje der Bibelen nevnes direkte eller indirekte, og de lærdes motvilje mot å skrive på et språk som folket forstår, er tema. Samtidig er det en del av beskrivelsen av Povlsen som ikke passer på bibeloversetteren. Men for Holberg som skriver under sensur, er det viktig at øvrighetspersoner som blir kritisert, ikke kan gjenkjennes. Så vidt meg bekjent har ikke Resen forsket på antikken og «disputeret om Romersk Skoe og Hat». Her kan det bemerkes at romerne ikke brukte hatt. Det er også andre opplysninger om Povlsen som virker kontrære. Han har magasiner, det vil si store mengder, av litt hebraisk og gresk. Han er en halv latiner, men skriver dog «godt Latin». Som tidligere omtalt, kan en slik uklarhet være bevisst fra forfatteren, som har lagt «støy på linjen» for at kritikken av øvrigheten ikke skal avsløres.
Hieronymus’ (les Holbergs) funksjon som stadssatyrikus omfatter kritikk av flere personer, deriblant en skolemester, som han mener er «General-Pedant». Dersom vi antar at det dreier seg om «general-skolemesteren», selveste Sjællands biskop, skjønner vi at Hieronymus er redd for å si dette høyt. Her har Justesen en note til Midas’ hoffbarberer, som hvisket i et hull at kongen hadde eselører. Hieronymus' satiriske ytringer skal behandles i detalj under omtalen av vertshusscenen.
Resen, talsmann for barokkens autokratiske ideologi, og Holberg, opplysningsmannen, representerer
helt motsatt syn; bibeloversetteren fordunkler, forfatteren opplyser. Hieronymus’
rolle som oversetter av Bibelen til et språk folket kunne forstå, har stor symbolverdi
i Holbergs poetiske forfatterskap. Det kan avleses av komedienes gjennomgangsfigur
Jeronimus; navnet er den danske formen av Hieronymus. Jeronimus er den komiske
varianten av stadssatyrikus Hieronymus. Bak hans gammelmodige religiøse og moralske
overdrivelser skjuler det seg en kristendomsforståelse basert på Bibelen og
Luther, som er den andre store teologen som oversatte Bibelen for folket. Dette
er tydelig uttrykt i Jean de France eller Hans Frandsen (oppført første gang 1722). Jeronimus’ brautende utøvelse av farsmyndigheten
over sin lydige datter Elsebeth er en karikert illustrasjon av Luthers
Hustavle og den maskuline dominans over kvinnen etter Bibelens syndefallshistorie.
Her målbærer Jeronimus Bibelens ord, samtidig som tanken bringes på den andre
bibeloversetter, Luther, som også er motiv i komedien. I innlegget «Kommentarer
til Jean de France eller Hans Frandsen I - Hieronymus eller Jeronimus» (10.11.2020)
omtales parallelliteten mellom Hieronymus og Luther på den ene side og Jeronimus
på det annen. Her skal nevnes Jeronimus' vektlegging av korporlig tukt,
katekismen og hans feiring av jubelfesten for den lutherske reformasjon, trolig
den som ble avholdt i 1617.
Dersom man plukker opp de korn
som Holberg sådde langs en kronglete sti, er det mulig å finne frem til
forfatterens budskap: Folket skal opplyses i dobbelt forstand av Guds ord. Da
må Bibelen oversettes til et språk som folket forstår. Foregangsmennene er
Hieronymus og Luther, veiviseren er fornuften som Gud har skapt, målet er naturens, Guds, lys.
Kirsti Boger, Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter
,
.jpeg)
