Degnen
som gikk like høyt som stukne smågriser
Etter at den fremmede på Anholt har fortalt om hr. Niels, som hevdet at det i «de Corinthiers det siette» står at man ikke skal ta fra fogd og prest det som tilkommer dem, beskriver han synderens, Christen Holcks, reaksjon (jfr. innlegget 8.11.2023). Sognefogd Holck, som hadde forsynt seg med seks tønner korinter av en ilanddrevet last, står som et slaktet får. Han hadde tydelig merket at presten «Vist havde noget læst» om de tønnene. Den fremmede argumenterer videre:
«Hvad ere dog vi Bønder
Mod slige lærde Mænd, som al vor Idret
see,
I gamle
Bøger, og kand al vor Vid belee.»
Den gamle
boken der presten har lest om sognefogdens «tyveri», er altså Bibelen, som
den fremmede ikke kjenner, trolig heller ikke Christen Holck. Dette kan knyttes
til et viktig poeng i eposet; både den lærde presten på Anholt og den lærde
Peer Iversen i Kalundborg besitter en magisk evne som gjør dem i stand til å
utlegge gamle bøker (les Bibelen). Bibelen på et forståelig dansk er vanskelig
å få tak i for alminnelige mennesker. De er derfor henvist til å godta de
lærdes, teologenes, utlegning av den rette ro. Den har til hensikt å befeste øvrighetens,
kongens og kirkens, makt over et lydig «uvittig» folk. Beskrivelsen av religionsutøvelsen
i øyriket Anholt er et satirisk speilbilde av de religiøse forhold i øyriket
Danmark.
Beskrivelsen
av øyas klokker, Per degn, etterlater et inntrykk av at reformasjonen har gått
Anholt forbi, og at katolisismen råder. Riktignok omtales «Catechismo», men det
behøver ikke nødvendigvis peke mot Luthers katekismus. Også i katolsk tid
fantes enkle små lærebøker med spørsmål og svar om grunnleggende deler av den
kristne tro. På Anholt legges det vekt på rituelle ting som vokslys, korrekt opptreden
i kirken, sang og salmer. Degnen fremstiller begravelse som et sakrament; Gud og
Bibelen nevnes ikke med et ord.
Den
fremmede forteller at det er festdag i morgen, og da skal Paars få høre Per degn
i kirken; han synger som den beste nattergal. Det betyr at degnen kan synge de
høyeste tonene. En Per degn opptrer også i Erasmus Montanus, og likesom
degnen på Anholt mestrer han det høye toneregister. Begge vekker beundring, og de
har utvilsomt studert sang. Vektleggingen av de høye tonene bringer tanken på den
mannlige sopranstemmen, kastratsangeren. Kastratene hadde en kraftigere sopran
enn gutter og kvinner.
Kastratsangere
kan spores tilbake til 1500-tallet, da det var forbudt med kvinner i kirkekor og
på scenen. Sangerne, som mestret de høye tonene med glans, ble populære på
1600-tallet, ikke minst på operascenen. På 1700-tallet var flertallet av de
mannlige operasangerne kastrater; de hadde sin glansperiode i de første tiårene
av århundret. Mot slutten av 1700-tallet ble kastratsangere stadig sjeldnere.
Den
fremmede forteller at Per degn sang en gang i fjor høst, da fogden for en gangs
skyld bestemte seg for å gå i messe. Det skjer svært sjeldent, for fogden er så
presset av forretninger at han har liten tid til kirkegang. Opplysningen er
feil; vi får senere vite at fogd Woldemar stort sett bare koser seg dagen lang;
spiser, drikker og sover, blir oppvartet av konen, spiller kort med datteren eller
sitter med Grete på fanget. Peder Paars skal altså få gleden av å høre degnen i
morgen, for da er det fest. Sannsynligvis var det fest da fogden gikk til messe
og hørte Per forrige høst; det kan jo ha vært mikkelsmess, for det vi vet. Når
det er fest, er det ekstra flott musikk i kirken.
Woldemar
ble så begeistret for den herlige sangen til degnen, at han fluksens inviterte
ham hjem til fogdegården for å undervise datteren Nille i musikk. Det kan speile
de tette bånd som eksisterte mellom religiøs og verdslig musikk under renessansen
og barokken, og det er kongen som er bindemiddelet. Fogd Woldemar er Anholts
øvrighet og styrer etter en hemmelig lov som han har skrevet selv, tar
mesteparten av inntektene fra det bergede vrakgods og lever som en konge under
det danske enevelde (jfr. innlegget 8.10.2023, «Forbrytelse, straff og
oppreisning på Anholt». Jeg vil komme tilbake til min tolkning av Woldemar som
et satirisk portrett av Christian 5 i senere innlegg. Også scenens musikk;
operaer, balletter og ballettkomedier, inngikk i kongens interessesfære, og hoffkomponistene
leverte like gjerne messer som operaer til majesteten og hans hoff. Her er
Ludvig 14, Christian 5s store forbilde, foregangskonge. Men kongens betydning
som oppdragsgiver for Europas største komponister og musikere illustreres også av
Christian 4, som ansatte den berømte tyske komponisten Heinrich Schütz, som
både komponerte religiøs og verdslig musikk, som kapellmester. Den engelske
luttspilleren John Dowland, som var stor stjerne i Europa, hadde en periode ansettelse
hos den danske kongen, som belønnet ham rikelig.
Når det
gjelder musikklivet på Anholt på 1600- og tidlig på 1700-tallet, er det ting
som taler for at nivået ikke har vært særlig høyt. Anholt var et av de
fattigste stedene i Danmark. Just Justesen serverer ulike unnskyldninger for at
Hans Mikkelsen har skrevet så ufordelaktig om øya, blant annet ber han folk betenke
hvordan det har vært der for hundre år siden. Anholt lå under Halland. Det
fortelles at da danskene mistet Halland under fredsforhandlingene med svenskene
på 1600-tallet, var Anholt skjult under et ølglass. Dette kan bringe tanken på Collegium
Politicum, der Herman von Bremen kommer borti et ølkrus, som velter slik at
ølen renner utover Europakartet på bordet. Anholt, som hadde tilhørt kronen,
ble solgt i 1668 og gikk i 1674 over til Hans Rostgaard. Dennes sønn,
litteraten Frederik Rostgaard, innleverte klage til kongen over Peder Paars på
grunn av beskrivelsen av øyas beboere og bad om at boken skulle brennes av
bøddelen.
Lars
Roar Langslet forteller i sin biografi om Holberg at forfatteren hadde fått undervisning i musikk under oppvekstårene
i Bergen og praktiserte selv, først på fløyte, siden på fiolin. Senere
underviste han i musikk. Holberg deltok aktivt i Københavns musikkliv og var på
konserter i Paris, Roma og Amsterdam. Jeg legger til for egen regning at
Holberg ganske sikkert var på konserter under englandsoppholdet også, og at han
har hørt messer og annen musikk i kirkene i de store byene. Det er mulig det er
dette Langslet mener med «konserter». Holberg har også opplevd musikk på
teatret.
Forfatteren
hadde en solid forankring i kunstmusikken. Sannsynligvis var hans kunnskap om
musikklivet på Anholt begrenset. I tidligere innlegg, blant annet «Danmark,
øylandet som anholdt skip i Øresund», har jeg argumentert for at beskrivelsen
av Anholt er satire over Danmark. I tråd med dette kan degnens herlige
nattergalsang være satire over dem som sang de høyeste tonene i Paris og Roma,
kanskje tilmed i København; i Vor Frue kirke, ved hoffet eller på teatret. Jeg
er ikke kjent med om det opptrådte kastratsangere i København. I operatruppene
til brødrene Giotto var det kastratsangere. Pietro Mingottis trupp opptrådte på
Charlottenborg 1747–56 etter invitasjon fra dronning Louise, så da kan det ha
vært kastratsang på slottet.
Tilsynelatende
driver Holberg gjøn med landsens degner som gjør mislykkede forsøk å etterape
de store sopranstemmene, kastratene, i Europas metropoler, men satire rammer
begge veier. Når hoffnarren, dvergen, etteraper kongen, er det komisk fordi dvergen
i tillegg til ferdighet i narrefakter rent fysiologisk gir et lavt inntrykk,
mens kongen er en høyverdig person. Men dvergens vrengebilde av kongen vil uvegerlig
også ramme majesteten selv, noe som bidrar til komikken, gjør den hvassere. Når
Per degn i Erasmus Montanus radbrekker skalaens høyeste toner, kommer
man uvegerlig til å tenke på sangerne som faktisk frembringer disse i kirken,
på scenen og slottet. Det er ikke tilfeldig at Per skryter av at han for ti år
siden ble tilbudt stillingen som kantor ved Vor Frue Skole, latinskolen i
København, som også ledet korsangen i Vor frue kirke. Når amtmannen har ærend
på Bierget, blir Per alltid tilkalt for å synge. Dette minner om Per degn i Peder
Paars, som inviteres til fogd Woldemar på grunn av sin herlige sang i
kirken.
Per
degn på Anholt er riktignok gift, men han lar seg kue av konen; «I Huset hun er
Peer og han en Abelone.» Degnen, som imponerer med sine høye toner, faller
igjennom når det gjelder manndomskraft. Alle ville tro han er en holden mann på
grunn av de gode degneinntektene, men han er en fattiglus. Årsaken er at «Abelone»
ikke har kontroll på «Peer».
Ifølge Bibelen og Luthers Lille
katekisme skal mannen herske over kvinnen. Gud har pålagt mann og kvinne å være
fruktbare, oppfylle jorden og legge den under seg. Dette påbudet fikk sin
utforming etter syndefallet. Gud sier til kvinnen:
«Tungt vil jeg gjøre ditt strev
når du er med barn,
med smerte skal du føde.
Du skal begjære din mann,
og han skal herske over deg.»
I Erasmus
Montanus er Per degn regelrett kastrat. Dette fremgår blant annet av en kryptisk
replikk i Fjerde akt, Scene 2, der Erasmus trakasserer Per degn, som ikke er like
lærd som han selv.
Erasmus,
som kommer fra Universitetet i København, skryter av at de som bor i/på Bjerget,
må tro på det han og andre folk sier, fordi de ikke har noen tro selv. Det
fremgår ikke hvem «andre Folk» er; det kan være andre lærde eller
øvrighetspersoner. Per degn spør Erasmus om han kan få folket til å tro at
månen er en grønn ost, noe den lærde bekrefter. Dette er parallelt til Per
Iversens påstand i Anden bog, Første sang; han og andre lærde innbiller folk at
månen er en ost. I begge tilfeller hviler ansvaret for at folket skal få kunnskap
på de lærde, men de er interessert i at folket holdes i uvitenhet og aksepterer
løgnene som de selv serverer.
Erasmus
spør hva Per mener stedets folk tror om ham. Per svarer at de tror han er en
god og ærlig mann og deres degn. Erasmus påstår at Per tvert imot er en hane,
og det kan han bevise. Heretter følger en logisk radbrekking som leder til følgende
forsvarsreplikk fra Per degn: «Jeg kand støbe Voxlys, det kand ingen Hane
giøre.» Erasmus opponerer:
«En Hane derimod kand giøre Eg,
hvilket I ikke kand giøre; seer I da vel, at I af Forstand udi jer Embede ikke
kand bevise, at I er bedre end en Hane. See ogsaa i kort Begreb, hvilken
Eenstemmelse, der er imellem jer og en Hane. En Hane har en Kam i Hovedet, I
bær ogsaa Takker udi Panden; en Hane galer, I galer ogsaa; en Hane giør sig til
af sin Røst, og bryster sig, I ligeledes; en Hane varer ad, naar det er Tid at
raabe, I, naar det er Tid at gaae i Messe. Ergo er I en Hane? Har I ellers
noget at sige?»
I sin neste replikk gjentar
Erasmus sammenligningen mellom degnen og hanen:
«Den varer Folk ved Lyd, naar de
skal staa op; gir Timerne tilkiende; bryster sig af sin Stemme; fører Takker
udi Hovedet. I har samme Egenskaber. Ergo er I en Hane?»
Replikken er en nøtt. Vi skal
begynne med den enkleste påstanden (min kursivering): «En Hane har en Kam
i Hovedet, I bær ogsaa Takker udi Panden» Den umiddelbare assosiasjonen
er at takkene i pannen er hanreihorn, dette er nemlig den vanlige betydning hos
Holberg når en mann bærer horn i pannen. Sammenhengen med hane understøtter denne
betydningen. «Hanrei» kommer fra tysk «Hahnreh», som antas å bety «hanerådyr». Forklaringen
skal være at haner som ble kastrert, fikk avskåret de to sporene som deretter
ble festet i kammen, hvor de vokste seg fast. Slik kunne de kastrerte hanene,
kapunene, skjelnes fra de andre hanene.
Erasmus’ påstand viser altså at
Holberg spiller på sammenhengen mellom hanen, kammen og de to takkene. Takker
brukes om de spisse grenene i et gevir, men kan også være pars pro toto og
betegne hele geviret eller hornet. Takkene antyder at degnen som bærer dem, er
kastrert liksom «hanerådyret» eller kapunen. En slik tolkning springer ut av
den antatt opprinnelige betydningen av hanrei.
Hanreien evner ikke å
tilfredsstille eller besvangre sin kone. Det leder til at hun finner seg en mer
potent mann. For så vidt kan det hevdes at hun oppfyller sin bestemmelse etter 1
Mos. «Mann med utro kone», som er den gjengse betydning, er sekundær. Hornene i
pannen peker på årsaken til utroskapen, mannens manglende evne til å utføre
sine ekteskapelige plikter. Dette er et uttalt motiv i Niels Klim; Den
underjordiske rejse (1741) og Sganarels Reyse til Det Philosophiske Land
(1754), noe jeg kommer tilbake til. Erasmus’ påstand om at Per degn galer
likesom hanen, understøtter kastrasjonsmotivet; hanens kykeliky er i det høye toneleie
akkurat som degnens, kastratsangerens, stemme. Motivet understrekes ved en
parallell i Første akt, Scene 4.
Per degn beskjenkes på gården til
Jeppe og Nille og kommer etter hvert inn på sine store kvalifikasjoner som
sanger. Degnen foredrar med skalaer for Jeppe og Nille (min kursivering):
«Ut, re, mi, fa, sol, la,
si, ut; nu tilbage, ut, si, fa,
sol, fa, mi, re, ut. Nu skal I høre paa en anden Maade, hvor høyt
jeg kand gaae: Ut, re, mi, fa, sol, fa,
si, ut Re, mi, fa, sol, fa,
si, ut, Re.»
Jeppe svarer:
«Hillement det sidste gik
fiint. Vore smaa Grise kand ikke gaae høyere med Røsten.»
Jeppes sammenligning viser
utvilsomt tilbake til uttrykket stukken gris; det er kjent at griser skriker
eller hviner ekstra høyt når de blir stukket med en spiss gjenstand, for eksempel
en kniv. Det kan skje under slakting, men da vil skrikingen gi seg ganske
raskt. Det er også en annen mulighet, og det er åpenbart den som gjelder her,
for det dreier seg om de små grisene. Jeppes gård fremtrer som en gjennomsnitts
dansk bondegård. Når de små grisene hviner, er det neppe fordi de slaktes som
delikatessen spedgris, men fordi hanngriser må kastreres tidlig for at ikke svinekjøttet
skal få rånesmak. Det er altså når hanngrisen kastreres eller gjelles, at «røsten»
når opp til de høye tonesfærer. Parallellen med guttene som blir kastrert før
kjønnsmodningen for å mestre høye «fa, si, ut, Re», er åpenbar. Det er også en
parallell mellom den lille hanngrisen og hanekyllingen; begge gjelles på grunn
av kjøttkvaliteten, og de hviner eller galer; gale gjør riktignok også ukastrerte
haner.
Jeppe.
Under Erasmus’ angrep på degnens
ære bringer Per til sitt forsvar at han kan gjøre vokslys, noe hanen ikke kan. Dette
mener Per viser at han har en menneskelig forstand og dermed står over hanen. Erasmus
repliserer at hanen kan gjøre egg, noe Per ikke kan.
Å gjøre egg er noe som rangerer
langt over å gjøre vokslys, så dette er knock out for stakkars Per, som brister
i gråt; av flere grunner, skal vi snart se. Egget er blitt beskrevet som
verdens åttende underverk. Oppfatningen av egget som et naturens mirakel ligger
bak Holbergs bruk av uttrykket «gjøre en høne med egg» senere i Peder Paars og
skjemtediktet «Poeten raader sin gamle Ven Jens Larsen fra at gifte sig».
I Peder Paars, Anden Bog,
Anden Sang hevder Hans Mikkelsen at det selv ikke i Finnmark finnes noen som
overgår Gamle Gunnild i naturvitenskapelig kunnskap. Likevel prøver man å
innbille folk at finnene eller samene kan omskape seg til dyr og gjøre vind.
Mikkelsen synes det er rart at man da ikke får tak i professorer fra Finnmark. Dersom
en «Physicus», naturvitenskapsmann, her hjemme stanget hodet i veggen, ville
han likevel ikke klare å skape vind eller gjøre en høne med egg. Når man har
unnlatt å hente trollkyndige folk fra Finnmark for å gjøre det umulige,
betvinge naturen, er det fordi disse heller ikke makter det. Ergo står Gamle
Gunnild igjen som den ubestridte betvinger av naturkreftene.
Magi er ikke noe Holberg fester
lit til; det er ikke mennesket forunt hverken å skape vind eller gjøre en høne
med egg. Det kan ene Skaperen makte. Den samme betydning fremgår av skjemtediktet,
der poeten, Holberg, ramser opp en mengde grunner til at Jens Larsen ikke bør
gifte seg, blant annet i dette verseparet:
«Du som en Flue ej kand liide
staa paa Veg,
Og derforuden ej en Høne giør med
Eg,»
Larsen liker ikke å stå på vegg
som en flue. Som alle vet, er det umulig for et menneske å stå på en vegg.
Umulig er det også for et menneske å gjøre en høne med egg. Eggene kommer ut av
hønen uten at hverken hønen selv eller andre gjør noe for det; dette foregår i skaperverkets
mørke gjemmer. Men tekstlige forhold antyder at ikke «å gjøre en høne
med egg» i Erasmus Montanus sikter til manglende evne til befruktning.
Det samme gjelder bruken av uttrykket i «Poeten raader sin gamle Ven
Jens Larsen fra at gifte sig». Verseparet skal siteres i sin tekstlige sammenheng:
«Een Timon aldrig kand i
Egte-Stand sig skikke,
Saa snart af Vinduet hans Kone
ikkun seer,
Strax bilder han sig ind, at han
Acteon er,
Han udi Spejlen seer to Horn af
Panden voxe,
Han frygter, han til Hiort
forvandles eller Oxe.
See dig, Jens Larsen kun paa
hannem udi Spejl,
Du som foruden det og haver andre
Fejl.
Du for hver Skilling som udgives
Fingre biider,
Du som dig fast ey selv end siige
andre liider,
Du som en Flue ej kand liide staa
paa Veg,
Og derforuden ej en Høne giør med
Eg,
Mon du dig bilder ind en Pige er
en Dyne?
End siige dygtig er en Kone at
forsyne,
Der bruges ikkun til at giøre
Sengen varm,
Ach hvilket Forsæt! jeg fast
sprække maa af Harm.»
Poeten ber Jens Larsen speile seg
i Timon fra Athen, som var blitt misantrop på grunn av vennenes svik, og svært
mistenkelig. Dersom han giftet seg, ville han med en gang oppdage horn i pannen
når han speilet seg; konen hadde gjort ham til hanrei. Det er parallelt til Per
degn i Erasmus Montanus, som bærer takker i pannen liksom hanen har en
kam i hodet; degnen er hanrei. Hverken Jens Larsen eller Per degn kan gjøre en
høne med egg. I degnens tilfelle er «gjøre en høne med» underforstått, ettersom
det er hanens evne til å gjøre egg, som er utgangspunktet.
Jens Larsen har flere feil enn å speile
seg i hanreien på misantropisk vis; han er gjerrig og kan altså ikke gjøre hønen
med egg. Hanrei og manglende evne til å gjøre hønen med egg henger åpenbart
sammen. Dersom vi ser bort fra at i utgangspunktet kan ingen gjøre en
høne med egg, skal hanen ha den ære at den kan gjøre hønen med befruktede
egg. Den tekstlige sammenheng viser at det er befruktning eller fullbyrdelse
av ekteskapet det handler om. Både Per degn og Jens Larsen kommer til kort
stilt overfor kvinnens naturlige, nær sagt rettmessige, krav om et ekteskapelig
samliv. Larsen klarer ikke å «forsyne» en kone, det vil si gjøre sin fyldest
som ektemann. Tematikken utdypes i de påfølgende linjer, og sammenhengen mellom
høne, egg og befruktning gjentas:
«Vel man bekiender, at da Odin
først fik Skiæg,
Og Tor den anden Gud ey krøben
var af Egg,
At Dyd og Kydskhed var langt
størrere paa Jorden,»
At den fryktinngytende tordenguden
skulle være krøpet av et egg da han kom til verden, er hverken en velvalgt
metafor eller belagt i myter. Den sikter utvilsomt til uttrykket gjøre en høne
med egg, som altså Jens Larsen ifølge poeten ikke evner. Poeten maner frem øyeblikket
da Odin først får skjegg, blir kjønnsmoden, før han har rukket å avle
Tor. To hendelser som varslet at uskyldstilstanden, da dyd og kyskhet rådet, ville
ta slutt.
Det er et fast
motivpar knyttet til Holbergs degnekarakter; imponerende sangstemme som
mestrer de høye tonene, manglende manndomskraft eller befruktningsevne. Dette
peker utvilsomt mot tidens kastratsangere. I Jeppe på Bierget
finnes en variant av samme motivpar. I Første akt, Scene 3 klager Jeppe over Mads
degn, som ligger med konen hans, Nille:
«Det er en ulærd Dievel; thi hand
duer icke til at holde ringeste Tone, end sige støbe et ærligt Voxlys. Nej da
var hans Formand Christoffer anden Karl. Hand tog Troen over fra tolv Degne i
sin Tid, saadan Stemme havde hand. Engang sat jeg mig dog for at bryde over
tverts med Degnen, som Nille selv hørte derpaa, da hand skielte mig for Hanrej,
og sagde: Fanden være din Hanrej, Mads Degn! men hvad skeede? Mester Erich
maatte strax af Veggen, og skille Trætten, og blev min Rygg saa brav tærsket af
min Hustrue, at jeg maatte bede Degnen om Forladelse, og tacke ham, at hand,
som en vel studeret Mand, vilde giøre mit Huus den Ære. Siden den Tid har jeg
aldrig tenkt paa at giøre Modstand.»
Mads degn lider ikke av noen mangel
på manndomskraft; han er ikke kastrat! Men Mads kan ikke synge!
Den som kan synge så det holder, er Mads’ formann, Christoffer degn, og
hanreien er Jeppe. Nille er den som hersker i hjemmet som om hun var
mannen. Alle motivene som grupperer seg rundt degnekarakteren, er på plass.
Kastraten var blitt frarøvet sin manndom
for at stemmen skulle lyde bedre enn alle andres. Det skjedde ved at testiklene
enten ble satt ut av spill eller regelrett skåret bort med kniven før
puberteten. Den utvalgte var oftest sønn av fattige foreldre som håpet at han kunne
gjøre gode penger på stemmen sin. Kastratsangeren kan bringe tanken på Holberg
selv, som høyst sannsynlig manglet testikler i pungen, men hvis stemme (les forfatterskapet)
nådde ut til et stort publikum.
Den norske legen Jørgen Herman
Vogt (1906–1990) har på overbevisende måte argumentert for at Holberg ikke
hadde testikler i pungen, og at det skyldtes bilateral kryptorkisme. Det vil si
at testiklene ikke har vandret ned i pungen, men befinner seg i lyskekanalen
eller bukhulen.
Vogt var overlege og professor
med interesse for teater, og artikkelstoffet om Holberg, i Seksualitet og
sykdom hos Voltaire og Rousseau – og også om Ludvig Holberg, daterer seg
fra hans pensjonistår. Et av Vogts spesialistområder var endokrinologi, læren
om hormonene, og han var en av de første som behandlet transseksuelle. Det var med
stor medisinsk tyngde og psykologisk erfaring han gav seg i kast med de
kjønnslige og medisinske spørsmål som er blitt stilt om Holbergs levnet.
Vogt trekker, i hovedsak på
bakgrunn av Holbergs Levnedsbrev, frem enkelte fysiske særtrekk ved
forfatteren: Han var liten av vekst, utviklet aldri skjegg, og et barnlig eller
ungdommelig utseende fulgte ham inn i voksenlivet. Legen mener dette vitner om
uteblitt pubertet forårsaket av hormonell forstyrrelse, for eksempel lav
produksjon av mannlige kjønnshormoner. Visstnok er det aldri omtalt at Holberg
hadde spesielt lys stemme, det kan tyde på at puberteten ikke har uteblitt
fullstendig. Videre påpeker Vogt at forfatteren alt fra barnsben hadde en
ømtålig konstitusjon. Dette førte til at han var forsiktig med hva han spiste,
og med ett beklagelig unntak avstod han fra å drikke alkohol. Måteholdet sørget
for at Holberg levde til han ble 70, dette ifølge forfatteren selv.
Holberg giftet seg aldri og
avstod, eller regulært flyktet, fra seksuell kontakt med kvinner. Kvinners pågående,
nær sagt naturgitte, seksuelle oppførsel og menn som er hanreier, har horn, er
gjennomgangsmotiver i forfatterskapet. Ovenstående grunner kan være forklaring
nok, og blant disse synes ett medisinsk forhold å være av spesiell betydning.
Vogt er den første som trekker «Epigram
171» (Anden bog) frem i lyset. Epigrammet er oversatt fra latin av flere.
I Ludvig Holbergs skrifter er det oversatt av Peter Zeeberg (2018):
«Det er alligevel sært at se en
eunuk som kasserer!
Lige præcis den post kræver at
pungen er fuld.»
Vogt oversetter epigrammet slik:
«Det må sies å være et underlig påfunn å utnevne til forvalter av
Universitetets midler (underforstått hvortil det kreves evnen til å kalkulere) en
som er gjeldet, ettersom han ikke har noen sten (calculus) på riktig plass.
Vogt skriver at Holberg for å gjøre det helt tydelig tilføyer i parentes: «med
calculus forstår man ofte testikkel.» Legen mener det er overveiende sannsynlig
at Holberg hadde «skjulte testikler» (dobbeltsidig kryptorkisme), som var
«tilbakeholdt i bukhulen i funksjonsdefekt tilstand.» «Kryptorkisme» kommer av
gr. kryptos «skjult» og orchis «testikkel» og «-isme».
Vogt bemerker at «Epigram 171»
står helt til slutt i Anden bog, «helt tilfeldig og mal – à – propos satt
inn. Etter to epigrammer om teologiske problemer kommer plutselig denne høyst
personlige meddelelse.» Videre: «Disse epigrammene er skrevet i 1737,
samme året som Holberg ble utnevnt til Universitetets kvæstor (finansforvalter).
Paradokset: satt til å kalkulere, manglende calculus, har falt ham inn og
fremkalt et lite selvironisk smil. Han maktet sjelden å motstå fristelsen til å
sette slike paradokser på prent, uansett hvor fleipete de var og hvor mal – à –
propos de kom.»
Så vidt jeg forstår Vogt, mener
han at det er en sammenheng av hormonell karakter mellom Holbergs bilaterale
kryptorkisme og hans «uteblitte pubertet». Tilstanden kan ha ført til at
forfatteren har hatt en svekket kjønnsdrift eller manglet den helt.
For egen regning vil jeg tilføye
at da Christian Holberg avlet Ludvig, var han i femtiårene, noe som anses som
gammelt for en far. Statistisk fører det til en øket fare for helseproblemer for
barnet. Karen Lem var 37; hun hadde altså nådd en alder da svangerskap og
fødsel kan være mer risikabelt enn for en ung mor. For alt vi vet, kan Ludvig
Holberg være for tidlig født og hatt en lav fødselsvekt, noe som kan indikere
kryptorkisme.
Lars Roar Langslet drøfter
spørsmålet om det kjønnslige aspektet ved Holbergs levnet i sin biografi Den
store ensomme. Her er det en grundig gjennomgang av de medisinske sidene
ved det som er kjent fra forfatterens egne skrifter, og biografen slutter seg
til resultatene av Vogts arbeid. Langslet skal for øvrig ha æren av en
mesterlig oversettelse av «Epigram 171»:
«Til kvæstor med kugleramme sætter
man – oh under! – en kastrat
selv om han ikke har nogen kugler
i sin egen pung.»
I «Epigram 171» sammenligner
Holberg seg med en kastrat. Det kan understøtte tolkningen av at degnen-/klokkerkarakteren,
som mestrer de høye tonene med glans, men ikke kvinnene, peker mot kastratsangeren,
som igjen peker mot Holberg som har tom pung eller scrotum, uaktet dette ikke
skyldes et aktivt inngrep.
Kastratsangeren har et stort
fortrinn; hans stemme blir hørt og beundret av mange. Motsatt har han en stor
brist, han evner ikke å tilfredsstille en kvinne og gjøre henne med barn. Sistnevnte
har Holberg til felles med kastraten. Det er mulig at forfatteren også har sett
en sammenheng mellom degnens/klokkerens høye stemme eller lyd og sin egen
«stemme», nemlig skriftene, verk innenfor de fleste genre, deriblant komedien,
som nådde ut til et stort publikum.
Dersom degnen med kvinnestemme
peker mot Ludvig Holberg selv med det pikelige ansiktet, kan en annen side ved
Erasmus’ hanemetafor få sin forklaring. Hanen varsler med sitt kykkeliky;
degnen varsler med sin klokkeringing, henholdsvis når folk skal stå opp og gå i
messe. Men hanegal har også en annen, bibelsk, betydning; Peters fornektelse av
Kristus. Dette mener man inngår i bakgrunnen for hanebildets plass i abc-bøkene.
På Holbergs tid ble det bare brukt katekisme-abc-er i Danmark og Norge, der det
er naturlig at det er hanens bibelske rolle som gjelder. I skjemtediktet «Zille
Hans Dotters GYNAICHOLOGIA» uttaler fortelleren, Zille:
«Ja jeg end udi spæde Aar
Ej fuldte Børne-Vane,
Paa A. B. C. ey fældte Taar,
Skiøndt der var ingen Hane.»
Sammenhengen forteller at den
vitebegjærlige Zille ikke er avhengig av bilder for å fristes til å lære seg å
lese.
Enda et motivpar har forgreninger
til denne kretsen: kåte kvinner med menn som forsømmer den ekteskapelige plikt på
grunn av en utilbørlig interesse for vitenskap og filosofi og hovedpersonens frykt
for å bli dissekert av samme vitenskapsmenn. Holbergs beskrivelse av de
sexhungrige filosof- eller forskerhustruene i henholdsvis Niels Klim. Den
underjordiske rejse og Sganarels Reyse til Det philosophiske Land
føyer seg etter Bibelens beskrivelse av forholdet mellom mann og kvinne. Hustruene
begjærer ektemannen og oppfyller slik sett sin arvelodd, mens han unndrar seg
det fornemste blant de ‘mest magtpaaliggende Ting’; ‘Ægteskabs Pligt’. Hvilket
vil si å tilfredsstille hustruens begjær, slik at hun føder barn og jorden
oppfylles. Ved mannens fravikelse av sin gudegitte bestemmelse går makten i
ekteskapet over til kvinnen.
Niels Klims flukt fra sin kåte vertinne
bringer tanken på Holbergs beskrivelse av den skjøgeaktige oppførselen til sin
vertinne i Roma (Første Levnedsbrev; oversatt av Ole Thomsen), som jeg
først skal sitere:
«Fruen var et fordrukkent og
utugtigt fruentimmer; hun plejede med diverse skøgekunster at forføre sine
logerende til svir og hor og lænse dem for penge. Hun påstod, at den eneste
grund til min fjerdedagsfeber var, at jeg levede så spartansk og aldrig slog
til søren. Feberen måtte slås ned med Bacchus og Venus, sagde hun. Hun holdt i
ét væk lovtaler over nogle udsvævende tyskere, der havde gjort deres hoser
grønne hos hende med gaver og andre artigheder, og som med held havde beskyttet
sig mod de sygdomme, som tilrejsende normalt rammes af i Rom, ved netop at slå
til søren og svire både nat og dag. Omvendt bandede hun højt og dyrt på, at en
ung tysker, som de andre ikke kunne få med på løjer, for nylig havde lidt en
sørgelig død der i huset.
Denne filosofi bød mig så stærkt
imod, at jeg forlod dette hus og ledte efter et andet sted at bo.»
Dette er eneste gang Holberg
berører muligheten for å ha et forhold til en kvinne, her med sterk vekt på det
erotiske eller kjønnslige, og fortellingen er blitt tolket som en bekreftelse
på at forfatteren vek unna for det kjønnslige aspektet ved å inngå ekteskap.
Også Niels Klim flykter altså fra
en kåt vertinne. I Vitenskapslandet, og her baserer jeg meg på Peter Zeebergs
oversettelse, er mennene fullstendig fordypet i filosofi og kompliserte
vitenskaper (jfr. innlegget «Filosofene som forsømte ekteskapets helligste plikt,
24.2.2020). På torvet i hovedstaden havner Klim i slåsskamp med en forsker, en
astronom. Etter hvert kommer store mengder vitenskapsmenn styrtende til. De,
som viser seg å være moralfilosofer, kaster seg over den tilreisende med slag
og banking. Siden blir stakkaren trukket inn i et stort hus, der mishandlingen
fortsetter, helt til fire forskere kommer inn og redder ham fra tumultene.
Skjønt Klim føler seg ubekvem over alle spørsmålene de stiller om ham og den
altfor nærgående granskningen av hans figur. Her skal vi følge oversettelsen
direkte (min kursivering):
«Jeg var ved at dø af skræk da
jeg blev gennet ind i et anatomisk kammer, hvor jeg så en rædselsvækkende dynge
af knogler og lig, der fyldte rummet med den frygteligste stank. I første
omgang troede jeg det var en røverhule, men de anatomiske instrumenter der hang
på væggene, lagde en vis dæmper på min frygt, for de gjorde det klart at min
vært var læge eller kirurg. Da jeg havde siddet og kukkeluret i dette fængsel i
en halv times tid, kom en kone ind med et måltid mad hun havde lavet til mig.
Hun så meget venlig ud, men stod og betragtede mig opmærksomt og sukkede dybt
fra tid til anden. Da jeg spurgte hvad hun var ked af, svarede hun at det var
tanken om hvad der ventede mig, der fik hende til at sukke. ‘Det er et
respektabelt hjem du er kommet til,’ sagde hun, ‘for min mand, der er herre her
i huset, er embedslæge og dr.med., og de andre du så, er hans kolleger. Men de
undrede sig så meget over din usædvanlige legemsbygning at de har besluttet at
undersøge din indre konstruktion og dine indvolde og dissekere din krop for at
se om de kan finde noget nyt der kan kaste lys over anatomien.’»
Fruen hjelper Klim med å flykte, etter
hvert kommer hun inn på et ømtålig emne:
«Men på et tidspunkt drejede hun
samtalen ind på et emne som jeg ikke var særlig glad for at høre om fordi jeg
deraf kunne slutte at hun til gengæld for den tjeneste hun havde gjort mig,
ønskede noget som moralen forbød mig. Hun fortalte i lidenskabelige vendinger
om den urimelige situation de gifte koner står i der i landet fordi alle disse
lærde undervisere er så dybt begravede i deres forskning at de fuldkommen
forsømmer deres ægteskabelige pligter. ‘Jeg kan sværge på,’ sagde hun, ‘at det
ville være ude med os hvis ikke en og anden ærlig og barmhjertig tilrejsende
med jævne mellemrum lindrede vores nød og lagde deres lægende hænder på de
lidelser der plager os sådan.’ Jeg lod som om jeg ikke forstod hvor hun ville
hen. Jeg satte farten op – men min kulde øgede kun hendes glødende begær.
Bønnerne nytted kun lidt, hun
slog om til en hæmningsløs vrede,
næverne trued med hævn, og i
vanvid, med flagrende lokker,
bebrejdede hun mig min
utaknemmelighed. Men da jeg ikke desto mindre fortsatte fremad, greb hun fat i
en flig af mit tøj og forsøgte at standse mig. Det lykkedes mig med magt at
rive mig fri af fruens greb, og da jeg var hurtigere til bens end hende, nåede
jeg i løbet af kort tid uden for synsvidde. Hvor rasende hun var på mig,
forstod jeg af de ord hun gang på gang slyngede efter mig: Kaki spalaki, dvs. ‘utaknemmelige
køter!’ Men jeg tog hendes skældsord med spartansk ophøjethed, lykkelig over at
jeg var sluppet frelst fra de vises land, som jeg ikke kan tænke tilbage på
uden at gyse.»
Klim frykter to ting: å bli
dissekert og måtte «forsyne» eller tilfredsstille den seksuelt underernærte fruen.
I Sganarels Reyse til Det Philosophiske Land drar Leander med tjeneren
Sganarel (Sganarell, Sganarelle) for å søke visdom i filosofenes hjemland. Der
blir de lokket inn i huset til en professor i medisin, hvor de holdes som
fanger i påvente av anatomisering. Plottet har Holberg i hovedsak hentet fra Niels
Klim.
Fra midten av 1600-tallet nøt
anatomien stor anseelse ved Københavns Universitet, dette skyldtes ikke minst
vitenskapsmenn som Thomas og Caspar Bartholin. Til naturens opplysning – òg
godtfolks forlystelse – ble henrettede forbrytere skåret opp på Det anatomiske
teater. Etterpå ble de parterte deler kokt i en stor kobberkjele og knoklene
fraskilt.
Holberg forteller at «Anatomie-Kammeret»
ble anlagt i 1644, og «paa den sall, som er over anatomie huuset er Academiets
konstkammer, hvor i findes mange rare naturlige sager, hvoraf det beste er
gived af Henrik Fyren» («Om Academiet», Dannemarks og Norges Beskrivelse).
Universitetet hadde altså sitt eget kunstkammer; mest kjent er Kongens
kunstkammer (ca. 1650) som rommet det som var typisk for tidens kunstkamre: sjeldne
antikviteter, kunst fra hele verden, utstoppede dyr, fluer og edderkopper i rav
og stål og andre rariteter. Kunstkammeret ble senere utvidet med en stor del av
Ole Worms samling, som også inneholdt naturalier. «rare naturlige Sager»,
utvilsomt naturalier; naturgjenstander, gjerne preparert, til utstilling i kunstkamre,
museer eller lignende. Henrik Fyren er ganske sikkert legen Henrik Fuiren
(1614–1659). Hvorvidt han har samlet humane naturialer, er jeg ukjent med,
eller om noen av naturalierne i Universitetets kunstkammer stammet fra anatomikammeret
i etasjen under.
Det er spesielt Sganarel som
frykter at hans mave skal skjæres opp, og han synes han allerede kan kjenne
kniven. Så er det da også Sganarel som interesserer anatomiprofessoren mest.
Etter at fangene har klart å flykte, utbryter han: «(…) Jeg kand sige, at jeg
aldrig har haft større Begiærlighed til at anatomere nogen, end disse tvende
Personer besynderlig den med Kaaben; thi det kom mig for, at hands indvortes
Skabning vilde erhverve stort Lys udi Anatomien.»
«den med Kaaben» er Sganarel, som
peker mot en av de faste komediefigurene til Molière, Sganarelle. Sganarelles
forgjenger er Brighella, en av commedia dell’artes tjenerfigurer, og han bærer
gjerne en kappe. Sganarelle var en karakter Molière ofte spilte selv. Det åpner
for at Holberg skjuler seg bak Sganarel i sin komedie. Dette kan understøttes av at Scanarelle gjerne er den reelle eller innbilte hanrei. Enaktskomedien Le mariage forcé er forelegg for Scanarels Reyse til Det Philosophiske Land. Hovedpersonen Sganarelle er en eldre mann, som vurderer å gifte seg med en ung kvinne. Han frykter at hun skal være utro og kontakter en rekke filosofer for å be dem om råd. Det er implisitt at mannens evne til å forsyne eller tilfredsstille konen svekkes med mannens alder. Det kan kokes ned til spørsmålet: Klarer Scanarelle å tilfredsstille en kvinne?
Seksuelt underernærte kvinner stilt
overfor en mann som kvier seg for å avhjelpe deres nød som i Niels Klims
tilfelle, òg påkaller anatomenes nysgjerrighet på grunn av sin spesielle fremtoning,
bringer tanken på Holberg selv, mannen med det pikelige ansiktet og en tander
konstitusjon, som vek tilbake for seksuell omgang med kvinner.
Hadde Holberg grunn til å frykte
anatomenes kniv? På Holbergs tid visste man ikke hvor testiklene hadde gjemt
seg. De store anatomene hadde altså ennå ikke dissekert kroppen til en «kryptorkist»!
Kanskje hadde de heller ikke formulert problemstillingen. Beliggenheten til de
skjulte testiklene ble ikke oppdaget før etter forfatterens død, på slutten av
1700-tallet. Det som ville kunne opplyse den fysiske menneskenatur på Holbergs
tid, var altså en dødsdømt «kryptorkist» som ikke ble unnet hvile i hellig
jord. Snarere skulle liket fremvises på galgebakken eller hjul og steile,
alternativt kunne det skjæres opp på et anatomisk teater.
Forutsetningen for at «kryptorkisten»
– òg stadssatyrikusen – Holberg unngikk anatomenes kniv, var altså at han ikke
ble dømt for en kapitalforbrytelse, for eksempel majestetsfornærmelse. Gjennom
hele forfatterkarrieren balanserte Holberg på knivseggen; ville hans skjulte
regimekritikk bli oppdaget? Komedien om Sganarels frykt for anatomene er blant
Holbergs siste. Det er Sganarel som har avslutningsreplikken:
«Jeg med jer andre stemmer i
Og vil min Sorg begrave
Og takker Himlen 10 Gang ti
At jeg beholdt min Mave.»
Anatomene gikk glipp av muligheten
til å blottlegge «Sganarel»s, komediedikterens, «indvortes Skabning». De oppdaget
aldri hvor hans skjulte steiner befant seg, som ville skapt et stort lys
innenfor anatomien. Kanskje ville steinene, som lå i magen, blitt innlemmet
blant andre rare naturlige saker på Konstkammeret. Mot slutten av livet kunne Holberg puste
lettet ut; han hadde sluppet forbi sensuren med sin fordekte satire over
øvrigheten.
Molière spilte vanligvis Sganarelle, en reell eller innbilt hanrei i flere komedier.
Litteratur
«Seksualitet og sykdom hos
Rousseau og Voltaire - og også om Ludvig Holberg», «Norsk Medisinsk Historisk
Forening», Hønefoss 1987
Lars
Roar Langslet, Den store ensomme – En biografi om Ludvig Holberg, Oslo,
2001
https://denstoredanske.lex.dk/
