«Nora» er en kortform av «Leonora». Ibsen gjentok stadig at Nora var døpt Leonora. Leonora heter også en av gjennomgangsfigurene i Ludvig Holbergs komedier. Hun er gjerne den unge forelskede piken, og hennes elsker er vanligvis Leander. «Leander» sikter til gresk mytologis tragiske elsker Leander, som druknet en gang han svømte over Hellespont for å treffe sin elskede Hero. Bakgrunnen for Holbergs valg av «Leonora» skal omtales i et senere innlegg. I Juele-Stue (1725) opptrer en variant av kjæresteparet. De er begge unge og forelsket, men Leonora er gift med en eldre mann, Jeronimus, og har seks barn.
Det er ikke bare navnet på de to rollekarakterene som
er likt, men ektemennenes bruk av «dukke» overfor konen. Noras anklage om at
Torvald har behandlet henne som sin dukke, er velkjent. «Her har jeg været din
dukkehustru, ligesom jeg hjemme var pappas dukkebarn.» / «Jeg
var akkurat som før din lille sanglærke, din dukke, som du herefter skulde bære
dobbelt varligt på hænderne, siden den var så skør og skrøbelig.» /
«Måske,
– hvis dukken tages fra dig.» Nora mener altså at ektemannen har behandlet
henne som dukken sin, en søt og føyelig kvinne, som innbyr til å bli lekt med.
I alt fem ganger omtaler Jeronimus Leonora som «min
Dukke». «Dukke» i en slik sammenheng brukes ifølge Ordbog over det danske
sprog: «som venlig, kælende tiltale til en ung kvinde.» Det er altså den
vanlige betydningen av «dukke» som ligger til grunn for bruken i tiltale. Leonora
omtaler på sin side Jeronimus som «lille Mand» i alt fem ganger, dette er også
en kjærlig tiltale.
Ibsens bruk av «dukke» sikter på et dypere plan til
hans egen lek med dukker på Venstøp. Søsteren Hedvig har fortalt at han ofte
stengte seg inne i et lite avlukke ved kjøkkenet. Her tegnet og malte han
figurer i papp, som ble festet til treklosser slik at de kunne stå, og
arrangerte dem i forskjellige situasjoner; det var som «et helt teater». Henrik
oppførte også dukketeater med det som trolig var «kjøpedukker» for et lokalt
publikum på gården. Da den lille dramatiker var blitt voksen, fortsatte han å
«leke med dukker»; skrive teaterstykker for skuespillere og tegne kostymer.
Torvald Helmer, som har sterke synspunkter på hva som
er estetisk, har bestilt Noras tarantellakostyme og instruerer henne i
tarantellaforestillingen, som om han var en regissør. Torvald sikter på ett
plan til Ibsen som dramatiker. På slutten av 1870-tallet var den danske
billedhugger, Roma-fareren Bertel Thorvaldsens, skjønne greske estetikk håpløst
utdatert (jfr. «I det skjønne dukkehjemmet», 06.08.2020). Ibsen måtte begynne å
skrive realistiske skuespill om hverdagsmennesker; i 1871 erklærte Edvard
Brandes at en levende litteratur måtte sette problemer under debatt.
Thorvaldsen møter vi igjen i billedmester Rubek i Når vi døde vågner. Rubeks
planlagte marmorskulptur av Irene som den syndfrie oppstandne kvinne viser til
Thorvaldsens marmorskulptur av den syndfrie oppstandne Kristus, «Kristus» eller
«Kommer til mig» (jfr. «Billedmesteren og modellene; den liggende maja og den
oppstandne Kristus», 26.02.2019).
Ibsens bruk av «dukke» har også sammenheng med
metaforen «dukkehjem», som finnes i en replikk i Paul Botten-Hansens Huldrebrylluppet
(1851), jfr. «’Et dukkehjem’ II», 13.10.2022. Men på et overtekstlig plan
er Nora/Leonora mannens dukke, noe søtt og lite som han kan leke med. Skinnet
bedrar; begge Leonoraenes føyelighet er påtatt og inngår i bedrag av
ektemannen. Når de vil lure ham til å føye dem, gjør de seg lekre; ekstra søte
og føyelige.
Holbergs Leonora lyver bare overfor Jeronimus, men så
er hennes løgner svært drøye. Hun elsker Leander og har planer om å stikke seg
bort sammen med ham under julestuen om aftenen. Dette må avtales mens Pernille
oppholder Jeronimus med snakk. Uheldigvis kommer tjenestepiken til å fortelle
om en kalv som er født med topp på hodet og falbelader (pynteborder; blonder,
frynser) på bena, «noget Kielling-Sladder». Jeronimus mener kalvefødselen er et
ondt varsel og vil avlyse aftenens planlagte fornøyelse, julestuen.
Leonora frykter at Jeronimus skal få mistanke hvis hun
trygler ham om å holde julestue og bestemmer seg for å slå kontra: «Mig skal
det være lige kiert. I veed vel selv hvor lidet jeg er af Verden. I skal finde
faae slige unge Koner som jeg; thi jeg var tilfreds der var aldrig Dants eller
Spill i Verden, min Fornøjelse er at sidde hiemme ved mit Arbeid, og see min
lille Mand til gode.»
Dette er en grov løgn, men Jeronimus går på limpinnen
(min kursivering):
«Jeg veed det nok, min Dukke, I er Exempel for
alle unge Koner i Æbeltoft; den beste Ting jeg har giort i Verden, er at jeg
har udvalt saadan dydig Siæl til Ægte-Fælle.»
Her skal det skytes inn at Holberg mente Juele-Stue
var hans mest vellykkede komedie. Publikum brølte av latter, og under
uroppførelsen klarte ikke skuespillerne bare seg for å le de også. Det var like
før forestillingen måtte avbrytes. Vi kan mane frem denne scenen: «Dukken», den
unge søte Leonora, trolig innsnørt og i en fin kjole med dyp utskjæring, lyver
så det renner, og den gamle Jeronimus, kanskje med mave, i en ufiks
alderdommelig habitt, tror henne mer enn gjerne.
Leonora innsmigrer seg hos ektemannen for å få sin
vilje; «nu spiller jeg mit Kort saaledes, at hand skal self tigge mig om
Juulestue, og det skal heede at jeg giør det alleene for at føje ham.»
Spørsmålet om føyelighet i ekteskapet er også tema i Et dukkehjem. Nora
forteller venninnen Kristine at Torvald var så aldeles forferdelig
overanstrengt etter ekteskapets første år. Årsaken er utvilsomt at han tok på
seg mye biarbeid for at hun skulle få penger til å kjøpe ting hun ønsket seg.
Ifølge Nora skal legene (les doktor Rank) ha fortalt at overanstrengelsen var
dødelig, og at bare et opphold i Syden kunne redde ham. Blant argumentene Nora
brukte for å overtale Torvald, som ikke måtte få vite at han var dødssyk, var
hennes omstendigheter; hun var gravid: «han måtte være snil og føje mig.» Men
Torvald nektet: «det var hans pligt som ægtemand ikke at føje mig i nykker og
luner.»
Etter at Krogstad har truet Nora med å fremlegge
hennes falske vekselunderskrift i retten dersom hun ikke overtaler Torvald til
å omgjøre oppsigelsen, dukker spørsmålet om maktforholdene i ekteskapet igjen opp.
Nora må få Torvald til å føye henne: omgjøre beslutningen om å si opp Krogstad.
Da inntar hun samme posisjon som Leonora i Juele-Stue, som smisker for
Jeronimus og tilsynelatende underkaster seg hans vilje. Torvald sitter i en
stol, Nora står bak; hun lener seg inntil stolryggen og stryker fingrene
langsomt gjennom nakkehåret hans.
NORA: «Hvis du ikke havde havt så travlt, vilde jeg
have bedt dig om en umådelig stor tjeneste, Torvald.
HELMER: Lad mig høre. Hvad skulde det være?
NORA: Der er jo ingen, der har en sådan fin smag, som
du. Nu vilde jeg så gerne se godt ud på kostumeballet. Torvald, kunde ikke du
tage dig af mig og bestemme, hvad jeg skal være, og hvorledes min dragt skal
være indrettet?
HELMER: Aha, er den lille egensindige ude og søger en
redningsmand?
NORA: Ja Torvald, jeg kan ikke komme nogen vej uden
din hjelp.»
Torvald lover å tenke på saken. Nora sier: «Å hvor det
er snilt af dig.» Hun går bort til juletreet og sier at de røde blomster tar
seg smukt ut. Så følger hennes egentlige anliggende: «Men sig mig, er det
virkelig så slemt, det, som denne Krogstad har gjort sig skyldig i?»
Sannsynligvis vet Nora hvilken forkledning Torvald vil
velge. Da de var i Italia, lot han sy en napoletansk fiskerpikedrakt til henne,
og hun lærte å danse tarantella. Besetningen er løs. Årsaken gir seg av
Torvalds oppførsel da de kommer ned etter kostymeballet hos Stenborgs. Torvald
blir kåt av å se konen danse tarantella iført fiskerpikedrakten. Bak Noras
innsmigrende oppførsel aner man utnyttelsen av hennes erotiske appell. Nora vet
inderlig godt hvordan hun skal friste Torvald og få ham i sin makt. Leonora og
Nora/Leonora spiller bevisst hjelpeløse kvinner som underkaster seg mannens
vilje, for å dreie ham i den retning de selv ønsker.
Etter at Nora har satt Kristine Linde i gang med å
reparere maskeradedrakten, kommer Torvald inn i stuen. Nora går ham i møte: «Å,
hvor jeg har ventet på dig, kære Torvald.» Hun forteller at hun kommer til å ta
seg så fin ut.
«HELMER: Ja var det ikke et ganske heldigt indfald af
mig?
NORA:
Prægtigt! Men er jeg ikke også snil, at jeg føjer dig?
HELMER tager hende under hagen: Snil –
fordi du føjer din mand? Nå, nå, du lille galning, jeg ved nok, du mente det
ikke så […]»
Replikkvekslingen sikter til Katekismen, der det i
Hustavlen står at kvinnen skal være mannen underdanig. Påbudet om at mannen
skal råde over kvinnen, baserer seg på Skapelsesberetningen, 1 Mos 3,16. Her
forteller det også at slangen fristet Eva til å spise frukt av kunnskapens tre,
og at Eva deretter fristet Adam. Kvinnen er fristerinne av natur, og mannen
faller (for kvinnens fristelse). Når Nora spiller ut fristerinnekortet i denne
scenen, er det for å få Torvald til å gjøre det hun vil.
«NORA: Hvis nu din lille ekorn bad dig rigtig
inderlig vakkert om en ting –?
HELMER: Hvad så?
NORA: Vilde du så gøre det?
HELMER: Først må jeg naturligvis vide, hvad det er.
NORA: Ekornen skulde løbe omkring og gøre spilopper,
hvis du vilde være snil og føjelig.
HELMER: Frem med det da.
NORA: Lærkefuglen skulde kvidre i alle stuerne, både
højt og lavt –
HELMER: Å hvad, det gør jo lærkefuglen alligevel.
NORA: Jeg skulde lege alfepige og danse for dig i
måneskinnet, Torvald.
HELMER: Nora, – det er dog vel aldrig det,
du slog på imorges?
NORA nærmere: Jo, Torvald, jeg beer
dig så bønligt!»
Både Leonora og Nora er påtagelig løgnaktige. Juele-Stue
er en komedie, og Leonoras løgner er svært drøye. Hun, som ikke kan få kommet
raskt nok vekk fra Jeronimus, påstår at hennes fornøyelse er å være hjemme og
stelle for sin «lille Mand». Nora lyver seg gjennom hele stykket. Falskskriften
og forklaringen på hvor pengene til Italia-turen kom fra, involverer flere
alvorlige løgner. Men også i sammenhenger der Nora utsetter seg for kritikk
eller vanskeligheter, tyr hun til usannheter, for eksempel ved å skylde på
andre. De «forbudne varer», makronene, sier hun Kristine har kjøpt. Da Torvald
oppdager at noen har prøvd å dirke opp brevkassen, skylder hun på barna. Løgnene
er så mange at det er vanskelig å telle dem, dels fordi det ikke alltid fremgår
om hun snakker sant eller ikke. Det gjelder spesielt hennes fremstilling
overfor Kristine av Torvalds sykdom, hans dødelige overanstrengelse, forut for
Italia-reisen.
Det er klare paralleller mellom Holbergs Leonora i Juele-Stue
og Ibsens Nora/Leonora i Et dukkehjem. De har samme navn, og ektemannen
kaller eller behandler henne som dukken sin, noe som ikke minst skyldes et
bevisst spill fra hennes side for å få sin vilje igjennom. Videre er de altså
løgnaktige. Leonora gir tydelig uttrykk for at hun overhodet ikke bryr seg om
ektemannen, som hun har fått seks barn med. Ingenting tyder på at hun bryr seg
om barna sine heller. Det er Jeronimus som sørger for julegaver, og det er han
som forholder seg til skolemesteren om barnas undervisning og overhører
resultatet. Nora på sin side elsker Torvald, sørger for julegaver til barna og
leker med dem. Men på slutten av stykket er kjærligheten til Torvald forbi, og
interessen for barna forduftet: «i den stund gik det op for mig, at jeg i otte
år havde levet her sammen med en fremmed mand og at jeg havde fået tre børn –.
Å jeg tåler ikke at tænke på det! Jeg kunde rive mig selv i stumper og stykker.»
Et annet sammenfall
mellom Et dukkehjem og Juele-Stue er at handlingen foregår i
julen; i førstnevnte fra julaften til 2. juledag, i sistnevnte bare på
julaften. I Juele-Stue foregår julens fornøyelse, julestuen, som i virkeligheten
vanligvis inngikk i romjulens festligheter, på julaften. Det er verdt å notere
seg at hverken Leonora eller Nora nevner årsaken til at julen helligholdes,
Kristi fødsel, en eneste gang. Kirken har fastsatt tidspunktet til første
juledag, 25. desember. I Danmark og Norge innledes helgen klokken 17 julaften
og varer til og med 2. juledag. Hos Jeronimus avholdes julestue på selveste julaften;
Nora og Torvald deltar på et kostymeball hos naboene 2. juledag, der det full
er fest med fremvisning av strømpekledde ben og masse champagne. Det innebærer
at det hos Helmers arbeides med draktsøm – Nora setter Kristine i gang med
reparasjonen – på første juledag, Frelserens fødselsdag. Torvald på sin side
arbeider med banksaker, når han ikke instruerer Nora i tarantelladansen.
Frelseren og Gud er
fraværende både i Leonoras og Noras replikker i julen. Leonora har
åpningsreplikken, som utgjør hele Scene 1, i Juele-Stue: «Ach
denne Dag har været mig saa lang som toe andre […]». Årsaken er at hun lengter
slik etter å få være i enrom med Leander, som hun attrår. Leonora venter denne
24. desember, julaften, med lengsel på et elskovsmøte. Julaften var i katolsk
tid en våkenatt før Kristi fødsel første juledag, da det var kristmesse
(christmas) ved midnatt.
Holberg er som kjent
kristen, protestant, med store religionskunnskaper, noe som blant annet fremgår
av hans Almindelig Kirkehistorie (1738) og Jødiske Historie. Det
er naturlig å sammenstille Leonoras lidenskapelige forventning om elskovsmøtet
med Leander julaften med forventningen om Kristi fødsel denne dagen. Leonoras
oppførsel representerer et klart brudd på en kristen oppførsel. Dette kunne
skrives på kontoen for hedensk tradisjon. Motsetningen mellom kristen og
hedensk, til dels katolsk, julefeiring er tema i stykket. Den hedenske
julefeiringen forsvant ikke da kristendommen ble innført, men ble tilpasset den
nye tro. Julestue og julebukk, som tjeneren Arv kler seg ut som, viser i siste
stykke tilbake til hedendommens årstidsfester og fruktbarhetskult. Uttrykket
«drekka jól» vitner om alkoholens betydning under julefesten. Julestuer var
ofte svært fuktige gilder, der lekene kunne utarte i usedelighet og bråk, noe
som fremgår av Juele-Stue. Men Leonoras interesse for julestuen denne
aftenen er sekundær; julestuen representerer bare en mulighet for at hun kan få
være alene med Leander. Leonoras manglende interesse for Jesu fødsel kan ikke
unnskyldes med at hun som innbygger i småbyen Ebeltoft fremdeles feirer jul, slik
hedningene gjorde. Det kunne passe bedre på Magdelone, Jeronimus’ søster, som
oppfatter julestue som en hellig institusjon.
Flere detaljer i komedien
understreker fraværet av interesse for julens kristne innhold. Som forberedelse
til julestuen har Arv iført seg et julebukkostyme. I Scene 10 blir Arv
irettesatt av Jeronimus, som har avlyst julestuen. To ganger gir Jeronimus Arv
en ørefik. Magdelone sier at det er galt av ham å slå den stakkars drengen på
en «Hellig-Aften». Det fremgår ikke om hun tenker på julaften som tiden for
julestuen eller kvelden før Kristi fødsel. Jeronimus sender vekk drengen med et
skjellsord og ber ham ta seg en bok å lese i. Arv går gråtende bort idet han
sier: «Der er mare ingen i den heele Gade, der læser et Guds Ord Juule-Aften.»
Replikken har dobbelt
bunn. Overtekstlig er det drengens klage over at han må lese på julaften når
ingen andre gjør det. Den inneholder to milde eder: «mare» som kommer av Maria,
og «Guds». I dag ville vi sagt ikke et herrens ord, der «herrens» har en
forsterkende virkning. Ikke et fandens ord ville være mer naturlig,
eller snarere ikke et jævlig ord. At «Guds Ord» ikke skal oppfattes
direkte, i den forstand at Jeronimus med «en Bog». sikter til Bibelen,
Katekismen eller en postill, fremgår av en av Jeronimus’ replikker i Scene 12. Han
har bedt Magdelone hente skolemesteren og barna, fordi han vil høre om de har
lært noe «artigt», fornuftig, til «denne Fest» (Scene 11). Det er usikkert hvilken
fest Jeronimus sikter til; om det er den religiøse julefesten eller
julestuen. Jeronimus gjentar spørsmålet nesten ordrett, noe som gir det en viss
betydning. Han ber skolemesteren stille spørsmål til barna og beordrer at Arv
skal være til stede, slik at barna kan beskjemme drengen med sin kunnskap. Stakkars
Arv kan ingenting, men barna svarer rett på spørsmål om astrologi og ordspråk.
Riktignok er det bare tull og tøys det skolemesteren har innprentet dem, om
utdatert forvrengt himmelkunnskap, men Jeronimus lar seg dupere og sier: «Det
er den rette Dosmer. Hand [Arv] seer aldrig i en Bog
Aaret igiennem og veed derfor ikke meer end en Tyrk
eller Hedning […]» «en Bog» kan knyttes til «en Bog» i Jeronimus replikk i
Scene 10. Det betyr at Jeronimus beordrer Arv til å ta seg en bok som gir den
lærdom skolemesteren, som slutter troppen med et ris i hånden, banker inn i
husets barn.
Tidligere var det en
flytende grense mellom astronomi og astrologi, kunnskaper Holberg har lite til
overs for, og som er et hovedmotiv i Erasmus Montanus. Portrettet av
bondesønnen Rasmus Berg, som begynner å studere i København og latiniserer
navnet til Erasmus Montanus, hentyder på ett plan til Tycho Brahe-eleven
Christen Sørensen Longomontanus – Rundetaarns første astronom – som var av
bondeslekt og født Lomberg eller Langberg. Portrettet av bondesønnen Rasmus
Berg som forvandles til den lærde Erasmus Montanus ved universitetet i
København er kritikk av lærdomsinstitusjonens vektlegging av
astronomi/astrologi og logikk. Det var spesielt under Christian 4 man viste en
sterk interesse for astronomi/astrologi ved universitetet. Holbergs syn på
astronomi fremgår med all tydelighet av skjemtediktet «Democritus og
Heraclitus, Satyra I» (1721):
«Een med Astronomi sig plager, bryder Hierne
Sig bryster, glæder, at han fundet har en Stierne;
I Melcke Vejen han saa lenge vandret har,
at han paa jorden slet er blevet til en Nar.»
Skolemesteren i huset til
Jeronimus, «ute i provinsen», er trolig en nyutdannet bakkalaureus fra
Københavns universitet. Han vil neppe undervise i kunnskap som er over hundre
år gammel, noe som åpner for at handlingen i Juele-Stue kan skrus
tilbake til Christian 4s regime.
Overtekstlig kan altså
Arvs klage over å måtte lese i en bok julaften oppfattes slik: Det er søren
ingen andre i gaten som leser et hersens ord julaften. Men underteksten kan
vanskelig overses: Det er søren ingen andre i gaten som leser et Guds ord
julaften. Ettersom naboene er invitert på julestue hos Jeronimus, kan det godt
være Arv har rett; ingen i gaten leser religiøse tekster, for eksempel
Juleevangeliet, julaften.
Heller ikke hos Helmers
nevnes Kristi fødsel julaften eller de to juledagene. Maskeradeballet hos
Stenborgs i andre etasje kan tyde på at julebudskapet overskygges av
fornøyelser i nabolaget også her. Det betyr ikke at forfatteren har glemt det.
Hele motivkretsen i Et dukkehjem, synd knyttet til Noras
vekselforfalskning og hennes behov for frelse, peker mot det som «skjedde i de
dage», da det fra keiser Augustus utgikk befaling, og en Herrens engel stod
frem og sa: «Frygter ikke; thi see, jeg forkynder eder en stor Glæde.» Men det
er ikke denne lykkelige begivenhet Nora har i tankene julaften, når hun stiller
følgende spørsmål til Kristine: «Ved du den store lykke, som er hændt os i
disse dage? […] «Tænk, min mand er bleven direktør i Aktiebanken!»
Den største gaven i julen
er Kristi fødsel, jfr. Johannes 3,16: «Thi saa haver Gud elsket Verden, at han
haver givet sin Søn, den enbaarne, paa det at hver den som troer paa ham, ikke
skal fortabes, men have evigt Liv.» Det finnes en detalj både i Et dukkehjem
og Juele-Stue som, undertekstlig, peker mot Kristi fødsel slik det
er skildret i Juleevangeliet: «Og hun fødte sin Søn, den Førstefødte, og svøbte
ham og lagde ham i en Krybbe.»
I Scene 11 ramser
Jeronimus opp hvilke leker de enkelte barna skal få, blant annet følgende: «Else
skal have Vuggen med Barnet udi, thi det første Piger blir saa gammel at de
kand tale saa tænker de paa Giftermaal og Vugge […]» Rammen er altså julaften,
og det er nærliggende å trekke en linje fra «Vuggen med Barnet» til krybben med
Jesusbarnet. Nora ramser også opp julegavene, blant annet følgende: «Og her er
dukke og dukkeseng til Emmy; det er nu så simpelt; men hun river det jo snart
istykker alligevel.» Dersom Ibsen hadde skrevet «dukke og vugge», ville
sammenhengen med Jeronimus’ gave til Else og Juele-Stue blitt
tydeligere. Dukken og dukkesengen viser også, via vuggen med barnet, til
krybben med Jesusbarnet. Julegavene til de andre barna skal omtales i et senere
innlegg.
Det er verdt å legge
merke til at Nora har kjøpt en gave til datteren som ikke egner seg for hennes
alder. Emmy er det minste barnet, som åpenbart ikke har forstand på hvordan en
dukke og dukkeseng skal behandles. Samtidig peker «river jo snart i stykker»
mot Noras beskrivelse av seg selv etter at kjærligheten til Torvald har tatt
slutt (jfr. sitatet over). I situasjoner som byr på problemer for Nora, dukker
umiddelbart lysten til å rive alt i stykker opp. Vekselen med den falske
underskriften vil hun rive i hundre tusen stykker. Det samme gjelder
maskeradeklærne, som er forrevne og i et eneste virvar: «Å gid jeg kunde rive
dem i hundred tusend stykker!» Men så kommer altså Nora på at Kristine kan
reparere dem.
Det er ikke uten
betydning at julegaven til Emmy, dukken og dukkesengen, viser til Jesusbarnet i
krybben, som Gud har gitt til verden i julen. Nora har bestemt seg for å
undersøke om det presten Hansen sa da hun gikk til konfirmasjonen, er riktig. I
hvert fall om det er riktig for henne. Det er ingenting som tyder på at
Nora vil komme frem til at presten Hansen hadde rett, når det gjelder Nora
selv. Det var ikke bare troen på den skjønne greske kunsten som møtte motbør i
1800-tallets siste halvdel; også gudstroen var på vikende front etter at interessen
snevret seg mer og mer inn om mennesket selv. Dette fikk stor betydning for
kunsten.
Det er ikke bare vuggen
med barnet som kan bringe tanken på en spesiell fødsel i Juele-Stue. Da
Pernille skal oppholde Jeronimus slik at Leonora får avtalt med Leander,
forteller hun altså at det er født en kalv med topp på hodet og falbelader på
bena. Ingen snakker om Gud eller Jesu fødsel på julaften, men sladderen går om
fødselen av et misfoster. Også hos Helmers, der heller ikke Gud eller Jesu
fødsel nevnes, kommer talen inn på noe annet med bibelsk betydning: «ødelæggelsens
vederstyggelighed». Det er usikkert hva uttrykket, som finnes både i Det gamle
og Det nye testamente, sikter til, men det er vanlig å knytte det til Antiochos
4 Epifanus, konge i Selevkideriket i Syria 175–164 f.Kr. Antiokhos ville tvinge
jødene til å avlegge sin tro. Han innførte Zevs-dyrkelse i Templet i Jerusalem,
der han satte opp et alter for den greske hovedguden. Han skal også ha plassert
en statue av seg selv i templet, som jødene ble tvunget til å ofre til. Antiokhos
oppfattet seg som en enamasjon av Zevs, og det er vel sannsynlig at statuen har
hatt en likhet med sjefen på Olympos. Det er mulig at «ødelæggelsens
vederstyggelighed» sikter til statuen av Antiokhos fremstilt som en gud. Dersom
kalven med topp og falbelader ikke er en alminnelig kalv, men en gullkalv,
åpner det for en sammenheng med «ødelæggelsens vederstyggelighed» (jfr. bl.a. «Den
brabantske Jacob og den brabantske husflid i middelalderen», 23.04.2024). Det
blir tema i neste blogginnlegg.
Juele-Stue hadde
stor publikumsappell. Komedien ble flere ganger satt opp som
familieforestilling i julen ved Christiania Theater, første gang under
Bjørnstjerne Bjørnson i 1866. Juele-Stue ble siste gang satt opp som
familieforestilling på Nationaltheatret i 1918. Da var det enkelte anmeldere
som i harnisk påpekte det umoralske ved komedien, utroskap som underholdning,
og at den ikke egnet seg for barn. Teksten inneholder, som andre av Holbergs
komedier, flere seksuelle hentydninger. Det er hevet over tvil at Ibsen kjente
til Juele-Stue. Som medlem av den litterære kretsen Det lærde Holland,
som hadde en spesiell interesse for Holbergs forfatterskap, var Ibsen godt
orientert om hans skrifter. Medlemmene kunne sitere større partier fra Holbergs
komedier.
