"Et dukkehjem" og "Juele-Stue", II

Ulykkeskalven med fjærtopp, pyntelokker og rysjer på bena

 

Det er ingen som snakker om Jesu fødsel i Jeronimus’ hus på julaften, men i Scene 2 sier Pernille til Leonora at hun vil oppholde Jeronimus med kjerringsladder om en annen fødsel (min kursivering): «jeg vil sige ham at der er fød en Kalv med Top paa Hovedet og Falbelader paa Beenene, saa begynder hand strax at moralisere, og væve over Tidernes Ondskab over Pragt og Stads.»

Spørsmålet er om kalven, som skiller seg klart fra et misfoster som Pernille åpenbart hentyder til, har mottatt den hyllesten og tilbedelsen som tilkommer Kristus. I så fall er det en avgud. Den mest kjente avgud innenfor kristendommen er gullkalven. I en rekke blogginnlegg har jeg argumentert for at Holberg, undertekstlig, har fremstilt Christian 4 som en gullkalv. Det gjelder bl.a. i «Jacob von Tyboe Eller Den stortalende Soldat (2) - kalvehandlere og kongelige billedleverandører» (26.08.2017) og «Den brabantske Jacob og den brabantske husflid i middelalderen» (23.04.2024).

Pernilles fortelling om kalven og reaksjonen den vekker hos Jeronimus, baserer seg på en eldre forestilling om at misfostre hos mennesker og dyr er Guds straff for menneskenes synder. Forfengelighet som gav seg utslag i bruk av kostbar pynt og stas, ble oppfattet som en synd. E.C. Werlauff har i Historiske Antegnelser til Ludvig Holbergs atten første Lystspil gitt en beskrivelse av bakgrunnen for kalven med topp og falbelader. Valget av en kalv til å representere en illevarslende fødsel av et misfoster er ikke et selvfølgelig valg ut fra Werlauffs kildemateriale. Det forteller helst om menneskelige misfostre, som naturlig nok ble oppfattet som mer alvorlig enn når dyr fikk misfostre. Det er heller ingenting som tilsier at det må være en kalv og ikke et lam eller føll, noe som kan understøtte tolkningen av kalven som en gullkalv.   

Werlauff tar for seg tiden fra 1500- til 1700-tallet, og skriver at det i flere tilfeller ble trukket en linje fra en utvekst på barnet eller dyret til en mote, gjerne fra utlandet, i den forstand at det kunne være en viss likhet mellom utveksten og stasen. Det er vanlig å oppfatte toppen på kalvehodet som en fontange, en kvinnelig hodepynt som bestod av en liten kappe til bakhodet med en opprett kniplingsvifte. Det understøttes av omtalen av Jeronimus’ replikk i «Epistel 267»: «Da Jeronimus siger, at en Kalv er nyeligen fød med en Top og Fontange paa Hovedet […]» Her er det riktignok snakk om en topp òg en fontange, men vi skal likevel anta at publikum har tenkt at Pernille og Jeronimus mener en fontange, eller hodepynt som etterlignet denne. Fontangen og dens etterligninger var kostbare i varierende grad og ble av enkelte geistlige sammenlignet med djevelens horn.

Teksten gir ikke grunn til å tro at Jeronimus i Juele-Stue har ment en utvekst, slik det står i Ludvig Holbergs skrifter. Pernille har snudd om på den rette sammenheng og manet frem bildet av en kalv med høy knipling- eller blondehodepynt og falbelader på bena i stedet for en kalv med utvekster som minnet om denne stasen. Dette har en komisk virkning. Rent saklig kunne man tenke seg at det var blitt født en kalv med utvekster som har minnet om forkastelig pynt og stas. Siden er dette blitt forvandlet under ryktespredning og har endt opp i den formen Pernille serverer for Jeronimus. Men vi behøver ikke lete etter en saklig forklaring; dette er komedie. Som Petronius sier i Jacob von Tyboe: «Licentia Poëtica»: «Poeter have vis Frihed ved alle Love.»

Kalven er pyntet med falbelader på bena. Falbelade er ifølge ODS: «en rynket garnering eller besætning (især paa damekjole ell. skørt, sjældnere paa sengeomhæng olgn.)». NAOB har følgende forklaring: «rynket eller foldet pynteremse, volang på eldre tiders kvinnedrakt». Det dreier seg altså i hovedsak om rysjer eller volanger, ofte som kant på klesplagg. Werlauff har ingen direkte eksempler på falbelader i sitt kildemateriale, men det er ett eksempel som kan virke oppklarende. På Lolland ble det i 1628 født et menneskelig misfoster med lår som var «ganske stakkede med tykt Kiød, ligesom de store vide Buxer at ligne med … Benene var ligesom de Støvle med store opsmøiede Kraver.» De store vide buksene, altså herrebukser, sikter muligens til pludderhoser, som var mer populære på 1500-tallet. Et søk på «boots 17th century» viser en rekke støvler med store kraver, der øverste del av støvelen fremtrer som en egen del. Enkelte kraver er «opsmøiet», brettet opp, slik at det oppstår en tykkelse rundt benet, likesom en utvekst.

«Falbelader paa Benene» viser trolig indirekte til en utvekst på bena, likesom toppen på kalvens hode viser til en utvekst på hodet. Det er viktig å understreke: På et misfoster er utveksten ikke identisk med den nye moten, men ligner på den i enkelte tilfeller. Kalven som Pernille forteller om, har derimot virkelige falbelader på bena. Det er naturlig å oppfatte det slik at rysjene er plassert inntil kalvens ben. Flere portrettmalerier av menn fra 1600-tallet viser at det i overgangen mellom bukse og støvel er festet nettopp falbelader, rysjer av ulikt slag. Det kan også være annen type besetning, som blonder eller kniplinger. Dette er pynt på mannens, helst adelsmannens, antrekk, mens topp gjerne tolkes som fontange, som ble brukt av kvinner. I «Epistel 267», der Jeronimus’ motstand mot pynt omtales, står det: «Da Jeronimus siger, at en Kalv er nyeligen fød med en Top og Fontange paa Hovedet». Her skjelnes det mellom «Top» og «Fontange». Holberg er ganske sikkert klar over at «Top» i Juele-Stue blir oppfattet som fontange, noe som nok er tilsiktet fra forfatteren. Men ved epistelens formulering oppstår en usikkerhet. Den skyldes enten at forfatteren roter, eller at han ønsker at det skal være usikkert hva «Top» betyr i komedien. Dette kommer jeg tilbake til.

Kalven har altså topp på hodet, som på ett plan sikter til kvinnens fontange, mens falbeladene på bena trolig sikter til rysjer eller pynteborder på herrebukser eller som er festet til øverste del av støvlene. Vi skal se om den tredje stasen som pryder kalven peker mot okse- eller kvigekalv.

Pernille nevner igjen kalven med topp og falbelader i Scene 4. I Scene 5 omtaler Jeronimus kalvens pynt tre ganger overfor Leonora:

«Naar Verden staar til Paaske, saa skal jeg give min Hals, de Topper, Fabler, Favoriter ere ikke andet end Lucifers Paafund.» / «disse forbandede nye Inventioner, disse Toppe, disse Fabler, disse Favoriter, som voris ærlige Forfædre intet har vidst at sige af, det er en syndig Dragt, som er Aarsag til all den Ulykke der skeer i Verden.» / «her er jo nyelig fød en Kalv med Top, Favoriter og Fabler.»

Det er liten tvil om at Jeronimus refererer til Pernilles fortelling, men han har endret «Falbelader» til «Fabler», en sideform, og på eget initiativ introdusert en ny pynt: «Favoriter». Holbergordbog forklarer ordets betydning i replikkene over slik: «nedhængende hårkrølle ved tindingen». I Ordbog over det danske sprog står følgende: «(foræld.) lille hårkrølle», og blant eksemplene er «dårelokken» til Johanne Louise Heiberg. «Favoritt» har følgende forklaring i Riksmålsordboken: «en slags liten hårkrølle brukt i eldre tider».

Johanne Luise Heiberg, malt av Emil Bærentzen, 1841

ODS anfører også en annen betydning: «om en art kniplingspynt». Kilden er Skuespiltexter fra Komediehuset i Lille Grønnegade (1722-30.) Juele-Stue ble oppført første gang på Komediehuset i Lille Grønnegade i 1724. Vi skal undersøke denne passasjen, ettersom det ikke kan utelukkes at det er en sammenheng mellom Holbergs komedie og skuespillteksten.

Eksemplet er i en dansk oversettelse av Moliéres Tartuffe (1664). Den skinnhellige bedrageren Tartuffe har klart å få innpass i huset til Orgon som moralsk veileder og sjelesørger (directeur de conscience). Målet er å overta huset og gifte seg med Orgons datter, Mariane. «Favoriter» finnes i Første akt, scene 2 mellom Dorine, Marianes pike, og Cleantes, Orgons svoger. Dorine klager til Cleantes:

«[…] det gaar saa vid/ at den Gavmund/ hand [Tartuffe] har til Tienner/ endog tør skrive os Regler for; den kommer her frem og præcker for os med stor Ivrighed om vores Baand og vores Kniplinger; den Skielm/ meener I icke/ at hand forleden Dag sleed mig et Par skiønne Favoriter i stycker/ som jeg havde lagt i en Huus-Postil/ og sagde at vi giorde Helligheds Bolig til Vederstyggeligheds Giemmested.»

Den danske oversettelsen avviker en del fra den franske originalen:

«Il n’est pas jusqu’au fat qui lui sert de garçon Qui ne se mêle aussi de nous faire leçon ;

Il vient nous sermonner avec des yeux farouches,

Et jeter nos rubans, notre rouge et nos mouches.

Le traître, l’autre jour, nous rompit de ses mains

Un mouchoir qu’il trouva dans une Fleur des Saints,

Disant que nous mêlions, par un crime effroyable,»

 

En engelsk oversettelse (https://www.pelister.org/courses/topics/moliere/tartuffe-text.pdf):

 

«even the awkward fool his foot-boy takes upon him to lecture us with his fanatic face, and to demolish our patches, paint, and ribbons. The rascal, the other day, tore us a fine handkerchief that lay in the Pilgrim’s Progress, and cried that it was a horrid profanation to mix hellish ornaments with sanctified things.»

 

«et Par Skiønne Favoriter» er bearbeidelse av «Un mouchoir», et lommetørkle. Teksten kan tyde på at lommetørkleet har vært i tynt fint stoff, kanskje i lin, og med kniplingskant, noe som er forkastelig fordi det tilhører kategorien stas. Hvis man googler bilder på «mouchoir» + «XVIIe siècle», dukker mange skjønne blondelommetørklær opp. La Fleur des Saints inneholder helgenhistorier for hver dag i året. Kanskje har den som la igjen lommetørkleet i boken, for eksempel av vanvare eller som bokmerke, brukt det til å tørke tårer med under lesningen. Helgen blir man ikke før man har steget opp til himmelen, og mange helgener har lidd en grusom død. Den engelske oversetteren har valgt å beholde «lommetørkle», understreker at det er fint og har erstattet den franske helgenboken med John Bunyans Pilgrim’s Progress, en annen bok som er egnet til å påkalle rørelse. Den danske oversetteren har ikke funnet noen dansk bok med samme kvaliteter som den franske helgenboken. Huspostillen er riktignok religiøs, men vekker neppe følelser slik som den franske og den engelske boken. Det kan være årsaken til at den danske oversetteren har valgt et annet ord enn «lommetørkle». Vedkommende har for øvrig valgt «Kniplinger» i stedet for rouge og fluer (skjønnhetspletter). Kanskje alle endringene skal sees i sammenheng, idet vi antar at oversetterens hovedproblem er lommetørkledet inni La Fleur des Saints. Redaktøren i ODS mener altså at oversetteren har erstattet lommetørkle med en slags kniplingspynt. Det virker ikke sannsynlig. Favoritts betydning er ifølge de andre ordbøkene kun hårlokk. Også i Moths Ordbog (nedskrevet ca. 1700) betyr ordet «Favoriter» lokker; «kaldes lokker».

ODS’ anførsel «en slags kniplingspynt», der det eneste eksemplet er det aktuelle stedet i oversettelsen av Tartuffe, synes å være svakt belagt. Flere forhold taler mot denne betydningen. Oversetteren har allerede nevnt «Kniplinger», idet dette ordet står i stedet for «rouge» og «mouches». Det kan også stilles spørsmål om hvorfor det i så fall dreier seg om «et Par» «kniplingspynter» og ikke én. Årsaken til at ODS forklarer «Favoriter» med det upresise «en slags kniplingspynt», kan være at man antar favoritt er en del av eierens hår og derfor ikke kan legges i en bok. Men det er like sannsynlig at oversetteren sikter til løse lokker som skulle festes til håret som pynt, parallelt til «fluene» («nos mouches») som ble limt fast til ansiktet, og som altså oversetteren har valgt å utelate. På 1700-tallet var det vanlig med diverse forlengelser og pynt på damefrisyren, sammen med pudder. Kanskje har oversetteren lagt opp til at publikum med «vores Baand og vores Kniplinger» skal assosiere pynt til håret, i så fall ville løse pyntelokker passe fint. Vi kan se for oss at Dorine, Marianes selskapsdame/pike, har hatt en pyntet frisyre, kanskje parykk, med bånd, kniplinger og skjønne lokker i rollen på Komediehuset. Dette er i så fall den danske oversetterens påfunn, og vi behøver ikke grunne over hvordan hårlokkene har endt i Huspostillen.

Etymologien til «favoritt» er ifølge NAOB følgende: «fra fransk favorite, grunnbetydning ‘kongens yndlingselskerinne’, fra italiensk favorita, perfektum partisipp av favorire ‘favorisere’, avledet av favore ‘gunst, favør; tjeneste’, av latin favor; jf. Favør.» En favoritt er altså noen eller noe som er utvalgt eller begunstiget av en annen. På hvilken måte kan en hårlokk være utvalgt av en annen enn den som bærer den? En gammel hårmote kan kanskje gi svar.

På slutten av 1500-tallet dukket det opp en hårlokk på venstre skulder hos unge motebevisste menn i samfunnets aller øverste skikt. Lokken, som kalles «lovelock», kjærlighetslokk, holdt seg som mote frem til midten av 1600-tallet. Lovelock’en var et tegn på at mannen var utvalgt av en kvinne, nøt hennes gunst eller kjærlighet. Hvorvidt den symbolske betydningen avtok etter hvert og hensynet til moten kom i forgrunnen, er jeg ukjent med. Motefenomenet ble, liksom fontangen, møtt med sterk kritikk fra kirkelig hold. Kvinner kunne også ha lovelock, men det var mer sjeldent.

Karl 1 (Christian 4s svoger) malt i tre posisjoner av Anthony van Dyck (1635-1636)

Henri 2 de Lorraine malt av Anthony van Dyck (1634) 

Moths Ordbog omfatter materiale som Matthias Moth (1649–1719), embedsmann under Christian 5, begynte å samle inn ca. 1686. Da var det gått et par tiår siden «lovelocken» var mote. Det åpner for at «favoritt» kan være et dansk ord for «lovelock». Mannen som bærer lovelock er en dames utvalgte, favoritt, og mottager av hennes gunst eller kjærlighet.

Det er mulig favoritt etter hvert har fått en utvidet betydning, idet ordet er blitt benyttet om ulike typer pyntelokker. Johanne Louise Heiberg er kjent for det som med et nyere norsk ord kalles dårelokk. Holberg bruker «Favorite» om ulike fyrsters yndlingselskerinne og «Favorit» i den vanlige betydning, deriblant yndling, en rekke ganger. Når forfatteren velger å la Jeronimus bruke «Favoriter» tre ganger, er det sannsynlig at han ikke bare vet at ordet betyr hårlokker, men bakgrunnen for ordet.

«Misfosterkalven», hvis fødsel omtales julaften, er blitt til en kalv med hodepryd, pyntelokker og rysjer eller blonder på bena. Dersom «Favoriter» sikter til de opprinnelige «lovelock’er», som var mannens pryd, styrker det tolkningen av kalven som en oksekalv. Jeronimus’ tillegg av favoritter har ført til at avstanden til et misfoster er blitt tydeligere, en avstand som Pernille allerede har bygget opp til ved omtalen av falbeladene på kalvens ben. Det er egentlig bare toppen som med full rett kan sies å bringe tanken på en utvekst på hodet. Komikken består altså i at Jeronimus tror at en kalv er født med virkelig pynt og accessoirer, som er fordømt av kirken og formentlig avsettes i form av utvekster på fostre.

Hvilken kalv har topp på hodet, rysjer eller pynteborder på bena og pyntelokker? Jeg har allerede antydet svaret: en gullkalv, den legendariske Christian 4, som er den blant de danske kongene som har bestilt flest portretter av seg selv og billedfremstillinger der han selv inngår. Det dreier seg om malerier og trykk, gobeliner og skulpturer. Det antas at flere av maleriene og trykkene er gått tapt. Tre av de mest kjente portrettene viser samlet en konge med topp eller fjærbusk på hjelmen, favoritt(er) eller hårlokk(er) og falbelader; pyntebånd på bena. Topp har også betydningen samling eller dusk av hår eller fjær på et dyrs eller en fugls hode. Toppen kunne være kunstig; et eksempel er fjærbusken eller plumasjen som ble brukt til pynt på hestehodet, for eksempel under prosesjoner. I henhold til Christian 5s lov (1683) var bruk av topper og kvaster på hestene forbeholdt de fire øverste rangklasser. Også kalvens topp kan altså vise til en pryd Christian er kjent for; plumasjen eller fjærbusken på hatten. Tilmed på kongens hjelm var det fjærbusk.

De tre maleriene tilhører genren fyrstelig seierherreportrett. Pieter Isaaczs (1569–1625), som var født i Helsingør og hadde hollandske foreldre, var ansatt som agent og hoffmaler hos Christian 4. Rundt 1612 malte Isaaczs to portretter av kongen, et i hel- og et i halvfigur. Førstnevnte er i ettertid blitt sydd sammen med et helfigursportrett av dronning Anna Cathrine. Det antas at de to kongeportrettene er malt omtrent samtidig, og de er svært like i detaljene; klær, hår, våpen og regalier. Helfigursportrettet viser at kongen har pyntebord, ganske sikkert kniplinger, som avslutning på buksene. Christian 4 er altså iført bukser som omfatter falbelader eller pynteborder på Isaaczs billedfremstilling (dersom maleriene vurderes samlet). På halvfigursportrettet er kongens ansikt og hår tydeligere enn på helfigursportrettet. Det kan blant annet henge sammen med at vinkelen på de to portrettene er litt forskjellig. Håret er her lengre på venstre side, og på høyre side er det en liten tynn flette, en slags lovelock i miniatyr. En lokk som stikker ut på hodets høyre side på helfigursportrettet er likevel så vidt synlig. Det kan derfor hevdes at Isaaczs har fremstilt Christian 4 med lovelock(er). Hjelmen med den gedigne fjærbusken, toppen, er identisk på de to maleriene.

Karel van Mander 3 (ca. 1609–1670) var hoffmaler hos Christian 4 og malte flere portretter av den aldrende konge. Hans mest kjente portrett er det store rytterbildet fra ca. 1643. Mellom hestebena sees den brennende Kalmar, til minne om kongens seier, erobringen av byen, mer enn tretti år tidligere. Christian bærer hjelm med stor fjærbusk (topp), takkede hvite blonder (falbelader), trolig kniplinger, som stikker opp av støvlene. Pynteborden er applikert med det som ser ut som røde rosetter, som matcher det oldenborgerrøde antrekket. Kongens berømmelige lovelock eller favoritt er så vidt synlig på hans venstre side, mot kraven (speilvendt på bildet). På andre av Karel van Mander IIIs malerier er fletten tydelig.

 

Pieter Isaaczs og Karel van Mander III inngår i en gruppe hollandske billedkunstnere som leverte varer til Christian 4. Hollenderne var Nord-Europas store billedmestere; den sterkt antikatolske kongen handlet aldri søreuropeisk billedkunst. I «Jacob von Tyboe Eller Den stortalende Soldat (2) – kalvehandlere og kongelige billedleverandører» argumenterer jeg for at de hollandske skipperne, kalvehandlerne («Kaelskoepers»), som røper den stortalende soldats, Jacob von Tyboes, etternavn i Nummer 4, er billedkunstnere/agenter som leverer «gullkalver», det vil si heroiske billedfremstillinger av kongen; malte portretter, grafiske trykk, billedvev og skulptur. Bildene hadde til hensikt å fremheve kongen som stor seierrik fyrste, folkets leder. Slik sett var de egnet til å påkalle tilbedelse. 

På 1600-tallet var det svært tette bånd mellom kirken og kongen. Teologene gravde dypt i Skriften og fant belegg for at danskekongen var en gud på jorden. På veien frem mot innføringen av arverike og enevelde gikk de tvende, presteskap og konge, hånd i hånd. Eneveldets kongedyrkelse stod i gjeld til Christian 4s oppfatning av seg selv som en gud, bifalt av Sjællands biskop, kirkens primas. Mellom kirken og universitetet var det også tette bånd; kongens guddommelighet var ikke tema for debatt. Dersom en akademiker skulle opponere mot denne oppfatningen, måtte det skje i skjul. Professor Ludovicus Holbergius valgte å gjemme seg bak pseudonymet Hans Mikkelsen og komedien.

 

I «Jacob von Tyboe Eller Den stortalende Soldat (3) – de hollandske spionene i Nummer 4» (27.08.2017) argumenterer jeg for at kalvehandlerne, som under sin befatning med kalver spionerer på Jacob von Tyboe, sikter til billedkunstnere, spesielt malere, som spionerer på modellen, Christian 4, Nummer 4s byggherre. Det er én kalvehandler som stikker seg frem: Hoffmaleren, agenten og spionen Pieter Isaaczs. Den eminente portrettmaleren kjenner identiteten til stortaleren fra Kalmarkrigen, fordi han har malt seierherreportrettet av Christian 4 etter erobringen av Kalmar. Kongen har stått/sittet modell, i hvert fall for ansiktet, på slottet, kanskje inne i sitt eget kammer. Som Jesper Oldfux så treffende kommenterer i anledning kalvehandlernes etterretning: «Skam faae Hollænderen, Hand haver sine Spioner ude allevegne.» Pieter Isaaczs har altså avbildet sin oppdragsgiver Christian 4, «kalven», med fjærbusk på hjelmen (topp), pyntelokker (favoritter) og blondepynt (falbelader) på bena. Maleriene har ganske sikkert innbrakt en pen sum, samtidig har kunstneren fått godt betalt av den svenske rikskansler Axel Oxenstierna for etterretninger om danskekongen.

Christian 4 hadde danmarkshistorien mest berømte lovelock, hårfletten eller -pisken som han anla etter tapet i Keiserkrigen og Kirsten Munks utroskap. Den tok han med seg i graven. Det er vanskelig å skaffe seg full oversikt over Christian 4s bruk av lovelock. På de tidligste portrettene av kongen som ung mann har han en liten lokk ved hvert øre, som neppe kvalifiserer til betegnelsen lovelock, men kanskje er en begynnelse. Det er først på Pieter Isaaczs’ berømte seierherreportrett etter erobringen av Kalmar, rundt 1612, at Christians frisyre viser tydelig påvirkning fra lovelockmoten. På portrettene fra tiden mellom ca. 1611 og ca. 1630 er det vanskelig å se om Christians hår på venstre side adskiller seg tydelig fra håret på høyre side. På enkelte trykk kan det se ut som om håret faktisk er lengre på høyre side, men det kan skyldes at kongens hode er avbildet slik at høyre side er mer dominerende. Etter fredsslutningen i Lübeck i 1629 er Christian 4s tap endelig; den danske konge får aldri mer blande seg i de tyske anliggender. Samlivet med Kirsten Munk hadde opphørt mortensaften 1628, og i 1630 forlot hun slottet for godt. På portrettet i kongens Biblia fra 1633 er håret på venstre side tydelig lengre enn på høyre. Det er sannsynligvis dette håret, eller en del av det, som fra rundt 1636 opptrer som en flette etter å ha blitt enda lengre.

Det er naturlig å anta at kongen har spart bevisst til den berømmelige fletten. Den adskiller seg fra de typiske lovelocker, som gjerne bæres av yngre galante menn, er fyldige og enkelte ganger løst flettet nederst. I 1636 er kongen 56 år, og alderens spor fremgår allerede tydelig av kobberstikket i Biblia. Håret på høyre side er dessuten stramt flettet og gir snarere assosiasjoner til en hårpisk enn en lovelock. Steffen Heiberg skriver i Christian 4. – en europæisk statsmand at hårpisken eller fletten sannsynligvis har noe å gjøre med den aldrende konges syn på sitt liv som et martyrium. Han viser til at Christian i Rothenburg i 1625, før kampen mot den tysk-romerske keiser, hadde sett den tornekronede Kristus i et drømmesyn. Etter Kirsten Munks utroskap hadde han plassert en stein i innelukket ved Frederiksborg, som en parallell til steinen Kristus satt på da han ble pinet under Pilatus (ifølge eldre ikonografi). I sine beretninger om bruddet med Kirsten har Christian understreket at på samme måte som Pilatus var et guddommelig redskap for Kristi lidelse, var Rhingreven (Kirstens elsker) det for hans martyrium. Kirsten var kongens store kjærlighet.

Sammenhengen mellom Christian, Kristus og lidelse opptrer flere ganger. Fletten eller hårpisken kan tolkes som en parallell til pisken som ble brukt på Kristus etter pågripelsen. Det er ingen tvil om at Christian 4s flette typologisk hører sammen med kjærlighetssymbolet/motefenomenet lovelock. Men omstendighetene tilsier at den lange tynne fletten er et synlig uttrykk for den lidelse kongen erfarte fra slutten av 1620-tallet, som han mente inngikk i Guds plan; Christian 4 led som Guds utvalgte konge for folkets synder.   

Det er ikke en kalv med unormale utvekster, et misfoster, som bekymrer Jeronimus, men en pyntet kalv, en gullkalv. Gullkalven sikter til Christian 4, noe som kan understøttes av opplysninger om eksemplene på illevarslende misfosterfødsler hos Werlauff. Han skriver generelt om saken og nevner enkelte konkrete eksempler. Blant disse er en skrivelse av sognepresten i Gladfaxe fra 1625:

«Sørgeligt Spektakel og Vundertegn nu nyligen seet paa et nyfødt Pigebarn udi Mørkøie liggendes i Sokkelundsherred udi Gladfaxe Sogn til et ynkeligt Skuespeil for alle dem, som gienstridigen imod Guds alvorlige Trudsel, holde hart ved deres ny Moder, høye Toppe og forargelige Klædedragt […] Man saa bag paa Misfosterets Hoved en høi, bred, rund Bue af Kiød, noget i Høiden spidsagtig, i Munster som hine virkede Huer eller med Staaltraad opreiste Sørgehatte, og andre saadanne forargelige Huer, som nu af Qvindekiønnet, Adel og Uadel, fattige og Rige fast ubetænket og modvilligen, mod mange saadanne Guds Vredes Tegn og daglig Formaning bruges.»

Werlauff kommenterer at det var nettopp i dette år at Christian 4 begynte å delta i Trettiårskrigen, og prestene viste til slike og andre tegn i naturen på grunn av de truende utsikter. Samme år skrev en prest i København» «Endog det er i saadan en bedrøvelig Tid seer man ingen Poenitentestegn hos vores Folk, men nye Moder og hoffærdige Klædedragt gaaer i fuld Svang … Fosterne af Moderens Liv vidne, med andre store Land- og Stadplager, at saadan Hoffarts Stank mishage Gud høilige.»

Werlauff skriver videre at det er aldeles overstemmende med tidsånden at regjeringen stundom fant seg beføyet til å innhente de høylærdes betenkning om slike misfostre kunne anses som vedarende vink fra himmelen. Han nevner et reskript som utgikk til Det teologiske fakultet i 1631, der det hevdes at det ikke er noen tvil om at den store forfengelighet som folk utviser med toppede luer og lettferdig drakt har påkalt Guds vrede og ført til en rekke underlige fødsler og andre tegn, og man utber seg råd om hvordan «deri gudeligen kunde anordnes».

Keiserkrigens dystre år var en tid da onde varsler som fortellinger om misfostre, florerte. Den som innledet krigen mot den tysk-romerske keiser, Keiserkrigen (som inngikk i Trettiårskrigen), var Christian 4, «gullkalven» med fjærtopp på hatten eller hjelmen, favoritter og falbelader på bena. Det er kongen som er trusselen og leder til tidenes ondskap. Danmarksriket skulle aldri makte å gjenvinne sin tidligere posisjon etter tapene under Christian 4.

Holberg omtaler misfosterkalven tre andre steder, i Peder Paars, Mester Gert Westphaler (første versjon) og «Epistel 267». I de neste to innleggene vil jeg vise hvordan kalven her peker rett på Christian 4 og Keiserkrigen. Videre skal et interessant sammenfall mellom Christian 4s biografi og handlingen i Juele-Stue omtales.