"Et dukkehjem" og "Juele-Stue" III

 

Et dukkehjem og Juele-Stue III Snakkeforsamlingene i Westphalen og den meget talende barberer

 

Første gang Holberg omtaler en kalv som hentyder til et misfoster, er i «Fortale til Indbyggerne i de Nye Boder, dem som boe langst ved Volden, item alle dem som høre under Seigr. Nagels Fane.», En sandfærdig ny Viise om Peder Paars (1719). Fortalen er skrevet av Hans Mikkelsen, Holbergs pseudonym under den poetiske raptus, da han skrev komedier og andre fiksjonsverk i den komiske eller satiriske genre. Mikkelsens fortale fra 1719 er altså de første linjer i Holbergs «poetiske» forfatterskap.

 

I den opprinnelige versjonen av Peder Paars kaller altså Mikkelsen diktet eller eposet for en vise. Dermed kan det rangeres blant samtidige viser, de såkalte skillingsviser, som var populære blant alminnelige mennesker, for eksempel dem som bodde i Nyboder og dem som var underlagt torvmester Carl Casper Nagels regime; fiskekjerringer, torvhandlere og småkremmere. Det fantes ganske sikkert mange andre alminnelige mennesker, som bodde rundt omkring i København, og som kjøpte skillingsviser. Også middelklassen, bedrestilte borgere, interesserte seg for visene om spektakulære hendelser, tragisk kjærlighet, ulykker og andre nyheter. Når det gjelder «undersåttene» til torvmester Nagel, inngår ikke disse i min undersøkelse. Det er mulig at det er en sammenheng mellom småhandlerne og Peder Paars’ kremmervirksomhet.

 

«Visen» om Peder Paars hadde neppe Københavns alminnelige befolkning, som også omfattet tjenestepiker, gårdsgutter og drenger, som målgruppe. Den typiske leser måtte ha boklig lærdom utover katekismeundervisningen og tilhørte nok det midlere og høyere borgerskap og andre grupper med en viss kulturell dannelse. Argumentet om at Mikkelsen har vært inspirert av Nyboders innbyggere til å skrive visen om Peder Paars fordi de kjøper de underlødige skillingsvisene, står ikke til troendes.

 

Når vi leser ulike versjoner av Peder Paars, som i all hovedsak er identiske hva innhold angår, må vi huske på at det ikke er Ludvig Holberg, men Hans Mikkelsen som er forfatter. Sistnevnte er en fiktiv poet som betjener seg av licentia poëtica, den dikteriske frihet, for en stor del i satirisk øyemed. Poeten er riktignok skapt av Holberg, «bakmannen». Skillingsvisekonsumentene i Nyboder ville neppe kjøpe Peder Paars i noen av versjonene. Hva kan så grunnen være til at de ofres så mye oppmerksomhet i bokens fortale; at Holbergs første komiske verk nær sagt er tilegnet Nyboders innbyggere?

 

De fleste innbyggerne i Nyboder var menige sjøfolk ansatt i Den dansk-norske orlogsflåte. Peder Paars handler om heltens sjøreise, noe som åpner for at det kan være en sammenheng mellom sjøreisen og sjøfolkene. Nyboder er bygget av Christian 4 1631–1641 for å skaffe hus til de menige sjøfolkene i den stadig voksende flåten. Offiserene hadde allerede fått hus i Skipperboder på Bremerholm, som kongen lot oppføre i 1617. Noen offiserer bodde også i Nyboder. Disse «bodene» var større enn standarden og gjerne på enden av rekken.

 

Peder Paars’ sjøreise tar til i 1608 under Christian 4, Nyboders byggherre. I en rekke innlegg, blant annet «Holbergs komiske helteepos ‘Peder Paars’ – harmløs skjemt eller hvass satire?» I–XXI, har jeg argumentert for at Peder Paars er et satirisk portrett av Christian 4, som i 1599 la ut på en militær flåteekspedisjon fra København til Finnmark og Kola under tittelen generalkaptein Christian Frederiksen, eller bare Kapteinen.

 

I Jacob von Tyboe Eller Den stortalende Soldat omtales en adresse, Nummer 4, som har sammenheng med Nyboder. Nummer 4 er en av Christian 4s Skipperboder. Disse rekkehusene var forbilde for Nyboder, som ble kalt Båtsmannsboder. Nummer 4 er et treffsted, et vertshus eller skjenkested, for noen hollandske kalvehandlere. Ifølge enkelte kilder skal det ha bodd en enke i Nummer 4 som tilbød kost og losji for norske studenter. København var ganske sikkert full av mindre bevertningssteder, og ut fra rammen for øvrig er det sannsynlig at den primære hensikten med «Nummer 4» i Skipperboder – eller Kongens boder – er å vise til Numrenes byggherre, Christian 4. I en rekke innlegg har jeg argumentert for at Jacob von Tyboe er et satirisk portrett av Christian 4, og at de hollandske kalvehandlerne, som avslører krigsmannens identitet, hentyder til hollandske billedkunstnere som leverer heroiserende billedfremstillinger av kongen, som kan lignes med gullkalver (jfr. blant annet «Den brabantske Jacob og den brabantske husflid i middelalderen», 23.04.2024, «Krigsmannen som fikk fienden til å fly med sitt blotte ansikt», 06.06.2024).

 

I en av Christian 4s Skipperboder, i Nummer 4, påtreffes altså kalvehandlere. Herfra kan linjen trekkes tilbake til Mikkelsens fortale. Skillingsvisene, som angivelig Nyboders innbyggere kjøper i hopetall, handler blant annet om følgende (min kursivering):

 

«een der har vrikket sit Been udi Lybeck, nu om et Huus, som er afbrendt udi Westphalen, nu om een Kalv, som er fød med en Top paa Hovedet, eller Falbelader paa Beenene.»

 

Her møter vi Pernilles og Jeronimus’ kalv for første gang, en kalv som jeg i forrige innlegg har identifisert som en «gullkalv», et satirisk portrett av Christian 4, Numrenes og Nyboders byggherre, kaptein Christian Frederiksen.

 

I tillegg til Kalundborg, visedikterens hjemby, er det tre stedsnavn i Mikkelsens fortale: Nyboder (København), Lübeck (Slesvig-Holsten) og Westphalen (Tyskland). Lübeck og Westphalen har noe til felles: Her er fredsslutninger mellom stridende parter i Trettiårskrigen (1618–1648) blitt fremforhandlet og underskrevet. Den første er Freden i Lübeck (1629), som gjorde slutt på Keiserkrigen, den delen av Trettiårskrigen der Christian 4 deltok slik at Danmark ble trukket inn. Freden ble sluttet mellom den tysk-romerske keiser Ferdinand 2 og Den katolske liga på den ene side og Christian 4 på den andre. Den danske kongen fikk tilbake Jylland, som var blitt besatt, men måtte love aldri mer å blande seg i de tyske anliggender. Keiserkrigen endte med et stort nederlag for Christian 4. Jeg tolker visen om den som vrikket benet sitt i Lübeck, som en fordekt hentydning til kongen som trådte inn på tysk jord for å ta opp kampen mot den tysk-romerske keiser, og som falt, knallhardt.

 

Innbyggerne i Nyboder har også indirekte betydning for Keiserkrigens utfall. Boligkomplekset er riktignok fra tiden etter fredsslutningen, men det viser hvor mye ressurser Christian 4 pøste inn i flåten, en satsing som hadde begynt flere år før krigen startet. Kongen endte opp med en stormaktsflåte, men hadde ingen hær. Krigføring inne på land var Christians akillevshæl. Én ting er å erobre havnebyer ved Østersjøen, noe ganske annet å krige langt inne i Tyskland. I «Sølvmynten som var en kobberpenge», 17.04.2024., omtaler jeg diskusjonen i Collegium Politicum (Den politiske Kandstøber) om forholdene i Det tysk-romerske rike. Gert buntmaker synes det er beklagelig at den keiserlige residensstad Wien ikke har noen flåte. Østerrike har som kjent ingen kystlinje. Gert Bundtmagers fremhevelse av flåtens betydning for Det tysk-romerske rike kan tolkes som satire over Christian 4s ensidige satsing på flåten. Flåten var den danske kongens hjertebarn. Christian hadde mange tungt bestykkede skip, men ingen soldater under gevær! Under forberedelsene til kampen mot den tysk-romerske keiser, Ferdinand 2 (1619–1637), måtte Christian betale for leiesoldater, for en stor del tyske. Herman von Bremen sammenlignes for øvrig med en kretsoberst, som var danskekongens militære grad etter valget i Den nedersachsiske krets, som hadde muliggjort deltagelsen i Trettiårskrigen (jfr. innleggene om Den politiske Kandstøber).

 

Kalven med topp eller falbelader er altså Christian 4, som har bygget Nyboder til sine flåtemannskaper og har vrikket benet i Keiserkrigen, noe som fremgår av Freden i Lübeck. Man kunne sagt at danskekongen hadde tryna i Tyskland. Det avbrente hus i Westfalen kan dels sikte til Trettiårskrigens redsler, dels til voldshandlingenes avslutning ved Freden i Westfalen 1648. Tolkningen bringer oss tilbake til Fortalens adresse til visekonsumentene i Nyboder: Flere av skillingsvisene på 1600-tallet handler om Trettiårskrigens redsler, men også om bekymringen det vekket at Christian 4 deltok. Visene inneholder aldri kritikk av kongen, men laster folket hvis synder har påkalt Guds vrede; krigen er straffen. Blant visene som sjøfolkene i Nyboder skal ha kjøpt i hopetall, har altså flere handlet om bodenes byggherre, Christian 4, og hans deltagelse i Trettiårskrigen. Et annet visetema er unaturlige fødsler, men her gjelder det stort sett menneskebarn og ikke kalver. Like fullt er det slike fødsler Mikkelsen sikter til, men han har byttet ut menneskebarnet med en kalv, som altså hentyder til Christian 4.   

 

Den neste Holberg-teksten der en kalv med pynt på hodet og bena nevnes, er Mester Gert Westphaler Eller Den meget talende Barbeer. Den kan understøtte tolkningen av Fortalens kalv som en hentydning til kretsoberst Christian 4 og hans militære overtramp på tysk jord.

 

Mester Gert er en av flere taletrengte barberere i Holbergs verker. Typen går tilbake til den klassiske myten om Midas’ hoffbarberer, som oppdaget at kongen hadde eselører skjult under turbanen. Barbereren måtte sverge aldri å røpe det. Men etter hvert ble han helt sprekkeferdig, gravde et hull i jorden og hvisket ned i det: Kong Midas har eselører. Deretter fylte han igjen hullet. Etter en stund vokste en klynge rørstrå opp på stedet. Når vinden blåste, gjentok rørene barbererens ord (ifølge Ovids Metamorphosis). Holberg refererer flere ganger til myten om Midas og hans hoffbarberer i Peder Paars. Alle rundt Gert Westphaler er mektig lei gnålet hans. Det ender med en fingert rettssak, der den meget talende barbereren dømmes til taushet i tre dager. «meget talende» er et spesielt uttrykk rent språklig. Dersom vi trekker det sammen til «megettalende», bringer det tanken på megetsigende. Vi skal se om det er noen særlig grunn til ønsket om å stanse Gerts tale.

 

I Tredje akt, Scene 1 sitter noen borgere i et vertshus i en dansk by, de drikker øl og diskuterer nyhetene i en tysk avis. Første tema er frykten for pest i Regensburg, der noen hus allerede er blitt rammet. Vi ser bort fra nyheten om ulykken, pesten, og retter oppmerksomheten mot bynavnet. Regensburg er en av Tysklands eldste byer, og her har Reichstag, Riksdagen, vært avholdt 1594–1806. Som verten presiserer, ligger Regensburg midt i Tyskland, det vil si Det tysk-romerske rike som omfattet langt større landområder enn i dag. Det bringer tanken på Kalundborg, Hans Mikkelsen og Peder Paars’ hjemby. Kalundborg ligger sentralt i Danmark. Her ble det ofte avholdt riksrådsmøter og stenderforsamlinger, og Riksarkivet ble oppbevart her frem til det ble flyttet til København på 1580-tallet. Gert omtaler Reichstag eller Riksdag flere ganger, gjerne i sammenheng med de syv kurfyrster. Avistemaet peker fremover mot neste scene, der Gert Westphaler gjør sin entré i vertshuset.

 

Verten leser videre:

 

«Udi Siebenborgen skal der være nyelig fød en Kalv med en Haar-Hue paa Hovedet og Fryndser om Beenene, hvilket Indbyggerne holde for, icke betyder meget got. Samme Kalv døde strax, men talede, førend hand døde, disse Ord: væ! væ! Siebenborgen!»

 

«Haar-hue» kan ha to betydninger, kvinnehue som slutter tett inntil håret, og en hue med fremmed hår. Det er mulig at den siste betydningen er en eldre type parykk, som kanskje ikke dekket hele håret, men er blitt brukt for å få en fyldigere og flottere frisyre. Det er utvilsomt parykk som er betydningen her. Frynsene er pynt på mannens ben, trolig en kantbord med frynser på knebuksene.

 

En borger ber verten lese historien, som opprører ham, en gang til for Jørgen Handskemagers skyld, noe verten etterkommer. Jørgen kommenterer:

 

«Det kand icke andet betyde end Krig imellem Tyrken og Keyseren; thi for den forrige Krig blev der og fød en Kalv. Man hører icke andet end Vidunder. Jeg troer icke, at Verden kand staa i fire Aar.»

 

Kalven er et ondt varsel og sikter til at menneskenes syndige forfengelighet påkaller Guds vrede: krigen. Werlauff knytter den pyntede kalven til et sagn om et barn som ble født i Siebenbürgen (Transsylvania) i 1607. Både før og etter fødselen ropte barnet «væ, væ, væ». Dette er formodentlig et varsel om Trettiårskrigen. Det er verdt å merke seg at Mikkelsen har forvandlet menneskebarnet til en kalv. Som jeg skrev i forrige innlegg, er flere av de ulike varselfostre (egentlig nyfødte) mennesker. Det kan synes som om Mikkelsens valg av kalv er gjort med hensikt. Det er i sagnet heller ikke snakk om et misfoster, men det er sannsynlig at dette sagnet inngår i bakgrunnen for kalven i Mester Gert Westphaler. Videre er det verdt å merke seg at verten omtaler kalven som «hand»; det er altså snakk om en oksekalv. Hos Werlauff er ikke kjønnet presisert.

 

Jørgen Handskemager tolker altså den talende nyfødte kalven som et krigsvarsel. I forrige innlegg skrev jeg at det er nedtegnet flere historier om misfostre under Christian 4s deltagelse i Trettiårskrigen (Keiserkrigen). Krig var den største ulykke som kunne ramme et land. Kalvevarselet får Jørgen til å tenke tilbake på hvordan det var før forrige krig, da det også ble født en kalv. Kalvefødsler er det mange av i et land, så det må være noe spesielt med kalven Jørgen omtaler. Formodentlig er også den pyntet eller talende, selv om han ikke sier noe om det. Spørsmålet er hvilken krig Jørgen sikter til med forrige krig. Det er tydelig at hanskemakeren mener det råder en likhet mellom krigen som vil komme og den som var, knyttet til kalvevarselet. Likheten kan dermed også gjøres gjeldende for hvem som var og hvem som blir de stridende parter.

 

Jørgen Handskemager mener at kalvevarselet i Siebenbürgen ikke kan bety annet enn at det blir krig mellom tyrken og keiseren. Dersom vi sammenstiller Siebenbürgen (Transsylvania) med Den tysk-romerske keiser og Det ottomanske rike, kan vi notere oss at disse tre utgjør stridende parter i Trettiårskrigen. Den transsylvanske fyrsten Gábor Bethlen, som var kalvinist, deltok i felttog mot keiseren, støttet av ottomanene. Vi kan anta at Jørgen Handskemagers scenario om en ny krig er kalkert over Trettiårskrigen med all dens gru; ve, ve, ve!

 

Den talende kalven med hårhue og frynser på bena er utvilsomt transsylvansk, og den sikter spesielt til den østlige del av Europa som var involvert i Trettiårskrigen. Vertshuset der praten om varslingskalver foregår, befinner seg derimot i Danmark, muligens København. Det åpner for at den forrige kalven har vært dansk og at krigen har involvert Danmark. Tanken faller umiddelbart på Keiserkrigen, som var den delen av Trettiårskrigen der Christian 4 kjempet mot den tysk-romerske keiser. Denne kalven peker både tilbake til kalven med topp og falbelader i Mikkelsens fortale til Peder Paars og fremover til kalven med topp, falbelader og favoritter i Juele-Stue. De to sistnevnte har jeg identifisert som satiriske portretter av Christian 4, «gullkalven». Christian erklærte krig mot Ferdinand 2, hvis soldater, til dels sammen med Christians tyske leiesoldater, besatte Jylland etter danskekongens forsmedelige tap i Slaget ved Lutter am Barenberg i 1626.

 

Jørgen, som ikke gir noen beskrivelse av kalven som ble født før forrige krig, sier at man ikke hører om annet enn vidundere (overnaturlige ting). Han tror ikke verden kan bestå i fire år. Spørsmålet er hvorfor fire år er valgt som ramme for endetiden? Da fiendens soldater strømmet inn over Jylland i kjølvannet av Christian 4s tap i Tyskland, har nok mange dansker tenkt at enden var nær. Kongen skapte ikke bare endetidstilstander Danmark, men førte riket inn i en nedgangsperiode, som det aldri skulle klare å reversere.

 

Avistemaene pesten i Regensburg, der Reichstag avholdes, og varslingskalvene i henholdsvis Siebenbürgen og Danmark kan alle knyttes til Trettiårskrigen. En slik sammenheng understøttes av Gert Westphalers inntreden i vertshuset i Scene 2. Et av Gerts favoritt-temaer er «de syv kurfyrster», det vil si fyrstene som innehadde hvervet med å velge den tysk-romerske keiser. Den avsindige praten til Gert Westphaler berører de tyske anliggender, som Christian 4 fikk beskjed om aldri mer å blande seg inn i ved Freden i Lübeck.

 

Blande seg inn i de tyske anliggender var noe kongen hadde gjort til gangs, ved å bygge nettverk gjennom giftermål og anvende andre av datidens tradisjonelle metoder for å oppnå innflytelse i et område. Christian hadde arbeidet aktivt for å få i stand et ekteskap mellom niesen, den engelske prinsesse Elisabeth, og kurfyrst Frederik 5 av Pfalz, en forgrunnsskikkelse i Protestantiske union. Steffen Heiberg skriver i Christian 4. – en europæisk statsmand at dette ekteskapet «skulle vise sig afgørende for Christians eget liv». Trettiårskrigen brøt ut i 1618 da de protestantiske bøhmerne pælmet to keiserlige utsendinger samt deres skriver ut av vinduet på borgen i Praha. Året etter valgte de bøhmiske stender Frederik til konge over Böhmen. I 1620 tapte de samme stender slaget ved Hvite Berg mot styrkene til den tysk-romerske keiser Ferdinand 2. Fra 1622 levde Frederik i landflyktighet i Holland. Ønsket om å få Frederik gjeninnsatt som kurfyrste av Pfalz og støtte protestantismens sak i Tyskland var viktige beveggrunner for Christian 4 da han gikk inn i Trettiårskrigen. Dette skjedde imot Riksrådets vilje. Christian omgikk Riksrådets nei ved å la seg velge til tysk kretsoberst. Dette er om mulig den mest fatale beslutning som er fattet av en oldenborgerkonge.

 

Første gang Gert Westphaler dukker opp, er i Peder Paars. Det skjer i Fjerde bog, Tredje sang, og det er Niels korporal som forteller om den taletrengte personen og hans maniske snakk om de syv kurfyrster. Kort etterpå hverver korporalen Paars med en Corona danica, Dansk krone. Hvervescenen peker mot Christian 4s hverving av soldater i Tyskland forut for Keiserkrigen, jfr. bl.a. «Krigerske danskekonger, en engelsk fredsfyrste og Pax romana», 06.06.2023. I samme innlegg omtales også de onde varsler Paars’ festemø Dorthea får i samme øyeblikk som Paars mottar hververmynten fra Niels. Dette tolker jeg som et varsel om Keiserkrigen og invasjonen av Jylland.

 

Gert Westphalers ulidelige gnåling om de syv kurfyrster peker rett mot Trettiårskrigen, som ble avsluttet med underskrivningen av Freden i Westfalen i 1648. Den innbefattet en beslutning om å øke antallet kurfyrster fra syv til åtte. At en westfaler angir feil antall kurfyrster, og ikke én, men tusen ganger, er holbergsk satire. Siden middelalderen hadde det vært syv kurfyrster i Tyskland, men som et resultat av bøhmernes valg av Frederik av Pfalz til konge, mistet Pfalz kurfyrsteretten. I 1623 ble den overdratt til Bayern. Da Pfalz fikk tilbake valgretten i 1648, ble tallet på kurfyrster åtte, noe som altså skjedde uten hjelp fra Christian 4, kongen som anså seg som protestantismens spydspiss i Europa. Dette forholdet fremgår av et pussig regnestykke i komedien, under scenen i vertshuset. Gert uttaler: «Der ere 7 ChurFørster in alles.» Videre: «Tre af dem ere geistlige, og de andre fem verdslige.» Hvortil Jørgen Handskemager repliserer: «I har Ret Mester Gert; 5 og 3 er 7».

 

Skiftet mellom syv og åtte kurfyrster har sin parallell i en av apotekeren Gilberts replikker i Anden akt, Scene 2, der han ber sine betjenter gjøre klart til inspeksjon fra øvrigheten, doktorene (min kursivering):

 

«[…] Det eeneste, hand [doktor Herman] spør mig om, er dette: haben sie gut Salvolatile itzund [oppkvikkende ‘medikament’]? das müssen wir probiren ihr Herrn Collegæ. Naar saa 7 à 8 Bouteller Rinsk Viin er tømmet, saa er Visitatzen giordt. Men der seer jeg Gert Westphalers Moor. Hendes Tienner Madame!»

 

Ærendet til Gert Westphalers mor gjelder problemet med at sønnen gnåler om de syv (eller åtte) kurfyrster i stedet for å gjennomføre frieriet til Gilberts datter. Vekslingen mellom syv og åtte kurfyrster skyldes at Frederik av Pfalz’ hadde latt seg velge til konge av Böhmen rett for nesen på Ferdinand 2 òg Freden i Westphalen. Rhinskvin produseres i tre områder langs Rhinen: Rheingau, Rheinhessen og Pfalz. De syv til åtte rhinskvinbuteljene kan være en hentydning til de syv til åtte kurfyrstene. Gert Westphalers kurfyrstetema kan knyttes til Christian 4s handlinger under Trettiårskrigen. Den danske kongen valgte å akseptere bøhmernes kongevalg, stikk i strid med interessene til Ferdinand, Böhmens rettmessige tronfølger.

 

I Mester Gert Westphaler er det flere motiver som kan peke mot Trettiårskrigen. Det er verdt å merke seg at «Kredsdag» er noe Gert gjerne vil utdype; forutsetningen for at Christian 4 kunne velges til kretsoberst, var at han fikk medhold fra de andre fyrstene i Den nedersachsiske krets i å innkalle til kretsdag. Men barbereren taler i tunger, slik at et logisk hendelsesforløp er blitt til meningsløse brokker. Med Gerts omtale av fyrsten av Köln og greven av Maintz introduseres kurfyrstemotivet. Erkebiskopen av Mainz var den fremste blant kurfyrstene og hadde stor innflytelse over keiservalget; erkebiskopen av Köln var også kurfyrste. Kurfyrstene var dels geistlige, dels verdslige; nettopp dette er motiv i komedien. Med religionsfreden i Augsburg i 1555 var forholdet mellom den katolske keiseren og Det schmalkaldiske forbund (de lutherske stender) blitt regulert i Det tysk-romerske rike. Fyrstens tro skulle gjelde i hans land, men undersåttene hadde rett til å flytte til et annet land av trosmessige årsaker. Det er verdt å merke seg følgende uttalelse om «religionsfreden i Augsburg» i «Store norske leksikon»: «Dermed åpnet den tysk-romerske riksretten for første gang for at to ulike konfesjoner eller ‘religioner’ kunne leve side om side i riket.» Så skjedde det noe som skulle true den fredelige sameksistens mellom landene og etter hvert føre store deler av Europa inn i et krigshelvete uten sidestykke. I 1608 dannet de protestantiske fyrster under ledelse af kurfyrst Frederik af Pfalz «Den protestantiske union», som en motvekt til de katolske fyrstene, som var i flertall. Året etter svarte sistnevnte med dannelsen av «Den katolske liga»; fyrstejevningen og religionsstriden var i gang. Etter organiseringen i to leirer ble forholdet mellom katolikker og protestanter stadig verre, til det flammet opp 23. mai 1618, da representanter for det bøhmiske folk troppet opp på slottet i Praha og pælmet to keiserlige stattholdere ut av vinduet.

 

Første gang Gert Westphaler kommer inn på scenen, er i Første akt, Scene 2. Han tiltaler to personer som er i ferd med å flykte ved synet av den taletrengte barbereren. De har allerede introdusert dennes gjengangertemaer: en reise til Kiel, kjetteren Arius og de syv kurfyrster. Gert mener det vil bli til folkets ulykke at de ikke lytter til ham, og han vil heller satse på sitt fødeland Westphalen:

 

«[…] der har mand hver Time paa Dagen Snacke-Forsamlinger, hvor der disputeres om allehaande Materier, undertiden heele Nætter til om Morgenen Klocken fire, saa at fast ingen gaar af saadane Forsamlinger, førend hand er saa hæs, at hand icke kand tale meer. […]»

 

Tilsynelatende er «snakkeforsamlingene» noe Gert har funnet på. Men dersom vi tar utgangspunkt i at beskrivelsen er overdrevet i henhold til komediegenrens retorikk, òg Holbergs ønske om å skjule sitt budskap, kan snakkeforsamlingene peke mot noen særdeles langdryge forsamlinger som ble avholdt i Westphalen 1644–1648. Fredsforhandlingene mellom de stridende parter i Trettiårskrigen ble for alvor innledet i de to westfalske byene Osnabrück og Münster i 1644, der Fredsavtalen, Westfalske fred, ble underskrevet samtidig 24. oktober, 1648. Forhandlingene, hvor man får tro det ble snakket mye og lenge, varte altså i fire år, mens krigen stadig raste. Blant resultatene som ble fremforhandlet, var altså at Pfalz skulle få igjen kurfyrsteretten. Det førte til at antallet kurfyrster ble hevet fra syv til åtte, et fordekt tema i Gert Westphalers tåkeprat om de syv kurfyrster.

 

Jeg har ikke kommentert Gerts Arius-tema, som Holberg omtaler flere ganger, deriblant i Peder Paars. Det gjelder presbyteren Arius fra Aleksandria (ca. 250–336), som ble ekskommunisert på grunn av sine synspunkter. Arius hevdet at Kristus kun var en skapning og ikke evig, og ble først senere opphøyet til Gud. Arianismen, som for mange stod som en kjetterbevegelse, grunner seg på Arius’ lære. Trettiårskrigen var dels en religionskrig, der protestanter og katolikker myrdet hverandre en masse. Arius var kirkens erkekjetter, og her var protestanter og katolikker helt enige. Hvorvidt Arius-temaet har sammenheng med Trettiårskrigen, får være et åpent spørsmål.

 

Liksom Midas’ hoffbarberer har mester Gert et presserende behov for å fortelle at en konge er et esel eller en narr. Midas fikk eselører fordi han foretrakk satyren Marsyas’ fløytespill fremfor Apollons lyrespill. Kongen nekter barbereren å fortelle om Apollons straff for det ukloke valget. Ludvig Holberg, som skriver under eneveldets sensur, har også forbud mot å fortelle om Christian 4s ukloke valg, da han valgte å støtte Frederik av Pfalz og utfordre den tysk-romerske keiser. Det førte til at krigen, den store ulykke, veltet inn over Danmark. Med Gert Westphaler-karakteren tilkjennegir Holberg sin oppfatning om at kongens fatale valg skulle gjøres kjent, bli diskutert, helst for at ikke historien skulle gjenta seg. Men ingen snakket, nye kriger fulgte, frem til slutten av Store nordiske krig i 1719, da Holberg utgav sin sannferdige vise om Peder Paars, hvor alle kriger mot alle; et satirisk portrett av Christian 4. Etter fredsslutningen mellom Danmark og Sverige i 1720 utkom den endelige versjonen av Peder Paars med Fjerde Bog, der Gert Westphaler for første gang terroriserer sine omgivelser med gnålet om de syv (åtte) kurfyrster.

 

I neste innlegg skal jeg omtale det siste stedet, «Epistel 267», der Holberg nevner en kalv som er født ferdig pyntet, samme kalv som Jeronimus tolker som et ondt varsel i Juele-Stue. Videre skal en detalj i Christian 4s biografi som kan peke mot et sentralt tema i komedien, frekk julelek, fremlegges.