"Et dukkehjem" og "Juele-Stue", IV

 

Et dukkehjem og Juele-Stue IV Kan konge være skjellsord for en kretsoberst?

 

I «Epistel 267», Tomus III vender Holberg tilbake til Jeronimus’ og Pernilles omtale av kalven som ble født med pynt. Temaet i epistelen er bruk av eder. Den har enkelte poenger; noe er bare tull. Det er ikke lett å vite om de få historiene som fortelles, er sanne eller oppdiktet. Stilen er satirisk. Hvorvidt Holberg selv mener at bruk av eder er syndig, er heller ikke enkelt å fastslå. Dette er da heller ikke epistelens hovedtema.

 

Epistelskriveren eller adressanten peker på at en ed uttalt i et skuespill er en fingert ed, og at den derfor ikke kan kritiseres på samme måte som en virkelig ed. Spesielt utlendingene benytter seg av denne unnskyldningen for å bruke eder i sine skuespill. De mener at en fingert ed ikke er en riktig ed, men et middel til å gi et uttrykk «Fynd og Eftertryk». Adressanten forteller så om et møte for en tid tilbake i København mellom en geistlig mann og en av de gamle skuespillerne. Den geistlige, som er patriot og derfor positiv til danske skuespill, kom inn på bruken av eder. Han har trolig vært kritisk («da han eengang giorde saadan Erindring angaaende Eeder»). Skuespilleren nevnte eden som legges i Jeronimus’ munn i Juele-Stue:

 

«Da Jeronimus siger, at en Kalv er nyeligen fød med en Top og Fontange paa Hovedet, og hans Søster holder for at det er en Digt, svarer han: Gid jeg faaer en U-lykke hvis det ikke er sandt, thi Pernille haver jo seet Kalven.»

 

Skuespilleren sier at denne fingerte eden viser med hvilken sikkerhet overtroiske folk kunne fortelle de utroligste historier. Magisteren smilte ved dette og sa:

 

«Jeg kand ikke nægte, hvis det var tilladt at sværge, Eeden jo var fyndig paa det Sted; Jeg vil dog aldeeles ikke undskylde nogen Eed enten den er alvorlig eller fingeret.»

 

Magisterens mening er ikke entydig. Overtekstlig sier han omtrent noe som dette: «Det var jommen en kraftig ed på det stedet!» Utgangspunktet er i så fall at historien om kalven bare er tull, og at Jeronimus har latt seg lure trill rundt. Jeronimus er for øvrig den danske formen av Hieronymus, Holbergs alias i Peder Paars (jfr. innlegget 10.11.2020). Men dersom vi tar utgangspunkt i tolkningen som er fremlagt i de siste innleggene; kalven er en satirisk hentydning til Christian 4, får magisterens ord en annen betydning: «Det var jommen en treffende ed på det stedet!» «Fyndig» kan både bety «meget sterk» og «treffende».

 

Jeronimus nedber altså ulykken over sitt hode – måtte Gud gi ham en ulykke – dersom historien om kalven ikke er sann. Replikken faller i Scene 5, der Jeronimus allerede har uttalt at pynten kalven var utstyrt med, topp, favoritter og falbelader, er «en syndig Dragt, som er Aarsag til al den Ulykke der skeer i Verden.» Den pyntede kalven bringer altså ulykke. Som jeg har påpekt i de tidligere innleggene om kalven, opptrer denne i Peder Paars og Mester Gert Westphaler i en sammenheng som peker mot Christian 4 og hans deltagelse i Trettiårskrigen (Keiserkrigen). Ulykken er altså krigen generelt og Christian 4s deltagelse i Trettiårskrigen spesielt. Dette bekreftes av temaene i datidens danske skillingsviser. Tolkningen åpner for at den smilende magisteren, som altså besitter lærdom, er satirisk: Jeronimus nedber ulykken over sitt hode dersom historien om kalven, som bringer ulykke, ikke er sann. Dette må, satirisk, sies å være en særdeles treffende ed. Tolkningen kan understøttes av stedfestingen av et eksempel i den videre teksten. I epistelen er kun ett geografisk sted nevnt: Nedersachsen (Niedersachsen), som var en av de ti kretsene Det tysk-romerske keiserrike var inndelt i. Det var her Christian 4 lot seg velge til tysk kretsoberst for å kunne gå inn i Trettiårskrigen, etter Riksrådets nei. Det førte til Danmarks hittils største ulykke: general Wallensteins besettelse av Jylland.

 

Magisteren vil gjerne benytte leiligheten til å kommentere måten eder brukes på. Han synes det er mye tilfeldigheter; det gjelder ordvalg og hvordan graden av edens alvor vurderes. Kritikken kan nærmest beskrives som løskrutt, inntil følgende historie:

 

«Der fortælles om en Nedersachsisk Præst, at da han hørde en at betiene sig af nogle Nyemodens Eeder, som han tilforn ikke havde hørt, sagde han: Ej! Sværg dog ikke saa stærkt, vil I sværge, da betien jer af skikkelige og gangbare Eeder: Eller som det lyder i det Nedersachsiske Sprog: Die Gang und Gäbe haben.»

 

 

Mot slutten av epistelen forlater magisteren eder for å omtale skjellsord i stedet, og her blir satiren enda tydeligere. Han synes det er merkelig at en jente blir mer fortørnet over å bli kalt en merr enn en gås, ettersom merren jo er betydelig større og mer fornem enn gåsen. Satiren utvikles videre:

 

«En Hund holdes for det Ædelste af alle umælende Dyr, og et Sviin for det Ringeste: Men naar en Hyrde bliver vreed paa et Sviin, siger han ofte: Vil du gaae din Hund. Det er jo ligesom, naar man udi Vreede vilde kalde en Raadstue-Tiener Borgemester, eller en Corporal Capitaine. Jeg forbliver &c.»

 

Her brukes hund som skjellsord om gris, noe som angivelig er helt irrasjonelt. For ville man bruke borgemester som skjellsord om en rådstuetjener eller kaptein om en korporal?! Her kan følgende legges til: Ville man i vrede kalle en kretsoberst konge?

 

Avslutningsvis i omtalen av Holberg-tekster som kan ha relevans for tolkningen av Juele-Stue, skal en detalj fra Christian 4s biografi nevnes.

 

Meg bekjent har man ikke funnet noen forklaring på Holbergs valg av «Leonora» til sin gjennomgangsfigur, som ofte representerer den unge forelskede piken. Dersom vi fastholder at Holberg som «poetisk forfatter» stadig er historiker med en spesiell interesse for den illustre oldenborger Christian 4, faller blikket på dennes datter med Kirsten Munk, Leonora Christina (1621–1698). Hun var den mest berømte av kongens rundt 25 barn, når man ser bort fra Frederik, hans tredje eldste sønn, som ble konge etter at de to eldste døde. Ved sitt ekteskap med Corfitz Ulfeldt bidrog Christian 4s favorittdatter til en rekke alvorlige problemer for kongen i siste del av regimet.

 

Også Leonora Christinas mor, Kirsten Munk, voldte kongen mange tunge stunder. I 1628 innledet kongens hustru til venstre hånd et forhold til Rhingreven, Otto Ludwig, som var ansatt i Christians hær, og mortensaften stengte hun sovekammersdøren for kongen. Historien er kjent, og jeg skal bare vise til parallellene med Juele-Stue. Handlingen i komedien spinner rundt den gamle mannen Jeronimus som har en ung kone, Leonora. Leonora drømmer om å snike seg vekk under leken i julestuen for å nyte en elskovsstund med Leander. At unge koner kan forelske seg i unge menn, omtales som et problem i komedien. Christian 4 var 22 åre eldre enn Kirsten Munk. Da Leonora forelsker seg i unge Leander, har hun fått seks barn med Jeronimus. Skolemesteren som varter opp med en sang om husets velstand i anledning julefesten, ønsker flere barn i ekteskapet: «Gid Vatter og Mutter det altidens vel gaar / Gid en ny Plante de i Huset hvert Aar faar.» Da Kirsten innledet et forhold til den jevnårige Rhingreven, hadde hun fått 11 barn (hvorav to dødfødte) med Christian. I 1629 fødte Kirsten en datter, Dorothea Christina, som kongen nektet å påta seg farskapet til.   

 

Christian 4s takling av hustruens utroskap var ikke noe som gikk stille hen. Ett forhold er spesielt interessant for vår sammenheng, forekomsten av en historisk undertekst i Juele-Stue. Steffen Heiberg skriver i Christian 4. – en europæisk statsmand at kongen hadde utarbeidet 18 spørsmål til et forhør av Kirsten i 1632. Blant spørsmålene var følgende (min kursivering): «Om hun ikke dansede, legede jul, og gjorde sig lystig med rhingreven og andre, mens vi lå for fjenden og blev skudt udi armen.» I 1629 sendte Christian 4 ut en forordning som forbød julestuer.

 

I neste innlegg skal jeg vende tilbake til Ibsen. Et dukkehjem vil være et sentralt stykke.