Jacob von Tyboe eller Den stortalende Soldat (7) - en krigsmann i røde klær og hatt med plumasjer (utkast)
Illustrasjonbilde fra hjemmesiden til Det Nationalhistoriske Museum - Frederiksborg Slot
I tredje akt, første scene forteller Pernille til Leonora at hun holder av begge de to beilerne til hennes datter Lucilia, nemlig Tychonius og Tyboe. På visse måter setter hun likevel mer pris på sistnevnte, noe hun forklarer med at han er "en raisonabel Mand", som her skal forstås som "klok" nok til ikke å akkordere i pengesaker, det vil si spandabel. Dette føyer seg inn i et av komediens hovedmotiver: Personene rundt Tyboe smisker for å oppnå noe, det være seg penger eller andre foræringer, alternativt tilbud om bevertning. Men Pernille har flere grunner for å favorisere krigsmannen: "saa er jeg naturlig portered for røde Klæder. Mit Hierte spiller i mit Liv, naar jeg seer de Plumager, hand har paa sin Hat."
Adjektivet "portered" finnes kun benyttet én gang i Holbergs skrifter, nemlig her i Pernilles replikk. Uttrykket "være portered for" (être porté sur) betyr i denne sammenheng å "føle en dragning mot". Sammensetningen "naturlig portered for" fremtrer som en antitese idet "portered" slett ikke er et "naturlig" ord på dansk, spesielt ikke i munnen til en tjenestepike. Snarere er Pernilles bruk av uttrykket affektert; dette harmonerer med den generelt forlorne betydning av fransk mote og coutume i Holbergs komedier.
Det er nærliggende å knytte det singulære "portered" til et ordpar som opptrer i samme akt, scene 5 som skildrer Tyboes ankomst til Leonoras hus: nemlig "Portechaise" og "Porteurer".
Den store krigsmann har funnet det betimelig å besøke sin hjertes utkårede, Lucilia, i noe så ukrigersk som en bærestol, for øvrig en innretning Holberg bare hadde forakt til overs for. Forklaringen på dette paradokset kan søkes i historien til Tyboes modell, Christian 4. Som omtalt i Jacob von Tyboe eller Den stortalende Soldat (4) ble den uovervinnelige krigshelt fra Kalmarstriden på sine eldre dager befordret rundt i København i bærestol, visstnok Danmarks første. Kilden er et brev til Corfitz Ulfeldt av 5. september, 1644:
"Eptherdj Ieg haffuer Nu lagdt En Italiansk Stoll tiil at lade mig berre udi, daa uyl der danske tølppel tyl at mouere den. Huorfor du skaldt lade lede 8 tystøldrager op her y Byen, som sliigdt kan forrette, huilcke uyl kledis och giørris En uys vnderholding om Maneden. Dii skall med Gudtz hielp uel fortiiene begge slags, inden Aarriit."
Kongen mener altså at det er behov for så mange som åtte bærere - som skal utstyres med livré. Antallet kan sammenstilles med Tyboes ordre til sine portører:
Tyboe.
Karel van Manders feltherreportretter, til erindring av kongens legendariske beleiring av Kalmar, er malt ca. 1643-1644, på samme tid som Christian 4 gikk til anskaffelse av en portechaise og gav direktiver til Corfitz Ulfeldt om portørene, deres livré og godtgjøring. Samme "herkuleanske" krigsmann som poserer på de hollandske kongeportrettene i røde klær og hjelm med plumasje blir altså båret rundt i København i en portechaise, muligens iført røde klær, men ganske sikkert med hatt med plumasje.
Adjektivet "portered" finnes kun benyttet én gang i Holbergs skrifter, nemlig her i Pernilles replikk. Uttrykket "være portered for" (être porté sur) betyr i denne sammenheng å "føle en dragning mot". Sammensetningen "naturlig portered for" fremtrer som en antitese idet "portered" slett ikke er et "naturlig" ord på dansk, spesielt ikke i munnen til en tjenestepike. Snarere er Pernilles bruk av uttrykket affektert; dette harmonerer med den generelt forlorne betydning av fransk mote og coutume i Holbergs komedier.
Det er nærliggende å knytte det singulære "portered" til et ordpar som opptrer i samme akt, scene 5 som skildrer Tyboes ankomst til Leonoras hus: nemlig "Portechaise" og "Porteurer".
Den store krigsmann har funnet det betimelig å besøke sin hjertes utkårede, Lucilia, i noe så ukrigersk som en bærestol, for øvrig en innretning Holberg bare hadde forakt til overs for. Forklaringen på dette paradokset kan søkes i historien til Tyboes modell, Christian 4. Som omtalt i Jacob von Tyboe eller Den stortalende Soldat (4) ble den uovervinnelige krigshelt fra Kalmarstriden på sine eldre dager befordret rundt i København i bærestol, visstnok Danmarks første. Kilden er et brev til Corfitz Ulfeldt av 5. september, 1644:
"Eptherdj Ieg haffuer Nu lagdt En Italiansk Stoll tiil at lade mig berre udi, daa uyl der danske tølppel tyl at mouere den. Huorfor du skaldt lade lede 8 tystøldrager op her y Byen, som sliigdt kan forrette, huilcke uyl kledis och giørris En uys vnderholding om Maneden. Dii skall med Gudtz hielp uel fortiiene begge slags, inden Aarriit."
Kongen mener altså at det er behov for så mange som åtte bærere - som skal utstyres med livré. Antallet kan sammenstilles med Tyboes ordre til sine portører:
Tyboe.
Hvor ere I Hunde henne alle 8te?
Christoff.
Der var ingen uden jeg, som fuldte Herren.
Tyboe.
Peste de tetebleu. Ihr forfluchte Skabhalsen! har jeg icke sagt hundert million tausend mahl, daß wen ich engrassirt bin in Compagnei mit Frauenzimmer, at I alle 8te skal være tilstæde?
Hør Porteurs! giebet achtung: Rex um kehrt euch.
Tiraden, som viser at Tyboe er av den oppfatning at han råder over åtte bærere, liksom Christian 4, avsluttes med at Tyboe forveksler den tyske militærkommando "rechts" (høyre) med "Rex", "konge" på latin. Tyboes innledningsreplikk kan imidlertid oppfattes slik at han i virkeligheten har 7 bærere, for han nevner bare syv navn. I samme replikk stiller han spørsmålet: "Skal jeg holde 6 til 8te Tienere, og dog ingen Opvartning have?" Her er det er naturlig å fokusere på tallet i midten, altså 7. Vekslingen mellom 7 og 8 kan minne om Gert Westphalers gnål om de syv kurfyrster, som etter Westfalske fred var blitt til de åtte kurfyrster. Blant portørene finner vi Tyboes tjenere Peer - ved denne anledning kalt Peiter av krigsmannen - og Christoff. Det er sannsynlig at Holberg har ment at disse skal ha livré, for i første akt forteller Jesper om Peer at han nylig er kommet i Tyboes "Liberie". Det betyr at i hvert fall to av portørene ideelt sett har stilt i livré, og siden herren går i røde klær, er formodentlig livréfarven rød.
På den tiden komedien ble utgitt, bar danske soldater rød frakk, farven på resten av bekledningen og besetningen kunne variere mellom de forskjellige regimentene. Kildene forteller at i enkelte tilfeller kunne hele uniformen være rød, det vil si at også strømper og knebukser var røde.
Dette skal bl.a. gjelde Livgarden på begynnelsen av 1700-tallet, men den vanlige mundering var rød frakk og vekslende farve på bukser og strømper og i tillegg til dette: på mindre klesdetaljer og besetning. I enkelte tilfeller var tilleggsfarven gul, noe som sammen med rødt ikke kunne annet enn å gi assosiasjoner til oldenborgernes våpenfarver rød og gul. Høyst sannsynlig har også rød som primær bunnfarve samme bakgrunn. Kongehusets hjemmeside opplyser at Livgardens karakteristiske røde uniformsfarve går tilbake til 1660-tallet.
På Holbergs tid var det imidlertid ikke bare soldatfrakker som utgjorde røde blikkfang i bybildet. I 1709 innførte Dorothea Krag, som hadde privilegium på postforsendelser i Danmark etter ektemannen Christian Gyldenløves død, røde og gule uniformer for postansatte, der bunnfarven var rød.
Dorothea Krag, dansk generalpostmester 1703-1711
Sammenhengen med oldenborgernes våpenfarver var uttalt; samtidig fikk postkuskene signalhorn. En mann i røde klær som blåser i en fløyte idet han entrer scenen, kan derfor også peke mot Det danske postvesen, som ble etablert av Christian 4 i 1624, uten synderlig hell - et generelt trekk ved kongens utallige etableringer.
Senere i scene 5 faller så Tyboes replikk der han forteller om hvilket heroisk inntrykk kongen av Holland har av ham. I innlegg 4 har jeg tolket dette som en hentydning til de hollandske seierherreportrettene av Christian 4 og trukket frem Karel van Mander IIIs maleri. Her pranger krigsherren i oldenborgernes våpenfarver rødt og gult, med rødt som bunnfarve. Hoffmaleren er mester for i alt to portretter der kongen er iført rød trøye og røde bukser med gule eller gyldne blonde- eller kniplingsrender og gult harnisk. Det finnes også et annet rytterbilde malt av van Mander III av kongen iført rød trøye og røde bukser med gul eller gylden besetning, gule hansker og med Rosenborg i fonden (1638). En annen viktig billedreferanse for Tyboes omtale av "Kongen af Holland" er seierherretapetene til portrettmalerens far, tapetmesteren Karel van Mander II, der Christian 4 har vært gjennomgangsfigur, høyst sannsynlig iført rød trøye, røde bukser og hatt med plumasje (jfr. innlegg 1, "Jacobs identitet avsløres i Nummer 4"). Pernilles uttrykk "røde Klæder" passer da også best med et helt antrekk, det vil si både trøye/frakk og bukser.
Det er verdt å merke seg at både på de krigerske bildene og byggherreportrettet har Christian 4 en imponerende plumasje eller plumasjer henholdsvis på hjelmen og hatten. Dette kan sammenstilles med Pernilles opplysning om at hjertet hopper i brystet på henne når hun ser plumasjene som Tyboe har på sin hatt. Det finnes vel knapt et bilde av Christian 4 med hatten eller hjelmen avbildet hvor det ikke også er en imponerende plumasje/plumasjer. Når det gjelder offiserenes hatter på Holbergs tid derimot, finnes ingen kjente bestemmelser om at de skulle være fjærprydet. Av offisersportretter finnes ingen hvor hatten er avbildet. Det man vet med sikkerhet, er at den var tresnutet, og at menige soldaters hatter var uten fjær. Søkning på nettet etter offisersportretter fra 1700-tallet viser nesten unntaksvis en tresnutet hatt uten fjær. Tordenskiold er avbildet med tresnutet hatt uten fjær eller plumasje; det kan kanskje tas som et eksempel. Det råder således usikkerhet om den danske offisershatten på begynnelsen av 1700-tallet.
På den tiden komedien ble utgitt, bar danske soldater rød frakk, farven på resten av bekledningen og besetningen kunne variere mellom de forskjellige regimentene. Kildene forteller at i enkelte tilfeller kunne hele uniformen være rød, det vil si at også strømper og knebukser var røde.
Dette skal bl.a. gjelde Livgarden på begynnelsen av 1700-tallet, men den vanlige mundering var rød frakk og vekslende farve på bukser og strømper og i tillegg til dette: på mindre klesdetaljer og besetning. I enkelte tilfeller var tilleggsfarven gul, noe som sammen med rødt ikke kunne annet enn å gi assosiasjoner til oldenborgernes våpenfarver rød og gul. Høyst sannsynlig har også rød som primær bunnfarve samme bakgrunn. Kongehusets hjemmeside opplyser at Livgardens karakteristiske røde uniformsfarve går tilbake til 1660-tallet.
På Holbergs tid var det imidlertid ikke bare soldatfrakker som utgjorde røde blikkfang i bybildet. I 1709 innførte Dorothea Krag, som hadde privilegium på postforsendelser i Danmark etter ektemannen Christian Gyldenløves død, røde og gule uniformer for postansatte, der bunnfarven var rød.
Sammenhengen med oldenborgernes våpenfarver var uttalt; samtidig fikk postkuskene signalhorn. En mann i røde klær som blåser i en fløyte idet han entrer scenen, kan derfor også peke mot Det danske postvesen, som ble etablert av Christian 4 i 1624, uten synderlig hell - et generelt trekk ved kongens utallige etableringer.
Senere i scene 5 faller så Tyboes replikk der han forteller om hvilket heroisk inntrykk kongen av Holland har av ham. I innlegg 4 har jeg tolket dette som en hentydning til de hollandske seierherreportrettene av Christian 4 og trukket frem Karel van Mander IIIs maleri. Her pranger krigsherren i oldenborgernes våpenfarver rødt og gult, med rødt som bunnfarve. Hoffmaleren er mester for i alt to portretter der kongen er iført rød trøye og røde bukser med gule eller gyldne blonde- eller kniplingsrender og gult harnisk. Det finnes også et annet rytterbilde malt av van Mander III av kongen iført rød trøye og røde bukser med gul eller gylden besetning, gule hansker og med Rosenborg i fonden (1638). En annen viktig billedreferanse for Tyboes omtale av "Kongen af Holland" er seierherretapetene til portrettmalerens far, tapetmesteren Karel van Mander II, der Christian 4 har vært gjennomgangsfigur, høyst sannsynlig iført rød trøye, røde bukser og hatt med plumasje (jfr. innlegg 1, "Jacobs identitet avsløres i Nummer 4"). Pernilles uttrykk "røde Klæder" passer da også best med et helt antrekk, det vil si både trøye/frakk og bukser.
Det er verdt å merke seg at både på de krigerske bildene og byggherreportrettet har Christian 4 en imponerende plumasje eller plumasjer henholdsvis på hjelmen og hatten. Dette kan sammenstilles med Pernilles opplysning om at hjertet hopper i brystet på henne når hun ser plumasjene som Tyboe har på sin hatt. Det finnes vel knapt et bilde av Christian 4 med hatten eller hjelmen avbildet hvor det ikke også er en imponerende plumasje/plumasjer. Når det gjelder offiserenes hatter på Holbergs tid derimot, finnes ingen kjente bestemmelser om at de skulle være fjærprydet. Av offisersportretter finnes ingen hvor hatten er avbildet. Det man vet med sikkerhet, er at den var tresnutet, og at menige soldaters hatter var uten fjær. Søkning på nettet etter offisersportretter fra 1700-tallet viser nesten unntaksvis en tresnutet hatt uten fjær. Tordenskiold er avbildet med tresnutet hatt uten fjær eller plumasje; det kan kanskje tas som et eksempel. Det råder således usikkerhet om den danske offisershatten på begynnelsen av 1700-tallet.
Karel van Manders feltherreportretter, til erindring av kongens legendariske beleiring av Kalmar, er malt ca. 1643-1644, på samme tid som Christian 4 gikk til anskaffelse av en portechaise og gav direktiver til Corfitz Ulfeldt om portørene, deres livré og godtgjøring. Samme "herkuleanske" krigsmann som poserer på de hollandske kongeportrettene i røde klær og hjelm med plumasje blir altså båret rundt i København i en portechaise, muligens iført røde klær, men ganske sikkert med hatt med plumasje.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar