Kommentarer til "Den politiske Kandstøber" II (Collegium Politicum / Frandtz Parykmager)

                             

I første akt, scene 6, omtales deltagerne i "Collegium Polemiticum/Politicum. Herman von Bremen og verten, Jacob von Lubek, "var toe". Disse har jeg i Kommentarer I knyttet til Bremens og Lübecks betydning under henholdsvis oppbyggingen og avslutningen av Christian 4s engasjement i Tyskland, idet jeg tolker Herman von Bremen som et satirisk portrett av Christian 4. De neste fem deltagerne Peiter ramser opp, peker mot pomp og prakt og kan i henhold til min foreløpige hypotese hentyde til portrettering av en dansk konge. I korttekst viser Frandtz Parykmager til en frankofil konge som lot seg avbilde med allongeparykk à la Ludvig 14; Christopher Maler til malte portretter av nevnte konge; Gilbert Tapetmager til tapeter som avbilder samme konge som seierrik feltherre; Christian Farver til farving av garnet til tapetene, muligens også av stoffer til kongens klær, og Gert Bundtmager til hermelinskappen som kongen vanligvis bærer på de malte portrettene. Kongens navn er skjult blant håndverkerne, og det verdt å merke seg navnet til farveren: Christian. De fem håndverkerne peker mot Danmark-Norges første fødte enevoldskonge: Christian 5, hvis ideal var hans egen bestefar: Christian 4. På Holbergs tid hersket eneveldet i Danmark; Hamburg derimot, der komediehandlingen utspiller seg, ble styrt av Rådet som bestod av 24 rådsherrer og fire borgermestere. Komedien stiller spørsmålet: Hvem bør regjere; Herman von Bremen og hans støttespillere i Collegium Politicum eller Rådet. Svaret er, i henhold til komedien: Rådet.      

                                                      *

"Frandtz Parykmager 3". "Frandtz" betyr opprinnelig "franskmann". Navnet hentyder til opprinnelseslandet til 1600-1700-tallets parykkmote, Frankrike. I Almindelig Kirke-Historie skriver Holberg at det var Karl 8s tilbaketog fra Napoli (annen halvdel av 1590-tallet) som brakte "den saa kaldede Napoletanske Syge" (syfilis) til Frankrike. Herfra spredde sykdommen seg nordover, der den ble kalt "Frantzoser". Han skriver videre:

Udi Frankrige fik den Navn af Pelade, eller den skalded giørende Syge, efterdi Haarene derved faldt fra Hovedet: Og meenes, at dette er Oprindelse til Perukers Brug i Europa, hvilke i Begyndelse bestoede alleene udi nogle faa Haar om en Calot, for at skiule det skaldede Hoved.

Det er verdt å merke seg formuleringen "menes at", som signaliserer at Holberg ikke selv står inne for at påstanden som følger etter er korrekt i alle detaljer. Jeg vet ikke om forfatteren har noen kilde til omtalen av kalotten med noen få hår, formodentlig i en krans som hang ned fra kanten, som opphav til parykkbruken i Europa. Det som er hovedårsaken til at parykk ble høyeste mote  i Europa, er at den franske kongen Ludvig 13 (1601-43) ble tynnhåret eller skallet i ung alder og begynte å bruke parykk for å skjule denne skavanken. Vel så viktig er det nok at Europas store trendsetter Ludvig 14 (1638-1715) valgte å følge farens eksempel. Denne kjensgjerning er selvfølgelig Holberg kjent med, men ønsker likevel ikke å skrive det. Spørmålet er: Hva vil forfatteren si med denne på siden-forklaringen av parykkens proveniens i Europa? 
      Det finnes en sammenheng mellom Ludvig 13s manglende hår og syfilis; sykdommen kan føre til flekkvist håravfall. Det sier seg selv at syfilitikere som var rammet av dette symptomet, hadde glede av parykkmoten. Ludvig 13 slet med kronisk dårlig helse, men hadde han syfilis? Det er jeg ikke kjent med. Men ettersom Holberg utvilsomt visste at det var de franske kongene Ludvig 13 og Ludvig 14 som var opphav til parykkens spredning i Europa, nær sagt parallelt til frantzosene eller den franske syke, opprettes uvegerlig en tekstlig sammenheng mellom franskekongen, skalletheten og den skammelige sykdommen.
      Holberg har også en formening om bakgrunnen for at syfilis spredde seg i Europa. Temaet har forbindelse med noen av de luftige planene som fremkastes i Collegium Politicum, nemlig oversjøisk etablering av kompanier og kolonier, og kan derfor være av interesse.  
      I Peder Paars skildres heltens reise som en kombinert kjærlighets- og handelsferd, noe som kan gi en dyster betydning til kjærlighetsgudinnens nådefulle inngripen etter skibbruddet. Det knytter seg stor spenning til hva som har skjedd med kremmerens reisekiste. Da den blir åpnet, oppdager de skibbrudne noe forunderlig: Inne i kisten svever en jomfru med rosenfarvet hals og skinnende ansikt, som i hast stiger opp mot himmelen. Idet skikkelsen
farer forbi, utgår en yndig duft fra hennes hår: «Det Jovis Datter var og
Kiærligheds Gudinde.»
      Gudinnen Venus knytter bånd mellom mann og kvinne, tilsynelatende et rosenrødt kall. Men hvis Venus skjuler seg om bord under handelsferder og sørger for at sjømennene knytter elskovsbånd når de går i land, spres ikke bare handelsvarer, men den veneriske syke. Det fremgår av «Epistel 101, Tomus II» at Holberg er klar over denne kjensgjerning, idet forfatteren gir sin tilslutning til teorien om at det var Columbus’ oppdagelse av Amerika som førte til at syfilis ble spredd fra Den nye til Den gamle verden. De vitnesbyrd som trekkes frem til støtte for at sykdommen fantes i Europa før de store oppdagelser, mener han peker mot spedalskhet og ikke syfilis. Senere forskning heller nå i retning av at det faktisk var Columbus’ oppdagelse som brakte syfilis til Europa. I epistelen omtales syfilis som «Veneriske Svagheder eller Frantzoser», og den «kand faaes i en Hast ved en Debauche» (utsvevelse). 
      Hans Mikkelsen (Holbergs pseuonym) beskriver det som et mirakel at Venus dukker opp fra kremmerens reisekiste. Just Justesen (forfatter av eposets lærde noter) støtter opp under en slik beskrivelse med referanser til Homer og Vergil. Videre opplyser Justesen at også «Frantzoserne» har et navn på dette fenomenet, nemlig «le Merveilleux», som er «ligesom Siælen i Poësie». «Frantzoser» kan som nevnt bety «syfilis» i tillegg til «franskmenn». Det er neppe tilfeldig at «Frantzoser» omtales enda et sted i eposet, i Fjerde bog, Tredje sang, under hvervescenen der Peder Ruus motsetter seg å bli soldat. Ett av argumentene er kremmersvennens frykt for at en kule skal ta nesen hans, slik at folk vil tro at han lider av «Frantzoser». Tap eller deformering av nesen er imidlertid ikke et symptom ved syfilis, men derimot ved spedalskhet. Det betyr at Ruus forveksler et symptom ved spedalskhet med ditto ved syfilis. Dermed gjør han seg skyldig i det samme som de som mener at syfilisen i Europa ikke har sammenheng med de store oppdagelser; de mistar tegn på spedalskhet for tegn på syfilis. Et av de vanligste symptomene på syfilis er et rødt utslett, roseola. Den rosenfarvede huden til Jovis’ datter kan tolkes som hentydning til et rødt utslett, som er et like tydelig symptom ved de veneriske plager, som når nesen faller av ved spedalskhet. Venus’ mirakuløse oppstigning fra kremmerheltens reisekiste kan forstås slik at den oppdagelsesreisende eller handelsmannen ikke bare bringer med seg varer i reisekisten, men den veneriske eller franske syke. 

Parykkmoten spredde seg fra den franske kongen til hoff og aristokrati og deretter videre nedover i samfunnet. Hvordan det forholdt seg i Danmark, er jeg usikker på, men det er vel sannsynlig at spredningen har vært slik som i Frankrike. Christian 5 bærer parykk på portrettene og gobelinene/tapetene. Når det gjelder Frederik 3, er kildene ikke så entydige.  

             Miniatyr, ca. 1648, mon tro om kongen bærer parykk her?   

På dette portrettet, som jeg ikke finner noen opplysninger om, bærer kongen åpenbart parykk.

Den frankofile Christian 5, som oppholdt seg ved Ludvig 14s hoff som kronprins, er den første danske konge som ser ut til å ha båret parykk under hele sin regjeringstid. 

                                                          *

I beskrivelsen av Anholts fogd, Woldemar, til hest før "slaget" mot Peder Paars er håret omtalt som følger: "Hans Haar til Bæltet hang, var meget tykt og tæt." Det er underlig at en fogd i 1608, året da eposhandlingen utspiller seg, har et meget tykt og tett hår som rekker til beltet. Woldemar er en middelaldrende mann, noe som kan tale for at hårveksten er sparsom; for øvrig var hår ned til beltet ikke på moten på begynnelsen av 1600-tallet. Dette kan tyde på at det er noe kunstig ved fogdens hår. I Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter argumenterer jeg for at Hans Mikkelsens "avmaling" av Waldemar er et satirisk portrett av Christian 5. 

På Rosenborgtapetene er Christian 5 avbildet til hest med den karakteristiske allongeparykken. 

Detalj fra Bernt van der Eichens tapeter som forestiller Christian 5 som feltherre under Skånske krig 1675-79.


På overkontrafeier Jacob d’Agars offisielle portrett av kongen fra rundt 1685 kan man få et ganske godt inntrykk av hårpryden, som er lokket, høy og fyldig og rekker om ikke helt ned til beltet, så i hvert fall et godt stykke ned på overkroppen. Fransk «allonge» betyr «forlengelse», og hensikten med denne parykken var vel nettopp at håret skulle virke lengre og trolig også kraftigere. Og et slikt meget tykt, tett og langt kunsthår bærer altså Christian 5. 

            Franskmannen Jacob d'Agars portrett av Christian 5, ca. 1685.

                                 Portrett av Jacob d'Agar, ca 1690.

                                                     
                                                       Ludvig 14.

Flere detaljer ved beskrivelsen av den krigsklare fogd Woldemar kan bringe tanken på portrettene av Christian 5:

Hans Trøje den var blaae med smaa Glas-Knapper paa,
De syntes langt fra fast som mange Stierner staae
Paa Himlens Firmament. (...)

Han havde sig forsiunt mod Kulden, var vel foeret.

Det er ikke umiddelbart klart hva som ligger i uttrykket «sig forsynt mod Kulden, var vel foret». Men det er naturlig å ta utgangspunkt i Mikkelsens
opplysning om at han maler av synet av fogden, slik han fremstod ved fogdegården. Det vil si at alle detaljer kan sees, noe som trolig også må gjøres gjeldende for det fogden har utstyrt seg med mot kulden, som har gjort ham «vel foret». Det betyr at det varmende eller godt fôrede plagget ikke skjuler trøye og brystduk, ettersom disse kledningsstykkene høyst sannsynlig kan sees. Når det gjelder den blå trøyen med glassknappene, kan den tilmed skues som en hildring på avstand, noe som åpner muligheten for at fogden er iført en løsthengende kappe. Hvilket bringer tanken på Christian 5s kroningskåpe. Det staselige skrudet, med et design som går tilbake til Christian 4s kroningskåpe, er sirkelformet med forlenget slep. Stoffet er rød silkefløyel brodert med gullkroner, og kåpen er helfôret og kantet med hermelin. Røyskattens hvite vinterdrakt med den sorte haletippen var høyt skattet. På grunn av de store mengder pels som gikk med, var kåpen datidens mest eksklusive kongemaktsymbol i Europa; tapeter eller gobeliner rangerte som nummer to. På flere av portrettene av Christian 5 er han drapert i hermelinskåpen på en måte som lar andre deler av antrekket eller munduren komme til syne. En kommentar som ligger ytterst på tungen, er at kongen er særdeles «vel foeret» – og i nødsfall godt «forsiunt mot Kulden».

Michael van Havens maleri av Christian 5s salving i 1671 (Rosenborg slott).

                                                           *

I Niels Klim, Den underjordiske rejse (oversatt av Peter Zeeberg) blir tittelfiguren forvist til firmamentet, der alle negative sider ved samtidens Danmark er blåst opp. Forfengeligheten hersker eneveldig, og en rekke folk hadde skapt seg en posisjon ved "det rene pjank og barnepjat", først og fremst nye klesmoter. Niels Klim

mobiliserede alle tænkelige fag, overvejede omhyggeligt alle Europas mest tåbelige opfindelser – og besluttede mig i sidste ende for at slå et slag for den form for hovedbeklædning som vi kalder parykker     

Niels er så heldig at hans formynder hadde vært parykkmaker i mange år, slik at han hadde en viss kjennskap til håndteringen. Det var mange geiter i landet, så Niels samlet inn ull og laget en parykk, og med denne på hodet presenterte han seg for rådssekretæren. Denne stusset først, men da han hadde satt den på sitt eget hode og betraktet seg selv i speilet, ropte han høyt av glede: "Jeg ligner gudene!" Parykkbruken spredde seg etter hvert fra adelen og til resten av apebefolkningen på firmamentet.

 Holberg har, liksom Niels Klim på firmamentet, valgt å være "gal med de gale".