Kommentarer til En folkefiende og Den politiske Kandstøber, XLII

Folkebudet og gudsbudet; redaktør Hovstad og Morten garvermester

Etter at Morten Kiil har fått bekreftelse på at det skal settes i gang et apespill med byfogden og de som har stemt ham ut av formannskapet, synes han det er på tide å trekke seg tilbake. Den raske avgangen kan muligens også skyldes redaktør Hovstads tilsynekomst. Det er tydelig at det eksisterer en forbindelse mellom garvermesteren og redaktøren; formodentlig har Hovstad skrevet negativt om Kiils kandidatur til formannskapet under tidligere, kanskje forrige, valg. Idet han oppdager at Kiil er til stede hos doktoren, unnskylder han seg, men doktoren ber ham komme inn og gjentar oppfordringen. Replikkvekslingen åpner for at Hovstad tror Kiil er på visitt hos svigersønnen i anledning det forestående formannsvalg. Det kunne jo være at garvermesteren ikke hatt gitt seg.

"Gamle Morten Kiil", slik introduseres han i den aktuelle sceneanvisningen, er altså skjøvet ut fra sin tidligere maktposisjon, plassen i formannskapet. Dette har trolig radikaleren Hovstad bidratt til ved skriverier i avisen "Folkebudet". I flere tidligere innlegg (bl.a. 21.10.18) har jeg argumentert for at garvermesterens fornavn viser til Martin Luther, hvis fornavn tidligere ofte ble fornorsket/fordansket til Morten, deriblant i tittelen på oversettelsen av katekismen ("Kiil" hentyder til banke, slå). Også Holberg benytter den danske formen "Morten Luther", for øvrig den latinske "Martinus Lutherus". Hovstad på sin side betegnet opprinnelig en gård hvor det var hov, der man altså dyrket hedenske guder.  

       Det legendariske hovet i Uppsala (Olaus Magnus)

    
"Doktor Morten Luthers (lille) Katekismus" innledes de ti bud som Moses hadde fått av Gud på Sinai-fjellet og deres forklaring. Disse, Guds bud, fremstår som en motsats til avisnavnet "Folkebudet". En vanlig betegnelse for de ti bud var tidligere gudsbud. Ordbog over det danske sprog skriver følgende: "om hvert af de ti bud i Moseloven. Moth.G304. de ti Gudsbud i vor Catechismus. VSO.II.461. D&H." I bestemt form entall blir det "gudsbudet", som fremstår som en motsats til "Folkebudet" eller "folkebudet". Det viktigste gudsbudet er det første: 

"Jeg er Herren din Gud, som førte dig ud af Ægyptens Land, af Trællehuset. Du skal ikke have fremmede Guder for mig."
      
På 1800-tallet ble ofte Gud skiftet ut med folket, i den forstand at folket ble dyrket som en gud. Retorikken i den anledning var gjerne hentet fra den tradisjonelle gudsdyrkelsen. Det gjaldt særlig i århundrets første halvdel, da det dreide seg om den romantiske forestilling om det norske folket. Jeg siterer fra Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter (redigert):

" I 1849 hadde teologen, düsseldorfermaleren og teatermannen Fritz Jensen – han var trolig den som fikk ideen til et norsk teater i Bergen – holdt en festtale i Håndverkerforeningen for Ole Bull og planene om et norsk teater. Etter først å ha talt om 'hvad Mor Norge gjemte i sit Skjød af Musik og Poesi', avsluttet han slik: 'Saa grib da Fanen du sterke Søn af Fjeldets Sangmø. Tænd du den første Flamme paa Alteret og den kommende Slegt vil ikke forsømme Dyrkelsen af den forsømte Guddom.' Et nidobbelt hurra fulgte. Ordvalget kan tyde på at teologen i øyeblikkets begeistring hadde glemt det første bud. 'Guddommen' er her det høye ideal om et norsk teater med skuespillere som taler ufordervet norsk og fremfører edel norsk dramatikk. Ibsen har av forståelige grunner ikke hørt denne manende prediken for teatersaken (han bodde i Grimstad på den tiden), men er ganske sikkert blitt servert andre oppbyggelige taler i samme entusiastiske stemningsleie." 

Utover i siste halvdel av 1800-tallet fikk etter hvert den klassebaserte oppfatning av folket større betydning, og det er denne "folkeguden" som dyrkes i En folkefiende. Men i løpet av handlingen endrer doktor Stockmann oppfatning og blir en frafallen eller sågar en folkefiende; her er "gudsfiende" en naturlig assosiasjon. 
      Folket slik det dyrkes av kretsen rundt "Folkebudet", kan  altså karakteriseres som en fremmed gud eller avgud. At redaktøren heter Hovstad, føyer seg naturlig inn i denne sammenhengen.
      
Etter at gamle Morten Kiil har fått bekreftet at også Hovstad er med på narrespillet, uttaler han:

"Kunde jeg ikke næsten tænke det! Det skal stå i aviserne. Jo, De er rigtignok den rette, Stockmann. Men læg nu bare over; nu vil jeg gå."

Oppfordringen om at Stockmann bare skal legge over, er merkelig. Hvis betydningen var enten "beslutte; foresette seg eller avtale", som Henrik Ibsens skrifter anfører, ville man forventet et objekt. Slik uttrykket står, er det mer naturlig å oppfatte det i den vanlige betydningen, nemlig å legge over (et skip), det vil si snu et skip. Her er det ikke nødvendig med objekt, og uttrykket kan også brukes med skipet som subjekt. Det dreier seg i så fall om en undertekst som viser til det historiske laget i doktor Stockmann-figuren, som utvilsomt peker mot Christian 4, den legendariske kaptein Christian Frederiksen, jfr. bl.a. innlegget 14.3.19. I dette innlegget omtaler jeg en av doktor Stockmanns merkelige replikker som oser av krutt og sjøsprøyt og krutt:

"Men med mig skal de komme tilkort; det skal de få sort på hvidt for. Nu vil jeg hver evig eneste dag lægge mig ligesom for anker i 'Folkebudet' og bestryge dem med den ene exploderende opsats efter den anden –"

Rammen for Mortens oppfordring om at svigersønnen skal legge over og sistnevnte ramsalte kraftsats, er i begge tilfeller skriverier i "Folkebudet". Mortens presisering "Jo, De er rigtignok den rette, Stockmann", kan være et varsel om at forfatteren i det som følger vil si noe undertekstlig om øvrighetsmotivet som knytter seg til Den politiske Kandstøber, der "Der politische Stock-Fisch" er et sentralt motiv. Skal man skrive kritisk om samtidens politiske forhold, må man være polisk liksom torsken eller stokkfisken (jfr. innlegget 29.5.19). 

Med en siste oppfordring om å sette i gang så mange apespill han vil og et fyndig bannord, forlater Morten Kiil scenen. Hovstad spør om doktoren har en liten stund, det vil si til å diskutere vannverkssaken. Doktoren svarer: "Så længe De vil, kære." Hovstad spør om doktoren har hørt noe fra byfogden. Doktoren svarer: "Endnu ikke. Han kommer herhen siden." Replikkvekslingen viser nok en gang det jeg har påtalt flere ganger tidligere: Doktor Stockmann bruker, motsatt byfogden, lite tid på sitt arbeid, men mye på å diskutere politikk. Dette fremtrer som et speilbilde av mester Herman, som doktoren for øvrig sammenligner seg med. Så kanskje det er like bra at det er Peter og ikke Tomas Stockmann som innehar byens høyeste embete. 
      Diskusjonen er så vidt kommet i gang da doktoren oppfordrer til at de skal sette seg. Hovstad tar tydeligvis peiling på en stol, men Stockmann byder ham i stedet ta plass i sofaen. Den nye tids politiker setter seg altså der den gamle tids politiker nettopp har sittet; Morten Kiil har veket plassen for Hovstad. Dette kan uttydes slik: Martin Luthers troslære har måttet gi tapt for den moderne tids ateisme og avgudsdyrkelse. I løpet av handlingen endres avguden fra å være folket til å bli enkeltmennesket, det vil si det som utmerker seg fremfor / står over andre. Denne forestillingen utkrystalliserte seg året etter utgivelsen av En folkefiende med Nietzsches "Übermensch" (Also sprach Zarathustra). Samtidig som dette skjer, skiftes gudsbudet ut med folkebudet, etter hvert enkeltmenneskets lov. 
      Slik det fremkommer under møtet i skipskaptein Horsters gamle sal, mener doktor Stockmann at det er "de enkelte åndeligt fornemme personligheder" som skal styre og råde. Doktoren blander med dette inn et ord som ikke hører hjemme i sammenhengen, nemlig fornem. Stockmanns hang til fornemhet fremgår alt tidlig i stykket, noe bordteppet og lampeskjermen er synlig uttrykk for (jfr. innlegget 6.11.18). Denne hangen speiler mester Herman, som er påfallende opptatt av å gi et fornemt inntrykk (jfr. innlegget 16.12.18.). 
      Tilsynelatende er denne utviklingen i doktorens ideologi, bort fra dyrkelsen av folket over til det suverene enkeltmennesket, uttrykk for at han følger med i tidens åndelige hovedstrømninger. Men en rekke detaljer røper at Ibsen samtidig trekker linjen tilbake i tid, til dengang kaptein Christian Frederiksen styrte og rådet med Guds nåde, skjønt stadig med Riksrådets myndighet over seg i visse saker. Men kong Christian hadde en visjon om arvekongedømme, som ble virkeliggjort under sønnen Frederik 3 med innføringen av eneveldet. Det innebar full frihet for kongen til å skifte gamle lover ut med nye og for øvrig gjøre akkurat det han ville, det være seg å ødsle, innlede krig, forhøye tollsatser og omstøpe hele riket. Ikke i noe tilfelle kunne kongen stilles til ansvar for sine handlinger. Slik var det regimet Ludvig Holberg levde under, og dersom han ville mane frem et skrekkscenario om hva som kunne skje med slike styringsforhold, var han nødt til å skrive et narrespill.

Det er kun personen som skiftes ut i doktor Stockmanns dagligstue, omgivelsene er de samme. Den radikale Hovstad sitter på sofaen som nettopp er forlatt av den gamle garvermester med sin stokk, som peker mot tuktens nødvendighet slik det er utlagt i "Doktor Mortens Katechismus". Her inngår også "Hustavlen", som angir de rette maktforhold i en husstand, samtidig som den fremsetter et allmenngyldig krav å rette seg etter den verdslige øvrighet (jfr. innlegget 18.1.19). Den frittenkende redaktør sitter altså under speilet, tradisjonelt risets gjemmested, til venstre for kakkelovnen bakom hvilken husherrens kustos (stokk) og rep er gjemt hos mester Herman. Foran ham står det ovale bordet som er dekket med det kostbare bordteppet vakkert opplyst av lampen med den tilsvarende kostbare skjermen. Under den fornemme, og kostbare, toddyserveringen, satte fru Stockmann stoler inntil bordet; formodentlig står de der fremdeles. Rammen er frihet og ødsling, òg riset bak speilet.
      Det viser seg raskt at Hovstads agenda sammenfaller med mester Hermans herlige forslag under møtet i Collegium politicum; redaktøren vil ta makten fra dem som utgjør den gamle øvrighet, de "høje herrerne", og gi den til folket. De tekniske sider ved vannverkssaken interesserer redaktøren seg lite om. Han mener problemene stammer fra byens styringsforhold, som han sammenligner med en sump "som hele vort kommunale liv står og rådner i". Skylden har "alle de rige, alle dem med de gamle ansete navne i byen"; det er disse som "styrer og råder over os". Påstanden er en blåkopi av mester Hermans plan, som kom til ham en natt han ikke fikk sove. Han pønsket ut:

"(...) hvorledes Regieringen i Hamborg best kunde indrettes, saa visse Familier, hvor udi Folk hid til dags, ligesom fødes til Bormestere og Raads-Herrer, kunde udeluckes fra den højeste Øvrigheds Værdighed, og en fuldkommen Frihed indføres."

Mester Hermans plan for der omstøpning av lovverket sikter utvilsomt til utskiftningen av valgkongedømme med arvekongedømme (les enevelde) i Danmark. Under denne lovendringen ble Riksrådet, som bestod av representanter for den gamle adelen, den såkalte riksrådsadelen, oppløst. Dette gav startstøtet til en kongedyrkelse uten sidestykke i europeisk historie. Hvorvidt man dyrker enevoldskongen, folket eller overmennesket, er i religiøs forstand uten betydning; alt innebærer brudd med det første bud og vil lede til straff fra en nidkjær Gud.   
      
        

Kommentarer til En folkefiende og Den politiske Kandstøber, XLI

Kong Salomo og den poliske kannestøper

Flere av temaene i En folkefiende peker mot tilsvarende i Den politiske Kandstøber, og et sentralt spørsmål i begge stykkene er hvem som skal styre byen. Slik jeg har omtalt i tidligere innlegg, er sammenhengen klarest formulert i byfogdens, Peter Stockmanns, replikk til doktor Stockmann: "Din borgermesterværdighed fik en brat ende." Den hentyder til mester Hermans replikk til kona Geske: "Min hierte Kone! gaa hen til dit Arbeid igien; vor Bormesterskab er alt til ende". Samtidig viser replikken til en av doktor Stockmanns tidligere replikker. 
      Doktoren har tatt brorens embedslue og stokk som han finner på en stol i "Folkebudet"s redaksjonskontor. Han setter luen på hodet og griper stokken, "kommandostaven", som han kaller den. Idet han slår døren opp til værelset der byfogden har gjemt seg, hilser han med hånden til lueskyggen. Doktoren har altså på seg et "kostyme"; han spiller at han er byens øvrighet, og som det raskt fremgår av replikkvekslingen; doktor Stockmann spiller ikke byfogd, men borgermester. Ja, han er sågar mester for hele byen:

"Er du politimester, så er jeg borgermester, – jeg er mester for hele byen, jeg, ser du!"

Replikken er en utvetydig hentydning til "mester Herman", slik omtales kannestøperen vanligvis, og dennes fingerte "Bormesterskab". Dette er likevel bare en del av spillet. Slik jeg har argumentert for i innlegget 29.5.19, er mester Herman (bormester von Bremenfeld) en politisk kannestøper i betydning polisk eller lur, liksom hovedpersonen i Johannes Riemers Der politische Stock-Fisch. For å unngå å bli hengt (opp) må en forfatter som vil kritisere øvrigheten (les enevoldskongen), lure publikum - òg sensuren. 
      Den "poliske" kannestøper er et fordekt satirisk portrett av Christian 4, Oldenborgerdynastiets største konge. Christian 4 støpte om på hele Danmarksriket, samtidig som han støpte om - og forringet - den uhorvelige mengde mynt som han ranet fra fremmede skip i Øresund gjennom en skyhøy fortolling. Et av lagene i doktor Stockmann-figuren peker da også mot denne berømmelige konge; et annet mot Ibsens faste modell for komiske karakterer: Bjørnstjerne Bjørnson. Ovennevnte to referanser til mester Hermans korte bormesterskap er imidlertid ikke de eneste tekstlige sporene i En folkefiende som fører rett til Den politiske Kandstøber. 
      
Under gjennomgangen av Ibsens stykke er vi kommet frem til Morten Kiils første opptreden på scenen, nærmere bestemt i doktor Stockmanns dagligstue. Her sitter den garvede mester med polisk mine på sofaen under speilet, idet han lener hodet i hendene som hviler på stokken. Disse detaljene peker like mot scenen der mester Herman, "den poliske kannestøper", er i ferd med å henge seg. 
      Ikke uventet viser det seg raskt at også garvermesteren er politiker, vi kunne kanskje si gammel politikus, han har nemlig sittet i formannskapet. Denne opplysningen formidler han i en mildt sagt kryptisk replikk, som får sin forklaring når man er kjent med stykkets sammenheng med Den politiske (les poliske) Kandstøber. Bakgrunnen for Kiils replikk er at han "tror" doktor Stockmann vil lure byfogden med historien om de forpestede vannrørene, men innvender at så gal kan da ikke byfogden være. Stockmann svarer at så gal håper han hele byen vil være, det vil si at han får bilt dem inn (Kiils formulering) at vannet til badeanstalten er forpestet. Garvermesteren repliserer:

"Hele byen! Ja det kan sgu’ gerne være, det. Men det er tilpas for dem; det har de godt af. De skulde nu være så meget klogere end vi gamle. De hundsvoterte mig ud af formandskabet. Ja, jeg siger så; for de voterte mig ud som en hund, ​gjorde de. Men nu får de det igen. Driv bare abespil med dem, Stockmann."

"Hundsvoterte" er et ord Ibsen selv har laget. Kiils egen forklaring på ordet, nemlig at det skal være sammensatt av "hund" og "voterte", virker søkt. Garvermesteren sammenlignes ellers med en grevling og en gris, noe som burde dekke behovet for dyremetaforer. Den viktigste assosiasjonen til "hundsvoterte" er naturlig nok substantivet "hundsvot", og dette ordet opptrer da også i en talende sammenheng i Henrichs åpningmonolog i Fjerde akt, scene 1. Henrich utgjør et komisk skue i sin fotside kjol, egentlig mester Hermans, som er kantet med hvitt papir for å illudere kniplinger. Spillet om bormester von Bremenfeld* kan begynne, og det er den poliske kannestøpers  forvandlede/utmaiede tjener Henrich som har åpningsordene:

"Jeg er en Hundsvot, om jeg kand begribe, hvorledes Raadet er falden paa de Tanker at giøre min Huusbond til Bormester (...)"

"Hundsvott"s opprinnelige betydning er tispens kjønnsdeler. Det er et sterkt nedsettende, grovt skjellsord. Det finnes ikke i noen av Ibsens skrifter. Det kan være verdt å merke seg at Bjørnson derimot, som er modell for doktor Stockmann, har benyttet ordet under brevvekslingen med Ibsen i 1865. Som jeg har omtalt i innlegget 19.1.18, er det i En folkefiende påfallende mange bannord. I innlegget 25.11.18 har jeg knyttet Stockmanns blomstrete kraftsentenser til Bjørnsons språk. Også Morten Kiil bruker liksom flere av de andre karakterene et uvørent språk med bannord. 
      Som en reaksjon på svigersønnens opplysning om alle dyrene i vannrørene, uttaler garvermesteren følgende: "Dette her er, fan’ flytte mig, det bedste, jeg har hørt af Dem endnu." Temaet for Bjørnsons brev til Ibsen av 25. juni gjelder sistnevntes akutte pengenød. Bjørnson lover at han skal gå på (myndighetene) med dødsforakt. Brevet avslutter slik:

"Pungen eller Livet, Hundsvotter**: en Digter dør! — Du dør Fanden ikke, du er sejg, modig, doven, 322 danne Folk dør aldrig."

Og det innledes slik:

"Gid saa Djævelen gale og stege mig, at jeg ikke har fulgt mine Indskydelser, thi saa havde du nu Penge! Men dit siste Brev, Skurk, var ikke trængende iden Forstand, og saa hørte jeg af Thoresen, som jeg alt saa traf i en ond Time, at du havde faaet Resten af dit Stipendium, — derfor troede jeg du havde. Nu — du er ogsaa over al Maade uvorren, at du ikke skriver! Jeg lider saa ved dit Brev, at jeg kunde græde, hvorfor Satan skriver du ikke?"

Bjørnsons språk er altså av samme grove kaliber som Morten Kiils, det er således en mulighet for at garvermesteren speiler dikteren. Dette er ikke til hinder for at Kiils påstand om at folk i byen, altså de stemmeberettigede, har hundsvotert ham ut av formannskapet, også viser til Henrichs monolog. Denne innledes altså med at han er en hundsvott dersom rådet, parallelt til det innvoterte formannskap, har gjort mester Herman til borgermester, et borgermesterskap det hentydes til senere i En folkefiende.
      Henrich forklarer sammesteds årsaken til sin sterke misnøye med rådets valg: 

"thi jeg seer ingen Overeensstemmelse imellem en Kandstøber og saadan høy Embedsmand, uden maa skee det kommer deraf, at ligesom en Kandstøber kaster gamle Tallerkner og Fader udi en Form, og støber dem om til nye, saa kand ogsaa en god Bormester ved gode Love støbe Republiqven om igien, naar den forfalder. Men de gode Mænd har icke taget i agt, at min Husbond var den sletteste Kandstøber udi Hamborg, og derfor, om de ellers har udvalt ham paa det Fundament, vil blive ogsaa den sletteste Bormester, vi har haft."

Henrich forutsetter at borgermesteren kan omstøpe republikken med nye lover. Det er feil, det er rådet som representerer byens øverste myndighet.*** Som tidligere omtalt, inngår Holbergs valg av Hamburg i en dekkmanøver, der forfatterens primære hensikt er å kritisere de politiske forholdene i hjemlandet. I Danmark medfører det riktighet at en øvrighetsperson kan støpe om på et rike ved å vrake de gamle lovene og mynte ut nye. Det er riktignok ikke borgermesteren, men enevoldskongen, som kan gjøre dette, i henhold til Kongeloven som selv er ganske ny, nemlig fra 1665. 
      Hvis det er snakk om kongens omstøpning av gammelt til nytt metall, er det naturlig først og fremst å tenke på omstøpningen av den fremmede mynten fra Øresundstollen, der resultatet ble slett ettersom myntherren fusket med lødigheten. Slik sett kan det hevdes at kongen var like slett på å støpe om mynter som mester Herman var på å støpe om tallerkener og kanner.  
      Omstøpning kan brukes metaforisk, slik det fremgår av Henrichs eksempel med lover der gamle kan skiftes ut med nye. Det kan også brukes metaforisk om å endre eller reformere et helt rike, gi det en ny form. Når man som Christian 4 har inndratt masse mynt og siden forringet den under omstøpningen, ender man med et stort overskudd som kan anvendes videre til omstøpning av riket. Men ulikt Peter den store som var enevoldsfyrste, kunne ikke Christian 4 støpe så mye om på sitt rike som han ønsket, jfr. innlegget "Kongen som støpte fremmede mynter om til danske kroner og reformerte hele riket", 22.5.19. Jeg siterer fra dette innlegget 22.5.19 (fra "Epistel 223"):

"'Man seer heraf, at disse tvende Herrer (Peter den store og Christian 4) have i alting opfyldt Regenteres Pligt, ja at de have udrettet meere, end man kunde vente. At Czarens Bedrifter ere større, maa tilskrives saavel Lejligheden som hans u-omskrænkede Magt. Den eene kunde i Værk sætte alt hvad han vilde; den anden vilde i Værk sætte alt hvad han kunde: Villien var hos begge den samme, men Ævnen i Henseende til Regieringen var u-lige; saa at det hedte hos den eene: Saaledes vil jeg have det; men hos den anden: Saaledes vilde jeg gierne have det; hos den eene: Saa skal det være; hos den anden: Saaledes maa det efter mit Raads Gotfindende blive. Thi det er ingen Tvivl paa, at Christ. 4. jo havde giort meget meere, hvis hans Hænder havde været mindre bundne."

Den slette myntomstøperen Christian 4 maktet altså ikke å støpe om på Danmarks lover, altså kunne han ikke støpe like mye om på landet som Peter den store kunne. Men liksom den første frontispisen på Christian 4s bibel fra 1633 viser, ønsket kongen nettopp at Danmark skulle støpe nye lover som sa at landet skulle være arvekongedømme (jfr. innlegget 18.6.18). En ny lov om arvekongedømme ville i sin konsekvens åpne for bortfall av riksrådet og innføring av enevelde. Når oldenborgerkongen har fått den lukkede bøylekrone på hodet, vil han kunne reformere sitt rike i samme monn som den allmektige russiske tsar - så fremt ikke kilden med edelmynt tørker inn og de fremmede ikke lenger finner seg i å bli ranet.
      
Hvis noe så uhyrlig skulle ha skjedd at rådet har gjort mester Herman / den "poliske" kannestøper til bormester, er altså Henrich en hundsvott. Det uhyrlige ved denne mulighet kan ha sammenheng med at Henrich "tror" mester Herman i så fall vil ha myndighet til å støpe gamle lover om til nye. For å gjenta mitt hovedpoeng: Hvis Christian 4 hadde kunnet støpe det gamle regimet, valgkongedømmet, om til et nytt regime, arvekongedømme, ville han fått ubegrenset frihet til å realisere ethvert luftkastell han måtte ønske. Slik sett kan det hevdes at Den politiske Kandstøber spiller på det som kan skje, dersom en oldenborger av Christian 4s legning blir konge i Danmark, hvor det er absolutt monarki. Christian 5 strakte seg for å bli som bestefaren, men rakk ikke opp til forbildet, for å si det metaforisk, og det var kanskje like greit. Like fullt; kursen ble lagt under bestefaren. Da Holberg grep pennen fatt, hvesset rakekniven, blåste stadig merkantilistiske vinder, eneveldet hersket med sin pomp og prakt, og kongen så ut som en krysning av en puddelhund og en røyskatt.

Frederik 4 i kroningsdrakt. Til venstre to av de tre sølvløvene som stod oppstilt ved tronstolen under salvingen, som skulle minne om de tolv gulløvene som kantet trappen opp til Salomos tronstol.   

I annen akt, scene tre foreslår nettopp mester Herman lovendringer for byen som gjelder regimet, der de familier som er rådsherrer og borgermestre i dag, utelukkes fra "den højeste Øvrigheds Værdighed", en utvetydig hentydning til adelen og riksrådet (jfr. innlegget 16.6.18). Dette mener Herman ville føre til "fuldkommen Frihed". Underforstått ville borgerne rykke opp til rådsherrer, og borgermestere skulle hentes fra de ulike laugene. Når det gjelder dette punktet foreslår kannestøperen en pussig ordning: 
      
"(...) og ingen skulde være Borgemester lenger end en Maaned, paa det at et Laug skulde icke florere meer end et andet. Naar Regieringen saaledes blev indrettet, kunde vi kaldes et ret frit Folk."

Forslaget avstedkommer alles bifall:

"Det Forslag er herligt; Mester Herman, I taler som en Salomon."

Overfladisk sett består komikken i at den narraktige kannestøperen sammenlignes med Israels legendariske kong Salomo (900-tallet f.Kr.), som er viden kjent for sin visdom. Først er å si at Salomos regime representerer det motsatte av fullkommen frihet; det var langt fra slik at undersåttene kunne kalles "et ret frit Folk". Tvert imot står Salomo for undertvingelse av folket, Israels tolv stammer, òg fremmede folk. Salomo følger faren, poeten og harpespilleren David (jfr. bl.a. innlegget 16.6.19), på tronen, som grunnla det judeiske monarkiet og samlet alle de tolv stammene under én monark.       
      Salomo styrte med jernhånd, og blant hans forordninger finnes én som fremtrer som sannsynlig forelegg for Hermans "herlige" forslag om månedlang overhøyhet for bormesteren fra de enkelte laug. Disse er representert ved håndverkerdeltagerne i Collegium politicum, opprinnelig bestående av tolv deltagere (antallet nevnes, men virker omtrentlig). Tallet gjentas rett etter av mester Herman under diskusjonen av forslaget hans, i en replikk henvendt til Frantz knivsmed: "vi ere udi dette Laug over 12 Personer alle Handtverks-Folk"; "Laug" sikter her til Collegium politicum.
      Salomo var opptatt av en sterk administrasjon, og i den hensikt oppløste han den gamle landinndelingen som baserte seg på de tolv stammene og delte landet inn tolv nye distrikter. I spissen for hvert distrikt satte han en befalingsmann, hvis oppgaver kunne lignes med en fogds, ettersom han hadde ansvaret for inndriving av avgiftene til kongen. Det er ingen tvil om at Salomo bestrebet seg på å opprette en nær forbindelse mellom seg selv og befalingsmennene, som antas å ha besittet en høy posisjon; to av kongens døtre ble gift med befalingsmenn. Dette kan minne om det som skjedde under eneveldet, der den gamle riksrådsadelen mistet sin makt, og kongen, nemlig Christian 5, utpekte nye adelsmenn som kom til å stå i et særlig troskapsforhold til ham selv. 
      Befalingsmennene hadde samtidig ansvaret for forsyningene til kongehuset, som var arrangert slik at hver enkelt av de tolv hadde ansvaret for én måned av gangen (jfr. 1 Kong 4,2). Holberg omtaler befalingsmennene i Jødiske Historie:

"Befalningsmændene, som vare tolv i Tallet over heele Israel, og siger Skriften, at enhver af dem havde sin Maanet om Aaret, for at forsørge Kongens Huus, saa at de kunde ansees som Gouverneurs i Provincierne, der tilligemed havde de Kongelige Indkomster, som laae til Hoffets Underholdning. (...) Udi samme Capitel viiser Skriften, hvad som hver Dag fortæredes udi Kongens Huus, nemlig 30 Cor eller Homer fiint Meel, og 60 Corandet Meel, 10 fæde Øxne, 20 Græs-Øxne og 100 Faar, foruden Vilt, hvoraf sees Hoffets Tallrighed. Af ovenmældte 12 Befalningsmænd vare een hver Maaned tilstede, for at see til, at intet fattedes saavel til Kongens Taffel, som til Hestenes og Dromedariernes Foder."

Hver enkelt av de tolv befalingsmennene forsynte altså kongehuset med fødevarer og fôr i en måned av gangen. Dette fremtrer som en mulig parallell til de tolv deltagerne i Collegium politicum, som kom fra tolv ulike håndverkslaug hvorfra bormesteren skulle hentes; denne skulle altså regjere én måned. Det forholder seg nemlig slik at varene som produseres av de tolv potensielle bormesterne, alle tilhører kategorien luksus. Den viktigste mottageren av slike produkter er gjerne kongehuset, som går foran når det gjelder den gode smak og er stilskapende; eksempelvis skyldes parykkmoten håravfallet til Ludvig 13. Håndverkerne som mester Herman nevner som bormesterkandidater ved siden av kannestøpere, er gullsmeder og skreddere, det vil si håndverkere som er sysselsatt med å dekke danskenes begjær etter fremmed luksus. Gull er, sammen med hermelin og kastor, som også er motiv i komedien, de aller kosteligste råvarer og måtte importeres, opprinnelig skjedde vel dette i form av ferdige gullarbeider. Skredderne fremstilte neppe klær av hjemmetilvirket lerret og vadmel, men i finere importerte tekstiler. Her skal vi samtidig erindre håndverkerne som senere trakk seg fra Collegium Politicum, nemlig parykkmakeren, maleren, farveren og tapetmakeren, som alle leverer produkter "der allene tiene til vellyst": parykker, malerier og gobeliner (jfr. tidligere innlegg). 
      Tidligere har en rekke håndverk vært nevnt i forbindelse med håndteringen til de enkelte deltagerne i Collegium politicum. Det er kun i replikken som avstedkommer tuttis sammenligning mellom mester Herman og Salomo, gullsmed nevnes. Det åpner for at også omtalen av gullsmedene, som vil tilgodeses hvis en fra deres laug er bormester for en måned, er en hentydning til Salomo. Ifølge Bibelen hadde Salomo enorme mengder gull, noe som også omtales utførlig i Jødiske Historie, der det samtidig redegjøres for bakgrunnen for Salomos legendariske rikdom:

"Den store Rigdom, som erhvervedes ved Handelen, samt de Indkomster, som hævedes af de Skatskyldige Provincier, satte Salomon i Stand til at distinguere sig blant alle Konger udi hans Tiid." 


Om Salomos tempel i Jerusalem skriver Holberg blant annet:

"Det vilde blive for vitløftigt at tale om alle dette Tempels Herligheder og Prydelser. Josephus, som opregner dem alle, siger, at der vare 10000 Guld-Lysestager, 10000 Borde, bedækkede med Guld, foruden et stort, som var af støbt Guld, 20000 Guld-Beggere, 160000 Sølv-Beggere, 100000 Guld Flasker, og 200000 af Sølv, 80000 Guld-Tallerkener og 160000 af Sølv, 50000 Guld-Bekkene og 100000 af Sølv, 20000 Guld-Kar og 40000 af Sølv, 20000 store Røgelsekar af Guld og 50000 mindre (...)"

Ettersom det ikke fantes høy nok kompetanse innen de ulike håndverksarbeider som templets utstyr krevde, henvendte Salomo seg til kong Hiram i Tyrus (2 Krøn 2,7):

" Saa send mig nu en viis Mand til at arbeide i Guldet og i Sølvet og i Kobberet og i Jernet og i Purpuret og Skarlagenet og blaat Uldent, og den, som forstaaer at udgrave allehaande Udgravning, med de Vise, som ere hos mig i Juda og i Jerusalem, hvilke David, min Fader, haver bestikket."

Salomo lot også oppføre flere andre prektige bygninger. Jødiske Historie:

" Salomon loed ogsaa paa samme Tiid oprette et prægtigt Palais, som blev kaldet Libanons Skovs Huus, formedelst det Cedertræe af Libanon, som dertil blev brugt. Han loed ogsaa derforuden bygge et andet Palais for sin Dronning, som var Pharaonis Dotter."

Også her var det behov for gullsmeder i rikt monn (1 Kong 10):

"16. Og Kong Salomo lod gjere to hundrede Skjolde af drevet Guld, sex hundrede (Sekel) Guld lod han gaae paa ethvert Skjold 17. og tre hundrede (smaae) Skjolde af drevet Guld, tre Pund Guld lod han gaae paa ethvert Skjold; og Kongen lagde dem i Libanons Skovs Huus."  

Salomos tempel- og palassbygging må utvilsomt ha bidratt til gullsmedenes og flere andre håndverkeres florering; det gjelder spesielt de som har levert finere varer, der noen har hatt kongehuset som hovedkunde. Mester Herman nevner skreddere og kannestøpere som eksempel ved siden av gullsmeder. Som det fremgår av Salomos henvendelse til kong Hiram, skal den vise eller dyktige person som han etterspør, også ha kunnskap om finere farvede stoffer, og dette gjelder vel materiale til de 1000 kjortlene som er nevnt sammen med gullet, sølvet og kobberet til templet. Det er mulig Holberg hentyder til dette med skreddereksemplet. 
      Kan så knappestøperne ha sammenheng med varelevering under Salomos regime? Det er vanskelig å svare på. Det som er verdt å merke seg er at Salomo bestiller en uhorvelig mengde tallerkener, fat, begere og lysestaker som er nettopp slike artikler kannestøperne produserer. Forskjellen er at Salomo bestiller i gull og sølv, mens kannestøperne leverer i tinn. Like fullt kan det være en sammenheng. Salomos rikdom grunnet seg for en stor del på handel og undertvingelse av fremmede folkeslag. Handelen under Salomo ofres mye plass i Jødiske Historie, og midt i delen som omhandler Salomos regime, har Holberg skutt inn et kapittel om fønikerne, hvis tjenester israelittene betjente seg av i utstrakt grad. Fønikerne var oldtidens hollendere, og dette skinner igjennom i Holbergs beskrivelse. I innlegget 10.12.18, "Te- og kaffebord hos kannestøpermesteren" omtaler jeg den "nyutnevnte" von Bremenfelds instruksjoner om forberedelsene til kaffe- og teserveringen i huset. Den siste passasjen lyder som følger (redigert):

"Kannestøpermester Herman von Bremen deltar i kollegiets ønske om oppkomst i Hamborg (skalkeskjul for København) tilskyndet av oversjøisk handel med egne skip, og han mener de bør skaffe seg i byer i India. Dansk ostindiahandel kom da heller ikke særlig lenger enn til India, utover noe handel med Kanton i Kina hvor det var mulig å skaffe seg den ettertraktede luksusvaren te. Men det er klart at jo mer handel med kaffe, te, krydderier og sukker på fremmede kontinenter, desto større etterspørsel etter tinnkjørler; -potter, -kanner og -bøsser til å oppbevare og tilberede importvarene i. Jo større utbredelse av skikken med å gi te- og kaffebord, desto flere bestillinger for kannestøperlauget. Regnestykket grunner seg på tesen om at øket forbruk fører til stadens florering, noe jeg mener den gyldne middelveis forfatter, moderasjonsmoralisten Holberg, tar avstand fra, undertekstlig, i sine skrifter."
      
Salomo er sammen med David av grunnleggende betydning for de danske kongene, som mente at de styrte av Guds nåde liksom de berømte jødekongene. Det var maktpåliggende for Frederik 3 at hans eldste sønn, Christian, under kroningen skulle ha synlige tegn på at han hadde arvet tronen. Til tross for rikets vanskelige økonomiske situasjon ble det derfor bestilt nye kronregalier, først og fremst en gullkrone med bøyler, som skulle vise at makten nå lukket seg om seg selv, det vil si om enevoldsarvekongen. Skjønt det er ikke riktig å snakke om «kroning» etter 1660. Da Christian 5 besteg tronen i 1670, hadde han før sin inntreden i Frederiksborgs slottskirke kronet seg selv som Guds utvalgte. Det fantes nemlig ingen undersåtter som var 'dygtig, capable og suffisant til at sætte Kronen paa Kongens Hoved'. Det som gjenstod av ritualet inne i kirken, var salvingen, der kongen ble inngnidd med olje som uttrykk for den himmelske visdom. Det kan reises tvil om dette ritualet hadde noen innvirkning i Christian 5s tilfelle. 
     I tillegg til kronregaliene bestilte Frederik en tronstol til salvingen etter mønster av Salomos elfenbenstrone. Den skulle angivelig være av enhjørningtann, men ble i virkeligheten skåret av narhvaltann. For riktig å understreke den nye kongens høyhet ble det laget tre løver, støpt av sølv fra Kongsberg, etter forbilde av de tolv løvene som stod oppmarsjert ved Salomos trone (dette er omtalt i Jødiske Historie). Davids sønn med Batseba elsket prakt og luksus. På sine eldre dager falt han fra Herren på grunn av sine mange giftermål med fremmede kvinner som brakte med seg hedensk kult til hoffet. 

      
I kommentarene til Den politiske Kandstøber 24.4.18 skriver jeg følgende (redigert):

"I første akt, scene 6, omtales deltagerne i Collegium politicum. Herman von Bremen og verten, Jacob von Lubek, 'var toe. Disse har jeg i Kommentarer I knyttet til Bremens og Lübecks betydning under henholdsvis oppbyggingen og avslutningen av Christian 4s engasjement i Tyskland, idet jeg tolker Herman von Bremen som et satirisk portrett av Christian 4. De neste fem deltagerne Peiter ramser opp, er: 

"Frandtz Parykmager 3. Christopher Maler 4. Gilbert Tapetmager 5. Christian Farver 6. Gert Bundtmager 7."

Dersom vi bytter om på plassen til tapetmakeren og farveren, som står i forbindelse med hverandre ved at farveren leverer garn til tapetmakeren, får vi 'Christian Farver 5. Gilbert Tapetmager 6'. Samlet peker håndverkerne mot pomp og prakt og kan i henhold til min foreløpige hypotese hentyde til portrettering av en dansk konge. I korttekst viser Frandtz Parykmager til en frankofil konge som lot seg avbilde med allongeparykk à la Ludvig 14; Christopher Maler til malte portretter av nevnte konge; Gilbert Tapetmager til tapeter som avbilder samme konge som seierrik feltherre; Christian Farver til farving av garnet til tapetene, muligens også av stoffer til kongens klær, og Gert Bundtmager til hermelinskappen som kongen vanligvis bærer på de malte portrettene.**** Kongens navn er skjult blant håndverkerne, og det verdt å merke seg navnet til farveren: Christian. De fem håndverkerne peker mot Danmark-Norges første fødte enevoldskonge: Christian 5, hvis ideal var hans egen bestefar: Christian 4."
      
Det er verdt å merke seg at det kun er håndverkere som kan knyttes til luksus- eller vellystforbruk, som mester Herman tiltenker regjeringsmakt. Den eneste håndverkeren som leverer nødtørftige, for ikke å si nyttige, produkter, som omtales i komedien, er grovsmeden, eller for å være korrekt, hans kone. Arianke grovsmeds representerer den uønskede karakteren, som støtes ut av det "fornemme" selskap. Kanskje kunne man si at hun er den 13. feen som ikke blir invitert til bords. Grovsmeden støpte eller smidde plogjern, verktøy og en rekke andre nytteartikler. Smedene organiserte seg alt tidlig i laug, og det er talende at mester Herman nevner gull- og ikke grovsmeden som kandidat til bormesterembetet. 
      

  

Salomos legendariske rike gikk i oppløsning etter hans død, og i 586 f.Kr. ble templet lagt i grus av Nebukadnesar. Slik sett er det ingen forskjell mellom det jødiske kongeriket og Babyloner- og Romerriket. Ethvert jordisk rike som styres av en eneveldig hersker med en overdådig hoffstat, og som grunner seg på handel med luksusvarer og undertvingelse og utbytting av fremmede folk, er dømt til å falle. Like fullt inntok Christian 5 sin elfenbensimiterte trone bevoktet av tre sølvløver, istedenfor tolv i gull, og med halvparten så lite vett som Salomo, i troen på at han styrte med Guds nåde og var et hode høyere enn alle andre på jorden. 
      Som et synlig bevis på kongens tilkortkommenhet kan nevnes at hans rytterstatue måtte støpes i bly, formodentlig av mangel på bronse. Allerede før ferdigstillelsen begynte hesten å sige, og en ny figur ble tilføyet som skulle bidra til å holde den på bena. Men også etter at statuen var kommet på plass på Kongens Nytorv, gav blyet etter, trolig for vekten av den harniskkledde konge med hjelm og kommandostav. Dette gav anledning til mye skjemt blant københavnerne, og har neppe unngått Holbergs skarpe blikk. Med historiene til oldenborgerne ville en skribent med et satirisk lune aldri gå tom for stoff til komisk diktning.

Abraham-César Lamoureux' originale rytterstatue av Christian 5 (Kongernes Lapidarium).     

* Navnet til kannestøperen selv, Herman von Bremen/Bremenfeld, kan hentyde til den nordtyske byen Bremen, der Christian hadde involvert seg ved å la sin nest eldste sønn, hertug Frederik, velge til erkebiskop. Dette var et bevisst trekk som inngikk i kongens strategi for å skaffe seg innflytelse i Tyskland.      

** Er usikker på hvilken bevilgende instans eller instanser det siktes til. Bjørnson søkte i 1865 om stipend for Ibsen fra Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.

 *** LHS: "Hamborg (...) var en fristad i det tyske statsforbund, der blev styret af rigsdagen. Hamborg var altså en republik med selvstændig repræsentation i rigsdagen."

**** I komediens fjerde akt, scene 9 er en hentydning til fyrstelig betaling. Geske beordrer Henrich til å oppsøke "Doctor Hermelin" for at han skal gjøre sin oppvartning hos henne, utvilsomt sette klystér. Her er det underforstått at doktoren har fornemme pasienter, noe som setter ham i stand til å kle seg i hermelin. Det er nærliggende å tenke på kongen, som for øvrig trekker i den hermelinsfôrede kroningskåpen når han skal portretteres.