Kommentarer til En folkefiende og Den politiske Kandstøber, XLII
Folkebudet og gudsbudet; redaktør Hovstad og Morten garvermester
Etter at Morten Kiil har fått bekreftelse på at det skal settes i gang et apespill med byfogden og de som har stemt ham ut av formannskapet, synes han det er på tide å trekke seg tilbake. Den raske avgangen kan muligens også skyldes redaktør Hovstads tilsynekomst. Det er tydelig at det eksisterer en forbindelse mellom garvermesteren og redaktøren; formodentlig har Hovstad skrevet negativt om Kiils kandidatur til formannskapet under tidligere, kanskje forrige, valg. Idet han oppdager at Kiil er til stede hos doktoren, unnskylder han seg, men doktoren ber ham komme inn og gjentar oppfordringen. Replikkvekslingen åpner for at Hovstad tror Kiil er på visitt hos svigersønnen i anledning det forestående formannsvalg. Det kunne jo være at garvermesteren ikke hatt gitt seg.
"Gamle Morten Kiil", slik introduseres han i den aktuelle sceneanvisningen, er altså skjøvet ut fra sin tidligere maktposisjon, plassen i formannskapet. Dette har trolig radikaleren Hovstad bidratt til ved skriverier i avisen "Folkebudet". I flere tidligere innlegg (bl.a. 21.10.18) har jeg argumentert for at garvermesterens fornavn viser til Martin Luther, hvis fornavn tidligere ofte ble fornorsket/fordansket til Morten, deriblant i tittelen på oversettelsen av katekismen ("Kiil" hentyder til banke, slå). Også Holberg benytter den danske formen "Morten Luther", for øvrig den latinske "Martinus Lutherus". Hovstad på sin side betegnet opprinnelig en gård hvor det var hov, der man altså dyrket hedenske guder.
Det legendariske hovet i Uppsala (Olaus Magnus)
"Doktor Morten Luthers (lille) Katekismus" innledes de ti bud som Moses hadde fått av Gud på Sinai-fjellet og deres forklaring. Disse, Guds bud, fremstår som en motsats til avisnavnet "Folkebudet". En vanlig betegnelse for de ti bud var tidligere gudsbud. Ordbog over det danske sprog skriver følgende: "om hvert af de ti bud i Moseloven. Moth.G304. de ti Gudsbud i vor Catechismus. VSO.II.461. D&H." I bestemt form entall blir det "gudsbudet", som fremstår som en motsats til "Folkebudet" eller "folkebudet". Det viktigste gudsbudet er det første:
"Jeg er Herren din Gud, som førte dig ud af Ægyptens Land, af Trællehuset. Du skal ikke have fremmede Guder for mig."
På 1800-tallet ble ofte Gud skiftet ut med folket, i den forstand at folket ble dyrket som en gud. Retorikken i den anledning var gjerne hentet fra den tradisjonelle gudsdyrkelsen. Det gjaldt særlig i århundrets første halvdel, da det dreide seg om den romantiske forestilling om det norske folket. Jeg siterer fra Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter (redigert):
" I 1849 hadde teologen, düsseldorfermaleren og teatermannen Fritz Jensen – han var trolig den som fikk ideen til et norsk teater i Bergen – holdt en festtale i Håndverkerforeningen for Ole Bull og planene om et norsk teater. Etter først å ha talt om 'hvad Mor Norge gjemte i sit Skjød af Musik og Poesi', avsluttet han slik: 'Saa grib da Fanen du sterke Søn af Fjeldets Sangmø. Tænd du den første Flamme paa Alteret og den kommende Slegt vil ikke forsømme Dyrkelsen af den forsømte Guddom.' Et nidobbelt hurra fulgte. Ordvalget kan tyde på at teologen i øyeblikkets begeistring hadde glemt det første bud. 'Guddommen' er her det høye ideal om et norsk teater med skuespillere som taler ufordervet norsk og fremfører edel norsk dramatikk. Ibsen har av forståelige grunner ikke hørt denne manende prediken for teatersaken (han bodde i Grimstad på den tiden), men er ganske sikkert blitt servert andre oppbyggelige taler i samme entusiastiske stemningsleie."
Utover i siste halvdel av 1800-tallet fikk etter hvert den klassebaserte oppfatning av folket større betydning, og det er denne "folkeguden" som dyrkes i En folkefiende. Men i løpet av handlingen endrer doktor Stockmann oppfatning og blir en frafallen eller sågar en folkefiende; her er "gudsfiende" en naturlig assosiasjon.
Folket slik det dyrkes av kretsen rundt "Folkebudet", kan altså karakteriseres som en fremmed gud eller avgud. At redaktøren heter Hovstad, føyer seg naturlig inn i denne sammenhengen.
Etter at gamle Morten Kiil har fått bekreftet at også Hovstad er med på narrespillet, uttaler han:
"Kunde jeg ikke næsten tænke det! Det skal stå i aviserne. Jo, De er rigtignok den rette, Stockmann. Men læg nu bare over; nu vil jeg gå."
Oppfordringen om at Stockmann bare skal legge over, er merkelig. Hvis betydningen var enten "beslutte; foresette seg eller avtale", som Henrik Ibsens skrifter anfører, ville man forventet et objekt. Slik uttrykket står, er det mer naturlig å oppfatte det i den vanlige betydningen, nemlig å legge over (et skip), det vil si snu et skip. Her er det ikke nødvendig med objekt, og uttrykket kan også brukes med skipet som subjekt. Det dreier seg i så fall om en undertekst som viser til det historiske laget i doktor Stockmann-figuren, som utvilsomt peker mot Christian 4, den legendariske kaptein Christian Frederiksen, jfr. bl.a. innlegget 14.3.19. I dette innlegget omtaler jeg en av doktor Stockmanns merkelige replikker som oser av krutt og sjøsprøyt og krutt:
"Men med mig skal de komme tilkort; det skal de få sort på hvidt for. Nu vil jeg hver evig eneste dag lægge mig ligesom for anker i 'Folkebudet' og bestryge dem med den ene exploderende opsats efter den anden –"
Rammen for Mortens oppfordring om at svigersønnen skal legge over og sistnevnte ramsalte kraftsats, er i begge tilfeller skriverier i "Folkebudet". Mortens presisering "Jo, De er rigtignok den rette, Stockmann", kan være et varsel om at forfatteren i det som følger vil si noe undertekstlig om øvrighetsmotivet som knytter seg til Den politiske Kandstøber, der "Der politische Stock-Fisch" er et sentralt motiv. Skal man skrive kritisk om samtidens politiske forhold, må man være polisk liksom torsken eller stokkfisken (jfr. innlegget 29.5.19).
Med en siste oppfordring om å sette i gang så mange apespill han vil og et fyndig bannord, forlater Morten Kiil scenen. Hovstad spør om doktoren har en liten stund, det vil si til å diskutere vannverkssaken. Doktoren svarer: "Så længe De vil, kære." Hovstad spør om doktoren har hørt noe fra byfogden. Doktoren svarer: "Endnu ikke. Han kommer herhen siden." Replikkvekslingen viser nok en gang det jeg har påtalt flere ganger tidligere: Doktor Stockmann bruker, motsatt byfogden, lite tid på sitt arbeid, men mye på å diskutere politikk. Dette fremtrer som et speilbilde av mester Herman, som doktoren for øvrig sammenligner seg med. Så kanskje det er like bra at det er Peter og ikke Tomas Stockmann som innehar byens høyeste embete.
Diskusjonen er så vidt kommet i gang da doktoren oppfordrer til at de skal sette seg. Hovstad tar tydeligvis peiling på en stol, men Stockmann byder ham i stedet ta plass i sofaen. Den nye tids politiker setter seg altså der den gamle tids politiker nettopp har sittet; Morten Kiil har veket plassen for Hovstad. Dette kan uttydes slik: Martin Luthers troslære har måttet gi tapt for den moderne tids ateisme og avgudsdyrkelse. I løpet av handlingen endres avguden fra å være folket til å bli enkeltmennesket, det vil si det som utmerker seg fremfor / står over andre. Denne forestillingen utkrystalliserte seg året etter utgivelsen av En folkefiende med Nietzsches "Übermensch" (Also sprach Zarathustra). Samtidig som dette skjer, skiftes gudsbudet ut med folkebudet, etter hvert enkeltmenneskets lov.
Slik det fremkommer under møtet i skipskaptein Horsters gamle sal, mener doktor Stockmann at det er "de enkelte åndeligt fornemme personligheder" som skal styre og råde. Doktoren blander med dette inn et ord som ikke hører hjemme i sammenhengen, nemlig fornem. Stockmanns hang til fornemhet fremgår alt tidlig i stykket, noe bordteppet og lampeskjermen er synlig uttrykk for (jfr. innlegget 6.11.18). Denne hangen speiler mester Herman, som er påfallende opptatt av å gi et fornemt inntrykk (jfr. innlegget 16.12.18.).
Tilsynelatende er denne utviklingen i doktorens ideologi, bort fra dyrkelsen av folket over til det suverene enkeltmennesket, uttrykk for at han følger med i tidens åndelige hovedstrømninger. Men en rekke detaljer røper at Ibsen samtidig trekker linjen tilbake i tid, til dengang kaptein Christian Frederiksen styrte og rådet med Guds nåde, skjønt stadig med Riksrådets myndighet over seg i visse saker. Men kong Christian hadde en visjon om arvekongedømme, som ble virkeliggjort under sønnen Frederik 3 med innføringen av eneveldet. Det innebar full frihet for kongen til å skifte gamle lover ut med nye og for øvrig gjøre akkurat det han ville, det være seg å ødsle, innlede krig, forhøye tollsatser og omstøpe hele riket. Ikke i noe tilfelle kunne kongen stilles til ansvar for sine handlinger. Slik var det regimet Ludvig Holberg levde under, og dersom han ville mane frem et skrekkscenario om hva som kunne skje med slike styringsforhold, var han nødt til å skrive et narrespill.
Det er kun personen som skiftes ut i doktor Stockmanns dagligstue, omgivelsene er de samme. Den radikale Hovstad sitter på sofaen som nettopp er forlatt av den gamle garvermester med sin stokk, som peker mot tuktens nødvendighet slik det er utlagt i "Doktor Mortens Katechismus". Her inngår også "Hustavlen", som angir de rette maktforhold i en husstand, samtidig som den fremsetter et allmenngyldig krav å rette seg etter den verdslige øvrighet (jfr. innlegget 18.1.19). Den frittenkende redaktør sitter altså under speilet, tradisjonelt risets gjemmested, til venstre for kakkelovnen bakom hvilken husherrens kustos (stokk) og rep er gjemt hos mester Herman. Foran ham står det ovale bordet som er dekket med det kostbare bordteppet vakkert opplyst av lampen med den tilsvarende kostbare skjermen. Under den fornemme, og kostbare, toddyserveringen, satte fru Stockmann stoler inntil bordet; formodentlig står de der fremdeles. Rammen er frihet og ødsling, òg riset bak speilet.
Det viser seg raskt at Hovstads agenda sammenfaller med mester Hermans herlige forslag under møtet i Collegium politicum; redaktøren vil ta makten fra dem som utgjør den gamle øvrighet, de "høje herrerne", og gi den til folket. De tekniske sider ved vannverkssaken interesserer redaktøren seg lite om. Han mener problemene stammer fra byens styringsforhold, som han sammenligner med en sump "som hele vort kommunale liv står og rådner i". Skylden har "alle de rige, alle dem med de gamle ansete navne i byen"; det er disse som "styrer og råder over os". Påstanden er en blåkopi av mester Hermans plan, som kom til ham en natt han ikke fikk sove. Han pønsket ut:
"(...) hvorledes Regieringen i Hamborg best kunde indrettes, saa visse Familier, hvor udi Folk hid til dags, ligesom fødes til Bormestere og Raads-Herrer, kunde udeluckes fra den højeste Øvrigheds Værdighed, og en fuldkommen Frihed indføres."
Mester Hermans plan for der omstøpning av lovverket sikter utvilsomt til utskiftningen av valgkongedømme med arvekongedømme (les enevelde) i Danmark. Under denne lovendringen ble Riksrådet, som bestod av representanter for den gamle adelen, den såkalte riksrådsadelen, oppløst. Dette gav startstøtet til en kongedyrkelse uten sidestykke i europeisk historie. Hvorvidt man dyrker enevoldskongen, folket eller overmennesket, er i religiøs forstand uten betydning; alt innebærer brudd med det første bud og vil lede til straff fra en nidkjær Gud.
"Gamle Morten Kiil", slik introduseres han i den aktuelle sceneanvisningen, er altså skjøvet ut fra sin tidligere maktposisjon, plassen i formannskapet. Dette har trolig radikaleren Hovstad bidratt til ved skriverier i avisen "Folkebudet". I flere tidligere innlegg (bl.a. 21.10.18) har jeg argumentert for at garvermesterens fornavn viser til Martin Luther, hvis fornavn tidligere ofte ble fornorsket/fordansket til Morten, deriblant i tittelen på oversettelsen av katekismen ("Kiil" hentyder til banke, slå). Også Holberg benytter den danske formen "Morten Luther", for øvrig den latinske "Martinus Lutherus". Hovstad på sin side betegnet opprinnelig en gård hvor det var hov, der man altså dyrket hedenske guder.
"Doktor Morten Luthers (lille) Katekismus" innledes de ti bud som Moses hadde fått av Gud på Sinai-fjellet og deres forklaring. Disse, Guds bud, fremstår som en motsats til avisnavnet "Folkebudet". En vanlig betegnelse for de ti bud var tidligere gudsbud. Ordbog over det danske sprog skriver følgende: "om hvert af de ti bud i Moseloven. Moth.G304. de ti Gudsbud i vor Catechismus. VSO.II.461. D&H." I bestemt form entall blir det "gudsbudet", som fremstår som en motsats til "Folkebudet" eller "folkebudet". Det viktigste gudsbudet er det første:
"Jeg er Herren din Gud, som førte dig ud af Ægyptens Land, af Trællehuset. Du skal ikke have fremmede Guder for mig."
På 1800-tallet ble ofte Gud skiftet ut med folket, i den forstand at folket ble dyrket som en gud. Retorikken i den anledning var gjerne hentet fra den tradisjonelle gudsdyrkelsen. Det gjaldt særlig i århundrets første halvdel, da det dreide seg om den romantiske forestilling om det norske folket. Jeg siterer fra Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter (redigert):
" I 1849 hadde teologen, düsseldorfermaleren og teatermannen Fritz Jensen – han var trolig den som fikk ideen til et norsk teater i Bergen – holdt en festtale i Håndverkerforeningen for Ole Bull og planene om et norsk teater. Etter først å ha talt om 'hvad Mor Norge gjemte i sit Skjød af Musik og Poesi', avsluttet han slik: 'Saa grib da Fanen du sterke Søn af Fjeldets Sangmø. Tænd du den første Flamme paa Alteret og den kommende Slegt vil ikke forsømme Dyrkelsen af den forsømte Guddom.' Et nidobbelt hurra fulgte. Ordvalget kan tyde på at teologen i øyeblikkets begeistring hadde glemt det første bud. 'Guddommen' er her det høye ideal om et norsk teater med skuespillere som taler ufordervet norsk og fremfører edel norsk dramatikk. Ibsen har av forståelige grunner ikke hørt denne manende prediken for teatersaken (han bodde i Grimstad på den tiden), men er ganske sikkert blitt servert andre oppbyggelige taler i samme entusiastiske stemningsleie."
Utover i siste halvdel av 1800-tallet fikk etter hvert den klassebaserte oppfatning av folket større betydning, og det er denne "folkeguden" som dyrkes i En folkefiende. Men i løpet av handlingen endrer doktor Stockmann oppfatning og blir en frafallen eller sågar en folkefiende; her er "gudsfiende" en naturlig assosiasjon.
Folket slik det dyrkes av kretsen rundt "Folkebudet", kan altså karakteriseres som en fremmed gud eller avgud. At redaktøren heter Hovstad, føyer seg naturlig inn i denne sammenhengen.
Etter at gamle Morten Kiil har fått bekreftet at også Hovstad er med på narrespillet, uttaler han:
"Kunde jeg ikke næsten tænke det! Det skal stå i aviserne. Jo, De er rigtignok den rette, Stockmann. Men læg nu bare over; nu vil jeg gå."
Oppfordringen om at Stockmann bare skal legge over, er merkelig. Hvis betydningen var enten "beslutte; foresette seg eller avtale", som Henrik Ibsens skrifter anfører, ville man forventet et objekt. Slik uttrykket står, er det mer naturlig å oppfatte det i den vanlige betydningen, nemlig å legge over (et skip), det vil si snu et skip. Her er det ikke nødvendig med objekt, og uttrykket kan også brukes med skipet som subjekt. Det dreier seg i så fall om en undertekst som viser til det historiske laget i doktor Stockmann-figuren, som utvilsomt peker mot Christian 4, den legendariske kaptein Christian Frederiksen, jfr. bl.a. innlegget 14.3.19. I dette innlegget omtaler jeg en av doktor Stockmanns merkelige replikker som oser av krutt og sjøsprøyt og krutt:
"Men med mig skal de komme tilkort; det skal de få sort på hvidt for. Nu vil jeg hver evig eneste dag lægge mig ligesom for anker i 'Folkebudet' og bestryge dem med den ene exploderende opsats efter den anden –"
Rammen for Mortens oppfordring om at svigersønnen skal legge over og sistnevnte ramsalte kraftsats, er i begge tilfeller skriverier i "Folkebudet". Mortens presisering "Jo, De er rigtignok den rette, Stockmann", kan være et varsel om at forfatteren i det som følger vil si noe undertekstlig om øvrighetsmotivet som knytter seg til Den politiske Kandstøber, der "Der politische Stock-Fisch" er et sentralt motiv. Skal man skrive kritisk om samtidens politiske forhold, må man være polisk liksom torsken eller stokkfisken (jfr. innlegget 29.5.19).
Med en siste oppfordring om å sette i gang så mange apespill han vil og et fyndig bannord, forlater Morten Kiil scenen. Hovstad spør om doktoren har en liten stund, det vil si til å diskutere vannverkssaken. Doktoren svarer: "Så længe De vil, kære." Hovstad spør om doktoren har hørt noe fra byfogden. Doktoren svarer: "Endnu ikke. Han kommer herhen siden." Replikkvekslingen viser nok en gang det jeg har påtalt flere ganger tidligere: Doktor Stockmann bruker, motsatt byfogden, lite tid på sitt arbeid, men mye på å diskutere politikk. Dette fremtrer som et speilbilde av mester Herman, som doktoren for øvrig sammenligner seg med. Så kanskje det er like bra at det er Peter og ikke Tomas Stockmann som innehar byens høyeste embete.
Diskusjonen er så vidt kommet i gang da doktoren oppfordrer til at de skal sette seg. Hovstad tar tydeligvis peiling på en stol, men Stockmann byder ham i stedet ta plass i sofaen. Den nye tids politiker setter seg altså der den gamle tids politiker nettopp har sittet; Morten Kiil har veket plassen for Hovstad. Dette kan uttydes slik: Martin Luthers troslære har måttet gi tapt for den moderne tids ateisme og avgudsdyrkelse. I løpet av handlingen endres avguden fra å være folket til å bli enkeltmennesket, det vil si det som utmerker seg fremfor / står over andre. Denne forestillingen utkrystalliserte seg året etter utgivelsen av En folkefiende med Nietzsches "Übermensch" (Also sprach Zarathustra). Samtidig som dette skjer, skiftes gudsbudet ut med folkebudet, etter hvert enkeltmenneskets lov.
Slik det fremkommer under møtet i skipskaptein Horsters gamle sal, mener doktor Stockmann at det er "de enkelte åndeligt fornemme personligheder" som skal styre og råde. Doktoren blander med dette inn et ord som ikke hører hjemme i sammenhengen, nemlig fornem. Stockmanns hang til fornemhet fremgår alt tidlig i stykket, noe bordteppet og lampeskjermen er synlig uttrykk for (jfr. innlegget 6.11.18). Denne hangen speiler mester Herman, som er påfallende opptatt av å gi et fornemt inntrykk (jfr. innlegget 16.12.18.).
Tilsynelatende er denne utviklingen i doktorens ideologi, bort fra dyrkelsen av folket over til det suverene enkeltmennesket, uttrykk for at han følger med i tidens åndelige hovedstrømninger. Men en rekke detaljer røper at Ibsen samtidig trekker linjen tilbake i tid, til dengang kaptein Christian Frederiksen styrte og rådet med Guds nåde, skjønt stadig med Riksrådets myndighet over seg i visse saker. Men kong Christian hadde en visjon om arvekongedømme, som ble virkeliggjort under sønnen Frederik 3 med innføringen av eneveldet. Det innebar full frihet for kongen til å skifte gamle lover ut med nye og for øvrig gjøre akkurat det han ville, det være seg å ødsle, innlede krig, forhøye tollsatser og omstøpe hele riket. Ikke i noe tilfelle kunne kongen stilles til ansvar for sine handlinger. Slik var det regimet Ludvig Holberg levde under, og dersom han ville mane frem et skrekkscenario om hva som kunne skje med slike styringsforhold, var han nødt til å skrive et narrespill.
Det er kun personen som skiftes ut i doktor Stockmanns dagligstue, omgivelsene er de samme. Den radikale Hovstad sitter på sofaen som nettopp er forlatt av den gamle garvermester med sin stokk, som peker mot tuktens nødvendighet slik det er utlagt i "Doktor Mortens Katechismus". Her inngår også "Hustavlen", som angir de rette maktforhold i en husstand, samtidig som den fremsetter et allmenngyldig krav å rette seg etter den verdslige øvrighet (jfr. innlegget 18.1.19). Den frittenkende redaktør sitter altså under speilet, tradisjonelt risets gjemmested, til venstre for kakkelovnen bakom hvilken husherrens kustos (stokk) og rep er gjemt hos mester Herman. Foran ham står det ovale bordet som er dekket med det kostbare bordteppet vakkert opplyst av lampen med den tilsvarende kostbare skjermen. Under den fornemme, og kostbare, toddyserveringen, satte fru Stockmann stoler inntil bordet; formodentlig står de der fremdeles. Rammen er frihet og ødsling, òg riset bak speilet.
Det viser seg raskt at Hovstads agenda sammenfaller med mester Hermans herlige forslag under møtet i Collegium politicum; redaktøren vil ta makten fra dem som utgjør den gamle øvrighet, de "høje herrerne", og gi den til folket. De tekniske sider ved vannverkssaken interesserer redaktøren seg lite om. Han mener problemene stammer fra byens styringsforhold, som han sammenligner med en sump "som hele vort kommunale liv står og rådner i". Skylden har "alle de rige, alle dem med de gamle ansete navne i byen"; det er disse som "styrer og råder over os". Påstanden er en blåkopi av mester Hermans plan, som kom til ham en natt han ikke fikk sove. Han pønsket ut:
"(...) hvorledes Regieringen i Hamborg best kunde indrettes, saa visse Familier, hvor udi Folk hid til dags, ligesom fødes til Bormestere og Raads-Herrer, kunde udeluckes fra den højeste Øvrigheds Værdighed, og en fuldkommen Frihed indføres."
Mester Hermans plan for der omstøpning av lovverket sikter utvilsomt til utskiftningen av valgkongedømme med arvekongedømme (les enevelde) i Danmark. Under denne lovendringen ble Riksrådet, som bestod av representanter for den gamle adelen, den såkalte riksrådsadelen, oppløst. Dette gav startstøtet til en kongedyrkelse uten sidestykke i europeisk historie. Hvorvidt man dyrker enevoldskongen, folket eller overmennesket, er i religiøs forstand uten betydning; alt innebærer brudd med det første bud og vil lede til straff fra en nidkjær Gud.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar