Det lærde Holland, et Holberg-selskap i Christiania, I

"Skam faa Hollænderen! Han har sine Runer ude alle Vegne!"

Det vil bli et avbrudd i gjennomgangen av En folkefiende mens jeg foretar en nærmere presentasjon av grunnlaget for bloggen. 

Bloggen Det lærde Holland, et Holberg-selskap i Christiania har et dobbelt siktemål: å argumentere for at Holberg, som skrev under sensur, har skjult kritikk av øvrigheten i sine verker, og at også Ibsen har hatt en skjult agenda som dikter. Denne har gått på tvers av tidens skiftende strømninger, deriblant den nasjonalromantiske som spilte en viktig rolle på 1800-tallet. Krysningspunktet mellom de to forfatterskapene er Holland, som rommet en rekke av Holbergs verker, der boksamleren Paul Botten-Hansen var vert og den ledende skikkelse. 
      Stamhollenderen utgav i 1858 Nogle utrykte Breve af Ludvig Holberg (bokhylla.no), som han dedikerte til historikeren og Holberg-forskeren E.C. Werlauff. Innledningen røper hvilke omfattende kunnskaper Botten-Hansen hadde om Holbergs forfatterskap. Et annet vitnesbyrd om boksamlerens Holberg-kunnskaper er den ufullførte romanen Norske Mysterier (illustrert av Ibsen; trykket i Manden/Andhrimner 1851), som er strukturert etter mønster av Niels Klims underjordiske Rejse. Romanen inneholder uttalte referanser til andre verker av Holberg, nemlig Peder Paars og Heltindehistorier, og for øvrig en rekke hentydninger til stoff, deriblant danmarkshistorisk, som forfatteren har behandlet. Spesielt skildringen av den tidlig bibel- og kunstinteresserte guttungen Hastværk kan tyde på at Ibsens bidrag til romanen strekker seg utover leveransen av karikaturtegninger. Ibsen begynte også å studere Bibelen og tegne, male og lage dukker da han var en liten gutt.
      
Blant de viktigste litterære sporene etter Ibsens deltagelse i Det lærde Holland er "den flyvendes Hollænderen" i Vildanden, et skuespill der flere detaljer peker mot Ibsens barndomsår på Venstøp; her var det blant annet et stort loft. Portrettet av den skjermede Hedvig som trekker inn i loftets halvmørke for å studere bilder i gamle bøker, eller sitter og tegner i sofaen i atelieret med en hånd skyggende for lampelyset, bringer tanken på Henrik som satt for seg selv i et avlukke på Venstøp og leste i store bøker, tegnet og malte. 
      På loftet til familien Ekdal er en del gjenstander blitt stående igjen etter en gammel sjøkaptein. Han ble kalt "den flyvendes Hollænderen". Det er underlig for det var ikke noen hollender, forteller Hedvig. Det samme kan sies om Ibsen. Han var hollender, selv om han ikke var noen hollender. Det gjaldt også Botten-Hansen, òg grammatikeren Jacob Løkke og historikerne Michael Birkeland og Ludvig Daae. De var hollendere i kraft av å vanke i Holland, Botten-Hansens biblioteksleilighet. Nå var det riktignok en rekke personer fra Christianias kulturliv som la veien innom Holland, men selve Det lærde Holland var en lukket krets med fem medlemmer, der alle unntatt Daae hadde kjent hverandre siden tidlig på 1850-tallet.
      Ifølge Fredrik Ording, som er den som har skrevet mest utførlig om Det lærde Holland(1), er det Daae som er opphav til kretsens navn. En gang i begeistring over Botten-Hansens geni som boksamler skal han ha utbrutt: "Pokker ta hollænderen! Han har sine spioner ute allevegne!" Ording viser samtidig i en note til historikeren Ole Andreas Øverlands Professor Dr. Ludvig Daae – en biografisk skisse (1884), som anfører «Runer» i stedet for «Spioner». Metaordboka opplyser følgende: «gamal formular, serl. um vers eller ordtøke som inneheld eit råd, eit vermerke o.dl […] ha sine runer ute, freista i løynd å få greide på eitkv. (Spydeberg) 1780». I Daaes biografi om Botten-Hansen, Paul Botten Hansen (1888), står det «spioner». Selv om det kan råde usikkerhet om den nøyaktige ordlyden i Daaes utbrudd, er det ingen tvil om at dette er en referanse til en av Jesper Oldfuchs' replikker i Holbergs komedie Jacob von Tyboe Eller Den stortalende Soldat: "Skam faae Hollænderen, han haver sine Spioner ude allevegne."  
      Daaes utbrudd inngår trolig i bakgrunnen for at Botten-Hansen gikk under kallenavnet Stamhollenderen, i den forstand at han var den første hollender. Siden skal biblioteksleiligheten ha blitt døpt Holland. Navnet smittet så over på de fire andre deltagerne i den faste krets som samlet seg i Botten-Hansens leilighet. Det er verdt å merke seg at hverken "den flyvendes Hollænderen" eller hollenderne i Pipergården var fra landet Holland.

Pipergården, Rådhusgaten 15, i Kvadraturen, formodentlig avbildet like før rivningen på 1890-tallet. Holland lå i tredje etasje, rett under loftet. Første etasje er en enetasjes murbygning fra Christian 4s dager. Opprinnelig bestod gården av fire etasjer, men den øverste ble revet alt på 1700-tallet, kanskje fordi bygningen var vaklevoren. Hollenderne levde under en stadig trussel om at vertens bokhyller skulle forsvinne gjennom gulvet.  

Daaes utbrudd er altså gjengitt i to versjoner, der den ene stammer fra Daae selv, nemlig slik det er gjengitt i hans biografi Paul Botten Hansen (1888). Her tilskriver han utbruddet "en af os", det vil si i kretsen. Det kan tyde på at han ikke ønsket å røpe at det var ham selv som hadde sagt det. Daaes utbrudd fremtrer i denne varianten nærmest som en blåkopi av Jespers utsagn; i utbruddet i Øverlands versjon derimot er altså Jespers "Spioner" byttet ut med "Runer". Ording skriver i noten at "'runer' står "(ganske uden mening) istedenfor 'spioner'." 
      Mot dette kan det innvendes at runer, galdrer eller trolldom var nettopp noe Botten-Hansen var ekspert på. Dette fremgår av Norske Mysterier, hvis tittel viser til et verk som er nevnt i en av Just Justesens noter i Peder Paars: "Jamblich. libr. de Mysteriis Ægypt". Det dreier seg om Egyptiske mysterier av den greske nyplatonske filosofen Jamblikos (ca. 250–325), for øvrig yndlingsfilosofen til Julian den frafalne, hovedfiguren i Kejser og Galilæer. I henhold til Egyptiske mysterier kan mennesket gjøre seg til herre over naturen gjennom magiske grep. Ut fra Jamblikos’ filosofi kan mennesket ved beherskelse av naturen selv bli guddommelig, det vil si få gudenes kraft. 
      I Norske Mysterier dukker en volve eller "Finnetøte" opp "saa beleiligt, som om hun var forskreven fra Naturhemmelighedernes Seglbevarere", og leser en galder for å kurere lille Hastværk, som bare ligger og drar seg i peisen og eter kull (sikre tegn på at han er i ferd med å utvikle seg til en Askeladd). 
      Daaes utbrudd kan tolkes som en ironisk hentydning til et tema som Botten-Hansen ganske sikkert har diskutert innad i kretsen: menneskets evinnelige forsøk på å betvinge naturen, deriblant menneskenaturen, ved magi, i konkret eller overført betydning.  
      Innebyrden av utbruddet er således at hollenderen / Botten-Hansen er i besittelse av en magisk evne eller kunnskap som gjør at han vet hvor det er gode bokkjøp. Hvor konkret uttrykket å ha sine runer ute skal forstås i Daaes munn, er usikkert. Norske Mysterier vitner om detaljerte norrønkunnskaper, og planen var da også at Andre bok skulle handle om forholdene under jorden, dit Hastværk ramler ned som en annen Niels Klim på slutten av Første bok. Her ville han møte "Aristokraterne i Aandeverdenen", "de temmelig konservative Aser med deres Russerkeiser, Thor, i Spidsen". "Runer" i nevnte sammenheng kan historisk ha betydd troll- eller trylleruner innskrevet på en pinne eller sungne galdre. Det som kan hevdes med ganske stor sikkerhet, er at Daae, satirisk, har tillagt Botten-Hansen trolldomskraft. Parallelt til Stamhollenderen ble han kalt Den store hollender, høyst sannsynlig en hentydning til Niels Klim, som steg raskt i gradene etter fallet ned under jorden og endte som «Niels den Store, Solens udsending, kejser af Quama og Mezendoria, konge af Tanachi, Alectoria, Arctonia og de mezendoriske og martinianske kongeriger, storhertug af Kispucia, herre over Martinia og Canalisca etc. etc.» 
      Samme Niels den store er altså modell for Botten-Hansens bortskjemte drittunge Hastværk, som legger for dagen de verste enevoldstakter. Med de aller beste hensikter presenterer bestemor Kari enkelte innvendinger mot den kunstneriske utforming av guttungens utskårne trefigurer.

"Men hermed gjorde hun, som enhver Folketalsmand, Ondt værre. De Mishandlede (trefigurene) havde ingen konstitutionelle Rettigheder, derfor sagde den uindskrænkede Kunstner (Hastværk), som visse Monarker: 'Har I havt det Ondt før, I Skabhalse*, saa jagu skal I nu faa det værre!' Og dermed stuvede han alle sine bibelske Mænd (apostlene) ned i smaa Kister. Hvilken Ret kunne vel slike Smaafolk have? tænkte han ved sig selv og lukkede Laaget. Kunstneren behandlede altsåå sine Skabninger lige saa bespottisk som Russernes Eiermand (tsaren), naar han stuver sine tanke- og villiebegavede Børn ned i Bjergværkerne (...)

* Apostlerne stode nemlig paa Skabet."

Hastværk - med et navn som viser til den eneste av Niels Klims kvalifikasjoner som imponerer i Potu, idealstaten under jorden: han er rask til bens - skjærer altså ut figurer i tre. Daaes beskrivelse av disse i Paul Botten Hansen vitner om at han ikke er helt etterrettelig i omtalen av visse sider ved Det lærde Holland. Her hevder Daae at de siste partiene i Norske Mysterier, som omhandler Hastværks første forsøk på kunstnerbanen, «aabenbart ere Erindringer fra hans egne barnlige Forsøg i Treskæreri m.m.».  Den generelle måten biografen uttaler seg på, kan tyde på at han ikke ønsker å komme inn på betydningen til detaljer i romanen, fordi dette inngikk i en intern hollandsk agenda. Dette kan også være grunnen til at han feilsiterer sitt eget utbrudd. 
      At passasjen om Hastværks treskurd skulle gjengi korrekte biografiske opplysninger, som for eksempel at Vetl-Pål skar ut en hornet, skjegget Moses-figur med martialsk hode og stang i hånden, tolv disipler og enda flere bibelske figurer, virker svært usannsynlig. Botten-Hansen omtaler Moses' stang ytterligere:

"der mere lignede et Kongescepter, Zeus's Tordenkil eller, om man vil, Thors Hammerskaft, end en virkelig Skillingsblyant**, og derfor saa han ogsaa ud til paa godt Russisk eller Østerriks at ville knuse den hele Menneskehed eller see den hele Apostelhed i Støvet for sine Fødder."

Dette betyr ikke at Vetl-Paul ikke kan ha spikket figurer, det har vel mang en liten bondegutt syslet med. 

A. Tidemands "Eventyrfortellersken" (1844); gutten sitter med en kvist i den ene hånden og en kniv i den andre. Det er naturlig å forstå tablået slik at gutten siden vil skjære figurer inspirert av eventyrfortellersken, et nasjonalromantisk motiv.  

Også Henrik laget figurer, men i et annet materiale og med bakgrunn i borgerskapets billed- og teatertradisjon. Denne biografiske detaljen har trolig inngått i bakgrunnen for portrettet av den vordende kunstner Hastværk.  

Det er liten tvil om at Daae bevisst unnlater å gå nærmere inn på betydningen til "denne eiendommelige Novelle", en betydning som nettopp knytter seg til de "runer" eller den trolldomsmakt Botten-Hansen angivelig besitter. Årsaken er trolig at hollenderne hadde en overenskomst om ikke å røpe den nøyaktige innebyrden av det hollandske stoffet. Kretsens lærde medlemmer besatt alle høyere stillinger innenfor Universitet, Kirkedepartement, Riksarkiv, Universitetsbibliotek og skoleverk og kan av forsiktighetsgrunner ha unnlatt å dele politisk ukorrekte oppfatninger om samfunnsforholdene i Norge, der de representerte en uttalt konservativ motstrømsbevegelse. Også i Ibsens tilfelle anes en motvilje mot å ville forkynne sine standpunkter åpent i diktningen. Utover det jeg har fremlagt i mitt arbeid er det ingen som til dags dato har kunnet kaste lys over bakgrunnen for Ibsens bruk av uttrykk som "den hollandske Last", "han i Brabantstriden", "den flyvendes Hollænderen" eller "den brabandske husflid i middelalderen". Det er underlig, for å sitere Hedvig, at ingen tidligere har prøvd å søke svaret i Holland.

I neste innlegg skal vi se på det kongelige opptoget til Peder Paarses ære, som avstedkommer Justesens sammenligning med egyptisk magi. Her vil jeg også vise at hollenderne som var fra Holland, som Holberg sikter til med "Hollænderen" (hollenderne som sådan), også hadde en magisk evne, idet de som Europas store billedmestere behersket forvandlingens eller omskapningens kunst. Billedkunst og forvandling er også et hovedtema i kunstnerromanen om de norske mysteriene, og første generasjon forvandler eller trollmann er Morten knappestøper, som med sitt sølvarbeid bidrar til at en ganske alminnelig norsk seterjente skinner og stråler like sterkt da hun står brud som profeten Moses, den gang han kom ned fra Sinaifjellet med De ti bud. 

  
           
      


 

Kommentarer til En folkefiende XLIV

Luthers regimentslære og "fabelen om de styrendes ufejlbarlighed" 

Redaktør Hovstad kan nesten ikke vente med å utnytte doktor Stockmanns oppdagelse om den påståtte fordervelse fra Morten Kiils garveri til å felle byens gamle ansette familier. Riktignok er det disse som har etablert badeanstalten, noe ingen andre kunne ha klart, men når den nå står ferdig, mener Hovstad at de "høje herrerne" kan unnværes. Dette er doktor Stockmann fullt enig i, men understreker at de skylder dem en stor takk. Hovstad repliserer: 

"Det skal også bli’ erkendt, i al pyntelighed. Men en bladskriver af min folkelige retning kan ikke la’ en slig lejlighed, som denne her, gå fra sig. Der må rygges ved den fabelen om de ​styrendes ufejlbarhed. Sligt noget må ryddes ud ligesom al anden slags overtro."

"Bladskriver" brukes gjerne nedsettende", "bladsmører" er et tilsvarende ord, noe tillegget "folkelige retning" understreker. På 1800-tallet var folkets, "de lavere samfundslag"s, allmenne kunnskapsnivå lavere enn i dag. Selvfølgelig kan noe ideelt tolkes inn i "folkelige retning", men tekstlige detaljer tilsier at lav kunnskap og liten innsikt inngår i det folkelige ved redaktøren i "Folkebudet" (jfr. forrige innlegg), som dessuten "er kommen af ringe forhold". Denne antagelsen bekreftes i den siterte replikken. Setningsleddet "fabelen om de styrendes ufejlbarlighed" er utvilsomt en hentydning til Martin/Morten Luthers påbud om å adlyde den verdslige øvrighet, men vitner om at fritenkeren ikke kjenner foreleggets ordlyd og betydning. Påbudet står i Lille katekismes Hustavle og er omtalt i flere tidligere innlegg (bl.a. 11.11.18). Luthers påbud om lydighet har sitt forelegg i Romerbrevet 14 (jfr. innlegget 18.1.19):

"1. Hvert Menneste være de foresatte Øvrigheder underdanig; thi der er ikke uden af Gud, men de Øvrigheder, som ere, haver Gud bestikket; 2. saa at hvo, som sætter sig imod Øvrigheden, imodstaaer Guds Forordning; men de, som imodstaae, skulle faae deres Dom."

Både doktor Stockmann og redaktør Hovstad vil sette seg opp mot øvrigheten, jfr. innlegget 18.1.19:

"Peter svarer Tomas: 

'Du har en indgroet tilbøjelighed til at gå dine egne veje ialfald. Og det er i et vel ordnet samfund omtrent ligeså utilstedeligt. Den enkelte får sandelig finde sig i at indordne sig under det hele, eller, rettere sagt, under de myndigheder, som har at våge over det heles vel.'

Doktor Stockmann svarer:

'Kan gerne være. Men hvad pokker kommer det mig ved?'

Byfogden:

'Jo, for det er dette, min gode Tomas, som du aldrig synes at ville lære. Men pas på; du kommer nok engang til at bøde for det, – sent eller tidligt. Nu har jeg sagt dig det. Farvel.'

Replikkvekslingen peker entydig mot Luthers lære om den verdslige øvrighet, som er nedfelt i Katekismens Hustavle og inngår i den såkalte regimentslæren, og har forelegg i Bibelen."

Det lutherske påbud om å være de foresatte øvrigheter underdanig grunner seg altså ikke på noen fabel, slik Hovstad omtaler det, men på Skriften. Skjønt som den fritenkeren han er, avfeier han raskt det som står i Bibelen som fabler, eller også overtro; den nøyaktige ordlyd har liten betydning. Det står ingenting hverken i Bibelen eller hos Luther om at de styrende er ufeilbarlige. Dette er derimot en "fabel" som kan knyttes til eneveldet og Kongeloven, som har som forutsetning at kongen ikke kan fatte gale beslutninger, fordi han er valgt av Gud og står under hans nåde. Dette kan peke mot den elitistiske ideologi som doktor Stockmann gjør seg til talsmann for mot stykkets avslutning, et ideologisk krumspring som er skildret som en burlesk farse. 
      Den faktiske årsak til at mennesket må underordne seg den verdslige øvrighet, dette i henhold til Luther, er synden. Heller ikke konger eller andre øvrighetspersoner på ulike nivåer, far, arbeidsgiver, byfogd osv., er unndratt fra syndestraffen, like fullt skal de adlydes av dem som står under dem. 
      Ifølge Luthers lære kan aldri synden "ryddes ud", for å sitere Hovstad i replikken over, men banking og andre typer korporlig avstraffelse er et nødvendig middel i bekjempelsen av det onde, altså synden mennesket ligger under for. Samme synd er årsaken til at mennesket er fordervelig, både fysisk og moralsk. 
      Ved dette står vi ved skuespillets sentrale dogme: Syndens konsekvenser kan ikke utryddes, og blant disse er at mennesket er fordervelig og må leve under tukten. Kontrært til dette dogme vil doktor Stockmann rydde ut alle typer "overtro", eksempelvis at menneskene må underordne seg de styrende og at de må arbeide. Parallelt til dette vil han rydde ut det som forårsaker fordervelse, nemlig infusorier. Og slik det viser seg etter hvert, vil doktoren, som mener at de forkomne skapninger nordpå heller kunne trengt en dyrlege enn en mann som ham selv, også utrydde de mennesker som etter hans formening kan jevnstilles med skadedyrene. Men infusorier sett som gruppe er ikke skadedyr, slik doktor Stockmann hevder, også her er hans kunnskaper skrale; tvert imot inngår de i en nødvendig nedbrytning av dødt materiale, som med et annet ord kan betegnes som forråtnelse eller fordervelse (jfr. bla. innlegget 26.3.19). 
      Hovstads agenda er på sin side å utrydde overtroen om at øvrigheten er ufeilbarlig, med den konsekvens at de skal adlydes. At Hovstads forestilling om de styrende har en slik konsekvens, understøttes av en av replikkene hans kort etter:

"Ja, – og så synes jeg, en journalist tar et tungt ansvar på sig, om han forsømmer en gunstig lejlighed til frigørelse for de mange, for de små, for de undertrykte. Jeg ved nok, – i de stores lejr vil de kalde det for opvigleri og sligt noget; men det får de gøre som de lyster. (...)"

Liksom i tilfellet med maktringen av stivstikkere må det kraft til for å få bukt med denne overtroen. Hovstads uttalelse om at det må "rygges ved" fabelen har en bibelsk klang. Verbet brukes i sin passive form ett annet sted i Ibsens skrifter, nemlig i Brand der presten holder skjennepreken for hustruen fordi hun har søkt trøst i minnene om sitt døde barn, Alf, hennes "lille Kirke": 

"Var den dit Hjertes Afgudshus,
saa maatte den i Stormen rygges."

Verbet brukes for øvrig i aktiv to ganger i Brand: Fogden til Brand under kontroversen om kirkebyggingen: 

"Nej, det skal Fanden ikke ske!
Ved Kirken skal ej nogen rygge; –"

Brand til fogden kort etter i samme replikkveksling:

"Nu, Foged, er De end saa djerv
at mene, De kan Tanken rygge?"

Også i Kongs-Emnerne finnes et eksempel på bruk av "rygge"; hertug Skule til datteren Margrete:

"Alt trives for Haakon. Kanhænde han er den Urette; men hans Tro paa sig selv staar fast som før; Bispen vilde rygget den, men fik ikke Tid for Døden, ikke Lov for Gud."

Som fritenker mener Hovstad at det som står i Bibelen, som han har mangelfull kunnskap om, er overtro. Den notoriske kranglefanten Tomas Stockmann er så enig med den radikale redaktøren, og måten doktoren gir dette til kjenne på, kan tyde på at hans kunnskap om øvrighetslæren er vel så slett som Hofstads:

"Det er jeg enig med Dem i af hele mit hjerte, herr Hovstad; er det en overtro, så væk med det!"

Replikken er uttalt satirisk. Det som den radikale redaktøren - med et etternavn som peker mot hedensk gudsdyrkelse som på 1800-tallet var synonymt med overtro - definerer som overtro, vil doktor Stockmann hive vekk. Under gjennomlesningen er det viktig stadig å jevnføre med Bjørnson, som er modell for doktor Stockmann (jfr. innlegget 30.10.18) og som alt er blitt en erklært, til dels beryktet, fritenker da En folkefiende utkommer. Bjørnson var alt tidlig en flittig leverandør av stoff til avisene (jfr. innlegget 30.10.18), liksom doktor Stockmann. 

       Fotografi av Bjørnson fra 1845-50, trolig det første.

                       Fotografi av Bjørnson fra 1875-81.


Forholdet mellom Bjørnson og Det lærde Holland var aldri bra, og blant de ting hollenderne reagerte på, var hans slette kunnskaper. Bjørnson fikk non (laveste ståkarakter ved Universitetet) til eksamen artium. Fredrik Ording, som har skrevet mest utførlig om hollenderne, omtaler dette forholdet (noter er fjernet)*:

"Vinteren 1859-60 møtte Bjørnson ikke sjelden i Holland, og det kunde da mangen gang gaa muntert for sig, navnlig naar Vinje samtidig var tilstede. Og naar Bjørnson blandt hollænderne gererte (presenterte?) sig som den der hadde reddet fædrelandet i Bergen og nu skulde redde det i Kristiania, og han uforvarende røbet at han aldrig hadde set for sine øine et eksemplar av den grundlov som han saa drabelig hadde kjæmpet for, — ja, saa var det ikke til at undgaa at situationen blev pinlig for digterpolitikeren. Av (Christian) Friele fik han det vidnesbyrd, at han manglet sinceritet og de tarveligste skolekundskaper, og Vinje gav ham det raad at studere ved vort eget universitet istedenfor at dra til Italia. Og den som mente det vel med Bjørnson, burde prøve at rive ham ut av en rus som maatte ende ilde dersom han ikke blev retledet og bragt til ettertanke. Den arroganse og besynderlige naivitet som var tilstede hos Bjørnson (og som doktor Lindholm har kaldt for hans værste fiende), virket let utæskende paa hollænderne, som selv var sterke naturer og derfor reiste sig til motstand."

Ording forteller videre at Botten-Hansen svarte med ironi, to av de andre to hollenderne, Jakob Løkke og Michael Birkeland, med saklige motinnlegg. Ibsen på sin side har benyttet Bjørnson som modell i flere av sine skuespill, deriblant En folkefiende. Men det var ikke bare åndseliten i Det lærde Holland som reagerte negativt på Bjørnsons opptreden. Ording skriver at hollenderne delte et syn som var ganske vanlig blant studentene, og han siterer en smedevise av A.M. Borchgrevink (publisert i Studentblade nr. 5, 1855). Om denne skriver han i en fotnote: 

"I visens andet og tredje vers faar Bjørnson, som da hadde skrevet sine artikler i Morgenbladet om Kristiania og studentene, høre en del 'sandheter'."

Vers 3:       

"Saa er det bedst vi følger nu paa prikken 
den nye vismands faderlige bud; 
saa er det best vi lukker straks butikken 
og styrter os i livets tummel ud, 
og virker der for politik, teater, 
og skriver i avisen fast og Iøst, — 
og savner vi de gamle kamerater, 
kan vi i kvindeomgang** søke trøst." 


* Henrik Ibsens vennekreds Det lærde Holland - et kapitel av norsk kulturliv (Oslo 1927).

** Omgang med prostituerte, noe Bjørnson gjerne fortalte om.