Kommentarer til En folkefiende XLIV

Luthers regimentslære og "fabelen om de styrendes ufejlbarlighed" 

Redaktør Hovstad kan nesten ikke vente med å utnytte doktor Stockmanns oppdagelse om den påståtte fordervelse fra Morten Kiils garveri til å felle byens gamle ansette familier. Riktignok er det disse som har etablert badeanstalten, noe ingen andre kunne ha klart, men når den nå står ferdig, mener Hovstad at de "høje herrerne" kan unnværes. Dette er doktor Stockmann fullt enig i, men understreker at de skylder dem en stor takk. Hovstad repliserer: 

"Det skal også bli’ erkendt, i al pyntelighed. Men en bladskriver af min folkelige retning kan ikke la’ en slig lejlighed, som denne her, gå fra sig. Der må rygges ved den fabelen om de ​styrendes ufejlbarhed. Sligt noget må ryddes ud ligesom al anden slags overtro."

"Bladskriver" brukes gjerne nedsettende", "bladsmører" er et tilsvarende ord, noe tillegget "folkelige retning" understreker. På 1800-tallet var folkets, "de lavere samfundslag"s, allmenne kunnskapsnivå lavere enn i dag. Selvfølgelig kan noe ideelt tolkes inn i "folkelige retning", men tekstlige detaljer tilsier at lav kunnskap og liten innsikt inngår i det folkelige ved redaktøren i "Folkebudet" (jfr. forrige innlegg), som dessuten "er kommen af ringe forhold". Denne antagelsen bekreftes i den siterte replikken. Setningsleddet "fabelen om de styrendes ufejlbarlighed" er utvilsomt en hentydning til Martin/Morten Luthers påbud om å adlyde den verdslige øvrighet, men vitner om at fritenkeren ikke kjenner foreleggets ordlyd og betydning. Påbudet står i Lille katekismes Hustavle og er omtalt i flere tidligere innlegg (bl.a. 11.11.18). Luthers påbud om lydighet har sitt forelegg i Romerbrevet 14 (jfr. innlegget 18.1.19):

"1. Hvert Menneste være de foresatte Øvrigheder underdanig; thi der er ikke uden af Gud, men de Øvrigheder, som ere, haver Gud bestikket; 2. saa at hvo, som sætter sig imod Øvrigheden, imodstaaer Guds Forordning; men de, som imodstaae, skulle faae deres Dom."

Både doktor Stockmann og redaktør Hovstad vil sette seg opp mot øvrigheten, jfr. innlegget 18.1.19:

"Peter svarer Tomas: 

'Du har en indgroet tilbøjelighed til at gå dine egne veje ialfald. Og det er i et vel ordnet samfund omtrent ligeså utilstedeligt. Den enkelte får sandelig finde sig i at indordne sig under det hele, eller, rettere sagt, under de myndigheder, som har at våge over det heles vel.'

Doktor Stockmann svarer:

'Kan gerne være. Men hvad pokker kommer det mig ved?'

Byfogden:

'Jo, for det er dette, min gode Tomas, som du aldrig synes at ville lære. Men pas på; du kommer nok engang til at bøde for det, – sent eller tidligt. Nu har jeg sagt dig det. Farvel.'

Replikkvekslingen peker entydig mot Luthers lære om den verdslige øvrighet, som er nedfelt i Katekismens Hustavle og inngår i den såkalte regimentslæren, og har forelegg i Bibelen."

Det lutherske påbud om å være de foresatte øvrigheter underdanig grunner seg altså ikke på noen fabel, slik Hovstad omtaler det, men på Skriften. Skjønt som den fritenkeren han er, avfeier han raskt det som står i Bibelen som fabler, eller også overtro; den nøyaktige ordlyd har liten betydning. Det står ingenting hverken i Bibelen eller hos Luther om at de styrende er ufeilbarlige. Dette er derimot en "fabel" som kan knyttes til eneveldet og Kongeloven, som har som forutsetning at kongen ikke kan fatte gale beslutninger, fordi han er valgt av Gud og står under hans nåde. Dette kan peke mot den elitistiske ideologi som doktor Stockmann gjør seg til talsmann for mot stykkets avslutning, et ideologisk krumspring som er skildret som en burlesk farse. 
      Den faktiske årsak til at mennesket må underordne seg den verdslige øvrighet, dette i henhold til Luther, er synden. Heller ikke konger eller andre øvrighetspersoner på ulike nivåer, far, arbeidsgiver, byfogd osv., er unndratt fra syndestraffen, like fullt skal de adlydes av dem som står under dem. 
      Ifølge Luthers lære kan aldri synden "ryddes ud", for å sitere Hovstad i replikken over, men banking og andre typer korporlig avstraffelse er et nødvendig middel i bekjempelsen av det onde, altså synden mennesket ligger under for. Samme synd er årsaken til at mennesket er fordervelig, både fysisk og moralsk. 
      Ved dette står vi ved skuespillets sentrale dogme: Syndens konsekvenser kan ikke utryddes, og blant disse er at mennesket er fordervelig og må leve under tukten. Kontrært til dette dogme vil doktor Stockmann rydde ut alle typer "overtro", eksempelvis at menneskene må underordne seg de styrende og at de må arbeide. Parallelt til dette vil han rydde ut det som forårsaker fordervelse, nemlig infusorier. Og slik det viser seg etter hvert, vil doktoren, som mener at de forkomne skapninger nordpå heller kunne trengt en dyrlege enn en mann som ham selv, også utrydde de mennesker som etter hans formening kan jevnstilles med skadedyrene. Men infusorier sett som gruppe er ikke skadedyr, slik doktor Stockmann hevder, også her er hans kunnskaper skrale; tvert imot inngår de i en nødvendig nedbrytning av dødt materiale, som med et annet ord kan betegnes som forråtnelse eller fordervelse (jfr. bla. innlegget 26.3.19). 
      Hovstads agenda er på sin side å utrydde overtroen om at øvrigheten er ufeilbarlig, med den konsekvens at de skal adlydes. At Hovstads forestilling om de styrende har en slik konsekvens, understøttes av en av replikkene hans kort etter:

"Ja, – og så synes jeg, en journalist tar et tungt ansvar på sig, om han forsømmer en gunstig lejlighed til frigørelse for de mange, for de små, for de undertrykte. Jeg ved nok, – i de stores lejr vil de kalde det for opvigleri og sligt noget; men det får de gøre som de lyster. (...)"

Liksom i tilfellet med maktringen av stivstikkere må det kraft til for å få bukt med denne overtroen. Hovstads uttalelse om at det må "rygges ved" fabelen har en bibelsk klang. Verbet brukes i sin passive form ett annet sted i Ibsens skrifter, nemlig i Brand der presten holder skjennepreken for hustruen fordi hun har søkt trøst i minnene om sitt døde barn, Alf, hennes "lille Kirke": 

"Var den dit Hjertes Afgudshus,
saa maatte den i Stormen rygges."

Verbet brukes for øvrig i aktiv to ganger i Brand: Fogden til Brand under kontroversen om kirkebyggingen: 

"Nej, det skal Fanden ikke ske!
Ved Kirken skal ej nogen rygge; –"

Brand til fogden kort etter i samme replikkveksling:

"Nu, Foged, er De end saa djerv
at mene, De kan Tanken rygge?"

Også i Kongs-Emnerne finnes et eksempel på bruk av "rygge"; hertug Skule til datteren Margrete:

"Alt trives for Haakon. Kanhænde han er den Urette; men hans Tro paa sig selv staar fast som før; Bispen vilde rygget den, men fik ikke Tid for Døden, ikke Lov for Gud."

Som fritenker mener Hovstad at det som står i Bibelen, som han har mangelfull kunnskap om, er overtro. Den notoriske kranglefanten Tomas Stockmann er så enig med den radikale redaktøren, og måten doktoren gir dette til kjenne på, kan tyde på at hans kunnskap om øvrighetslæren er vel så slett som Hofstads:

"Det er jeg enig med Dem i af hele mit hjerte, herr Hovstad; er det en overtro, så væk med det!"

Replikken er uttalt satirisk. Det som den radikale redaktøren - med et etternavn som peker mot hedensk gudsdyrkelse som på 1800-tallet var synonymt med overtro - definerer som overtro, vil doktor Stockmann hive vekk. Under gjennomlesningen er det viktig stadig å jevnføre med Bjørnson, som er modell for doktor Stockmann (jfr. innlegget 30.10.18) og som alt er blitt en erklært, til dels beryktet, fritenker da En folkefiende utkommer. Bjørnson var alt tidlig en flittig leverandør av stoff til avisene (jfr. innlegget 30.10.18), liksom doktor Stockmann. 

       Fotografi av Bjørnson fra 1845-50, trolig det første.

                       Fotografi av Bjørnson fra 1875-81.


Forholdet mellom Bjørnson og Det lærde Holland var aldri bra, og blant de ting hollenderne reagerte på, var hans slette kunnskaper. Bjørnson fikk non (laveste ståkarakter ved Universitetet) til eksamen artium. Fredrik Ording, som har skrevet mest utførlig om hollenderne, omtaler dette forholdet (noter er fjernet)*:

"Vinteren 1859-60 møtte Bjørnson ikke sjelden i Holland, og det kunde da mangen gang gaa muntert for sig, navnlig naar Vinje samtidig var tilstede. Og naar Bjørnson blandt hollænderne gererte (presenterte?) sig som den der hadde reddet fædrelandet i Bergen og nu skulde redde det i Kristiania, og han uforvarende røbet at han aldrig hadde set for sine øine et eksemplar av den grundlov som han saa drabelig hadde kjæmpet for, — ja, saa var det ikke til at undgaa at situationen blev pinlig for digterpolitikeren. Av (Christian) Friele fik han det vidnesbyrd, at han manglet sinceritet og de tarveligste skolekundskaper, og Vinje gav ham det raad at studere ved vort eget universitet istedenfor at dra til Italia. Og den som mente det vel med Bjørnson, burde prøve at rive ham ut av en rus som maatte ende ilde dersom han ikke blev retledet og bragt til ettertanke. Den arroganse og besynderlige naivitet som var tilstede hos Bjørnson (og som doktor Lindholm har kaldt for hans værste fiende), virket let utæskende paa hollænderne, som selv var sterke naturer og derfor reiste sig til motstand."

Ording forteller videre at Botten-Hansen svarte med ironi, to av de andre to hollenderne, Jakob Løkke og Michael Birkeland, med saklige motinnlegg. Ibsen på sin side har benyttet Bjørnson som modell i flere av sine skuespill, deriblant En folkefiende. Men det var ikke bare åndseliten i Det lærde Holland som reagerte negativt på Bjørnsons opptreden. Ording skriver at hollenderne delte et syn som var ganske vanlig blant studentene, og han siterer en smedevise av A.M. Borchgrevink (publisert i Studentblade nr. 5, 1855). Om denne skriver han i en fotnote: 

"I visens andet og tredje vers faar Bjørnson, som da hadde skrevet sine artikler i Morgenbladet om Kristiania og studentene, høre en del 'sandheter'."

Vers 3:       

"Saa er det bedst vi følger nu paa prikken 
den nye vismands faderlige bud; 
saa er det best vi lukker straks butikken 
og styrter os i livets tummel ud, 
og virker der for politik, teater, 
og skriver i avisen fast og Iøst, — 
og savner vi de gamle kamerater, 
kan vi i kvindeomgang** søke trøst." 


* Henrik Ibsens vennekreds Det lærde Holland - et kapitel av norsk kulturliv (Oslo 1927).

** Omgang med prostituerte, noe Bjørnson gjerne fortalte om.