Kommentarer til Jean de France eller Hans Frandsen I
                       Hieronymus eller Jeronimus
 
I innlegget 9.9.20, «Jan Baptist og Jean de Frances brev fra Rouen eller Røven», har jeg alt berørt flere av temaene i Jean de France eller Hans Frandsen, som den franske merkantilisme, lille fattige Danmarks deltagelse i konkurranse med de store sjøfartsnasjoner om oversjøisk handel og danskenes overforbruk av fremmede «vellystartikler». Jeg argumenterer for at to personer fra danmarkshistorien, som har vært svært sentrale for importen av fransk politikk og savoir vivre, Peter Schumacher Griffenfeld og Christian 5, inngår i bakgrunnen for Jean-karakteren, hvis litterære forlegg er monsieur Jourdain i Molières Le Bourgeois gentilhomme (1670). Det betyr at komediens handlingsplan, undertekstlig, må skrus noen tiår tilbake, noe jeg kommer tilbake til.
 
Jean de France eller Hans Frandsen er bygget opp rundt motsetningen mellom den gamle danske levemåte og den nye franskinspirerte. Talsmannen for de tradisjonelle verdier er den middelaldrende borger Jeronimus, mens de nye ideer, ikke minst moter, har sin representant i den unge borgersønnen Hans (Jean) Frandsen. Alle de opptredende er, i varierende grad, karikert.
      Tilsynelatende er Holbergs viktigste agenda kritikk mot borgere som betaler for sønnenes utenlandsreise til skade for familiens økonomi, noe han målbærer gjennom Jeronimus (min kursivering):
 
«(…) her er det bleven som en sat Ret for fattige Borger-Børn, at de i Fleng ved slige Udenlands Reiser skal ødelegge deres Familier (…)»
 
Unge borgersønners utenlands- eller dannelsesreise var ifølge Innledningen til Jean de France, Ludvig Holbergs skrifter, et aktuelt emne:
 
«På Holbergs tid sendte flere og flere velstillede borgere deres sønner til udlandet for at studere, ganske i oplysningstidens ånd. Mange af de unge vendte tilbage med nye vaner og manerer, der ikke nødvendigvis stemte overens med det samfund, de var vokset op i.»
 
Til dette er å bemerke: Jeronimus nevner ikke velstilte, men fattige barn, hvis utenlandsreise kan føre til familiens ruin. Barn av velstilte borgere derimot har neppe i fleng ødelagt sine familier. Kommentaren i LHS treffer ikke helt. Det er flere opplysninger som skurrer i kommentaren. Tradisjonen blant bedrestilte borgere med å sende sønnene på utdannelses- eller dannelsesreise til utlandet var ikke noe nytt i Holbergs samtid. Dette var også vanlig på 1600-tallet. En viktig del av målet for reisen var, tradisjonelt, å erhverve kunnskap ved fremmede universiteter, noe som fremgår tydelig i for eksempel Peter Schumachers tilfelle. Dette knytter seg til Schumachers forutsetninger; han kom fra en velstående familie, studerte ved Københavns universitet og var ambisiøs, og det er sannsynlig at han etter hvert siktet mot en karriere innenfor statsadministrasjonen. Trolig er barn eller snarere unge i velstilte eller rike borgerfamilier blitt sendt til større europeiske handelsbyer, dersom de var tiltenkt en fremtid innenfor familiens borgerlige geskjeft, for eksempel et handelshus eller lignende. Også Holberg, som reiste ut (fra Danmark-Norge) nøyaktig 50 år senere, tilbrakte mye tid ved universitetene. Holberg var imidlertid ikke velstilt og neppe noen typisk «borgerlig» utenlandsfarer.        
      Erhvervelse av akademisk kunnskap var også et viktig mål for adelens og geistlighetens utenlandsreiser fra 1500-tallet av, og det er vel sannsynlig at disse reisene, som hadde preg av regulære utdannelsesreiser eller studieturer, var mønsterdannende for velstilte borgersønners utenlandsreiser. I løpet av 1600-tallet endrer imidlertid adelens utenlandsreiser karakter, idet det skjer en suksessiv dreining fra akademiske studier over til tilegnelse av den kontinentale, spesielt franske, dannelse, som hadde sitt utspring ved hoffet. Her regjerte den store stilskaper, Ludvig 14, Solkongen, fra 1643 til 1715.
      Personene i Jean de France er som nevnt karikert, og publikum i 1722, den gang komedien ble uroppført, har neppe oppfattet Jeronimus’ beskrivelse av de fatale konsekvenser av borgerbarns utenlandsreise som konstatering av et omseggripende samfunnsproblem, snarere som en sterk, komisk, overdrivelse fra spissborgerens side. Skjønt etter hvert som handlingen skrider frem og den burleske harselas med Hans/Jean spilles ut, blir det tydelig at Jeronimus har rett. Sønnen av en borger med moderat økonomi har foretatt en dannelsesreise med adelens, og det rike borgerskaps, reiser som forbilde, med null læringsgevinst og økonomisk tap som resultat. Slike utenlandsreiser har imidlertid neppe vært vanlig blant det lavere eller midlere borgerskap. Det åpner for at komediens plot er bygget rundt et typisk komisk motiv: en fattig eller alminnelig person, her en borger, en standardfigur hos Holberg, prøver å bli adelig. Dette er i tråd med det jeg har argumentert for i ovennevnte innlegg 9.9.20. Det fremgår da også av tittelen, Jean de France eller Hans Frandsen; den alminnelige borgersønn, Hans Frandsen, er blitt forvandlet til / innbiller seg at han er Jean de France; «de» gir assossiasjoner til «de» brukt i adelsnavn, parallelt til tysk «von». Her kan man kaste et sideblikk til den samtidige komedien Jeppe paa Bierget Eller Den forvandlede Bonde, der en alminnelig bonde forvandles til / innbiller seg at han er baron. I innlegget siterer jeg Hans’/Jeans’ brev til faren, Frands, som har følgende underskrift: «Je suis le Votre. Jean de France gentil homme Parisien (…)» Klarere kan det ikke sies; Jean de France eller Hans Frandsen er skrevet med monsieur Jourdain i Le Bourgeois gentilhomme som modell.
      Barn som ruinerer sin fattige eller jevne borgerfamilie ved kostbare utenlandsreiser og tilegnelse av fornemme vaner og politiske griller, fremtrer som et marginalt tilfelle. Dersom et slikt barn skulle vende hjem til Danmark full av politiske griller, ville det få liten betydning, ettersom fattige, eller jevne, borgerbarn, stod uten enhver politisk innflytelse i hjemlandet. Skjønt her skal vi stoppe. Det finnes nemlig et enestående tilfelle der et fattig borgerbarn får en kostbar utenlandsreise. Samme barns tilegnelse av fransk politikk fikk avgjørende innflytelse i Danmark; vi snakker om Peter Schumacher Griffenfeld. De tekstlige paralleller mellom Jean de France og Molières Le Bourgeois Gentilhomme, som er behandlet i innlegget 9.9.20, «Jan Baptist og Jean de Frances brev fra Rouen eller Røven», taler for at dannelsesreisen til Danmarks egen «borgerlige edelmann», Peter Schumacher Griffenfeld, inngår i bakgrunnen for Hans Frandsens reise. I samme retning peker også flere detaljer i Jean de France, som dels er behandlet i samme innlegg.
      Overtekstlig kan Jeronimus’ påstand om at barn i fattige familier som påkostes dyre utenlandsreiser, vil bringe ruin til familien, tolkes som den karikerte spissborgerens overdrivelser. Undertekstlig blir tolkningen en annen. I «Jan Baptist og Jean de Frances brev fra Rouen eller Røven» trekker jeg linjen fra Jeronimus’ påstand om at barna vender hjem med kostbare fremmede vaner og politiske griller, til colbertismen, den merkantilistiske politikken under Ludvig 14, oppkalt etter Jean-Baptiste Colbert, Solkongens innflytelsesrike handels-, flåte og førsteminister. I korthet fortalt gikk colbertismen ut på å finansiere kongehusets, adelens og de rike borgeres ekstravaganse med høye avgifter på fremmede varer og tung beskatning av småborgere og bønder. I tillegg skulle minst mulig edel mynt forsvinne til utlandet som betaling for varer, tjenester eller toll og avgifter til den fremmede staten, et gjentatt tema i Jeronimus’ replikker. Grunnleggende for den franske overklasses fornemme liv var en rekke eksotiske varer og luksusartikler, hjemført på franske skip fra franske kolonier eller fremstilt i hjemlandet i privilegerte luksusmanufakturer, blant annet gobeliner, silkestoffer, speil og møbler.
      Fransk merkantilisme var forbilde for den politikk Peter Schumacher søkte å gjennomføre i Danmark under Christian 5, på en tid da landet var inne i en økonomisk nedgangsperiode. Den skyldtes ikke minst kongens krigføring mot rivalen, svenskekongen, i forsøket på å gjenvinne tapt land og reputasjon. Et talende bilde på den paradoksale situasjonen, kongens ambisjoner og rikets fattigdom, er Abraham-César Lamoureux’ rytterstatue av den angivelige seierherre Christian 5 (oppstilt 1688). Den ble støpt i bly, høyst sannsynlig på grunn av ressursmangel, det være seg på kobber eller kontanter, og begynte å sige allerede før ferdigstillelsen. Gullforgyllingen kunne ikke dekke over det begredelige faktum at «Hesten» som den ble kalt, var deformert. Rytterstatuen gav anledning til mye munterhet i København, der den stod oppstilt på Christian 5s eksersérplass, Kongens Nytorv, anlagt med Place Vendôme i Paris som forbilde.
 
                                         

Lamoureux' originale rytterstatue av Christian 5, støpt i bly og opprinnelig gullforgylt. Statuen begynte umiddelbart å synke, og den liggende figuren, "Misunnelsen", ble tilføyd for å støtte opp under hestebuken (Kongernes Lapidarium). På 1900-tallet ble den originale statuen erstattet av en bronsekopi på Kongens Nytorv.

         
Holberg forteller i sin korte Schumacher Griffenfeld-biografi i Dannemarks Riges Historie at biskop Brochmand tok Peter Schumacher i sitt hus etter farens død for å tilse at han ble «promovered i sine Studeringer». Her var ofte kong Frederik til taffels. En gang Peter vartet opp ved bordet sammen med bispens folk, la Hans majestet merke til guttens «skikkelige Opførsel», og spurte Brochmand om det var hans sønn. Bispen svarte nei, men sa at han hadde ham like kjær som sitt eget barn. Samtidig benyttet han anledningen til å beskrive de «store Sindets Gaver som var hos den unge Person» (min kursivering):
 
«Dersom Eders Majestet vidste hvor stort Pund der var nedlagt hos ham, skulde Eders Majestet forundre sig derover, thi hans Ingenium var saa stort, og hans Hierne saa aaben, at hvis den videre blev exercered kunde der af ham i Fremtiden blive en Mand, som kunde bruges til hvad det være skulde. Dette blev sagt udi Schumachers Paahør. Kongen spurdte da: Hvad kand hielpe ham til videre at excolere hans Studeringer? Hvortil Bispen svarede, at han skulde reise til fremmede Universiteter, og der fortsætte sine Studia, men at til saadant hørte Penge, og Personen var fattig; da Kongen det hørte, tilbød han at give ham 300 Rixdaler aarligen, hvorfore Biskopen takkede, og holdt for at saadan Sum var tilstrækkelig nok, og at paa Reisen kunde anvendes 3 til 4 Aar (…) Efter at Schumacher saaledes var bleven beneficered med en aarlig Pension gik kort derefter hans udenlands Reise for sig, hvorpaa han anvendte 5 til 6 Aar. Hvor han kom, distingverede han sig ved sit hurtige Ingenium, saa at alle spaaede, at der vilde blive noget stort af ham (…)»
 
Holbergs beskrivelse av Schumachers talenter, deriblant hans «hurtige Ingenium», er som en blåkopi av en mennesketype som omtales i «Epistel 389», der Holberg avslører hva som har vært hensikten med å skrive Niels Klim, Den underjordiske Rejse. Her hevder forfatteren at de fleste mennesker laster det som er ros verd, og roser det som er «mest ille grundet» hos en person. Denne epistelen har jeg trukket frem i en rekke blogginnlegg, blant annet i «Veltalenhetens gud kan ikke dannes av en trekloss - eller Merkur av marskalk Turenne», 8.9.18. Holbergs hensikt med fantacyromanen har vært å vise hvilke negative, for ikke å si fatale, konsekvenser det kan få når karakterer som Niels Klim, som både er hastig til bens òg har et hastig begrep (slik vurderes det i idealstaten Potu), kommer til makten.
      Skal man drive med lønnsom handel, må reisen gå raskt. Ikke minst er den hastige bevegelse og tanke eller fatteevne en forutsetning for handel på fjerne strøk, da det gjelder å reagere raskt og komme først frem til områdene med de etterspurte varene, som enklest kunne nås med hurtige havgående skip som hollenderne og raskest tilbake til salgsmarkedet. Handelsreiser og -politikk, regulære karikaturer av merkantilistiske prosjekter som Dansk Ostindisk kompagni, er da også motiv i Niels Klim. Under landingen på Nazar sammenlignes den himmelsendte nykommer med Merkur, gudenes hurtige budbringer og handelens gud.
      Den ideelle egenskap er i henhold til både Niels Klim og «Epistel 389» det langsomme begrep; når hurtige hoder har skapt uorden, må de langsomme, som vanligvis oppfattes som sløve, få ting på plass igjen. Holbergs budskap, basert på forfatterskapet som helhet, lyder: Mennesket må tenke seg om før det gjør noe og ikke sette i gang overilede prosjekter. Man skal ikke søke jordisk rikdom gjennom vågsomme seilaser på fjerne kyster, men nøye seg med et enklere liv på den hjemlige jord. Her skal noen innledningsvers i Metamorphosis, som forteller om de første tegn til den ettersyndefalne eller -paradisiske jord, siteres (noten viser til Ovids Metamorphoses:
 
«Før ranke Træer blev feldt om i grønne Skove (c)
For Over Haved sig med Mennesker at vove:  
Hvert Lands Indbygger kun sin egen Strand-bred saae,
Og Reise Feber ej var Verden kommen paa.»
 
Innledningen følger Ovid, med enkelte avvik, deriblant tillegg. «Og Reise Feber ej var Verden kommen paa» har Holberg lagt til, noe som understreker det negative ved å felle levende trær for å krysse havet på søken etter fremmede strender. Det bringer tanken på Potu, idealstaten under jorden, der byfogden, et levende tre som resten av potuanerne, blir fortørnet over å høre at man på jorden felte trær for å bruke dem til oppvarming og matlavning. Reisefeber springer ut av korttenkthet eller et hastig begrep og er i siste stykke resultat av det syndefalne og fordervelige menneskets trang etter materialistiske goder som edelt metall og kostelige stener, òg høyhet og rang.
      I «Jan Baptist og Jean de Frances brev fra Rouen eller Røven» argumenterer jeg for at Jean de France, undertekstlig, sikter til både Christian 5 og Schumacher Griffenfeld. Jeronimus’ påstand om at utenlandsreisen til fattige borgerbarn i fleng vil føre til tilsvarende mange (fattige) borgerfamiliers ruin, er fordekt satire over utenlandsreisen til to unge menn, hvis «franske kunnskaper» fikk stor betydning for Danmark, som ble enda mer forarmet enn før: Christian 5 og hans uunnværlige rådgiver Peter Schumacher Griffenfeld. Før vi går nærmere inn på de to «modellene» for Hans Frandsen / Jean de France, skal vi se på muligheten for en tilbakedatering av komediens handlingsplan.
      Jeronimus’ kritikk gjelder blant annet det forhold at det er barn, «Borger-Børn», som sendes ut. Innledningsvis i scenen minner Jeronimus Frands på at han frarådde reisen, men at Frands lot sønnen, som ville og skulle reise, få sin vilje «skiønt hand er et Barn paa 19 Aar.» Med dette introduseres et av komediens viktige temaer: reglene for øvrighet kontra lydighet slik de er nedtegnet i Luthers Katekisme, som jeg alt har drøftet i forrige innlegg, «Var Holberg feminist?» 
      Frands innvender at Hans ble 20 år «forleden Januari», hvortil Jeronimus svarer:
 
«Jeg kand nok erindre, da hand blev fød, det var den samme Tid, som salig Birthe døde, men det vil intet sige, lad være, at hand er 20 Aar gammel, mon det icke er Hazard alligevel, at lade ham saaledes reise Uden-Lands.»
 
Dersom vi finner ut når «salig Birthe» døde, kan ca. 20 år legges til og tiden for komediehandlingen, på et undertekstlig plan, fastslås. Jeronimus’ kone, Elsebets mor, nevnes aldri, og det åpner for at hun kan være død. Da Jeronimus snakker om «salig Birthe»s død, faller derfor tanken uvegerlig på konen.
      Dersom Elsebets mor har dødd for 20 år siden, kan datteren ikke være yngre enn 20 år. Vi skal undersøke rundt opplysningene som fremkommer om barna til henholdsvis Jeronimus og Frands. Både Hans og Elsebeth har søsken, hvor mange får vi ikke vite, utover to, Lisbet og Jochum, som trolig samlet danner et litt yngre par. Det fremheves at de er voksne, så da er det kanskje ikke så lenge siden de ble det òg derfor kan gifte seg. En slik aldersrangering understøttes ved at Elsebet og Hans er det første paret som blir forlovet, det vil si: Jeronimus lover overfor Frands at Hans skal få Elsebet til kone. I komediens siste scene inngår så Jeronimus og Frands en tilsvarende avtale om at Lisbet skal bli Jochums kone.
      I henhold til Christian 5s lov (signert 1683) er giftealder for henholdsvis kvinner og menn 16 og 20 år. Det betyr at Lisbet trolig er 16 år, Jochum 20. Dersom Elsebet er «salig Birthe»s datter, må hun i så fall være eldre enn broren, minst 21-22 år eller mer. I så fall har Jeronimus lovet bort sin gifteklare datter til en mann hun måtte vente på. Dette kan selvfølgelig ikke utelukkes, men fremstår ikke som spesielt sannsynlig.
      Ovenstående overlegning baserer seg på en sannsynlighetsberegning, der det antas at Elsebet er eldre enn Lisbet, men yngre enn sin forlovede Hans, en omtrentlig alder kunne være 18. Hun er i så fall blitt lovet bort av faren da hun var rundt 16 år. Hans og Jochum er omtrent jevngamle, 20 år. Ved en slik sannsynlighetsberegning oppstår en tvil om «salig Birthe» er Elsebeths mor, selv om ingenting er sikkert, utover det faktum at Elsebeth i så fall ikke kan være yngre enn 20 år.  
      Det er Jeronimus som foreslår et nytt svogerskap overfor Frands, so svarer: «Jo det kand rigtig gaa an, om jer saa synes.» Frands retter seg således etter Jeronimus’ vilje. Jeronimus er dansk form av Hieronymus, og bruken av det latinske navnet knytter seg til bibeloversetteren Hieronymus (347-419), noe jeg vil komme tilbake til. Jeronimus har komediens avslutningsreplikk. Den innledes slik:
 
«Der har I min Haand paa, at hand skal blive hendes Hosbond; thi hand holder, saa min Troe, en Skilling af hende, det har jeg mercket.
 
Mig synes, Naboe, at det er
Herefter meere sicker,
Vi gifter tilig Sønner her,
End dem af Landet skicker,
 
Af eders Søns Historie
Exempel mand kand tage,
Hvad nytter fremmet Land at see
Før mand faar Skæg paa Hage,
(…)»
 
Jeronimus konkluderer med at det er tryggere å gifte bort sønnene tidlig i hjemlandet enn å sende dem på utenlandsreise, her i betydningen dannelsesreise. Med dette berøres en annen del av myndighetsbestemmelsene i Christian 5s lov: En mann er ikke fullgyldig før han er 25 år. Når det gjaldt enkelte økonomiske disposisjoner, var det stadig farens vilje som gjaldt. Det er trolig dette forholdet Jeronimus sikter til i en replikk henvendt til Elsebeth i Annen akt, scene 6. Scenen er en oppvisning i faderlig tukt etter Luthers Hustavle og maskulin dominans over kvinnen etter syndefallsberetningen. Her målbærer således Jeronimus, som sikter til den første bibeloversetter, Hieronymus, Bibelens ord. Samtidig bringes tanken på den andre bibeloversetter, Luther, som også er motiv i komedien, noe jeg vil komme tilbake til. Jeronimus er imidlertid ikke bare datterens øvrighet, men også svigersønnens. Den (sviger)faderlige avslutningsreplikk lyder:
 
«Seer mand vel om hun icke legger sig efter at vide nyt. Fort! ind og sye paa din Ramme, det er nok saa got. Jeg har allereede hørt saa mange Historier. Seer mand vel! skal du legge dig efter at vide Historier. Jeg kand lade dig vide dette Elsebet: at du skal have Bryllup tilkommende Uge. Jeg er Mand for at holde baade dig og Hans Frandsen i Tøyelen. Flux ind – –«
 
Det er flere forhold som kan tyde på at Jeronimus’ datter ikke er 20+. Elsebet elsker Antonius av hele sitt hjerte, og vil liksom han omkomme seg selv dersom hun blir tvunget til å gifte seg med Hans. Skildringen av det potensielle dobbeltdrap er holdt i den høye stil, karikert . Det hentyder utvilsomt til et av historiens mest berømte dobbeltselvmord, nemlig Antonius og Kleopatras, som Holberg omtaler utførlig i Den jødiske Historie.  Dersom Elsebet hadde vært 20+, er sannsynligheten større for at hun hadde stukket av med sin store kjærlighet Antonius. En far hadde ikke rett til å gifte bort datteren mot hennes vilje. Det eneste maktmiddelet han rådde over, var å holde tilbake medgiften. Skjønt i denne saken råder spesielle hensyn; Elsebeth viker tilbake for å gå imot mot Jeronimus’ vilje. Årsaken er at Jeronimus, som representerer Hieronymus, målbærer eller forkynner Ordet, det vil si Bibelens tekst, som også Luther oversetter og forklarer for folket.
      Jeronimus reagerer på Hans’ brev:
 
«min Datter Elsebet kalder hand Isabelle, sig selv skriver hand Jean, og jeg heeder Jerome. Hand maa kalde sig selv, hvad hand lyster, hand maa skrive sig Fairfax og Soldan, om hand vil, naar hand ickun lader mig og min Datter beholde vore Christne-Navne.»
 
«Christne-Navne» er en konstruksjon som Holberg kan tillate seg innenfor komediens ramme, der harselas med Jeronimus inngår, det vil si i overflateteksten. I Erasmus Montanus eller Rasmus Berg uttaler Jeronimus i en motivmessig lignende replikk:
 
«Jeg har kiendt mange, der saaledes har forandret deres Christne Navne, men det har aldrig gaaet dem vel i Verden.»
 
«Christne-Navne» gir assosiasjoner både til «Christne Navne» og til «kristennavn», jfr. ODS: «(gldgs. ell. dial.) om det for- ell. (sjældnere:) efternavn, man har faaet ved daaben; døbenavn.» Sistnevnte betydning finnes ikke brukt hos Holberg. Det nærmeste man kommer er følgende uttrykk i Anhang til den Historiske Introduction:
 
«Foruden bemelte Riddere af Hosebaandet, ere der 3 slags andre, saasom Knigts Baronets, Knights af The Baths og Knights Batchelours, hvilke blive skilte fra de andre Gentlemen ved det Ord sir for deris Christen Navn.» 
 
Vi skal se på det kristne navnet / kristennavnet / døpenavnet «Elsebet». Det er liksom «Lisbet» en forkortelse av «Elisabeth». Også i Erasmus Montanus heter Jeronimus’ datter Lisbed. «Elisabeth» kommer fra hebraisk «Elisjeba», som betyr «Gud er fullkommen». Det er én person i Bibelen, i NT, med dette navnet, nemlig presten Sakarjas kone, som var en slektning av Maria. Elisabeth ble i sin alderdom mor til Johannes døperen, og fortellingen om de to gravide kvinnenes møte fortelles i Lukas. Holberg skriver bl.a. følgende i Jødiske Historie:
 
«Og derpaa besøgte (Maria) Elisabeth, hvilken, saa snart hun hørte Mariæ Hilsen, sprang Fosteret i hendes Liv, hvorpaa de begge udbrøde i den Lovsang til GUD, som findes hos Lucam. (a).»
 
Noten viser til Lukas 1. Det er verdt å merke at Holberg skriver at «de begge» utbrød i lovsangen til Gud; her avviker han fra teksten hvor det står at det var Maria som gjorde dette, idet hun svarer på Elisabeths hilsen. 

Årsaken til et slikt avvik i en så kjent tekst, kan man spekulere på. Det kunne understreke Elisabeths rolle som en som dyrker Gud:
 
«41 Und es begab sich, als Elisabeth den Gruß Marias hörte, hüpfte das Kind in ihrem Leibe. Und Elisabeth ward des heiligen Geistes voll
 
42 und rief laut und sprach: Gebenedeit bist du unter den Weibern, und gebenedeit ist die Frucht deines Leibes!
 
43 Und woher kommt mir das, daß die Mutter meines HERRN zu mir kommt?
 
44 Siehe, da ich die Stimme deines Grußes hörte, hüpfte mit Freuden das Kind in meinem Leibe.
 
45 Und o selig bist du, die du geglaubt hast! denn es wird vollendet werden, was dir gesagt ist von dem HERRN.
 
Her er Marias lovsang ifølge Lutherbibel:
 
«46 Und Maria sprach: Meine Seele erhebt den HERRN,
 
47 und mein Geist freuet sich Gottes, meines Heilands;
 
48 denn er hat die Niedrigkeit seiner Magd angesehen. Siehe, von nun an werden mich selig preisen alle Kindeskinder;
 
49 denn er hat große Dinge an mir getan, der da mächtig ist und des Name heilig ist.
 
50 Und seine Barmherzigkeit währet immer für und für bei denen, die ihn fürchten.
 
51 Er übet Gewalt mit seinem Arm und zerstreut, die hoffärtig sind in ihres Herzens Sinn.
 
52 Er stößt die Gewaltigen vom Stuhl und erhebt die Niedrigen.
 
53 Die Hungrigen füllt er mit Gütern und läßt die Reichen leer.
 
54 Er denkt der Barmherzigkeit und hilft seinem Diener Israel wieder auf,
 
55 wie er geredet hat unsern Vätern, Abraham und seinem Samen ewiglich.»   
     
Det kristne navnet Elisabeth vitner således om en betingelsesløs gudstro, mens den kristne betydning av Jeronimus kan knyttes til Hieronymus fra Stridon, den første som oversatte Bibelen til folkespråket. Jeronimus refererer til Hans’ nevnelse av ham selv slik: «og jeg er Jerome». Det er riktig slik LHS kommenterer, at dette er en forfranskning av Jeronimus. Men Jerome er samtidig Hieronymus’ franske navn, samt hans engelske, St. Jerome. Dette kan gi en ekstra vekt til Jeronimus’ uttalelse «jeg er Jerome», noe som igjen understrekes ved at datteren heter Elsebeth, av Elisabeth, og som uttalt underkaster seg farens vilje.
      "Hans Frandsen" er nevnt tre ganger i stykket, mens Jeronimus' etternavn kun er oppgitt én gang. Dette blir påtagelig i en replikk henvendt til Elsebet i Annen akt, scene 6, som fremstår som den rene forklaring til husholdningens øvrighetsregime etter Luthers Hustavle, som altså igjen bygger på Bibelen (min kursivering):
 
«Hej saa Pimpernille! har du icke andet at bestille end staa at kaage i Dørren, og see efter hvor mange unge Karle der gaar forbi; jeg heeder Jeronimus jeg, og icke Frands Hansen. Tenk icke, at du maa have den Frihed, som hans Børn. Havde jeg saadan Søn som Hans Frandsen, saa skulde jeg smukt vrie Hovedet om paa ham.»
 
Her hadde det vært naturlig at Jeronimus hadde lagt et familienavn til fornavnet, parallelt til «Frands Hansen». Likevel er det klart at han mener «Jeronimus» langt overgår «Frands Hansen» i betydning. Dette får sin forklaring så fremt «Jeronimus» viser til Hieronymus eller St. Jerome (Saint Jérôme), den første bibeloversetter, formidler av Guds ord til folket. 

                                                           Caravaggio, "St. Hieronymus".

«Frands» på sin side betyr «franskmann», og det er utvilsomt denne betydning som danner bakgrunn for Holbergs navnevalg. I den samtidige Den politiske Kandstøber opptrer en Frantz Parykmager, og her er det ikke snakk om en enkel opplysning om nasjonalitet, men en hentydning til Frankrike som parykkens hjemland, selve motehysteriets urland. Parykkmoten hadde sin opprinnelse i Frankrike; bakgrunnen var Ludvig 13s håravfall formedelst sykdom, som ble skjult under en lang parykk. Parykken ble siden høyeste mote i Europa, noe som ikke minst skyldtes at Ludvig 14 brakte parykkmoten videre da han ble konge.
      Jeronimus er altså en fordanskning av Hieronymus. Dette navnet bærer en sentral figur i et annet samtidig verk, nemlig stadssatyrikusen i Peder Paars. Hieronymus’ rolle er omtalt i en rekke blogginnlegg (jfr. bl.a. 22.5.19, 17.4.20). Her skal bare kort nevnes at det er vanlig å oppfatte ham som Holbergs talerør, og at stadssatyrikusen frykter for å si det han mener. Her sammenligner han seg med Midas’ hoffbarberer, som var så sprekkferdig etter å fortelle at kongen hadde eselører, at han bare måtte få det ut. I all hemmelighet gravde barbereren et hull i jorden og hvisket hemmeligheten ned i dette. Min hypotese er at gjennomgangsfiguren Jeronimus skal tolkes i forlengelsen av stadssatyrikus Hieronymus. Blant deres felles interessefelter er den økonomiske politikken i Danmark, merkantilismen. Det er verdt å legge merke til at heller ikke den gåtefulle Hieronymus nevnes ved etternavn. Så får man tenke at Jeronimus/Hieronymus er betydningsfullt nok i seg selv. Jeg vil etter hvert komme nærmere inn på sammenhengen mellom Jeronimus og Luther, det gjelder blant annet Jeronimus' vektlegging av korporlige tukt, katekismen og hans feiring av jubelfesten for den lutherske reformasjon, trolig den som ble avholdt i 1617. 
      På et undertekstlig plan har Jeronimus hverken etternavn eller kone. Det vil si, disse familiære detaljer spiller liten rolle, hans oppgave er å være Holbergs stråmann; Danmarks satyrikus eller tuktemester.
      Holberg leder oss til å tenke at «salig Birthe» kanskje kan være Jeronimus’ avdøde kone, men ved nærmere ettertanke blir man altså i tvil. "Birthe" er et sjeldent navn hos Holberg, og det er derfor verdt å legge merke til at også en Berthe nevnes i komedien, nemlig «Berthe Tot». Både Birt(h)e og Bert(h)e kan opptre som kortformer av Birgitte. Berthe Tot er den lærde adelsdamen Birgitte Thott, som oversatte Seneca d.y.s moralfilosofiske skrifter. Seneca er en av de klassiske forfatterne som har hatt stor betydning for Holberg. 
      De uklare omstendigheter rundt identiteten til «salig Birthe» òg den språklige likhet med Berthe (Tot) åpner for at «salig Birthe» hentyder til Birgitte Thott. Dette gir oss i så fall en mulighet til å fastsette den omtrentlige tid for handlingen i Jean de France. Birgitte Thott er født 17.6.1610 og døde 8.4.1662. Ved å legge 20 år, Jeans sannsynlige alder, til Birgitte Thotts dødsår, ender vi rundt 1682. Da er tiden, undertekstlig, skrudd tilbake til Christian 5s regime og de hendelser og historiske personer, nemlig Christian 5 og Peter Schumacher Griffenfeld, som har relevans for tolkningen av Jean de France.

                                                        forts.