Kortreist tarvelighet eller langreist luksus - Holberg og handelen, III

                   Faire honneur à la nation    

 

I tillegg til å begynne handel med egne skip innså de fornuftige kjøpmennene at innrettelse av fabrikker var nødvendig for å holde de få pengene tilbake i Danmark. Dersom man absolutt måtte gi penger ut for fremmede råvarer, ville man spare det som ellers gikk til fremmed arbeidslønn, som er så betydelig at råvareprisen betyr lite i sammenligning. Mange, som så hva sykdommen bestod i, nemlig at danskene måtte betale med mynter til utlendinger for importerte varer, ofte «vellystartikler», opphevet mesteparten av handelen med fremmede. I stedet lot de seg nøye med landets egne klær og føde.

Dette er et valg som harmonerer med moderasjonsmannen Holbergs verdier for øvrig, men her gjelder det å forsvare merkantilismens bud til siste sølvpenge. Den slags «tarvelighed», her nøysomhet eller enkelhet, fordi den befordrer latskap, så svekker den snarere enn fremmer et lands styrke. Man kan ikke bringe et land i velstand bare ved nøysomhet. Nøysomhet kan nok gjøre et hjem rikt, men ikke et land, liksom «overdaad», luksus, raskt kan ødelegge en familie, men ikke et helt rike der de overdådige tingene fabrikkeres.

Passasjen viser utover enhver tvil at Holberg ikke er i par med sine egne påstander, som baserer seg på et av merkantilismens tvilsomme grunnprinsipper: Skal man få penger, må man bruke penger; i praksis: Skal kongen få penger, må folket bruke penger, vel å merke på luksus. Det gjelder altså ikke bare utlendinger, men også landets egen befolkning. Dette vil føre til ødelagte familier, men et rikt land, det vil si regjering eller konge. Poenget illustreres ved Holbergs omtale av de sultne tiggerne han møtte i Paris i 1725-26, som var prektig kledd, duftet av kardemommebalsam og hadde parykker som drysset av mel (jfr. innlegg I).

Skildringen fra Paris, utvilsomt satirisk, gjelder forholdene i byen ti år etter Ludvig 14s død. Colbertismen, som er den særlige franske utgave av merkantilismen, springer ut av nasjonen Frankrikes jakt på storhet; rikdom og velstand. Hverken nasjonen eller staten kunne skilles fra Ludvig 14, og noe av tanken bak Jean-Baptiste Colberts økonomiske grep var å fylle Solkongens skattkiste. Og den franske kongen ble rik. Men Ludvigs ambisjoner om å skape gloire for seg selv og nasjonen ved et overdådig hoff og hektisk engasjement på krigsmarken tappet ressursene som Colberts økonomi skaffet til veie. Eneveldet var paradoksalt nok en trussel mot eneveldets økonomiske system. 

                                               Ludvig 14, Henri Testelin, 1668.

     

Colbertismen var modell for den økonomiske politikken under Christian 5, og det kan trekkes en linje fra Holbergs omtale av de sultne pariserne til de ødelagte danske familier; i begge tilfeller er det blitt brukt penger på luksusvarer, og en betydelig del av myntene klinger i kongens kasse. Ødelagte familier på grunn av luksusforbruk er et sentralt tema i Jean de France eller Hans Frandsen (1723), noe jeg har behandlet i flere innlegg (bl.a. 9.9.2020 og 10.11.2020). Komedien som sådan er en kritikk av nettopp det Holberg anbefaler på det sterkeste i «Om handelen», forbruk av luksusartikler.

Hans Frandsen er sønn av en jevn borger. Moren overbeviser faren om at sønnen absolutt må sendes på en dannelsesreise til Paris, og her opparbeider han en pasjon for fransk fornemhet. Da Hans Frandsen vender hjem som Jean de France i egen innbilning, bringer han dyre vaner med seg; siste parisermote, fransk restaurantmat og sjokoladedrikk. Jean har brukt 1500 riksdaler i Paris, noe som danner bakgrunn for følgende kommentar fra tjeneren Pierre (Peer):

 

«[...] at hand har den Merite at have udi faae Maaneder fortæret 1500 Rdlr. i den galanteste Stad i Europa, og bør Monsieur [Jean] alleene for den Aarsags skyld æstimeres af alle brave Folk." 

 

 

Brave (skikkelige) mennesker bør altså berømme Jean for at han har brukt mange penger på «galanterier» eller luksus. Komedien ender med at Jean flykter med trusselen om gjeldsfengsel hengende over seg. Men i Hexerie eller Blind Allarm (1731) dukker borgersønnen opp igjen som fornem herre i en portechaisse. Her diskuterer han med skuespillerinnen Apelone:

 

«Jean.

Je me mocqve de vous Madamme Grivoise! I er en Hiemføding, og jeg har ført mig op som en Cavallier udenlands pour faire honeur a la nation.

Apelone.

Pour faire honeurs a la nation?

Jean.

Ovis Madame pour faire honeur a la nation;le  Roi de France Monseignieur & Madame saae mig aldrig, at de jo strax sagde Laisse passer & repasser ce cavellier la; thi han bringer os Penge i Landet. Jeg veed nok, hvad mine Klæder kostede mig, som jeg lod allene giøre mig til Geburts-Dagene allene pour faire honeur a la nation. Ovis par di si fait Madame, jeg passerede til Versailles, Fontaineblau og Marli ikke allene for en honnete Home men endogsaa for en honete Cavallier.

Apelone.

Saa merker jeg da efter denne Beskrivelse, at en Hæst med en guldbroderet Skabrak kand ogsaa kaldes honnete Home, besynderlig, naar le Roi de France, Monseignieur og Madame siger laisses passer og repasser ce cheval.»

 

Apelone skjønner ikke hva Jean mener med faire honeur a la nation, gjøre ære på nasjonen; uttrykket nevnes fire ganger. Jeans forklaring er ikke entydig, men uttrykket er også benyttet i Første Levnedsbrev (overs. fra latin) fra Holbergs opphold i Paris 1725-26 i en tilsvarende sammenheng. Dette forklarer uttrykkets betydning også i komedien. Faire honeur (honneur) a (à) la nation inngår i passasjen der Holberg forteller om de prektig kledde tiggerne i Paris, som er omtalt i innlegg I:

 

"Jeg var jo ikke kommet til Paris for at gøre mig bekendt ved ødselhed i klædedragt eller for at fortære min fædrenearv ved eet eneste maaltid (hvad værtshusholderne i Faubourg St. Germain kalder: faire honneur à la nation, naar de frister gæsterne til ødselhed), men for at have et sted at være, indtil aarstiden tillod mig at rejse hjem igen."

 

Både i komedien og i levnetsbrevet er ødsling på fransk luksus som fine klær og gourmetmat tema, sammen med uttrykket faire hon(n)eur a/à la nation. I levnetsbrevet er sammenhengen uttalt: Dersom man ødsler penger på luksus, gjør man ære på nasjonen. Samme betydning kan gjøres gjeldende for uttrykket i komedien. Jean har kledd seg som en kavaler – motebevisst ung mann fra de bedre kretser – når han har vært utenlands, for å faire honneur à la nation. I overteksten skal utsagnet forstås slik at Jean har pyntet seg for å feire nasjonen / gjøre ære på nasjonen. Underteksten lyder, basert på den videre replikkveksling og uttrykkets betydning i levnetsbrevet: Jeg har betalt mange penger for fine klær og dermed bidratt (indirekte) til nasjonens ære.

Jean gjentar at han har kledd seg fint for å faire honneur à la nation og sier i samme åndedrett at når Le Roi, dvs. Ludvig 14, og hans bror Filip og sistnevntes hustru så ham, sa de alltid at han måtte få tillatelse til å reise inn og ut av landet, fordi han brakte penger inn i landet til dem. Her er betydningen nesten like eksplisitt som i tilfellet med restauratørene i Faubourg Saint-Germain.  Så sier Jean at han utelukkende har anskaffet de dyre klærne på grunn av bursdagene og utelukkende for å gjøre ære på nasjonen. Det kan leses overtekstlig at han har pyntet seg til bursdagene til de kongelige, for å gjøre ære på nasjonen.

                                Når man fører seg opp på fransk.

Man kan gjør ære på et antrekk ved å bruke det til fest; kanskje roser man skredderen, likesom man gjør ære på et måltid ved å spise det med nytelse; kanskje får kokken skryt. Man kan også gjøre ære på den kongelige familie ved å kjøpe nye klær til bursdagene. Når man derimot gjør ære på nasjonen, bidrar man med noe til nasjonens ære, for eksempel som tapper soldat i krigen. Holberg har slått de ulike betydningene sammen. Når man inntar et kostbart måltid hos restauratørene i fornemme Faubourg Saint Germain, gjør man ære på nasjonen, Frankrike. Det er som i tilfelle med klærne til Jean betalingen som er det sentrale. Deler av edelmynten tilfaller nasjonen eller staten, og som Ludvig 14 sa: «L’état c’est moi». Solkongen var selv ikke sen om å bruke pengene på å "gjøre ære på nasjonen"; holde et storslått hoff og føre krig.

 

En utlending (her en danske) betaler for fornemme dyre klær, kanskje i silke, restaurantbesøk etc. Le Roi, dvs. Ludvig 14, og hans bror Filip og sistnevntes hustru er svært fornøyd med dette. Årsaken er altså at en del av edelmynten dansken betaler, ender i den franske statskassen = Ludvig 14s lomme. Av dette drypper noe på lillebroren og dennes hustru. Årsaken til at Holberg har trukket inn Filip, «Monsieur», og hustruen, «Madame», er uklar. Historikeren forteller i Dannemarks og Norges beskrivelse at Christian 5 under pariseroppholdet stadig skal ha mottatt visitter av hertugen av Orléans, Filip 1 (1640-1701). Hertugen fremstår ut fra Holbergs biografi som den klart viktigste franskmannen for 16 år gamle Christian; hans cicerone under oppholdet i Paris. Holbergs kilde er ukjent, og det kan ikke utelukkes at forfatteren enten har bearbeidet en kilde eller selv er opphavsmann til denne detaljen.

Solkongens bror var en notorisk pederast; jakt på unge menn var en yndlingsinteresse, ved siden av hoffliv, teater, pomp og prakt. Filip var utvilsomt hoffets mest flamboyante herre, et ry som ikke avtok med årene. Han var gift to ganger og fikk flere barn, samtidig hadde han flere åpne homofile forhold. (Jfr. https://sivilisasjonen.no/kultur/55738/europeeren-holberg-og-det-dansk-norske-enevelde-ii/)

Kortreist tarvelighet eller langreist luksus - Holberg og handelen, II

De moskovittiske konene som ville ha bank av mannen

Holberg skriver at Danmark ikke har noen varer å eksportere, og at folket har et stort begjær etter utenlandske varer, til og med dem som bare «tjener til vellyst». Dessuten fabrikkeres det få varer i landet, så det er nesten ubegripelig at det fremdeles finnes rede penger, i praksis sølv- eller gullmynter, tilbake i landet. Den stadige utførselen av mynter har skapt «store hull». Hullene etter alle de forsvunne myntene er tidligere til en viss grad blitt «stoppet» igjen av «speciene» (riksdalere in specie, i ett stykke) som den norske eksporten av blant annet jern, tran og tjære har innbrakt. Metaforen gir et konkret inntrykk; rede penger og riksdalere, som er runde metallstykker, kan nok lage hull. Spørsmålet er hvor og i hva?

Holberg benytter enda en konkret metafor for å illustrere Norges betydning for dansk økonomi. Danmark har kunnet ansees som en «høy søe» som hele tiden styrter vann ned i det store hav, som aldri kommer tilbake, og Norge som en flod som faller ned i sjøen og forhindrer at den uttørres så raskt. «Høy sjø» betyr høye bølger og ikke «høytliggende sjø», slik Holberg bruker uttrykket her. At en bergenser sammenligner lavlandet Danmark, der gjennomsnittshøyden o.h. er 31 meter, med en «høy søe», er komisk. Dessuten vet Holberg godt at vannstanden i en innsjø opprettholdes ved vannets kretsløp i naturen, som er blitt forklart på ulike måter siden antikken. Plasseringen av en norsk flod over den høye danske sjøen fullender en klossete metafor; et satirisk vrengebilde av merkantilismens dogme om myntflyten mellom landene; pengestykkene i edelt metall skal strømme inn i landet, ikke ut.

Dette er ikke første gang Holberg uttaler seg satirisk om tidens tro på sølv- og gullpengenes velsignelse. I vertshusscenen i Peder Paars, Fjerde bog, opptrer en underlig person, Hieronymus, som fungerer som "Stads Satyricus. Det er tradisjon for å tolke Hieronymus, som er blek, mager og ikke drikker alkohol, som Holbergs talerør.

Gjestene i vertshuset klager over de høye prisene. Det er ingen mangel på varer i dag, argumenterer spissborgeren Pedersen. Hieronymus blander seg i diskusjonen. Han er enig i at alt er blitt dyrere, men hevder at det samtidig er blitt flere mynter blant folk. Den høye prisen utjevnes ved at spissborgerne har fått flere penger. Stadssatyrikusen trekker argumentet enda lenger ved å mane frem et scenario, der det faller ”Speci Penge” fra himmelen sammen med regnet. Det ville ført til at spesiepengene ble forsvinnende lite verdt; prisene ville skutt i været. For å illustrere sitt synspunkt viser Hieronymus til at etter oppdagelsen av gullminene i Vesten kunne spissborgerne skaffe seg både gull og penger. Underforstått: Etter at det kom mer gull på markedet, sank gullprisen. Med Hieronymus’ fortelling om pengeregnet foregriper Holberg en kritikk mot merkantilismen, som først kom senere: Desto mer det er av gull eller sølv, jo mindre blir de edle metallene verdt.    

Det gikk lang tid før danskene skjønte «hvilken tærende sygdom landet har været befænged» med. Men da utlendingene begynte å hente typisk norske eksportartikler som tømmer og tjære fra koloniene sine i Amerika, var det noen fornuftige kjøpmenn som fikk øynene opp for hva som ville skje om ikke «pengenes overmaadige udførsel» ble stanset ved å drive handel med egne skip og innrette alle slags fabrikker. Det første skapte problemer fordi allmuen ikke kunne «faae i hovedet» at det var nyttig for landet at prisene steg på varene, ettersom to tredjedeler av kapitalene ble lagret i landet. Mange kjøpmenn syntes det var lettere og sikrere å få varene brakt til stuedøren av utlendinger for en billigere pris, uten å tenke på at «en slig magelighet» kunne føre til deres egen ødeleggelse. Her fastslår altså Holberg at det var billigere å betale utlendinger for varer enn å drive handel med egne skip. «Lønnsomheten» ved å benytte egne skip bestod i at myntflyten ut av Danmark ble mindre, et stort pluss i et merkantilistisk regnestykke.

Det er ubeskrivelig hvilke innstendige ansøkninger kjøpmenn har gjort for bestandig å leve under hollandsk, engelsk eller hamburgsk åk. De kan sammenlignes med moskovittiske koner, som blir bedrøvet dersom ikke mannen banker dem hver dag. Historien om den russiske hustukten har Holberg trolig dels fra F.C. Webers Das veränderte Russland (1721), der forfatteren prøver å forklare årsaken til fenomenet. Gemene kvinner, altså fra bondestanden, ligger ofte under for drukkenskap og andre laster, slik at de glemmer å ta seg av barna og husarbeidet. Dersom mannen pisker kona for at hun skal forbedre seg, betyr det at han bryr seg om familien. Dersom han ikke tyr til pisken, har han gitt opp å oppdra henne, eller ligger selv under for laster; kanskje har han funnet en ny dame. Kjærligheten til kona er definitivt forbi.

Tilsynelatende bruker Holberg fortellingen om de russiske konene som et avskrekkende eksempel i den sterke fordømmelse av danske kjøpmenn, som ikke vil ta på seg den store kostnaden ved å drive handel med egne skip. Men i Moralske Tanker, Libr. I Epigr. 109 vender Holberg opp ned på fenomenet russisk konebanking: «Jeg ynker end ikke Moscovitiske Koner, der faae Hug af deres Mænd, men priise dem heller lyksalige, efterdi de finde Smag udi saadan Confiture.» Genren er essayistisk, og på 1700-tallet var det tillatt å spøke med hustukten. I Holbergs komedier er korporlig avstraffelse, spesielt av tjenere, fast klisjé, og det er først når Herman banker den dominerende kona si, Geske, at den sårt tiltrengte orden vender tilbake til kannestøperheimen.

Vi skal snu hele passasjen på hodet og foregripe Holbergs moral. Det skal svi når danske kjøpmenn handler med utenlandske varer som bare tjener til vellyst, slik det svir når russiske koner hengir seg til drikk og andre synder. Hollendernes, engelskmennenes og hamburgernes åk har samme funksjon som pisken eller stokken til den russiske husherre. Synden skal tynes ut; det være seg hang til vodka, kaffe, flamske kniplinger eller andre lidderligheter.

«Epigr. 9» lyder i Peter Zeebergs oversettelse:

«Den der har store behov, er fattig til trods for sin rigdom.

Den der er fattig, er rig hvis han kan nøjes med lidt.»

 

Epigrammets budskap utdypes i teksten. På den ene side advares det mot å påvirke andres smak, men det er ingen tvil om at Holberg forsvarer den som gleder seg over livets nøysomme goder og er kritisk til den som stadig søker luksus. Underforstått advarer forfatteren mot å påvirke andre til å sky den enkle smak og begynne å trakte etter luksus, som er vanlig menneskelig adferd. Det samme budskap finner vi på begynnelsen av Peder Paars:

 

«Tre Aar for Calmar-Krig, da Folk var meere riige,Af Vellyst, Overdaad man vidste lit at siige,

[…]

Da man ey Midler sat paa Speceri, Caffee, 

Da reven Øll og Brød var brugelig for Tee,

Da man kun vidste lit af fremmet Skick og Noder,

Man aad og drak paa Dansk og ingen Franske Moder

I Landet kommen var. At sige kortelig:

Da Folk meer sparsom var og derfor meere riig.»

 

Den nøysomme idyll tar slutt idet kremmeren Peder Paars leier en jakt og fyller den med kostbare varer i kompaniskap med noen andre. Kremmerens skipskiste inneholder utelukkende importerte varer som kun tjener til vellyst, og det er sannsynlig at jaktens cargo, som hemmeligholdes, er av samme slag. Handelskompaniet havarerer i dobbelt forstand, og kremmeren må begi seg «fast som nøgen» på vei til Århus og forloveden Dorothea.