Kortreist tarvelighet eller langreist luksus - Holberg og handelen, III

                   Faire honneur à la nation    

 

I tillegg til å begynne handel med egne skip innså de fornuftige kjøpmennene at innrettelse av fabrikker var nødvendig for å holde de få pengene tilbake i Danmark. Dersom man absolutt måtte gi penger ut for fremmede råvarer, ville man spare det som ellers gikk til fremmed arbeidslønn, som er så betydelig at råvareprisen betyr lite i sammenligning. Mange, som så hva sykdommen bestod i, nemlig at danskene måtte betale med mynter til utlendinger for importerte varer, ofte «vellystartikler», opphevet mesteparten av handelen med fremmede. I stedet lot de seg nøye med landets egne klær og føde.

Dette er et valg som harmonerer med moderasjonsmannen Holbergs verdier for øvrig, men her gjelder det å forsvare merkantilismens bud til siste sølvpenge. Den slags «tarvelighed», her nøysomhet eller enkelhet, fordi den befordrer latskap, så svekker den snarere enn fremmer et lands styrke. Man kan ikke bringe et land i velstand bare ved nøysomhet. Nøysomhet kan nok gjøre et hjem rikt, men ikke et land, liksom «overdaad», luksus, raskt kan ødelegge en familie, men ikke et helt rike der de overdådige tingene fabrikkeres.

Passasjen viser utover enhver tvil at Holberg ikke er i par med sine egne påstander, som baserer seg på et av merkantilismens tvilsomme grunnprinsipper: Skal man få penger, må man bruke penger; i praksis: Skal kongen få penger, må folket bruke penger, vel å merke på luksus. Det gjelder altså ikke bare utlendinger, men også landets egen befolkning. Dette vil føre til ødelagte familier, men et rikt land, det vil si regjering eller konge. Poenget illustreres ved Holbergs omtale av de sultne tiggerne han møtte i Paris i 1725-26, som var prektig kledd, duftet av kardemommebalsam og hadde parykker som drysset av mel (jfr. innlegg I).

Skildringen fra Paris, utvilsomt satirisk, gjelder forholdene i byen ti år etter Ludvig 14s død. Colbertismen, som er den særlige franske utgave av merkantilismen, springer ut av nasjonen Frankrikes jakt på storhet; rikdom og velstand. Hverken nasjonen eller staten kunne skilles fra Ludvig 14, og noe av tanken bak Jean-Baptiste Colberts økonomiske grep var å fylle Solkongens skattkiste. Og den franske kongen ble rik. Men Ludvigs ambisjoner om å skape gloire for seg selv og nasjonen ved et overdådig hoff og hektisk engasjement på krigsmarken tappet ressursene som Colberts økonomi skaffet til veie. Eneveldet var paradoksalt nok en trussel mot eneveldets økonomiske system. 

                                               Ludvig 14, Henri Testelin, 1668.

     

Colbertismen var modell for den økonomiske politikken under Christian 5, og det kan trekkes en linje fra Holbergs omtale av de sultne pariserne til de ødelagte danske familier; i begge tilfeller er det blitt brukt penger på luksusvarer, og en betydelig del av myntene klinger i kongens kasse. Ødelagte familier på grunn av luksusforbruk er et sentralt tema i Jean de France eller Hans Frandsen (1723), noe jeg har behandlet i flere innlegg (bl.a. 9.9.2020 og 10.11.2020). Komedien som sådan er en kritikk av nettopp det Holberg anbefaler på det sterkeste i «Om handelen», forbruk av luksusartikler.

Hans Frandsen er sønn av en jevn borger. Moren overbeviser faren om at sønnen absolutt må sendes på en dannelsesreise til Paris, og her opparbeider han en pasjon for fransk fornemhet. Da Hans Frandsen vender hjem som Jean de France i egen innbilning, bringer han dyre vaner med seg; siste parisermote, fransk restaurantmat og sjokoladedrikk. Jean har brukt 1500 riksdaler i Paris, noe som danner bakgrunn for følgende kommentar fra tjeneren Pierre (Peer):

 

«[...] at hand har den Merite at have udi faae Maaneder fortæret 1500 Rdlr. i den galanteste Stad i Europa, og bør Monsieur [Jean] alleene for den Aarsags skyld æstimeres af alle brave Folk." 

 

 

Brave (skikkelige) mennesker bør altså berømme Jean for at han har brukt mange penger på «galanterier» eller luksus. Komedien ender med at Jean flykter med trusselen om gjeldsfengsel hengende over seg. Men i Hexerie eller Blind Allarm (1731) dukker borgersønnen opp igjen som fornem herre i en portechaisse. Her diskuterer han med skuespillerinnen Apelone:

 

«Jean.

Je me mocqve de vous Madamme Grivoise! I er en Hiemføding, og jeg har ført mig op som en Cavallier udenlands pour faire honeur a la nation.

Apelone.

Pour faire honeurs a la nation?

Jean.

Ovis Madame pour faire honeur a la nation;le  Roi de France Monseignieur & Madame saae mig aldrig, at de jo strax sagde Laisse passer & repasser ce cavellier la; thi han bringer os Penge i Landet. Jeg veed nok, hvad mine Klæder kostede mig, som jeg lod allene giøre mig til Geburts-Dagene allene pour faire honeur a la nation. Ovis par di si fait Madame, jeg passerede til Versailles, Fontaineblau og Marli ikke allene for en honnete Home men endogsaa for en honete Cavallier.

Apelone.

Saa merker jeg da efter denne Beskrivelse, at en Hæst med en guldbroderet Skabrak kand ogsaa kaldes honnete Home, besynderlig, naar le Roi de France, Monseignieur og Madame siger laisses passer og repasser ce cheval.»

 

Apelone skjønner ikke hva Jean mener med faire honeur a la nation, gjøre ære på nasjonen; uttrykket nevnes fire ganger. Jeans forklaring er ikke entydig, men uttrykket er også benyttet i Første Levnedsbrev (overs. fra latin) fra Holbergs opphold i Paris 1725-26 i en tilsvarende sammenheng. Dette forklarer uttrykkets betydning også i komedien. Faire honeur (honneur) a (à) la nation inngår i passasjen der Holberg forteller om de prektig kledde tiggerne i Paris, som er omtalt i innlegg I:

 

"Jeg var jo ikke kommet til Paris for at gøre mig bekendt ved ødselhed i klædedragt eller for at fortære min fædrenearv ved eet eneste maaltid (hvad værtshusholderne i Faubourg St. Germain kalder: faire honneur à la nation, naar de frister gæsterne til ødselhed), men for at have et sted at være, indtil aarstiden tillod mig at rejse hjem igen."

 

Både i komedien og i levnetsbrevet er ødsling på fransk luksus som fine klær og gourmetmat tema, sammen med uttrykket faire hon(n)eur a/à la nation. I levnetsbrevet er sammenhengen uttalt: Dersom man ødsler penger på luksus, gjør man ære på nasjonen. Samme betydning kan gjøres gjeldende for uttrykket i komedien. Jean har kledd seg som en kavaler – motebevisst ung mann fra de bedre kretser – når han har vært utenlands, for å faire honneur à la nation. I overteksten skal utsagnet forstås slik at Jean har pyntet seg for å feire nasjonen / gjøre ære på nasjonen. Underteksten lyder, basert på den videre replikkveksling og uttrykkets betydning i levnetsbrevet: Jeg har betalt mange penger for fine klær og dermed bidratt (indirekte) til nasjonens ære.

Jean gjentar at han har kledd seg fint for å faire honneur à la nation og sier i samme åndedrett at når Le Roi, dvs. Ludvig 14, og hans bror Filip og sistnevntes hustru så ham, sa de alltid at han måtte få tillatelse til å reise inn og ut av landet, fordi han brakte penger inn i landet til dem. Her er betydningen nesten like eksplisitt som i tilfellet med restauratørene i Faubourg Saint-Germain.  Så sier Jean at han utelukkende har anskaffet de dyre klærne på grunn av bursdagene og utelukkende for å gjøre ære på nasjonen. Det kan leses overtekstlig at han har pyntet seg til bursdagene til de kongelige, for å gjøre ære på nasjonen.

                                Når man fører seg opp på fransk.

Man kan gjør ære på et antrekk ved å bruke det til fest; kanskje roser man skredderen, likesom man gjør ære på et måltid ved å spise det med nytelse; kanskje får kokken skryt. Man kan også gjøre ære på den kongelige familie ved å kjøpe nye klær til bursdagene. Når man derimot gjør ære på nasjonen, bidrar man med noe til nasjonens ære, for eksempel som tapper soldat i krigen. Holberg har slått de ulike betydningene sammen. Når man inntar et kostbart måltid hos restauratørene i fornemme Faubourg Saint Germain, gjør man ære på nasjonen, Frankrike. Det er som i tilfelle med klærne til Jean betalingen som er det sentrale. Deler av edelmynten tilfaller nasjonen eller staten, og som Ludvig 14 sa: «L’état c’est moi». Solkongen var selv ikke sen om å bruke pengene på å "gjøre ære på nasjonen"; holde et storslått hoff og føre krig.

 

En utlending (her en danske) betaler for fornemme dyre klær, kanskje i silke, restaurantbesøk etc. Le Roi, dvs. Ludvig 14, og hans bror Filip og sistnevntes hustru er svært fornøyd med dette. Årsaken er altså at en del av edelmynten dansken betaler, ender i den franske statskassen = Ludvig 14s lomme. Av dette drypper noe på lillebroren og dennes hustru. Årsaken til at Holberg har trukket inn Filip, «Monsieur», og hustruen, «Madame», er uklar. Historikeren forteller i Dannemarks og Norges beskrivelse at Christian 5 under pariseroppholdet stadig skal ha mottatt visitter av hertugen av Orléans, Filip 1 (1640-1701). Hertugen fremstår ut fra Holbergs biografi som den klart viktigste franskmannen for 16 år gamle Christian; hans cicerone under oppholdet i Paris. Holbergs kilde er ukjent, og det kan ikke utelukkes at forfatteren enten har bearbeidet en kilde eller selv er opphavsmann til denne detaljen.

Solkongens bror var en notorisk pederast; jakt på unge menn var en yndlingsinteresse, ved siden av hoffliv, teater, pomp og prakt. Filip var utvilsomt hoffets mest flamboyante herre, et ry som ikke avtok med årene. Han var gift to ganger og fikk flere barn, samtidig hadde han flere åpne homofile forhold. (Jfr. https://sivilisasjonen.no/kultur/55738/europeeren-holberg-og-det-dansk-norske-enevelde-ii/)