Når skomakeren dukker opp i en Holberg-tekst og man
lurer på hva han gjør der, kan det hende forfatteren ikke sikter til en som er
skomaker, men til en som heter Skomaker. Nå er det riktignok bare én
i Danmark som heter Skomaker, nemlig Jacob Skoemager i Jeppe på Bjerget Eller
Den forvandlede Bonde. Jacob er ikke skomaker av yrke, men krovert. Motsatt
skomakeren, og bonden Jeppe, står ikke Jacob tidlig opp om morgenen for å
utnytte dagslyset; krovertens arbeidsdag starter utpå formiddagen og slutter
sent på kveld. I innlegget 9.5.2020, «Jeppe Soldat og Jacob Skoemager»,
argumenterer jeg for at Jacob Skoemager sikter til Peder Schumacher (av
tysk Schuhmacher). Schumacher er et vanlig familienavn i Danmark og vitner om
innvandrede tyske skomakere eller tyskere av skomakerslekt.
Peder Schumacher (1635-1699), Frederik 2s kammersekretær
og siden Christian 5s førsteminister, ble adlet med navnet Griffenfeld og fikk
Tønsberg amt som grevskap. Vinhandlersønnen, òg skomakerætlingen, som en
periode styrte som om han var konge, fikk stor politisk og økonomisk betydning
for det danske enevelde, Holbergs samtid. Historikeren var den første som skrev
Schumacher-Griffenfelds biografi (inngår i «Fredericus III», Dannemarks
Riges Historie), noe forfatteren gjør et poeng av. Samtidig skrev Holberg,
som den første og eneste, en biografi om oldermannen i skomakerlauget i
Kalundborg, Jørgen/Georg Retsuhcs, en fiktiv person («Epistel 496»). Lest
bakfra er Retsuhcs Schuster, av tysk Schuster, skomaker. Schuster eller
Skuster er likesom Schumacher et dansk familienavn.
I et smededikt om Schumacher Griffenfeld, en lengre
fingert gravskrift på latin, står følgende:
"Han levede som en GRIFFENFELD,
døde som en ULFELDT.
Græd i skomagere,
for jeres oldermand dør.»
Sammenhengen mellom «Schuster»s og
Schumacher-Griffenfelds historie er omtalt i innleggene 28.5.2020, 10.7.2020 og
9.8.2020. Jeg kommer bare til å nevne kort forhold som alt er omtalt, idet jeg
vil konsentrere meg om tekstlige detaljer som jeg i ettertid har fått større
forståelse av.
Tilsynelatende er poenget med epistelen at en
alminnelig borger, en skomaker, beæres med en biografi som om han var en konge
eller annen øvrighetsperson. Dette er småmorsomt, men evner knapt å holde på interessen
gjennom hele epistelen. I det øyeblikk man derimot oppdager at skomakeren Retsuhcs/Schuster
sikter til Peder Schumacher («Skomaker»), begge oldermenn i skomakerlauget,
løftes komikken opp på et høyere plan.
Både Retsuhcs og Schumacher var preget av et sterkt
karrierejag og lyktes i å toppen. Retsuchs, som jeg heretter vil kalle Schuster,
er avlet i et vertshus. Det er også Schumacher så nær man kan komme det, nemlig
i familiens bolig på hjørnet av Købmagergade og Løvstræde, der faren drev en
vinstue. Schusters mor var serverings- eller kjellerpike, faren trolig en av gjestene.
Det avgjørende valget når det gjelder Schumachers og
Schusters yrkeskarriere, finner sted i deres trettende år. Schusters far er ukjent,
og Schumachers far er død, så i begge tilfeller er det en annen mannlig
autoritet enn den kjødelige far som nevnes i den anledning. Peder «kom til
Academiet udi hans 13de Aar. Og, som hans Fader imidlertid ved Døden afgik, tog
Biskop Brokmand ham i sit Huus for at see ham promovered i hans Studeringer.» Schusters
mor, som først «forsøkte verden som jomfru», tjente siden som amme i tre år, la
seg opp noen penger og ble gift med en bemidlet mann. Og parallelt til biskop Brochmand,
som hadde Peder kjær som sitt eget barn, tok stefaren Jørgen til seg som sitt
eget barn.
Det er en vanlig oppfatning at det er grunnleggende
forskjell mellom universitetsstudier og skomakerlære. «Epistel 293», der
Holberg uttaler seg om hvilken utdannelse en skomaker trenger, motsier denne
oppfatningen. En skomaker, hevder Holberg, bør studere nettopp de vitenskaper som
det undervises i ved universitetet: filosofi, teologi, historie, matematikk,
morallære, juss og medisin, alt akademiske grener der Schumacher hadde til dels
solide kunnskaper (jfr. «Den borgerlige adelsmann eller skomakeren som var
polyhistor», 10.7.2020).
Både Schumacher og Schuster har reist mye og er
spesielt språkmektige, skjønt sistnevnte ikke på nær har dratt så langt av sted
som førstnevnte; mens Schumacher taler fransk og tysk, mestrer Schuster både jydsk
og fynsk.
Både Jesper Brochmand og Jørgens stefar, som forholder
seg henholdsvis til akademia og skomakerfaget, som angivelig kan gå ut på ett, sørger
for å opprette kontakt mellom gutten som de har ansvar for og «herskeren», henholdsvis
landets konge og laugets oldermann. Holberg beskriver detaljert hvordan biskop
Brochmand manøvrerer protegéen inn i en situasjon, der han kan presenteres for
Frederik 3 på en fordelaktig måte. Ved denne anledning klarer biskopen underhånden
å bevege kongen til å betale for en utenlandsreise for Schumacher. Et vektig
argument er at dersom den overmåte begavede gutten ble videre skolert, nemlig påkostet
en utenlandstur, ville «der af ham i Fremtiden blive en Mand, som kunde bruges
til hvad det være skulde.» Kongen går på limpinnen og punger ut. Det er uvisst
om Holberg har en kilde til Schumachers første møte med Frederik 3.
Både i Schumachers og Schusters tilfelle er den
tidlige kontakten med «herskeren» springbrettet til en kometkarrere, samtidig
understrekes begges særlige habilitet, henholdsvis i skomakerfaget og forrettelsen
av kongens og rikets saker. Schusters ord til sønnen, Jacob, på dødsleiet
understreker motivet:
«[…] Beflit dig paa at dit Arbeyde bliver troefast og
forsvarligt, helst for Stadens Høyviise Øvrighed; Thi, naar du har Øvrigheden
til Ven, kand du give de andre en god Dag.»
Dette må man si er rene ord for pengene, og antyder at
epistelforfatteren har en baktanke med å skrive noe så sært, nær sagt
bortkastet, som en skomakerbiografi. Dette er en av de aller siste tekstene til
Holberg, og man aner at det er noe han ønsket å formidle før han døde. I Schusters
likprosesjon gikk 16 sørgepar, og som nummer tre gikk «Hans Jensen Timmermand
og Hans Mickelsen Hvitølls-Brygger.» Det siste navnet er som kjent Holbergs
pseudonym til de poetiske eller komiske skriftene; også denne Hans Mikkelsen er
hvittølsbrygger. I «Epistel 496» er parallellene mellom Schumacher Griffenfeld
og den fiktive skomakeren Schuster tydelige. Det kan være en oppfordring til å studere
resten av Holbergs poetiske forfatterskap med tanke på historiske paralleller;
tidligere i livet har forfatteren trolig vært mer påpasselig med å skjule de
historiske hentydningene. Da kan mye som er blitt oppfattet som lutter skjemt, i
tråd med Holbergs egen beskrivelse, fremtre som satire, over øvrigheten i
Danmark.
Som professor ved Københavns universitet og biskop
over Sjælland tilhørte Jesper Rasmussen Brochmand (1585–1642) den øverste geistlige
elite. Han ble utnevnt av Christian 4 som lærer for sønnen Christian, den
utvalgte prins. I tiden fra reformasjonskongen Christian 3s til Frederik 3s
kroning var det en tydelig utvikling i teokratisk retning i Danmark; kongene
var guder på jorden. Kirken søkte å grunngi påstanden om kongenes
guddommelighet med henvisning til Bibelen, der tolkningen av skriftgrunnlaget
er ytterst tvilsom.
I full forståelse med kirken anført av Sjællands
biskop, først Peder Vinstrup, siden Jesper Brochmand og Hans Wandal,
identifiserte danskekongen seg med de bibelske kongene David og Salomo. Den
geistlige øvrighet tilla Gud en særlig bevågenhet overfor den dansk-norske
konge, parallelt til den han utviste overfor David, som han hadde utvalgt til
konge over Israel, sitt eget folk; Davids hus og Huset Oldenborg ble likestilt.
Det er Jesper Brochmand som utformet den lutherske
ortodoksi i Danmark. Her er det igjen et viktig berøringspunkt mellom de to
biograferte: Schusters mor, Mette Claus-datter, var ortodoks, og hun var sterk
i troen. Om stefaren delte konas ortodokse nidkjærhet, fremgår ikke. Dersom
Holberg hadde valgt å skrive det, ville likheten mellom Jørgen Schuster, som
ble sendt i skomakerlære i sitt trettende år, og Peder Schumacher, som ble
sendt til universitetet ved samme alder, angivelig av den lutherske ortodoksis frontfigur,
Brockmand, høyst sannsynlig blitt oppdaget. Det dreier seg om en gjennomgående
parallellitet i de to biografiene, som aldri matcher helt. Særlig er avslutningen
på Schumachers og Schusters liv forskjellig. Etter dommen for bestikkelighet og
forræderi i 1676 ble Schumacher først dømt til døden, men denne ble omgjort til
livsvarig fengsel. Karrieren til skomakerlaugets oldermann ble derimot kronet
med en gedigen begravelse. Her ser jeg bort fra den fingerte gravskriften som oppfordrer
skomakerne til å gråte fordi deres oldermann er død.
Ortodoksien i hjemmet setter sitt tydelige preg på
Jørgen, slik det fremgår av historien om hans voksne liv, spesielt skomakerens
avskjed med denne verden. Det første vitnesbyrdet om Mette Claus-datters ortodoksi
er en sterk tro på varsler.
.jpg)
Forts.
