Skomakeroldermannens død - Peder Schumacher Griffenfeld og Jørgen Schuster (Skomaker), I

 

               

 

Når skomakeren dukker opp i en Holberg-tekst og man lurer på hva han gjør der, kan det hende forfatteren ikke sikter til en som er skomaker, men til en som heter Skomaker. Nå er det riktignok bare én i Danmark som heter Skomaker, nemlig Jacob Skoemager i Jeppe på Bjerget Eller Den forvandlede Bonde. Jacob er ikke skomaker av yrke, men krovert. Motsatt skomakeren, og bonden Jeppe, står ikke Jacob tidlig opp om morgenen for å utnytte dagslyset; krovertens arbeidsdag starter utpå formiddagen og slutter sent på kveld. I innlegget 9.5.2020, «Jeppe Soldat og Jacob Skoemager», argumenterer jeg for at Jacob Skoemager sikter til Peder Schumacher (av tysk Schuhmacher). Schumacher er et vanlig familienavn i Danmark og vitner om innvandrede tyske skomakere eller tyskere av skomakerslekt.

Peder Schumacher (1635-1699), Frederik 2s kammersekretær og siden Christian 5s førsteminister, ble adlet med navnet Griffenfeld og fikk Tønsberg amt som grevskap. Vinhandlersønnen, òg skomakerætlingen, som en periode styrte som om han var konge, fikk stor politisk og økonomisk betydning for det danske enevelde, Holbergs samtid. Historikeren var den første som skrev Schumacher-Griffenfelds biografi (inngår i «Fredericus III», Dannemarks Riges Historie), noe forfatteren gjør et poeng av. Samtidig skrev Holberg, som den første og eneste, en biografi om oldermannen i skomakerlauget i Kalundborg, Jørgen/Georg Retsuhcs, en fiktiv person («Epistel 496»). Lest bakfra er Retsuhcs Schuster, av tysk Schuster, skomaker. Schuster eller Skuster er likesom Schumacher et dansk familienavn.

I et smededikt om Schumacher Griffenfeld, en lengre fingert gravskrift på latin, står følgende:

 

"Han levede som en GRIFFENFELD,

døde som en ULFELDT.

Græd i skomagere,

for jeres oldermand dør.»

 

Sammenhengen mellom «Schuster»s og Schumacher-Griffenfelds historie er omtalt i innleggene 28.5.2020, 10.7.2020 og 9.8.2020. Jeg kommer bare til å nevne kort forhold som alt er omtalt, idet jeg vil konsentrere meg om tekstlige detaljer som jeg i ettertid har fått større forståelse av.

 

Tilsynelatende er poenget med epistelen at en alminnelig borger, en skomaker, beæres med en biografi som om han var en konge eller annen øvrighetsperson. Dette er småmorsomt, men evner knapt å holde på interessen gjennom hele epistelen. I det øyeblikk man derimot oppdager at skomakeren Retsuhcs/Schuster sikter til Peder Schumacher («Skomaker»), begge oldermenn i skomakerlauget, løftes komikken opp på et høyere plan.

Både Retsuhcs og Schumacher var preget av et sterkt karrierejag og lyktes i å toppen. Retsuchs, som jeg heretter vil kalle Schuster, er avlet i et vertshus. Det er også Schumacher så nær man kan komme det, nemlig i familiens bolig på hjørnet av Købmagergade og Løvstræde, der faren drev en vinstue. Schusters mor var serverings- eller kjellerpike, faren trolig en av gjestene.  

Det avgjørende valget når det gjelder Schumachers og Schusters yrkeskarriere, finner sted i deres trettende år. Schusters far er ukjent, og Schumachers far er død, så i begge tilfeller er det en annen mannlig autoritet enn den kjødelige far som nevnes i den anledning. Peder «kom til Academiet udi hans 13de Aar. Og, som hans Fader imidlertid ved Døden afgik, tog Biskop Brokmand ham i sit Huus for at see ham promovered i hans Studeringer.» Schusters mor, som først «forsøkte verden som jomfru», tjente siden som amme i tre år, la seg opp noen penger og ble gift med en bemidlet mann. Og parallelt til biskop Brochmand, som hadde Peder kjær som sitt eget barn, tok stefaren Jørgen til seg som sitt eget barn.

Det er en vanlig oppfatning at det er grunnleggende forskjell mellom universitetsstudier og skomakerlære. «Epistel 293», der Holberg uttaler seg om hvilken utdannelse en skomaker trenger, motsier denne oppfatningen. En skomaker, hevder Holberg, bør studere nettopp de vitenskaper som det undervises i ved universitetet: filosofi, teologi, historie, matematikk, morallære, juss og medisin, alt akademiske grener der Schumacher hadde til dels solide kunnskaper (jfr. «Den borgerlige adelsmann eller skomakeren som var polyhistor», 10.7.2020).

Både Schumacher og Schuster har reist mye og er spesielt språkmektige, skjønt sistnevnte ikke på nær har dratt så langt av sted som førstnevnte; mens Schumacher taler fransk og tysk, mestrer Schuster både jydsk og fynsk.

 

Både Jesper Brochmand og Jørgens stefar, som forholder seg henholdsvis til akademia og skomakerfaget, som angivelig kan gå ut på ett, sørger for å opprette kontakt mellom gutten som de har ansvar for og «herskeren», henholdsvis landets konge og laugets oldermann. Holberg beskriver detaljert hvordan biskop Brochmand manøvrerer protegéen inn i en situasjon, der han kan presenteres for Frederik 3 på en fordelaktig måte. Ved denne anledning klarer biskopen underhånden å bevege kongen til å betale for en utenlandsreise for Schumacher. Et vektig argument er at dersom den overmåte begavede gutten ble videre skolert, nemlig påkostet en utenlandstur, ville «der af ham i Fremtiden blive en Mand, som kunde bruges til hvad det være skulde.» Kongen går på limpinnen og punger ut. Det er uvisst om Holberg har en kilde til Schumachers første møte med Frederik 3.

 

Både i Schumachers og Schusters tilfelle er den tidlige kontakten med «herskeren» springbrettet til en kometkarrere, samtidig understrekes begges særlige habilitet, henholdsvis i skomakerfaget og forrettelsen av kongens og rikets saker. Schusters ord til sønnen, Jacob, på dødsleiet understreker motivet:

 

«[…] Beflit dig paa at dit Arbeyde bliver troefast og forsvarligt, helst for Stadens Høyviise Øvrighed; Thi, naar du har Øvrigheden til Ven, kand du give de andre en god Dag.»

 

Dette må man si er rene ord for pengene, og antyder at epistelforfatteren har en baktanke med å skrive noe så sært, nær sagt bortkastet, som en skomakerbiografi. Dette er en av de aller siste tekstene til Holberg, og man aner at det er noe han ønsket å formidle før han døde. I Schusters likprosesjon gikk 16 sørgepar, og som nummer tre gikk «Hans Jensen Timmermand og Hans Mickelsen Hvitølls-Brygger.» Det siste navnet er som kjent Holbergs pseudonym til de poetiske eller komiske skriftene; også denne Hans Mikkelsen er hvittølsbrygger. I «Epistel 496» er parallellene mellom Schumacher Griffenfeld og den fiktive skomakeren Schuster tydelige. Det kan være en oppfordring til å studere resten av Holbergs poetiske forfatterskap med tanke på historiske paralleller; tidligere i livet har forfatteren trolig vært mer påpasselig med å skjule de historiske hentydningene. Da kan mye som er blitt oppfattet som lutter skjemt, i tråd med Holbergs egen beskrivelse, fremtre som satire, over øvrigheten i Danmark.

 

Som professor ved Københavns universitet og biskop over Sjælland tilhørte Jesper Rasmussen Brochmand (1585–1642) den øverste geistlige elite. Han ble utnevnt av Christian 4 som lærer for sønnen Christian, den utvalgte prins. I tiden fra reformasjonskongen Christian 3s til Frederik 3s kroning var det en tydelig utvikling i teokratisk retning i Danmark; kongene var guder på jorden. Kirken søkte å grunngi påstanden om kongenes guddommelighet med henvisning til Bibelen, der tolkningen av skriftgrunnlaget er ytterst tvilsom.

 

I full forståelse med kirken anført av Sjællands biskop, først Peder Vinstrup, siden Jesper Brochmand og Hans Wandal, identifiserte danskekongen seg med de bibelske kongene David og Salomo. Den geistlige øvrighet tilla Gud en særlig bevågenhet overfor den dansk-norske konge, parallelt til den han utviste overfor David, som han hadde utvalgt til konge over Israel, sitt eget folk; Davids hus og Huset Oldenborg ble likestilt.

Det er Jesper Brochmand som utformet den lutherske ortodoksi i Danmark. Her er det igjen et viktig berøringspunkt mellom de to biograferte: Schusters mor, Mette Claus-datter, var ortodoks, og hun var sterk i troen. Om stefaren delte konas ortodokse nidkjærhet, fremgår ikke. Dersom Holberg hadde valgt å skrive det, ville likheten mellom Jørgen Schuster, som ble sendt i skomakerlære i sitt trettende år, og Peder Schumacher, som ble sendt til universitetet ved samme alder, angivelig av den lutherske ortodoksis frontfigur, Brockmand, høyst sannsynlig blitt oppdaget. Det dreier seg om en gjennomgående parallellitet i de to biografiene, som aldri matcher helt. Særlig er avslutningen på Schumachers og Schusters liv forskjellig. Etter dommen for bestikkelighet og forræderi i 1676 ble Schumacher først dømt til døden, men denne ble omgjort til livsvarig fengsel. Karrieren til skomakerlaugets oldermann ble derimot kronet med en gedigen begravelse. Her ser jeg bort fra den fingerte gravskriften som oppfordrer skomakerne til å gråte fordi deres oldermann er død.

 

Ortodoksien i hjemmet setter sitt tydelige preg på Jørgen, slik det fremgår av historien om hans voksne liv, spesielt skomakerens avskjed med denne verden. Det første vitnesbyrdet om Mette Claus-datters ortodoksi er en sterk tro på varsler.

 

                 Peder Schumachers familiekrypt.

                                   

                                      Forts.