Dåp i djevelens tegn
Mette Claus-datter er i begynnelsen av yrkeskarrieren
kjellerpike; barpike, er det nærmeste man kommer uttrykket i dag. Mellom
linjene kan man lese at hun ligger med mange; at hun tar seg betalt, hører til
faget. Det hektiske kjellerpikelivet resulterer i et svangerskap med ukjent far,
kanskje en av de mange sjøfolkene som kobler av i vertshuset. Siden pådrar hun
seg en kjønnssykdom som fører til sterilitet; også dette kan leses mellom
linjene. Vertshusholderen heter Theodorus Mortensen. Skildringen av Mettes liv
som kjellerpike kan tale for at Theodorus sikter til den greske filosofen Theodorus
Ateisten (ca. 340-250 f.Kr.). Han tilhørte kyreneikerne, som mente målet med
livet var å søke vellyst og unngå smerte. Holberg bruker navnet flere ganger på
fiktive personer. Dette kunne med fordel vært undersøkt nærmere; jeg nøyer meg
med en referanse i «Epistel 188»:
«Indholdet var at den [feberen] havde taget et slet
herberg hos mig, og at den havde begået en dårlighed at gå min nabo Theodorum
forbi, i hvis tykke og vellystige mave
den ville have fundet langt mere føde, ja proviant for et helt år.»
Mette byr på sex og annen vellyst som mat og drikke i Theodorus’
vertshus. Mortensen peker helst mot Martin Luther. Reformatoren mente at kjønnsdriften,
som er felles for alle mennesker, definerer mennesket som et syndig vesen. Inngåelse
av ekteskap fører ikke til noen avsvekkelse av synden; det er dåpen som gir
mennesket håp om frelse fra syndens konsekvenser. Mette forlater Korsør og
syndens bule der barnet er avlet; fødselen finner sted i Slagelse. Kort etter
reiser hun til Kalundborg, der hun får stilling som amme. En stund etter kommer
moren «udi en slags Velstand, og blev giftet med en bemidled Mand.» Her kan det
være en sammenheng, nemlig at den bemidlede mannen først har betalt for sex og
siden giftet seg med Mette, som «formedelst visse Aarsager var og stedse blev
u-frugtsommelig til hendes Døds Dag.» Det kan være en hentydning til motivet selge/kjøpe
sex. Det første leddet i Claus-datter er en forkortelse av Nikolaus, som først
og fremst er kjent som navnet til en biskop av Myra eller Bari på 300-tallet,
sankt Nikolaus, som feires 6. desember. Navnet finnes i en rekke versjoner, for
eksempel Santa Claus. Tradisjonen med å gi barn gaver julaften sies å gå
tilbake til vitaen om Nikolaus den hellige, som skjenket rundhåndet av sin nedarvede
rikdom til de fattige. Den mest kjente legenden handler om tre fattige søstre
som stod i fare for å bli solgt til prostitusjon, fordi faren ikke hadde råd
til medgift. I all hemmelighet kastet Nikolaus en sekk med gull til hver søster,
da hun kom i gifteferdig alder. Slik reddet han søstrene fra prostitusjon.
Mette kjellerpike står i halsen til synd, men stiger
raskt i aktelse. Den uekte sønn har både gudmor, den fornemme borgerkone Maren
Hans-datter, og faddere, bryggerne Niels Olsen og Jesper Jespersen; formodentlig
respektable borgere. Det som ellers vektlegges i beskrivelsen av dåpen, er overnaturlige
hendelser. På selve dåpsdagen engster Mette seg for onde varsler; engstelsen
gjelder også noe som skjedde på kvelden, altså etter dåpen. Det betyr at
Mette Claus-datter ikke har fått undervisning om dåpens rette betydning, slik
den er utlagt av Martin Luther i Lille katekisme:
«Dåpen virker syndenes forlatelse, frelser fra døden
og djevelen, og gir evig salighet til alle som tror. Dette er Guds ord og
løfte.»
Djevelen, som man mente stod bak de onde hendelser som
det varsles om, har ingen makt over dem som er døpt. Frem til dåpen er barnet sårbart,
under dåpen viker djevelens makt for Guds frelse, for dem som tror. Undervisning
i Lille katekisme spilte en viktig rolle i opplæringen av barna både på
1600- og 1700-tallet, men Mette synes fullstendig uvitende om dåpens betydning.
Det er nærliggende å tolke skildringen av Jørgens dåp i djevelens tegn som satire,
formodentlig over troens stilling i Danmark under den lutherske ortodoksi.
Fornavnet til Jørgens gudmor, Maren, av det latinske
guttenavnet Marinus (til mare, hav) via jentenavnet Marina, brukes hos Holberg
gjerne om kvinner fra det lavere samfunnslag, som tjenestepiker, men også om kvinner
som er gift med håndverkere. Mannsnavnet i etternavnet, Hans, kommer av
Johannes, og sikter trolig til døperen Johannes. Det er verdt å merke seg at i
navnet til den andre fadderen, Jesper Jespersen, gjentas fornavnet. Jesper
Jespersen nevnes også i omtale av et truende varsel som finner sted etter dåpen.
Doblingen gir en ekstra vekt til Jesper. På bakgrunn av de klare
paralleller mellom skomakernes oldermenn Jørgen/Georg Schuster (= skomaker) og
Peder Schumacher Griffenfeld (jfr. forrige innlegg), er det nærliggende å
trekke en linje til Jesper Brochmand, den unge Schumachers mentor. Kun én annen
gang finnes et dobbeltnavn i epistelen, det gjelder Jørgens svoger, Morten
Mortensen, som nevnes under Schusters gravferd. Navnet kan oppfattes som en
referanse til Martin Luther.
Jesper Jespersen er fadder til kjellerpikens sønn, det
vil si at den åndelige eller religiøse oppdragelse hviler på ham (les Jesper
Brochmand). Det gjelder i særlig grad ettersom Jørgens far ikke har noen rolle
i oppdragelsen. Tidligere ble fadderens religiøse ansvar mer vektlagt enn i dag;
den kjødelige far hadde ansvar for barnets legemlige eller kjødelige oppdragelse.
Dette kan forklare at dåpen ikke fører til at Mette føler seg trygg for at
djevelen kan true sønnen; Jesper Brochmand var en svoren demonolog. Her skal vi
vende tilbake til den første fadderen, Niels Olsen. Dersom Jesper Jespersen
viser til Jesper Brochmand, kan Niels Olsen vise til en annen
kjent demonolog, biskop Niels Hemmingsen (1513–1600), forfatter av Admonitio
de svperstitionibvs magicis vitandis («Formaning om å unngå trolldom»). I
boken lister Hemmingsen opp en lang rekke former for trolldom. Han beskriver hva
trollfolk er i stand til ved hjelp av svartekunst, og gir retningslinjer for
hvordan både den geistlige og den verdslige øvrighet bør forholde seg til disse
fryktelige forbrytere (Torben Brink, Niels Hemmingsens forståelse af
trolddom - en nyvurdering).
Haakon Hegsvold Sørlie omtaler Niels Hemmingsen og Jesper
Brochmand i «Geistlighetens rolle i trolldomsprosessene. En revurdering med fokus
på Finnmark» (min kursivering; notehenvisninger er ikke medtatt):
«I Danmark-Norge var biskopene Peder Palladius og
Jørgen Erikssøn samt teologiprofessorene Niels Hemmingsen og Jesper
Brochmand viktige i spredningen av den demonologiske læren om djevelen og
hans demoner. Deres fordømmelse av trolldom ble videreført da den lutherske
ortodoksien etablerte dogmatisk kontroll i Danmark-Norge med oppnevnelsen av
Hans Poulsen Resen til biskop på Sjælland i 1615. Resen fortsatte den moralske
ensrettingskampanjen basert på dekalogen og oppnådde stor teologisk innflytelse
på det dansk-norske lovverket. I 1617 oppnådde teologenes diabolske tolkning
intellektuelt hegemoni blant rikets ledere da Christian IV og hans riksråd utga
forordningen «om troldfolck oc deris medvidere». I forordningen kommer den
diabolske tolkningen av trolldom fram i formuleringen om at rette trollfolk var
de ‘som met Dieffuelen sig bebundet haffuer, eller met hannem omgaais’. I
tillegg presiserte forordningen at alle statens embetsmenn, inkludert
geistligheten, skulle forfølge trollfolk om de ikke selv ville stå ansvarlig
som deres medsammensvorne. Den demonologiske tolkningen av trolldom ble dermed
sterkt påvirket av teologer, og fikk fotfeste på universitetet i København. Den
ble deretter normativt påtvunget embetsmennene via formuleringen i
1617-forordningen.»
Det demonologiske verdensbilde ble altså bestyrket
under den lutherske ortodoksi, som ble utformet av Jesper Brochmand. Brochmand
mente hekser var djevelens tjenere og at de kunne påkalle lyn og storm, fare
gjennom luften til fjerntliggende steder for å holde heksesabbat etc. For
hekser eller heksemestere fantes bare én løsning, døden, og som kjent ble
gjerne bålet valgt.
Holberg skriver lite om Brochmand i sitt forfatterskap,
noe som kan synes merkelig ut fra den store betydning teologen hadde. Riktignok
harselerer forfatteren flere steder over dem som tror på hekser, men Jesper
Brochmand er aldri nevnt i den anledning. Det er verdt å merke seg at forfatteren
kritiserer heksebrenningene på Vardøhus, der de første fant sted i 1620. Det er
liten tvil om at Brochmand må dele det teologiske ansvaret for disse
grusomhetene sammen med andre danske demonologer òg kongen, i første rekke
Christian 4. Videre finnes en rekke eksempler på fordekt kritikk av kirken, for
eksempel i Peder Paars. Sistnevnte gjelder riktignok på Anholt, men det
er lett å gjenkjenne de religiøse forholdene i Danmark under den lutherske
ortodoksi, som med små endringer rådet grunnen også på Holbergs tid. Det legges
stor vekt på ytre forhold, som korrekt opptreden under gudstjenesten, salmenes kraft
etc. Presten forteller menigheten hva som er den rette dogmatiske tro; et budskap
som er vanskelig å forstå for alminnelige mennesker. Når landet rammes av krig
eller andre ulykker, får folket høre at de har syndet; bannet, skulket eller
sovet under gudstjenesten, fått barn utenfor ekteskap. Kongen derimot, som gjerne er den som har startet krigen og er skyld i ulykkene, innvilges guddommelighet av teologene. Både i Danmark og på Anholt
står kirken på godfot med den verdslige øvrighet, henholdsvis konge og fogd. På
Anholt får presten en andel av inntektene fra ran av fremmede sjøfarende som
havarerer ved øya. Mesteparten tar fogden. Dette sikter til danskekongen som avkrevet
skyhøy varetoll av fremmede skip i Øresund og puttet pengene i egen lomme (jfr.
bl.a. «Den gang danskekongen hadde hånden i fremmede lommer», 1.12.2019). Alle
på Anholt ligger under for en sterk overtro.
Det eneste interessante som fortelles om Brochmand i
Schumacher Griffenfelds historie, er biskopens nære kontakt med Frederik 3 og
hans taktiske spill for å presentere unge Schumacher for kongen, slik at denne
vil bekoste en utenlandsreise. Lokkemidlet er at kongen i så fall vil kunne
bruke Schumacher til hva det skal være.
Brochmands troslære inngår utvilsomt i bakgrunnen for
Mette Claus-datters ortodoksi, som omtales rett etter beskrivelsen av de onde
varsler dåpsdagen:
«Alt dette bragte Moderen udi Bekymring om Barnets
forestaaende Uheld: Thi hun var sterk og vel grundet udi sin Troe, hvilket
hendes Fiender selv maatte tilstaae, og derfor ikke saa nøye burde have sværtet
hende for en og anden Feil, eftertænkende at en sterk Orthodoxie bøder
tilstrækkeligen paa alting.»
Ortodoksiens vektlegging av botferdighet illustreres
da skomakernes oldermann, Jørgen Schuster, ligger på dødsleiet. Dette kommer
jeg tilbake til. To varsler bekymrer den ortodokse kjellerpiken dåpsdagen.
«Samme Dag, som
Barnet blev døbt, var en sterk Taage, som siden forvandledes til en saadan
Storm, at Veyerhanen paa Jesper Jespersens Huus krummede sig. Ved Aftenen fik
man derforuden en bedrøvelig Tidende fra Kiøbenhavn, at Raadmandens tvende
Sønner vare blevne rejicerede til Attestatz.»
Kirketårn- og spir
med værhaner og annen staffasje var spesielt utsatt for heksenes
ødeleggelseslyst, men her er det altså værhanen på Jesper Jespersens (les
Jesper Brochmands) hus som får unngjelde. Brochmand leser Skriften helt
bokstavelig; fordi Djevelen tok med seg Jesus opp på en høy tinde, kan hekser
fly til Bloksberg. Vi snakker her om en professor i teologi ved Københavns
universitet og Sjællands biskop som var det høyeste geistlige embede i Danmark.
At teologi er tema for varselssekvensen, fremgår av det andre varselet. De to
sønnene til rådmannen, trolig medlem av magistratet i en av byene som nevnes, har
strøket til teologisk embedseksamen. Hvorvidt det er rådmannssønnene som har
sluntret med eksamensforberedelsene eller om deres teologiske oppfatninger har
støtt an mot det teologiske regime ved Københavns universitet, skal være usagt.
Når værhanen står
på huset til en privatperson, åpner det for at personen er en værhane i ordets
overførte betydning. Utover en mulig referanse til Jesper Brochmand vet vi lite
om Jesper Jespersen. Men dersom bryggeren har tatt ansvaret som fadder alvorlig,
bør hans religiøse eller åndelige oppdragelse kunne spores i det som fortelles
om skomaker Schuster.
En værhane retter
seg etter holdninger som er «i vinden» og er selv tilsynelatende holdningsløs. At
en person målbærer andres meninger, kan være uttrykk for en bevisst strategi: i
en del tilfeller lønner det seg å prate andre etter munnen. Det gjelder
spesielt overfor øvrigheten, for eksempel konger. Nettopp dette prinsippet har
vært styrende i skomaker Schusters og Schumacher Griffenfelds tilfelle.
I forrige innlegg trekker
jeg linjen mellom Jesper Brochmand som presenterte unge Schumacher for Frederik
3 med anbefalingen om at han kunne brukes til hva det skulle være, og Schusters
stefar som skaffer gutten lærlingplass hos skomakerlaugets oldermann. Videre
omtaler jeg den døende Schusters ord til sønnen om helst å arbeide for «Stadens
Høyviise Øvrighed». Dersom man har øvrigheten til venn, kan du gi en god dag i
de andre.
Schumacher vil etter
fullførte utenlandsstudier rette seg etter det kongen mener; kort sagt oppføre
seg som en værhane. Holbergs kilde til opptrinnet er ukjent, og det er mulig
han har lagt det til for egen regning. I så fall kan det oppfattes som
forfatterens satiriske kommentar til den viktigste oppgaven Schumacher skulle
komme til å utføre for Frederik 3, nedskrivningen av Kongeloven, eneveldets
konstitusjon. Den har formodentlig foregått slik at kongen har fortalt
kammersekretæren hva denne skulle skrive ned.
C.W. Eckersberg, 1828.
Siden har Schumacher føyd til stoff
basert på eldre utkast og valgt formuleringer. I dette arbeidet har han trukket
på kunnskap fra sine studier hjemme og ute. Kongeloven er et bevis på at
Schumacher lot seg bruke til hva det skulle være, som Frederik 3 ønsket. Loven
er unik i sitt slag i Europa. Her står blant annet følgende:
«Danmarks og
Norges enevolds arve-konge skal være herefter og af alle undersaatterne holdes
og agtes for det ypperste og højeste hoved her paa jorden over alle menneskelige
love, og der intet andet hoved og ingen anden dommere kiender over sig enten i
geistlige eller verdslige sager uden GUd allene.»
Kongen har alene
den høyeste makt og myndighet. Han kan bestemme når en krig skal begynne og
ende; utstede lover, unndra hvem han vil fra de samme lover, trekke dem tilbake;
utnevne embedsmenn, avskjedige dem; fastsette skatte- og tollsatser og bestemme
over kirken. Det eneste ikke kongen kan gjøre, er å oppheve Kongeloven som gav
ham disse friheter; frasi seg Den augsburgske trosbekjennelse eller dele Danmarksriket.
For en opplysningsmann som Holberg må Kongeloven ha fremstått som det rene tøv.
Den som ifølge
Holberg åpnet døren for Schumacher inn til kongen, var altså Jesper Brochmand. Biskopen
har formodentlig, skal man dømme ut fra historikerens biografi om Schumacher
Griffenfeld, innprentet myndlingen om å rette seg etter kongens ønsker. Nettopp
dette, lydhørhet overfor Frederik 3, tilskrives Schumacher Griffenfeld av senere
historikere og biografer, som mener det er en viktig årsak til hans raske
avansement. Denne taktikken kan som nevnt sammenstilles med værhanen på Jesper
Jespersens hus, som krummer seg under Jørgen Schusters dåp; værhane er en god
beskrivelse av Schumacher i perioden da han tømret grunnen for sin uovertrufne maktstilling
i Danmark-Norge. Sebastian Olden-Jørgensen kaller Schumacher for Frederik 3s «akademisk(e)
selskabspapegøje»; han plapret i vei om saker som kunne interessere kongen.1)
Holberg ofrer mye oppmerksomhet
på en historie som viser Schumachers vilje til å rette seg etter kongens mening.
Historien er ikke kjent fra andre kilder og kan gi inntrykk av å være oppdiktet,
noe som gjelder flere deler av biografien (jfr. forrige innlegg). Da Schumacher
vendte hjem til Danmark etter utenlandsreisen, var eneveldet blitt innført og «hele
Regierings Byrde» lagt på kongen. Schumacher visste ikke hvordan han skulle få
kongen, som var så okkupert med rikets affærer, i tale eller bli kjent med
hoffet. Biskop Brochmand var død, og Schumacher vendte seg da til vicekansler
Holger Vind, der han fikk ansettelse som sekretær. Olden-Jørgensen argumenterer
mot dette og peker på kansler Peder Reedtz som Schumachers sannsynlige nye
patron.
En gang Holger Vind
skulle til hoffet for å forklare et prosjekt for Frederik 3, var han
«upasselig» og forhindret fra å møte opp. Vicekansleren valgte å sende sin
sekretær i stedet, noe denne så som en gyllen anledning til endelig å få vist
seg frem for kongen.
Vi vet altså ikke
om Schumacher jobbet hos Vind; heller ikke hva som plaget vicekansleren.
Det vi imidlertid vet, er at plaget av en vind i Peder Paars har
underteksten plaget av en fis. I Første bog fortelles det om gudinnen Avind, som
oppsøker vindguden Æolus. Det stygge hespetreet krever at han skal slippe
vindene løs, slik at Peder Paarses jakt ikke når frem til Dorothea i Aarhus.
Æolus unnskylder seg slik:
«[…] Om I ville
I Morgen komme
hid, nu har jeg at bestille,
Jeg aldrig haver
Roo, nu en nu anden Vind
Mig plager – […]»
Fis og andre
fekale motiver spiller en viktig rolle i Holbergs komiske helteepos og en rekke
andre tekster. Temaet er behandlet i flere blogginnlegg, bl.a. i «Dagens facebookinnlegg
– Den grove Holberg», 31.7.2020. Den generelle hensikt er å ta det høye ned. I
Anden bog fortelles om Peder Paars og hans skriver Peder Ruus, som sover på
Store sal i fogdegården etter å ha blitt tatt til fange; hele passasjen er
fekal (noter er ikke medtatt):
«Hand drømte, at
hand var til Felts, en Krigshær saae,
Hand lavede sig
til paa Fienden løs at gaae.
Slig Phantasie var
ham i Søfne forekommen,
Hand vilde falde
an, saa snart hand hørte Trommen,
Men see, hvad
skeede da, hans Skriver Peder Ruus,
Som med sin
Principal var bragt i samme Huus,
Loed een
forskrækkelig gaae ud, med Tugt at sige
Saa man paa Øen
fast ey hafde hørt dens liige.
Som Grædske Pose,
der var giort af Oxehud,
Og Ithacæ Regent
fik udaf Stormens Gud,
Som os beskrevet
har Homerus i hans Viise
Med stor
Sandfærdighed, saa vi ham derfor priise,
I hvilken skiulet
laae en stærk Poetisk Vind;
Skibsfolket
derimod sig andet bildte ind.»
Prinsipalen
drømmer på dette tidspunkt om krigsmarkens utfordringer og mistar utladningen
for trommen (varsel- eller militærtrommen), spretter
opp og løper storm
mot inventar og vinduer. Heltens høylytte krigsinnsats går ikke ubemerket hen
på Anholt, ettersom øyas kloke kone, gamle Gunnild, tilfeldigvis kommer forbi i
samme stund. Gunnild har som de fleste kloke koner
en livlig fantasi og maler sporenstreks både tyrken og paven på veggen for øyas
øvrighet, fogd Woldemar. Denne blir så redd at han besvimer. Etter at ryktet
har spredd seg, strømmer forsterkninger til fogdegården, og man rådslår om hva
som skal gjøres.
Schumacher
utnytter Vinds upasselighet til å «insinuere seg» (skaffe seg innpass og
yndest) hos Frederik 3. Etter dette
«avancerede han
med en utroelig Hastighed fra et Æres-Trin til et andet; Han blev først
Secretaire udi det Danske Cancellie, siden Kongelig Archivarius og
Bibliothecarius, item indsatt udi Skat-Cammer Collegio.»
Årsaken til at jeg
leser en fekal undertekst i Vinds upasselighet, er at upasselighet, som
forhindrer møte med kongen, omtales to ganger senere i biografien. Da er den
knyttet til medisinering, som vanligvis brukes om behandling mot forstoppelse. I
dette tilfellet gjelder det Schumacher selv som unnskylder seg overfor
Christian 5 med at han er upasselig og medisinerer. På denne tiden har
Schumacher avansert til rikskansler og blitt adlet til greve med navnet
Griffenfeld. En så høy status tilsier at klystér er et sannsynlig remedium,
fortrinnsvis sprøytet inn av en lege.
Overklassens
hyppige bruk av medisinering er motiv i Den politiske Kandstøber. Doktoren
heter Hermelin, noe som antyder at han lønnes rikelig av pasienter fra det
øverste samfunnnslag. På Anholt, som er et Danmark i miniatyr (jfr. innlegget
1.12.2019, «Den gang danskekongen hadde hånden i fremmede lommer»),
representerer fogd Woldemar, et ærefullt kongsnavn fra Valdemartiden,
øvrigheten. Den som tilkalles for doktorering i fogdegården, er barberer Blok. Tidligere
var forskjellen på bart- og feltskjærens oppgaver flytende; kunne man stusse en
bart, maktet man vel å skjære av et ben også. Da tiden nærmet seg for prosessen
mot Paars, mistet fogdens datter Nille, som var forelsket i helten, appetitten
av pur engstelse. Foreldrene blir fra seg av fortvilelse, og Woldemar ber noen
gi beskjed til Blok om at han må komme «med alle sine Krucker». Men etter at
barbereren ble utpekt til general i striden mot Paars og skipsfølge, nøler han
med å følge ordre:
«Slig Ordre
klingede ey vel i Blokes Øre,
Han sagde ved sig
selv; det kand jeg aldrig giøre,
Det ey tillader
mig min høye Caracteer,
At kiige nogens R
– – –, at sætte Folk Clisteer.»
Blok klager til
sin kone Sophia over fogdens forventning om at han skal doktorere. Sophia
svarer:
«hierte Mand! I
maa ey saadant agte,
En Doctor, og
Soldat, som begge dræbe, slagte,
De ere et slags
Folk, jeg ingen Forskiel seer,
En dræber Folk med
Sverd, en anden med Clysteer.»
Da Schumacher
ankommer slottet, leverer han ikke det forseglede skrivet til en pasje slik han
hadde fått beskjed om, men lar seg anmelde for å tale med kongen for sin herre.
Frederik 3 gir ham inntrede. Schumacher stiller seg i utenfor gemakksdøren mens
kongen leser skrivet. Etterpå kaster han det fra seg på bordet; Frederik er
åpenbart ikke fornøyd. Schumacher stiger frem, minner kongen på deres første
møte og hans bidrag til utenlandsreisen, og ber om å få forfatte et nytt konsept.
Han hevdet det var mulig at han «kunde blive saa lykkelig at treffe Eders
Majestets Tanker (min kursivering).» Frederik tillater dette, og kort etter
presenterer Schumacher sin egen skrivelse, hvortil enevoldskongen repliserer: «Det
er ret, min Søn, saaledes ville Vi have det.»
Vinds sekretær
opptrer som værhane ved at han retter seg etter kongens tanker. Dette
kan jevnføres med værhanen på Jesper Jespersens hus som krummer seg under stormen
Schusters dåpsdag; Æolus har åpenbart sluppet alle vinder løs. Schumacher går
altså siden fra den ene ærespost til den annen. Dette kan jevnføres med
Schusters leveregel som han viderefører til sønnen: Beflitt deg på å arbeide
for øvrigheten, for når du har øvrigheten til venn, kan du gi en god dag i alle
andre. Dette var også Schumachers rettesnor; han arbeidet for kongen og rettet
seg i begynnelsen etter dennes ønsker; alle andre gav han blaffen i. Men på et
senere tidspunkt, etter at hans makt hadde øket betydelig fordi den neste
kongen, Christian 5, ikke besatt de rette ressurser til å styre et land, glemte
han å rette seg etter øvrighetens tanker. Kongen ville krige, det ville ikke
Griffenfeld. Da vant de andre som Schumacher Griffenfeld hadde gitt en god dag
i, innpass hos kongen; rikskansleren falt tilbake i «skomakerstanden».
Schumachers
unnskyldning om upasselighet og medisinering er ifølge Holberg opptakten til Christian
5s fiendtlige holdning overfor førsteministeren, som førte til dennes skjebnesvangre
fall. Kongen valgte nemlig selv å oppsøke Schumacher og fant ham da fullt
påkledd i munter passiar med sine venner. Historien om Schumachers upasselighet, som virker oppdiktet, fremtrer som en motsats til Vinds upasselighet, som førte til at Schumacher
vant innpass i kongens kammer.
1) Sebastian Olden-Jørgensen,
Kun navnet er tilbage – En biografi om Peder Griffenfeld
Forts.
