Skomakeroldermannens død - Peder Schumacher Griffenfeld og Jørgen Schuster (Skomaker), III

                 

Von Skomaker og skomakerlaugets rangorden

 

Opprinnelig ble Mette Claus-datters sønn, Jørgen, bare kalt ved fornavn; hans far var ukjent. Men etter opptagelsen som mester i lauget gav han seg selv navnet Retsuhcs, som er Schuster, tysk for skomaker, baklengs. Planen var å kalle seg von Retsuhcs, ettersom han hadde merket seg «at man ved fremmede og glimrende Navne kand erhverve sig Anseelse og Fordeel.» Men hans svigerfar, som var en streng patriot, satte seg med hender og føtter imot det, så Retsuhcs lot det være. Schuster er, likesom von, tysk, men dette er skjult ved at ordet er skrevet baklengs. Von Retsuchs kan slik sett leses von Schuster eller von Skomaker. Jørgens opprinnelige navnevalg ville betydd en «adling» av skomakeren. På bakgrunn av de øvrige referanser er det sannsynlig at navnevalget sikter til Schumacher Griffenfeld, som steg fra skomakerætling til grev Griffenfeld og siden falt ned til livstidsfangen Schumacher. Etter dette ble han kalt skomakernes oldermann (jfr. bl.a. innlegget 9.8.2020, "Peter Schumacher Griffenfeld eller skomakernes oldermann).

 Holberg skriver at det ikke var hovmot som lå bak navnevalget, og at det ble sagt til skomakerens unnskyldning at hans hustru av kvinne-forfengelighet var henfallen til den skrøpelighet. Her behøver det ikke være noen direkte forbindelse til Holbergs biografi om Schumacher Griffenfeld, jeg vil likevel nevne en merkelig opplysning. Den tidligere rikskansleren fikk først dødsstraff, og Holberg skriver om hans mor, Maria Motzfeldt:

 

«Den fangne Greves Moder giorde vel adskillige Knæfald for Hans Majestet, og bad ikke om sin Søns Liv, men at hans Vaaben udi Kirkerne maatte blive ubeskiemede, dog kunde hun derudi intet udvirke.»

 

Maria Motzfeldt skal altså ikke ha bedt for sønnens liv, men for hans adelsvåpen. 

                                                           Griffenfeldts våpen      

 

Schumachers adling fant sted etter at han hadde hatt en rekke stillinger hos kongen, som Holberg ramser opp i biografien. Hos Frederik 3:

 

«Secretaire udi det Danske Cancellie, siden Kongelig Archivarius og Bibliothecarius, item indsatt udi Skat-Cammer Collegio.»

 

Hos Christian 5:

 

«Geheime-Raad, Ober- og Geheime-Etats og Kammer-Secretaire […]»

 

Holberg skriver videre:

 

«Udi det Aar 1672. blev Schumacher nobilitered, og fik Navn af Griffenfeld; Aaret derefter blev han giort til Greve, samt Ridder af Elephanten, og, da Rigs-Cantzler Peder Retz udi det Aar 1674. ved Døden afgik, blev han Rigs-Cantzler; thi hans Bestalling lyder paa saadan Titel, hvorvel han tillige med de paafølgende Cantzlere alleene kaldes Store-Cantzlere.»

 

Her er det parallellitet til Retsuchs, som ville skaffe seg et adelig navn etter at han hadde vært henholdsvis dreng og svenn den foreskrevne tid hos oldermannen, i henhold til laugsartiklene. Retsuchs er ualminnelig opptatt av skomakerhåndteringens inndeling i klasser og de regler som gjelder. Her har han fulgt i sin kjære mors fotspor:

 

«hvilken i agt tog saadan Orden, og gik gradviis frem i Verden; Thi, efter at hun en tilstrækkelig Tid havde været Jomfrue, og forsøgt Verden udi den Stand, tienede hun siden 3 samfælde Aar for Amme, og endeligen efter saadan Tids-Forløb blev Matrone. Men de fleeste desværre tage saadan Orden ikke i Agt; men springe paa eengang lige fra nederst til øverst, uden ret at have forsøgt Verden, og viiset Prøver udi hver Classe paa deres Duelighed.»

 

«Å forsøke verden» betyr snarest å gjøre seg erfaringer ute i livet. I jomfruen / den ugifte kvinnen Mette Claus-datters tilfelle har erfaringene blant annet vært av kjønnslig karakter. Som kjellerpike kan man spe på lønnen ved å selge sex; som fallen kvinne, såkalt magdelene, kan man få stilling som amme. Herfra gikk springbrettet til matrone eller gift kvinne, der Mette ble forsørget av mannen.  

 

Den som virkelig hadde «forsøkt verden» og vist prøver på sin dyktighet i hver enkelt klasse, er fremfor alt Schumacher Griffenfeld. Han har rukket å prøve livet, blant annet som farløs, og det kan hevdes at han har gjort erfaringer i verden i konkret forstand, ettersom han tilbrakte seks år i utlandet. Etter omtalen av kongens tilfredshet over prosjektet som Schumacher skrev ned i all hast under oppdraget for Vind, fortsetter Holberg (min kursivering):

 

«Efter at Schumacher eengang saaledes havde insinueret sig hos Kongen, og Hans Majestet havde seet Prøver paa hans Capacitet, avancerede han med en utroelig Hastighed fra et Æres-Trin til et andet […]»

 

Neste gang Schumacher fikk anledning til å vise en prøve på sin dyktighet, skal ha vært etter at han var blitt innsatt i skattkammerkollegiet. En keiserlig gesandt skulle besvares på latin under en audiens, og det var ingen som in tempore dristet seg til dette, unntatt Schumacher:

 

«hvilken uden at studere dertil holdt saadan ziirlig Tale, som faa ved lang Meditation bedre havde kunnet forfatte. Dette bragte ham udi stor Reputation, og blev han strax derpaa giort til Geheim-Secretaire, udi hvilken Post han blev brugt til at forfatte ovenomtalte Konge-Lov, som af ham findes paraphered.»

 

Som sin mor er altså Retsuchs spesielt opptatt av menneskenes inndeling i klasser og hvordan man best kan klatre oppover i klassesystemet. Holberg refererer til klassesystemet som en orden, og både Mette Claus-datter og sønnen overholder denne viktige orden. Dette bringer tanken på Rangforordningen av 1671, den første i sitt slag, som er skrevet av Peder Schumacher. Den bestod av 55 rangklasser, der bare de høyeste var adelige. Vektleggingen av de tre klassene i henholdsvis Mette Claus-datters og Jørgen Retsuhcs’ tilfelle kan tolkes som satire over Schumachers liste over rangklasser. Her stod kongens sønner med elskerinnen Sophie Mott øverst, dernest fulgte geheimeråd, feltherre grev hr. Hans Schack, geheimeråd kansler hr. Peder Reedtz og så videre nedover til kollegiesekretærene på bunnen. I Niels Klim. Den underjordiske rejse har Holberg reversert denne rangordningen. I Potu, underjordens idealstat, tilhørte de som i vanskelige tider hadde bidratt med egne midler til staten den første rangklasse, siden fulgte embedsmenn som arbeidet gratis. Bønder rangerer høyt på listen, det samme gjør håndverkere som utøver nyttig arbeid. Langt nede på listen kommer kjøpmenn og kunstnere, det vil si håndverkere som fremstiller luksusartikler som tapestrier, gullsmykker og malerier. Helt på bunnen finner vi hoffembedsmenn med høye gasjer. Holbergs «ideelle rangorden» underbygger min tolkning av den siste delen av «Om Handelen» som satire. Tilsynelatende er forfatteren entusiastisk talsmann for utstrakt handel med hjemlige skip og høyt forbruk av nasjonalt produserte luksusartikler. I innleggene 30.6.–1.10.2022, «Kortreist tarvelighet eller langreist luksus – Holberg og handelen», avslører jeg Holbergs undertekstlige kritikk av merkantilismen.    

 

                                        Forts.