Skomakeroldermannens død – Peder Schumacher Griffenfeld og Jørgen Schuster (Skomaker), IV

 

             Polerte og grove historieskrivere

 

 

Holberg er ytterst kortfattet i beskrivelsen av Retsuhcs’ yrkessliv, men om skomakerens endelikt vil han være mer omstendelig, «efterdi intet tiener meere til Opbyggelse». Påstanden bryter tvert mot den etterreformatoriske oppfatning av døden. Martin Luther hadde avskrevet skjærsilden, og det var intet hverken den som ventet på å dø, den døende eller de etterlevende kunne gjøre som bedret sjansene for saliggjøring eller frelse. Alle foranstaltninger før, under og etter Retsuhcs’ død er altså fullstendig bortkastet.

 

Akkurat som på dåpsdagen tillegges onde varsler forut for Retsuhcs’ død stor betydning. Porthunden Soldan hyler mer om natten enn han pleier; sengekammeret fylles opp med sirisser, kjente farevarslere, og hver gang piken feier gulvet, finner hun knappenåler uten hode. Faren som varsles er altså Retsuhcs’ tilstundende død. Det skal ikke forstås slik at skomakeren frykter døden, men at han skal havne i djevelens vold når den inntreffer. Det er her den antatte oppbyggelighet ved alle de praktiske foranstaltningene kommer inn. Som omtalt i innlegget «Dåp i djevelens tegn» (8.1.023), er det ifølge Luther dåpen og gudstroen som sikrer menneskets frelse; det betyr likevel ikke at man slipper unna djevelens fristelser mens man lever. Når døden nærmer seg, skal man søke trøst ved troen på Kristus, som har gitt menneskene evig liv.

 

Noe av det første Schuster gjør, er å sørge for likkiste, som skjedde allerede 6 måneder før han dør. På kisten stod «Memento Mori», husk at du skal dø. Dette er smør på flesk og satirisk. Uttrykket går tilbake til Romerriket. Da den seirende feltherre red gjennom triumfbuen, hvisket en slave ham i øret: Memento te mortalem esse (Husk at du er dødelig). Det antas at uttrykket ligger bak de kjente ordene sic transit gloria mundis, slik forgår verdens herlighet, som ble fremsagt idet den nye pave ble båret inn i Peterskirken. Samtidig ble det holdt et knippe brennende stry foran ham. Det skal opprinnelig ha vært en barføtt munk som uttalte varskoet. Memento mori er en påminnelse når man står på høyden, ikke når døden nærmer.

 

En måned før han «falt udi siste Svaghed», lot Retsuhcs holde lovsang morgen og aften i huset, noe som ikke hadde skjedd før, fordi han var opptatt med arbeidet. Han lot også prestens og klokkerens offer forbedre. «Ikke at tale om andet, som viiser Prøve paa en retskaffen Andagt og alvorlig Beredelse til Døden.» De antatt oppbyggelige foranstaltninger bringer tanken på forordningene og tiltakene som ble iverksatt under Christian 4, da den lutherske ortodoksi, som var en botskristendom, slo igjennom. Menneskene er syndige, men ved å be, holde andakt og gjøre bot kan Guds vrede mildnes. Kongen selv var unndratt fra fordømmelsen; når Christian 4 pøniterte, var det en imitatio Christi-handling (jfr. innlegget 3.6.2022).

 

Etter Christian 4s ynkelige nederlag ved Lutter am Barenberg 17. august, 1626 ble det allerede måneden etter sendt ut en forordning om ukentlige botsgudstjenester hver fredag i kjøpstedene; på landet skulle det være bodsgudstjeneste første onsdag i måneden. I 1629 kom forordningen om «Kirckens Embede oc Møndighed mod ubodferdige sampt om atskillige Geistlighedens Forhold». Kongen hadde, mot riksrådets ønske, foretatt den fatale beslutning å gå inn i Trettiårskrigen, som tysk kretsoberst. Men de som endte i gapestokken, var folk som hadde bannet på gaten. Det syndige folket skulle gjøre bot for kongens tap (jfr. innlegget «Når velsignelsen igjen strømmer over Danmarksriket, 24.5.2022).

 

Da Retsuhcs merker at hans siste time nærmer seg, tilkaller han sin sønn Jacob, som skulle etterfølge ham som skomakernes oldermann som om det var et arvelaug. Den døende overrekker etterfølgeren sin syl og målestokk. Han innprenter sønnen at hans arbeid må bli trofast og forsvarlig, «helst for Stadens Høyviise Øvrighed; Thi, naar du har Øvrigheden til Ven, kand du give de andre en god Dag.» Til slutt sa han at det var noe han måtte åpenbare. På loftet lå det ti huder, som han hadde fått så billig at selgeren umulig kunne ha fått tak i dem på en ærlig måte. Hudene er trolig tyvegods, og Retsuchs har altså del i «synden». Men det finnes håp for syndere; den døende ber Jacob forarbeide sko av to av hudene og gi dem til de fattige. Her fungerer almissen som bot for synd, noe som føyer seg inn i den lutherske ortodoksi som Retsuhcs er vokst opp med. Så rekker skomakeren bare si «Men de øvrige – – –.» Det er ikke vanskelig å fylle ut «de sidste Ord, hvorpaa hand, Eheu! opgav Aanden»: åtte kan du forarbeide til sko og selge til den høyvise øvrighet.

 

Midt under beskrivelsen av skomakeroldermannens død har biografen innføyd en kritisk passasje om samtidens biografier. Her forteller han at han har unnlatt å tale om de feil som fantes hos «Schuster», for man bør bare dømme vel om de døde. Sådant tas det også hensyn til nå for tiden i alle nye gode historier, der man ser at avdødes feil enten unnskyldes eller forbigås. Ettersom verden blir mer «poleret», dannet, så begynner man å se med forakt på de gamle historieskrivere, som ikke har unnsett seg for å skrive om avdødes feil, så vel som deres dyder «saa at Thucididis, Salustii og andre saadanne grove Skribenteres Historier nu ikke ansees uden som plompe Skandskrifter.»

 

Satiren ligger tykt utenpå Holbergs beskrivelse av samtidens polerte biografier. Både Thukydid, Sallust og de klassiske historieforfattere som følger i deres fotspor, bestreber seg på en sannferdig underretning om historiske hendelser, noe som ellers har en høy stjerne hos Holberg. Det er mulig at «poleret» skal forstås i den dobbelte betydning av dannet og pusset opp, i den forstand at virkeligheten er blitt pusset og gnidd for å få en skinnende overflate. Betydningen er ikke i noe tilfelle til å ta feil av.

 

«Epistel 496» er utgitt posthumt, og kanskje tenkte Holberg at tiden var kommet for å bekjenne sine egne synder, liksom Retsuchs på dødsleiet. Forfatteren viser med de polerte historiene til «alle nye gode Historier» som utgis «nu omstunder». Jeg vet ikke om slutten av 1740-tallet var spesielt rikt på utgivelse av biografier, men Holberg selv var som kjent en produktiv biograf. Dannemarks Riges Historie, med biografiene til den samlede danske kongerekke, utkommer 1732–1735 og må absolutt kunne regnes til de nye gode historier. Biografien om Schumacher Griffenfeld, som fremtrer som en parallell til Retsuchs’ biografi, er innlemmet i biografien om Frederik 3, verkets siste biografi.

Holbergs historier eller biografier, helst om oldenborgerne, kan klart karakteriseres som polert. Med behendighet styrer biografen unna alt det kritikkverdige kongene kan lastes for, i en periode preget av kongelig prosjektmakeri og krigsbrunst, invaderende fiender, tap av gammelt dansk land og bunnskrapt statskasse. Biografiene kan tvert imot fremtre som panegyrikker. Skjønt ved nærlesning oppdager man satiren bak den heroiske omtale. Holberg skriver for eksempel at Christian 4 under det ikoniske sjøslaget på Kolberger Heide i 1644 stod der røyken og dampen var tettest og fektet vilt med sverdet. Én ting er at et sverd bør være i skjeden når sikten er dårlig; kongen hadde dessuten mistet et øye. Men den helt store bløffen avsløres ved den historiske kjensgjerning at fienden, svensken, ikke befant seg om bord på «Victor», flaggskipet der kongen sloss heroisk, men på sine egne skip. Holberg har ikke unnlatt å nevne at den tilårskomne konge stilte til dyst i natthue, noe som antyder at den store kriger ble tatt på senga da den svenske flåte dukket opp.

Årsaken til at Holberg og de andre historieskriverne «nu omstunder» må polere sine historier, er eneveldet og sensuren. Hverken Thukydid eller Sallust skrev under slike begrensninger. Hensynet til det styresmaktene mente, ble ikke aktualisert før innføringen av keiserdømmet. Ovid, som er svært sentral for Holbergs forfatterskap, ble landsforvist av Augustus. Årsaken var ifølge ham selv et dikt og en feil. Petronius skrev om Nero, fordekt, i satirens form, i alle satirikeres mønsterroman, Satyricon. Holbergs selvbiografi, Levnedsbrev, er gjennomsyret av referanser til Satyricon. «Epistel 496» er også satire, slik det fremgår av innleggene «Skomakeroldermannens død», I–III.

Etter passusen om de plumpe skandskriftene til antikkens store historieskrivere fortsetter den polerte omtale av skomakerens død. Retsuhcs’ oppbyggelige endelikt vil fullstendig utslette de synder han har begått, selv om det skulle være mange av dem, noe historieskriveren anser som usannsynlig. Her ser vi at Holberg i omtalen av en luthersk ortodoks har utelatt Kristi korsdød, som i henhold til Luther er menneskets eneste frelseshåp. Den døendes bekjennelse av sine synder, måten han holder hendene på, han har forært to vokslys og ny alterduk til kirken; hva kan vel være større prøver på kristendom, spør Holberg retorisk, spesielt når man betenker alt det andre oppbyggelige som blir gjort. Skomakeren hadde befalt sin etterlatte kone og sønn å iaktta «De hellige anstalter», blant annet skulle alle byens klokker ringe i to stive timer. Dette siste punktet er helt utenkelig i en oldermanns begravelse, og viser snarere til kongebegravelser (jfr. under). Likprosesjonen var som følger:

 

«Liiget blev baaret af Stadens Skoemager-Svenne alle udi Sørge-Kapper. Derpaa fuldte 16 Sørge-Par alle med langt Floer, som slæbede paa Jorden. Udi det første Par ginge Sønnen Jacob Jörgensen og Enkens Broder Morten Mortensen. Udi det andet Jens Paaschelillie og Peder Pedersen de ældste Skoemagere. Udi det 3die Hans Jensen Timmermand og Hans Mickelsen Hvitølls-Brygger. Udi det 4de Frans Troefast og Mickel Jensen. De andres Navne ere forglemte at antegnes, hvilket er Skade. Thi saadant bør udi gode Historier ikke udelades. Af de Liig-Vers, som da bleve giorte, og af Decano approberede, sees, hvilke høye Tanker man bør have om den afdøde store Mand.»

 

Den «store Mand»s endelikt føyer seg inn i beskrivelsen av Retsuchs’ liv for øvrig; det alminnelige menneske opphøyes til et plan som ellers er forbeholdt øvrigheten, i første rekke kongen. Den som nedskrev anstaltene for kongens begravelse etter innføringen av eneveldet, var Schumacher Griffenfeld. De understreket kongens hellighet, og det mest spektakulære var castrum doloris (jfr. bl.a. innleggene 4.7.2018 og 28.5.2020), utformet etter fransk forbilde, som ble innført da Frederik 3 ble begravet.

Likprosesjoner hadde det vært siden reformasjonen, og i byene var de borgerlige prosesjoner påvirket av de pompøse kongelige prosesjoner. Sebastian Olden-Jørgensen regner det som sannsynlig at 13 år gamle Schumacher har sett den kjempemessige prosesjonen da Christian 4s kiste ble ført gjennom byen til Vor Frue kirke i 1648. Scocozza beskriver opptoget. Mens kongens lik ble ført gjennom byen, ringte alle stadens kirkeklokker. Aller forrest gikk 264 latinskoleelever to og to i sorte kapper. Deretter fulgte studenter, prester, professorer, hofftjenere og bak disse to trommeslagere og 18 trompetister. Siden gikk adelsmennene mellom 200 voksfakler, og bak disse var fanene. Så fulgte riksembedsmennene rett foran kisten som ble båret av 32 adelsmenn. Bak kisten gikk Frederik 3 og de fyrstelige gjester, riksrådene, dronningen, enkearveprinsessen, fem av Christians døtre med Kirsten Munk, andre adels- og hoffdamer. Københavns borgermestre og rådmenn sluttet prosesjonen.

Holberg går rett fra utsagnet om at i de gode, formodentlig polerte, historier, bør navnene på alle dem som følger likprosesjonen, antegnes, til å forsikre om at likversene om Retsuhcs er approbert av dekanus. Det betyr at likversene er blitt godkjent av sensuren ved Københavns universitet og forteller hvilke høye tanker man bør ha om den avdøde store mann. Det er umulig å overse utsagnets dobbelte bunn. Likvers om en oldermann i Kalundborg sendes ikke til København for approbering av dekanus. Likvers er dessuten en genre der avdøde skal erindres på en positiv måte, på linje med likpredikener. Men som Holberg skriver tidligere i epistelen, er historier nå for tiden blitt som likpredikener; de er polert. Historier skal nemlig, motsatt alskens likpanegyrikker, sendes til gjennomlesning av sensuren ved Københavns universitet. Sensuren måtte Holberg selv underkaste seg, og hans biografier om oldenborgerne må altså leses som polert historie. 

Øverst Thukydid, forfatter av plumpe skandskrifter, nederst Holberg, forfatter av polerte historier,