Dina Dorf er
oppkalt etter en litterær figur, Dina Vinhofver i Adam Oehlenschlägers Dina (1842),
som forestiller den historiske Dina Vinhofvers. Dina Vinhofver er en sterkt
foredlet utgave av skjøgen Dina Vinhofvers, som ble halshugget for sine løgner
i 1651.
Det er verdt å
merke seg at både Johanna, Dina Vinhofvers svigerinne, og Corfitz Ulfeldt,
hennes hjertes utkårne, konfronterer Dina med at hun leser for mye, og at det
fører til svermeri. Johanna nevner blant annet krøniker; Ulfeldt kjempe-,
ridderviser og engelske ballader, for det meste litteratur fra middelalderen. Liksom
Oehlenschlägers Dina drømmer Ibsens Dina seg bort fra den prosaiske
virkeligheten; Vinhofver svermer for riddertiden, slik den beskrives i
ballader; Dorf for Amerika, slik landet beskrives i populære spenningsromaner.
I 1877 er det er ikke lenger Europas middelalder med heroiske riddere som
forhekser, men Amerikas nære historie med brave pionerers kamp med indianere og
bøfler. Den som viderebringer de spennende eventyrene fra den andre siden av
Atlanten, er Hilmar Tønnesen.
Dina Vinhofvers og
Dina Dorfs svermerier bringer tanken på et berømt litterært verk, Gustave
Flauberts Madame Bovary. Mœurs de province (1857). Romanen ble oversatt
til dansk i 1875, noe som åpner for at Ibsen kan ha lest den. Trolig har forfatteren
vært kjent med den epokeskapende romanen også før dette. Madame Bovary handler
om bondepiken Emma, som har forlest seg på romantisk litteratur, blant annet
Walter Scotts middelalderromaner om riddere og trubadurer. Resultatet er at
hennes voksne liv utarter til et evig svermeri og lede ved alt hverdagslig. Ibsen
kan ha sett en likhet mellom Oehlenschlägers Dina og Flauberts Emma.
Kort etter at Emma
har giftet seg med den tvers igjennom alminnelige legen Charles – et
hverdagsmenneske, ville Hjalmar Ekdal i Vildanden ha sagt – begynner hun
å lure på hvor lykken er blitt av. Hun funderer over hva det man kaller lykke,
lidenskap og beruselse egentlig er; i romanene hadde det vært så vidunderlig. Det
minner om også Nora Helmer, som skyr det kjedelige og søker det vidunderlige i
sitt ekteskap med Torvald.
Enkelte mener
Flauberts valg av «Emma» som navn på tittelpersonen i Madame Bovary viser
til Jean-Jacques Rousseaus Émile, ou de l’éducation (1757). «Emma» har
en ytre likhet med «Émile» (men ikke felles rot). Flaubert kan ha ønsket å
trekke en linje mellom den morløse Emmas mangelfulle oppdragelse – og desto
rikere fantasi – og Rousseaus forsvar for fri oppdragelse tuftet på barnets egne
verdi og angivelig medfødte godhet.
I Et dukkehjem
finnes en kryptert referanse til Madame Bovary. Noras datter, som er det
yngste barnet, heter Emmy. Vi kan plassere «Emmy» først, så det midterste
barnets navn, «Bob», og til sist det eldste barnets, «Ivar»: Emmy-Bob-Ivar. Ved
et anagrammatisk grep der vi fjerner én bokstav fra et av navnene og flytter en
annen fra begynnelsen av navnet til slutten, blir det Emmy-Bo-varI, som er
snublende nær «Emma Bovary». Bob er et ukjent navn i norske kilder fra
1800-tallet, og Ivar er sjeldent. Anagrammet med barnas navn peker på Emma
Bovary, som bare var opptatt av det som kunne realisere hennes drømmer.
Datteren, Bertha, inngikk ikke i disse. Emma var uinteressert i sitt eget barn,
enkelte ganger slem. Da Nora oppdager at Torvald ikke bibringer det
vidunderlige – tar på seg hennes falskskrift – forlater hun ham og barna.
Nora har som Emma
vokst opp uten mor, og hennes oppdragelse er mangelfull. Ofte stakk hun av fra
farens veiledning for å høre på den fornøyelige praten i pikekammeret/ammestuen.
Konfirmasjonsundervisningen lyttet hun til med et halvt øre. På slutten av
stykket har hun bestemt seg for å oppdra seg selv.
Når livet ikke
innfrir, velger svermerskene døden. Her må det innskytes at Nora ikke fullførte,
trolig fordi Torvald stanset henne. Fru Bovary tok gift, og den virket.
Flauberts beskrivelse av det råtnende kadaveret til den vakre svermersken
sjokkerte hele den litterære verden, men skulle bli skoledannende og innvarsle
nye tidehverv innenfor kunsten: realismen og naturalismen. Da Krogstad truer
med at det er Nils Krogstad og ikke Torvald Helmer som skal styre Aktiebanken,
sier Nora at det skal han aldri få oppleve. «Nils Krogstad» skal leses «Nils Krogstav»,
som sikter til bisp Nikolas i Kongs-Emnerne. Innebyrden i sakførerens
trussel er at det er satirikeren og Holberg-karakteren, den fule bisp Nikolas,
og ikke Torvald, en skjønnhetsdyrker av Thorvaldsens støpning, som skal styre
teatret (jfr. innlegget 31.07.2025). Det betyr slutten for et teater underlagt
kravet til å forskjønne og foredle mennesket. Det er for å unngå dette Nora vil
begå selvmord. Krogstad har ingen tro på hennes beslutning; «en fin forvænt
dame, som De –» Og han maner frem det som vil skje i den uskjønne virkeligheten;
et realistisk scenario: «Under isen kanske? Ned i det kolde, kulsorte vand? Og
så til våren flyde op, styg, ukendelig, med affaldet hår –» Det bringer tanken
på kvinnene som pynter liket av madame Bovary.
«’Se paa hende,
hvor yndig hun endnu er,’ sagde Madam Lefrançois. ‘Man skulde tro, at nu vilde
hun reise sig i Sengen’. Derpaa bøiede de sig over hende for at fæste Kransen i
Haaret.
De maatte løfte Hodet en Smule, – da
strømmede en sort Væske du af hendes Mund. – Store Gud! Pas paa Kjolen,’ raabte
de, ‘Hjælp os, da, Apotheker! Kanske De er bange?’ – Jeg bange, svarede han, og
trak paa Skuldrene. Aa nei, da har jeg seet værre Ting, da jeg studerede
Pharmacie i Hôtel-Dieu! Vi lavede Punch i Dissektionsstuen!»
I siste instans
leder tematikken om svermeriske kvinner, det være seg Emma Bovary, Dina
Vinhofver, Dina Dorf eller Nora Helmer, tilbake til Cervantes’ Don Quijote (1605,
1615). Emma og Dinaene har lest, henholdsvis hørt, om en eventyrlig heroisk tid.
Nora på sin side har agert i typiske roller fra romantikken (jfr. bl.a.
«Capripikens forvandling til feminist», 20.11.2025). Lest romantisk litteratur,
skuespill, må hun også ha gjort, for hun deklamerer for Torvald, åpenbart noe
som faller i hans smak. Don Quijote handler om en lavadelsmann som har forlest
seg på ridderromaner og tror at han selv er en ridderlig helt. Vi skal
se at ridderidealet, der tapperhet inngår som viktig del, også har sin plass i
Dina Dorfs svermeri.
Oehlenschläger
skriver om en kvinne som levde for 200 år siden, men hennes idealer er fra hans
egen tid. Også deler av hennes litteraturvalg peker mot romantikken. Flaubert derimot
skriver om en samtidig kvinne. Oehlenschläger har stor beundring og sympati for
sin svermerske, motsatt Flaubert som begrenser seg til kjølig nedtegning av det
som skjer med den smektende tittelfiguren. I skildringen av Dina står Ibsen mer
i gjeld til Flaubert enn til Oehlenschläger.
Navnet Dina og
foreldrenes yrke som skuespillere knytter Ibsens rollekarakter til
Oehlenschlägers Dina Vinhofver. Vinhofver er ikke en helstøpt, men en
sammensatt heltinne, noe som gjør henne interessant. Det er en utfordring å
forstå henne, dette er også dikterens poeng, jfr. forrige innlegg. Deler av
skildringen speiler mystiske forestillinger, slik som Dinas spådom om Ulfeldts
bedrøvelige endelikt. Man aner at Oehlenschläger stiller seg bak flere av Dinas
forsvarstaler for romantikkens verdier. Spørsmålet er om Ibsen er positiv til sin
Dina.
Som navnesøsteren
er Dina Dorf skuespillets mest gåtefulle person. Det gjør henne interessant.
Hilda og Netta, døtrene til henholdsvis fru Rummel og fru Holt, vekker ikke
samme interesse. De retter seg etter påbudene til sine pietistiske mødre, som
innebærer at de hverken kan gå i teater eller selv spille teater, oppleve
sirkus eller være med i selskap. De må avholde seg fra dans og en rekke andre
ting som ble oppfattet som syndig i pietistiske miljøer. Dina derimot skiller
seg ut; hun er en opprører. Hun uttaler høyt og tydelig at hun gjerne vil se
beriderne, sirkusartistene, etter at Rørlund har uttalt at dét skal ikke de (de
frelste).
Ifølge adjunkten,
byens moralske vokter, har Dina et stridig sinn. «Jeg er ikke anderledes,» forklarer
hun. Han spør om hun ikke kan bli annerledes. Nei, svarer hun kontant,
«Jeg hører jo til de moralsk fordærvede.» «Fy, Dina!» sier Rørlund. Hun
fortsetter: «Moder hørte også til de moralsk fordærvede.»
Det er ingen tvil
om at publikum vil holde med Dina i hennes opprør mot den pietistiske
livsførsel, som preget sørlandsbyene på 1800-tallet og helt inn i vår egen tid.
Ibsen har lagt vinn på å fremstille trosforholdene i Det bernickske hus som
skinnhellige, fariseiske og komiske. Det er i det hele tatt så mye komikk i Samfundets
støtter, at det er nærliggende å kalle skuespillet en komedie. Forfatteren
selv er definitivt ikke pietist. Det følger naturlig av dette at sympatien vil
ligge hos Dina, som er moralsk fordervet i forlengelsen av morens habitus. Med
denne karakteristikken refererer Dina ikke til sin egen, men til de frelstes,
pietistenes, betegnelse, som inngår i navnet på deres forening, «foreningen for
de moralsk fordærvede», som riktignok har dobbelt bunn. Det synes å understreke
at Ibsens sympati er på den «moralsk fordærvede» Dinas side. Ekstra tyngde får
tolkningen ved Ibsens åpenlyse bruk av brokker fra Charles Dickens’ roman Hard
Times (1854), som ble oversatt til dansk samme år som den utkom og senere
utgitt i to nye opplag, 1862, 1871 (jfr. HIS).
Det er klare
paralleller mellom Dina Dorf og Sissy Jupe, uten at det er snakk om en
identifikasjon. Sissy representerer fantasi, kreativitet og empati, som Dickens
holder frem som positive verdier. De kontrasterer den nådeløse
industrialiseringens harde fakta, pengebegjær og umenneskelighet (for omtale av
romanen les f.eks. «Bakgrunn for verket» i HIS, Britannica og Wikipedia). Parallellismen
mellom Dina og Sissy fremgår blant annet av at begge er foreldreløse – Sissys
mor er død og faren har forlatt henne. De opptas i hjemmet eller husholdningen
til den sentrale familien i plotet; konsul Bernicks og pedagogen Thomas
Gradgrinds. Dina er datter av skuespillere i et omreisende teaterselskap, og
hun vil gjerne se forestillingene til sirkuset som besøker byen. Sissys far er
sirkusartist. Likheten er åpenbar; Ibsen vil at publikum skal oppdage den. Aha,
vil de tenke: Dina Dorf er skuespillets gode ånd, slik Sissy er romanens. Men
Ibsen liker å føre publikum bak lyset; hans budskap ligger sjelden oppe i
dagen.
Parallellen mellom
Dina Dorf og Sissy Jupe er godt kjent. Sammenhengen mellom Ibsens Dina og Oehlenschlägers
Dina har meg bekjent ikke vært tema blant Ibsen-forskere. Så har man
heller ikke blitt oppmerksom på den rolle kunsten, spesielt diktningen under
romantikken, spiller i Samfundets støtter. Som omtalt i tidligere
innlegg, sikter Rørlund som sitter ved et bord for seg selv med et glass
sukkervann, til Welhaven og diktet «Republikanerne», der hovedpersonen, en
soldat fra Slaget ved Ostrołęka, også sitter for seg selv og drikker sukkervann
(jfr. 19.03.2026). Jeg vil i et senere innlegg gå nærmere inn på Camilla
Colletts roman Amtmandens Døttre (1855), hvor både tema og flere
detaljer bringer tanken på Ibsens skuespill. I romanen behandler Collett
kvinnens undertrykte stilling, blant annet den evinnelige syingen, Rousseaus Émile,
ou l’éducation og sin ulykkelige kjærlighet til Welhaven. Ibsen kjente
Collett godt.
Sissy Jupe
representerer det kunstneriske som en motsats til den faktabaserte realisme som
hersker i Mr. Gradgrinds hus, der både poesi og romaner er bannlyst. I Dina
Vinhofvers tilfelle er kunstmotivet enda tydeligere uttrykt; Oehlenschlägers
heltinne fremstår som det personifiserte romantiske manifest. Ibsen, som
beviselig har lest Hard Times / Strenge tider, og som ganske
sikkert har lest Dina, har sett en likhet mellom romanen og skuespillet,
spesielt knyttet til Dina Vinhofver og Sissy Jupe. Utover den generelle likhet
kan nevnes at begge leser eventyrlig litteratur for noen som trenger trøst. Dina
leser for Walters blinde bestefar; hun leser eller forteller også for niesen
Lille Dina (jfr. innlegget 26.05.2026).
Sissys far,
sirkusartisten, føler seg presset til å overlate omsorgen for datteren til Mr.
Gradgrind. Pedagogen fritter ut Sissy; han har hørt at hun leser for faren.
«‘O, yes, sir,
thousands of times. They were the
happiest—O, of all the happy times we had together, sir!’
It was only now
when her sorrow broke out, that Louisa looked at her.
‘And what,’ asked
Mr. Gradgrind, in a still lower voice, ‘did you read to your father, Jupe?’
‘About the
Fairies, sir, and the Dwarf, and the Hunchback, and the Genies,’ she sobbed
out; ‘and about—’
‘Hush!’ said Mr.
Gradgrind, ‘that is enough. Never
breathe a word of such destructive nonsense any more.»
To år før
utgivelsen av Hard Times har Flaubert tatt et oppgjør med romantikkens
fantastiske litteratur, spesielt ridderromaner, og den negative innvirkning den
har på kvinnelige lesere. Ibsen har hatt anledning til å lese begge romanene i
oversatt versjon før han skrev Samfundets støtter. Oehlenschlägers drama
har han kunnet lese i original siden han begynte på dikterbanen.
Dina Dorf betror
Rørlund at hun ønsker seg langt bort:
«Ja, kunde jeg blot komme langt bort. Jeg
skulde nok hjælpe mig selv frem, når jeg bare ikke leved mellem mennesker, der
var så – så –»
Rørlund ber henne
fullføre.
«Så anstendige og
moralske.»
Kort etterpå gjentar
hun temaet:
«Hver dag kommer
Hilda og Netta her for at jeg skal tage dem til mønster. Jeg kan aldrig blive
så skikkelig som de. Jeg vil ikke blive det. Å, var jeg langt
borte, så skulde jeg nok blive brav.»
Det er forståelig
at Dina ønsker å komme bort fra de strenge pietistiske forholdene i Bernicks
hjem, men det er verdt å notere at hun ønsker seg langt bort. Først da
er hun trygg på at hun blir brav. Det er ikke umiddelbart klart hva Dina mener
med «brav». Ordet har flere betydninger på norsk, jfr. https://ordnet.dk/ods, et nyttig
tillegg til NAOB når man studerer Ibsens tekster. Samtidig er det fornuftig å
søke i papirutgaven av Riksmålsordboken, den originale fra 1937–1957, med to
supplementsbind i 1995.
Dina har et tysk
etternavn, Dorf, og rollekarakteren viser altså til Oehlenschlägers Dina
Vinhofver, et portrett av den historiske Dina Vinhofvers som hadde tysk
bakgrunn og bodde flere år i Holsten. Det kan derfor være lurt å søke i Jakob og
Wilhelm Grimms Deutsches Wörterbuch: https://woerterbuchnetz.de/?sigle=DWB&lemid=B10952).
I to av Dinas
replikker slår tysk språk igjennom, jfr. under. Ut fra sammenhengen er det
naturlig å forstå Dina dithen at hun vil bli skikkelig, en av betydningene til
«brav» både på norsk og tysk. Den eneste forutsetningen er at hun kommer langt
vekk fra mennesker som Hilda og Netta, som altså er skikkelige. Så lenge hun
bor her, i Bernicks hus i den lille byen, er det uoppnåelig for henne. Det er
ganske sikkert slik Rørlund oppfatter henne, når han sier: «De er jo
brav, kjære Dina.» Dina fortsetter: «Hvad hjælper det mig her?» Ut fra
tolkningen der «brav» betyr «skikkelig», sier Dina at hun ikke har noen nytte
av å være skikkelig i den lille hjembyen. Det virker rart. Det er også verdt å
merke seg at Dina sier at hun ikke vil bli skikkelig. Det taler for at
Dina bruker «brav» i en annen av ordets betydninger.
«Brav» er blitt
opptatt i dansk og norsk fra nedertysk. Ordet stammer fra italiensk og spansk
«bravo», fransk «brav» og dukket først opp i tysk soldatspråk under
Trettiårskrigen. Betydningen er opprinnelig tapper, dyktig (soldat). Tapper er
fremdeles en av ordets betydninger, og det brukes gjerne litterært. Også Ibsen
bruker «brav» litterært i betydningen tapper, jfr. «Søk» i HIS. Flere forhold
tyder på at Dina mener hun vil bli brav eller tapper bare hun kommer langt nok
bort. Tapperhet har hun ingen nytte av i den lille byen, som er dekket av
pietismens brannteppe.
På 1870-tallet var
Amerika det mest aktuelle stedet som lå langt borte, og som mange reiste
eller utvandret til. Det aktualiseres gjennom rollekarakterene Johan Tønnesen
og Lona Hessel, som drog til Amerika for en 14–15 år siden og som vender
tilbake på skuespillets nåtidplan. Dina sier halvt spørrende til Johan: «Det
skal jo være så let at blive til noget dygtigt derover i Amerika?»
Uttrykket «blive
til noget dygtigt» er ikke bra norsk. Ut fra sammenhengen kan replikken forstås
slik at Dina mener det er lett å bli dyktig i noe i Amerika. Johan svarer at
man ofte må slite ondt og arbeide strengt i førstningen. Dina sier «Ja, det
vilde jeg gjerne –» «De?» sier Johan spørrende. Hun svarer: «Jeg kan nok
arbejde; jeg er stærk og sund, og tante Marta har læst meget med mig.»
Tante Marta,
frøken Bernick, har en post i allmueskolen. Spørsmålet er hvorfor hun har lest
så mye med Dina. Det fremgår ikke når konsul Bernick tok Dina inn i huset, som
var noe Marta ivret for. Det har skjedd en stund etter at moren døde. Barns
skolegang må ha bydd på problemer i et omreisende teaterselskap, og Dina har
neppe fått noen undervisning av betydning før hun kom i huset til Bernick.
Denne er det altså Marta som har besørget, og det har nok vært et viktig
argument da hun overtalte broren til å ta den forlatte jenta inn i huset. Barn
av foreldre som tilhørte Bernicks samfunnsklasse, hadde enten privatlærer eller
ble sendt på privatskole. Dette koster penger, og det fremgår tydelig at
konsulen er gjerrig overfor søsteren, som han trolig har snytt for arv. Det
kommer jeg tilbake til i senere innlegg. Frøken Bernick har ganske sikkert lest
gratis med Dina. Konsulen er opptatt av sitt omdømme, og ville nok hatt
problemer med å sende Dina til allmueskolen, for så ville folk sagt at han var
gjerrig overfor stakkars Dina. Dina er datteren til madam Dorf, som fru
Bernicks bror angivelig skal ha hatt et forhold til. Det førte til at herr Dorf
forsvant; madamen måtte ta på seg tungt arbeid og døde året etter. Synderen var
konsulen selv, men dette holdes skjult inntil siste akt.
Dinas replikk
røper at språket hennes ikke er helt feilfritt. Det understøttes av en
tidligere replikk. I begynnelsen av skuespillet viser Dina åpenlys interesse
for adjunkt Rørlund. Hun forteller ham altså at hun gjerne ville reise langt
bort og legger til: «Jeg vilde ikke blive her en dag længer, dersom ikke De var.»
Først må det sies at Dina ikke har noen penger, og at dette ville bli svært følbart
hvis hun forlot Bernicks hus. Så er det verdt å notere at replikken ikke er
korrekt norsk, men kan minne om tysk. Det bringer tanken på Dinas uttalelse om
at det er så lett å «blive til noget dygtigt» i Amerika, som også kan røpe tysk
påvirkning.
«Dorf» er et tysk
ord (jfr. innlegget 18.04.2026). Den historiske Dina Vinhofvers, som er modell
for Oehlenschlägers Dina Vinhofver, hadde foreldre av tysk herkomst og bodde
flere år i Holsten som gift. Dina Dorf forteller at «tanten» har lest så mye
med henne – underforstått har hun mye kunnskap som kan komme til nytte
«derover» – samtidig blottstiller hun sine mangler i norsk. Norsk skriving er
et av fagene som frøken Bernick ganske sikkert har undervist Dina i.
I 1860-70-årene,
da Dina var i skolealder, hadde undervisningstilbudet i allmueskolen blitt
utvidet. Det var ikke lenger bare religiøse tekster og opplæring i kristendom
som gjaldt. Nå ble det obligatorisk undervisning i fag som historie, geografi
og naturfag. Det var et resultat av samfunnsutviklingen; industrialisering og
kontakt og handel med andre land og kontinenter, et sentralt tema i Samfundets
støtter. I tillegg kom de gamle fagene skriving og regning. Vi må formode
at frøken Bernick har lest med Dina i alle disse fagene. Hvordan skal man så
kunne forklare at Dina er dårlig i norsk og tror på drømmen om Amerika; hun som
har fått så mye undervisning av frøken Bernick?
Under en samtale i
«foreningen for de moralsk fordærvede» diskuterer man de truende forhold i de store
samfunn, liksom Amerika. Til allmenn bestyrtelse sier Dina: «Men sker der ikke
også mange store gerninger?» Amerika er forjettelsens land for den foreldreløse
piken.
Dina røper altså
at den eneste grunnen til at hun ikke har reist – formodentlig langt bort – er adjunkt
Rørlund. Han spør hvorfor hun så gjerne vil være sammen med ham. Hun svarer at
han lærer henne så mye «smukt». Han stusser over dette: «Smukt? Kalder De det,
jeg kan lære Dem, for noget smukt?» Dina svarer: «Ja. Eller egentlig – De lærer
mig ikke noget; men når jeg hører Dem tale, så kommer jeg til at se så meget
smukt.» Det er verdt å notere at Dina lyver – dette er det første eksemplet – et
karaktertrekk som skulle ese ut hos Ibsens neste kvinnelige hovedkarakter,
Nora. Dina peker på flere vis frem mot feministikonet Nora.
Rørlund spør Dina hva
hun forstår ved en smukk ting. Dina svarer: «Det har jeg aldrig tænkt over.» Han
ber henne tenke over det nå. Hun svarer: «En smuk ting er noget som er stort –
og langt borte.» Amerika passer perfekt til beskrivelsen: Det er stort, her
skjer angivelig store gjerninger, og det er langt borte.
Rørlund leser
gjerne for kvinnene i «foreningen for de moralsk fordærvede», spesielt i
skoleferiene. Det dreier seg om oppbyggelig litteratur beregnet på kvinner, «Kvinden
som samfundets tjenerinde». Ingen kan fortenke Dina i at hun ikke følger særlig
godt med. Men uttalelsen om at adjunkten ikke lærer henne noe som helst, tyder
på at hun ikke følger med i det hele tatt. Det er lyden av adjunktens
stemme som maner frem synet av smukke ting; noe som er stort og langt borte.
Dinas drømmerier
under Rørlunds opplesning har et mulig forelegg, nemlig Flauberts beskrivelse
av Emmas skolegang hos nonnene. Da Emma var 13, satte faren henne i klosterpensjon.
I førstningen kjedet hun seg slett ikke. Hun var sjelden ute og lekte i
frikvarteret. I stedet valgte hun å være inne sammen med nonnene, for eksempel
i kapellet. Emma begynte å sverme for den mystiske os som steg fra alteret,
vievannskarene og vokslysene. I stedet for å følge med under messen betraktet
hun de asurblå bildene i bønneboken; hun elsket det syke lam, det hellige
hjerte gjennomboret av de spisse piler, den stakkars Jesus som faller da han
bærer sitt kors. Det er mulig Dinas drømmeri under Rørlunds oppbyggelige talestrøm
er inspirert av Emmas fascinasjon for bønnebokens illustrasjoner under messen.
Hangen til å
drømme seg bort når noen leser noe oppbyggelig eller kjedelig, kan gi en
forklaring på Dinas dårlige kunnskaper i norsk språk og amerikansk historie og
geografi. Når Marta leser med henne i de obligatoriske fagene, som er prosaiske
eller kjedelige, lærer ikke eleven noe som helst. Lærerens stemme er kun kilde
til Dinas store talent for å drømme seg langt bort og mane frem noe smukt og
stort. Som kunstneren eller dikteren skyr hun prosaen og flykter inn i
fantasiens drømmeland eller poesien. Dette er også barnets verden, og det er
utvilsomt noe barnaktig ved Dina. Det skyldes trolig at hun har gått fra
teatrets fantastiske verden der hun spilte engler, til en oppvekst hos byens
bedre borgerskap, hvor det ble utvist en stor grad av hensyntagen og varsomhet.
Man håpet at eksemplets makt, Netta og Hilda, skulle virke som et korrektiv. Det
har hatt den motsatte virkning.
Oppdragelse og
undervisning er et lite påaktet tema i Samfundets støtter. Det samme
gjelder i Ibsens neste stykke, Et dukkehjem, der den morløse Nora sniker
seg vekk fra farens veiledning for å lytte til praten i pikekammeret/ammestuen.
Da hun er blitt voksen og selv har fått barn, utbryter hun i oppgjørsscenen med
Torvald: «jeg ved jo slet ikke rigtigt, hvad religionen er.» Da han spør om hun
ikke har noen moralsk følelse, svarer hun: «Ja, Torvald, det er ikke godt at
svare på det. Jeg ved det jo slet ikke. Jeg er ganske i vilderede med de ting
[…].»
Oppdragelses- og
undervisningstemaet i Samfundets støtter knytter seg spesielt til
forholdet mellom Olaf, den 13 år gamle sønnen til herr og fru Bernick, og Hilmar
Tønnesen, fru Bernicks fetter. Hun og broren, Johan Tønnesen, som er
foreldreløse, har vokst opp hos en tante. Den nøyaktige familierelasjonen
mellom Hilmar og fru Bernick fremgår ikke. Det kan virke som om Hilmar er
formuende, uten noen forretning å drifte eller bestilling. Enten driver han
innom klubben eller kusinens hjem, der han er en hyppig gjest. Her røyker han sigar
og klager over sykdommen sin, trolig innbilt. Hilmar har mye kontakt med Olaf,
som kaller ham for onkel. Dina går ofte tur med Olaf og leker med ham. Dina er
ca. 20 år, i gifteferdig alder, så det røper et barnlig trekk.
Hilmar Tønnesen
het først Emil i opptegnelser til Samfundets støtter. Navnet viser
utvilsomt til Jean-Jacques Rousseaus roman/avhandling Émile, ou de l’éducation
(1762). Fransk «éducation» betyr både opplæring og oppdragelse, og ordets
anvendelse i tittelen sikter til begge betydninger. Opplæring eller
undervisning og oppdragelse er et hovedtema i Dickens’ Hard Times, som
Ibsen låner fra, nær sagt skamløst.
Pedagogen
Gradgrind innpoder sine barn og elever kunnskap basert på harde fakta. Det er i
sterk motsetning til Rousseau, som vektlegger frihet og barnets verdi, hvor
fantasi inngår som viktig del. Gradgrind er den store skurken, inntil han
erkjenner sine feiltrinn mot slutten. Det taler for at Ibsen bevisst leder
publikum til å tro at han forsvarer en oppdragelse og undervisning, der barns
frihet, fantasi og sirkusunderholdning spiller en viktig rolle.
Rousseau er den
frie barneoppdragelses far, Émile dens manifest. Filosofen hadde en
usvikelig tro på barnets verdi; barnet qua barn. Her må det innskytes at Rousseau
sendte alle sine egne barn, fem i alt, til hittebarnshospital der sjansen for å
overleve kunne være så lav som 25 %. Rousseaus opphøyelse av barnet, som han betraktet
som syndfritt, fikk konsekvenser for den oppdragelsen han anbefalte. Ludvik
Anker Kummen har i «Den gang Danmark-Norge leste Rousseau – et skrekkeksempel
på barneoppdragelse i opplysningstiden» gitt en inngående skildring av filosofens
ideer om oppdragelse:
«Rousseau så for
seg en form for individualistisk pedagogisk tilnærming hvor man skulle la
barnet få vokse opp fritt uten å oppdra det med overstyrende preskriptive
føringer, bestemte mål og regler eller inngrep utenfra. […] Barnet skulle leve
sitt eget liv og lære om verden og tingene i verden gjennom sin egen aktive
virksomhet og rasjonalitet, og ikke bare gjennom bøker og autoritetsbud.»
Med
«skrekkeksempel» sikter Kummen til Johann Friedrich Struensees oppdragelse av
kronprins Frederik, sønnen til den sinnssyke Christian 7, der han fulgte
Rousseaus anbefalinger helt bokstavelig. Kilden er Élie Salomon-François
Reverdils memoarer, som anses som troverdige. Dette er interessant for
tolkningen av oppdragelsestemaet i Samfundets støtter, som er satirisk
fremstilt og preget av overdrivelse. Hilmar/Emil maser hele tiden på Olaf om at
han skal hive seg ut i alskens vågestykker ute i verden eller i naturen. Jeg
har, foreløpig, ikke oppdaget noe som tyder på at Ibsen sikter til Struensees
oppdragelse, og jeg anvender Kummens beskrivelse som eksempel på en bokstavelig,
ekstrem anvendelse av Rousseaus oppdragelsesideer.
Prinsen skulle få
gjøre det han hadde lyst til og tumle fritt rundt. Videre skulle han ha på seg
lite klær og sove i et kaldt rom for å herdes mot naturens elementer. Da han
var småbarn, måtte han hente mat og bade seg selv ved å krabbe og klatre rundt
med lite tilsyn. Etter som prinsen ble eldre, fortsatte Struensee å legge vekt
på at han skulle utvikle seg og sine ferdigheter fritt, naturlig og uavhengig
av påbud fra voksne. Reverdil skriver:
«Alvorlige Klager
hørte man baade ved Enkedronningens Hof, ude i Byen og rundt i Landet over
Kronprinsens Opdragelse… Han opholder sig i Haverne ved Hirschholm [kongehusets
sommerresidens], hed det, prisgivet for det barske Vejrlig [barske værforhold]
og sin egen barnlige Uforsigtighed.»
I Reverdils
beskrivelse er det flere elementer som finner gjenklang i Olaf- og
Hilmar/Emil-karakteren og forholdet dem imellom. Olaf er et skrekkeksempel på
et barn som får gjøre som det vil, uforstyrret av en fars veiledning og tukt,
på ett unntak nær da han riser gutten. Generelt virker konsul Bernick tafatt i
forhold til sønnen. Interessen for Olaf innskrenker seg til at han ikke må dø,
for det er han som skal overta Huset Bernick. 13-åringen farter hesblesende
omkring på jakt etter nye eventyr, løper omkring i haven og skyter til måls. Stadig
skal en grense krysses, og det ender med at han vil flykte til Amerika i rommet
på en råtten seilskute. Olaf er et oppkomme av barnlig uforsiktighet.
På slutten av skuespillet, som er lykkelig slik det skal være i en komedie,
erklærer Olaf som nå får sin absolutte vilje, at han ikke vil bli samfunnets
støtte. Det tror han nemlig er så kjedelig. «Du skal blive dig selv, Olaf; så
får resten gå, som det kan,» svarer faren, konsul Bernick.
Den som nører opp
under guttens dumdristighet, er onkel Hilmar/Emil. Stadig presser han gutten
ved å påstå at han ikke er tøff nok – et annet ord er brav – til å kjempe
mot elementene eller naturkreftene, jakte på bøfler eller stride mot rødhuder. Vekselvis
kaller han Olaf kloss, kryster og klodrian, men det preller av på gutten som
strutter av selvtillit og utemmet energiutladning. Hilmar/Emil kan tolkes som
en karikatur av en pedagog eller lærer som oppdrar barn etter Rousseaus
anbefaling om å sørge for at barna møter utfordringer i naturen eller verden i
stedet for å lære fra bøker.
«Hilmar» er et
tysk mannsnavn, sammensatt av «Hilde», strid, og «mar», berømt. Ibsens
navnevalg er satirisk, ettersom Hilmar lider av en voldsom livsangst. Den
kompenserer han ved å fortelle dramatiske historier fra Amerika – hvor man kan
utsettes for sortefotindianere og skalpering – og om farefulle sjøreiser. Det
er spesielt Olaf, som er i rette alder for slike historier, som er «målgruppen».
Samtidig overfører «pedagogen» sin angst og generelle mislykkethet på «nevøen»,
som er usårbar for onkelens hets.
I sin ungdom skrev
Hilmar et skuespill, som ble oppført én gang i den dramatiske forening. Hilmars
historier er ikke selvopplevd, men noe han har lest. Det som byr seg frem, er
de dramatiske «indianer»- og sjøromanene til James Fenimore Cooper (1789–1851),
en av 1800-tallets mest leste forfattere, som ble oversatt tidlig. Det bringer
tanken på et lignende forhold når det gjelder Rousseaus Émile. Forfatteren
er inspirert av Daniel Defoes Robinson Crusoe. Tittelfigurens eventyrlige
reiser til sjøs ender med havari, og han skylles i land på en uoppdaget
karibisk øy. Her møter han en rekke utfordringer i kampen for å overleve, blant
annet kannibaler. Robinson Crusoe er den eneste boken Émiles lærer
tillater eleven å ha i sitt «bibliotek», etter at han har fylt 12 år. Émile må
kopiere Crusoes erfaring; det er nødvendigheten som skal styre hva som læres og
gjøres, ikke det som står i bøker. Dette er et paradoks: Både Rousseau og
Hilmar/Emil anbefaler, henholdsvis egger, barn og unge til å møte utfordringene
i den virkelige verden eller natur. Men skildringen av den farefulle verden er
preget av noe de selv har lest i bøker, i historier som inneholder en vesentlig
grad av spenningsfiksjon. Det gjelder for den tredje boken i Émile; i
Hilmars/Emils tilfelle for alt han forteller.
Det er ikke til å
unngå at også Dina har fått med seg en del av Hilmars/Emils fortellinger om
settlernes og stifinnernes kamper med Amerikas ville urbefolkning og brølende
bøffelflokker. Hun har ganske sikkert også merket seg «onkelen»s egging av «nevøen»,
som beskyldes for ikke å være tapper nok. Dina er mye sammen med Olaf, på hans
utflukter og lek. Sannsynligvis har det eksistert en dialog mellom dem inspirert
av Hilmars/Emils historier som har satt preg på deres turer –
«oppdagelsesreiser». Begge synes å ha unndratt seg en alminnelig opptuktelse.
Etter morens død
var det flere som tok hånd om Dina, men frøken Bernick sørget altså for at hun
kom i huset til broren, konsul Bernick. Fru Holt forteller om Dina:
«Men et vanskeligt
barn har hun altid været. De kan tænke Dem, – alle de slette exempler. En sådan
en er jo ikke som en af vore egne; hun må tages med det gode, fru Lynge.»
Dina har fått en
mildere oppdragelse enn barna til de pietistiske mødrene; hun er blitt skånet
for harde ord og straff. Det har stått Olaf og Dina ganske fritt å fable om å
følge sine drømmer. Det er mot denne bakgrunn vi må forstå Dinas gjentatte
utsagn om at hun nok ville bli brav bare hun kom langt nok bort; for eksempel
til Amerika. De skikkelige Netta og Hilda, som er brave i betydningen
anstendige, moralske, holder hun seg helst unna. Selv kan hun aldri og vil
ikke bli så skikkelig som dem. Dina vil være brav i betydningen tapper. Det er
idealet i mannens fiksjonelle verden, som den angstridde Hilmar/Emil har
fortalt så livfullt om. Her, langt fra «moders skørter», leker menn med naturkreftene,
kjemper mot ville folk og dyr og begir seg fryktløst ut på havets dyp og
dønninger.
Det som kreves av
helten i en «indianerroman», er først og fremst tapperhet, denne prisverdige
dyd som onkel Hilmar holder frem som et skinnende ideal for Olaf. I så måte
skiller indianerromanen seg ikke vesentlig fra ridderromanen. Dinas gjentatte
forsikring om at hun vil bli brav bare hun kommer langt nok bort (les Amerika),
kan tolkes på bakgrunn av den ikoniske status tapperhet har i Coopers indianer-
og sjøromaner. Det er ønsketenkning i forlengelsen av hennes oppvekst med
skuespillerforeldre, da hun, tøsungen, spilte engel på teatret. Samtidig er det
verdt å notere at tapper- eller bravhet er et maskulint ideal og vitner om
skuespillets feministmotiv. Det kommer tydelig til uttrykk i Dinas svar til
Johan etter at hun har sagt ja til å bli hans hustru:
«Men først vil jeg
arbejde, blive noget selv, således, som De er det. Jeg vil ikke være en
ting, som tages.»
Dina reagerer på
den spesialbehandlingen hun har fått og avslører for Rørlund:
«Allesammen så tar
de så læmpeligt på mig, som om jeg vilde gå istykker, hvis –. Å, hvor jeg hader
al denne godhjertethed.»
Fru Holts replikk om
at Dina må tas med det gode, kan også tyde på en annen ting, som for øvrig
fremgår av handlingen; Dina er ikke blitt pålagt tunge oppgaver i det
Bernickske hus. Hun leker, går tur, mottar undervisning og deltar ellers i
Bernick-familiens sosiale liv. Da Johan Tønnesen forteller Dina, som tror det
er så lett å gjøre suksess i Amerika, at man ofte må «slite ondt og arbejde
strengt i førstningen», sier hun: «Ja det vilde jeg gerne –». Tankestreken kan
tolkes slik at hun avbrytes av Johans «De?» Johan stusser altså over Dinas
ønske om å ville «slite ondt og arbejde strængt». Årsaken er ganske sikkert det
inntrykket hun har gjort på ham; en ung pike som har levet beskyttet av det
bedre borgerskapets privilegier og som er blitt skånsomt behandlet. I tillegg
kommer Dinas apparisjon. Dinas mor har trolig vært vakker og spilt
heltinneroller. Hun har neppe spilt Magdelone, Holbergs uskjønne, halvgamle, tidvis
vulgære, gjennomgangskarakter. Da Karsten Bernick vendte hjem fra Paris, falt
hans øyne på madam Dorf. Han svek Lona Hessel som ikke var noen skjønnhet; Lona
er en kortform av Magdelone. Fru Holt forteller om madam Dorf: «Alle de unge
mennesker var rent forgabet i hende.» Fru Rummel kommenterer med dårlig skjult
misunnelse: «Ja, Gud ved, hvor de kunde finde at hun var smuk.»
Rørlunds og Johans
frieri til Dina kan tyde på at hun har arvet morens skjønnhet. Dina er altså
ung, skjønn og friere i sin oppførsel overfor menn – det kommer jeg tilbake til
– enn dydsmønstre som Netta og Hilda. Ibsen gir ingen anvisning om kostymer,
bortsett fra at Lona Hessel har på seg en grå kjole, neppe særlig flatterende. Høyst
sannsynlig er Dina kledd liksom unge piker av det bedre borgerskap, i pen kjole
som var innsvinget i livet og designet for at kvinnekroppen skulle ta seg best
mulig ut. På 1870-tallet var det moderne med kø, en pute eller ramme som ble
festet bak og drapert i kjolestoff slik at rumpen ble mer fremtredende. Det
eldste bildet fra en sceneoppsetning, er fra Nationaltheatret i 1916. Her sitter flere kvinner ved
sybordet, deriblant tre unge piker. Den lyskledde pike i midten er trolig Dina
Dorf. Bildet kan gi en antydning om hvordan hun er blitt fremstilt på scenen (Oslo Museum / DigitaltMuseum).
Når man maner frem Dinas fremtoning, blir Johans tvil om at hun er villig til å arbeide så hardt i Amerika, forståelig. Johan og Lona arbeidet med sine «fire bare næver», og «skidne var de», understreker Lona.
Etter at madam
Dorf ble tatt i utroskap, reiste mannen fra henne og barnet. Da ventet ondt
slit og strengt arbeid. Fru Rummel forteller at «madammen», som ble værende
i byen et år, ikke turte vise seg ved teatret og ernærte seg ved å vaske og sy
for folk. «Men det vared heller ikke længe med hende; den fine madam var nok
ikke vant til at arbejde; det slog sig for brystet og så døde hun.» Dina vet
neppe hva tungt fysisk arbeid innebærer og kunne komme til å lide den samme
skjebne som moren. Uttalelsen om at hun gjerne vil slite ondt og arbeide
strengt i førstningen, er enda et eksempel på Dinas ønsketenkning. Vi skal
heller ikke glemme at Dina hater å love, og at hun raskt trekker tilbake sitt
ja til Rørlunds frieri. Som hun selv sier til frøken Bernick: «alt må komme,
som det kan.»
Fru Rummels omtale viser at Dina er preget av sine skuespillerforeldre og teatermiljøet. Hun var barn på begynnelsen av 1860-tallet, da romantikken stadig dominerte scenen i Norge. Teatret er et sted der illusjoner skapes. Ved hjelp av malte kulisser, kostymer, lyssetting, tekst – enkelte ganger poetisk eller versifisert slik som i Dina – og skuespillkunst kan den traurige virkeligheten forvandles til noe skjønt, stort, sjeldent og eventyrlig. Så selv om ikke Ibsens Dina holder noen forsvarstale for poesien slik Oehlenschlägers Dina gjør, har hun den i skuespillerblodet.
