To blomsterpotter og et glass sukkervann (Samfundets støtter, VII)

Adjunkt Rørlund presenteres i begynnelsen av Første akt. Han sitter ved et lite bord et stykke bak det store bordet, hvor en gruppe kvinner er opptatt med veldedig syarbeid. På Rørlunds bord står to blomsterpotter og et glass sukkervann. Adjunkten leser fra en bok med gullsnitt. Etter at han har klappet den sammen, legger han den åpenbart ned på bordet, for kort etter tar Hilmar Tønnesen boken opp og blar i den. Tønnesen avslører tittelen: «Kvinden som samfundets tjenerinde.» Det finnes ingen bøker med denne tittelen, men den sikter trolig til veiledende bøker om kvinnens tradisjonelle rolle i samfunnet. Gullsnittet viser imidlertid at det er en påkostet bok. Det åpner for at den undertekstlig peker mot en annen bok, av en anerkjent forfatter. Kanskje de andre gjenstandene på det lille bordet, de to blomsterpottene og glasset med sukkervann, kan fortelle hvilken. 

 

Glasset med sukkervann og rammen det opptrer i, førte raskt til at jeg identifiserte Rørlund med den sårede soldaten i Johan Sebastian Welhavens «Republikanerne» (1832). Jeg skal derfor omtale glasset med sukkervann før de to blomsterpottene, som var vanskeligere å identifisere.

 

Soldaten har deltatt i Slaget ved Ostrołęka i 1831, der polakkene led et knusende nederlag mot den russiske tsar. Han er desillusjonert og sitter for seg selv i en ydmyk pariserkafé med en «Sukkervands-Rest»; man kan høre ham sukke. Kledningen er grov, men linnet rent. Plutselig blotter han brystet for de skrålende republikanske «Ungersvende», som kommer rett fra Operaen hvor de har sett Den stumme fra Portici. Brystet er fullt av arr etter streifende kuler og klinger. Skildringen leder direkte over til scenen der Rørlund med sitt sukkervann bivåner kvinnene, som syr nytt linnet, altså rent liksom soldatens, til moralsk fordervede mennesker. Sammenhengen med Welhavens dikt understrekes av replikken, der adjunkten gir en metaforisk utlegning av kvinnenes arbeid med linnetet:

 

«Disse moralsk fordærvede, hvis forbedring vi arbejder for, er at betragte som sårede soldater på en slagmark; De, mine damer, er diakonisserne, ​de barmhjertige søstre, der plukker charpi til disse ulykkelige tilskadekomne, lægger forbindingen lindt om sårene, læger og heler dem –»

 

Sammenhengen med den ulykkelige soldaten fra Ostrołękas slagmark, iført rent linnet, er frapperende. Sammen med sukkervannet og bordets tilbaketrukne plassering peker det uomtvistelig mot Welhavens «Republikanerne» (jfr. innlegget 19.03.2026). 

 

I innlegget 28.04.2026 argumenterer jeg for at Rørlunds kjærlighet til Dina peker mot Welhavens store beundring for Adam Oehlenschläger, forfatteren av Dina (1842). Ibsens Dina er oppkalt etter tittelfiguren i det tragiske dramaet, som handler om skjøgen Dina Vinhofvers (ca. 1620–1651). Hun ble halshugget for løgnen om at Corfitz Ulfeldt planla å myrde Frederik 3 med gift. Dina forholder seg meget fritt til de historiske kildene. Oehlenschlägers Dina er en heltinne som oppebærer romantikkens idealer; poesien, det skjønne og fantasien.

 

I innlegget 18.04.2026 argumenterer jeg for at Dinas etternavn, Dorf, peker mot Düsseldorfskolen, som hadde sin forkjemper i Welhaven. Generelt kan det sies om romantikken, òg Düsseldorfskolen, at kunsten ble forventet å fremstille et idealisert bilde av verden. Det kan trekkes en linje fra en slik idealisert kunstig gjengivelse eller etterligning til Rørlund, som klynger seg til troen på at alt urent, truende og fordervelig kan utestenges fra byen, for ikke å snakke om havestuen i konsul Bernicks hus. De moralsk fordervede skal få nytt (les rent) linnet. Man kan innvende at fordervelsen da vil være skjult, og at Rørlund fremstår som en fariseer (jfr. innlegget 19.03.2026). Den rene, ufordervede, skjønne kunsten skjuler virkelighetens urene, fordervede, uskjønne sider. Det som under romantikken eller nasjonalromantikken bidrog spesielt til den fariseiske kalkingen eller tildekkingen, var det hvite linnetet; skjorter, forklær, tørklær, som tidens høyt priste ikon, den norske bonde, -brud, seterjente var iført på de såkalte søndagsbondemalerier. Figurene var gjerne avbildet midt i lyset fra solen eller en flammende peisild, noe som potenserte det hvite linnetets virkning. At peisen eller åren inne i en norsk bondestue raskt ville sverte linnetet, var ikke noe problem for en nasjonalromantisk maler. Düsseldorferen Adolph Tidemands folkelivsbilder av norske bønder er et illustrerende eksempel.

 

Ibsen interesserte seg for det hvite linets eller linnetets betydning i ikoniseringen av den norske bonde. Det fremgår blant annet av diktet «Paa Vidderne» (1860), der hovedpersonen, en skytte, maktstjeles ved synet av grannedatteren. Han er på vei til fjells, da han hører løvet på en sølje «paa Linets Læg» ringle ved grinden, hvor grannedatteren står gjemt under heggen:

 

«Der stod hun i det hvide Lin,

Og hilste mig Godkveld;

Hun var saa væn, hun var saa fin,

Saa frisk som Blom paa Fjeld.»

 

Etter at skytten er kommet opp på fjellet, står han en tidlig morgen i et skard og kikker ned mot morens hus. Det tykkes ham at hun går på «blegen ved den hvide væv», og han oppfordrer sin «brud», grannedatteren, til å væve lin og sy sitt bryllupsskrud. Etter at hun har valgt å gifte seg med en annen, skuer han gjennom den hule hånd ned på bryllupstoget hennes, og igjen trekkes linet frem:

 

«De flagrende Skaut, det skinnende Lin

Og Mændenes Kofter røde,

[…]»

 

Enda en detalj i beskrivelsen av adjunkt Rørlund kan peke mot Welhaven. Da man i byen går i fanetog til ære for konsul Bernick, er det Rørlund som er sjef i festkomiteen og holder festtale; Hilmar Tønnesen har skrevet festsangen. Toget skulle egentlig vært et fakkeltog, men dette ble forhindret av det stormfulle været. Welhaven var også en som lot seg bruke ved desslike festlige anledninger. Under et av Carl Johans besøk i Christiania, trolig før 1835, arrangerte studentene fakkeltog. Welhaven skrev en festsang til fakkeltoget, slik lyder første vers:

 

«Mens Runerne leve paa Sagas Skjold,

hvor Drotheltebilleder tindre,

kan Flammen, der tændtes i Kraftens Old,

ei slukkes i Nordboens Indre,

o Hil dig ædle Normanna-Drot!

Den Flamme dig lyste til Klippens Slot.»

 

I 1838 skrev Welhaven et hyllestdikt til kongen, «Til Kong Carl Johan» (1837), slik lyder første vers:

 

«Da Mulmet dækked Olafs Rige,

Og Folket stod paa Nattevagt,

Saa det en Glands bag Klippen stige,

Der brød de tunge Skyers Magt;

Af Heltens Sol, hvis Straale tindred

I Middagsglands fra Fjeldets Borg,

Gik der et fagert Skjær, der lindred

De dunkle Dales dybe Sorg.»

 

Selv om konsul Bernick ikke er konge, tyder flere detaljer på at han er noe mer enn en vellykket reder og forretningsmann i en mindre norsk by. Dette kommer jeg tilbake til i et senere innlegg, jfr. for øvrig innlegget 28.04.2026.

 

En rekke detaljer ved adjunkt Rørlund peker mot Welhaven, uten at det er snakk om en identifikasjon. Blikkpunktet er sukkervannsglasset på det tilbaketrukne bordet, der han sitter for seg selv, som sikter til den ulykkelige sårede soldaten i «Republikanerne». Soldaten tolkes gjerne som et bilde på dikteren selv, som utsatte seg for angrep fra Wergeland og hans kampfeller (jfr. innlegget 19.03.2026). Tolkningen kan understøttes av en passasje i et brev Camilla Wergeland (senere gift Collett) skrev til Welhavens elev Bernhard Herre under demringsfeiden; kampoppstillingen var som den gang Welhaven skrev «Republikanerne», Welhaven mot Wergeland, denne gang både far og sønn: «W. er en sand Martyr, saa ret en St. Sebastian der lider Piledøden for den gode Sag.» Dette skriver Camilla tre år etter publiseringen av «Republikanerne», der forfatteren, «Bastian», antas å skjule seg bak den ulykkelige soldaten som blotter arrene fra Ostrolęka for de opprømte ungersvenner. Det er altså vanlig å se noe selvbiografisk i soldaten, og i innlegget 19.03 har jeg trukket linjen fra Sebastian/Bastian til sankt Sebastian. Det samme gjør altså Camilla, men om det har sammenheng med soldaten i «Republikanerne», vites ikke.

 

Welhaven leste selvfølgelig Camillas brev til Herre, og han sender henne et brev der han omtaler saken: «Jeg takker for den prægtige Allusjon til St. Sebastian og undrer mig over at den ikke ogsaa er falden mig ind. Men jeg skal ikke døe af Pilene, jeg ved ganske vist at jeg i denne Kamp maa beholde Seiren […]» Welhavens neste brev er undertegnet «Deres trofaste Sanct Sebastian». Her skriver altså Welhaven at han selv ikke hadde tenkt på seg selv som en sankt Sebastian, noe som gjør min hypotese om en mulig sammenheng mellom soldaten, dikteren og helgenen i «Republikanerne» mer usikker. Men helt sikker kan man ikke være. På denne tiden har nok Welhaven ønsket å opptre positivt overfor sin åndsfrende Camilla, som han trolig innerst inne visste at han ikke ønsket å gifte seg med. Det at han roser henne for å ha oppdaget den «prægtige Allusjon» til sankt Sebastian, er ikke noe bevis for at han ikke selv kan ha hatt den i tankene da han skrev «Republikanerne». Welhaven ble vanligvis kalt Bastian, og navnets sammenheng med sankt Sebastian har han selvfølgelig kjent lenge. Men for oss er det viktige hva Ibsen kan ha tenkt om en mulig sammenheng mellom den arrete soldaten som drikker sukkervann i ensomhet og Johan Sebastian Welhaven.

 

Vinteren 1872 oppholdt Camilla Collett seg i Dresden og tilbrakte mye tid sammen med ekteparet Ibsen. Kontakten fortsatte i årene etterpå, og spesielt Suzannah hadde forfatterinnen mye og nær kontakt med, dels via brev. Som kjent kommuniserte Suzannah interessante ting hun hadde fått vite fra andre personer til en tredje person, ektemannen. Det fremgår av historien om Laura Kieler, som betrodde seg til Suzannah om forhold som Ibsen kopierte i Et dukkehjem. Det er vel sannsynlig at Camilla har løftet litt på sløret over forholdet til Welhaven, som var død da hun innledet vennskapet med Suzannah.

 

Det er ingen tvil om at adjunkt Rørlund på ett plan sikter til Welhaven. Det kan være et spor når det gjelder det andre som står på bordet, blomsterpottene. Da det senere gjøres klart til å motta fanetoget til konsul Bernicks ære, bringer et par tjenestepiker lamper, lys og blomsterpotter, som stilles på bord og oppsatser langs veggene. Grosserer Rummel lurer på om det vil se for festlig ut med alle disse blomstene. Så slår det ham at folk vil tro at de står der til daglig; blomsterpottene står altså ikke i havestuen til vanlig. Men på bordet til Rørlund er det to blomsterpotter. Spørsmålet er hvem som har satt dem der, alternativt hvem som har bedt en tjenestepike om å gjøre det. Det er i alle tilfeller påtagelig at det står to og ikke én blomsterpotte på det lille bordet. Blomstene er ganske sikkert til adjunkten. Hadde det vært én blomsterpotte, kunne den være fra fru Bernick, som setter pris på at han leser for dem. Men det atypiske antallet to blomsterpotter på ett bord tyder på at en annen står bak, og det er naturlig å tenke på Dina, som på dette tidspunktet omfatter Rørlund med stor oppmerksomhet. På et dypere plan dreier det seg om en litterær referanse, liksom sukkervannet. Dersom sukkervannet peker mot Welhaven og «Republikanerne», et av dikterens mest berømt dikt, er det ikke utenkelig at de to blomsterpottene hentyder til et berømt verk av Camilla Collett, som elsket dikteren dypt og sammenlignet ham med sankt Sebastian.  

 

I Camilla Colletts epokeskapende roman, Amtmandens Døttre (1854, 1855), der forfatterinnens ulykkelige kjærlighet til Welhaven inngår i bakgrunnen, står følgende (min kursivering):

 

«Vi have talt om de Tilskyndelser Sophie havde været Gjenstand for fra sine Nærmeste. Ogsaa en anden Skikkelse skred hende manende forbi, en os bekjendt Skikkelse, den ulykkelige Lorenz Brandts.

 

Man havde hverken hørt eller seet noget til ham paa Gaarden den hele Høst. To potteblomster, en Geranium og en Myrthe, der strax visnede, vare til forskjellige Tider paa en hemmelighedsfuld Maade satte ind i Sophies Værelse; hun vilde ikke spørge, men det anede hende at det var en Hilsen fra ham.»

 

I Amtmandens Døttre er det ikke snakk om en identifikasjon, nemlig mellom Camilla og Sophie, romanens hovedperson, og Georg Cold, hennes store kjærlighet, og Welhaven. Romanens karakterer og deres ulykkelige kjærlighetshistorie er inspirert av Camilla og Welhaven og deres bedrøvelige romanse, som var snakkis i andedammen Christiania. Det kommer jeg tilbake til i et senere innlegg.  

 

Den hemmelige plasseringen av de to potteblomstene på Sophies rom skjer etter den fatale hendelsen i hennes liv. Sophie og Cold har erklært hverandre sin kjærlighet, da Sophie uforvarende kommer til å overhøre at han sier til sin venn, legen Müller, at han ikke elsker henne. Det er en løgn for ikke å blottstille seg for Müllers sarkasmer. Sophie blir fullstendig knust, og tanken på å gifte seg med ham som hun elsker, blir lagt død. Det er naturlig å tenke på hvordan Camilla kan ha reagert da Welhaven avslo å inngå ekteskap med henne, slik hun drømte om og indirekte foreslo.  

 

Andre friere melder seg for Sophie, blant annet den underlige karakteren Lorenz Brandt, som først var et lysende geni på Christianias himmel, siden falt ned i byens rennestener. Lenge er han er foraktelig person i hjembygda, der Sophies far er amtmann. Like fullt opptrer han som en av Sophies friere. Blomsterpottene tolker hun som en hilsen fra ham. Geranium er en rikt blomstrende vakker plante, som vel skal oppfattes som bilde på den kjærlighet Lorenz føler for Sophie. Myrten kalles også brudemyrt; enkelte steder bandt bruden seg krans av denne planten. Myrten symboliserer altså Lorenz’ frieri. «der strax visnede» refererer sannsynligvis til begge blomstene, alternativt bare til myrten. Lorenz hadde da også lite hell med sitt symbolske frieri, som hadde de aller dårligste forutsetninger. Kort etter dør han, og Sophie gifter seg med prosten Rein.

 

Etter at symøtet i foreningen for de moralsk fordervede er slutt, går damene ut for å drikke kaffe på havetrappen. Dina trekker seg fra kaffeslaberasen og fortsetter sitt syarbeid inne i havesalongen. Adjunkt Rørlund innleder en samtale. Dina forteller at han er den eneste grunnen til at hun ikke har reist sin vei; han erklærer henne sin kjærlighet og frir. Hun svarer ja. Scenen er stadig havestuen med det lille bordet hvor det står to blomsterpotter og et glass med sukkervann, så fremt ikke adjunkten har tømt det. Heller ikke Rørlunds frieri ender godt; dagen etter sier Dina ja til å gifte seg med Johan Tønnesen. Rekvisittene i denne scenen oppretter en forbindelse mellom Dina Dorf og heltinnen i Amtmandens Døttre, Sophie. Det skal derfor ikke forbause at Dina, sekundert av frøken Bernick og frøken Hessel, deler Sophies livsanskuelse. De tre opprørske kvinnene i Samfundets støtter bekjenner seg til et kvinnesyn, som fremtrer som en blåkopi av Camilla Colletts oppfatninger om kvinnens stilling. Det skal omtales i et senere innlegg. I neste innlegg vil jeg komme inn på identiteten til boken med gullsnitt på Rørlunds bord. Den peker mot Amtmandens Døttre, nærmere bestemt mot en annen roman som omtales i Colletts bok: Elisa eller Mønstret for Koner, en oversettelse av Wilhelmine Karoline Wobesers Elisa, oder das Weib wie es seyn sollte (1795), som kan oppfattes som «mønsteret» for alle bøker om kvinnelig dyd.

 

Parallelt til de to blomsterpottene finnes et par andre konkrete detaljer i skuespillet som hentyder til Amtmandens Døttre. Herr og fru Bernick går tur i haven sammen med frøken Hessel. Fru Bernick vil gå inn, åpenbart for å hente sjalet sitt. Herr Bernick ber henne bli og sier han skal hente det. Han frykter at hun skal bli forkjølet. Når andre er til stede, er konsulen alltid overmåte hensynsfull mot konen. Fru Bernick henvender seg til Johan, som står oppe på havetrappen: «Du må også komme med, Johan; vi skal ned i grotten.» Publikum får ingen forklaring på hva slags grotte det dreier seg om. Ordet nevnes bare én gang. Kommentaren i HIS angir faktaopplysninger: «naturlig eller kunstig hule i berg eller fjell (NRO II grotte); populært som del av større, romantisk parkanlegg.» Videre: «et sentralt motiv f.eks. i Camilla Colletts roman Amtmandens Døttre (1855).» Dette er en ulogisk setning, og vi kan fjerne «f.eks.». Både grotten og fruens sjal, som Bernick leverer til Dina, hentyder til Sophies grotte. Her utviklet hun seg som naturbarn à la Rousseaus Émile; Émiles kvinnelige motstykke heter Sophie. Da hun går for å møte Cold for siste gang i grotten, draperer hun seg i et sjal. Grotten var også en attraksjon for hele familien Ramm, som de viser til gjester.

Litteratur

Anne-Lise Seip, Demringstid - Johan Sebastian Welhaven og nasjonen    

  

Dina Dorf – forfløyen taske og stridig feminist («Samfundets støtter» VI)

 

Dina Dorf er tilsynelatende en av de positive karakterene i Samfundets støtter. Hun gjør opprør mot de pietistiske ideene som har grepet byens borgere, spesielt kvinnene og forvandlet dem til bornerte nikkedukker.

 

Det fremgår ikke klart om Dina vet at moren har vært utro. Dersom Dina bare har beveget seg innenfor Bernick-familien og kretsen rundt dem, er det ikke sikkert at hun har fått kjennskap til utroskapshistorien, dette skammens kapittel. Riktignok vet Dina at moren har gjort noe som byens frelste sjeler, de «skikkelige», mener er galt, men det synes som om hun ikke kjenner til de konkrete omstendigheter. Under en scene på slutten av Anden akt utbryter Rørlund, som sikter til Johan Tønnesen, fru Bernicks bror: «Dina, det er denne mand, som voldte al Deres moders ulykke og skam.» Dina spør Johan om dette er sant. Konsul Bernick avbryter den videre opplysning av saken: «Ikke et ord mere! Idag skal her ties.» «Sandt altså,» konkluderer Dina.

 

Dina har oppfattet at de skikkelige, moralske og anstendige som hun kjenner, mener det hefter moralsk fordervelse ved moren. Det er sannsynlig at Dina knytter morens feiltrinn, en konkret handling, til denne fordervelsen. Samtidig hevder hun at hun selv er moralsk fordervet, liksom moren, uten at hun har gjort noe «ondt». Det kan tyde på at Dina med moralsk fordervelse, åpenbart et uttrykk lånt fra det pietistiske miljøet som omgir henne, sikter til en tilstand eller væremåte som ikke nødvendigvis er negativ. Den motsatte væremåte, den moralske, tar hun nemlig avstand fra. Dina er tydelig på at hun ikke vil bli skikkelig, moralsk og anstendig, slik som Hilda og Netta, døtrene til fru Rummel og fru Holt, medlemmer i foreningen for de moralsk fordervede.

 

Dina forteller Johan at hun ikke er som de andre unge piker, «der er noget – noget sådant ved mig», derfor skal han ikke gå tur med henne. Dette sier hun etter først å ha lovet ham å gå tur; Dina «hader det at love». Med «noget sådant» hentyder hun ganske sikkert til den moralske fordervelse som de skikkelige mener Dina er preget av, likesom hennes mor og trolig de andre som var med i teaterselskapet. Spørsmålet er hva Dina mener med sin advarsel overfor Johan. Vil hun forhindre at han utsetter seg for folkesnakk på grunn av den moralske fordervelse som hefter ved henne? Eller vil hun forhindre at noe skjer mellom henne og Johan, tilsvarende det fatale som skal ha skjedd mellom moren og Johan for en femten år siden? Ibsen har ikke gjort det enkelt å forstå Dina. Det kan henge sammen med at hun, som modellen, Oehlenschlägers Dina Vinhofver, skal være gåtefull, en interessant kvinne.

 

En gang røper Dina sitt ideal overfor Johan; hun vil at menneskene i Amerika ikke skal være så anstendige og moralske. Johan spør hvordan hun vil at de skal være. «Jeg vilde, at de skulde være naturlige,» svarer Dina. «Ja, ja, det er kanske netop det, de er», sier Johan. Dina kan tolkes slik at menneskene skal følge sine naturlige instinkter, et ekte rousseauisk ideal (jfr. forrige innlegg). Johans svar må oppfattes ironisk fra forfatterens side. På 1870-tallet var det mindre lover og restriksjoner – og muligheter til å opprettholde justis – i Amerika enn i de gamle kulturlandene i Europa. Det var fremdeles Ville vesten «derover», selv om «villskapen» hadde avtatt siden 16- og 1700-tallet. I Amerika kunne menneskene i større grad følge sin natur, gjøre som de hadde lyst til. Noen steg til topps, andre gikk til grunne. Johan og Lona tilhører nok flertallet; de har hverken blitt rike eller knukket nakken.

 

Hilda og Netta er oppdratt til pietistiske dydsmønstre av mødrene (jfr. forrige innlegg). De moralske pikene har fått en streng oppdragelse, Dina har knapt fått noen oppdragelse – ingen har snakket strengt til henne. Man har nøyd seg med å holde Hilda og Netta frem som mønster. Den morløse Dina fremtrer som eksempel på en person som har vokst opp etter Rousseaus prinsipper, slik de er omtalt i Émile, ou l’éducation, fri fra autoritetenes bud. Barnet var uten synd og skulle ikke rette seg etter pålegg fra de voksne (jfr. forrige innlegg). Sammen med troen på syndefallet forsvinner også  opptuktelsen av barna; oppdragelsen får en mildere karakter. I forlengelsen av dette kan man argumentere at Dinas mor bare fulgte sine naturlige instinkter, da hun innledet et forhold til Karsten Bernick. Det samme kunne sies om ham. Dinas omtale av moren og seg selv som moralsk fordervet kan tolkes slik at de følger naturlige instinkter, mens de skikkelige, de moralske og anstendige, er underkastet en rekke forbud som begrenser den personlige frihet. Det innebærer at de skikkelige har plikter og må love ting, noe Dina aldri vil skjønne eller hater. Ibsen viser at den personlige frihet, som samtidens kulturelite hyllet, har negative sider. 

 

Rørlund legger skylden for madam Dorfs utroskap, hennes «ulykke og skam», på Johan Tønnesen. Det er ut fra hans kjennskap til saken en halvsannhet. Som alle andre tror han madamen har vært utro med Johan Tønnesen. Men at kontoristen på fru Bernicks kontor skal ha vært en forfører eller overgriper, er noe han sier for å diskreditere rivalen overfor Dina. Det er utvilsomt madam Dorf selv som må ta skylden for at hun har vært utro og de alvorlige følger dette fikk for henne selv og familien. Madam Dorf var ikke en sart, uerfaren pike som var lett å lede ut i ulykke eller forgripe seg på, men en voksen gift kvinne med barn og en bejublet skuespillerinne. Mange i byen falt for hennes utstråling – «Alle de unge mennesker var rent forgabet i hende» – men den hun valgte seg, var byens mest attraktive unge mann, Karsten Bernick. Han – «den unge belevne verdensmand, – komplet kavallér, – alle damernes yndling» – var nettopp kommet hjem fra Paris. Madam Dorf og unge Bernick var altså byens hotteste par. Forholdet måtte holdes skjult, noe som kan ha gjort det ekstra forlokkende.

 

Madam Dorf, Dinas mor, er skuespiller og vet hvordan hun skal trollbinde publikum. Skuespillere hadde tidligere rykte for å være umoralske, spesielt i omreisende selskaper slik som Møllers. Kostymeballet i Et dukkehjem, der Nora har lovet å vise frem silkestømpene til doktor Rank, holdes hos «konsul Stenborgs». Navnet viser til Stenborgs Sällskap, et teaterselskap som både spilte i faste lokaler og turnerte. Truppen var foraktet av overklassen, som syntes forestillingene var gammeldagse, rå og vulgære, men de nøt stor popularitet hos folket (jfr. bl.a. innlegget 21.03.2025).  

 

Ibsen levner ingen tvil om at den feterte skuespillerinne har innledet et forhold til «den unge belevne verdensmand» fordi hun selv ønsket det. Dette har neppe noen i Bernick-familien eller kretsen rundt dem fortalt Dina. Hun har altså ikke fått vite at hun må opptre med anstand overfor menn, slik åpenbart Hilda og Netta har. Da den skjeggete Johan viser seg gjennom speilglassvinduene i havesalen, er fru Rummel og fru Holt raskt ute med å forby døtrene å se på ham. Derimot går det ikke lange stunden før Dina tilkjennegir åpenlys interesse for Johan.

 

Det synes som om madam Dorfs datter mangler en sperre, en varsomhetsplakat, i forholdet til menn. Det viser seg alt i første akt. Foreningen for de moralsk fordervede sitter ute på  havetrappen og drikker kaffe; «de taler overvættes venligt til Dina.» Hun går snart inn i havesalen, kort etter kommer Rørlund etter. Hun forteller at hun ikke ville blitt her en dag lenger, dersom han ikke «var», var her / fantes (jfr. forrige innlegg). Han spør hvorfor hun så gjerne vil være sammen med ham. Dina har altså gitt tydelig uttrykk for at hun liker adjunkten; scenen er omtalt i forrige innlegg. Det er verdt å notere at hun serverer en løgn – han lærer henne så meget smukt – som hun tar tilbake idet han ber om nærmere forklaring.

 

Rørlund sier: «De ved dog visst godt, hvor usigelig kær De er mig.» Dina svarer: «Dersom jeg var Hilda eller Netta, vilde De ikke være bange for at lade nogen mærke det.» Rørlund forklarer årsaken:

 

«Å, Dina, De kan så lidet dømme om de tusend hensyn –. Når en mand er sat til at være en moralsk støtte for det samfund, han lever i, så –; man kan ikke være forsigtig nok. Dersom jeg blot var viss på at man vilde forstå rigtig ​at udtyde mine bevæggrunde –. Men det får være det samme; De må og De skal hjælpes op. Dina, er det en aftale, at når jeg kommer – når forholdene tillader mig at komme – og jeg siger: her er min hånd, – da vil De tage den og være min hustru? – Lover De mig det, Dina?»

 

Dina svarer ja. Rørlund frykter at man ikke ville tolke hans beveggrunner for å vise sin kjærlighet overfor Dina riktig. Hvilke «uriktige» beveggrunner tenker moralens støtte på? Utvilsomt de «moralsk fordervelige», nemlig seksuelle hensikter. Temaet dukker opp igjen da han bekjentgjør forlovelsen med Dina: «Det skridt, jeg for Dinas vel har besluttet mig til, må gerne gøres kundbart for vort hele samfund. Jeg nærer det sikre håb at det ikke vil mistydes.» Dinas oppførsel overfor adjunkten er preget av hennes teaterbakgrunn og en mangelfull oppdragelse; den er fri og kan oppfattes som inviterende til sex. Det er svært sannsynlig at de skikkelige, familien Bernick og kretsen rundt dem, har merket seg dette. Dina er da heller ikke ferdig forbedret slik at hun kan lukkes inn i de moralskes krets, noe som fremgår av adjunktens replikk. Rørlund vil åpenbart ha seg frabedt at noen skulle beskylde ham for å ha seksuelle hensikter overfor Dina. Temaet belyses ved Dinas opptreden overfor mann nummer to, Johan Tønnesen. Det går ikke lang tid før hun kaster sine øyne på nykomlingen.  

 

Etter at Johan Tønnesen og Lona Hessel har åpenbaret seg i Bernicks havesal, melder medlemmene i foreningen for de moralsk fordervede avbud dagen etter. Fru Bernick forteller sin mann at hun har latt Olaf og Dina gå litt ut sammen. Bernick utbryter:

 

«Hm; Dina, den forfløjne taske –. At hun straks igår kunde give sig så meget af med Johan –!»

 

«forfløjne taske» er et svært negativt uttrykk. «Taske» betyr her løsaktig kvinne eller hore; «forfløyen» lettsindig. Det er oppsiktsvekkende at konsulen, som har tatt Dina inn i sitt hjem, der hun trolig har bodd i flere år, bruker så nedsettende ord. Det føyer seg inn i hans opptreden for øvrig. Karsten Bernick bryr seg ikke om andres følelser, og han opptrer svært sårende overfor konen. Selv har han hatt et seksuelt forhold til Dinas mor, og det er ikke utenkelig at han også ville ha kalt henne en forfløyen taske. Spørsmålet er: Fraregnet uttrykkets grove karakter; har han rett i Dinas tilfelle?

 

Fru Bernick reagerer på mannens sterkt nedlatende uttalelse om Dina: «Men, kære Karsten, Dina ved jo slet ikke –» Han svarer: «Nå, men så skulde Johan ialfald have havt den takt, ikke at vise hende nogen opmærksomhed.» Spørsmålet er hva fru Bernick reagerer på i uttalelsen: at Dina omtales som en forfløyen taske eller at hun innlater seg så mye med Johan. Fru Bernicks replikk kan fullføres: «Dina vet jo slett ikke at Johan har hatt et forhold til moren.» Hun mener Dina ikke ville ha innlatt seg så mye med Johan, hvis hun visste hvem han var. Det er ingenting i fru Bernicks replikk som røper kritikk av at ektemannen kaller Dina en forfløyen taske. For øvrig viser replikken at man har holdt Dina uvitende om detaljer utroskapshistorien.

 

Dina viser med en gang åpenlys interesse for Johan Tønnesen, noe altså fru Rummel og fru Holt har forbudt døtrene. Ikke bare viser hun interesse, men som i tilfellet med Rørlund roser hun Johan. Allerede dagen etter ankomsten går hun tur med den nyss ankomne. Han kommenterer at hun er blitt dyktig varm etter turen; hun har altså ikke lagt bånd på den fysiske utfoldelsen. Dina pleier ofte å farte rundt med den viltre sønnen i huset, Olaf på 13 år. Hun tar hatten av og rister kjolen. «Ja, det var en dejlig tur; så dejlig tur har jeg aldrig havt før,» sier hun. Dette kan knapt kalles en vovet scene, men viser at Dina er friere i sin opptreden overfor mannen enn det er vanlig i denne byen underlagt pietismens svøpe. Hun er naturlig, slik idealet er i den rousseauiske oppdragelse. Olaf og Dina er to stykk naturbarn. Dina har ikke fått noen strenge påbud om å opptre med anstand overfor mannen. Her må det skytes inn at Rousseaus hovedinteresse er gutters oppdragelse. Jenter skal oppdras med vekt på det naturlige, slik som guttene, men de kan ikke oppdras til å bli som menn. Kvinnen skulle styre i hjemmet, være mor og legge vinn på å glede mannen. Hun måtte være mer påpasselig med sitt rykte enn han. Rousseaus forskjellsbehandling av kjønnene inngår i bakgrunnen for Camilla Colletts Amtmandens Døttre. Hovedpersonen, Sophie, er oppkalt etter Émiles kvinnelige motpart, Sophie. Camillas far, Nicolai Wergeland, var opptatt av Rousseaus oppdragelse. Collett og Aasta Hansteen er kjente feminister som gjerne nevnes i forbindelse med kvinnesaksmotivet i Samfundets støtter. Dette kommer jeg tilbake til i et senere innlegg.

 

Dina bryr seg ikke om at hun har latt Rørlund skjønne at hun er interessert, noe hun utvilsomt har brukt tid på, og har svart ja på hans frieri. Dina hater å love, og hun kommer aldri til å skjønne dette med plikt (jfr. forrige innlegg). Madam Dorfs datter følger sine naturlige instinkter. Når det dukker opp en mann som frister mer enn den forrige, innlater hun seg med den nye og glemmer den gamle. Løfter og forpliktelser kan komme i konflikt med det et menneske naturlig ønsker seg. Dinas åpenbart negative karaktertrekk vil lett komme i bakgrunnen på grunn av den karikerte beskrivelsen av den pietistiske adjunkten. Skylden for bruddet kommer derfor til å hvile på ham. Publikum ser det Ibsen maler med grov pensel, ikke det som er skrevet med liten skrift. Også i skildringen av forholdet mellom Dina og Johan, som dels fremtrer som en parallell til forholdet mellom Dina og Rørlund, har Ibsen lagt til hentydninger til Dinas negative karaktertrekk som kan true det planlagte ekteskapet med Johan.

 

Dina innleder med å overøse den hjemvendte amerikafarer med smigrende oppmerksomhet, fordi han representerer en mulighet til å realisere drømmen om landet langt borte. Her skjer det store gjerninger, menneskene kan imponere med sin bravhet og lett bli til «noget dygtigt». Slik var drømmene Dina kjælet for da hun satt og lyttet til Rørlunds stemme. Johans ankomst har brakt henne nærmere sine lengslers mål. Men en rekke forhold tyder på at et ekteskap mellom Dina og Johan ikke vil komme i stand eller vil havarere etter kort tid. Flere detaljer ved Dina peker fremover mot Nora, som forlater ektemann og barn, jfr. under. Ibsen begynte å arbeide med Et dukkehjem høsten 1878, året etter utgivelsen av Samfundets støtter.

 

Det kan synes som om Dina har lært noe av sin forilede trolovelse med adjunkten, og nå stadig føyer til nye forbehold ved et ekteskap med Johan. Dina ber Johan om å hjelpe henne over til Amerika, og litt i førstningen derover. Hun vil bort fra alle dem som lever et skikkelig liv og formaner henne om å være takknemlig overfor Rørlund, som har fridd. Johan spør om dette er den eneste grunnen; «er jeg ingenting for Dem?» Dinas svar: «Jo, Johan, De er mig mere end alle andre mennesker,» lyder som en sterk kjærlighetserklæring. Johan blir da også overvettes glad: «Oh, Dina!» Setningen er dårlig norsk og er den tredje jeg, foreløpig, har utpekt som påvirket av tysk; «Du bist mir mehr als alle anderen». Tysk påvirkning i Dinas språk er omtalt i forrige innlegg, der jeg blant annet knytter det til etternavnet hennes, Dorf, som er tysk. Også «Dina» har tysk opphav (jfr. Kommentarer, Henrik Ibsens skrifter). Kanskje Ibsen vil antyde at Dinas foreldre har vært tyske og snakket morsmålet hjemme. I så fall har hun ennå ikke lært seg korrekt norsk, til tross for at «tante Marta har læst meget» med henne. Videre hentyder Dina til tittelfiguren i Oehlenschlägers Dina, som er et historisk drama om Dina Vinhofvers, hvis foreldre hadde tysk opphav og som hadde bodd flere år i Holsten.

 

«alle andre mennesker» er et drøyt anslag. I første rekke vil man tenke at Dina tar avstand fra alle menneskene hun omgås, Bernick-familien og kretsen rundt dem – Marta og Olaf kan vel unntas – og at Johan betyr mer for henne enn alle disse. Dina, som er ca. 20, kjenner neppe mange andre mennesker; av «alle de andre menneskene» kjenner hun så godt som ingen. Dina er en ung uerfaren pike, som tar munnen for full; hun er ikke troverdig. Hennes ønske er å forlate alle dem hun kjenner, for å reise til Amerika. Her vil hun nødvendigvis treffe mange andre, ukjente, mennesker. Den som skal hjelpe henne å nå målet, er Johan. Dinas erklæring er ledd i en strategi for å realisere reisen til Amerika. Hun lokker eller frister Johan ved å foregi interesse eller sågar kjærlighet. Kort etter frir han, og hun svarer ja, slik hun gjorde dagen før til Rørlund. Så følger forbeholdene.

 

Rett etter at Dina har sagt ja til å bli Johans hustru, tilføyer hun (min kursivering): «Men først vil jeg arbejde, blive noget selv, således, som De er det. Jeg vil ikke være en ting, som tages.» Dina vil bli noe selv, liksom Johan. Johan er ikke Dinas mål, men å bli som ham. Det peker mot aktuelle feministparoler. At dette tilsynelatende ideelle målet er et resultat av hennes sedvanlige ønsketenkning, fremgår av bønnen til Johan rett før (min kursivering): «Tag mig med Dem!», som hun gjentar i neste replikk: «Ja, tag mig med Dem!» Dinas påstand om at hun skal bli brav bare hun kommer til Amerika – tapper liksom heltene i Coopers indianerromaner  – er et maskulint ideal, like fantasifullt som troen på at hun skal bli som Johan (jfr. forrige innlegg).

Johan har arbeidet hardt med bare nevene i bortimot 15 år for å bli den han er; en farmer som må reise på annen klasse. Dina er naiv. Det vanligste arbeidet for en ung pike fra en mindre norsk by var hushjelp. Hun ville aldri få jobb som bygningsarbeider eller gårdsgutt. Ikke engang i løpet av femten år ville hun kunne bli som Johan. Det mest sannsynlige er at interessen for Johan vil dabbe av når virkeligheten derover siger innpå henne, slik den gjorde med Rørlund. Dette har hun beskrevet overfor Johan på en svært dramatisk eller teatralsk måte: «Jeg har aldrig elsket det menneske. Jeg kaster mig på bunden af fjorden, hvis jeg blir hans forlovede!» Hun går rett over til å fortelle årsaken:

 

«Å, hvor knuged han mig ikke iknæ igår med sine hovmodige ord! Hvorledes lod han mig ikke føle, at han drog en ringeagtet skabning op til sig! Jeg vil ikke ringeagtes længer. Jeg vil rejse. Må jeg følge med Dem?»

 

Dette er en fortegnet beskrivelse av det Rørlund sa, som ikke uttrykte ringeakt, men en overbeskyttende holdning. Det er ikke rart at han reagerte med bestyrtelse over at Dina, hans forlovede, som er uerfaren, naiv og svermerisk, skal reise til Amerika med mannen som hadde et forhold til hennes mor – som siden gikk til grunne – stjal penger fra fru Bernicks kasse og siden stakk av til Amerika. Dette er forklaringen konsul Bernick stilltiende har latt spres i byen. Dina har dessuten på forhånd vært klar over at adjunkten er pietist, selv om hun ikke følger med på hans opplesning, og at dette legger bånd på hans forhold til henne.

 

Det stemmer ikke at Rørlund tvinger Dina i kne og ringeakter henne. Tvert imot er han beskyttende og vennlig, likesom resten av menneskene som omgir henne hos Bernicks, men som altså håper at hun skal bli som dem. Det er først når Dina kommer til Amerika og skal søke arbeid, hun vil møte ringeakt. Derover er ikke Dina verdt noe som helst, utover det hun kan gjøre med sine bare never, vaske klær og gulv. Akkurat som i morens tilfelle er dette noe Dina ikke har noen erfaring med, og som kan ende skikkelig dårlig. Men Dina har et annet talent som kan vise seg nyttig i Amerika; hun kan innynde seg hos menn.

 

Det er usannsynlig at Dina først vil arbeide seg opp til å bli som Johan, for så å gifte seg med ham. Da hun og Johan tar farvel med Lona og Marta, sier Marta til Dina mens Lona og Johan prater i bakgrunnen: «Lov mig å gøre ham lykkelig.» Det er her Dina prompte svarer: «Jeg vil ikke love noget; jeg hader det at love; alt må komme, som det kan.» Svaret skurrer etter Dinas erklæring om at Johan er henne mer enn alle andre mennesker. Det understøtter min tolkning, der hennes «kjærlighetserklæring» kommer med en rekke forbehold. Men Marta, som selv er en svermerske, sier seg fullkomment enig med sin elev: «Ja, ja, det må det; du skal blot blive, som du er, – sand og tro imod dig selv.» Dette er en direkte henvisning til Camilla Collet, som kjempet for å kunne leve et liv i sannhet og i samsvar med egne følelser. Man skulle være tro mot seg selv. Dina svarer: «Det vil jeg, tante.» Her skal vi igjen minnes Dinas utsagn om at hun ikke skjønner dette med plikt, og at hun aldri kommer til å gjøre det.

 

Vi kan se for oss følgende scenario. Engletøsen har overøst Johan med oppmerksomhet og tryglet ham om å ta henne med seg til Amerika. Han lar seg friste og lover å ta henne med seg. Dina ber om hjelp i førstningen, og han svarer at det skal la seg ordne. Ved dette punktet er Dina ferdig med Johan, hun vil klare seg selv. På bakgrunn av handlingen hittil er det ingenting som tyder på at Dina gidder å være tjenestepike med en rekke plikter i en årrekke og siden reise tilbake til hjembyen som Johans hustru. Sjansen er langt større for at hun heller vil se seg ut en suksessrik mann, som hun overøser med henført oppmerksomhet. Så ung og pen som Dina er, har hun nok hellet med seg. Han frir, og hun sier ja. En mulighet er også at hun søker seg til teatret, sin egentlige «hjemstavn». Unnskyldningen for bruddet med Johan kan være at han bare vil bruke Dina, «leve og bo og bygge» med henne i hjembyen for å «trodse alle disse løgnere og bagvaskere». En siste mulighet er at hun arbeider seg til døde slik som moren, men det virker mindre sannsynlig.

 

I Oehlenschlägers Dina forvandles løgneren og skjøgen Dina Vinhofvers til en heltinne, hun er kysk og oppebærer romantikkens idealer. Skuespillerparet Dorf har utvilsomt kalt opp datteren etter Oehlenschlägers tittelfigur, og det er naturlig å søke etter paralleller mellom Oehlenschlägers Dina og Ibsens Dina. Resultatet fremgår av forrige innlegg, der jeg legger vekt på begges svermernatur. Det er også verdt å poengtere at Oehlenschlägers Dina er et sterkt forskjønnet portrett av den historiske, den virkelige, Dina. Det er det som på folkemunne heter utta blank, inna krank. Denne forvandlingsprosessen er beskrevet av Den magre / fanden under møtet med Peer Gynt i Femte Handling:

 

Har nu en Sjæl sig fotograferet

i sit Levnets Førsel ad negativ Vej,

saa blir ikke Pladen derfor kasseret, –

man skikker den ganske simpelt till mig.

Jeg taer den da for mig till fortsatt Behandling;

og ved passende Midler sker en Forvandling.

Jeg damper, jeg dypper, jeg brænder, jeg renser,

med Svovl og med lignende Ingredienser,

till Billedet kommer, som Pladen skulde give, –

nemlig det, der kaldes det positive.

 

Metaforen baserer seg på fotografiet, men betydningen er klar: Fanden kan forvandle bildet av en negativ person slik at vedkommende blir positiv. Oehlenschläger har forvandlet den negative Dina Vinhofvers til den positive Dina Vinhofver. Ibsen har forvandlet den negative Dina Dorf – den umodne egenkjærlige svermersken – til den positive Dina Dorf, som fronter tidens aktuelle paroler.

 

Dina Dorf har gått rett fra teatrets illusoriske verden til borgerskapets skinnhellige selvgodhet. Ingen har fortalt henne at moren opptrådte slik at alle de unge mennesker ble forgapet i henne, og at hun bedrog faren. Dina skjønner at moren har gjort noe som de skikkelige fordømmer som moralsk fordervet, men ikke hva. Fortielsen leder til at Dina intetanende vandrer i morens fotspor, hun innynder seg hos menn. Det er dette konsul Bernick hentyder til, da han kaller henne en forfløyen taske. Oppdragelsen av Dina er skånsom, slik at hun lyver, vegrer seg for plikter og hater å love. Hun har fremdeles en fot innenfor barnets fantasi- og lekeverden og tolker verden ut fra ønsketenkning, hvor hun selv er ubeseiret, en vinner. Madam Dorfs datter er primært opptatt av seg selv. Dina slynger ut at Johan, som hun har kjent et par dager, «er henne mer» enn alle andre mennesker, i påhør av Marta som har tatt seg av henne i årevis.

 

Sekundert av Lona Hessel og tante Marta blir Dinas svermeri, umodenhet og egenkjærlighet forvandlet til et opprør mot gamle autoriteter. Det sammenfaller med de nye hovedstrømninger i samtiden som Brandes spikret fast i sitt epokeskapende verk om den europeiske litteratur i det 19. århundre; kvinnens frigjøring fra mannens undertrykkelse; menneskets løsrivelse fra hegemoniet til kirken og den konservativt-borgerlige staten. Ibsen har bevisst formet Dinas replikker slik at de er utskiftbare med den progressive kulturelitens paroler, de brandesianske, som fraregnet de feministiske kan ledes tilbake til Rousseaus Émile.

 

Dina skjønner ikke hvorfor det er hennes plikt å hate og avsky Johan, slik alle sier. På dette tidspunktet vet hun at han etter all sannsynlighet har forvoldt all hennes mors «ulykke og skam»; dette er før konsul Bernick tar på seg skylden for forholdet. Men Dina har aldri og kommer aldri til å skjønne dette med plikt. Her er det tydelig at noe mangler i oppdragelsen, men Lona bedyrer at Dina, «barnet», ikke skal skjønne det. Marta gjentar Lonas replikk og føyer til at Dina skal følge Johan som hans hustru. Lona har fra første stund markert seg som en opprører, men nå følger altså Marta etter.

 

«FRØKEN HESSEL: Hvad? Nu må jeg kysse dig, Marta! Det havde jeg ikke ventet af dig.

FRØKEN BERNICK: Nej, det tror jeg nok; jeg havde ikke selv ventet det. Men engang måtte det komme til udbrud i mig. Å, hvor vi her lider under mishandling af vaner og vedtægter! Gør oprør imod dette, Dina. Bliv hans hustru. Lad der ske noget, som trodser al denne skik og brug.»

 

På dette tidspunktet er heller ikke Marta klar over at Johan er uskyldig i anklagen om forholdet til madam Dorf og det angivelige tyveri fra fru Bernicks kasse. Oppfordringen til Dina om å bli Johans hustru som en tross mot «al denne skik og brug» er derfor oppsiktsvekkende; Martas opprør har tippet over i det eksalterte eller komiske. Det minner om hennes replikk til Dina, da hun sa at de sees nok igjen:

 

«Aldrig! Lov mig det, Dina, kom aldrig tilbage. (griber begge hendes hænder og ser på hende) Nu går du til lykken, du elskede barn; – over havet. O, hvor ofte har jeg ikke i skolestuen stundet didover! Derude må det være skønt; en større himmel; skyerne går højere end her, en friere luft svaler over menneskenes hoveder –»

 

Dette kan avskrives som ren ønsketenkning, og man kommer på den tanke at Marta har bidratt til det fiksjonelle draget i Dinas karakter. Ibsen har altså latt to svermersker, eleven Dina og hennes lærer Marta, fronte det moderne gjennombrudds ideer i Samfundets støtter. Lona (av Magdelone) Hessel kommer jeg tilbake til i et senere innlegg. Dette peker fremover mot Et dukkehjem. Nora, som søker det vidunderlige, har lekt eller spilt alvepike og danset tarantella etter Torvalds (les Bertel Thorvaldsens) instruksjon. I siste scene lirer hun av seg noen brandesianske paroler etter at ektemannen har mislykkes i rollen som frelser.