To blomsterpotter og et glass sukkervann (Samfundets støtter, VII)

Adjunkt Rørlund presenteres i begynnelsen av Første akt. Han sitter ved et lite bord et stykke bak det store bordet, hvor en gruppe kvinner er opptatt med veldedig syarbeid. På Rørlunds bord står to blomsterpotter og et glass sukkervann. Adjunkten leser fra en bok med gullsnitt. Etter at han har klappet den sammen, legger han den åpenbart ned på bordet, for kort etter tar Hilmar Tønnesen boken opp og blar i den. Tønnesen avslører tittelen: «Kvinden som samfundets tjenerinde.» Det finnes ingen bøker med denne tittelen, men den sikter trolig til veiledende bøker om kvinnens tradisjonelle rolle i samfunnet. Gullsnittet viser imidlertid at det er en påkostet bok. Det åpner for at den undertekstlig peker mot en annen bok, av en anerkjent forfatter. Kanskje de andre gjenstandene på det lille bordet, de to blomsterpottene og glasset med sukkervann, kan fortelle hvilken.

 

Glasset med sukkervann og rammen det opptrer i, førte raskt til at jeg identifiserte Rørlund med den sårede soldaten i Johan Sebastian Welhavens «Republikanerne» (1832). Jeg skal derfor omtale glasset med sukkervann før de to blomsterpottene, som var vanskeligere å identifisere.

 

Soldaten har deltatt i Slaget ved Ostrołęka i 1831, der polakkene led et knusende nederlag mot den russiske tsar. Han er desillusjonert og sitter for seg selv i en ydmyk pariserkafé med en «Sukkervands-Rest»; man kan høre ham sukke. Kledningen er grov, men linnet rent. Plutselig blotter han brystet for de skrålende republikanske «Ungersvende», som kommer rett fra Operaen hvor de har sett Den stumme fra Portici. Brystet er fullt av arr etter streifende kuler og klinger. Skildringen leder direkte over til scenen der Rørlund med sitt sukkervann bivåner kvinnene, som syr nytt linnet, altså rent liksom soldatens, til moralsk fordervede mennesker. Sammenhengen med Welhavens dikt understrekes av replikken, der adjunkten gir en metaforisk utlegning av kvinnenes arbeid med linnetet:

 

«Disse moralsk fordærvede, hvis forbedring vi arbejder for, er at betragte som sårede soldater på en slagmark; De, mine damer, er diakonisserne, ​de barmhjertige søstre, der plukker charpi til disse ulykkelige tilskadekomne, lægger forbindingen lindt om sårene, læger og heler dem –»

 

Sammenhengen med den ulykkelige soldaten fra Ostrołękas slagmark, iført rent linnet, er frapperende. Sammen med sukkervannet og bordets tilbaketrukne plassering peker det uomtvistelig mot Welhavens «Republikanerne» (jfr. innlegget 19.03.2026). 

 

I innlegget 28.04.2026 argumenterer jeg for at Rørlunds kjærlighet til Dina peker mot Welhavens store beundring for Adam Oehlenschläger, forfatteren av Dina (1842). Ibsens Dina er oppkalt etter tittelfiguren i det tragiske dramaet, som handler om skjøgen Dina Vinhofvers (ca. 1620–1651). Hun ble halshugget for løgnen om at Corfitz Ulfeldt planla å myrde Frederik 3 med gift. Dina forholder seg meget fritt til de historiske kildene. Oehlenschlägers Dina er en heltinne som oppebærer romantikkens idealer; poesien, det skjønne og fantasien.

 

I innlegget 18.04.2026 argumenterer jeg for at Dinas etternavn, Dorf, peker mot Düsseldorfskolen, som hadde sin forkjemper i Welhaven. Generelt kan det sies om romantikken, òg Düsseldorfskolen, at kunsten ble forventet å fremstille et idealisert bilde av verden. Det kan trekkes en linje fra en slik idealisert kunstig gjengivelse eller etterligning til Rørlund, som klynger seg til troen på at alt urent, truende og fordervelig kan utestenges fra byen, for ikke å snakke om havestuen i konsul Bernicks hus. De moralsk fordervede skal få nytt (les rent) linnet. Man kan innvende at fordervelsen da vil være skjult, og at Rørlund fremstår som en fariseer (jfr. innlegget 19.03.2026). Den rene, ufordervede, skjønne kunsten skjuler virkelighetens urene, fordervede, uskjønne sider. Det som under romantikken eller nasjonalromantikken bidrog spesielt til den fariseiske kalkingen eller tildekkingen, var det hvite linnetet; skjorter, forklær, tørklær, som tidens høyt priste ikon, den norske bonde, -brud, seterjente var iført på de såkalte søndagsbondemalerier. Figurene var gjerne avbildet midt i lyset fra solen eller en flammende peisild, noe som potenserte det hvite linnetets virkning. At peisen eller åren inne i en norsk bondestue raskt ville sverte linnetet, var ikke noe problem for en nasjonalromantisk maler. Düsseldorferen Adolph Tidemands folkelivsbilder av norske bønder er et illustrerende eksempel.

 

Ibsen interesserte seg for det hvite linets eller linnetets betydning i ikoniseringen av den norske bonde. Det fremgår blant annet av diktet «Paa Vidderne» (1860), der hovedpersonen, en skytte, maktstjeles ved synet av grannedatteren. Han er på vei til fjells, da han hører løvet på en sølje «paa Linets Læg» ringle ved grinden, hvor grannedatteren står gjemt under heggen:

 

«Der stod hun i det hvide Lin,

Og hilste mig Godkveld;

Hun var saa væn, hun var saa fin,

Saa frisk som Blom paa Fjeld.»

 

Etter at skytten er kommet opp på fjellet, står han en tidlig morgen i et skard og kikker ned mot morens hus. Det tykkes ham at hun går på «blegen ved den hvide væv», og han oppfordrer sin «brud», grannedatteren, til å væve lin og sy sitt bryllupsskrud. Etter at hun har valgt å gifte seg med en annen, skuer han gjennom den hule hånd ned på bryllupstoget hennes, og igjen trekkes linet frem:

 

«De flagrende Skaut, det skinnende Lin

Og Mændenes Kofter røde,

[…]»

 

Enda en detalj i beskrivelsen av adjunkt Rørlund kan peke mot Welhaven. Da man i byen går i fanetog til ære for konsul Bernick, er det Rørlund som er sjef i festkomiteen og holder festtale; Hilmar Tønnesen har skrevet festsangen. Toget skulle egentlig vært et fakkeltog, men dette ble forhindret av det stormfulle været. Welhaven var også en som lot seg bruke ved desslike festlige anledninger. Under et av Carl Johans besøk i Christiania, trolig før 1835, arrangerte studentene fakkeltog. Welhaven skrev en festsang til fakkeltoget, slik lyder første vers:

 

«Mens Runerne leve paa Sagas Skjold,

hvor Drotheltebilleder tindre,

kan Flammen, der tændtes i Kraftens Old,

ei slukkes i Nordboens Indre,

o Hil dig ædle Normanna-Drot!

Den Flamme dig lyste til Klippens Slot.»

 

I 1838 skrev Welhaven et hyllestdikt til kongen, «Til Kong Carl Johan» (1837), slik lyder første vers:

 

«Da Mulmet dækked Olafs Rige,

Og Folket stod paa Nattevagt,

Saa det en Glands bag Klippen stige,

Der brød de tunge Skyers Magt;

Af Heltens Sol, hvis Straale tindred

I Middagsglands fra Fjeldets Borg,

Gik der et fagert Skjær, der lindred

De dunkle Dales dybe Sorg.»

 

Selv om konsul Bernick ikke er konge, tyder flere detaljer på at han er noe mer enn en vellykket reder og forretningsmann i en mindre norsk by. Dette kommer jeg tilbake til i et senere innlegg, jfr. for øvrig innlegget 28.04.2026.

 

En rekke detaljer ved adjunkt Rørlund peker mot Welhaven, uten at det er snakk om en identifikasjon. Blikkpunktet er sukkervannsglasset på det tilbaketrukne bordet, der han sitter for seg selv, som sikter til den ulykkelige sårede soldaten i «Republikanerne». Soldaten tolkes gjerne som et bilde på dikteren selv, som utsatte seg for angrep fra Wergeland og hans kampfeller (jfr. innlegget 19.03.2026). Tolkningen kan understøttes av en passasje i et brev Camilla Wergeland (senere gift Collett) skrev til Welhavens elev Bernhard Herre under demringsfeiden; kampoppstillingen var som den gang Welhaven skrev «Republikanerne», Welhaven mot Wergeland, denne gang både far og sønn: «W. er en sand Martyr, saa ret en St. Sebastian der lider Piledøden for den gode Sag.» Dette skriver Camilla tre år etter publiseringen av «Republikanerne», der forfatteren, «Bastian», antas å skjule seg bak den ulykkelige soldaten som blotter arrene fra Ostrolęka for de opprømte ungersvenner. Det er altså vanlig å se noe selvbiografisk i soldaten, og i innlegget 19.03 har jeg trukket linjen fra Sebastian/Bastian til sankt Sebastian. Det samme gjør altså Camilla, men om det har sammenheng med soldaten i «Republikanerne», vites ikke.

 

Welhaven leste selvfølgelig Camillas brev til Herre, og han sender henne et brev der han omtaler saken: «Jeg takker for den prægtige Allusjon til St. Sebastian og undrer mig over at den ikke ogsaa er falden mig ind. Men jeg skal ikke døe af Pilene, jeg ved ganske vist at jeg i denne Kamp maa beholde Seiren […]» Welhavens neste brev er undertegnet «Deres trofaste Sanct Sebastian». Her skriver altså Welhaven at han selv ikke hadde tenkt på seg selv som en sankt Sebastian, noe som gjør min hypotese om en mulig sammenheng mellom soldaten, dikteren og helgenen i «Republikanerne» mer usikker. Men helt sikker kan man ikke være. På denne tiden har nok Welhaven ønsket å opptre positivt overfor sin åndsfrende Camilla, som han trolig innerst inne visste at han ikke ønsket å gifte seg med. Det at han roser henne for å ha oppdaget den «prægtige Allusjon» til sankt Sebastian, er ikke noe bevis for at han ikke selv kan ha hatt den i tankene da han skrev «Republikanerne». Welhaven ble vanligvis kalt Bastian, og navnets sammenheng med sankt Sebastian har han selvfølgelig kjent lenge. Men for oss er det viktige hva Ibsen kan ha tenkt om en mulig sammenheng mellom den arrete soldaten som drikker sukkervann i ensomhet og Johan Sebastian Welhaven.

 

Vinteren 1872 oppholdt Camilla Collett seg i Dresden og tilbrakte mye tid sammen med ekteparet Ibsen. Kontakten fortsatte i årene etterpå, og spesielt Suzannah hadde forfatterinnen mye og nær kontakt med, dels via brev. Som kjent kommuniserte Suzannah interessante ting hun hadde fått vite fra andre personer til en tredje person, ektemannen. Det fremgår av historien om Laura Kieler, som betrodde seg til Suzannah om forhold som Ibsen kopierte i Et dukkehjem. Det er vel sannsynlig at Camilla har løftet litt på sløret over forholdet til Welhaven, som var død da hun innledet vennskapet med Suzannah.

 

Det er ingen tvil om at adjunkt Rørlund på ett plan sikter til Welhaven. Det kan være et spor når det gjelder det andre som står på bordet, blomsterpottene. Da det senere gjøres klart til å motta fanetoget til konsul Bernicks ære, bringer et par tjenestepiker lamper, lys og blomsterpotter, som stilles på bord og oppsatser langs veggene. Grosserer Rummel lurer på om det vil se for festlig ut med alle disse blomstene. Så slår det ham at folk vil tro at de står der til daglig; blomsterpottene står altså ikke i havestuen til vanlig. Men på bordet til Rørlund er det to blomsterpotter. Spørsmålet er hvem som har satt dem der, alternativt hvem som har bedt en tjenestepike om å gjøre det. Det er i alle tilfeller påtagelig at det står to og ikke én blomsterpotte på det lille bordet. Blomstene er ganske sikkert til adjunkten. Hadde det vært én blomsterpotte, kunne den være fra fru Bernick, som setter pris på at han leser for dem. Men det atypiske antallet to blomsterpotter på ett bord tyder på at en annen står bak, og det er naturlig å tenke på Dina, som på dette tidspunktet omfatter Rørlund med stor oppmerksomhet. På et dypere plan dreier det seg om en litterær referanse, liksom sukkervannet. Dersom sukkervannet peker mot Welhaven og «Republikanerne», et av dikterens mest berømt dikt, er det ikke utenkelig at de to blomsterpottene hentyder til et berømt verk av Camilla Collett, som elsket dikteren dypt og sammenlignet ham med sankt Sebastian.  

 

I Camilla Colletts epokeskapende roman, Amtmandens Døttre (1854, 1855), der forfatterinnens ulykkelige kjærlighet til Welhaven inngår i bakgrunnen, står følgende (min kursivering):

 

«Vi have talt om de Tilskyndelser Sophie havde været Gjenstand for fra sine Nærmeste. Ogsaa en anden Skikkelse skred hende manende forbi, en os bekjendt Skikkelse, den ulykkelige Lorenz Brandts.

 

Man havde hverken hørt eller seet noget til ham paa Gaarden den hele Høst. To potteblomster, en Geranium og en Myrthe, der strax visnede, vare til forskjellige Tider paa en hemmelighedsfuld Maade satte ind i Sophies Værelse; hun vilde ikke spørge, men det anede hende at det var en Hilsen fra ham.»

 

I Amtmandens Døttre er det ikke snakk om en identifikasjon, nemlig mellom Camilla og Sophie, romanens hovedperson, og Georg Cold, hennes store kjærlighet, og Welhaven. Romanens karakterer og deres ulykkelige kjærlighetshistorie er inspirert av Camilla og Welhaven og deres bedrøvelige romanse, som var snakkis i andedammen Christiania.   

 

Den hemmelige plasseringen av de to potteblomstene på Sophies rom skjer etter den fatale hendelsen i hennes liv. Sophie og Cold har erklært hverandre sin kjærlighet, da Sophie uforvarende kommer til å overhøre at han sier til sin venn, legen Müller, at han ikke elsker henne. Det er en løgn for ikke å blottstille seg for Müllers sarkasmer. Sophie blir fullstendig knust, og tanken på å gifte seg med ham som hun elsker, blir lagt død. Det er naturlig å tenke på hvordan Camilla kan ha reagert da Welhaven avslo å inngå ekteskap med henne, slik hun drømte om og indirekte foreslo.  

 

Andre friere melder seg for Sophie, blant annet den underlige karakteren Lorenz Brandt, som først var et lysende geni på Christianias himmel, siden falt ned i byens rennestener. Lenge er han er foraktelig person i hjembygda, der Sophies far er amtmann. Like fullt opptrer han som en av Sophies friere. Blomsterpottene tolker hun som en hilsen fra ham. Geranium er en rikt blomstrende vakker plante, som vel skal oppfattes som bilde på den kjærlighet Lorenz føler for Sophie. Myrten kalles også brudemyrt; enkelte steder bandt bruden seg krans av denne planten. Myrten symboliserer altså Lorenz’ frieri. «der strax visnede» refererer sannsynligvis til begge blomstene, alternativt bare til myrten. Lorenz hadde da også lite hell med sitt symbolske frieri, som hadde de aller dårligste forutsetninger. Kort etter dør han, og Sophie gifter seg med prosten Rein.

 

Etter at symøtet i foreningen for de moralsk fordervede er slutt, går damene ut for å drikke kaffe på havetrappen. Dina trekker seg fra kaffeslaberasen og fortsetter sitt syarbeid inne i havesalongen. Adjunkt Rørlund innleder en samtale. Dina forteller at han er den eneste grunnen til at hun ikke har reist sin vei; han erklærer henne sin kjærlighet og frir. Hun svarer ja. Scenen er stadig havestuen med det lille bordet hvor det står to blomsterpotter og et glass med sukkervann, så fremt ikke adjunkten har tømt det. Heller ikke Rørlunds frieri ender godt; dagen etter sier Dina ja til å gifte seg med Johan Tønnesen. Rekvisittene i denne scenen oppretter en forbindelse mellom Dina Dorf og heltinnen i Amtmandens Døttre, Sophie. Det skal derfor ikke forbause at Dina, sekundert av frøken Bernick og frøken Hessel, deler Sophies livsanskuelse. De tre opprørske kvinnene i Samfundets støtter bekjenner seg til et kvinnesyn, som fremtrer som en blåkopi av Camilla Colletts oppfatninger om kvinnens stilling. Det skal omtales i neste innlegg.

 

Parallelt til de to blomsterpottene finnes et par andre konkrete detaljer i skuespillet som hentyder til Amtmandens Døttre. Herr og fru Bernick går tur i haven sammen med frøken Hessel. Fru Bernick vil gå inn, åpenbart for å hente sjalet sitt. Herr Bernick ber henne bli og sier han skal hente det. Han frykter at hun skal bli forkjølet. Når andre er til stede, er konsulen alltid overmåte hensynsfull mot konen. Fru Bernick henvender seg til Johan, som står oppe på havetrappen: «Du må også komme med, Johan; vi skal ned i grotten.» Publikum får ingen forklaring på hva slags grotte det dreier seg om. Ordet nevnes bare én gang. Kommentaren i HIS angir faktaopplysninger: «naturlig eller kunstig hule i berg eller fjell (NRO II grotte); populært som del av større, romantisk parkanlegg.» Videre: «et sentralt motiv f.eks. i Camilla Colletts roman Amtmandens Døttre (1855).» Dette er en ulogisk setning, og vi kan fjerne «f.eks.». Både grotten og fruens sjal, som Bernick leverer til Dina, hentyder til Sophies grotte. Her utviklet hun seg som naturbarn à la Rousseaus Émile; Émiles kvinnelige motstykke heter Sophie. Da hun går for å møte Cold for siste gang i grotten, draperer hun seg i et sjal. Grotten var også en attraksjon for hele familien Ramm, som de viser til gjester.

Litteratur

Anne-Lise Seip, Demringstid - Johan Sebastian Welhaven og nasjonen