Dina Dorf – forfløyen taske og stridig feminist («Samfundets støtter» VI)

 

Dina Dorf er tilsynelatende en av de positive karakterene i Samfundets støtter. Hun gjør opprør mot de pietistiske ideene som har grepet byens borgere, spesielt kvinnene og forvandlet dem til bornerte nikkedukker.

 

Det fremgår ikke klart om Dina vet at moren har vært utro. Dersom Dina bare har beveget seg innenfor Bernick-familien og kretsen rundt dem, er det ikke sikkert at hun har fått kjennskap til utroskapshistorien, dette skammens kapittel. Riktignok vet Dina at moren har gjort noe som byens frelste sjeler, de «skikkelige», mener er galt, men det synes som om hun ikke kjenner til de konkrete omstendigheter. Under en scene på slutten av Anden akt utbryter Rørlund, som sikter til Johan Tønnesen, fru Bernicks bror: «Dina, det er denne mand, som voldte al Deres moders ulykke og skam.» Dina spør Johan om dette er sant. Konsul Bernick avbryter den videre opplysning av saken: «Ikke et ord mere! Idag skal her ties.» «Sandt altså,» konkluderer Dina.

 

Dina har oppfattet at de skikkelige, moralske og anstendige som hun kjenner, mener det hefter moralsk fordervelse ved moren. Det er sannsynlig at Dina knytter morens feiltrinn, en konkret handling, til denne fordervelsen. Samtidig hevder hun at hun selv er moralsk fordervet, liksom moren, uten at hun har gjort noe «ondt». Det kan tyde på at Dina med moralsk fordervelse, åpenbart et uttrykk lånt fra det pietistiske miljøet som omgir henne, sikter til en tilstand eller væremåte som ikke nødvendigvis er negativ. Den motsatte væremåte, den moralske, tar hun nemlig avstand fra. Dina er tydelig på at hun ikke vil bli skikkelig, moralsk og anstendig, slik som Hilda og Netta, døtrene til fru Rummel og fru Holt, medlemmer i foreningen for de moralsk fordervede.

 

Dina forteller Johan at hun ikke er som de andre unge piker, «der er noget – noget sådant ved mig», derfor skal han ikke gå tur med henne. Dette sier hun etter først å ha lovet ham å gå tur; Dina «hader det at love». Med «noget sådant» hentyder hun ganske sikkert til den moralske fordervelse som de skikkelige mener Dina er preget av, likesom hennes mor og trolig de andre som var med i teaterselskapet. Spørsmålet er hva Dina mener med sin advarsel overfor Johan. Vil hun forhindre at han utsetter seg for folkesnakk på grunn av den moralske fordervelse som hefter ved henne? Eller vil hun forhindre at noe skjer mellom henne og Johan, tilsvarende det fatale som skal ha skjedd mellom moren og Johan for en femten år siden? Ibsen har ikke gjort det enkelt å forstå Dina. Det kan henge sammen med at hun, som modellen, Oehlenschlägers Dina Vinhofver, skal være gåtefull, en interessant kvinne.

 

En gang røper Dina sitt ideal overfor Johan; hun vil at menneskene i Amerika ikke skal være så anstendige og moralske. Johan spør hvordan hun vil at de skal være. «Jeg vilde, at de skulde være naturlige,» svarer Dina. «Ja, ja, det er kanske netop det, de er», sier Johan. Dina kan tolkes slik at menneskene skal følge sine naturlige instinkter, et ekte rousseauisk ideal (jfr. forrige innlegg). Johans svar må oppfattes ironisk fra forfatterens side. På 1870-tallet var det mindre lover og restriksjoner – og muligheter til å opprettholde justis – i Amerika enn i de gamle kulturlandene i Europa. Det var fremdeles Ville vesten «derover», selv om «villskapen» hadde avtatt siden 16- og 1700-tallet. I Amerika kunne menneskene i større grad følge sin natur, gjøre som de hadde lyst til. Noen steg til topps, andre gikk til grunne. Johan og Lona tilhører nok flertallet; de har hverken blitt rike eller knukket nakken.

 

Hilda og Netta er oppdratt til pietistiske dydsmønstre av mødrene (jfr. forrige innlegg). De moralske pikene har fått en streng oppdragelse, Dina har knapt fått noen oppdragelse – ingen har snakket strengt til henne. Man har nøyd seg med å holde Hilda og Netta frem som mønster. Den morløse Dina fremtrer som eksempel på en person som har vokst opp etter Rousseaus prinsipper, slik de er omtalt i Émile, ou l’éducation, fri fra autoritetenes bud. Barnet var uten synd og skulle ikke rette seg etter pålegg fra de voksne (jfr. forrige innlegg). Sammen med troen på syndefallet forsvinner også  opptuktelsen av barna; oppdragelsen får en mildere karakter. I forlengelsen av dette kan man argumentere at Dinas mor bare fulgte sine naturlige instinkter, da hun innledet et forhold til Karsten Bernick. Det samme kunne sies om ham. Dinas omtale av moren og seg selv som moralsk fordervet kan tolkes slik at de følger naturlige instinkter, mens de skikkelige, de moralske og anstendige, er underkastet en rekke forbud som begrenser den personlige frihet. Det innebærer at de skikkelige har plikter og må love ting, noe Dina aldri vil skjønne eller hater. Ibsen viser at den personlige frihet, som samtidens kulturelite hyllet, har negative sider. 

 

Rørlund legger skylden for madam Dorfs utroskap, hennes «ulykke og skam», på Johan Tønnesen. Det er ut fra hans kjennskap til saken en halvsannhet. Som alle andre tror han madamen har vært utro med Johan Tønnesen. Men at kontoristen på fru Bernicks kontor skal ha vært en forfører eller overgriper, er noe han sier for å diskreditere rivalen overfor Dina. Det er utvilsomt madam Dorf selv som må ta skylden for at hun har vært utro og de alvorlige følger dette fikk for henne selv og familien. Madam Dorf var ikke en sart, uerfaren pike som var lett å lede ut i ulykke eller forgripe seg på, men en voksen gift kvinne med barn og en bejublet skuespillerinne. Mange i byen falt for hennes utstråling – «Alle de unge mennesker var rent forgabet i hende» – men den hun valgte seg, var byens mest attraktive unge mann, Karsten Bernick. Han – «den unge belevne verdensmand, – komplet kavallér, – alle damernes yndling» – var nettopp kommet hjem fra Paris. Madam Dorf og unge Bernick var altså byens hotteste par. Forholdet måtte holdes skjult, noe som kan ha gjort det ekstra forlokkende.

 

Madam Dorf, Dinas mor, er skuespiller og vet hvordan hun skal trollbinde publikum. Skuespillere hadde tidligere rykte for å være umoralske, spesielt i omreisende selskaper slik som Møllers. Kostymeballet i Et dukkehjem, der Nora har lovet å vise frem silkestømpene til doktor Rank, holdes hos «konsul Stenborgs». Navnet viser til Stenborgs Sällskap, et teaterselskap som både spilte i faste lokaler og turnerte. Truppen var foraktet av overklassen, som syntes forestillingene var gammeldagse, rå og vulgære, men de nøt stor popularitet hos folket (jfr. bl.a. innlegget 21.03.2025).  

 

Ibsen levner ingen tvil om at den feterte skuespillerinne har innledet et forhold til «den unge belevne verdensmand» fordi hun selv ønsket det. Dette har neppe noen i Bernick-familien eller kretsen rundt dem fortalt Dina. Hun har altså ikke fått vite at hun må opptre med anstand overfor menn, slik åpenbart Hilda og Netta har. Da den skjeggete Johan viser seg gjennom speilglassvinduene i havesalen, er fru Rummel og fru Holt raskt ute med å forby døtrene å se på ham. Derimot går det ikke lange stunden før Dina tilkjennegir åpenlys interesse for Johan.

 

Det synes som om madam Dorfs datter mangler en sperre, en varsomhetsplakat, i forholdet til menn. Det viser seg alt i første akt. Foreningen for de moralsk fordervede sitter ute på  havetrappen og drikker kaffe; «de taler overvættes venligt til Dina.» Hun går snart inn i havesalen, kort etter kommer Rørlund etter. Hun forteller at hun ikke ville blitt her en dag lenger, dersom han ikke «var», var her / fantes (jfr. forrige innlegg). Han spør hvorfor hun så gjerne vil være sammen med ham. Dina har altså gitt tydelig uttrykk for at hun liker adjunkten; scenen er omtalt i forrige innlegg. Det er verdt å notere at hun serverer en løgn – han lærer henne så meget smukt – som hun tar tilbake idet han ber om nærmere forklaring.

 

Rørlund sier: «De ved dog visst godt, hvor usigelig kær De er mig.» Dina svarer: «Dersom jeg var Hilda eller Netta, vilde De ikke være bange for at lade nogen mærke det.» Rørlund forklarer årsaken:

 

«Å, Dina, De kan så lidet dømme om de tusend hensyn –. Når en mand er sat til at være en moralsk støtte for det samfund, han lever i, så –; man kan ikke være forsigtig nok. Dersom jeg blot var viss på at man vilde forstå rigtig ​at udtyde mine bevæggrunde –. Men det får være det samme; De må og De skal hjælpes op. Dina, er det en aftale, at når jeg kommer – når forholdene tillader mig at komme – og jeg siger: her er min hånd, – da vil De tage den og være min hustru? – Lover De mig det, Dina?»

 

Dina svarer ja. Rørlund frykter at man ikke ville tolke hans beveggrunner for å vise sin kjærlighet overfor Dina riktig. Hvilke «uriktige» beveggrunner tenker moralens støtte på? Utvilsomt de «moralsk fordervelige», nemlig seksuelle hensikter. Temaet dukker opp igjen da han bekjentgjør forlovelsen med Dina: «Det skridt, jeg for Dinas vel har besluttet mig til, må gerne gøres kundbart for vort hele samfund. Jeg nærer det sikre håb at det ikke vil mistydes.» Dinas oppførsel overfor adjunkten er preget av hennes teaterbakgrunn og en mangelfull oppdragelse; den er fri og kan oppfattes som inviterende til sex. Det er svært sannsynlig at de skikkelige, familien Bernick og kretsen rundt dem, har merket seg dette. Dina er da heller ikke ferdig forbedret slik at hun kan lukkes inn i de moralskes krets, noe som fremgår av adjunktens replikk. Rørlund vil åpenbart ha seg frabedt at noen skulle beskylde ham for å ha seksuelle hensikter overfor Dina. Temaet belyses ved Dinas opptreden overfor mann nummer to, Johan Tønnesen. Det går ikke lang tid før hun kaster sine øyne på nykomlingen.  

 

Etter at Johan Tønnesen og Lona Hessel har åpenbaret seg i Bernicks havesal, melder medlemmene i foreningen for de moralsk fordervede avbud dagen etter. Fru Bernick forteller sin mann at hun har latt Olaf og Dina gå litt ut sammen. Bernick utbryter:

 

«Hm; Dina, den forfløjne taske –. At hun straks igår kunde give sig så meget af med Johan –!»

 

«forfløjne taske» er et svært negativt uttrykk. «Taske» betyr her løsaktig kvinne eller hore; «forfløyen» lettsindig. Det er oppsiktsvekkende at konsulen, som har tatt Dina inn i sitt hjem, der hun trolig har bodd i flere år, bruker så nedsettende ord. Det føyer seg inn i hans opptreden for øvrig. Karsten Bernick bryr seg ikke om andres følelser, og han opptrer svært sårende overfor konen. Selv har han hatt et seksuelt forhold til Dinas mor, og det er ikke utenkelig at han også ville ha kalt henne en forfløyen taske. Spørsmålet er: Fraregnet uttrykkets grove karakter; har han rett i Dinas tilfelle?

 

Fru Bernick reagerer på mannens sterkt nedlatende uttalelse om Dina: «Men, kære Karsten, Dina ved jo slet ikke –» Han svarer: «Nå, men så skulde Johan ialfald have havt den takt, ikke at vise hende nogen opmærksomhed.» Spørsmålet er hva fru Bernick reagerer på i uttalelsen: at Dina omtales som en forfløyen taske eller at hun innlater seg så mye med Johan. Fru Bernicks replikk kan fullføres: «Dina vet jo slett ikke at Johan har hatt et forhold til moren.» Hun mener Dina ikke ville ha innlatt seg så mye med Johan, hvis hun visste hvem han var. Det er ingenting i fru Bernicks replikk som røper kritikk av at ektemannen kaller Dina en forfløyen taske. For øvrig viser replikken at man har holdt Dina uvitende om detaljer utroskapshistorien.

 

Dina viser med en gang åpenlys interesse for Johan Tønnesen, noe altså fru Rummel og fru Holt har forbudt døtrene. Ikke bare viser hun interesse, men som i tilfellet med Rørlund roser hun Johan. Allerede dagen etter ankomsten går hun tur med den nyss ankomne. Han kommenterer at hun er blitt dyktig varm etter turen; hun har altså ikke lagt bånd på den fysiske utfoldelsen. Dina pleier ofte å farte rundt med den viltre sønnen i huset, Olaf på 13 år. Hun tar hatten av og rister kjolen. «Ja, det var en dejlig tur; så dejlig tur har jeg aldrig havt før,» sier hun. Dette kan knapt kalles en vovet scene, men viser at Dina er friere i sin opptreden overfor mannen enn det er vanlig i denne byen underlagt pietismens svøpe. Hun er naturlig, slik idealet er i den rousseauiske oppdragelse. Olaf og Dina er to stykk naturbarn. Dina har ikke fått noen strenge påbud om å opptre med anstand overfor mannen. Her må det skytes inn at Rousseaus hovedinteresse er gutters oppdragelse. Jenter skal oppdras med vekt på det naturlige, slik som guttene, men de kan ikke oppdras til å bli som menn. Kvinnen skulle styre i hjemmet, være mor og legge vinn på å glede mannen. Hun måtte være mer påpasselig med sitt rykte enn han. Rousseaus forskjellsbehandling av kjønnene inngår i bakgrunnen for Camilla Colletts Amtmandens Døttre. Hovedpersonen, Sophie, er oppkalt etter Émiles kvinnelige motpart, Sophie. Camillas far, Nicolai Wergeland, var opptatt av Rousseaus oppdragelse. Collett og Aasta Hansteen er kjente feminister som gjerne nevnes i forbindelse med kvinnesaksmotivet i Samfundets støtter. Dette kommer jeg tilbake til i et senere innlegg.

 

Dina bryr seg ikke om at hun har latt Rørlund skjønne at hun er interessert, noe hun utvilsomt har brukt tid på, og har svart ja på hans frieri. Dina hater å love, og hun kommer aldri til å skjønne dette med plikt (jfr. forrige innlegg). Madam Dorfs datter følger sine naturlige instinkter. Når det dukker opp en mann som frister mer enn den forrige, innlater hun seg med den nye og glemmer den gamle. Løfter og forpliktelser kan komme i konflikt med det et menneske naturlig ønsker seg. Dinas åpenbart negative karaktertrekk vil lett komme i bakgrunnen på grunn av den karikerte beskrivelsen av den pietistiske adjunkten. Skylden for bruddet kommer derfor til å hvile på ham. Publikum ser det Ibsen maler med grov pensel, ikke det som er skrevet med liten skrift. Også i skildringen av forholdet mellom Dina og Johan, som dels fremtrer som en parallell til forholdet mellom Dina og Rørlund, har Ibsen lagt til hentydninger til Dinas negative karaktertrekk som kan true det planlagte ekteskapet med Johan.

 

Dina innleder med å overøse den hjemvendte amerikafarer med smigrende oppmerksomhet, fordi han representerer en mulighet til å realisere drømmen om landet langt borte. Her skjer det store gjerninger, menneskene kan imponere med sin bravhet og lett bli til «noget dygtigt». Slik var drømmene Dina kjælet for da hun satt og lyttet til Rørlunds stemme. Johans ankomst har brakt henne nærmere sine lengslers mål. Men en rekke forhold tyder på at et ekteskap mellom Dina og Johan ikke vil komme i stand eller vil havarere etter kort tid. Flere detaljer ved Dina peker fremover mot Nora, som forlater ektemann og barn, jfr. under. Ibsen begynte å arbeide med Et dukkehjem høsten 1878, året etter utgivelsen av Samfundets støtter.

 

Det kan synes som om Dina har lært noe av sin forilede trolovelse med adjunkten, og nå stadig føyer til nye forbehold ved et ekteskap med Johan. Dina ber Johan om å hjelpe henne over til Amerika, og litt i førstningen derover. Hun vil bort fra alle dem som lever et skikkelig liv og formaner henne om å være takknemlig overfor Rørlund, som har fridd. Johan spør om dette er den eneste grunnen; «er jeg ingenting for Dem?» Dinas svar: «Jo, Johan, De er mig mere end alle andre mennesker,» lyder som en sterk kjærlighetserklæring. Johan blir da også overvettes glad: «Oh, Dina!» Setningen er dårlig norsk og er den tredje jeg, foreløpig, har utpekt som påvirket av tysk; «Du bist mir mehr als alle anderen». Tysk påvirkning i Dinas språk er omtalt i forrige innlegg, der jeg blant annet knytter det til etternavnet hennes, Dorf, som er tysk. Også «Dina» har tysk opphav (jfr. Kommentarer, Henrik Ibsens skrifter). Kanskje Ibsen vil antyde at Dinas foreldre har vært tyske og snakket morsmålet hjemme. I så fall har hun ennå ikke lært seg korrekt norsk, til tross for at «tante Marta har læst meget» med henne. Videre hentyder Dina til tittelfiguren i Oehlenschlägers Dina, som er et historisk drama om Dina Vinhofvers, hvis foreldre hadde tysk opphav og som hadde bodd flere år i Holsten.

 

«alle andre mennesker» er et drøyt anslag. I første rekke vil man tenke at Dina tar avstand fra alle menneskene hun omgås, Bernick-familien og kretsen rundt dem – Marta og Olaf kan vel unntas – og at Johan betyr mer for henne enn alle disse. Dina, som er ca. 20, kjenner neppe mange andre mennesker; av «alle de andre menneskene» kjenner hun så godt som ingen. Dina er en ung uerfaren pike, som tar munnen for full; hun er ikke troverdig. Hennes ønske er å forlate alle dem hun kjenner, for å reise til Amerika. Her vil hun nødvendigvis treffe mange andre, ukjente, mennesker. Den som skal hjelpe henne å nå målet, er Johan. Dinas erklæring er ledd i en strategi for å realisere reisen til Amerika. Hun lokker eller frister Johan ved å foregi interesse eller sågar kjærlighet. Kort etter frir han, og hun svarer ja, slik hun gjorde dagen før til Rørlund. Så følger forbeholdene.

 

Rett etter at Dina har sagt ja til å bli Johans hustru, tilføyer hun (min kursivering): «Men først vil jeg arbejde, blive noget selv, således, som De er det. Jeg vil ikke være en ting, som tages.» Dina vil bli noe selv, liksom Johan. Johan er ikke Dinas mål, men å bli som ham. Det peker mot aktuelle feministparoler. At dette tilsynelatende ideelle målet er et resultat av hennes sedvanlige ønsketenkning, fremgår av bønnen til Johan rett før (min kursivering): «Tag mig med Dem!», som hun gjentar i neste replikk: «Ja, tag mig med Dem!» Dinas påstand om at hun skal bli brav bare hun kommer til Amerika – tapper liksom heltene i Coopers indianerromaner  – er et maskulint ideal, like fantasifullt som troen på at hun skal bli som Johan (jfr. forrige innlegg).

Johan har arbeidet hardt med bare nevene i bortimot 15 år for å bli den han er; en farmer som må reise på annen klasse. Dina er naiv. Det vanligste arbeidet for en ung pike fra en mindre norsk by var hushjelp. Hun ville aldri få jobb som bygningsarbeider eller gårdsgutt. Ikke engang i løpet av femten år ville hun kunne bli som Johan. Det mest sannsynlige er at interessen for Johan vil dabbe av når virkeligheten derover siger innpå henne, slik den gjorde med Rørlund. Dette har hun beskrevet overfor Johan på en svært dramatisk eller teatralsk måte: «Jeg har aldrig elsket det menneske. Jeg kaster mig på bunden af fjorden, hvis jeg blir hans forlovede!» Hun går rett over til å fortelle årsaken:

 

«Å, hvor knuged han mig ikke iknæ igår med sine hovmodige ord! Hvorledes lod han mig ikke føle, at han drog en ringeagtet skabning op til sig! Jeg vil ikke ringeagtes længer. Jeg vil rejse. Må jeg følge med Dem?»

 

Dette er en fortegnet beskrivelse av det Rørlund sa, som ikke uttrykte ringeakt, men en overbeskyttende holdning. Det er ikke rart at han reagerte med bestyrtelse over at Dina, hans forlovede, som er uerfaren, naiv og svermerisk, skal reise til Amerika med mannen som hadde et forhold til hennes mor – som siden gikk til grunne – stjal penger fra fru Bernicks kasse og siden stakk av til Amerika. Dette er forklaringen konsul Bernick stilltiende har latt spres i byen. Dina har dessuten på forhånd vært klar over at adjunkten er pietist, selv om hun ikke følger med på hans opplesning, og at dette legger bånd på hans forhold til henne.

 

Det stemmer ikke at Rørlund tvinger Dina i kne og ringeakter henne. Tvert imot er han beskyttende og vennlig, likesom resten av menneskene som omgir henne hos Bernicks, men som altså håper at hun skal bli som dem. Det er først når Dina kommer til Amerika og skal søke arbeid, hun vil møte ringeakt. Derover er ikke Dina verdt noe som helst, utover det hun kan gjøre med sine bare never, vaske klær og gulv. Akkurat som i morens tilfelle er dette noe Dina ikke har noen erfaring med, og som kan ende skikkelig dårlig. Men Dina har et annet talent som kan vise seg nyttig i Amerika; hun kan innynde seg hos menn.

 

Det er usannsynlig at Dina først vil arbeide seg opp til å bli som Johan, for så å gifte seg med ham. Da hun og Johan tar farvel med Lona og Marta, sier Marta til Dina mens Lona og Johan prater i bakgrunnen: «Lov mig å gøre ham lykkelig.» Det er her Dina prompte svarer: «Jeg vil ikke love noget; jeg hader det at love; alt må komme, som det kan.» Svaret skurrer etter Dinas erklæring om at Johan er henne mer enn alle andre mennesker. Det understøtter min tolkning, der hennes «kjærlighetserklæring» kommer med en rekke forbehold. Men Marta, som selv er en svermerske, sier seg fullkomment enig med sin elev: «Ja, ja, det må det; du skal blot blive, som du er, – sand og tro imod dig selv.» Dina svarer: «Det vil jeg, tante.» Her skal vi igjen minnes Dinas utsagn om at hun ikke skjønner dette med plikt, og at hun aldri kommer til å gjøre det.

 

Vi kan se for oss følgende scenario. Engletøsen har overøst Johan med oppmerksomhet og tryglet ham om å ta henne med seg til Amerika. Han lar seg friste og lover å ta henne med seg. Dina ber om hjelp i førstningen, og han svarer at det skal la seg ordne. Ved dette punktet er Dina ferdig med Johan, hun vil klare seg selv. På bakgrunn av handlingen hittil er det ingenting som tyder på at Dina gidder å være tjenestepike med en rekke plikter i en årrekke og siden reise tilbake til hjembyen som Johans hustru. Sjansen er langt større for at hun heller vil se seg ut en suksessrik mann, som hun overøser med henført oppmerksomhet. Så ung og pen som Dina er, har hun nok hellet med seg. Han frir, og hun sier ja. En mulighet er også at hun søker seg til teatret, sin egentlige «hjemstavn». Unnskyldningen for bruddet med Johan kan være at han bare vil bruke Dina, «leve og bo og bygge» med henne i hjembyen for å «trodse alle disse løgnere og bagvaskere». En siste mulighet er at hun arbeider seg til døde slik som moren, men det virker mindre sannsynlig.

 

I Oehlenschlägers Dina forvandles løgneren og skjøgen Dina Vinhofvers til en heltinne, hun er kysk og oppebærer romantikkens idealer. Skuespillerparet Dorf har utvilsomt kalt opp datteren etter Oehlenschlägers tittelfigur, og det er naturlig å søke etter paralleller mellom Oehlenschlägers Dina og Ibsens Dina. Resultatet fremgår av forrige innlegg, der jeg legger vekt på begges svermernatur. Det er også verdt å poengtere at Oehlenschlägers Dina er et sterkt forskjønnet portrett av den historiske, den virkelige, Dina. Det er det som på folkemunne heter utta blank, inna krank. Denne forvandlingsprosessen er beskrevet av Den magre / fanden under møtet med Peer Gynt i Femte Handling:

 

Har nu en Sjæl sig fotograferet

i sit Levnets Førsel ad negativ Vej,

saa blir ikke Pladen derfor kasseret, –

man skikker den ganske simpelt till mig.

Jeg taer den da for mig till fortsatt Behandling;

og ved passende Midler sker en Forvandling.

Jeg damper, jeg dypper, jeg brænder, jeg renser,

med Svovl og med lignende Ingredienser,

till Billedet kommer, som Pladen skulde give, –

nemlig det, der kaldes det positive.

 

Metaforen baserer seg på fotografiet, men betydningen er klar: Fanden kan forvandle bildet av en negativ person slik at vedkommende blir positiv. Oehlenschläger har forvandlet den negative Dina Vinhofvers til den positive Dina Vinhofver. Ibsen har forvandlet den negative Dina Dorf – den umodne egenkjærlige svermersken – til den positive Dina Dorf, som fronter tidens aktuelle paroler.

 

Dina Dorf har gått rett fra teatrets illusoriske verden til borgerskapets skinnhellige selvgodhet. Ingen har fortalt henne at moren opptrådte slik at alle de unge mennesker ble forgapet i henne, og at hun bedrog faren. Dina skjønner at moren har gjort noe som de skikkelige fordømmer som moralsk fordervet, men ikke hva. Fortielsen leder til at Dina intetanende vandrer i morens fotspor, hun innynder seg hos menn. Det er dette konsul Bernick hentyder til, da han kaller henne en forfløyen taske. Oppdragelsen av Dina er skånsom, slik at hun lyver, vegrer seg for plikter og hater å love. Hun har fremdeles en fot innenfor barnets fantasi- og lekeverden og tolker verden ut fra ønsketenkning, hvor hun selv er ubeseiret, en vinner. Madam Dorfs datter er primært opptatt av seg selv. Dina slynger ut at Johan, som hun har kjent et par dager, «er henne mer» enn alle andre mennesker, i påhør av Marta som har tatt seg av henne i årevis.

 

Sekundert av Lona Hessel og tante Marta blir Dinas svermeri, umodenhet og egenkjærlighet forvandlet til et opprør mot gamle autoriteter. Det sammenfaller med de nye hovedstrømninger i samtiden som Brandes spikret fast i sitt epokeskapende verk om den europeiske litteratur i det 19. århundre; kvinnens frigjøring fra mannens undertrykkelse; menneskets løsrivelse fra hegemoniet til kirken og den konservativt-borgerlige staten. Ibsen har bevisst formet Dinas replikker slik at de er utskiftbare med den progressive kulturelitens paroler, de brandesianske, som fraregnet de feministiske kan ledes tilbake til Rousseaus Émile.

 

Dina skjønner ikke hvorfor det er hennes plikt å hate og avsky Johan, slik alle sier. På dette tidspunktet vet hun at han etter all sannsynlighet har forvoldt all hennes mors «ulykke og skam»; dette er før konsul Bernick tar på seg skylden for forholdet. Men Dina har aldri og kommer aldri til å skjønne dette med plikt. Her er det tydelig at noe mangler i oppdragelsen, men Lona bedyrer at Dina, «barnet», ikke skal skjønne det. Marta gjentar Lonas replikk og føyer til at Dina skal følge Johan som hans hustru. Lona har fra første stund markert seg som en opprører, men nå følger altså Marta etter.

 

«FRØKEN HESSEL: Hvad? Nu må jeg kysse dig, Marta! Det havde jeg ikke ventet af dig.

FRØKEN BERNICK: Nej, det tror jeg nok; jeg havde ikke selv ventet det. Men engang måtte det komme til udbrud i mig. Å, hvor vi her lider under mishandling af vaner og vedtægter! Gør oprør imod dette, Dina. Bliv hans hustru. Lad der ske noget, som trodser al denne skik og brug.»

 

På dette tidspunktet er heller ikke Marta klar over at Johan er uskyldig i anklagen om forholdet til madam Dorf og det angivelige tyveri fra fru Bernicks kasse. Oppfordringen til Dina om å bli Johans hustru som en tross mot «al denne skik og brug» er derfor oppsiktsvekkende; Martas opprør har tippet over i det eksalterte eller komiske. Det minner om hennes replikk til Dina, da hun sa at de sees nok igjen:

 

«Aldrig! Lov mig det, Dina, kom aldrig tilbage. (griber begge hendes hænder og ser på hende) Nu går du til lykken, du elskede barn; – over havet. O, hvor ofte har jeg ikke i skolestuen stundet didover! Derude må det være skønt; en større himmel; skyerne går højere end her, en friere luft svaler over menneskenes hoveder –»

 

Dette kan avskrives som ren ønsketenkning, og man kommer på den tanke at Marta har bidratt til det fiksjonelle draget i Dinas karakter. Ibsen har altså latt to svermersker, eleven Dina og hennes lærer Marta, fronte det moderne gjennombrudds ideer i Samfundets støtter. Lona (av Magdelone) Hessel kommer jeg tilbake til i et senere innlegg. Dette peker fremover mot Et dukkehjem. Nora, som søker det vidunderlige, har lekt eller spilt alvepike og danset tarantella etter Torvalds (les Bertel Thorvaldsens) instruksjon. I siste scene lirer hun av seg noen brandesianske paroler etter at ektemannen har mislykkes i rollen som frelser.