Når man ikke har råd til å dra til syden ("Et dukkehjem")

Dagens facebookinnlegg

Laura Kieler (1849-1932) - født Petersen - giftet seg med den danske overlærer Victor Kieler i 1873. I 1874 fødte hun en datter, Valborg, i 1875 en sønn, Edmund, som døde. I 1877 fødte hun enda en sønn, Edmund.

Problemene tårnet seg opp for Laura, som hadde lånt penger i all hemmelighet for å finansiere en tur til syden i 1876 på grunn av Victors begynnende tuberkulose. Både Laura og Victor kom fra velstående hjem og slet med å tilpasse seg etableringsfasens økonomiske utfordringer. Lauras far hadde begått underslag, så der var det lite å hente. Victors far nektet å bidra. Siden forfalsket Laura underskrift på en veksel for å glede den skjønnhetselskende ektemannen med et nytt spisestuemøblement.

Laura var blitt psykotisk. Victor tok ut skilsmisse, og hun ble fratatt Valborg og Edmund som hun fremdeles ammet.

Disse og en flere andre faktagodsklumper fra Lauras liv gikk rett i mester Ibsens støpeskje. Resultatet, "Et dukkehjem", førte til at dikterens berømmelse steg ytterligere.

Illustrasjonsbilde

Henrik Ibsen, "Brand" og Laura Kieler (en av modellene for Nora)

 Dagens Facebook-innlegg

Da Laura Kieler var 18-19 år, skrev hun romanen Brands Døtre, som hun tilegnet Henrik Ibsen. At boken ble utgitt, i Kristiania i 1869, skyldtes nok snarere interessen for Ibsen og Brand enn Lauras kvaliteter som forfatter. Dansk kvindebiografisk leksikon skriver følgende: «den er som kunstværk betragtet temmelig håbløs.» Laura sendte boken til Ibsen. Hun fikk et vennlig svar, men til sin store forskrekkelse fortalte forfatteren at Brand for ham var «mere æstetisk end religiøst i sin problematik.» Unge Laura har gått i samme felle som de fleste andre fortolkere av Brand; de ser ikke at estetikken spiller en grunnleggende rolle, som i Et dukkehjem.

Akkurat som Torvald har Brand en påfallende stor interesse for estetikk, skjønne lignelser av det som finnes på himmel og jord. At Brands kunsthistoriske viten er slett, parallelt til hans bibelhistoriske, er ibsensk satire. Brands billeddyrkelse har religiøse konsekvenser. Navnet har flere betydninger utover den vanlige at noe brenner på grunn av ulykke eller ildspåsettelse. Riksmålsordboken anfører «Brennende stykke tre», «Brent, forkullet stykke tre», ulike stolper og stokker og om eldre, gjerne norrøne forhold «(utskåret) stolpe, stokk på husgavl ell. i fremstavnen på skib». Med den siste betydningen, som går tilbake til norrønt "brandr", er vi nær utskåret gudebilde. En brand kan altså både være et brennende eller forkullet trestykke og en utskåret stokk. Dette bringer oss til Paul Botten-Hansens ufullførte satiriske kunstnerroman Norske Mysterier (1851), som Ibsen har illustrert, dels med karikaturer av Tidemands søndagsbønder. Ulike grunner har ført til at jeg anser romanen som et samarbeidsprosjekt mellom forfatter og illustratør også når det gjelder plotet.

Den uekte ungen Hastværk vokser opp hos bestemor Kari og er etlet til kunstner alt fra vuggen. Karrieren tar fart da han legger seg som en Askefis i peisen og propper i seg kull. Han er ikke store gutten før han begynner å interessere seg for haugen med vedstykker, som skal skape varme i stua. Hastværk plukker ut enkelte vedstykker som han skjærer ut til figurer, først ubehjelpelige tremenn, siden bibelske personer inspirert av bygdas altertavle. Til slutt går han over til å lage søndagsbønder, akkurat som på Tidemands malerier. Kunstnerens emne er altså tilfeldig valgte trestykker i vedhaugen til Kari, og stakkars gamlemor begynner snart å fryse. Ibsen har forsynt seg grovt fra Norske Mysterier til Peer Gynt, det gjelder blant annet knappestøperen som også lager figurer, som baserer seg på romanens Morten Knappestøber.

Navnet «Brand» sikter altså til de utskårne gudebildenes forgjengelighet. Med emnene til det kunstelskende lykkebarnet Hastværk har Botten-Hansen (i dialog med Ibsen) fokusert på det som skjuler seg bak ferniss, gull, farveprakt og blendende bilthuggerkunst: veden. Ettersom Hastværk, liksom Botten-Hansen, er oppvokst i Selsverket i Gudbrandsdalen, er det for så vidt ikke noe merkelig at kunstnerspiren begynner med bestemors brenne. Men vi skal ikke la oss lure: Forelegget for kunstnerens virke står i Jesaja 44 (Nettbibelen):

6 Så sier Herren,

kongen som løser ut Israel,

Herren over hærskarene:

Jeg er den første, og jeg er den siste,

det finnes ingen annen gud enn jeg.

[…]

9 De som former gudebilder, er alle sammen tomhet.

De har glede av slikt som ikke hjelper.

Deres vitner ser ikke, de forstår ikke,

derfor blir de til skamme.

10 Hvem former en gud og støper et bilde

om ikke for å få hjelp?

11 Alle som dyrker dem, blir til skamme,

håndverkerne er bare mennesker.

La dem alle samles og tre fram!

Sammen skal de gripes av skrekk

og bli til skamme.

[…]

13 Treskjæreren spenner ut målesnoren. Han tegner et omriss med stift og lager et bilde med skavjern. Han tegner et omriss med passer og lager et bilde med form som en mann, et vakkert menneske. Det setter han i et hus. 14 Han hugger ned sedertrær. Han tar ut en sypress eller eik og lar den vokse seg sterk blant trærne i skogen. Han planter et furutre, og regnet får det til å vokse. 15 Det skal være til brensel for mennesker. Noe tar han til å varme opp med, noe fyrer han med for å bake brød. Noe lager han en gud av, som han tilber. Han former et gudebilde som han bøyer seg for. 16 Halvparten brenner han på ilden. På denne halvparten legger han kjøttet han skal spise, han steker det og blir mett. Så varmer han seg og sier: «Å, nå er jeg varm og god, jeg ser ilden!» 17 Resten lager han en gud av, et gudebilde som han bøyer seg for. Han kaster seg ned, ber til det og sier: «Berg meg, for du er min gud!»

18 De skjønner ikke og forstår ikke. Øynene er klistret igjen så de ikke kan se, hjertet også, så de ikke kan forstå. 19 Han tar det ikke inn over seg, han har ikke kunnskap og forstand nok til å si: «Halvparten brente jeg opp, så bakte jeg brød over glørne. Jeg steker kjøtt og spiser det. Så lager jeg noe avskyelig av resten, jeg bøyer meg for en trekubbe!» 20 Han gjeter aske, hans forvirrede hjerte har ført ham vill, så han ikke berger livet og sier: «Er det ikke løgn i min høyre hånd?»

Brands kritikk av Ejnars maleri av Gud som en eldre person, der han trekker frem unge Herkules som modell for sitt eget ideale bilde av Gud, er blant passasjene som viser en prest på billeddyrkelsens stup. Herkules er en av de kjente figurene i den klassiske skulptur og er gjerne fremstilt som en røslig voksen mann med skjegg. Brand sier at Gud skal være ung som Herkules, noe som vitner om Brands mangelfulle kunnskaper i kunsthistorie. Mer alvorlig er det at Brand fremstår som en dedikert billeddyrker. Navnet avslører satiren; hva annet er han, den mosiske tordentaler, enn en lignelse gjort av en dikter; et sotete stykke ved, en utskåret trestokk!

Romersk Herkules; altertavlen i Sel kirke

Dagens facebookinnlegg: "Et dukkehjem" og litteraturens hovedstrømninger

Overtekstlig er Torvald og Nora Helmer et borgerlig ektepar; han advokat og hun embedsmannsdatter. Undertekstlig er Torvald teaterdirektør og Nora skuespillerinne. Men dypest sett er de Adam og Eva etter utdrivelsen av paradiset. I lengselen tilbake til paradiset tyr menneskeparet til kunstens magi; gjør seg bilder eller lignelser av noe på jorden og tilber disse. Menneskelignelsene forfører; de er unge, skjønne, friske; uten skam, ufordervede og syndfrie, liksom idealet i Torvald og Noras dukkehjem (les teater/barneværelse).

Ibsen innledet sin teaterkarriere i overgangen mellom 1840- og 1850-tallet, mot slutten av det danske gullalderteaters æra. Her hersket teaterdirektøren Johan Ludvig Heiberg og hans legendariske skuespillerkone Johanne Luise, som fulgte de klassiske estetiske bud som billedhuggervennen Bertel Thorvaldsen hadde banket inn; man må ikke forsynde seg mot plastikken eller den skjønne bevegelse. Torvalds aversjon mot strikking og skreddersøm er en satirisk henspilling på Thorvaldsens estetikk. Strikking, der pinnene beveger seg som på en mekanisk (les kunstig) kineserdukke, er uskjønt, og skreddersøm kan aldri matche det klassiske draperiet.

Alle Noras fristende tilbud om å deklamere, leke alvepike og danse tarantella for Torvald peker mot rollene til fru Heiberg, som begynte ved Det Kongelige Teater som den pur unge ballerinaen Hanne Pätges. To forsmådde beilere begikk selvmord; jomfruen ble hanket inn av teaterdikteren, den senere -direktøren, Johan Ludvig Heiberg.

Torvald roser det skjønne romanspråket, og både fascinasjonen for tarantella og Italia-reise som probat middel mot livstruende forkjølelse har Ibsen hentet fra romanen til antikktilbederen Madame de Staël, «Corinne ou L’Italie» (1807). Men tiden har rent ut for det skjønne kunstsynet; en ny generasjon har tatt over. I det ufordervede dukkehjemmet sitter Torvald igjen med Ivar, Bob og Emmy. Dersom rekkefølgen av barnas navn leses bakfra, får vi Emmy-Bob-Ivar, som peker mot Flauberts realistiske roman om det uskjønne endeliktet til svermersken Emma Bovary; «Madame Bovary» (1857). Nora selv har slamret porten igjen, på jakt etter en forfatter som er oppdatert på litteraturens hovedstrømninger og kan fremstille henne som syndfri.