Dagens facebookinnlegg: "Et dukkehjem" og litteraturens hovedstrømninger

Overtekstlig er Torvald og Nora Helmer et borgerlig ektepar; han advokat og hun embedsmannsdatter. Undertekstlig er Torvald teaterdirektør og Nora skuespillerinne. Men dypest sett er de Adam og Eva etter utdrivelsen av paradiset. I lengselen tilbake til paradiset tyr menneskeparet til kunstens magi; gjør seg bilder eller lignelser av noe på jorden og tilber disse. Menneskelignelsene forfører; de er unge, skjønne, friske; uten skam, ufordervede og syndfrie, liksom idealet i Torvald og Noras dukkehjem (les teater/barneværelse).

Ibsen innledet sin teaterkarriere i overgangen mellom 1840- og 1850-tallet, mot slutten av det danske gullalderteaters æra. Her hersket teaterdirektøren Johan Ludvig Heiberg og hans legendariske skuespillerkone Johanne Luise, som fulgte de klassiske estetiske bud som billedhuggervennen Bertel Thorvaldsen hadde banket inn; man må ikke forsynde seg mot plastikken eller den skjønne bevegelse. Torvalds aversjon mot strikking og skreddersøm er en satirisk henspilling på Thorvaldsens estetikk. Strikking, der pinnene beveger seg som på en mekanisk (les kunstig) kineserdukke, er uskjønt, og skreddersøm kan aldri matche det klassiske draperiet.

Alle Noras fristende tilbud om å deklamere, leke alvepike og danse tarantella for Torvald peker mot rollene til fru Heiberg, som begynte ved Det Kongelige Teater som den pur unge ballerinaen Hanne Pätges. To forsmådde beilere begikk selvmord; jomfruen ble hanket inn av teaterdikteren, den senere -direktøren, Johan Ludvig Heiberg.

Torvald roser det skjønne romanspråket, og både fascinasjonen for tarantella og Italia-reise som probat middel mot livstruende forkjølelse har Ibsen hentet fra romanen til antikktilbederen Madame de Staël, «Corinne ou L’Italie» (1807). Men tiden har rent ut for det skjønne kunstsynet; en ny generasjon har tatt over. I det ufordervede dukkehjemmet sitter Torvald igjen med Ivar, Bob og Emmy. Dersom rekkefølgen av barnas navn leses bakfra, får vi Emmy-Bob-Ivar, som peker mot Flauberts realistiske roman om det uskjønne endeliktet til svermersken Emma Bovary; «Madame Bovary» (1857). Nora selv har slamret porten igjen, på jakt etter en forfatter som er oppdatert på litteraturens hovedstrømninger og kan fremstille henne som syndfri.