Nora og Torvalds porselensgjenstander og Thorvaldsens biskuitskulpturer

 Dagens Facebook-innlegg

Ingen hadde større innflytelse på gullalderens estetiske regime ved Det Kongelige Teater enn billedhuggeren Bertel Thorvaldsen (1770–1844). Henrik Ibsen stod i gjeld til Thorvaldsen, slik dennes ideer om det skjønne ble formidlet gjennom jomfru Pätges’ / fru Heibergs spill under Johan Ludvig Heibergs overoppsyn. Den skjønne bevegelse; for Thorvaldsens skulpturer positur, var grunnleggende. Torvald – som deler bevegelser inn i skjønne og uskjønne – strever hele tiden med å tvinge Nora inn under det thorvaldsenske skjønnhetsregime. Thorvaldsens estetikk baserte seg på de antikke greske skulpturene. Torvald har en aversjon mot skreddersøm; hverken Thorvaldsens eller de greske skulpturene avbildet skreddersøm; her var det draperi eller lutter nakenhet. Torvalds dukkelek med Nora, som kan synge, danse, deklamere, forkle seg etc., viser til et teater i den kontrollerte skjønnhetens tegn.

Bertel Thorvaldsens skygge ruver i bakgrunnen til «Et dukkehjem». Men i stykkets første sceneanvisning, beskrivelsen av Helmers’ stue, finnes vitnesbyrd om et mer konkret nærvær. På en etagère er «porcellænsgenstande og andre små kunstsager» oppstilt. Små kunstsaker i porselen som kan stå, er trolig skulpturer i porselen; de andre kunstsakene er altså i et annet materiale. Helmers har neppe kommet hjem fra Italia uten noen kopier av antikke skulpturer. Jeg vet ikke hvilket materiale som ble brukt til turistnips på 1800-tallet, men noterer at Ibsen skjelner mellom kunstsaker i porselen og kunstsaker i et annet materiale eller kanskje flere andre materialer. Populær, standard pynt i borgerlige hjem i andre halvdel av 1800-tallet var porselenskopier av Thorvaldsens skulpturer i miniatyr.

Norge hadde ingen porselensfabrikk før Porsgrunds Porselænsfabrik ble etablert i 1885, så porselensgjenstandene er import. De første som fremstilte Thorvaldsens skulpturer i porselen, såkalt biskuitporselen, var Den Kongelige Porcelainsfabrik. Den fikk etter hvert konkurranse fra Bing & Grøndahl, som åpnet salget i desember 1854 med følgende annonse i avisen: «Fabrikken vil beskjeftige sig med Biscuitarbejder, navnligen Copier efter Thorvaldsen, hvortil Modellerne udføres under Tilsyn af Hr. Professor Bissen.»

Populariteten til Thorvaldsen porselensskupturer holdt seg lenge i de lune overpolstrede borgerhjem. Klunketidens store porselensikon var Thorvaldsen «Kristus», som viser den oppstandne skyldfrie Frelser, kopi av marmorstatuen i Vor Frue kirke.

Alvepiken og den napoletanske fiskerpiken i Rosenvænget ("Et dukkehjem")

Dagens Facebook-innlegg

Påsken 1871 stod Ibsen på terrassen til Johanne Luise Heiberg i Rosenvænget, et eksklusivt villastrøk i København, og stirret utover mot Øresund. Etter besøket, der dikteren hadde vært påfallende taus, skriver han «Rimbrev til fru Heiberg».

Ifølge diktet fikk Ibsen et syn av alle skipene som gjennom århundrer har seilt gjennom Sundet på vei mot Østersjøen. Plutselig dukker fru Heibergs rollekarakterer opp, forvandlet til skuter som glir inn i spøkelsesflåten. «Agnete» heter én. Det er «Elverpigen» Agnete i Johan Ludvig Heibergs Elverhøj, der alvepiker danser i måneskinn. Agnete er en av fru Heiberg mest berømte roller, som hun spilte den gang hun ennå het Hanne Pätges. Da Nora frister Torvald (sikter til Bertel Thorvaldsen) med at hun skal leke (les spille) alvepike og danse for ham i måneskinn, peker det mot fru Heibergs Agnete. Rollekarakteren har inspirert Ibsen til alvepikene i de tidlige nasjonalromantiske stykkene.

«Slank og smekker,

drømfyldt jomfru mellem snekker,

glider en mig just forbi.

Hun er lig et sagn, der bæver

bag det slør, det hylles i;

hun er lig et syn, der hæver

sig og svæver

ad en lukket gåde-sti.

Ellepiger

vinker, viger,

svøbt i skum om bougens stavn;

alfer følger

kølens bølger;

men i flagets folder dølger

sig ‘Agnetes’ navn.»

Fenella i Den stumme fra Portici er en annen av fru Heibergs berømte roller (den er ikke nevnt i diktet). Her opptrer jomfru Pätges i napoletansk fiskerpikekostyme. Det danses tarantella i operaen, men Fenella er bare tilskuer. Frederik 6, som overvar forestillingen, ble så begeistret at han forærte jomfruen et taffelur med en fisker og fiskerpike i italiensk kostyme. Av gjenstander Ibsen har sett inne i fru Heibergs villa, nevner han bare bysten av Heiberg. Men det kan ikke utelukkes at også taffeluret, et trofé, har stått fremme.

Under Italia-turen lot Torvald sy en napoletansk fiskerpikedrakt til Nora, som hun skulle ha på seg når hun danset tarantella. Dette viser til fru Heibergs suksess som den napoletanske fiskerpiken Fenella. Tarantella ble danset av forskjellige folk en rekke steder i Italia, spesielt i sør. Når Ibsen knytter tarantelladansen til fiskerpike og Napoli, peker det direkte mot Fenella og Den stumme i Portici som foregår blant fiskere i Napoli.

Over: fru Heibergs villa i Rosenvænget, under: kostymetegning til Agnete og Fenella