"Et dukkehjem" og "Juele-Stue", IV

 

Et dukkehjem og Juele-Stue IV Kan konge være skjellsord for en kretsoberst?

 

I «Epistel 267», Tomus III vender Holberg tilbake til Jeronimus’ og Pernilles omtale av kalven som ble født med pynt. Temaet i epistelen er bruk av eder. Den har enkelte poenger; noe er bare tull. Det er ikke lett å vite om de få historiene som fortelles, er sanne eller oppdiktet. Stilen er satirisk. Hvorvidt Holberg selv mener at bruk av eder er syndig, er heller ikke enkelt å fastslå. Dette er da heller ikke epistelens hovedtema.

 

Epistelskriveren eller adressanten peker på at en ed uttalt i et skuespill er en fingert ed, og at den derfor ikke kan kritiseres på samme måte som en virkelig ed. Spesielt utlendingene benytter seg av denne unnskyldningen for å bruke eder i sine skuespill. De mener at en fingert ed ikke er en riktig ed, men et middel til å gi et uttrykk «Fynd og Eftertryk». Adressanten forteller så om et møte for en tid tilbake i København mellom en geistlig mann og en av de gamle skuespillerne. Den geistlige, som er patriot og derfor positiv til danske skuespill, kom inn på bruken av eder. Han har trolig vært kritisk («da han eengang giorde saadan Erindring angaaende Eeder»). Skuespilleren nevnte eden som legges i Jeronimus’ munn i Juele-Stue:

 

«Da Jeronimus siger, at en Kalv er nyeligen fød med en Top og Fontange paa Hovedet, og hans Søster holder for at det er en Digt, svarer han: Gid jeg faaer en U-lykke hvis det ikke er sandt, thi Pernille haver jo seet Kalven.»

 

Skuespilleren sier at denne fingerte eden viser med hvilken sikkerhet overtroiske folk kunne fortelle de utroligste historier. Magisteren smilte ved dette og sa:

 

«Jeg kand ikke nægte, hvis det var tilladt at sværge, Eeden jo var fyndig paa det Sted; Jeg vil dog aldeeles ikke undskylde nogen Eed enten den er alvorlig eller fingeret.»

 

Magisterens mening er ikke entydig. Overtekstlig sier han omtrent noe som dette: «Det var jommen en kraftig ed på det stedet!» Utgangspunktet er i så fall at historien om kalven bare er tull, og at Jeronimus har latt seg lure trill rundt. Jeronimus er for øvrig den danske formen av Hieronymus, Holbergs alias i Peder Paars (jfr. innlegget 10.11.2020). Men dersom vi tar utgangspunkt i tolkningen som er fremlagt i de siste innleggene; kalven er en satirisk hentydning til Christian 4, får magisterens ord en annen betydning: «Det var jommen en treffende ed på det stedet!» «Fyndig» kan både bety «meget sterk» og «treffende».

 

Jeronimus nedber altså ulykken over sitt hode – måtte Gud gi ham en ulykke – dersom historien om kalven ikke er sann. Replikken faller i Scene 5, der Jeronimus allerede har uttalt at pynten kalven var utstyrt med, topp, favoritter og falbelader, er «en syndig Dragt, som er Aarsag til al den Ulykke der skeer i Verden.» Den pyntede kalven bringer altså ulykke. Som jeg har påpekt i de tidligere innleggene om kalven, opptrer denne i Peder Paars og Mester Gert Westphaler i en sammenheng som peker mot Christian 4 og hans deltagelse i Trettiårskrigen (Keiserkrigen). Ulykken er altså krigen generelt og Christian 4s deltagelse i Trettiårskrigen spesielt. Dette bekreftes av temaene i datidens danske skillingsviser. Tolkningen åpner for at den smilende magisteren, som altså besitter lærdom, er satirisk: Jeronimus nedber ulykken over sitt hode dersom historien om kalven, som bringer ulykke, ikke er sann. Dette må, satirisk, sies å være en særdeles treffende ed. Tolkningen kan understøttes av stedfestingen av et eksempel i den videre teksten. I epistelen er kun ett geografisk sted nevnt: Nedersachsen (Niedersachsen), som var en av de ti kretsene Det tysk-romerske keiserrike var inndelt i. Det var her Christian 4 lot seg velge til tysk kretsoberst for å kunne gå inn i Trettiårskrigen, etter Riksrådets nei. Det førte til Danmarks hittils største ulykke: general Wallensteins besettelse av Jylland.

 

Magisteren vil gjerne benytte leiligheten til å kommentere måten eder brukes på. Han synes det er mye tilfeldigheter; det gjelder ordvalg og hvordan graden av edens alvor vurderes. Kritikken kan nærmest beskrives som løskrutt, inntil følgende historie:

 

«Der fortælles om en Nedersachsisk Præst, at da han hørde en at betiene sig af nogle Nyemodens Eeder, som han tilforn ikke havde hørt, sagde han: Ej! Sværg dog ikke saa stærkt, vil I sværge, da betien jer af skikkelige og gangbare Eeder: Eller som det lyder i det Nedersachsiske Sprog: Die Gang und Gäbe haben.»

 

 

Mot slutten av epistelen forlater magisteren eder for å omtale skjellsord i stedet, og her blir satiren enda tydeligere. Han synes det er merkelig at en jente blir mer fortørnet over å bli kalt en merr enn en gås, ettersom merren jo er betydelig større og mer fornem enn gåsen. Satiren utvikles videre:

 

«En Hund holdes for det Ædelste af alle umælende Dyr, og et Sviin for det Ringeste: Men naar en Hyrde bliver vreed paa et Sviin, siger han ofte: Vil du gaae din Hund. Det er jo ligesom, naar man udi Vreede vilde kalde en Raadstue-Tiener Borgemester, eller en Corporal Capitaine. Jeg forbliver &c.»

 

Her brukes hund som skjellsord om gris, noe som angivelig er helt irrasjonelt. For ville man bruke borgemester som skjellsord om en rådstuetjener eller kaptein om en korporal?! Her kan følgende legges til: Ville man i vrede kalle en kretsoberst konge?

 

Avslutningsvis i omtalen av Holberg-tekster som kan ha relevans for tolkningen av Juele-Stue, skal en detalj fra Christian 4s biografi nevnes.

 

Meg bekjent har man ikke funnet noen forklaring på Holbergs valg av «Leonora» til sin gjennomgangsfigur, som ofte representerer den unge forelskede piken. Dersom vi fastholder at Holberg som «poetisk forfatter» stadig er historiker med en spesiell interesse for den illustre oldenborger Christian 4, faller blikket på dennes datter med Kirsten Munk, Leonora Christina (1621–1698). Hun var den mest berømte av kongens rundt 25 barn, når man ser bort fra Frederik, hans tredje eldste sønn, som ble konge etter at de to eldste døde. Ved sitt ekteskap med Corfitz Ulfeldt bidrog Christian 4s favorittdatter til en rekke alvorlige problemer for kongen i siste del av regimet.

 

Også Leonora Christinas mor, Kirsten Munk, voldte kongen mange tunge stunder. I 1628 innledet kongens hustru til venstre hånd et forhold til Rhingreven, Otto Ludwig, som var ansatt i Christians hær, og mortensaften stengte hun sovekammersdøren for kongen. Historien er kjent, og jeg skal bare vise til parallellene med Juele-Stue. Handlingen i komedien spinner rundt den gamle mannen Jeronimus som har en ung kone, Leonora. Leonora drømmer om å snike seg vekk under leken i julestuen for å nyte en elskovsstund med Leander. At unge koner kan forelske seg i unge menn, omtales som et problem i komedien. Christian 4 var 22 åre eldre enn Kirsten Munk. Da Leonora forelsker seg i unge Leander, har hun fått seks barn med Jeronimus. Skolemesteren som varter opp med en sang om husets velstand i anledning julefesten, ønsker flere barn i ekteskapet: «Gid Vatter og Mutter det altidens vel gaar / Gid en ny Plante de i Huset hvert Aar faar.» Da Kirsten innledet et forhold til den jevnårige Rhingreven, hadde hun fått 11 barn (hvorav to dødfødte) med Christian. I 1629 fødte Kirsten en datter, Dorothea Christina, som kongen nektet å påta seg farskapet til.   

 

Christian 4s takling av hustruens utroskap var ikke noe som gikk stille hen. Ett forhold er spesielt interessant for vår sammenheng, forekomsten av en historisk undertekst i Juele-Stue. Steffen Heiberg skriver i Christian 4. – en europæisk statsmand at kongen hadde utarbeidet 18 spørsmål til et forhør av Kirsten i 1632. Blant spørsmålene var følgende (min kursivering): «Om hun ikke dansede, legede jul, og gjorde sig lystig med rhingreven og andre, mens vi lå for fjenden og blev skudt udi armen.» I 1629 sendte Christian 4 ut en forordning som forbød julestuer.

 

I neste innlegg skal jeg vende tilbake til Ibsen. Et dukkehjem vil være et sentralt stykke.

"Et dukkehjem" og "Juele-Stue" III

 

Et dukkehjem og Juele-Stue III Snakkeforsamlingene i Westphalen og den meget talende barberer

 

Første gang Holberg omtaler en kalv som hentyder til et misfoster, er i «Fortale til Indbyggerne i de Nye Boder, dem som boe langst ved Volden, item alle dem som høre under Seigr. Nagels Fane.», En sandfærdig ny Viise om Peder Paars (1719). Fortalen er skrevet av Hans Mikkelsen, Holbergs pseudonym under den poetiske raptus, da han skrev komedier og andre fiksjonsverk i den komiske eller satiriske genre. Mikkelsens fortale fra 1719 er altså de første linjer i Holbergs «poetiske» forfatterskap.

 

I den opprinnelige versjonen av Peder Paars kaller altså Mikkelsen diktet eller eposet for en vise. Dermed kan det rangeres blant samtidige viser, de såkalte skillingsviser, som var populære blant alminnelige mennesker, for eksempel dem som bodde i Nyboder og dem som var underlagt torvmester Carl Casper Nagels regime; fiskekjerringer, torvhandlere og småkremmere. Det fantes ganske sikkert mange andre alminnelige mennesker, som bodde rundt omkring i København, og som kjøpte skillingsviser. Også middelklassen, bedrestilte borgere, interesserte seg for visene om spektakulære hendelser, tragisk kjærlighet, ulykker og andre nyheter. Når det gjelder «undersåttene» til torvmester Nagel, inngår ikke disse i min undersøkelse. Det er mulig at det er en sammenheng mellom småhandlerne og Peder Paars’ kremmervirksomhet.

 

«Visen» om Peder Paars hadde neppe Københavns alminnelige befolkning, som også omfattet tjenestepiker, gårdsgutter og drenger, som målgruppe. Den typiske leser måtte ha boklig lærdom utover katekismeundervisningen og tilhørte nok det midlere og høyere borgerskap og andre grupper med en viss kulturell dannelse. Argumentet om at Mikkelsen har vært inspirert av Nyboders innbyggere til å skrive visen om Peder Paars fordi de kjøper de underlødige skillingsvisene, står ikke til troendes.

 

Når vi leser ulike versjoner av Peder Paars, som i all hovedsak er identiske hva innhold angår, må vi huske på at det ikke er Ludvig Holberg, men Hans Mikkelsen som er forfatter. Sistnevnte er en fiktiv poet som betjener seg av licentia poëtica, den dikteriske frihet, for en stor del i satirisk øyemed. Poeten er riktignok skapt av Holberg, «bakmannen». Skillingsvisekonsumentene i Nyboder ville neppe kjøpe Peder Paars i noen av versjonene. Hva kan så grunnen være til at de ofres så mye oppmerksomhet i bokens fortale; at Holbergs første komiske verk nær sagt er tilegnet Nyboders innbyggere?

 

De fleste innbyggerne i Nyboder var menige sjøfolk ansatt i Den dansk-norske orlogsflåte. Peder Paars handler om heltens sjøreise, noe som åpner for at det kan være en sammenheng mellom sjøreisen og sjøfolkene. Nyboder er bygget av Christian 4 1631–1641 for å skaffe hus til de menige sjøfolkene i den stadig voksende flåten. Offiserene hadde allerede fått hus i Skipperboder på Bremerholm, som kongen lot oppføre i 1617. Noen offiserer bodde også i Nyboder. Disse «bodene» var større enn standarden og gjerne på enden av rekken.

 

Peder Paars’ sjøreise tar til i 1608 under Christian 4, Nyboders byggherre. I en rekke innlegg, blant annet «Holbergs komiske helteepos ‘Peder Paars’ – harmløs skjemt eller hvass satire?» I–XXI, har jeg argumentert for at Peder Paars er et satirisk portrett av Christian 4, som i 1599 la ut på en militær flåteekspedisjon fra København til Finnmark og Kola under tittelen generalkaptein Christian Frederiksen, eller bare Kapteinen.

 

I Jacob von Tyboe Eller Den stortalende Soldat omtales en adresse, Nummer 4, som har sammenheng med Nyboder. Nummer 4 er en av Christian 4s Skipperboder. Disse rekkehusene var forbilde for Nyboder, som ble kalt Båtsmannsboder. Nummer 4 er et treffsted, et vertshus eller skjenkested, for noen hollandske kalvehandlere. Ifølge enkelte kilder skal det ha bodd en enke i Nummer 4 som tilbød kost og losji for norske studenter. København var ganske sikkert full av mindre bevertningssteder, og ut fra rammen for øvrig er det sannsynlig at den primære hensikten med «Nummer 4» i Skipperboder – eller Kongens boder – er å vise til Numrenes byggherre, Christian 4. I en rekke innlegg har jeg argumentert for at Jacob von Tyboe er et satirisk portrett av Christian 4, og at de hollandske kalvehandlerne, som avslører krigsmannens identitet, hentyder til hollandske billedkunstnere som leverer heroiserende billedfremstillinger av kongen, som kan lignes med gullkalver (jfr. blant annet «Den brabantske Jacob og den brabantske husflid i middelalderen», 23.04.2024, «Krigsmannen som fikk fienden til å fly med sitt blotte ansikt», 06.06.2024).

 

I en av Christian 4s Skipperboder, i Nummer 4, påtreffes altså kalvehandlere. Herfra kan linjen trekkes tilbake til Mikkelsens fortale. Skillingsvisene, som angivelig Nyboders innbyggere kjøper i hopetall, handler blant annet om følgende (min kursivering):

 

«een der har vrikket sit Been udi Lybeck, nu om et Huus, som er afbrendt udi Westphalen, nu om een Kalv, som er fød med en Top paa Hovedet, eller Falbelader paa Beenene.»

 

Her møter vi Pernilles og Jeronimus’ kalv for første gang, en kalv som jeg i forrige innlegg har identifisert som en «gullkalv», et satirisk portrett av Christian 4, Numrenes og Nyboders byggherre, kaptein Christian Frederiksen.

 

I tillegg til Kalundborg, visedikterens hjemby, er det tre stedsnavn i Mikkelsens fortale: Nyboder (København), Lübeck (Slesvig-Holsten) og Westphalen (Tyskland). Lübeck og Westphalen har noe til felles: Her er fredsslutninger mellom stridende parter i Trettiårskrigen (1618–1648) blitt fremforhandlet og underskrevet. Den første er Freden i Lübeck (1629), som gjorde slutt på Keiserkrigen, den delen av Trettiårskrigen der Christian 4 deltok slik at Danmark ble trukket inn. Freden ble sluttet mellom den tysk-romerske keiser Ferdinand 2 og Den katolske liga på den ene side og Christian 4 på den andre. Den danske kongen fikk tilbake Jylland, som var blitt besatt, men måtte love aldri mer å blande seg i de tyske anliggender. Keiserkrigen endte med et stort nederlag for Christian 4. Jeg tolker visen om den som vrikket benet sitt i Lübeck, som en fordekt hentydning til kongen som trådte inn på tysk jord for å ta opp kampen mot den tysk-romerske keiser, og som falt, knallhardt.

 

Innbyggerne i Nyboder har også indirekte betydning for Keiserkrigens utfall. Boligkomplekset er riktignok fra tiden etter fredsslutningen, men det viser hvor mye ressurser Christian 4 pøste inn i flåten, en satsing som hadde begynt flere år før krigen startet. Kongen endte opp med en stormaktsflåte, men hadde ingen hær. Krigføring inne på land var Christians akillevshæl. Én ting er å erobre havnebyer ved Østersjøen, noe ganske annet å krige langt inne i Tyskland. I «Sølvmynten som var en kobberpenge», 17.04.2024., omtaler jeg diskusjonen i Collegium Politicum (Den politiske Kandstøber) om forholdene i Det tysk-romerske rike. Gert buntmaker synes det er beklagelig at den keiserlige residensstad Wien ikke har noen flåte. Østerrike har som kjent ingen kystlinje. Gert Bundtmagers fremhevelse av flåtens betydning for Det tysk-romerske rike kan tolkes som satire over Christian 4s ensidige satsing på flåten. Flåten var den danske kongens hjertebarn. Christian hadde mange tungt bestykkede skip, men ingen soldater under gevær! Under forberedelsene til kampen mot den tysk-romerske keiser, Ferdinand 2 (1619–1637), måtte Christian betale for leiesoldater, for en stor del tyske. Herman von Bremen sammenlignes for øvrig med en kretsoberst, som var danskekongens militære grad etter valget i Den nedersachsiske krets, som hadde muliggjort deltagelsen i Trettiårskrigen (jfr. innleggene om Den politiske Kandstøber).

 

Kalven med topp eller falbelader er altså Christian 4, som har bygget Nyboder til sine flåtemannskaper og har vrikket benet i Keiserkrigen, noe som fremgår av Freden i Lübeck. Man kunne sagt at danskekongen hadde tryna i Tyskland. Det avbrente hus i Westfalen kan dels sikte til Trettiårskrigens redsler, dels til voldshandlingenes avslutning ved Freden i Westfalen 1648. Tolkningen bringer oss tilbake til Fortalens adresse til visekonsumentene i Nyboder: Flere av skillingsvisene på 1600-tallet handler om Trettiårskrigens redsler, men også om bekymringen det vekket at Christian 4 deltok. Visene inneholder aldri kritikk av kongen, men laster folket hvis synder har påkalt Guds vrede; krigen er straffen. Blant visene som sjøfolkene i Nyboder skal ha kjøpt i hopetall, har altså flere handlet om bodenes byggherre, Christian 4, og hans deltagelse i Trettiårskrigen. Et annet visetema er unaturlige fødsler, men her gjelder det stort sett menneskebarn og ikke kalver. Like fullt er det slike fødsler Mikkelsen sikter til, men han har byttet ut menneskebarnet med en kalv, som altså hentyder til Christian 4.   

 

Den neste Holberg-teksten der en kalv med pynt på hodet og bena nevnes, er Mester Gert Westphaler Eller Den meget talende Barbeer. Den kan understøtte tolkningen av Fortalens kalv som en hentydning til kretsoberst Christian 4 og hans militære overtramp på tysk jord.

 

Mester Gert er en av flere taletrengte barberere i Holbergs verker. Typen går tilbake til den klassiske myten om Midas’ hoffbarberer, som oppdaget at kongen hadde eselører skjult under turbanen. Barbereren måtte sverge aldri å røpe det. Men etter hvert ble han helt sprekkeferdig, gravde et hull i jorden og hvisket ned i det: Kong Midas har eselører. Deretter fylte han igjen hullet. Etter en stund vokste en klynge rørstrå opp på stedet. Når vinden blåste, gjentok rørene barbererens ord (ifølge Ovids Metamorphosis). Holberg refererer flere ganger til myten om Midas og hans hoffbarberer i Peder Paars. Alle rundt Gert Westphaler er mektig lei gnålet hans. Det ender med en fingert rettssak, der den meget talende barbereren dømmes til taushet i tre dager. «meget talende» er et spesielt uttrykk rent språklig. Dersom vi trekker det sammen til «megettalende», bringer det tanken på megetsigende. Vi skal se om det er noen særlig grunn til ønsket om å stanse Gerts tale.

 

I Tredje akt, Scene 1 sitter noen borgere i et vertshus i en dansk by, de drikker øl og diskuterer nyhetene i en tysk avis. Første tema er frykten for pest i Regensburg, der noen hus allerede er blitt rammet. Vi ser bort fra nyheten om ulykken, pesten, og retter oppmerksomheten mot bynavnet. Regensburg er en av Tysklands eldste byer, og her har Reichstag, Riksdagen, vært avholdt 1594–1806. Som verten presiserer, ligger Regensburg midt i Tyskland, det vil si Det tysk-romerske rike som omfattet langt større landområder enn i dag. Det bringer tanken på Kalundborg, Hans Mikkelsen og Peder Paars’ hjemby. Kalundborg ligger sentralt i Danmark. Her ble det ofte avholdt riksrådsmøter og stenderforsamlinger, og Riksarkivet ble oppbevart her frem til det ble flyttet til København på 1580-tallet. Gert omtaler Reichstag eller Riksdag flere ganger, gjerne i sammenheng med de syv kurfyrster. Avistemaet peker fremover mot neste scene, der Gert Westphaler gjør sin entré i vertshuset.

 

Verten leser videre:

 

«Udi Siebenborgen skal der være nyelig fød en Kalv med en Haar-Hue paa Hovedet og Fryndser om Beenene, hvilket Indbyggerne holde for, icke betyder meget got. Samme Kalv døde strax, men talede, førend hand døde, disse Ord: væ! væ! Siebenborgen!»

 

«Haar-hue» kan ha to betydninger, kvinnehue som slutter tett inntil håret, og en hue med fremmed hår. Det er mulig at den siste betydningen er en eldre type parykk, som kanskje ikke dekket hele håret, men er blitt brukt for å få en fyldigere og flottere frisyre. Det er utvilsomt parykk som er betydningen her. Frynsene er pynt på mannens ben, trolig en kantbord med frynser på knebuksene.

 

En borger ber verten lese historien, som opprører ham, en gang til for Jørgen Handskemagers skyld, noe verten etterkommer. Jørgen kommenterer:

 

«Det kand icke andet betyde end Krig imellem Tyrken og Keyseren; thi for den forrige Krig blev der og fød en Kalv. Man hører icke andet end Vidunder. Jeg troer icke, at Verden kand staa i fire Aar.»

 

Kalven er et ondt varsel og sikter til at menneskenes syndige forfengelighet påkaller Guds vrede: krigen. Werlauff knytter den pyntede kalven til et sagn om et barn som ble født i Siebenbürgen (Transsylvania) i 1607. Både før og etter fødselen ropte barnet «væ, væ, væ». Dette er formodentlig et varsel om Trettiårskrigen. Det er verdt å merke seg at Mikkelsen har forvandlet menneskebarnet til en kalv. Som jeg skrev i forrige innlegg, er flere av de ulike varselfostre (egentlig nyfødte) mennesker. Det kan synes som om Mikkelsens valg av kalv er gjort med hensikt. Det er i sagnet heller ikke snakk om et misfoster, men det er sannsynlig at dette sagnet inngår i bakgrunnen for kalven i Mester Gert Westphaler. Videre er det verdt å merke seg at verten omtaler kalven som «hand»; det er altså snakk om en oksekalv. Hos Werlauff er ikke kjønnet presisert.

 

Jørgen Handskemager tolker altså den talende nyfødte kalven som et krigsvarsel. I forrige innlegg skrev jeg at det er nedtegnet flere historier om misfostre under Christian 4s deltagelse i Trettiårskrigen (Keiserkrigen). Krig var den største ulykke som kunne ramme et land. Kalvevarselet får Jørgen til å tenke tilbake på hvordan det var før forrige krig, da det også ble født en kalv. Kalvefødsler er det mange av i et land, så det må være noe spesielt med kalven Jørgen omtaler. Formodentlig er også den pyntet eller talende, selv om han ikke sier noe om det. Spørsmålet er hvilken krig Jørgen sikter til med forrige krig. Det er tydelig at hanskemakeren mener det råder en likhet mellom krigen som vil komme og den som var, knyttet til kalvevarselet. Likheten kan dermed også gjøres gjeldende for hvem som var og hvem som blir de stridende parter.

 

Jørgen Handskemager mener at kalvevarselet i Siebenbürgen ikke kan bety annet enn at det blir krig mellom tyrken og keiseren. Dersom vi sammenstiller Siebenbürgen (Transsylvania) med Den tysk-romerske keiser og Det ottomanske rike, kan vi notere oss at disse tre utgjør stridende parter i Trettiårskrigen. Den transsylvanske fyrsten Gábor Bethlen, som var kalvinist, deltok i felttog mot keiseren, støttet av ottomanene. Vi kan anta at Jørgen Handskemagers scenario om en ny krig er kalkert over Trettiårskrigen med all dens gru; ve, ve, ve!

 

Den talende kalven med hårhue og frynser på bena er utvilsomt transsylvansk, og den sikter spesielt til den østlige del av Europa som var involvert i Trettiårskrigen. Vertshuset der praten om varslingskalver foregår, befinner seg derimot i Danmark, muligens København. Det åpner for at den forrige kalven har vært dansk og at krigen har involvert Danmark. Tanken faller umiddelbart på Keiserkrigen, som var den delen av Trettiårskrigen der Christian 4 kjempet mot den tysk-romerske keiser. Denne kalven peker både tilbake til kalven med topp og falbelader i Mikkelsens fortale til Peder Paars og fremover til kalven med topp, falbelader og favoritter i Juele-Stue. De to sistnevnte har jeg identifisert som satiriske portretter av Christian 4, «gullkalven». Christian erklærte krig mot Ferdinand 2, hvis soldater, til dels sammen med Christians tyske leiesoldater, besatte Jylland etter danskekongens forsmedelige tap i Slaget ved Lutter am Barenberg i 1626.

 

Jørgen, som ikke gir noen beskrivelse av kalven som ble født før forrige krig, sier at man ikke hører om annet enn vidundere (overnaturlige ting). Han tror ikke verden kan bestå i fire år. Spørsmålet er hvorfor fire år er valgt som ramme for endetiden? Da fiendens soldater strømmet inn over Jylland i kjølvannet av Christian 4s tap i Tyskland, har nok mange dansker tenkt at enden var nær. Kongen skapte ikke bare endetidstilstander Danmark, men førte riket inn i en nedgangsperiode, som det aldri skulle klare å reversere.

 

Avistemaene pesten i Regensburg, der Reichstag avholdes, og varslingskalvene i henholdsvis Siebenbürgen og Danmark kan alle knyttes til Trettiårskrigen. En slik sammenheng understøttes av Gert Westphalers inntreden i vertshuset i Scene 2. Et av Gerts favoritt-temaer er «de syv kurfyrster», det vil si fyrstene som innehadde hvervet med å velge den tysk-romerske keiser. Den avsindige praten til Gert Westphaler berører de tyske anliggender, som Christian 4 fikk beskjed om aldri mer å blande seg inn i ved Freden i Lübeck.

 

Blande seg inn i de tyske anliggender var noe kongen hadde gjort til gangs, ved å bygge nettverk gjennom giftermål og anvende andre av datidens tradisjonelle metoder for å oppnå innflytelse i et område. Christian hadde arbeidet aktivt for å få i stand et ekteskap mellom niesen, den engelske prinsesse Elisabeth, og kurfyrst Frederik 5 av Pfalz, en forgrunnsskikkelse i Protestantiske union. Steffen Heiberg skriver i Christian 4. – en europæisk statsmand at dette ekteskapet «skulle vise sig afgørende for Christians eget liv». Trettiårskrigen brøt ut i 1618 da de protestantiske bøhmerne pælmet to keiserlige utsendinger samt deres skriver ut av vinduet på borgen i Praha. Året etter valgte de bøhmiske stender Frederik til konge over Böhmen. I 1620 tapte de samme stender slaget ved Hvite Berg mot styrkene til den tysk-romerske keiser Ferdinand 2. Fra 1622 levde Frederik i landflyktighet i Holland. Ønsket om å få Frederik gjeninnsatt som kurfyrste av Pfalz og støtte protestantismens sak i Tyskland var viktige beveggrunner for Christian 4 da han gikk inn i Trettiårskrigen. Dette skjedde imot Riksrådets vilje. Christian omgikk Riksrådets nei ved å la seg velge til tysk kretsoberst. Dette er om mulig den mest fatale beslutning som er fattet av en oldenborgerkonge.

 

Første gang Gert Westphaler dukker opp, er i Peder Paars. Det skjer i Fjerde bog, Tredje sang, og det er Niels korporal som forteller om den taletrengte personen og hans maniske snakk om de syv kurfyrster. Kort etterpå hverver korporalen Paars med en Corona danica, Dansk krone. Hvervescenen peker mot Christian 4s hverving av soldater i Tyskland forut for Keiserkrigen, jfr. bl.a. «Krigerske danskekonger, en engelsk fredsfyrste og Pax romana», 06.06.2023. I samme innlegg omtales også de onde varsler Paars’ festemø Dorthea får i samme øyeblikk som Paars mottar hververmynten fra Niels. Dette tolker jeg som et varsel om Keiserkrigen og invasjonen av Jylland.

 

Gert Westphalers ulidelige gnåling om de syv kurfyrster peker rett mot Trettiårskrigen, som ble avsluttet med underskrivningen av Freden i Westfalen i 1648. Den innbefattet en beslutning om å øke antallet kurfyrster fra syv til åtte. At en westfaler angir feil antall kurfyrster, og ikke én, men tusen ganger, er holbergsk satire. Siden middelalderen hadde det vært syv kurfyrster i Tyskland, men som et resultat av bøhmernes valg av Frederik av Pfalz til konge, mistet Pfalz kurfyrsteretten. I 1623 ble den overdratt til Bayern. Da Pfalz fikk tilbake valgretten i 1648, ble tallet på kurfyrster åtte, noe som altså skjedde uten hjelp fra Christian 4, kongen som anså seg som protestantismens spydspiss i Europa. Dette forholdet fremgår av et pussig regnestykke i komedien, under scenen i vertshuset. Gert uttaler: «Der ere 7 ChurFørster in alles.» Videre: «Tre af dem ere geistlige, og de andre fem verdslige.» Hvortil Jørgen Handskemager repliserer: «I har Ret Mester Gert; 5 og 3 er 7».

 

Skiftet mellom syv og åtte kurfyrster har sin parallell i en av apotekeren Gilberts replikker i Anden akt, Scene 2, der han ber sine betjenter gjøre klart til inspeksjon fra øvrigheten, doktorene (min kursivering):

 

«[…] Det eeneste, hand [doktor Herman] spør mig om, er dette: haben sie gut Salvolatile itzund [oppkvikkende ‘medikament’]? das müssen wir probiren ihr Herrn Collegæ. Naar saa 7 à 8 Bouteller Rinsk Viin er tømmet, saa er Visitatzen giordt. Men der seer jeg Gert Westphalers Moor. Hendes Tienner Madame!»

 

Ærendet til Gert Westphalers mor gjelder problemet med at sønnen gnåler om de syv (eller åtte) kurfyrster i stedet for å gjennomføre frieriet til Gilberts datter. Vekslingen mellom syv og åtte kurfyrster skyldes at Frederik av Pfalz’ hadde latt seg velge til konge av Böhmen rett for nesen på Ferdinand 2 òg Freden i Westphalen. Rhinskvin produseres i tre områder langs Rhinen: Rheingau, Rheinhessen og Pfalz. De syv til åtte rhinskvinbuteljene kan være en hentydning til de syv til åtte kurfyrstene. Gert Westphalers kurfyrstetema kan knyttes til Christian 4s handlinger under Trettiårskrigen. Den danske kongen valgte å akseptere bøhmernes kongevalg, stikk i strid med interessene til Ferdinand, Böhmens rettmessige tronfølger.

 

I Mester Gert Westphaler er det flere motiver som kan peke mot Trettiårskrigen. Det er verdt å merke seg at «Kredsdag» er noe Gert gjerne vil utdype; forutsetningen for at Christian 4 kunne velges til kretsoberst, var at han fikk medhold fra de andre fyrstene i Den nedersachsiske krets i å innkalle til kretsdag. Men barbereren taler i tunger, slik at et logisk hendelsesforløp er blitt til meningsløse brokker. Med Gerts omtale av fyrsten av Köln og greven av Maintz introduseres kurfyrstemotivet. Erkebiskopen av Mainz var den fremste blant kurfyrstene og hadde stor innflytelse over keiservalget; erkebiskopen av Köln var også kurfyrste. Kurfyrstene var dels geistlige, dels verdslige; nettopp dette er motiv i komedien. Med religionsfreden i Augsburg i 1555 var forholdet mellom den katolske keiseren og Det schmalkaldiske forbund (de lutherske stender) blitt regulert i Det tysk-romerske rike. Fyrstens tro skulle gjelde i hans land, men undersåttene hadde rett til å flytte til et annet land av trosmessige årsaker. Det er verdt å merke seg følgende uttalelse om «religionsfreden i Augsburg» i «Store norske leksikon»: «Dermed åpnet den tysk-romerske riksretten for første gang for at to ulike konfesjoner eller ‘religioner’ kunne leve side om side i riket.» Så skjedde det noe som skulle true den fredelige sameksistens mellom landene og etter hvert føre store deler av Europa inn i et krigshelvete uten sidestykke. I 1608 dannet de protestantiske fyrster under ledelse af kurfyrst Frederik af Pfalz «Den protestantiske union», som en motvekt til de katolske fyrstene, som var i flertall. Året etter svarte sistnevnte med dannelsen av «Den katolske liga»; fyrstejevningen og religionsstriden var i gang. Etter organiseringen i to leirer ble forholdet mellom katolikker og protestanter stadig verre, til det flammet opp 23. mai 1618, da representanter for det bøhmiske folk troppet opp på slottet i Praha og pælmet to keiserlige stattholdere ut av vinduet.

 

Første gang Gert Westphaler kommer inn på scenen, er i Første akt, Scene 2. Han tiltaler to personer som er i ferd med å flykte ved synet av den taletrengte barbereren. De har allerede introdusert dennes gjengangertemaer: en reise til Kiel, kjetteren Arius og de syv kurfyrster. Gert mener det vil bli til folkets ulykke at de ikke lytter til ham, og han vil heller satse på sitt fødeland Westphalen:

 

«[…] der har mand hver Time paa Dagen Snacke-Forsamlinger, hvor der disputeres om allehaande Materier, undertiden heele Nætter til om Morgenen Klocken fire, saa at fast ingen gaar af saadane Forsamlinger, førend hand er saa hæs, at hand icke kand tale meer. […]»

 

Tilsynelatende er «snakkeforsamlingene» noe Gert har funnet på. Men dersom vi tar utgangspunkt i at beskrivelsen er overdrevet i henhold til komediegenrens retorikk, òg Holbergs ønske om å skjule sitt budskap, kan snakkeforsamlingene peke mot noen særdeles langdryge forsamlinger som ble avholdt i Westphalen 1644–1648. Fredsforhandlingene mellom de stridende parter i Trettiårskrigen ble for alvor innledet i de to westfalske byene Osnabrück og Münster i 1644, der Fredsavtalen, Westfalske fred, ble underskrevet samtidig 24. oktober, 1648. Forhandlingene, hvor man får tro det ble snakket mye og lenge, varte altså i fire år, mens krigen stadig raste. Blant resultatene som ble fremforhandlet, var altså at Pfalz skulle få igjen kurfyrsteretten. Det førte til at antallet kurfyrster ble hevet fra syv til åtte, et fordekt tema i Gert Westphalers tåkeprat om de syv kurfyrster.

 

Jeg har ikke kommentert Gerts Arius-tema, som Holberg omtaler flere ganger, deriblant i Peder Paars. Det gjelder presbyteren Arius fra Aleksandria (ca. 250–336), som ble ekskommunisert på grunn av sine synspunkter. Arius hevdet at Kristus kun var en skapning og ikke evig, og ble først senere opphøyet til Gud. Arianismen, som for mange stod som en kjetterbevegelse, grunner seg på Arius’ lære. Trettiårskrigen var dels en religionskrig, der protestanter og katolikker myrdet hverandre en masse. Arius var kirkens erkekjetter, og her var protestanter og katolikker helt enige. Hvorvidt Arius-temaet har sammenheng med Trettiårskrigen, får være et åpent spørsmål.

 

Liksom Midas’ hoffbarberer har mester Gert et presserende behov for å fortelle at en konge er et esel eller en narr. Midas fikk eselører fordi han foretrakk satyren Marsyas’ fløytespill fremfor Apollons lyrespill. Kongen nekter barbereren å fortelle om Apollons straff for det ukloke valget. Ludvig Holberg, som skriver under eneveldets sensur, har også forbud mot å fortelle om Christian 4s ukloke valg, da han valgte å støtte Frederik av Pfalz og utfordre den tysk-romerske keiser. Det førte til at krigen, den store ulykke, veltet inn over Danmark. Med Gert Westphaler-karakteren tilkjennegir Holberg sin oppfatning om at kongens fatale valg skulle gjøres kjent, bli diskutert, helst for at ikke historien skulle gjenta seg. Men ingen snakket, nye kriger fulgte, frem til slutten av Store nordiske krig i 1719, da Holberg utgav sin sannferdige vise om Peder Paars, hvor alle kriger mot alle; et satirisk portrett av Christian 4. Etter fredsslutningen mellom Danmark og Sverige i 1720 utkom den endelige versjonen av Peder Paars med Fjerde Bog, der Gert Westphaler for første gang terroriserer sine omgivelser med gnålet om de syv (åtte) kurfyrster.

 

I neste innlegg skal jeg omtale det siste stedet, «Epistel 267», der Holberg nevner en kalv som er født ferdig pyntet, samme kalv som Jeronimus tolker som et ondt varsel i Juele-Stue. Videre skal en detalj i Christian 4s biografi som kan peke mot et sentralt tema i komedien, frekk julelek, fremlegges.

 

 

  

"Et dukkehjem" og "Juele-Stue", II

Ulykkeskalven med fjærtopp, pyntelokker og rysjer på bena

 

Det er ingen som snakker om Jesu fødsel i Jeronimus’ hus på julaften, men i Scene 2 sier Pernille til Leonora at hun vil oppholde Jeronimus med kjerringsladder om en annen fødsel (min kursivering): «jeg vil sige ham at der er fød en Kalv med Top paa Hovedet og Falbelader paa Beenene, saa begynder hand strax at moralisere, og væve over Tidernes Ondskab over Pragt og Stads.»

Spørsmålet er om kalven, som skiller seg klart fra et misfoster som Pernille åpenbart hentyder til, har mottatt den hyllesten og tilbedelsen som tilkommer Kristus. I så fall er det en avgud. Den mest kjente avgud innenfor kristendommen er gullkalven. I en rekke blogginnlegg har jeg argumentert for at Holberg, undertekstlig, har fremstilt Christian 4 som en gullkalv. Det gjelder bl.a. i «Jacob von Tyboe Eller Den stortalende Soldat (2) - kalvehandlere og kongelige billedleverandører» (26.08.2017) og «Den brabantske Jacob og den brabantske husflid i middelalderen» (23.04.2024).

Pernilles fortelling om kalven og reaksjonen den vekker hos Jeronimus, baserer seg på en eldre forestilling om at misfostre hos mennesker og dyr er Guds straff for menneskenes synder. Forfengelighet som gav seg utslag i bruk av kostbar pynt og stas, ble oppfattet som en synd. E.C. Werlauff har i Historiske Antegnelser til Ludvig Holbergs atten første Lystspil gitt en beskrivelse av bakgrunnen for kalven med topp og falbelader. Valget av en kalv til å representere en illevarslende fødsel av et misfoster er ikke et selvfølgelig valg ut fra Werlauffs kildemateriale. Det forteller helst om menneskelige misfostre, som naturlig nok ble oppfattet som mer alvorlig enn når dyr fikk misfostre. Det er heller ingenting som tilsier at det må være en kalv og ikke et lam eller føll, noe som kan understøtte tolkningen av kalven som en gullkalv.   

Werlauff tar for seg tiden fra 1500- til 1700-tallet, og skriver at det i flere tilfeller ble trukket en linje fra en utvekst på barnet eller dyret til en mote, gjerne fra utlandet, i den forstand at det kunne være en viss likhet mellom utveksten og stasen. Det er vanlig å oppfatte toppen på kalvehodet som en fontange, en kvinnelig hodepynt som bestod av en liten kappe til bakhodet med en opprett kniplingsvifte. Det understøttes av omtalen av Jeronimus’ replikk i «Epistel 267»: «Da Jeronimus siger, at en Kalv er nyeligen fød med en Top og Fontange paa Hovedet […]» Her er det riktignok snakk om en topp òg en fontange, men vi skal likevel anta at publikum har tenkt at Pernille og Jeronimus mener en fontange, eller hodepynt som etterlignet denne. Fontangen og dens etterligninger var kostbare i varierende grad og ble av enkelte geistlige sammenlignet med djevelens horn.

Teksten gir ikke grunn til å tro at Jeronimus i Juele-Stue har ment en utvekst, slik det står i Ludvig Holbergs skrifter. Pernille har snudd om på den rette sammenheng og manet frem bildet av en kalv med høy knipling- eller blondehodepynt og falbelader på bena i stedet for en kalv med utvekster som minnet om denne stasen. Dette har en komisk virkning. Rent saklig kunne man tenke seg at det var blitt født en kalv med utvekster som har minnet om forkastelig pynt og stas. Siden er dette blitt forvandlet under ryktespredning og har endt opp i den formen Pernille serverer for Jeronimus. Men vi behøver ikke lete etter en saklig forklaring; dette er komedie. Som Petronius sier i Jacob von Tyboe: «Licentia Poëtica»: «Poeter have vis Frihed ved alle Love.»

Kalven er pyntet med falbelader på bena. Falbelade er ifølge ODS: «en rynket garnering eller besætning (især paa damekjole ell. skørt, sjældnere paa sengeomhæng olgn.)». NAOB har følgende forklaring: «rynket eller foldet pynteremse, volang på eldre tiders kvinnedrakt». Det dreier seg altså i hovedsak om rysjer eller volanger, ofte som kant på klesplagg. Werlauff har ingen direkte eksempler på falbelader i sitt kildemateriale, men det er ett eksempel som kan virke oppklarende. På Lolland ble det i 1628 født et menneskelig misfoster med lår som var «ganske stakkede med tykt Kiød, ligesom de store vide Buxer at ligne med … Benene var ligesom de Støvle med store opsmøiede Kraver.» De store vide buksene, altså herrebukser, sikter muligens til pludderhoser, som var mer populære på 1500-tallet. Et søk på «boots 17th century» viser en rekke støvler med store kraver, der øverste del av støvelen fremtrer som en egen del. Enkelte kraver er «opsmøiet», brettet opp, slik at det oppstår en tykkelse rundt benet, likesom en utvekst.

«Falbelader paa Benene» viser trolig indirekte til en utvekst på bena, likesom toppen på kalvens hode viser til en utvekst på hodet. Det er viktig å understreke: På et misfoster er utveksten ikke identisk med den nye moten, men ligner på den i enkelte tilfeller. Kalven som Pernille forteller om, har derimot virkelige falbelader på bena. Det er naturlig å oppfatte det slik at rysjene er plassert inntil kalvens ben. Flere portrettmalerier av menn fra 1600-tallet viser at det i overgangen mellom bukse og støvel er festet nettopp falbelader, rysjer av ulikt slag. Det kan også være annen type besetning, som blonder eller kniplinger. Dette er pynt på mannens, helst adelsmannens, antrekk, mens topp gjerne tolkes som fontange, som ble brukt av kvinner. I «Epistel 267», der Jeronimus’ motstand mot pynt omtales, står det: «Da Jeronimus siger, at en Kalv er nyeligen fød med en Top og Fontange paa Hovedet». Her skjelnes det mellom «Top» og «Fontange». Holberg er ganske sikkert klar over at «Top» i Juele-Stue blir oppfattet som fontange, noe som nok er tilsiktet fra forfatteren. Men ved epistelens formulering oppstår en usikkerhet. Den skyldes enten at forfatteren roter, eller at han ønsker at det skal være usikkert hva «Top» betyr i komedien. Dette kommer jeg tilbake til.

Kalven har altså topp på hodet, som på ett plan sikter til kvinnens fontange, mens falbeladene på bena trolig sikter til rysjer eller pynteborder på herrebukser eller som er festet til øverste del av støvlene. Vi skal se om den tredje stasen som pryder kalven peker mot okse- eller kvigekalv.

Pernille nevner igjen kalven med topp og falbelader i Scene 4. I Scene 5 omtaler Jeronimus kalvens pynt tre ganger overfor Leonora:

«Naar Verden staar til Paaske, saa skal jeg give min Hals, de Topper, Fabler, Favoriter ere ikke andet end Lucifers Paafund.» / «disse forbandede nye Inventioner, disse Toppe, disse Fabler, disse Favoriter, som voris ærlige Forfædre intet har vidst at sige af, det er en syndig Dragt, som er Aarsag til all den Ulykke der skeer i Verden.» / «her er jo nyelig fød en Kalv med Top, Favoriter og Fabler.»

Det er liten tvil om at Jeronimus refererer til Pernilles fortelling, men han har endret «Falbelader» til «Fabler», en sideform, og på eget initiativ introdusert en ny pynt: «Favoriter». Holbergordbog forklarer ordets betydning i replikkene over slik: «nedhængende hårkrølle ved tindingen». I Ordbog over det danske sprog står følgende: «(foræld.) lille hårkrølle», og blant eksemplene er «dårelokken» til Johanne Louise Heiberg. «Favoritt» har følgende forklaring i Riksmålsordboken: «en slags liten hårkrølle brukt i eldre tider».

Johanne Luise Heiberg, malt av Emil Bærentzen, 1841

ODS anfører også en annen betydning: «om en art kniplingspynt». Kilden er Skuespiltexter fra Komediehuset i Lille Grønnegade (1722-30.) Juele-Stue ble oppført første gang på Komediehuset i Lille Grønnegade i 1724. Vi skal undersøke denne passasjen, ettersom det ikke kan utelukkes at det er en sammenheng mellom Holbergs komedie og skuespillteksten.

Eksemplet er i en dansk oversettelse av Moliéres Tartuffe (1664). Den skinnhellige bedrageren Tartuffe har klart å få innpass i huset til Orgon som moralsk veileder og sjelesørger (directeur de conscience). Målet er å overta huset og gifte seg med Orgons datter, Mariane. «Favoriter» finnes i Første akt, scene 2 mellom Dorine, Marianes pike, og Cleantes, Orgons svoger. Dorine klager til Cleantes:

«[…] det gaar saa vid/ at den Gavmund/ hand [Tartuffe] har til Tienner/ endog tør skrive os Regler for; den kommer her frem og præcker for os med stor Ivrighed om vores Baand og vores Kniplinger; den Skielm/ meener I icke/ at hand forleden Dag sleed mig et Par skiønne Favoriter i stycker/ som jeg havde lagt i en Huus-Postil/ og sagde at vi giorde Helligheds Bolig til Vederstyggeligheds Giemmested.»

Den danske oversettelsen avviker en del fra den franske originalen:

«Il n’est pas jusqu’au fat qui lui sert de garçon Qui ne se mêle aussi de nous faire leçon ;

Il vient nous sermonner avec des yeux farouches,

Et jeter nos rubans, notre rouge et nos mouches.

Le traître, l’autre jour, nous rompit de ses mains

Un mouchoir qu’il trouva dans une Fleur des Saints,

Disant que nous mêlions, par un crime effroyable,»

 

En engelsk oversettelse (https://www.pelister.org/courses/topics/moliere/tartuffe-text.pdf):

 

«even the awkward fool his foot-boy takes upon him to lecture us with his fanatic face, and to demolish our patches, paint, and ribbons. The rascal, the other day, tore us a fine handkerchief that lay in the Pilgrim’s Progress, and cried that it was a horrid profanation to mix hellish ornaments with sanctified things.»

 

«et Par Skiønne Favoriter» er bearbeidelse av «Un mouchoir», et lommetørkle. Teksten kan tyde på at lommetørkleet har vært i tynt fint stoff, kanskje i lin, og med kniplingskant, noe som er forkastelig fordi det tilhører kategorien stas. Hvis man googler bilder på «mouchoir» + «XVIIe siècle», dukker mange skjønne blondelommetørklær opp. La Fleur des Saints inneholder helgenhistorier for hver dag i året. Kanskje har den som la igjen lommetørkleet i boken, for eksempel av vanvare eller som bokmerke, brukt det til å tørke tårer med under lesningen. Helgen blir man ikke før man har steget opp til himmelen, og mange helgener har lidd en grusom død. Den engelske oversetteren har valgt å beholde «lommetørkle», understreker at det er fint og har erstattet den franske helgenboken med John Bunyans Pilgrim’s Progress, en annen bok som er egnet til å påkalle rørelse. Den danske oversetteren har ikke funnet noen dansk bok med samme kvaliteter som den franske helgenboken. Huspostillen er riktignok religiøs, men vekker neppe følelser slik som den franske og den engelske boken. Det kan være årsaken til at den danske oversetteren har valgt et annet ord enn «lommetørkle». Vedkommende har for øvrig valgt «Kniplinger» i stedet for rouge og fluer (skjønnhetspletter). Kanskje alle endringene skal sees i sammenheng, idet vi antar at oversetterens hovedproblem er lommetørkledet inni La Fleur des Saints. Redaktøren i ODS mener altså at oversetteren har erstattet lommetørkle med en slags kniplingspynt. Det virker ikke sannsynlig. Favoritts betydning er ifølge de andre ordbøkene kun hårlokk. Også i Moths Ordbog (nedskrevet ca. 1700) betyr ordet «Favoriter» lokker; «kaldes lokker».

ODS’ anførsel «en slags kniplingspynt», der det eneste eksemplet er det aktuelle stedet i oversettelsen av Tartuffe, synes å være svakt belagt. Flere forhold taler mot denne betydningen. Oversetteren har allerede nevnt «Kniplinger», idet dette ordet står i stedet for «rouge» og «mouches». Det kan også stilles spørsmål om hvorfor det i så fall dreier seg om «et Par» «kniplingspynter» og ikke én. Årsaken til at ODS forklarer «Favoriter» med det upresise «en slags kniplingspynt», kan være at man antar favoritt er en del av eierens hår og derfor ikke kan legges i en bok. Men det er like sannsynlig at oversetteren sikter til løse lokker som skulle festes til håret som pynt, parallelt til «fluene» («nos mouches») som ble limt fast til ansiktet, og som altså oversetteren har valgt å utelate. På 1700-tallet var det vanlig med diverse forlengelser og pynt på damefrisyren, sammen med pudder. Kanskje har oversetteren lagt opp til at publikum med «vores Baand og vores Kniplinger» skal assosiere pynt til håret, i så fall ville løse pyntelokker passe fint. Vi kan se for oss at Dorine, Marianes selskapsdame/pike, har hatt en pyntet frisyre, kanskje parykk, med bånd, kniplinger og skjønne lokker i rollen på Komediehuset. Dette er i så fall den danske oversetterens påfunn, og vi behøver ikke grunne over hvordan hårlokkene har endt i Huspostillen.

Etymologien til «favoritt» er ifølge NAOB følgende: «fra fransk favorite, grunnbetydning ‘kongens yndlingselskerinne’, fra italiensk favorita, perfektum partisipp av favorire ‘favorisere’, avledet av favore ‘gunst, favør; tjeneste’, av latin favor; jf. Favør.» En favoritt er altså noen eller noe som er utvalgt eller begunstiget av en annen. På hvilken måte kan en hårlokk være utvalgt av en annen enn den som bærer den? En gammel hårmote kan kanskje gi svar.

På slutten av 1500-tallet dukket det opp en hårlokk på venstre skulder hos unge motebevisste menn i samfunnets aller øverste skikt. Lokken, som kalles «lovelock», kjærlighetslokk, holdt seg som mote frem til midten av 1600-tallet. Lovelock’en var et tegn på at mannen var utvalgt av en kvinne, nøt hennes gunst eller kjærlighet. Hvorvidt den symbolske betydningen avtok etter hvert og hensynet til moten kom i forgrunnen, er jeg ukjent med. Motefenomenet ble, liksom fontangen, møtt med sterk kritikk fra kirkelig hold. Kvinner kunne også ha lovelock, men det var mer sjeldent.

Karl 1 (Christian 4s svoger) malt i tre posisjoner av Anthony van Dyck (1635-1636)

Henri 2 de Lorraine malt av Anthony van Dyck (1634) 

Moths Ordbog omfatter materiale som Matthias Moth (1649–1719), embedsmann under Christian 5, begynte å samle inn ca. 1686. Da var det gått et par tiår siden «lovelocken» var mote. Det åpner for at «favoritt» kan være et dansk ord for «lovelock». Mannen som bærer lovelock er en dames utvalgte, favoritt, og mottager av hennes gunst eller kjærlighet.

Det er mulig favoritt etter hvert har fått en utvidet betydning, idet ordet er blitt benyttet om ulike typer pyntelokker. Johanne Louise Heiberg er kjent for det som med et nyere norsk ord kalles dårelokk. Holberg bruker «Favorite» om ulike fyrsters yndlingselskerinne og «Favorit» i den vanlige betydning, deriblant yndling, en rekke ganger. Når forfatteren velger å la Jeronimus bruke «Favoriter» tre ganger, er det sannsynlig at han ikke bare vet at ordet betyr hårlokker, men bakgrunnen for ordet.

«Misfosterkalven», hvis fødsel omtales julaften, er blitt til en kalv med hodepryd, pyntelokker og rysjer eller blonder på bena. Dersom «Favoriter» sikter til de opprinnelige «lovelock’er», som var mannens pryd, styrker det tolkningen av kalven som en oksekalv. Jeronimus’ tillegg av favoritter har ført til at avstanden til et misfoster er blitt tydeligere, en avstand som Pernille allerede har bygget opp til ved omtalen av falbeladene på kalvens ben. Det er egentlig bare toppen som med full rett kan sies å bringe tanken på en utvekst på hodet. Komikken består altså i at Jeronimus tror at en kalv er født med virkelig pynt og accessoirer, som er fordømt av kirken og formentlig avsettes i form av utvekster på fostre.

Hvilken kalv har topp på hodet, rysjer eller pynteborder på bena og pyntelokker? Jeg har allerede antydet svaret: en gullkalv, den legendariske Christian 4, som er den blant de danske kongene som har bestilt flest portretter av seg selv og billedfremstillinger der han selv inngår. Det dreier seg om malerier og trykk, gobeliner og skulpturer. Det antas at flere av maleriene og trykkene er gått tapt. Tre av de mest kjente portrettene viser samlet en konge med topp eller fjærbusk på hjelmen, favoritt(er) eller hårlokk(er) og falbelader; pyntebånd på bena. Topp har også betydningen samling eller dusk av hår eller fjær på et dyrs eller en fugls hode. Toppen kunne være kunstig; et eksempel er fjærbusken eller plumasjen som ble brukt til pynt på hestehodet, for eksempel under prosesjoner. I henhold til Christian 5s lov (1683) var bruk av topper og kvaster på hestene forbeholdt de fire øverste rangklasser. Også kalvens topp kan altså vise til en pryd Christian er kjent for; plumasjen eller fjærbusken på hatten. Tilmed på kongens hjelm var det fjærbusk.

De tre maleriene tilhører genren fyrstelig seierherreportrett. Pieter Isaaczs (1569–1625), som var født i Helsingør og hadde hollandske foreldre, var ansatt som agent og hoffmaler hos Christian 4. Rundt 1612 malte Isaaczs to portretter av kongen, et i hel- og et i halvfigur. Førstnevnte er i ettertid blitt sydd sammen med et helfigursportrett av dronning Anna Cathrine. Det antas at de to kongeportrettene er malt omtrent samtidig, og de er svært like i detaljene; klær, hår, våpen og regalier. Helfigursportrettet viser at kongen har pyntebord, ganske sikkert kniplinger, som avslutning på buksene. Christian 4 er altså iført bukser som omfatter falbelader eller pynteborder på Isaaczs billedfremstilling (dersom maleriene vurderes samlet). På halvfigursportrettet er kongens ansikt og hår tydeligere enn på helfigursportrettet. Det kan blant annet henge sammen med at vinkelen på de to portrettene er litt forskjellig. Håret er her lengre på venstre side, og på høyre side er det en liten tynn flette, en slags lovelock i miniatyr. En lokk som stikker ut på hodets høyre side på helfigursportrettet er likevel så vidt synlig. Det kan derfor hevdes at Isaaczs har fremstilt Christian 4 med lovelock(er). Hjelmen med den gedigne fjærbusken, toppen, er identisk på de to maleriene.

Karel van Mander 3 (ca. 1609–1670) var hoffmaler hos Christian 4 og malte flere portretter av den aldrende konge. Hans mest kjente portrett er det store rytterbildet fra ca. 1643. Mellom hestebena sees den brennende Kalmar, til minne om kongens seier, erobringen av byen, mer enn tretti år tidligere. Christian bærer hjelm med stor fjærbusk (topp), takkede hvite blonder (falbelader), trolig kniplinger, som stikker opp av støvlene. Pynteborden er applikert med det som ser ut som røde rosetter, som matcher det oldenborgerrøde antrekket. Kongens berømmelige lovelock eller favoritt er så vidt synlig på hans venstre side, mot kraven (speilvendt på bildet). På andre av Karel van Mander IIIs malerier er fletten tydelig.

 

Pieter Isaaczs og Karel van Mander III inngår i en gruppe hollandske billedkunstnere som leverte varer til Christian 4. Hollenderne var Nord-Europas store billedmestere; den sterkt antikatolske kongen handlet aldri søreuropeisk billedkunst. I «Jacob von Tyboe Eller Den stortalende Soldat (2) – kalvehandlere og kongelige billedleverandører» argumenterer jeg for at de hollandske skipperne, kalvehandlerne («Kaelskoepers»), som røper den stortalende soldats, Jacob von Tyboes, etternavn i Nummer 4, er billedkunstnere/agenter som leverer «gullkalver», det vil si heroiske billedfremstillinger av kongen; malte portretter, grafiske trykk, billedvev og skulptur. Bildene hadde til hensikt å fremheve kongen som stor seierrik fyrste, folkets leder. Slik sett var de egnet til å påkalle tilbedelse. 

På 1600-tallet var det svært tette bånd mellom kirken og kongen. Teologene gravde dypt i Skriften og fant belegg for at danskekongen var en gud på jorden. På veien frem mot innføringen av arverike og enevelde gikk de tvende, presteskap og konge, hånd i hånd. Eneveldets kongedyrkelse stod i gjeld til Christian 4s oppfatning av seg selv som en gud, bifalt av Sjællands biskop, kirkens primas. Mellom kirken og universitetet var det også tette bånd; kongens guddommelighet var ikke tema for debatt. Dersom en akademiker skulle opponere mot denne oppfatningen, måtte det skje i skjul. Professor Ludovicus Holbergius valgte å gjemme seg bak pseudonymet Hans Mikkelsen og komedien.

 

I «Jacob von Tyboe Eller Den stortalende Soldat (3) – de hollandske spionene i Nummer 4» (27.08.2017) argumenterer jeg for at kalvehandlerne, som under sin befatning med kalver spionerer på Jacob von Tyboe, sikter til billedkunstnere, spesielt malere, som spionerer på modellen, Christian 4, Nummer 4s byggherre. Det er én kalvehandler som stikker seg frem: Hoffmaleren, agenten og spionen Pieter Isaaczs. Den eminente portrettmaleren kjenner identiteten til stortaleren fra Kalmarkrigen, fordi han har malt seierherreportrettet av Christian 4 etter erobringen av Kalmar. Kongen har stått/sittet modell, i hvert fall for ansiktet, på slottet, kanskje inne i sitt eget kammer. Som Jesper Oldfux så treffende kommenterer i anledning kalvehandlernes etterretning: «Skam faae Hollænderen, Hand haver sine Spioner ude allevegne.» Pieter Isaaczs har altså avbildet sin oppdragsgiver Christian 4, «kalven», med fjærbusk på hjelmen (topp), pyntelokker (favoritter) og blondepynt (falbelader) på bena. Maleriene har ganske sikkert innbrakt en pen sum, samtidig har kunstneren fått godt betalt av den svenske rikskansler Axel Oxenstierna for etterretninger om danskekongen.

Christian 4 hadde danmarkshistorien mest berømte lovelock, hårfletten eller -pisken som han anla etter tapet i Keiserkrigen og Kirsten Munks utroskap. Den tok han med seg i graven. Det er vanskelig å skaffe seg full oversikt over Christian 4s bruk av lovelock. På de tidligste portrettene av kongen som ung mann har han en liten lokk ved hvert øre, som neppe kvalifiserer til betegnelsen lovelock, men kanskje er en begynnelse. Det er først på Pieter Isaaczs’ berømte seierherreportrett etter erobringen av Kalmar, rundt 1612, at Christians frisyre viser tydelig påvirkning fra lovelockmoten. På portrettene fra tiden mellom ca. 1611 og ca. 1630 er det vanskelig å se om Christians hår på venstre side adskiller seg tydelig fra håret på høyre side. På enkelte trykk kan det se ut som om håret faktisk er lengre på høyre side, men det kan skyldes at kongens hode er avbildet slik at høyre side er mer dominerende. Etter fredsslutningen i Lübeck i 1629 er Christian 4s tap endelig; den danske konge får aldri mer blande seg i de tyske anliggender. Samlivet med Kirsten Munk hadde opphørt mortensaften 1628, og i 1630 forlot hun slottet for godt. På portrettet i kongens Biblia fra 1633 er håret på venstre side tydelig lengre enn på høyre. Det er sannsynligvis dette håret, eller en del av det, som fra rundt 1636 opptrer som en flette etter å ha blitt enda lengre.

Det er naturlig å anta at kongen har spart bevisst til den berømmelige fletten. Den adskiller seg fra de typiske lovelocker, som gjerne bæres av yngre galante menn, er fyldige og enkelte ganger løst flettet nederst. I 1636 er kongen 56 år, og alderens spor fremgår allerede tydelig av kobberstikket i Biblia. Håret på høyre side er dessuten stramt flettet og gir snarere assosiasjoner til en hårpisk enn en lovelock. Steffen Heiberg skriver i Christian 4. – en europæisk statsmand at hårpisken eller fletten sannsynligvis har noe å gjøre med den aldrende konges syn på sitt liv som et martyrium. Han viser til at Christian i Rothenburg i 1625, før kampen mot den tysk-romerske keiser, hadde sett den tornekronede Kristus i et drømmesyn. Etter Kirsten Munks utroskap hadde han plassert en stein i innelukket ved Frederiksborg, som en parallell til steinen Kristus satt på da han ble pinet under Pilatus (ifølge eldre ikonografi). I sine beretninger om bruddet med Kirsten har Christian understreket at på samme måte som Pilatus var et guddommelig redskap for Kristi lidelse, var Rhingreven (Kirstens elsker) det for hans martyrium. Kirsten var kongens store kjærlighet.

Sammenhengen mellom Christian, Kristus og lidelse opptrer flere ganger. Fletten eller hårpisken kan tolkes som en parallell til pisken som ble brukt på Kristus etter pågripelsen. Det er ingen tvil om at Christian 4s flette typologisk hører sammen med kjærlighetssymbolet/motefenomenet lovelock. Men omstendighetene tilsier at den lange tynne fletten er et synlig uttrykk for den lidelse kongen erfarte fra slutten av 1620-tallet, som han mente inngikk i Guds plan; Christian 4 led som Guds utvalgte konge for folkets synder.   

Det er ikke en kalv med unormale utvekster, et misfoster, som bekymrer Jeronimus, men en pyntet kalv, en gullkalv. Gullkalven sikter til Christian 4, noe som kan understøttes av opplysninger om eksemplene på illevarslende misfosterfødsler hos Werlauff. Han skriver generelt om saken og nevner enkelte konkrete eksempler. Blant disse er en skrivelse av sognepresten i Gladfaxe fra 1625:

«Sørgeligt Spektakel og Vundertegn nu nyligen seet paa et nyfødt Pigebarn udi Mørkøie liggendes i Sokkelundsherred udi Gladfaxe Sogn til et ynkeligt Skuespeil for alle dem, som gienstridigen imod Guds alvorlige Trudsel, holde hart ved deres ny Moder, høye Toppe og forargelige Klædedragt […] Man saa bag paa Misfosterets Hoved en høi, bred, rund Bue af Kiød, noget i Høiden spidsagtig, i Munster som hine virkede Huer eller med Staaltraad opreiste Sørgehatte, og andre saadanne forargelige Huer, som nu af Qvindekiønnet, Adel og Uadel, fattige og Rige fast ubetænket og modvilligen, mod mange saadanne Guds Vredes Tegn og daglig Formaning bruges.»

Werlauff kommenterer at det var nettopp i dette år at Christian 4 begynte å delta i Trettiårskrigen, og prestene viste til slike og andre tegn i naturen på grunn av de truende utsikter. Samme år skrev en prest i København» «Endog det er i saadan en bedrøvelig Tid seer man ingen Poenitentestegn hos vores Folk, men nye Moder og hoffærdige Klædedragt gaaer i fuld Svang … Fosterne af Moderens Liv vidne, med andre store Land- og Stadplager, at saadan Hoffarts Stank mishage Gud høilige.»

Werlauff skriver videre at det er aldeles overstemmende med tidsånden at regjeringen stundom fant seg beføyet til å innhente de høylærdes betenkning om slike misfostre kunne anses som vedarende vink fra himmelen. Han nevner et reskript som utgikk til Det teologiske fakultet i 1631, der det hevdes at det ikke er noen tvil om at den store forfengelighet som folk utviser med toppede luer og lettferdig drakt har påkalt Guds vrede og ført til en rekke underlige fødsler og andre tegn, og man utber seg råd om hvordan «deri gudeligen kunde anordnes».

Keiserkrigens dystre år var en tid da onde varsler som fortellinger om misfostre, florerte. Den som innledet krigen mot den tysk-romerske keiser, Keiserkrigen (som inngikk i Trettiårskrigen), var Christian 4, «gullkalven» med fjærtopp på hatten eller hjelmen, favoritter og falbelader på bena. Det er kongen som er trusselen og leder til tidenes ondskap. Danmarksriket skulle aldri makte å gjenvinne sin tidligere posisjon etter tapene under Christian 4.

Holberg omtaler misfosterkalven tre andre steder, i Peder Paars, Mester Gert Westphaler (første versjon) og «Epistel 267». I de neste to innleggene vil jeg vise hvordan kalven her peker rett på Christian 4 og Keiserkrigen. Videre skal et interessant sammenfall mellom Christian 4s biografi og handlingen i Juele-Stue omtales.