Torvald Stenborg ("Et dukkehjem")

 Dagens Facebook-innlegg

Både far og ektemann veileder Nora i hvordan hun skal opptre etter kunstens skjønne fordringer. Forbildet er Johan Ludvig Heibergs veiledning av jomfru Pätges, den senere Johanne Luise Heiberg, på Det Kongelige Teater. Her er billedhuggeren Bertil Thorvaldsens skulpturer stilideal. Nora synes «dukkespillet» først i farens, siden i ektemannens hus (les teater- eller komediehus) er fornøyelig, men hun har også en hang til det snuskete og lidderlige. Den får hun tilfredsstilt ved å lytte til den folkelige praten i pikekammeret og samtalene med den syfilitiske libertineren Rank.

Nora opptrer med sitt berømmelige tarantellanummer – som gjør Torvald veldig kåt – på kostymeballet hos konsul Stenborgs. Henrik Ibsens skrifter (HIS) hevder at «Stenborg» som slekts- og stedsnavn er en konstruksjon. Her har kommentatoren glatt hoppet over tittelen, konsul, som tyder på at Stenborg ikke er et norsk navn. I Sverige er Stenborg-navnet kjent, og det kan knyttes til en sentral person i svensk teaterhistorie, skuespiller og teaterdirektør Petter Stenborg (1719–1781). Han er kjent som grunnleggeren av Stenborgs Sällskap – også kalt Stenborgska truppen eller Svenska komeditruppen – som var virksomt ca. 1756–1809. Norges første teaterdirektør, tyskeren Martin Nürenbach, hadde vært tilsluttet Stenborgs Sällskap. Nürenbach var linedanser, skuespiller, akrobat og dansemester; en typisk representant for sin tids omreisende entertainer, som levde av å falby underholdning til folket. Det ble sagt om de første skuespillerne i Stenborgs Sällskap at de enten kom fra gjeldsfengslet eller var folk som fusket i advokatfaget, sammen med tjenestegutter, vaskekoner og soldater. Kostymene kom fra markedsbodene og musikken fra vertshuset. Truppen var foraktet av overklassen, som syntes forestillingene var gammeldagse, rå og vulgære, men de nøt stor popularitet blant folket.

Stenborgs Sällskap inkarnerer definitivt de motsatte verdier av Det heibergske teater; Ibsen viktigste premissleverandør. «Stenborg» signaliserer alt som var fy i det norske korrekte teatermiljøet, som populærunderholdning, lavkomikk og utlendinger – attpåtil omreisende.

Omflakkendes trupper, beridersker og luguber kaféunderholdning er et sentralt motiv i «Samfundets støtter», som utkom to år før «Et dukkehjem». Lav – ofte utenlandsk – sirkus for folket-moro kontrasterer det ytre sett giftfrie huset til henholdsvis konsul Bernick òg Torvald Helmer. Den samme motsetningen har vi i «Gengangere», der Jacob Engstrands lugubre hus kontrasterer den ytre sett plettfrie herregården Rosenvold.

Ibsen hadde tenkt å kalle Noras ektemann for «Torvald Stenborg», et navn som personifiserer kontrasten mellom det edle teateret der mennesket ble fremstilt etter Thorvaldsens estetikk, og det lave, der menneskets fordervelighet blottstilles til allmenn forlystelse.

Johanne Luise Heiberg, Thorvaldsens Museum

En av Thorvaldsens mange versjoner av Gratiene