Jacob von Tyboe Eller Den stortalende Soldat (2) - kalvehandlere og kongelige billedleverandører

Blant hollenderne som pratet om "sidste Brabands Beleyring" i Nummer 4, var en skipper Adrian, som enkelt kunne forstås som en hvilken som helst hollandsk skipper; Adrian er et vanlig navn i Holland. Men det er mulig navnet hentyder til en spesiell hollender som var sentral under Christians kunstkjøp i årene etter Kalmarkrigen, da hollandske kunstnere svermet rundt den danske kongen i håp om fete oppdrag. Skipper Adrian "er nyelig kommen fra Vlie», noe som kan forkortes til: «Adrian fra Vlie». «Vlie» er «Vlieland», en av De vestfrisiske øyer. Etter Kalmarkrigen bestilte Christian 4 en Neptun-fontene til Frederiksborg. Den som fikk oppdraget, var datidens mest anerkjente billedhugger: Adriaen de Vries (ca. 1546–1626), det vil si «Adrian friseren». De Vries hadde vært ansatt som keiserlig hoffbilledhugger hos Rudolf 2 fra 1601 frem til dennes død i 1612. Billedhuggeren er mester for flere portrettbyster av den kunstinteresserte keiseren, samt allegoriske relieffer hvor Rudolf er fremstilt som romersk seierherre. 

"Adriaen de Vries of The Hague, painter The Frisian was a good painter, who also made statues from Parian marble: you would believe [them] to be the work of Myron.  Let the famous engraver Muller also be a witness for you, he who admired and then frequented this artist."

          Adriaen de Vries: "Rudolf 2 introduserer De frie kunster i Böhmen" 
                                                            (detalj; 1609)


Etter beskytterens død ble de Vries værende i Praha der han hadde verksted, og han tok på seg oppdrag for flere europeiske fyrster, deriblant Christian 4. Fontenegruppens sentralfigur, havguden Neptun, som rager høyt over de andre figurene, symboliserer danskekongen som havenes behersker. Bestillingsverket er et tydelig uttrykk for Christians ønske om å forherlige seg selv og sin egen innsats i Kalmarkrigen.

         En språklig detalj kan understøtte sammenhengen mellom skipper Adrian fra Vlie – som selger kalver – og Adriaen de Vries som selger støpte figurer av romerske guder og seierherrer. Førsteutgavens "Kalloepers", i de senere utgavene "Kalskoepers", har voldt problemer for Holberg-forskerne fordi det ikke finnes hverken på dansk eller hollandsk. Det kan tyde på at Holberg ikke ønsket å skrive ordet han tenkte på rett ut. Tidligere var «kalvehandlere», basert på hvilket ord som var nærmest, en vanlig tolkning, og dette er grunnlaget for min lesning. Men ettersom man ikke fant noen fornuftig forklaring på dette, er ordet blitt endret til «Kaeskoepers" med betydningen ostehandlere. Årsaken til denne endringen er mer betydningsmessig enn språklig motivert. Ut fra en rasjonell synsvinkel har man trukket frem det besværlige i å skulle frakte stuter, som må fôres og produserer møkk, hele veien fra København. Hollenderne drog ikke lenger enn til Jylland for å hente kveg. Men hvis åstedet for «kalvehandlerne»s prat, nemlig Nummer 4, tillegges vekt, er det en løsning som byr seg frem.

         Som nevnt hadde Christian 4 kontakt med hollandske kunsthandlere (inklusive kunstnere); kan kalvehandlerne være identisk med kunsthandlere? Dersom kalvene det handles med ikke er av kjøtt og blod, men av vevet ull, bemalt tre og lerret, bronse og marmor; kort sagt kunstverk eller kunsthåndverk, ville de være betraktelig enklere å utskipe. Ved å tilføye "gull" foran «kalv» får vi «gullkalv», det vil si et «gudebilde». Da ville også argumentet om at det ikke ble handlet med kalver, men med okser falle. «Kalv» er som kjent den vanlige betegnelsen på oksen som Aron støpte av israelittenes gullringer, og i Jødiske Historie omtaler Holberg flere ganger gullkalver som "kalver". I henhold til denne tolkningen er «kalvehandlerne» hollendere som lager eller selger avbildninger av herskere som ønsker å bli dyrket. De som sørget for at nordeuropeiske fyrsters etterspørsel etter portretter eller «kalver» ble dekket, var vanligvis hollendere. Ettersom Nummer 4 befant seg rett ved kanalen på Holmen, er det sannsynlig at også de andre «kalvehandlerne» er skippere eller sjøfolk; deres cargo er altså gullkalver. Det var et absolutt krav til datidens fyrste at han var omgitt av og ble legitimert ved kunst. Og de som hadde best forstand på billedkunst, var ofte kunstnerne selv, og for Nord-Europas del var «kunstner» nesten identisk med «hollandsk kunstner».

         I henhold til denne tolkningen plasserer Holberg de kongelige/keiserlige billedleverandører inn i tradisjonen etter Aron som støpte det ulykksalige kalvebildet som førte til at israelittene vendte seg vekk fra Gud. Hvis dét medfører riktigighet, er Jacob von Tyboe flengende kritikk av Christian 4 og det danske kongedømmet. Christians tanker om oldenborgernes gudegitte plass på tronen, sin egen kongegjernings hellighet og generelt egenrådige styre kan sees som et forvarsel om eneveldet som ble innført ved et kupp av Christians sønn, Frederik 3, i 1660. Etter denne tid var det ikke lenger synderlig avstand mellom dyrkelsen av danskekongen og gullkalven. Og samtidig som kongens status nådde uante høyder, svant Danmarksriket inn både i anseelse og utstrekning. For ikke å snakke om innholdet i statskassen. Ingen visste dette bedre enn den lærde Holberg, historikeren som ikke var dansk engang. Og hvordan kunne en moderat, edruelig opplysningsmann, som hadde trasket gjennom Europa til fots og studert i London og Paris, bifalle hjemlandets autoritære regime – nær sagt et hellig kongedømme – strikte rangforordning og barokke hoffseremoniell? For ikke å snakke om udugelige, fordrukne og ødsle konger som kriget for reputasjonens skyld. Men enhver kritisk ytring ville ha blitt stanset av sensurinstansen ved universitetet i København; Holberg fratatt professoratet; trolig landsforvist til en av rikets utposter, for eksempel Bergen. Så fremt ikke dommen lød på halshugging med øks; under eneveldet var majestetsfornærmelse kapitalsynd.

Adriaen de Vries' Neptun-fontene (kopi etter originalen som ble tatt av svenskene som krigsbytte i 1659).

                                      Gerrit de Wet (1616-1674): "Tilbedelsen av gullkalven"