Jacob von Tyboe Eller Den stortalende Soldat (3) - de hollandske spionene i Nummer 4

Etter at de hollandske kalvehandlerne i Nummer 4 er avslørt som kongelige hoffleverandører av billedkunst, gjenstår bare de hollandske spionene som utmerker seg ved at de kommer til overalt, og vi får tro: tett innpå Jacob von Tyboe, skrytepaven fra Brabants beleiring.

         De ubetinget viktigste varene på det hollandske kunstmarkedet var hverken gobeliner eller skulpturer, men malerier. Man antar at det ble produsert flere millioner malerier, og Christian 4 handlet både i stort gjennom agenter og holdt seg med hoffmalere som nøt stor anseelse i samtiden. 

Ialt 90 flamske malerier, trolig spesialbestilt, er innfelt i veggpanelene i Vinterstuen på Rosenborg slott (1606-24).

Men hollendernes skytteltrafikk mellom europeiske fyrstehoff var forbundet med en fristelse: salg av etterretning. I kraft av oppdragene på portretter hadde hollenderne eksklusiv tilgang til kongens gemakker. Ettersom spionasje foregår i hemmelighet, er det ikke lett å vite om noen av kunstnerne som arbeidet for Christian 4, har vært involvert i slik virksomhet. Utover ett enkelt tilfelle.

         Pieter Isaacsz var en høyt skattet hoffmaler hos Christian og er mester for det berømte seierherreportrettet der kongen poserer med feltherreskjerf og -stav og krone og fjærprydet hjelm ved siden av seg. Maleriet er utført under eller kort etter Kalmarkrigen. Samme Isaacsz spionerte på Christian for kongens erkefiende, Gustav 2 Adolf. Historien er blitt rullet opp av Vera Badeloch Noldus.* For å kunne gjøre et portrett må maleren arbeide tett innpå kongen, noe som kan føre til at det oppstår et tillitsforhold dem imellom, som altså Isaacsz utnyttet på det skammeligste. Isaacsz ble hvervet i 1621 av selveste Axel Oxenstierna, Sveriges rikskansler. Oxenstiernas forslag gikk ut på at hoffmaleren skulle sende ham ukentlig etterretning om det som foregikk ved det danske hoff. For dette skulle han få 400 riksdaler i året. Rapporteringen skjedde ikke så ofte som planlagt, noe som kan skyldes Isaacsz’ frykt for å bli oppdaget. Men dét han faktisk leverte, var svært viktig informasjon, som besøk fra utlandet, forholdet til Nederlandene og til Böhmen, kongens reisevirksomhet, flåtens bevegelser og en rekke andre etterretninger. Samtidig hadde maleren diplomatiske oppdrag for Christian 4, og i rapportene til Stockholm redegjorde han for hva som stod i brevene til ulike ambassadører. Christian var kjent med at det fantes spioner ved hoffet, men han klarte aldri å avsløre svenskenes viktigste informant, sin egen yndlingsmaler. Oxenstierna hadde også tenkt på hvordan oppdraget skulle lønnes; ved å sende malerier til rikskansleren kunne Isaacsz samtidig motta betaling for spionasjen, uten at det vekket mistanke. Den mest kjente maler, kunstsamler, diplomat/spion var Peter Paul Rubens. I hans tilfelle var kunsten som cover svært konkret. Når han sendte etterretninger mellom de nordlige og de sørlige Nederlandene, hendte det at han skjulte dem inni sammenrullede malerier.

         Hvorvidt Holberg har hatt tilgang til kilder som avslører Pieter Isaacsz' spionasje, er ikke kjent. Hvis forfatteren har vært klar over forholdet, er det sannsynlig at dette inngår i bakgrunnen for Jespers uttalelse om de skammelige hollenderne. I motsatt fall kan motivet basere seg på en mer generell kunnskap om at kunstnernes – kontrafeiernes – gunstige stilling hos ulike fyrster og utstrakte reisevirksomhet kunne friste til salg av etterretning. Et av Isaacsz brev forteller om den nære relasjon som bestod mellom maleren/diplomaten og dennes oppdragsgiver, Christian 4. I et brev av 26. januar 1625 forteller Isaacsz følgende: «Så var Hans Majestet i København og var svært lystig. Han bad meg flere ganger komme til hans sovekammer, selv om det gjorde meg ille til mote, og spurte om sendebudet [i margen: fra Sverige] allerede hadde krysset Sundet. Det visste jeg ikke, mente utsendingen var blitt oppholdt av dårlig vær.» (Vera Badeloch Noldus' oversettelse) Uttrykket «lystig» skal her forstås som «beruset», og med det forsterkende «svært» foran kan Isaacsz trolig forstås dithen at majesteten har følt seg nødsaget til å fortrekke til sitt sovekammer. Så fremt kongen ikke er blitt båret i seng fordi han var for full til å stå oppreist, slik som skjedde ved andre anledninger. Isaacsz’ brev kan kanskje fortelle noe om årsaken til malerens troløshet: Christian har ikke evnet å føre seg på en måte som har avkrevet respekt, kanskje særlig ikke fra utlendinger som var uvant med danske majesteters drikkekode. Det fremgår tydelig av brevet at Isaacsz mislikte å bli kalt inn til den berusede kongen i hans sovekammer. Som nevnt vet man ikke om Holberg var kjent med hoffmalerens spionasje, og det er mulig at han viser til de hollandske kunstnernes bierhverv som diplomater/etterretningsagenter på generelt grunnlag. Hollenderne som kjenner navnet til Jacob von Tyboe, er skippere eller har trolig sin tilknytning til sjøveis befraktning på annet vis. Det kan oppfattes slik at de seiler mellom forskjellige havner og tilbyr kunst (og etterretning) til ulike kunder. Dersom kalvehandleren Adrian fra Vlie henspiller på hoffleverandøren av støpte kontrafeier, Adriaen de Vries, er å bemerke at skulptøren arbeidet for ulike europeiske fyrster, deriblant altså Rudolp 2. Få år etter leveransen av Neptun-fontenen skulle en annen habsburger, Ferdinand 2, opptre som Christians hovedfiende i Keiserkrigen (1625–1629), som betegner den delen av Tredveårskrigen da danskekongen yppet krefter med den tysk-romerske keiser til ubotelig skade for sitt eget rike.     

---

*Pieter Isaacsz (1569–1625). Court Painter, Art Dealer and Spy (V. Badeloch Noldus og J. Roding, eds., 2007)

           Pieter Isaacsz' portrett av                                        Gustaf Adolf 2, antatt
           Christian 4 (ca. 1611-15).                                        malt av Jacob Hoefnagel