Når ulykkelige piker leker med fyrstikker ... (Vildanden)
"Det var saa gruelig koldt; det sneede/ Et koldt gråt morgenlys falder ind; der ligger våd sne på de store ruder i tagvinduet /Sneefnuggene faldt i hendes lange, gule Haar/ Og i sligt et forrygendes snékav ... Å nej, jeg får nok ud i stormen og snékavet ..."
"HEDVIG: Havde du ikke lyst til at gå på jagt, bedstefar?
EKDAL: Det er ikke jagtvejr idag. Sligt mørke da; en kan knapt se frem for sig.
(...)
HEDVIG står et øjeblik urørlig, i angst og rådvildhed, bider læberne sammen for at kvæle gråden; så knytter hun krampagtigt hænderne og siger sagte: Vildanden!
Hun lister sig hen og tar pistolen fra hylden, åbner loftsdøren på klem, smyger ind og trækker døren til efter sig."
* * *
Det er ikke jaktvær på loftet på Hedvigs bursdag, men den svaksynte piken - uten skytetrening - har rustet seg med en pistol, fast besluttet på å skyte villanden. Det går lang tid fra Hedvig lukker døren til skuddet faller. Hva har skjedd i mellomtiden i mørket inne på det kalde loftet?
Den døde piken blir funnet med svidd kjoleliv og høyre hånds fingre krampaktig knyttet rundt pistolen. Hedvig må ha "lyset seg" - for å sitere Hjalmar da han skal følge Gregers ut i den antatt mørke gangen - inne på loftet. Har det stått et vokslys der inne som hun har tatt med seg sammen med pistolen under villandjakten? Neppe. Men én ting kan Hedvig ha båret med seg, for eksempel i en lomme i en forklekjole slik som var vanlig at piker bar som beskyttelse over kjolen: nemlig fyrstikker. Dette kan i så fall sammenstilles med Andersens eventyr:
Fyrstikker må ha vært en livsnødvendighet i familien Ekdals mørke loftsleilighet, hvor det kanskje bare har vært vindu i atelieret.
HEDVIG: Er du viss på, at hun ikke fryser i den kurven, bedstefar?
EKDAL: Kan du tænke sligt! Fryser? I alt det strå? (går mod den øverste dør til venstre) Jeg finder vel fyrstikker?
Fyrstikker er selvfølgelig den huslig opplærte Hedvig fortrolig med. Dessuten forteller Gina følgende om datteren: "Hun er begyndt at hussere så stygt med varmen ude i køkkenet. Det kalder hun at lege ildebrand. Jeg er mangen gang ræd, hun skal sætte fyr på huset."
Under den besværlige jakten på det ekdalske klenodium, den sårede villfugl, har den stakkars piken måttet stryke av den ene fyrstikken etter den andre. Dette har ført til at kjolelivet er blitt svidd. Mens Hjalmar har tyllet i seg den ene varme kaffekoppen etter den andre inne i atelieret med kakkelovn, har den tynnkledde piken snublet rundt inne på det mørke, kalde loftet på fortvilt jakt etter offergaven til faren - på sin egen bursdag. Til slutt segner Hedvig om, og den ladde pistolen går av idet den treffer gulvet. Skuddet høres inne i atelieret, Hjalmar styrter ut på loftet og finner Hedvig død. Kort etter blir liket lagt på sofaen i atelieret.
HJALMAR blir stille, går hen til sofaen og ser med korslagte arme på Hedvig: Der ligger hun så stiv og stille.
RELLING søger at løse pistolen: Den sidder så fast, så fast.
Denne scenen er gjerne blitt tolket som uttrykk for Ibsens manglende kunnskap om rigor mortis; denne inntreffer ikke før 2-5 timer etter døden. Men det er ikke forfatteren som har tatt feil; Hedvig har frosset i hjel på loftet.
"Men i Krogen ved Huset sad i den kolde Morgenstund den lille Pige med røde Kinder, med Smiil om Munden - død, frosset ihjel den sidste Aften i det gamle Aar.
Nytaarsmorgen gik op over det lille Liig, der sad med Svovlstikkerne, hvoraf et Knippe var næsten brændt. Hun har villet varme sig, sagde man; Ingen vidste, hvad Smukt hun havde seet, i hvilken Glands hun med gamle Mormoer var gaaet ind til Nytaars Glæde. "
* * *
Utdrag fra Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter (redigert):
"I Vildanden finnes flere sannsynlige hentydninger til H.C. Andersens eventyr. Første gang vi møter Hedvig, i andre akt, sitter hun og leser i atelieret, som familien benytter som oppholdsrom. Det er vinter og kveld, på bordet står en tent lampe med skjerm. Belysningen i atelieret er altså dempet, likevel har Hedvig hendene foran øynene. Samtidig er tommeltottene stukket inn i ørene, slik at hun ikke hører noe. Posituren vitner om at Hedvig har stengt seg inne i en fantasiverden, der hun er alene med seg selv og boken. Gina sitter først og syr ved siden av datteren, så tar hun opp regnskapsheftet. Etter en stund begynner Hedvig å tegne, noe som viser til hennes store interesse: bilder. Hedvig leser jo ikke i bøkene på loftet, men studerer illustrasjonene. Mange av bøkene er ifølge henne på engelsk, som hun ikke kan. Hedvigs skolegang er blitt
avbrutt på et ikke angitt tidspunkt, og kunnskapsnivået har stoppet opp på et tidligere alderstrinn. Men i atelierscenen leser hun, noe som ikke utelukker at det også finnes trykk i boken, som altså trolig er på norsk eller snarere dansk. Det dreier seg således ikke om en av de «engelske bøgerne» som den gamle sjøkaptein har etterlatt seg inne på kloftet, men sannsynligvis en fra reolen like ved der det også står noen bøker, formodentlig familien Ekdals egne. Uforstyrret av morens hverdagssysler skaper Hedvig sin egen drømmeverden ved hjelp av blyanten, og får vi tro: under påvirkning av det hun leser eller ser i boken. Den dunkle belysningen bidrar til forhekselsen. Det er som om en tryllering er dratt rundt den unge jenta der hun sitter bøyd over boken eller tegnearket hensunket i sine egne fantasier. Én ting er skjermingen av øynene mens hun leser og tegner, en annen at hun myser. Av samme årsak pleier hun å vente med å gå ut til det skumrer. Hedvig lever altså skjermet mot dagens lys, på et atelier med adgang «mørkloft» eller «havsens bund». Lysskyheten og lengselen mot «havsens bund» forlener Hedvig med et underjordisk – eller undersjøisk – drag.
Etter at Hedvig har lagt boken fra seg og begynt å tegne, sier hun: «Er det ikke morsomt at tænke sig, at far er i stort middagssælskab hos grosserer Werle?» Og hun gleder seg til at faren skal komme hjem med noe godt å spise til henne; så fortsetter hun å tegne. Fra boken? Eller overfører hun drømmen om grossererens middagsselskap til papiret? Dette behøver slett ikke være et enten eller-spørsmål, forfatteren kan nemlig ha utstyrt Hedvig med en bok, kanskje tilmed med bilder i, som speiler situasjonen i atelieret. Jentas neste replikker kan tyde på det: «Lidt sulten er jeg næsten også.» Litt senere spør Hedvig moren om hun tror faren fremdeles sitter ved middagsbordet. Gina sier at det
nok kan hende; Hedvigs neste replikk lyder: «Tænk, på al den dejlige mad, som far får at spise! […]»
Denne scenen, som foregår i et tarvelig loftsværelse, omfatter flere elementer som peker mot et av Andersens kjæreste eventyr: «Den lille Pige med Svovlstikkerne». Etter å ha tent den første fyrstikken fantaserer piken at hun sitter foran en stor kakkelovn med blanke messingkuler og messingtromler og varmer seg. Neste fyrstikk maner frem stuen innenfor muren som hun har søkt ly ved: «hun saae lige ind i Stuen, hvor Bordet stod dækket med en skinnende hvid Dug, med fiint Porcellain, og deiligt dampede den stegte Gaas,
fyldt med Svedsker og Æbler! og hvad der endnu var prægtigere, Gaasen
sprang fra Fadet, vraltede hen af Gulvet med Gaffel og Kniv i Ryggen; lige hen til den fattige Pige kom den […]» Den tredje fyrstikken fører den lille piken i ånden til det deiligste juletre, større og finere pyntet enn det hun så gjennom glassdøren til den rike kjøpmannen forrige jul. Den fjerde fyrstikken maner frem den avdøde mormoren, og piken brenner av resten av stikkene i bunten for å fastholde dette synet. Mormor har aldri vært så smukk og stor; som den reneste Himmeldronning løfter hun den lille opp på armen, og sammen flyr de i «Glands og Glæde» høyere og høyere, helt opp til Gud. Ved hjelp av fyrstikkene klarer den lille piken å mane frem bilder av det hun drømmer om; en stakket stund
er hun ved sine lengslers mål.
Flere detaljer kan peke mot en sammenheng mellom Hedvig og den
lille svovelstikkselgersken. Begge bor på loftet. Hjemme hos fyrstikkselgersken
er det stoppet strå og kluter i de største sprekkene; likevel er det kaldt. I annen akt uttrykker Hedvig bekymring for at villanden fryser der inne på loftet. Bestefaren beroliger henne: «Kan du tænke sligt! Fryser? I alt det strå? (går mod den øverste dør til venstre) Jeg finder vel fyrstikker?» Begge pikene er sultne og drømmer om rikfolks middagsbord. Videre har de en sint far; Andersens lille pike drives ut i kulden på grunn av redselen for faren, mens Hedvig skyves vekk av Hjalmar. Hedvig tenner også fyrstikker i sin ildebrannslek på kjøkkenet, og likesom piken med svovelstikkene dyrker hun en skinnende, mild og velsignet kvinne i himmelen (jfr. morens navn "Gina", som er en forkortelse av Regina coeli, Hmmeldronningen; Maria ble ifølge katolsk tro kroninet i himmelen etter sin død). De to arme pikenes død er blant nordisk litteraturs mest elegiske scener, skjønt det i Vildandens avslutningsscene finnes komiske elementer som bryter med en tragisk stil.
Etter at Hjalmar har begynt å skyve Hedvig fra seg på grunn av avsløringen
om forholdet mellom Gina og grossereren, kommer jenta på den tanken at hun ikke er farens riktige barn. Hun undrer seg over hvordan dette kan ha gått til og betror seg til Gregers: «Mor kan jo ha’ fundet mig. Og nu har kanske far fåt vide det; for sligt har jeg læst om.» Hvor kan Hedvig ha lest en slik eventyrhistorie? Hos H.C. Andersen; i hans dikterverden blir ikke barn avlet, men funnet. Blant eventyrene hvor funn av barn er motiv, er «Dyndkongens Datter», der rammefortellingen er en storkefamilie som holder til i et myrlandskap, tidligere havbunn. Storkene er glad i fortellinger, og de mest populære er de som handler om Moses i sivet og om dyndkongens datter. Dyndkongens datter, hvis mor er en egyptisk prinsesse, har det til felles med Moses at hun blir funnet. I
dette eventyret kan man riktignok mellom linjene lese at det har skjedd noe nede i dyndet. Forhistorien er at den egyptiske prinsessen har fløyethelt opp til den danske myra i svanehammen sin, på jakt etter en legende urt til sin syke far. Med en gang hun kommer frem, blir hun trukket ned i myra eller tjernet av et ekkelt troll, Dyndkongen. En stund etter skyter en stengel opp fra dypet; deretter dannes et bredt blad og så en blomsterknopp. Solen skinner på knoppen, og da den åpner seg, kommer et dei[lig lite pikebarn til syne. Noe har altså foregått nede på bunnen mellom dyndtrollet og hans offer, for barnet er prikk lik den egyptiske prinsessen. For øvrig er jo storkene selv kjent som de som bringer barn til menneskene, noe som inngår som motiv i «Dyndkongens datter». Dette er illustrert med et bilde av en stork som bøyer seg over bladet med en liten baby, dyndkongedatteren. I dette eventyret er dyrene – i dette tilfellet storkene – tegnet i menneskets bilde. De to voksne storkene omtales stadig som «Storkemo’er» – alternativt «Storkemoder» – og «Storkefader».
Menneskeliggjøring er et typisk trekk ved folketradisjonens dyreeventyr,
som Andersen knytter an til her; storken var for øvrig dikterens totemdyr. En tilsvarende «domestisering» av en vill fugl finnes i en av doktor Rellings replikker. I femte akt sier Relling til Hedvig: «Nå, lille vildandmor, nu går jeg ned og ser, om fatter endnu ligger og funderer på den mærkelige opfindelse.» Men «fatter», som er et typisk dansk ord, ligger hverken og funderer eller ruger over noen oppfinnelse; han sover ut rusen etter å ha vært på horehus.
I «Den lille Havfrue» er det et interessant motivsammenfall med Vildanden:
unge pikers bursdagsfeiring. Når havprinsesser fyller femten år,
får de lov til å dukke opp av havet, sitte i måneskinn på klippene og se
«de store Skibe, som sejler forbi, Skove og Byer […]» Siden må de ned i
havet igjen. Alt tyder på at Hedvig skal feire sin femtenårsdag (se kapitlet
«‘Barnet’ Hedvig»), dermed blir tematikken fra «Den lille Havfrue»
interessant. Trass i Andersens idyllisering av pubertetsmotivet gir han altså plass til den unge havfruens lengsel etter å «komme ut i verden»; det vil i hennes tilfelle si opp fra havbunnen. Hedvig derimot ønsker bare å bli værende hjemme hos mor og far for alltid, noe som i tillegg til atelieret også omfatter «mørkloftet» eller «havsens bund». Dét er hennes svar på Gregers’ spørsmål om hun ikke vil reise ut for å se på «den store rigtige verden», den verden hun nå bare studerer bilder av, med blant annet «kirker og slotte og gader og store skibe, som sejler på havet».
Blant andre Andersen-eventyr som klinger med i Vildanden, er «Den
grimme Ælling». Historien om den ensomme, miskjente svanungen som ble mobbet av de tamme endene før den utviklet seg til en vakker svane,
minner mistenkelig om den tilbedte villandens særstilling blant alt tamkreet
inne på loftet. For å si det enkelt er den stygge andungen en metafor
for Andersen slik han fremtrådte for synet, mens svanen er en metafor for
dikteren Andersen. I eventyret er det også en sekvens med en villandjakt
med jegere og en hund som kan bringe tanken hen på historien til skuespillets
villand.
N.B: Oppsetningen bryter med sceneanvisningen når det gjelder pistolen, som skal fastholdes i pikens hånd - like fast som fyrstikkbuntene i hånden til den ihjelfrosne piken i Andersens eventyr.
