DAGENS FACEBOOK-INNLEGG (redigert)

NÅR EN MANN LIGGER NESEGRUS FOR EN ANNEN MANN

Det var engang en bondegutt som drømte han skulle få en kongsdatter langt borti landene, og hun var så rød og hvit som melk og blod, og så rik at det aldri kunne bli ende på rikdommen hennes. Da han våknet, syntes han hun sto lys levende for ham enda, og han tykte hun var så fin og vakker at han kunne ikke være til om han ikke fikk henne. (P.C. Asbjørnsen, "Følgesvennen")

Doktor Relling til Gregers Werle om Hjalmar, sønnen til bjørneskytten Ekdal (jfr. "Matthias Skytters historier")*:

"Vakker var han jo, det drog, – rød og hvid (...)"

Den som dras til Hjalmar fordi han er rød (som blod) og hvit (som melk), er Gregers, som ifølge Relling ligger nesegrus for vennen, dette "gudebillede". Gregers forhold til bjørneskytten kan også lignes med tilbedelse, noe som peker mot nasjonalromantikkens ikonisering av den norske skytten.

Gregers Werle er på ett plan et satirisk portrett av den danske homofile litteraturkritiker Clemens Petersen, Bjørnsons sjelevenn. Petersen var nummer én i Ibsens svartebok etter kritikken av "Peer Gynt" (jfr. Asbjørnsens "Peer Gynt"). Den krasseste kritiker var estetikeren Petersen, som hevdet at stykket ikke var poesi. Ibsens gjensvar – via et brev til Bjørnson – er berømt: «Min bog er poesi; og er den det ikke, så skal den blive det! Begrebet poesi skal i vort land, i Norge, komme til at bøie sig efter bogen […]» Videre følger en trussel: «Skal det være krig så la det være! Er jeg ikke digter, så har jeg intet at tabe. Jeg skal forsøge det som fotograf […]» «Gregers» - skuespillets idealist - har et navn som er en variant av «Gregor», som innehas av flere betydningsfulle personer i katolsk kirkehistorie. En av de mest fremstående er kappadokieren og patriarken Gregor fra Nazianz, som spiller en sentral rolle i "Kejser og Galilæer". Gregor og hans nære venn, den greske biskopen Basilios den store, studerte i Athen sammen med Flavius Claudius Julianus eller Julian den frafalne. Gregor har en nyplatonsk åndelig bakgrunn og dannet sammen med Basilios og dennes søster Makrina - begge rollefigurer i dramaet – et miljø som søkte kristen fullkommenhet gjennom en from og kysk livsførsel. Gregor var sentral for utformingen av theosisbegrepet, som postulerer at mennesket kan nå frem til guddommeliggjørelse gjennom bønn og kontemplasjon. Det sentrale skriftsted som tas til inntekt for dette, er 1 Mos 1,27: «Og Gud skabte Mennesket i sit Billede, han skabte det i Guds Billede». Gjennom syndefallet forspilles menneskets likhet med guddommen, for å sitere Brand, men likheten kan gjenopprettes ved Kristi soningsdød òg den troendes renselse og forklaring. Målet er menneskets helliggjørelse og samliv med Gud. De tre kappadokiere er blitt anerkjent av Den katolske kirke som helgener. Hellige menn og kvinner er dårlig protestantisme. Ut fra Luthers lære er det bare Kristi korsdød som kan frelse det syndefalne mennesket. Iherdig selvtukt og -renselse er ingen snarvei til himmelen, menneskets eneste frelseshåp er nåden.

      Under en samtale mellom Hjalmar og Gregers finnes den eneste – så vidt meg bekjent - homsevitsen i Ibsens forfatterskap. Hjalmar synes det er underlig at faren var for feig til å skyte seg etter at skandalen var et faktum (min kursivering): «Han, en militær, han, som havde skudt ni bjørne, og som stammed ned fra to oberstløjtnanter, – ja, fra den ene efter den anden, naturligvis –. Kan du begribe det, Gregers?» Hvortil Gregers svarer: «Ja, jeg begriber det godt.» I mars 1869 ble Clemens Petersen anklaget for å ha innlatt seg med gutter på skolen der han underviste. Nyheten spredte seg over hele København, og blant kultureliten oppstod en frykt for at den ansette kritikeren skulle begå selvmord. H.C. Andersen skriver i dagboken: «Nu taler hele Byen ondt om Clemens Petersen; han er forstødt af Alle; han dræber sig vist.» Noen dager senere: «Var oppe hos Fru Drevsen, vi talte om Clemens Petersen, hun var betagen over det Mystiske og Haarde som hun forstod ved at sættes ud af Samfundet, Fru Heiberg havde det ogsaa grebet […]» Men Petersen «drepte seg» ikke, han flyktet til Amerika. 
      Gregers uttaler seg om navnet sitt til Hjalmar: «Men når en har det kors på sig, at hede Gregers –. «Gregers» – og så «Werle» bagefter; har du hørt noget så fælt, du?» Hjalmar skjønner nå slett ikke dette, og Gregers fortsetter: «Huf! Isch! Jeg kunde ha’ lyst til at spytte på den fyren, som heder sligt noget. Men når en nu engang har det kors på sig at være Gregers – Werle her i verden, således som jeg er det –» Gregers knytter således det foraktelige til de to navnene «Gregers» og «Werle». Den kryptiske uttalelsen kan få sin forklaring dersom man med utgangspunkt i vokalsammenfallet leser navnet som en hentydning til «Clemens Petersen», som hadde det kors på seg å være tiltrukket av unge gutter, noe som førte til at folk ville «spytte på ham». 

* Jfr. for øvrig Rellings oppfordring til Hjalmar: "Vil du være med, så kom", en utvetydig referanse til "Tyrihans som fikk kongsdatteren til å le".

LikerVis flere reaksjoner

KommenterDel