Dagens facebook-innlegg

NÅR FOTOGRAFER IKKE GIDDER FOTOGRAFERE

Ingen i familien Ekdal viser særlig interesse for fotoarbeidet. Hjalmar ligger for det meste på sofaen, snorker og venter på at en oppdagelse som vil forvandle fotograferingen til en kunst, skal slå ned i ham; sønnen til nasjonalromantikkens skytterikon er ikke blitt fotograf for "at gå her og ta’ portrætter af alskens hverdagsmennesker". Hedvig på sin side vil aller helst lære seg å gravere slike bilder som er i de gamle bøkene på loftet. Trykk i eldre bøker var ofte gravert etter gamle mestermalerier. Dette gjaldt ikke minst for illustrerte familiebibler, som burde inngå i en boksamling i et møblert hjem. At Hedvig ønsker å kopiere de gamle mestere, bringer henne i samme kategori som den stagnerte malerinnen i Ibsens dikt "I Billedgalleriet", som bare har ett ønske: å kopiere Murillos Madonna (en utvetydig hentydning til Murillo-kopisten Alonzo Michael de Tobar i Wergelands "Jan van Huysyums Blomsterstykke"). Akkurat som villanden har malerinnen dukket seg ned i sjøens stillhet.

«Min Barndoms Eden blev lukket og stængt,
Og jeg stod udenfor Gjærdet;
Min Confirmationsdragt paa Væggen hængt, –
Ak, det var Ceruben med Sverdet!

Og henover alle de smukke
Blomster gik Tidens Plov og Harv;
Min sidste kjæreste Dukke
Gik til mine Søskend’ i Arv.

Min egen Verden mig havde forstødt,
Og foran mig laa en fremmed;
Dens Væsen tyktes mig huult og dødt,
Jeg higed tilbage mod Hjemmet.

Jeg dukked mig ned som Svalen
I Drømmenes stille, dyssende Sø.
I vække mig ei af Dvalen, –
Deroppe maatte jeg dø!»

I tillegg til ønsket om å kopiere gamle mestertavler er det altså flere likheter mellom malerinnen og Hedvig, som fastholdelsen av barndommens uskyldstilstand, vegringen mot å forlate foreldrehjemmet og angsten for døden. I forlengelsen av dette kan man tenke seg at også Hedvig drømmer om å kopiere bilder av Madonna med barnet, som er et svært vanlig motiv i billedbibler. Dét ville i så fal harmonere med at moren er oppkalt etter Regina coeli, og at Hedvig alltid vil være hjemme hos henne og faren. Under omtalen av hverdagsmenneskene – en kategori familien Ekdal tar sterkt avstand fra uaktet deres egen grelle prosaisme – sier Gina at det er da ikke «noget for en slig mand, som Ekdal, at gå her og ta’ potrætter af kreti og preti.» Til grunn for forsnakkelsen ligger den bibelske frasen «kreti og pleti», som blant annet finnes i 2 Samuel 8,18 og 1 Kong 1,38. Betegnelsen brukes om kong Davids livgarde som bestod av fremmede folkeslag; muligens kan det dreie seg om kretere og filistere. I dagligtale har frasen fått betydningen «hvem som helst», «gud og hvermann». Det interessante i denne sammenheng er at Ginas forsnakkelse – «preti» istedenfor «pleti» – er sammenfallende med navnet på en berømt italiensk barokkmaler: Mattia Preti, også kjent som Il Cavaliere Calabrese (1613–99). Han regnes som en av de førende malere under høybarokken og er særlig kjent for sine religiøse malerier, blant annet av nettopp Regina coeli. Tjenestepikens navn, hennes virke i et atelier der det lages portretter, motviljen mot kaniner og høns i det samme atelieret og hennes berømmelige krusifiksforsnakkelse, sammenlagt kan disse detaljer tale for at det er en sakral billedkonnotasjon bak preti-forsnakkelsen. I Pretis bilder av Regina coeli og i andre bilder med religiøse motiver er selvsagt kaniner og høns bannlyst. Preti er særlig kjent for sine monumentale malerier i kirker, deriblant i Roma og Napoli, og en så pass maleri-interessert person som Ibsen har ganske sikkert kjent til denne maleren.

Eksempler på Mattia Pretis malerier av Madonna / Regina coeli / Himmeldronningen med barnet.

Vis flere reak