Kongs-emner fra Gudbrandsdalen (Norske Mysterier og Peer Gynt I)

Fra Paul Botten-Hansens ufullførte roman Norske Mysterier (1851), første kapittel:

"Strax nordenfor Kleven seer den Reisende et Huus saa gammelt. som noget i Walter Scotts Romaner, og det seer saa øde ud, at jeg kunde fristes til at lade Uglerne tude i Fjeldet oven over det, hvis ikke en stor del Romancedigtere allerede havde vænnet Læserne saa aldeles til Ugletuden, at de derved hverken skræmmes eller stemmes romantisk. Fiskerne have for at forskaffe sig "Søkkje," bortskaaret det Bly, som indfatter de smaa Ruder i Husets Vinduer, saa at etpar af Ruderne endog ere faldne ud og nu i Romanbegyndelsens Vintertid maae erstattes ved en istoppet gammel Troie og etpar Uldstrømper."

            Gammel stue i Gudbrandsdalen. Her bor "gamle Kari" med barnebarnet                        Hastverk, romanens helt. Xylografi etter Ibsens tegning.

                             Signekjerring kurerer Hastverk for valk. 
            Notér firkanten med det uregelmessige rutenettet på gulvet, 
                                 som speiler det smårutete vinduet. 


Også i Peer Gynt konsentrerer handlingen seg om en gammel kone, mor Åse, og en gutt, sønnen Peer. De bor på en gammel gård i Gudbrandsdalen, slik som Kari og Hastverk. Det er flere sammenfall mellom romanen og diktet.

                                               
                                               Mor Åse og Peer.


Mor Åse til Peer om forholdene i Gyntgården (første Handling):

"Se tillgaards! Hvert andet Rude-

Hul er fyldt med gamle Klude."

Peer til den grønnkledde om Gyntgården (Anden Handling):

"og kanske vil du tro, hver glittrende Rude

er en Bylt af gamle Hoser og Klude."

Forklaringen på de manglende rutene fremgår tidligere i mor Åses replikk:

"Hvor er det, som gik tillspilde

ved det store Vintergilde,

da hver Gjæst lod Glas og Flaske

bag sin Rygg mod Væggen klaske?"

Når man hiver glass og flaske mot veggen bak seg, kan glassruter treffes slik at de går i knas. At så har skjedd, fremgår av Peers barndomsminne fra ættegården i visjonen før møtet med den grønnkledde:

"der slængte Kaptejnen sin Flaske,

saa Spejlvæggen sprakk i Knas. –"

Både speilvegg, glass-, flaske- og ruteknusing viser til et ganske annet miljø enn en bondegård i Gudbrandsdalen. Det samme gjør flere andre detaljer som beskriver forholdene i Peers ættegård, for eksempel tønner med gull og kjøring i forgylte vogner. Samlet peker detaljene mot samfunnets aller høyeste skikt: kongehuset. Dette berører et ømt punkt under nasjonalromantikken: Norge var et ufritt land og hadde ikke egen konge. Tanken om en norsk konge inngikk i 1800-tallets nasjonsbyggingsprosjekt, og Peer Gynt er på ett plan Ibsens satiriske kommentar til nasjonalromantikkens jakt på et norsk kongs-emne (skrivemåten samsvarer med Ibsens, jfr. Kongs-Emnerne). Den rotekte norske bonde var i vinden; staut selveier med sølvknapper i fleng, gudstro i hjertet og kongeblod i årene. Hans kvinnelige motstykke var seterjenta med hvit bunadskjorte og bringesølv, som først opptrer som jente med salmebok i kledet, siden som brud med nedslått blikk, pyntet som en middelalderlig Madonna-figur med krone på hodet. Kort sagt liksom Regina coeli, Himmeldronningen. Men også for det norske kongeikonet, det vil si slik Paul Botten-Hansen og siden Ibsen fremstilte det, fantes utenlandsk forelegg; fremmede forbilder var fy på denne tiden, og verst var de danske.  

      Ettersom Jon Gynt forærer Peer "Kong Kristians Mynt" under et av de ødsle gildene i Gyntgården, er det naturlig å vende blikket mot Norges gamle unionspartner Danmark, landet som nasjonsbyggerne av all makt forsøkte å distansere seg fra. At Jon også har hatt besøk av en prest fra København, formodentlig under et av drikkegildene, peker i samme retning. Dette passer da også bra siden ingen konger var mer beryktet for fyll enn de danske. Når noe skulle feires i Det oldenborgske hus, var knusing av glass kutyme. Til Christian 4s kroning i 1596 ble det bestilt den uhorvelige sum av 35 000 glass, fordi disse var beregnet å skulle knuses under skålingen. Carl Bruun forklarer i Kjøbenhavn bakgrunnen for bestillingen av de mange glass til kroningen: «det hørte til hin Tids Forlystelser at ende et Gildelag med at slaa Alt i Stykker navnlig Glas og Ruder.» Den olderborgeren som huskes spesielt for glass- og ruteknusing, er Christian 4. Samme konges mynter, spesielt Corona danica i sølv, har også påkalt stor oppmerksomhet. Dette skyldes ikke minst det forhold at Christian 4 blandet kobber i sølvmynten; det var slik han klarte å finansiere sin utstrakte byggevirksomhet.

                           
                           Christian 4s berømmelige Corona danica.

Christian 4s drikking og vindusknusing er behandlet i "Loggføring av drikk og svir (26.11.2017). Det er verdt å merke seg at det er "Kaptejnen" som slenger fra seg glass og flaske i Gyntgården slik at speilveggen går i knas. Under den "fuktige" seilasen i 1599 var det forbudt å titulere Christian som kongen, han seilte som generalkaptein Christian Frederiksen. I Sivert Grubbes dagbok er kongen omtalt som "Kapteinen". Her en relevant innførsel, fra 23. juni:"... Tilsidst, da vi havde drukket tæt og dandset nok, slog vi Apothekerens Vinduer i Stykker, og drog Omsorg for, at Kaptejn Christian Frederiksens og alle vores Vaabenmærker bleve indsatte i dem til Erindring". Dette kan underbygge hypotesen om at glassknuser-kapteinen i Gyntgården hentyder til C4. En annen av Grubbes berømte loggføringer av Christian 4s ruteknusing er datert 4. mai 1598. Kongen hadde vært hos rentemester Enevold Kruse sammen med noen venner, deriblant altså Grubbe, oversekretæren i Danske Kancelli, og selskapet hadde drukket dyktig til langt på natt. På vei tilbake til slottet spør kongen Grubbe, som losjerte i et herberge i nærheten, om det var noen «smukke Piger» hos ham. I så fall ville han gjerne bli med. Grubbe svarer bekreftende på spørsmålel, og kan dessuten fortelle at han har en engelsk drikk som

ble kalt Rose de Sole. 

"Da Kongen havde smagt denne Rose de Sole, sagde han: 'den er fortræffelig og det er ikke Brændevin, men den er destilleret ved Solen, det skader ikke, om vi drikke lidt friere af den'. Han drak mig da et lille Glas til paa min Hilleborgs (S. Grubbes Fæstemøs) Velgaaende, og jeg drak saa min Nabo til, og saaledes gik Glasset rundt mellem os fire. Jeg tog da et andet lille Glas og drak Kongen til, idet jeg udtalte min underdanige Taknemlighed. Men

straks, som jeg havde drukket det ud, blev jeg saa beruset, at jeg ikke kunde

staa paa mine Ben. Da Joakim Bylov saa det, vilde han lede mig hen til Sengen,

men Enden blev, at vi begge to faldt om paa Gulvet. For å unngå ytterligere eksesser griper Børge Trolle – som var med på evenementet – flasken og tømmer ut innholdet: Da Kongen mærkede, at der ikke var mere i Flasken, slog han alle Vinduerne i Stykker med den."

Både gamle Kari og mor Åse sliter altså med knuste ruter, og begge velger en provisorisk løsning: De tetter igjen hullene med gamle klær eller filler, og i begge tilfeller er hoser nevnt spesielt. Men bakgrunnen for problemet synes å være forskjellig. I Gyntgården utpekes kapteinen spesielt - en hentydning til kaptein Christian Frederiksen - som synder, og i Karis hus noen fiskere. Men forskjellen behøver ikke være så stor. 
      Neste gang fisking nevnes i romanfragmentet, er under gjennomgangen av Karis ættetavle. Kari er som mor Åse enke og har vært gift med Trond, som "skulde havt en Fader, hvis Navn ikke angives i Sagaen, men som paa en Fiskertur druknede ved Agdenæs, hvor de rige Skatte, Christian den Tredie lod bortføre fra Throndhjems Domkirke, sank i Havet, og saaledes kunde han dernede vist blive en velholden Mand, om han ikke, som Reformeret, ansaa det for lige saa stor Synd at tage Skatten, som Danerkongen for at lade den blive her i 'det gamle Afguderi'". Her er fisketuren springbrett til en fortelling nettopp om en danske konge, Christian 3, Christian 4s farfar, og dennes ran av Den katolske kirkes sølvskatt i i Trondhjem, inklusive Olavsskrinet. Botten-Hansen angir flere navngitte kilder til fortellingen samt «o. Fl.». Sistnevnte er trolig en hentydning til de siste oppdagelser som ble gjort i saken om Olavsskrinets skjebne. Kvitteringen for innlevert vrakgods i Kjøbenhavn - sølvgjenstandene ble hugget opp i Norge - ble nemlig først funnet i et arkiv i København over 200 år senere. Den er trykket som «Anhang» til Gerhard Schønings Beskrivelse over den tilforn vidtberømte Dom-Kirke i Throndhjem, som utkom i 1762. Dette har den historiekyndige forfatteren av Norske Mysterier høyst sannsynlig kjent til, og han har lett kunnet slutte seg til at det katolske kirkesølvet siden er blitt støpt om til mynter med Christian 3s portrett og preg. Nesten alt sølv gikk i mynten den gangen, for å si det slik, og Christian 3 hadde pådratt seg en stor krigsgjeld.

                                           Christian 3s sølvgylden. 


Også Tronds historie er knyttet til danskekongens utnyttelse av de norske bergenes skatter, nemlig metall. Trond, som var smed, hadde kommet til Sel i 1787, den gang «Sells Kobberværk» skulle gjenåpnes. Fotnoten viser til «J. Krafts Stat. 2 D. S.» Her står det at Selsverket skal ha blitt anlagt i 1624,243 det vil si under Christian 4, samme år som det langt mer berømte Sølvverket og Kongsberg by. Det fortelles at Trond Smed skulle vitne om driften, men at han etter en «Stormands Bestilling» måtte «døe plutselig» før han rakk dette. Trond
ville i så fall ha avslørt at årsaken til den lave lønnsomheten ikke skyldtes
gehalten, men at «den [malmen] nemlig randt en hemmelig Vei fra Essen». Formodentlig har nedleggelse vært diskutert på grunn av malmens ringe gehalt, men smeden har altså opplysninger som motsier dette. Det fremgår ikke hos Kraft om den gjenopptatte driften ved det gamle kobberverket i 1787 har omfattet smiing, slik at det har vært behov for Tronds håndtering. Det som nevnes er utsjeiding av noe av slagget, hvilket innebærer at man har gått løs på slagget på jakt etter metallrester, og det er blitt tatt muting – ordnet med eiendomsretten – på en malmgang. Storflommen i 1789 satte en stopper for videre drift ved Sels Kobberværk. Kraft forteller at kobberverket «i lang Tid var drevet paa Forhaabning med liden Fordeel, men siden igjen forladt». Det betyr at historien til Trond i siste instans kan vise til den opprinnelige driften på 1600-tallet og ikke den begrensede virksomheten på slutten av 1780-tallet. Det er usannsynlig at en stormann skal ha fått smeden drept på grunn av kunnskapen om fusk. Snarere dreier det seg om en gjengangerhistorie, i den forstand at smedens fortelling viser tilbake til den gang de norske kobberverkene var av vesentlig betydning for en stormann, for eksempel kongen, gruvens eier. At en slik stormann muligens har ønsket å skjule svinn av kobber, kan henge sammen med myntforringelse. En tilbakeskuende tolkning kan understøttes ved omtalen av neste slektsledd, der det altså knyttes en linje til en annen gammel dansk myntherre, nemlig Christian 3 og dennes ran av norsk kirkesølv etter reformasjonen i 1537.

      Neste gang fisking omtales, er lenger ut - eller tilbake - i Hastverks slektsregister, på morssiden. Vi er da kommet så langt tilbake at forfedrenes navn angis med romertall slik som kongers; poenget med opprettelsen av et slikt register er da også å vise at bondegutten Hastverk nesten stammer fra Olav den hellige, riktignok ikke i lik linje. Dette er Botten-Hansens harselas med nordmennenes jakt på en egen konge, liksom Peer Gynt er Ibsens. Den berømte Peer den gamle i Leine forstod fuglenes språk og var så fremsynt at intet forble skjult for ham. "Om ham er det at fortælle, at engang han fiskede paa Furusjøen, vilde en Havfru forføre ham, og spaaede hun ham, da han sagde Nei dertil at der ingen heppin (velhavende) Mand skulde komme til Leie, før i niende Led." Historien kan peke mot en tilsvarende tildragelse høsten 1576, året før Christian ble født, da en bonde fra Samsø innfant seg på Kalundborg slott og krevde å få foretrede hos kong Frederik. Bonden fortalte at en dag han vandret langs sjøen, steg en havfrue opp av vannet. Hun befalte ham å oppsøke kongen og forkynne at dronningen var fruktsommelig med en sønn som skulle bli en "ypperlig herre iblandt alle konger og fyrster udi denne norder verden". Problemet var at det var for mye synd og ondskap i kongens land. Dette måtte kongen bekjempe ellers ville Gud hjemsøke hans land med desto større vrede og straff. Under Christian 4 ble faktisk Danmark rammet av flere store ulykker, som Jyllands besettelse under Keiserkrigen og landavståelser til Sverige etter Torstenssonkrigen. Slik sett kunne det hevdes at havfruens spådom gikk i oppfyllelse. 
      Botten-Hansen forteller videre: "Denne Peer hiin Gamle skal have levet tre stive Menneskealdre, og er der mældet, at hans Fader, Peer den IX laa paa Furusjøen og fiskede den gang 'Pesta' paa sin Færd gjeninem Dalen gik om i Leine fra Stabbur til Fjøs og gav Alle deres Bane". Samlet kan romanens fiskehistorier tyde på at de som fjernet bly fra Karis vinduer, har har håpet på noe annet i garnet enn fisk. Vindusbly, særlig fra kirker, ble brukt under folkemedisinens støping når sykdomsårsak skulle fastslås, Særlig virksomt skal bly fra rutekorsene ha vært. En nærmere undersøkelse av historien med det forsvunne bly fra Karis vinduer vanskeliggjøres på grunn av romanens fragmentariske tilstand. Men vi skal ikke slippe de fillete strømpene som ble brukt til å erstatte glassrutene i de gamle gudbrandsdalsstuene. Både i Norske Mysterier og i Peer Gynt knyttes det håp til garnnøster som kan bli til noe stort. Og om det ikke finnes noe valgspråk å sette inn sammen med nye ruter i norske bondegårder, skal man ikke se bort fra at valgspråket som Dovregubben innprenter Peer kan komme til nytte - for eksempel på guttungens omstøpte "kong Kristians Mynt".