"Norske Mysterier" (1851) I
"Som En, hvis Villen stedse sig forandrer
med Tankekredsen, har jeg mig bestemt
til denne Rædselssti,
som nu jeg vandrer.
Dantes Helvede"
Paul Botten-Hansen har valgt Dantes ord idet dikteren skal begi seg ut på vandringen gjennom helvete som epitet for sin litterære reise gjennom Gudbrandsdalen. Dette står i skarp kontrast til Adolph Tidemands studiereiser på landet som resulterte i malerier av en andektig søngagskledd bondestand i stivet hvitt lin med salmebok i kledet og bibel på langbordet, omgitt av et overjordisk lys. Og om bøndene fra tid til annen følger buskapen til fjells eller frir på seteren, er ikke tablået mindre prektig. "Manden", senere "Andhrimner", utkom under nasjonalromantikkens glansdager, men Botten-Hansens beskrivelse av bondens liv minner mer om Eilert Sundts undersøkelser* - Beretning Om Fante- eller Landstrygerfolket i Norge utkom i 1850 - enn om Tidemands søndagsbønder.
* Innledningen, som beskrives som "topographis-statistisk", er trolig en satirisk henspilling på arbeidet til Eilert Sundt, Norges første sosiolog.
Under epitetet står "Første Bog, hvori man lever paa Landet og over Jorden." Dette forteller at det også er mulig å leve under jorden, en hentydning til Holbergs fantacyroman Nils Klims reise til den underjordiske verden (Kjell Heggelunds oversettelse). På slutten av første bok faller helten Hastverk ned i en av nedgangene til den gamle kobbergruven i Sel, hvor han vil bli møtt av en verden befolket av skikkelser fra norrøn mytologi. Dette får vi riktignok ikke høre noe om, for av ukjente grunner legger Botten-Hansen Norske Mysterier fra seg.
I første boks første kapittel introduseres Gudbrandsdalen og åstedet for handlingen, Sel, uten at bygda navngis. Den innledende beskrivelse er generell og vitner om at Botten-Hansen ønsker å si noe om den norske landsbygda, ikke bare Gudbrandsdalen. Tittelen Norske Mysterier viser også at forfatteren har landet som helhet i tankene. Valget av Gudbrandsdalen og Sel kan ha flere forklaringer. Forfatteren er selv født og oppvokst i Sel, dalen er ferdelsåre til Trondhjem, men det finnes også historiske forhold som kan ha gjort dette store "Strøg af vort Land" spesielt interessant for Botten-Hansen. De innledende ordene er klisjeer som trolig refererer til samtidige beskrivelser av bondebygda, men snart dukker problemene opp, deriblant kommunikasjonen.
Leseren ledes oppover dalen, forbi "Ringebo" og Elstad til stedet "hvor Skotten Sinclair for over 200 og Englænderen B — for over to Aar siden begge ruilede ned i Lougen, medens de som bedst betragtede de 'stolte Fjeide' paa den anden Side af Elven (...)". "Englænderen B" viser til Thomas Bennett, senere grunnlegger av det verdensomspennende reisebyrået, som hadde slått seg ned i Christiania og la til rette for engelske turister som ønsket å bese Norge. Bennett tilbød også engelskundervisning, noe Henrik Ibsen benyttet seg av. Referansen til George Sinclair og Skottetoget er et eksempel på det Botten-Hansen kort etter kaller en og annen anlagt "overraskende historisk Station langsmed Statslivets Kjørevei"; Botten-Hansen trekker hele tiden linjer fra sin reise gjennom Gudbrandsdalen til den politiske styrelsen i landet, eksempelvis stortingsmennene, som han levner liten ære.
George Sinclair er den første historiske referansen under Botten-Hansens reise gjennom barndommens dal, etter at han innledningsvis har nevnt Vågå-presten Liv Bork Fietzentz og Hans Nielsen Hauge. Skottetoget fant sted under Kalmarkrigen (1611-1613) i 1612. Kalmarkrigen er også den første historiske referansen i Holbergs komiske heltedikt Peder Paars (1719-1720), i Første bog. Handlingen utspiller seg "Tre Aar for Calmar-Krig, da folk var meere riige, / Af Vellyst, overdaad man vidste lit at siige, / da man ey midler sat paa Specerie, Caffee, / Da reven Øll og Brød var brugelig for Tee, / da man kun vidste lit af fremmed Skick og Noder, / Man aad og drak paa Dansk og ingen Franske Moder / I Landet kommen var. At sige kortelig: / Da Folk meer sparsom var og derfor meere riig." Disse linjer sier mye om Holbergs oppfatning av utviklingen i Danmark-Norge under Christian 4, hvis regime utmerket seg ved ødsle gilder, oppføring av storslåtte byggverk og hvor det ene fallittforetagendet, deriblant Dansk Ostindisk kompani, avløste det neste. Kongens halve seier i Kalmarkrigen var springbrettet til en ekspansiv utenrikspolitikk som ledet til mer kriging, nemlig Keiserkrigen (del av Trettiårskrigen) og Torstenssonkrigen. Begge disse krigene endte med forsmedelige tap for Christian 4.
Peder Paars’ første tre bøker er skrevet mot slutten av Store nordiske
krig (1700-1721), som for Danmarks og Sveriges del ble brakt til ende med Frederik 4s underskrivelse av fredstraktaten 3. juli 1720. Den endelige versjonen av Peder Paars, forøket med en fjerde bok og noe bearbeidet, utkom høsten samme år, det vil si etter fredsslutningen. Danmarks deltagelse både
i Skånske og Store nordiske krig var forsøk på å få revansj over svenskekongen,
som hadde vunnet Skåne, Halland og Blekinge under Frederik 3. Det er nærliggende å tolke Holbergs helteepos som satire over de konger som ansporet av egen forfengelighet lot seg oppirre til utarmende, årelang strid med nabolandet. Det er et gjennomgående trekk ved de fleste handlende i eposet – det være seg guder, vinder, katter, hueblokker eller mennesker – at de kriger. Årsakene er gjerne ubetydelige og resultatene likeså. Den gjengse foranledning er at noen, ofte hevngudinnen Avind, har sagt at enkelte personer er mektigere eller flinkere enn andre. Slikt kan såre noen hvers æresfølelse – eller reputasjon.
Det er verdt å merke seg uttrykket "Tre Aar for Calmar-Krig", der en viktig historisk hendelse brukes i en alternativ tidsregning. Dette fenomenet beskrives i Anden Bog. Peder Paars er sammen med svennen Peder Ruus fanger hos Anholts fogd, Woldemar. Mens prinsipalen drømmer søtt om krigsmarkens utfordringer, slipper Ruus en dundrende fis. Paars mistar utladningen for trommen (varsel- eller militærtrommen), spretter opp og løper storm mot inventar og vinduer. Heltens høylytte krigsinnsats går ikke ubemerket hen på Anholt, ettersom øyas kloke kone, gamle Gunnild, tilfeldigvis kommer forbi i samme stund. Gunnild har som de fleste kloke koner en livlig fantasi og maler sporenstreks både tyrken og paven på veggen for øyas øvrighet, fogd Woldemar. Denne blir så redd at han faller i uvit; etter at ryktet har spredd seg, strømmer forsterkninger til fogdegården, og man rådslår om hva som skal gjøres. Da det kommer for dagen at rabalderet skyldes Ruuses fjert, synes fogden det er så skammelig at han vil dømme Paars til døden. Hans fullmektig, Christen Storck, mener derimot at det er tjenligst for landet at «den skidne Sag» – fisen til Ruus og de påfølgende konsekvenser – begraves i glemsomhet. Hvorpå Woldemar befaler at ingen mer skal tale om saken. Til tross for forbudet: Bøndene antegnet flittig det som hadde skjedd, og det finnes ennå de som regner årstall fra hendelsen, "Som i Arabien mand regner fra den Tid, / Da een mod Landets lov lod - - -". Vi skal komme tilbake til tolkningen av denne passasjen under den videre gjennomgang av Norske Mysterier; foreløpig skal vi notere oss at bøndene på Anholt regner årstall fra et visst år, 1608, da man mente krigsfaren var overhengende.
Hvorvidt Thomas Bennett fant Kringen eller Kringlen så interessant for engelske turister at han selv besøkte stedet, har jeg ikke kjennskap til. At han ruller i Lågen, er vel mer tvilsomt. Det har neppe heller Sinclair gjort, som visstnok var blant de første skottene som ble skutt. I Kringen ble 300-400 skotske leiesoldater under ledelse av oberstløytnant Alexander Ramsay nedkjempet av norske bønder anført av fut og lensmenn. Det er for øvrig folketradisjonen som har gjort George Sinclair, en av kompanisjefene, til skottenes øverste leder. Troppene var leid inn av svenskekongen for å delta i kampen mot danskene i Sør-Sverige, og man tok sjansen på å gå gjennom Norge; en fatal feiltagelse, viste det seg. Ikke én skotte nådde frem til Sverige, tvert imot ble de fleste drept under kampene, som skal ha blitt innledet med et bakholdsangrep fra nordmennene; en del ble massakrert etter at slaget var over, kun få liv ble spart. Sjefen selv, Alexander Ramsay, ble sendt som krigsfange til København. Under den senere gjennomgang av Hastverks slektsregister blir et av de mange sagn knyttet til Slaget ved Kringen fortalt.
Botten-Hansen oppfordrer leseren til å fortsette nordover i dalen til tross for den besværlige ferdsel "for maaskee at gjøre ny Opdagelser — og deri gjør han ret; thi nu staar han snart paa en historisk-romanagtige Jordbund, hvor han seer en stor Helts Dode- og en endda større Helts Fødested." Etter denne passasjen fremkastes så ideen om at en og annen "historisk Station" i en beretning av denne karakter kan være positivt. Det er verdt å notere seg at jordbunnen på dette sted er historisk; vi befinner oss i Botten-Hansens fødebygd Sel. I 1624 anla Christian 4 anla et kobberverk i Sel, samme år som kongen grunnla Christiania. I løpet av romanfragmentet blir vi vitne til Morten knappestøpers død og får høre om Hastverks fødsel. Morten knappestøper, som støper om på gamle sølvmynter, står i den nærmeste forbindelse med omstøpnings- og myntmotivet i Peer Gynt. Hastverk på sin side, som på slutten av første bok ramler ned i en av de gamle kobbergruvene til Christian 4, er skapt med forelegg i Nils Klim. Den nyutdannede bakkalaureusen må begynne som budbringer etter at han faller ned under jorden. Dét skyldes at hans eneste kvalifikasjon er at han er rask til bens. Det gjelder åpenbart også Manden, sentralfiguren på Ibsens karikatur på tittelsiden til "Manden"/"Andhrimner". Også Manden bringer bud, nemlig aviser - eller merkurier.
I Sel, som ikke navngis, ligger gamle Karis hus som er omtalt i "Kongs-emner fra Gudbrandsdalen" (6.12.). Husets utfalne glassruter hentyder til den berømmelige ruteknuser Christian 4. Den samme skavank preger ættegården til Peer Gynt, der det holdes ødsle gilder hvor "Kaptejnen" knuser glass; også dette referanser til Christian 4. Passasjen om Karis hus, som omfatter opplysningen om at det var fiskere som hadde skåret bort vindusbly, etterfølges av en henvisning til "Ofsen", en katastrofal flom i 1789 da stor deler av området med folk, fe og bygninger forsvant i vannmassene sammen med kobberverket. Det kan tyde på at fiskerne i overført betydning fisker etter metall fra kobberverkets dager, det vil si historien om driften (jfr. "Kongs-emner fra Gudbrandsdalen") i Lågen, hvor for øvrig også George Sinclair skal ha møtt sin våte skjebne i 1612. Til henvisningen til "Ofsen" har Botten-Hansen føyd følgende note: "Ældre Folk i Dalen bestemme endnu Tidspunktet for mærkelige Begivenheder ved at henføre dem til det eller det Aar for eller efter denne ødelæggende Vandflom (Mai 1789), der med alle sine Rædsler uudslettelig har indpræget sig i Hukommelsen". I denne noten gjenkjennes linjene i Peder Paars om bøndene som mot øvrighetens vilje nedtegner årstallet for den "skidne" historien da Ruuses fis førte til at først Peder Paars, siden fogden på Anholt kom på krigsstien.
* Innledningen, som beskrives som "topographis-statistisk", er trolig en satirisk henspilling på arbeidet til Eilert Sundt, Norges første sosiolog.
Under epitetet står "Første Bog, hvori man lever paa Landet og over Jorden." Dette forteller at det også er mulig å leve under jorden, en hentydning til Holbergs fantacyroman Nils Klims reise til den underjordiske verden (Kjell Heggelunds oversettelse). På slutten av første bok faller helten Hastverk ned i en av nedgangene til den gamle kobbergruven i Sel, hvor han vil bli møtt av en verden befolket av skikkelser fra norrøn mytologi. Dette får vi riktignok ikke høre noe om, for av ukjente grunner legger Botten-Hansen Norske Mysterier fra seg.
I første boks første kapittel introduseres Gudbrandsdalen og åstedet for handlingen, Sel, uten at bygda navngis. Den innledende beskrivelse er generell og vitner om at Botten-Hansen ønsker å si noe om den norske landsbygda, ikke bare Gudbrandsdalen. Tittelen Norske Mysterier viser også at forfatteren har landet som helhet i tankene. Valget av Gudbrandsdalen og Sel kan ha flere forklaringer. Forfatteren er selv født og oppvokst i Sel, dalen er ferdelsåre til Trondhjem, men det finnes også historiske forhold som kan ha gjort dette store "Strøg af vort Land" spesielt interessant for Botten-Hansen. De innledende ordene er klisjeer som trolig refererer til samtidige beskrivelser av bondebygda, men snart dukker problemene opp, deriblant kommunikasjonen.
Leseren ledes oppover dalen, forbi "Ringebo" og Elstad til stedet "hvor Skotten Sinclair for over 200 og Englænderen B — for over to Aar siden begge ruilede ned i Lougen, medens de som bedst betragtede de 'stolte Fjeide' paa den anden Side af Elven (...)". "Englænderen B" viser til Thomas Bennett, senere grunnlegger av det verdensomspennende reisebyrået, som hadde slått seg ned i Christiania og la til rette for engelske turister som ønsket å bese Norge. Bennett tilbød også engelskundervisning, noe Henrik Ibsen benyttet seg av. Referansen til George Sinclair og Skottetoget er et eksempel på det Botten-Hansen kort etter kaller en og annen anlagt "overraskende historisk Station langsmed Statslivets Kjørevei"; Botten-Hansen trekker hele tiden linjer fra sin reise gjennom Gudbrandsdalen til den politiske styrelsen i landet, eksempelvis stortingsmennene, som han levner liten ære.
George Sinclair er den første historiske referansen under Botten-Hansens reise gjennom barndommens dal, etter at han innledningsvis har nevnt Vågå-presten Liv Bork Fietzentz og Hans Nielsen Hauge. Skottetoget fant sted under Kalmarkrigen (1611-1613) i 1612. Kalmarkrigen er også den første historiske referansen i Holbergs komiske heltedikt Peder Paars (1719-1720), i Første bog. Handlingen utspiller seg "Tre Aar for Calmar-Krig, da folk var meere riige, / Af Vellyst, overdaad man vidste lit at siige, / da man ey midler sat paa Specerie, Caffee, / Da reven Øll og Brød var brugelig for Tee, / da man kun vidste lit af fremmed Skick og Noder, / Man aad og drak paa Dansk og ingen Franske Moder / I Landet kommen var. At sige kortelig: / Da Folk meer sparsom var og derfor meere riig." Disse linjer sier mye om Holbergs oppfatning av utviklingen i Danmark-Norge under Christian 4, hvis regime utmerket seg ved ødsle gilder, oppføring av storslåtte byggverk og hvor det ene fallittforetagendet, deriblant Dansk Ostindisk kompani, avløste det neste. Kongens halve seier i Kalmarkrigen var springbrettet til en ekspansiv utenrikspolitikk som ledet til mer kriging, nemlig Keiserkrigen (del av Trettiårskrigen) og Torstenssonkrigen. Begge disse krigene endte med forsmedelige tap for Christian 4.
Peder Paars’ første tre bøker er skrevet mot slutten av Store nordiske
krig (1700-1721), som for Danmarks og Sveriges del ble brakt til ende med Frederik 4s underskrivelse av fredstraktaten 3. juli 1720. Den endelige versjonen av Peder Paars, forøket med en fjerde bok og noe bearbeidet, utkom høsten samme år, det vil si etter fredsslutningen. Danmarks deltagelse både
i Skånske og Store nordiske krig var forsøk på å få revansj over svenskekongen,
som hadde vunnet Skåne, Halland og Blekinge under Frederik 3. Det er nærliggende å tolke Holbergs helteepos som satire over de konger som ansporet av egen forfengelighet lot seg oppirre til utarmende, årelang strid med nabolandet. Det er et gjennomgående trekk ved de fleste handlende i eposet – det være seg guder, vinder, katter, hueblokker eller mennesker – at de kriger. Årsakene er gjerne ubetydelige og resultatene likeså. Den gjengse foranledning er at noen, ofte hevngudinnen Avind, har sagt at enkelte personer er mektigere eller flinkere enn andre. Slikt kan såre noen hvers æresfølelse – eller reputasjon.
Det er verdt å merke seg uttrykket "Tre Aar for Calmar-Krig", der en viktig historisk hendelse brukes i en alternativ tidsregning. Dette fenomenet beskrives i Anden Bog. Peder Paars er sammen med svennen Peder Ruus fanger hos Anholts fogd, Woldemar. Mens prinsipalen drømmer søtt om krigsmarkens utfordringer, slipper Ruus en dundrende fis. Paars mistar utladningen for trommen (varsel- eller militærtrommen), spretter opp og løper storm mot inventar og vinduer. Heltens høylytte krigsinnsats går ikke ubemerket hen på Anholt, ettersom øyas kloke kone, gamle Gunnild, tilfeldigvis kommer forbi i samme stund. Gunnild har som de fleste kloke koner en livlig fantasi og maler sporenstreks både tyrken og paven på veggen for øyas øvrighet, fogd Woldemar. Denne blir så redd at han faller i uvit; etter at ryktet har spredd seg, strømmer forsterkninger til fogdegården, og man rådslår om hva som skal gjøres. Da det kommer for dagen at rabalderet skyldes Ruuses fjert, synes fogden det er så skammelig at han vil dømme Paars til døden. Hans fullmektig, Christen Storck, mener derimot at det er tjenligst for landet at «den skidne Sag» – fisen til Ruus og de påfølgende konsekvenser – begraves i glemsomhet. Hvorpå Woldemar befaler at ingen mer skal tale om saken. Til tross for forbudet: Bøndene antegnet flittig det som hadde skjedd, og det finnes ennå de som regner årstall fra hendelsen, "Som i Arabien mand regner fra den Tid, / Da een mod Landets lov lod - - -". Vi skal komme tilbake til tolkningen av denne passasjen under den videre gjennomgang av Norske Mysterier; foreløpig skal vi notere oss at bøndene på Anholt regner årstall fra et visst år, 1608, da man mente krigsfaren var overhengende.
Hvorvidt Thomas Bennett fant Kringen eller Kringlen så interessant for engelske turister at han selv besøkte stedet, har jeg ikke kjennskap til. At han ruller i Lågen, er vel mer tvilsomt. Det har neppe heller Sinclair gjort, som visstnok var blant de første skottene som ble skutt. I Kringen ble 300-400 skotske leiesoldater under ledelse av oberstløytnant Alexander Ramsay nedkjempet av norske bønder anført av fut og lensmenn. Det er for øvrig folketradisjonen som har gjort George Sinclair, en av kompanisjefene, til skottenes øverste leder. Troppene var leid inn av svenskekongen for å delta i kampen mot danskene i Sør-Sverige, og man tok sjansen på å gå gjennom Norge; en fatal feiltagelse, viste det seg. Ikke én skotte nådde frem til Sverige, tvert imot ble de fleste drept under kampene, som skal ha blitt innledet med et bakholdsangrep fra nordmennene; en del ble massakrert etter at slaget var over, kun få liv ble spart. Sjefen selv, Alexander Ramsay, ble sendt som krigsfange til København. Under den senere gjennomgang av Hastverks slektsregister blir et av de mange sagn knyttet til Slaget ved Kringen fortalt.
Botten-Hansen oppfordrer leseren til å fortsette nordover i dalen til tross for den besværlige ferdsel "for maaskee at gjøre ny Opdagelser — og deri gjør han ret; thi nu staar han snart paa en historisk-romanagtige Jordbund, hvor han seer en stor Helts Dode- og en endda større Helts Fødested." Etter denne passasjen fremkastes så ideen om at en og annen "historisk Station" i en beretning av denne karakter kan være positivt. Det er verdt å notere seg at jordbunnen på dette sted er historisk; vi befinner oss i Botten-Hansens fødebygd Sel. I 1624 anla Christian 4 anla et kobberverk i Sel, samme år som kongen grunnla Christiania. I løpet av romanfragmentet blir vi vitne til Morten knappestøpers død og får høre om Hastverks fødsel. Morten knappestøper, som støper om på gamle sølvmynter, står i den nærmeste forbindelse med omstøpnings- og myntmotivet i Peer Gynt. Hastverk på sin side, som på slutten av første bok ramler ned i en av de gamle kobbergruvene til Christian 4, er skapt med forelegg i Nils Klim. Den nyutdannede bakkalaureusen må begynne som budbringer etter at han faller ned under jorden. Dét skyldes at hans eneste kvalifikasjon er at han er rask til bens. Det gjelder åpenbart også Manden, sentralfiguren på Ibsens karikatur på tittelsiden til "Manden"/"Andhrimner". Også Manden bringer bud, nemlig aviser - eller merkurier.
I Sel, som ikke navngis, ligger gamle Karis hus som er omtalt i "Kongs-emner fra Gudbrandsdalen" (6.12.). Husets utfalne glassruter hentyder til den berømmelige ruteknuser Christian 4. Den samme skavank preger ættegården til Peer Gynt, der det holdes ødsle gilder hvor "Kaptejnen" knuser glass; også dette referanser til Christian 4. Passasjen om Karis hus, som omfatter opplysningen om at det var fiskere som hadde skåret bort vindusbly, etterfølges av en henvisning til "Ofsen", en katastrofal flom i 1789 da stor deler av området med folk, fe og bygninger forsvant i vannmassene sammen med kobberverket. Det kan tyde på at fiskerne i overført betydning fisker etter metall fra kobberverkets dager, det vil si historien om driften (jfr. "Kongs-emner fra Gudbrandsdalen") i Lågen, hvor for øvrig også George Sinclair skal ha møtt sin våte skjebne i 1612. Til henvisningen til "Ofsen" har Botten-Hansen føyd følgende note: "Ældre Folk i Dalen bestemme endnu Tidspunktet for mærkelige Begivenheder ved at henføre dem til det eller det Aar for eller efter denne ødelæggende Vandflom (Mai 1789), der med alle sine Rædsler uudslettelig har indpræget sig i Hukommelsen". I denne noten gjenkjennes linjene i Peder Paars om bøndene som mot øvrighetens vilje nedtegner årstallet for den "skidne" historien da Ruuses fis førte til at først Peder Paars, siden fogden på Anholt kom på krigsstien.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar