Paul Botten-Hansen, Norske Mysterier (1851) V
I ingressen til annet kapittel trekkes nok en gang en linje mellom forholdene på bygda / i Karis stue og fyrstenes sfære. Det lyder ingen salutter slik som ved fyrstenes fødsel og dåp da Hastverk kommer til verden; dette er jo på landet hvor det ikke finnes kanoner. Like fullt er Hastverk en helt og vil bli blekk- og blodsutgyter slik som fyrstene. Så følger et angivelig sitat av en anonym franskmann:
Hvo som vil stor og mægtig blive,
maa fødes, regne, slaa og skrive.
Her skal enkelte detaljer ved Hastverks fødested gjentas. Det befinner seg like nordenfor Kringen der nordmennene i 1612 nedkjempet en avdeling skotske leiesoldater. Dette skjedde under Kalmarkrigen, som ble innledet av Christian 4. Selve fødestedet er Selsverket hvor Christian 4 anla en kobbergruve i 1624. I Karis hus mangler det to glassruter hvor det ved romanens begynnelse er istoppet en gammel trøye og et par ullstrømper. Via et parallellmotiv i Peer Gynt kan denne detaljen knyttes til Christian 4s / kaptein Christian Frederiksens ruteknusing under et fuktig gilde i Bergen i 1599. Skaden ble opprettet ved innsetting av nye glassruter med våpenmerket til kapteinen og andre tilstedeværende adelsmenn. Kari har altså ikke satt inn nye ruter, dette til tross for at hun huser glasskremmere fra Hurdal hvor de produserte vindusglass. I stedet har hun tydd til en trøye og et par strømper. Det er nærliggende å tro at disse plaggene viser til en person som tidligere har hatt tilknytning til gården. Men nå er altså en helt født, og vi skal se at han etter hvert utstyres med en ny trøye, riktignok av ubrukt vadmel fra kistebunnen, påsydd 12 sølvknapper levert av ingen ringere enn Morten knappestøper, som vi vet slenger gamle sølvmynter fra unionstiden opp i støpeskjeen. Det er også tegn som tyder på at Kari strikker strømper til Hastverk etter at han er blitt litt eldre. Så kanskje det med tiden kan komme nye ruter i Karis stue med Hastverks våpenmerke ...
Staut norsk bonde; høvelig kongs-emne?
(Litografi etter Adolph Tidemand, "Et brudefølge", 1849/1850)
(Litografi etter Adolph Tidemand, "Et brudefølge", 1849/1850)
Nye ruter drømmer også Peer Gynt om, slik det fremgår av hans visjon oppe i fjellet der den falleferdige Gyntgården er blitt forvandlet et slott med blinkende ruter. Da Peer lekte knappestøper som barn, fikk han "Kong Kristians Mynt" i sølv av faren til støpeskjeen sin. Etter tvangsauksjonen i Gyntgården ender støpeskjeen i en haug med skrammel sammen med Peers gamle hoser og trøye. Det er da mor Åse roter rundt i dette skrotet at hun forteller husmannskonen Kari - navnet hentyder til gamle Kari - historien om den gang Peer fikk "Kong Kristians Mynt" i foræring av faren.
Det første man møter inne i Karis lille stue, er en grå katt som strekker seg på årehellen, det vil si den ytterste del av gruen. Iblant rykker den til, liksom en professor ved kateteret som skal supplere sine "efterforfattede Forelæsninger med en efter Andre tænkt Tanke, som han ikke har optegnet paa Papiret". Sammenligningen ansporer til å følge nøye med på det Botten-Hansen nå skal fortelle; kanskje han har skjult noe interessant i teksten, motsatt professoren som bare gjentar det andre har tenkt og skrevet.
Årsaken til kattens rykninger er heten fra et flammende bål på gruen, noe som tyder på at Kari har fyrt vel dyktig. Det er vinter, den lave ytterdøren er lukket, og lyset som slipper inn gjennom de smårutete vinduene, der noen ruter er erstattet med hoser og en trøye, er nok heller sparsomt. At det er unormalt hett på gruen, er et motiv som dukker opp også senere i fragmentet. Høye flammer gir et bedre lys i et ellers mørkt rom. Dette avviker fra de faktiske lysforholdene i en bondestue. Botten-Hansen hadde vokst opp i et herberge eller en ferdmannskvile i Selsverket og var godt kjent med forholdene på en norsk bondegård.
Xylografi etter Ibsens tegning.
Pus "spekulerer derfor paa, om der ikke i den friherre-knigge'ske Læresætning, «at Alt, hvad vi gjøre, har vor egen Lyksalighed (Bekvemhed ?) til Formaal, skulde ligge en kraftig Opfordring for ham til at trække sig tilbage". Botten-Hansen referer her til den tyske forfatter Adolph Freiherr von Knigges Über den Umgang mit Menschen (1788). Ytre sett handler boken om hvordan man skal opptre i finere selskap, men på et dypere plan er den en veiviser til en etisk riktig oppførsel mellom medmennesker. Vel så viktig for sammenhengen er en annen del av friherrens forfatterskap: satiriske romaner mot eneveldet. Josephs von Wurmbrands politisches Glaubensbekenntnis mit Hinsicht auf die Französische Revolution førte til at den progressive adelsmann fikk myndighetene på nakken. Freiherr von Knigge, som for øvrig fjernet "von" men beholdt "Freiherr" i tittelen, var også frimurer og medlem av Illuminatus-ordenen. "lluminatus-ordenen var, i likhet med frimureriet, preget av opplysningstiden (ordet “Illuminatus” betyr “de opplyste”). Ordenen arbeidet for sosial likhet og personlig frihet, kritiserte kirken og gjorde andre ting som var upopulære både i Bayern og det lappeteppet av fyrstedømmer og småstater som utgjorde datidens Tyskland." (Den egentlige makten bak makten. forskning.no) Referansen føyer seg inn i temaet hårde fyrster som betjener seg av politispioner. budskapet lyder: Dersom pus har sin "Bekvemhed" kjær, bør han vokte seg for den kraftige ilden på Karis grue.
Adolph Freiherr (von) Knigge (1752-1796).
Botten-Hansen - eller fortelleren - resonnerer videre at pus er på det rene med problemet, noe som vitner om at han ikke er filosof. Hadde han vært det, ville han aldri kommet på det rene med noe som helst. Det er derfor ingen grunn til å undre seg over at "Hj-" - etter å ha tjent godt på å sitte i Lovkommisjonen i en rekke år - kanskje til og med brakt urede i det som hadde vært på det rene før, innen han gikk ut igjen, ettersom man ser av Poul Møllers brev at han er Nordens største filosof. Hvorpå følger tre tankestreker. Det dreier seg om den danske dikter og filosof Poul Martin Møller (1794-1838), som forgudet Adam Oehlenschläger og deltok på dennes side i striden med Jens Baggesen. Møller var en lidenskapelig forsvarer av romantikken, som er Botten-Hansens skyteskive, ikke bare i Norske Mysterier, men også i Huldrebrylluppet (1849/1851). Møller var professor i filosofi i Christiania fra 1826-1831, uaktet kompetansen ikke var den aller beste: "Han accepterede og rejste i oktober s.å. til Norge. Store Danske Leksikon: "Den klassiske tankeverden var ham ikke fremmed, men den nyere filosofi måtte han indhente ved ihærdige studier, vejledt pr. korrespondance af Sibbern (den danske filosof Frederik Christian Sibbern). Den eneste norske fagfilosof han kunne lære noget af var Claus Winther Hjelm, der var en personlig ven og som bl.a. førte ham ind i hegelianismen. Selv var han allerede 1821 blevet begejstret for G.W.F. Hegel, men uden at have opnået dybere indsigt." Store norske leksikon opplyser følgende om Winther Hjelms kompetanse som lovskriver: "Hjelm ble 1827 beskikket til å utarbeide utkast til en sivillovbok for Norge og utgav 1845–46 de to første avdelinger av sitt Udkast til en almindelig borgerlig Lovbog for Kongeriget Norge med motiver. Utkastet viste seg å være ubrukelig som grunnlag, dels som følge av et altfor teoretisk tilsnitt, dels ved at det i sterk grad var preget av forfatterens særmeninger."
T.v.: Louis Hasselriis' byste av Poul Martin Møller. T.h.: Claus Winther Hjelm.
Midt under referansene til de nye revolusjonære ideer om frihet og likhet, viktige forutsetninger for romantikken, skifter fokus over til en annen figur i stuen. På en krakk foran det flammende bålet på gruen sitter en numedøl med kramkarskreppen ved siden av seg. Pus hopper i samme stund ned fra årehellen og gir seg til å leke med en jernbeslått tyretamp som kremmeren har lagt fra seg på gulvet. Karis gjest er altså tyre- eller oksehandler, noe som bringer tanken hen på "kalvehandlerne" i Holbergs Jacob von Tyboe. Jfr. bloggens eldste innlegg, spesielt "Jacob von Tyboe Eller Den stortalende Soldat (2) - kalvehandlere og kongelige billedleverandører", der jeg utpeker Christian 4, Danmarks oftest portretterte (malte) konge, til gullkalv.
Årsaken til kattens rykninger er heten fra et flammende bål på gruen, noe som tyder på at Kari har fyrt vel dyktig. Det er vinter, den lave ytterdøren er lukket, og lyset som slipper inn gjennom de smårutete vinduene, der noen ruter er erstattet med hoser og en trøye, er nok heller sparsomt. At det er unormalt hett på gruen, er et motiv som dukker opp også senere i fragmentet. Høye flammer gir et bedre lys i et ellers mørkt rom. Dette avviker fra de faktiske lysforholdene i en bondestue. Botten-Hansen hadde vokst opp i et herberge eller en ferdmannskvile i Selsverket og var godt kjent med forholdene på en norsk bondegård.
Xylografi etter Ibsens tegning.
Pus "spekulerer derfor paa, om der ikke i den friherre-knigge'ske Læresætning, «at Alt, hvad vi gjøre, har vor egen Lyksalighed (Bekvemhed ?) til Formaal, skulde ligge en kraftig Opfordring for ham til at trække sig tilbage". Botten-Hansen referer her til den tyske forfatter Adolph Freiherr von Knigges Über den Umgang mit Menschen (1788). Ytre sett handler boken om hvordan man skal opptre i finere selskap, men på et dypere plan er den en veiviser til en etisk riktig oppførsel mellom medmennesker. Vel så viktig for sammenhengen er en annen del av friherrens forfatterskap: satiriske romaner mot eneveldet. Josephs von Wurmbrands politisches Glaubensbekenntnis mit Hinsicht auf die Französische Revolution førte til at den progressive adelsmann fikk myndighetene på nakken. Freiherr von Knigge, som for øvrig fjernet "von" men beholdt "Freiherr" i tittelen, var også frimurer og medlem av Illuminatus-ordenen. "lluminatus-ordenen var, i likhet med frimureriet, preget av opplysningstiden (ordet “Illuminatus” betyr “de opplyste”). Ordenen arbeidet for sosial likhet og personlig frihet, kritiserte kirken og gjorde andre ting som var upopulære både i Bayern og det lappeteppet av fyrstedømmer og småstater som utgjorde datidens Tyskland." (Den egentlige makten bak makten. forskning.no) Referansen føyer seg inn i temaet hårde fyrster som betjener seg av politispioner. budskapet lyder: Dersom pus har sin "Bekvemhed" kjær, bør han vokte seg for den kraftige ilden på Karis grue.
Adolph Freiherr (von) Knigge (1752-1796).
Botten-Hansen - eller fortelleren - resonnerer videre at pus er på det rene med problemet, noe som vitner om at han ikke er filosof. Hadde han vært det, ville han aldri kommet på det rene med noe som helst. Det er derfor ingen grunn til å undre seg over at "Hj-" - etter å ha tjent godt på å sitte i Lovkommisjonen i en rekke år - kanskje til og med brakt urede i det som hadde vært på det rene før, innen han gikk ut igjen, ettersom man ser av Poul Møllers brev at han er Nordens største filosof. Hvorpå følger tre tankestreker. Det dreier seg om den danske dikter og filosof Poul Martin Møller (1794-1838), som forgudet Adam Oehlenschläger og deltok på dennes side i striden med Jens Baggesen. Møller var en lidenskapelig forsvarer av romantikken, som er Botten-Hansens skyteskive, ikke bare i Norske Mysterier, men også i Huldrebrylluppet (1849/1851). Møller var professor i filosofi i Christiania fra 1826-1831, uaktet kompetansen ikke var den aller beste: "Han accepterede og rejste i oktober s.å. til Norge. Store Danske Leksikon: "Den klassiske tankeverden var ham ikke fremmed, men den nyere filosofi måtte han indhente ved ihærdige studier, vejledt pr. korrespondance af Sibbern (den danske filosof Frederik Christian Sibbern). Den eneste norske fagfilosof han kunne lære noget af var Claus Winther Hjelm, der var en personlig ven og som bl.a. førte ham ind i hegelianismen. Selv var han allerede 1821 blevet begejstret for G.W.F. Hegel, men uden at have opnået dybere indsigt." Store norske leksikon opplyser følgende om Winther Hjelms kompetanse som lovskriver: "Hjelm ble 1827 beskikket til å utarbeide utkast til en sivillovbok for Norge og utgav 1845–46 de to første avdelinger av sitt Udkast til en almindelig borgerlig Lovbog for Kongeriget Norge med motiver. Utkastet viste seg å være ubrukelig som grunnlag, dels som følge av et altfor teoretisk tilsnitt, dels ved at det i sterk grad var preget av forfatterens særmeninger."
T.v.: Louis Hasselriis' byste av Poul Martin Møller. T.h.: Claus Winther Hjelm.
Midt under referansene til de nye revolusjonære ideer om frihet og likhet, viktige forutsetninger for romantikken, skifter fokus over til en annen figur i stuen. På en krakk foran det flammende bålet på gruen sitter en numedøl med kramkarskreppen ved siden av seg. Pus hopper i samme stund ned fra årehellen og gir seg til å leke med en jernbeslått tyretamp som kremmeren har lagt fra seg på gulvet. Karis gjest er altså tyre- eller oksehandler, noe som bringer tanken hen på "kalvehandlerne" i Holbergs Jacob von Tyboe. Jfr. bloggens eldste innlegg, spesielt "Jacob von Tyboe Eller Den stortalende Soldat (2) - kalvehandlere og kongelige billedleverandører", der jeg utpeker Christian 4, Danmarks oftest portretterte (malte) konge, til gullkalv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar