Paul Botten-Hansen, Norske Mysterier (1851) VI / Holbergs "Libr. III. Epigramm. 82" (Moralske Tanker, 1744) X
Holberg går rett fra Den romerske republikks ødeleggelse, som angivelig kan knyttes til samdrektigheten mellom tre "store Hoveder" i form av triumviratene, til den private sfære. Det er stadig Romerrikets historie som benyttes som illustrasjon av temaet samdrektighet kontra usamdrektighet. Det første eksempelet er et sitat fra Gaius Petronius Arbiters roman Satyricon som skildrer romersk samfunnsliv rundt midten av det første århundre e.Kr., det vil si under keiserdømmet:
"(...) gid Politiemestere faae Skam! som forstaae sig med Bagerne. Det heder: tien mig, og jeg skal tiene dig igien, hvorudover den fattige Almue maae sukke (...)"
Holberg hevder dette viser hva Petronius mente om en slik "Foreening", altså samdrektighet, mellom politimestere/ediler og bakere. Sitatet er hentet fra kapittel 44, der den tidligere slaven Ganymedes klager over eskalerende matpriser, deriblant på brød (etterfølgende resymé baserer seg på flere engelske oversettelser). Og tørken bare fortsetter, hevder han, det har vært hungersnød et helt år. De som lider er de fattige, overklassens gap er aldri tomt. Rammen er paradoksalt nok et bugnende måltid hos den rike Trimalchio i Campania.
Illustrasjon av Trimalchios gjestebud.
Under republikken hadde edilene - opprinnelig to fra plebeierne, siden to til fra patrisierne - et vidt myndighetsområde som blant annet innbefattet vedlikehold av byer og veier, ansvar for matvareforsyningen og tilsyn med den offentlige moral; under keiserdømmet ble edilenes ansvar for offentlige orden og velferd sterkt redusert. Ganymedes skulle ønske de hadde hatt slike tøffe mannfolk som han traff første gang han kom fra Asia. Dét var livet, dét (homoseksualitet spiller en viktig rolle i romanen)! Hvis ikke melet var av aller ypperste klasse, ville disse tøffingene ha most vampyrene helt til de begynte å frykte Jupiter. Ganymedes minnes en gammel mann fra barndommen, Safinius, som var full av edder og galle; jorden glødet der han hadde gått. Men han var real, du kunne stole på ham, forteller Ganymedes videre, en sann venn. Og som Safinius gav dem inn i senatet; sparte ikke en eneste én i sine eksemplariske taler. Og så høflig som han var mot de fattige, tiltalte oss ved navn. Så den gangen var maten dritbillig. For en slikk og ingenting kunne man få en stor loff som du og din venn ikke ville klare å spise opp; i dag får du ikke mer enn et rundstykke. Helvete heller; for hver dag blir det verre. Denne byen går nedover som kalverumpa. Torvsjefen er ikke verdt et pepperkorn;han bryr seg mer om en ettøre enn om vi lever eller dør. Han koser seg hjemme og tjener mer per dag enn en annen legger seg opp i løpet av livet på eiendommen sin. Jeg vet tilfeldigvis hvordan han skaffet seg en tusing i gull. Hadde vi hatt baller, ville han ikke vært så fornøyd med seg selv. Nå for tiden er folk løver hjemme og rever ute. Jeg for min del har alt spist opp fillene min, og hvis prisene fortsetter å være så høye, må jeg selge hyttene mine. Hvordan skal det gå med denne byen hvis hverken guder eller mennesker viser barmhjertighet? Må jeg aldri få noen glede i livet, om ikke dette kommer fra himmelen! for ingen tror på gudene lenger. Folk har sluttet å faste, og ingen bryr seg døyten om religionen. Alle lukker øynene og klamrer seg til sitt eget. I gamle dager klatret mødrene med lutret sjel, iført sin beste kledning, barfott og med løst hår opp på høyden og bad til Jupiter om regn. Straks strømmet regnet ned i bøttevis - det var nå eller aldri. Og alle kom hjem som druknede rotter. Det som har skjedd, er at gudene har begynt å halte fordi vi ikke er religiøse lenger. Derfor blir markene våre brunsvidd.
Det er umulig å lese Ganymedes' klage over tilstandene i Romerriket uten at man tenker at noe av ansvaret må hvile på herskeren selv, den notorisk grusomme, lidderlige og udugelige keiser Nero, for hvem ingen synd var fremmed. Dennes levnet fremstår som en ren negasjon av romerdydene og må ha påkalt furienes oppmerksomhet. Det finnes flere paralleller mellom den rike Trimalchio og Nero, og det er vanlig å oppfatte Trimalchio som et satirisk portrett av keiseren.
Nero beordret drap på Agrippina d.y., sin egen mor.
Myten forteller at Nero spilte på lyre da Roma brant.
Henryk Siemiradzkis maleri "Neros fakler" fra 1876.
I 66 ble Petronius, som tilhørte Neros nærmeste krets, anklaget av sjefen for Pretorianergarden for å ha deltatt i en sammensvergelse mot keiseren. Tacitus skriver i Annales:
"Yet he (Petronius) did not fling away life with precipitate haste, but having made an incision in his veins and then, according to his humour, bound them up, he again opened them, while he conversed with his friends, not in a serious strain or on topics that might win for him the glory of courage. And he listened to them as they repeated, not thoughts on the immortality of the soul or on the theories of philosophers, but light poetry and playful verses. To some of his slaves he gave liberal presents, a flogging to others. He dined, indulged himself in sleep, that death, though forced on him, might have a natural appearance. Even in his will he did not, as did many in their last moments, flatter Nero or Tigellinus or any other of the men in power. On the contrary, he described fully the prince's shameful excesses, with the names of his male and female companions and their novelties in debauchery, and sent the account under seal to Nero. Then he broke his signet-ring, that it might not be subsequently available for imperiling others".
Det er ikke åpenbart at Holberg i denne passasjen helt har forlatt den offentlige sfære for å konsentrere seg om samdrektighetens kontra usamdrektighetens virkning innenfor hus- eller privatsfæren. Det er jo rikspolitikken som er utslagsgivende for den enkelte romers velferd, eller slik som her: mangel på sådan. Holberg hevder Petronius deler Ganymedes' oppfatning, noe som virker sannsynlig: Forfatteren lar en bifigur målbære sin egen kritikk av regimet (les keiser Nero). Og kritikken rammer langt videre enn til edilene og bakerne; man kunne nesten si det med Marcellus: Something is rotten in The roman empire. Essensen i Ganymedes' beskrivelse er at forholdene var bedre før. Den gamle mannen som refset overtredelser i sine taler i senatet bringer tanken hen på republikkens dager den gang både edilene og senatet hadde makt, og det ble slått ned på overtredelser. At Holberg har delt denne oppfatning, synes å fremgå av hans neste romerske eksempel, nemlig statsmannen Cato den eldre (234-149 f.Kr.). Cato var en ypperlige taler og fremstår som personifikasjonen av romerdyd. Han la vekt på en enkel livsstil og bekjempet gresk innflytelse på romersk kultur. Da han som sensor fikk i oppgave å sørge for at romerne levde i pakt med forfedrenes idealer, renset han ut i senatorenes og riddernes rekker, fikk bukt med skatteoppkrevernes embedsmisbruk og reduserte romernes privatforbruk, bl.a. ved skattlegging av luksusvarer. Cato, som innehadde konsulatet i 118 f.Kr, fremstår som Neros rake motsetning.
Cato d.e.
Nå er det riktignok Catos rolle som husfar som er Holbergs tema, men rammen, Romerrikets begredelige tilstand (under Nero) og gamle Safinius, aktualiserer Catos ry som republikkens store tuktemester. Når det gjelder Catos rolle som husfar, velger Holberg å fokusere på romerens frykt for at full samdrektighet blant husfolkene kan lede til sammensvergelse. Kilden er Plutark, som skriver følgende i sin biografi om Cato:
"He always contrived, too, that his servants should have some difference one among another, always suspecting and fearing a good understanding between them. Those who had committed anything worthy of death, he punished if they were found guilty by the verdict of their fellow-servants."
Holberg tolker det slik at Cato fryktet at "hans Huus vaklede", hvis alle på gårdene hans - Cato drev utstrakt landbruksvirksomhet - var enige. Cato fremtrer altså som en stor tuktemester både overfor romerne og sine egne slaver. Det er ikke sannsynlig at opplysningsmannen Holberg har ansett Catos behandling av slavene, der nytteverdien synes å ha vært enerådende prinsipp, som forbilledlig. Tvert imot fremstår behandlingen av husfolket som illustrerende eksempel på maksimen "divide & impera" (omtalt i innlegget 26.1.18), og det kunne hevdes at Cato på hjemmebane mest av alt minnet om en enevoldsfyrste. I senatet derimot har samme gårdeier ved sine taler bidratt til den meningsutveksling eller usamdrektighet som Holberg mener vi skal strebe etter i ulike menneskelige forhold.
Holberg er som Cato gårdeier og følger angivelig samme politikk som denne idet han foretrekker uenighet mellom forpakteren og rifogden. Dette skal oppfattes satirisk. Motsatt Catos slaver, som utgjør én, særdeles undertrykt, gruppe, representerer forpakter og rifogd motsatte interesser; sistnevnte gårdeierens, navnlig Holbergs. At Holberg nær sagt etterlyser en uenighet mellom disse, vitner om at denne proprietæren ser nødvendigheten av meningsutveksling for å belyse en sak. Cato derimot bidrog til kiv mellom slavene, slik at ikke de skulle forene sine krefter og gjøre mytteri. Det er således en vesentlig forskjell på den usamdrektighet Cato, henholdsvis Holberg etterstreber. Sistnevnte vil, når tvistighetene truer med å ta overhånd, gå inn for å moderere dem snarere enn å oppheve dem helt. Åpenbar krig kan nemlig gjøre skade, men en bestandig forening er enda mer skadelig.
Holbergs "moralske tanke" vil, overført fra hussfæren til samfunnet, ha brodd mot eneveldet, det være seg romerske keiseres i den verdslige verden og paver i den kirkelige. Og kan det legges til: den til enhver tid sittende oldenborger på Danmarks trone. Forfatteren vedgår at det er enhver husfars plikt å holde fred i huset (jfr. Luthers Lille Katekisme); vi befinner oss stadig i den private sfære, men denne bør tillate en viss sjalusi mellom husfolkene, for det er på denne måten han får vite sannheten, liksom en dommer får opplysning i en sak ved advokatenes munnhuggeri. Også denne anbefalingen kan gjøres gjeldende utenfor hussfæren: Landets far, kongen, trenger opplysning: Dette kan best skje ved at det tillates meningsutveksling, for eksempel i et senat, riksråd eller i en stenderforsamling. Alle trenger opplysning, også kongen, for det er ved undersøkelser, blant annet av samfunnsmessige forhold, naturens lys kan skinne.
Det er verdt å merke seg at dyrtidsproblematikken i kap. 44, første del, Satyricon, har sin parallell i fjerde bok, Peder Paars. I vertshusscenen skildres møtet mellom tre spissborgere som klager over de høye prisene, og stadssatyrikus Hieronymus (samme navn som Vulgatas oversetter); året er 1608, "Tre Aar for Calmar-Krieg" (1611-1613), som Christian 4 innledet mot sin svenske nabo, Karl 9. Spissborgeren Jens Pedersen sammenligner pussig nok ikke dagens høye prisnivå med det som var for få år siden, la oss si under Frederik 2, noe som hadde vært naturlig. Når folk klager over høye priser, er det gjerne i forhold til priser de selv kan huske. Men denne spissborgeren viser derimot til prisene i ”Kong Erichs Tiid”, som hans salig far har fortalt om. Dette er utvilsomt en referanse til Saxo, Gesta Danorum, Tolvte bok, der det fortelles om den danske kongen Erik Eiegod, som regjerte 1095–1103.
Olaf Hunger.
Erik Eiegod.
Saxo forteller om Erik Eiegod:
Det er ingen mangel på varer i dag, argumenterer Pedersen, og tolker prisstigningen som varsel om verdens undergang. Hieronymus er enig i at alt er blitt dyrere, men hevder at det samtidig er blitt flere mynter blant folk. Således utjevnes den høyere prisen med at spissborgerne har fått flere penger, mener han. Stadssatyrikusen trekker argumentet enda lenger ved å mane frem et scenario, der det begynner å falle ”Speci Penge” fra himmelen sammen med regnet. Noe som ville ført til at spesiepengene (fullgyldige myntstykker) ble forsvinnende lite verdt. For å illustrere sitt synspunkt viser Hieronymus til at etter oppdagelsen av gullminene i Vesten, kunne spissborgerne skaffe seg både gull og penger. Underforstått: Etter at det kom mer gull på markedet, sank gullprisen. Konklusjonen som kan trekkes av Hieronymus’ belæring, er følgende: Desto mer det er av gull- eller sølvmynter, jo mindre blir de verdt. Kjensgjerningen at den aktuelle tilgang på edelmetall påvirker myntens verdi, får metaforen om det himmelske pengeregn til å virke underlig. Er det noe som ikke faller fra himmelen, men må graves opp fra jorden, er det mynter. Skjønt det finnes flere måter å skaffe seg klingende mynt på, og det visste de danske kongene, spesielt Christian 4.
"(...) gid Politiemestere faae Skam! som forstaae sig med Bagerne. Det heder: tien mig, og jeg skal tiene dig igien, hvorudover den fattige Almue maae sukke (...)"
Holberg hevder dette viser hva Petronius mente om en slik "Foreening", altså samdrektighet, mellom politimestere/ediler og bakere. Sitatet er hentet fra kapittel 44, der den tidligere slaven Ganymedes klager over eskalerende matpriser, deriblant på brød (etterfølgende resymé baserer seg på flere engelske oversettelser). Og tørken bare fortsetter, hevder han, det har vært hungersnød et helt år. De som lider er de fattige, overklassens gap er aldri tomt. Rammen er paradoksalt nok et bugnende måltid hos den rike Trimalchio i Campania.
Illustrasjon av Trimalchios gjestebud.
Under republikken hadde edilene - opprinnelig to fra plebeierne, siden to til fra patrisierne - et vidt myndighetsområde som blant annet innbefattet vedlikehold av byer og veier, ansvar for matvareforsyningen og tilsyn med den offentlige moral; under keiserdømmet ble edilenes ansvar for offentlige orden og velferd sterkt redusert. Ganymedes skulle ønske de hadde hatt slike tøffe mannfolk som han traff første gang han kom fra Asia. Dét var livet, dét (homoseksualitet spiller en viktig rolle i romanen)! Hvis ikke melet var av aller ypperste klasse, ville disse tøffingene ha most vampyrene helt til de begynte å frykte Jupiter. Ganymedes minnes en gammel mann fra barndommen, Safinius, som var full av edder og galle; jorden glødet der han hadde gått. Men han var real, du kunne stole på ham, forteller Ganymedes videre, en sann venn. Og som Safinius gav dem inn i senatet; sparte ikke en eneste én i sine eksemplariske taler. Og så høflig som han var mot de fattige, tiltalte oss ved navn. Så den gangen var maten dritbillig. For en slikk og ingenting kunne man få en stor loff som du og din venn ikke ville klare å spise opp; i dag får du ikke mer enn et rundstykke. Helvete heller; for hver dag blir det verre. Denne byen går nedover som kalverumpa. Torvsjefen er ikke verdt et pepperkorn;han bryr seg mer om en ettøre enn om vi lever eller dør. Han koser seg hjemme og tjener mer per dag enn en annen legger seg opp i løpet av livet på eiendommen sin. Jeg vet tilfeldigvis hvordan han skaffet seg en tusing i gull. Hadde vi hatt baller, ville han ikke vært så fornøyd med seg selv. Nå for tiden er folk løver hjemme og rever ute. Jeg for min del har alt spist opp fillene min, og hvis prisene fortsetter å være så høye, må jeg selge hyttene mine. Hvordan skal det gå med denne byen hvis hverken guder eller mennesker viser barmhjertighet? Må jeg aldri få noen glede i livet, om ikke dette kommer fra himmelen! for ingen tror på gudene lenger. Folk har sluttet å faste, og ingen bryr seg døyten om religionen. Alle lukker øynene og klamrer seg til sitt eget. I gamle dager klatret mødrene med lutret sjel, iført sin beste kledning, barfott og med løst hår opp på høyden og bad til Jupiter om regn. Straks strømmet regnet ned i bøttevis - det var nå eller aldri. Og alle kom hjem som druknede rotter. Det som har skjedd, er at gudene har begynt å halte fordi vi ikke er religiøse lenger. Derfor blir markene våre brunsvidd.
Det er umulig å lese Ganymedes' klage over tilstandene i Romerriket uten at man tenker at noe av ansvaret må hvile på herskeren selv, den notorisk grusomme, lidderlige og udugelige keiser Nero, for hvem ingen synd var fremmed. Dennes levnet fremstår som en ren negasjon av romerdydene og må ha påkalt furienes oppmerksomhet. Det finnes flere paralleller mellom den rike Trimalchio og Nero, og det er vanlig å oppfatte Trimalchio som et satirisk portrett av keiseren.
Nero beordret drap på Agrippina d.y., sin egen mor.
Myten forteller at Nero spilte på lyre da Roma brant.
Henryk Siemiradzkis maleri "Neros fakler" fra 1876.
I 66 ble Petronius, som tilhørte Neros nærmeste krets, anklaget av sjefen for Pretorianergarden for å ha deltatt i en sammensvergelse mot keiseren. Tacitus skriver i Annales:
"Yet he (Petronius) did not fling away life with precipitate haste, but having made an incision in his veins and then, according to his humour, bound them up, he again opened them, while he conversed with his friends, not in a serious strain or on topics that might win for him the glory of courage. And he listened to them as they repeated, not thoughts on the immortality of the soul or on the theories of philosophers, but light poetry and playful verses. To some of his slaves he gave liberal presents, a flogging to others. He dined, indulged himself in sleep, that death, though forced on him, might have a natural appearance. Even in his will he did not, as did many in their last moments, flatter Nero or Tigellinus or any other of the men in power. On the contrary, he described fully the prince's shameful excesses, with the names of his male and female companions and their novelties in debauchery, and sent the account under seal to Nero. Then he broke his signet-ring, that it might not be subsequently available for imperiling others".
Det er ikke åpenbart at Holberg i denne passasjen helt har forlatt den offentlige sfære for å konsentrere seg om samdrektighetens kontra usamdrektighetens virkning innenfor hus- eller privatsfæren. Det er jo rikspolitikken som er utslagsgivende for den enkelte romers velferd, eller slik som her: mangel på sådan. Holberg hevder Petronius deler Ganymedes' oppfatning, noe som virker sannsynlig: Forfatteren lar en bifigur målbære sin egen kritikk av regimet (les keiser Nero). Og kritikken rammer langt videre enn til edilene og bakerne; man kunne nesten si det med Marcellus: Something is rotten in The roman empire. Essensen i Ganymedes' beskrivelse er at forholdene var bedre før. Den gamle mannen som refset overtredelser i sine taler i senatet bringer tanken hen på republikkens dager den gang både edilene og senatet hadde makt, og det ble slått ned på overtredelser. At Holberg har delt denne oppfatning, synes å fremgå av hans neste romerske eksempel, nemlig statsmannen Cato den eldre (234-149 f.Kr.). Cato var en ypperlige taler og fremstår som personifikasjonen av romerdyd. Han la vekt på en enkel livsstil og bekjempet gresk innflytelse på romersk kultur. Da han som sensor fikk i oppgave å sørge for at romerne levde i pakt med forfedrenes idealer, renset han ut i senatorenes og riddernes rekker, fikk bukt med skatteoppkrevernes embedsmisbruk og reduserte romernes privatforbruk, bl.a. ved skattlegging av luksusvarer. Cato, som innehadde konsulatet i 118 f.Kr, fremstår som Neros rake motsetning.
Cato d.e.
Nå er det riktignok Catos rolle som husfar som er Holbergs tema, men rammen, Romerrikets begredelige tilstand (under Nero) og gamle Safinius, aktualiserer Catos ry som republikkens store tuktemester. Når det gjelder Catos rolle som husfar, velger Holberg å fokusere på romerens frykt for at full samdrektighet blant husfolkene kan lede til sammensvergelse. Kilden er Plutark, som skriver følgende i sin biografi om Cato:
"He always contrived, too, that his servants should have some difference one among another, always suspecting and fearing a good understanding between them. Those who had committed anything worthy of death, he punished if they were found guilty by the verdict of their fellow-servants."
Holberg tolker det slik at Cato fryktet at "hans Huus vaklede", hvis alle på gårdene hans - Cato drev utstrakt landbruksvirksomhet - var enige. Cato fremtrer altså som en stor tuktemester både overfor romerne og sine egne slaver. Det er ikke sannsynlig at opplysningsmannen Holberg har ansett Catos behandling av slavene, der nytteverdien synes å ha vært enerådende prinsipp, som forbilledlig. Tvert imot fremstår behandlingen av husfolket som illustrerende eksempel på maksimen "divide & impera" (omtalt i innlegget 26.1.18), og det kunne hevdes at Cato på hjemmebane mest av alt minnet om en enevoldsfyrste. I senatet derimot har samme gårdeier ved sine taler bidratt til den meningsutveksling eller usamdrektighet som Holberg mener vi skal strebe etter i ulike menneskelige forhold.
Holberg er som Cato gårdeier og følger angivelig samme politikk som denne idet han foretrekker uenighet mellom forpakteren og rifogden. Dette skal oppfattes satirisk. Motsatt Catos slaver, som utgjør én, særdeles undertrykt, gruppe, representerer forpakter og rifogd motsatte interesser; sistnevnte gårdeierens, navnlig Holbergs. At Holberg nær sagt etterlyser en uenighet mellom disse, vitner om at denne proprietæren ser nødvendigheten av meningsutveksling for å belyse en sak. Cato derimot bidrog til kiv mellom slavene, slik at ikke de skulle forene sine krefter og gjøre mytteri. Det er således en vesentlig forskjell på den usamdrektighet Cato, henholdsvis Holberg etterstreber. Sistnevnte vil, når tvistighetene truer med å ta overhånd, gå inn for å moderere dem snarere enn å oppheve dem helt. Åpenbar krig kan nemlig gjøre skade, men en bestandig forening er enda mer skadelig.
Holbergs "moralske tanke" vil, overført fra hussfæren til samfunnet, ha brodd mot eneveldet, det være seg romerske keiseres i den verdslige verden og paver i den kirkelige. Og kan det legges til: den til enhver tid sittende oldenborger på Danmarks trone. Forfatteren vedgår at det er enhver husfars plikt å holde fred i huset (jfr. Luthers Lille Katekisme); vi befinner oss stadig i den private sfære, men denne bør tillate en viss sjalusi mellom husfolkene, for det er på denne måten han får vite sannheten, liksom en dommer får opplysning i en sak ved advokatenes munnhuggeri. Også denne anbefalingen kan gjøres gjeldende utenfor hussfæren: Landets far, kongen, trenger opplysning: Dette kan best skje ved at det tillates meningsutveksling, for eksempel i et senat, riksråd eller i en stenderforsamling. Alle trenger opplysning, også kongen, for det er ved undersøkelser, blant annet av samfunnsmessige forhold, naturens lys kan skinne.
Det er verdt å merke seg at dyrtidsproblematikken i kap. 44, første del, Satyricon, har sin parallell i fjerde bok, Peder Paars. I vertshusscenen skildres møtet mellom tre spissborgere som klager over de høye prisene, og stadssatyrikus Hieronymus (samme navn som Vulgatas oversetter); året er 1608, "Tre Aar for Calmar-Krieg" (1611-1613), som Christian 4 innledet mot sin svenske nabo, Karl 9. Spissborgeren Jens Pedersen sammenligner pussig nok ikke dagens høye prisnivå med det som var for få år siden, la oss si under Frederik 2, noe som hadde vært naturlig. Når folk klager over høye priser, er det gjerne i forhold til priser de selv kan huske. Men denne spissborgeren viser derimot til prisene i ”Kong Erichs Tiid”, som hans salig far har fortalt om. Dette er utvilsomt en referanse til Saxo, Gesta Danorum, Tolvte bok, der det fortelles om den danske kongen Erik Eiegod, som regjerte 1095–1103.
Olaf Hunger.
Saxo forteller om Erik Eiegod:
I hans Tid kom Folket, der så længe havde lidt Nød som Følge af Dyrtiden, atter på Fode, og Kornet, som nu fik betimelig Regn, trivedes nu igjen, ja, medens han stod for Styret, var der så stor Overflod på Markerne, at en Skjæppe Korn, ligegyldigt af hvilken Slags, kunde kjøbes for en Penning. Denne Overflod varede også ved i alle hans Regeringsår.
Årsaken til den forutgående dyrtid, som ifølge Saxo inntraff under styret til Olav (Oluf), var at Gud hadde besluttet å straffe kongen og folket med uår for deres laster og ugudelighet (etter drapet på Knud den hellige). En straffedom som blant annet bestod av fryktelige regnskyll om høsten:
(…) om Efteråret regnede det så stærkt, at det, der var voxet op på lavtliggende eller side Steder, gik i Leje som Følge af den stadige Oversvømmelse, Regnskyllene medførte, medens Vejret måtte have været lige det stik modsatte, om det skulde have været Menneskene tjenligt. I Sommertiden savnede man den fornødne Væde, og i Efteråret, da man helst skulde have tørt Vejr, skyllede Regnen ned, så der ingen Måde var dermed, og Markerne, der var fuldstændig oversvømmede, så’ vidt og bredt ud som hele Søer.
Det er ingen mangel på varer i dag, argumenterer Pedersen, og tolker prisstigningen som varsel om verdens undergang. Hieronymus er enig i at alt er blitt dyrere, men hevder at det samtidig er blitt flere mynter blant folk. Således utjevnes den høyere prisen med at spissborgerne har fått flere penger, mener han. Stadssatyrikusen trekker argumentet enda lenger ved å mane frem et scenario, der det begynner å falle ”Speci Penge” fra himmelen sammen med regnet. Noe som ville ført til at spesiepengene (fullgyldige myntstykker) ble forsvinnende lite verdt. For å illustrere sitt synspunkt viser Hieronymus til at etter oppdagelsen av gullminene i Vesten, kunne spissborgerne skaffe seg både gull og penger. Underforstått: Etter at det kom mer gull på markedet, sank gullprisen. Konklusjonen som kan trekkes av Hieronymus’ belæring, er følgende: Desto mer det er av gull- eller sølvmynter, jo mindre blir de verdt. Kjensgjerningen at den aktuelle tilgang på edelmetall påvirker myntens verdi, får metaforen om det himmelske pengeregn til å virke underlig. Er det noe som ikke faller fra himmelen, men må graves opp fra jorden, er det mynter. Skjønt det finnes flere måter å skaffe seg klingende mynt på, og det visste de danske kongene, spesielt Christian 4.
Saxos beretning
minner unektelig om fortellingen om syndfloden, som Gud sendte over jorden fordi menneskets
ondskap hadde øket. Og riktig nok: Spissborgerens far har fortalt at de gunstige
tilstander i kong Eriks tid opphørte da folket begynte å synde, uten at dette viktige skjell i danmarkshistorien tidfestes. Dette åpner for at de økede priser og
regnet med spesiepenger representerer Guds
straffedom. Vektleggingen av en nasjonal opphopning av edelmetall var typisk økonomisk tankegods på 1600-tallet. Christian 4 var tidlig ute, og den første merkantile periode i europeisk historie faller inn under
hans regime. Et grunnleggende merkantilistisk bud var ikke å legge igjen mynter i edelmetall, for eksempel i form av toll, i utlandet. Alt edelmetall skulle samles i Det danske riket, nær sagt i lader. Tollinntekter ville danskekongen selv kreve inn, noe han da også gjorde til gangs med Sundtollen. Det glupske grepet den danske Midas hadde om skipstrafikken ved Kronborg/Helsingborg gjorde ham imidlertid mektig upopulær blant nordeuropeiske sjøfartsnasjoner, noe som skaffet ham farlige fiender på nakken.
Alle speciemyntene som faller fra oven sammen med regnet, kan tolkes som Holbergs satiriske hentydning til Christian 4s vektlegging av edelmetall, som altså gjerne var utmyntet. Maksimen lyder: Desto mer edelmetall som samles opp i landet, jo mindre blir det verdt. I så fall har spissborgeren rett til tross for sin tilsynelatende trangsynte tale. Dersom folket ikke hadde vært så ugudelige, ville de ha lagt merke til mange tegn på at verden gikk mot de siste tider. Ti år etter praten om de høye prisene begynte Trettiårskrigen, den hittil verste krig i Europas historie. På grunn av sitt stivsinn klarte Christian 4 å trekke Danmark med i krigen, og det var like før landet gikk til grunne. Den store ulykken inntraff etter kongens tap i Slaget ved Lutter am Barenberg (1626), da hele Jylland året etter ble oversvømmet av leiehærer som myrdet, brente, plyndret og voldtok der de for frem. Og det var ikke bare fiendens soldater som gjorde seg skyldig i slike misgjerninger, men Christian 4s egne hvervede soldater, som skulle hjelpe ham i mannjevningen med den tyskromerske keiser, Ferdinand 2.
I årene rett før Kalmarkrigen manglet det ikke tegn på at den syvende oldenborger på den danske trone hadde ambisjoner som ville kunne styrte hele riket i avgrunnen, og etter seieren, som riktignok ikke stod til kongens opprinnelige forventninger, vokste Christians selvbilde. Skjønt allerede den overdådige kroningen i 1596 talte sitt tydelige språk om en ung fyrste med ambisjoner om å skape seg et navn og bygge et stort rike. Rundetårn (1637-1642), Københavns babelstårn, er et tydelig vitnesbyrd om Christian 4s selvforståelse.
Holbergs valg av Saxos krønike om henholdsvis Olaf Hunger og Erik Ejegod vitner om at bak eposets komikk, spissborgerens vrøvl, skjuler det seg bibelsk moralisme. Den mytisk farvede historien handler om den onde konge – som straffes av Gud – som er motstilt den gode ditto – som nyter Guds velsignelse. I vertshusscenen opprettes et tilsvarende motsetningspar mellom den samme velsignede kong Eriks tid og samtiden – det vil si kong Christians tid, som var begynnelsen på en nedgangstid for Danmarksriket - man kunne gjerne ligne det med kalverumpa slik Ganynedes (les Petronius) gjør med Romerriket.
hans regime. Et grunnleggende merkantilistisk bud var ikke å legge igjen mynter i edelmetall, for eksempel i form av toll, i utlandet. Alt edelmetall skulle samles i Det danske riket, nær sagt i lader. Tollinntekter ville danskekongen selv kreve inn, noe han da også gjorde til gangs med Sundtollen. Det glupske grepet den danske Midas hadde om skipstrafikken ved Kronborg/Helsingborg gjorde ham imidlertid mektig upopulær blant nordeuropeiske sjøfartsnasjoner, noe som skaffet ham farlige fiender på nakken.
Alle speciemyntene som faller fra oven sammen med regnet, kan tolkes som Holbergs satiriske hentydning til Christian 4s vektlegging av edelmetall, som altså gjerne var utmyntet. Maksimen lyder: Desto mer edelmetall som samles opp i landet, jo mindre blir det verdt. I så fall har spissborgeren rett til tross for sin tilsynelatende trangsynte tale. Dersom folket ikke hadde vært så ugudelige, ville de ha lagt merke til mange tegn på at verden gikk mot de siste tider. Ti år etter praten om de høye prisene begynte Trettiårskrigen, den hittil verste krig i Europas historie. På grunn av sitt stivsinn klarte Christian 4 å trekke Danmark med i krigen, og det var like før landet gikk til grunne. Den store ulykken inntraff etter kongens tap i Slaget ved Lutter am Barenberg (1626), da hele Jylland året etter ble oversvømmet av leiehærer som myrdet, brente, plyndret og voldtok der de for frem. Og det var ikke bare fiendens soldater som gjorde seg skyldig i slike misgjerninger, men Christian 4s egne hvervede soldater, som skulle hjelpe ham i mannjevningen med den tyskromerske keiser, Ferdinand 2.
I årene rett før Kalmarkrigen manglet det ikke tegn på at den syvende oldenborger på den danske trone hadde ambisjoner som ville kunne styrte hele riket i avgrunnen, og etter seieren, som riktignok ikke stod til kongens opprinnelige forventninger, vokste Christians selvbilde. Skjønt allerede den overdådige kroningen i 1596 talte sitt tydelige språk om en ung fyrste med ambisjoner om å skape seg et navn og bygge et stort rike. Rundetårn (1637-1642), Københavns babelstårn, er et tydelig vitnesbyrd om Christian 4s selvforståelse.
Holbergs valg av Saxos krønike om henholdsvis Olaf Hunger og Erik Ejegod vitner om at bak eposets komikk, spissborgerens vrøvl, skjuler det seg bibelsk moralisme. Den mytisk farvede historien handler om den onde konge – som straffes av Gud – som er motstilt den gode ditto – som nyter Guds velsignelse. I vertshusscenen opprettes et tilsvarende motsetningspar mellom den samme velsignede kong Eriks tid og samtiden – det vil si kong Christians tid, som var begynnelsen på en nedgangstid for Danmarksriket - man kunne gjerne ligne det med kalverumpa slik Ganynedes (les Petronius) gjør med Romerriket.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar