Paul Botten-Hansen, Norske Mysterier (1851) VI / Holbergs "Libr. III. Epigramm. 82" (Moralske Tanker, 1744) XI
Holberg vedgår at samdrektighet er en hoveddyd. Men fordi "Mennesker have meest Tilbøjelighed til det Onde", må samdrektighet i enkelte tilfeller frarådes. Holberg baserer seg her dels på det kristne dogme om at mennesket er et syndig vesen etter at Adam og Eva forbrøt seg mot Guds bud, dels på babelsmyten der en samdrektig menneskehet bestemte seg for å bygge en by og et tårn som nådde til himmelen for å skape seg et navn (jfr. tidligere innlegg). Begge mytene forteller om tilfeller der menneskene gjorde noe som ikke behaget Gud; slik sett dreier det seg om hybrismyter. Gjennomgangen av Holbergs "bevismateriale" til støtte for en slik oppfatning (jfr. tidligere innlegg) avslører at det er menneskets byggevirksomhet i vid forstand, fra prektige byggverk til berømmelige riker, som interesserer Holberg i "Epigram 82". Forfatterens "moralske tanke" lyder: Menneskene skal ikke leve samlet og forene sine krefter i å skape/gjøre store ting. Holberg skriver:
Babylon med babylonerkongen, Romerriket med keiseren - og Det hellige romerske keiserrike med Karl den store - er eksempler hvor menneskene ut fra sin tilbøyelighet til det onde og lastefulle har forenet sine krefter i hybrisprosjekter. Her dreier det seg om de manges påtvungne samdrektighet under én vilje, som blant soldater i en hær eller mannskap på et skip. Riktignok er det ikke presisert i Bibelen at menneskene var underlagt en hersker da de bygget tårnet i Babylon, men det er nærliggende å knytte en kongelig vilje til prosjektet slik det fremstilles i Bibelen. Flere ziggurater har kjente kongelige byggherrer, liksom Etemenanki-zigguraten i Babylon som ble gjenoppbygget av Nebukadnesar 2.
Det er nærliggende å oppfatte det slik at Holberg i "Epigram 82" samtidig hentyder til det danske enevelde. Den til enhver tid sittende oldenborger på den danske trone var ifølge Kongeloven det høyeste hodet på jorden og kun underlagt Guds vilje. Holberg bringer inn et helt annet aspekt: Også herskeren trenger å bli opplyst, ganske i tråd med opplysningstidens ideer. Karl den store er et illustrerende eksempel på dét. I hans tilfelle er det den manglende skrivekyndighet som er problemet, som har som konsekvens at kongen ikke kan lese Bibelen og derfor hører på det paven sier til ham. Etter at Luther kløvet vankundighets tykke skyer med sine teser mot avlat òg bibeloversettelse, settes menneskene, det vil si tyskerne, i stand til å etterlete naturens lys. I Danmark derimot, hvor man savner en forståelig bibeloversettelse, tror folket på det tullet prestene biller dem inn.
Passasjen om forholdene innen kirken kan tyde på at Holberg ser en sammenheng mellom Guds ord og naturens lys. Idet Luther åpenbarer Guds ord for menneskene, forsvinner uvitenhets tykke tåke. Det kan tolkes slik at Holberg mener Bibelen skal være lys eller rettesnor for menneskenes undersøkelser der naturens - i vid forstand - orden vil åpenbares. Denne orden faller sammen med Guds, Skaperens, orden. Fyrstens opplysning - det er en forutsetning at han kan lese og kjenner Guds ord - kan best oppnås ved meningsutveksling mellom parter med motstridende interesser.
Holberg konkluderer med å invertere devisen fra innledningen: "Concordiâ res malæ crescunt: discordiâ sæpe dilabuntur.
Når samdrektigheten bidrar til at et menneske eller noe menneskeskapt, det være seg en konge, et tårn, kirke eller et imperium, strekker seg mot himmelen i sin storhet, bør den motarbeides. I det øyeblikk er det påkrevet at noen kløver den tykke tåken av uforstand, løfter frem Guds ord og setter i gang undersøkelser av naturen - i vid forstand. Holbergs ord om menneskenes alminnelige fordervelse har som nevnt sin bakgrunn i den bibelske syndefallsmyte. Men det finnes et kristent bud som ikke er uttrykkelig nevnt i epigrammet, som er av tilsvarende betydning. Moselovens første bud lyder (Luthers oversettelse):
"Ich bin der HERR, dein Gott, der ich dich aus Ägyptenland, aus der Knechschaft, geführt habe. Du sollst keine anderen Götter habe neben mir."
Dersom man lar lyset fra Moselovens første bud skinne på Kongeloven, slik den er nedtegnet med kancellisekretær Peder Schumachers penn, vil gnister fortære blekket og pergamentet bli til aske, for å knytte an til Holbergs metaforbruk i omtalen av reformasjonen. Det er også tvilsomt at den pompøse dyrkelsen av enevoldspotentaten i Danmark har harmonert med den naturens orden forfatteren mente menneskene skulle leve i pakt med. At også Danmarksriket kan sammenlignes med Babylon, turde fremgå av "det runde Taarn", slik omtales tårnet i Erasmus Montanus, som Christian 4 lot oppføre i København. Det er umulig å undersøke dette tårnet uten at babelstårnet trekkes inn.
Det kan også være av interesse for sammenhengen å kaste et blikk på kongen som hersket på den tiden Holberg skrev Moralske Tanker, nemlig Christian 6. Han var sterkt pietistisk orientert og forbød komediespill i Danmark-Norge. Pietismen la imidlertid ingen demper på kongens byggelyst, og midt under økonomiske krisetider oppførte han praktslottene Christiansborg og Hørsholm som uttrykk for kongemaktens storhet. Kronprinsen derimot, den senere Frederik 5, hang rundt på byens vertshus og perfeksjonerte to laster som etter hvert skulle ta aldeles overhånd: hangen til uterlig drikking og sadomasochistisk sex, der det var han som svingte pisken.
Christian 6 og kronprins Frederik.
Det er nærliggende å oppfatte det slik at Holberg i "Epigram 82" samtidig hentyder til det danske enevelde. Den til enhver tid sittende oldenborger på den danske trone var ifølge Kongeloven det høyeste hodet på jorden og kun underlagt Guds vilje. Holberg bringer inn et helt annet aspekt: Også herskeren trenger å bli opplyst, ganske i tråd med opplysningstidens ideer. Karl den store er et illustrerende eksempel på dét. I hans tilfelle er det den manglende skrivekyndighet som er problemet, som har som konsekvens at kongen ikke kan lese Bibelen og derfor hører på det paven sier til ham. Etter at Luther kløvet vankundighets tykke skyer med sine teser mot avlat òg bibeloversettelse, settes menneskene, det vil si tyskerne, i stand til å etterlete naturens lys. I Danmark derimot, hvor man savner en forståelig bibeloversettelse, tror folket på det tullet prestene biller dem inn.
Passasjen om forholdene innen kirken kan tyde på at Holberg ser en sammenheng mellom Guds ord og naturens lys. Idet Luther åpenbarer Guds ord for menneskene, forsvinner uvitenhets tykke tåke. Det kan tolkes slik at Holberg mener Bibelen skal være lys eller rettesnor for menneskenes undersøkelser der naturens - i vid forstand - orden vil åpenbares. Denne orden faller sammen med Guds, Skaperens, orden. Fyrstens opplysning - det er en forutsetning at han kan lese og kjenner Guds ord - kan best oppnås ved meningsutveksling mellom parter med motstridende interesser.
Holberg konkluderer med å invertere devisen fra innledningen: "Concordiâ res malæ crescunt: discordiâ sæpe dilabuntur.
Det er:
Ved Samdrægtighed forfremmes det Onde, og hæves ved Usamdrægtighed." Når samdrektigheten bidrar til at et menneske eller noe menneskeskapt, det være seg en konge, et tårn, kirke eller et imperium, strekker seg mot himmelen i sin storhet, bør den motarbeides. I det øyeblikk er det påkrevet at noen kløver den tykke tåken av uforstand, løfter frem Guds ord og setter i gang undersøkelser av naturen - i vid forstand. Holbergs ord om menneskenes alminnelige fordervelse har som nevnt sin bakgrunn i den bibelske syndefallsmyte. Men det finnes et kristent bud som ikke er uttrykkelig nevnt i epigrammet, som er av tilsvarende betydning. Moselovens første bud lyder (Luthers oversettelse):
"Ich bin der HERR, dein Gott, der ich dich aus Ägyptenland, aus der Knechschaft, geführt habe. Du sollst keine anderen Götter habe neben mir."
Dersom man lar lyset fra Moselovens første bud skinne på Kongeloven, slik den er nedtegnet med kancellisekretær Peder Schumachers penn, vil gnister fortære blekket og pergamentet bli til aske, for å knytte an til Holbergs metaforbruk i omtalen av reformasjonen. Det er også tvilsomt at den pompøse dyrkelsen av enevoldspotentaten i Danmark har harmonert med den naturens orden forfatteren mente menneskene skulle leve i pakt med. At også Danmarksriket kan sammenlignes med Babylon, turde fremgå av "det runde Taarn", slik omtales tårnet i Erasmus Montanus, som Christian 4 lot oppføre i København. Det er umulig å undersøke dette tårnet uten at babelstårnet trekkes inn.
Det kan også være av interesse for sammenhengen å kaste et blikk på kongen som hersket på den tiden Holberg skrev Moralske Tanker, nemlig Christian 6. Han var sterkt pietistisk orientert og forbød komediespill i Danmark-Norge. Pietismen la imidlertid ingen demper på kongens byggelyst, og midt under økonomiske krisetider oppførte han praktslottene Christiansborg og Hørsholm som uttrykk for kongemaktens storhet. Kronprinsen derimot, den senere Frederik 5, hang rundt på byens vertshus og perfeksjonerte to laster som etter hvert skulle ta aldeles overhånd: hangen til uterlig drikking og sadomasochistisk sex, der det var han som svingte pisken.
Christian 6 og kronprins Frederik.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar