Kommentarer til "Den politiske Kandstøber" III (Collegium Politicum)
I facebookinnlegget 25.4. (og i Kommentarer II) tolker jeg Frandtz Parykmager, Christopher Maler 4. Gilbert Tapetmager 5. Christian Farver 6. Gert Bundtmager 7." som hentydninger Christian 5.
"Henning Brygger 8." og "Sivert Posekiiger 9." henspiller muligens på reguleringen av brygging og ølsalg og de generelt høye avgiftene på forbruksvarer i Danmark. I Hamburg var ikke avgiftene så høye, og kanskje Holberg med dette antyder at borgerskapet i Hamburg hadde en bedre hånd med økonomistyringen enn danskekongen.
"Niels Skrivemester 10. David Skoelemester 11." Siden de to personene er oppført ved siden av hverandre, velger jeg å tolke dem likt, det vil si som skrive- og skolelærer. En skrivelærer underviser vanligvis barn, som oftest små; også en skolelærer er det naturlig å forbinde med undervisning av barn. Kunne Christian 5 trengt en skrivelærer? Svaret er et ubetinget ja; kongen, som snakket tysk og dansk, var dårlig i skrivning. En skolelærer kunne det også vært behov for; kongen hadde svært begrensede kunnskaper.
Den siste deltageren Peiter ramser opp, er "Richart Bøstenbinder 12." Denne "sad med en Tandsticker i Haanden, saa jeg troer hand maae være Sekreteer i Raadet". Hjulmaker Antonius ler og sier: "Ha ha ha. Det første jeg møder ham, skal jeg, min Troe, siige, god Dag Her Secreteer!" Komikken er åpenbar: En børstenbinder er ingen dyktig skriver og vil derfor ikke kunne fylle sekretærposten i Rådet. Det er sannsynlig at Richart har holdt en fjærpenn / spisset fjær i hånden, alternativt i munnen. Her skal det nevnes at skriveren som putter pennen i munnen, er et motiv i Peder Paars og senere i Den politiske Kandstøber, i i tredje akt, scene 4. Dersom hypotesen om at kollegiemedlemmene viser til Christian 5 medfører riktighet, kan ideen om børstenbinderen som rådsskriver skjule satire: Christian 5, som pranger på malerier og tapeter med alle maktens insignier, er dårlig til å føre en fjærpenn. Paradoksalt nok var det en av håndverkerslekt, Peter Schumacher, som mestret dette til fulle.
Kongeloven, datert 14. november, 1665, nedtegnet av Peter Schumacher, senere grev Griffenfeld.
Collegium Politicum, med deltagere som peker storhetsmani, maktbegjær, svermeri, forfengelighet, høye avgifter, mangelfull skriveopplæring og kunnskap, peker på et underliggende plan mot enkelte konger fra oldenborgerætten. Det er vanskelig å peke på nøyaktig hvilke årsaker som førte til at det stødige Danmarksriket begynte å drive ut av kurs. Et tidlig tegn viste seg under Frederik 2 - den første av de notorisk drikkfeldige danskekongene - da Peder Oxe løftet landet opp av den økonomiske hengemyra ved å endre Sundtollen fra skips- til lastetoll. Dette førte til en tredobling av inntektene og var bra for kongens skattkammer, men ikke for fremmede sjøfartsnasjoner som måtte betale for et annet lands feilslåtte politikk / kongelige pengesluk som mislykket krigføring, oppføring av praktslott og ødsle gilder. At Danmarksriket var på feil kurs, ble vitterlig under Christian 4, som finansierte sin tilsvarende feilslåtte, for ikke å si fatale, politikk med kraftig økning av Sundtollen og en utstrakt myntforringelse.
Den politiske Kandstøber er det andre utslaget av Holbergs såkalt poetiske raptus; Peder Paars det første. Eposets første tre bøker er skrevet mot slutten av Store nordiske krig, som for Danmarks og Sveriges del ble brakt til ende med underskrivningen av Frederiksborgfreden 3. juli 1720, som satte strek for over hundre år med stridigheter mellom de to rikene. Den endelige versjonen av Peder Paars, forøket med en fjerde bok og noe bearbeidet, utkom høsten samme år. Det er nærliggende å tolke Holbergs komiske helteepos som satire over de danske kongene som ansporet av egen forfengelighet lot seg oppirre til utarmende årelang strid med nabolandet. Det er et gjennomgående trekk ved de fleste handlende i eposet – det være seg guder, vinder, katter, hueblokker eller mennesker – at de kriger. Årsakene er gjerne ubetydelige og resultatene likeså. Den gjengse foranledning er at noen, ofte Avind, har sagt at enkelte personer er mektigere eller flinkere enn andre. Slikt kan såre noen hvers æresfølelse – eller reputasjon. Eller så har noen uforvarende sluppet en fis, et gjennomgangsmotiv som introduseres med Avinds besøk hos vindguden på Pater noster skjær utenfor Marstrand; om en sjøhelt fiser av en kanon eller en gud en kraftig vind, kan vel det gå ut på ett.
"Henning Brygger 8." og "Sivert Posekiiger 9." henspiller muligens på reguleringen av brygging og ølsalg og de generelt høye avgiftene på forbruksvarer i Danmark. I Hamburg var ikke avgiftene så høye, og kanskje Holberg med dette antyder at borgerskapet i Hamburg hadde en bedre hånd med økonomistyringen enn danskekongen.
"Niels Skrivemester 10. David Skoelemester 11." Siden de to personene er oppført ved siden av hverandre, velger jeg å tolke dem likt, det vil si som skrive- og skolelærer. En skrivelærer underviser vanligvis barn, som oftest små; også en skolelærer er det naturlig å forbinde med undervisning av barn. Kunne Christian 5 trengt en skrivelærer? Svaret er et ubetinget ja; kongen, som snakket tysk og dansk, var dårlig i skrivning. En skolelærer kunne det også vært behov for; kongen hadde svært begrensede kunnskaper.
Den siste deltageren Peiter ramser opp, er "Richart Bøstenbinder 12." Denne "sad med en Tandsticker i Haanden, saa jeg troer hand maae være Sekreteer i Raadet". Hjulmaker Antonius ler og sier: "Ha ha ha. Det første jeg møder ham, skal jeg, min Troe, siige, god Dag Her Secreteer!" Komikken er åpenbar: En børstenbinder er ingen dyktig skriver og vil derfor ikke kunne fylle sekretærposten i Rådet. Det er sannsynlig at Richart har holdt en fjærpenn / spisset fjær i hånden, alternativt i munnen. Her skal det nevnes at skriveren som putter pennen i munnen, er et motiv i Peder Paars og senere i Den politiske Kandstøber, i i tredje akt, scene 4. Dersom hypotesen om at kollegiemedlemmene viser til Christian 5 medfører riktighet, kan ideen om børstenbinderen som rådsskriver skjule satire: Christian 5, som pranger på malerier og tapeter med alle maktens insignier, er dårlig til å føre en fjærpenn. Paradoksalt nok var det en av håndverkerslekt, Peter Schumacher, som mestret dette til fulle.
Kongeloven, datert 14. november, 1665, nedtegnet av Peter Schumacher, senere grev Griffenfeld.
Collegium Politicum, med deltagere som peker storhetsmani, maktbegjær, svermeri, forfengelighet, høye avgifter, mangelfull skriveopplæring og kunnskap, peker på et underliggende plan mot enkelte konger fra oldenborgerætten. Det er vanskelig å peke på nøyaktig hvilke årsaker som førte til at det stødige Danmarksriket begynte å drive ut av kurs. Et tidlig tegn viste seg under Frederik 2 - den første av de notorisk drikkfeldige danskekongene - da Peder Oxe løftet landet opp av den økonomiske hengemyra ved å endre Sundtollen fra skips- til lastetoll. Dette førte til en tredobling av inntektene og var bra for kongens skattkammer, men ikke for fremmede sjøfartsnasjoner som måtte betale for et annet lands feilslåtte politikk / kongelige pengesluk som mislykket krigføring, oppføring av praktslott og ødsle gilder. At Danmarksriket var på feil kurs, ble vitterlig under Christian 4, som finansierte sin tilsvarende feilslåtte, for ikke å si fatale, politikk med kraftig økning av Sundtollen og en utstrakt myntforringelse.
Den politiske Kandstøber er det andre utslaget av Holbergs såkalt poetiske raptus; Peder Paars det første. Eposets første tre bøker er skrevet mot slutten av Store nordiske krig, som for Danmarks og Sveriges del ble brakt til ende med underskrivningen av Frederiksborgfreden 3. juli 1720, som satte strek for over hundre år med stridigheter mellom de to rikene. Den endelige versjonen av Peder Paars, forøket med en fjerde bok og noe bearbeidet, utkom høsten samme år. Det er nærliggende å tolke Holbergs komiske helteepos som satire over de danske kongene som ansporet av egen forfengelighet lot seg oppirre til utarmende årelang strid med nabolandet. Det er et gjennomgående trekk ved de fleste handlende i eposet – det være seg guder, vinder, katter, hueblokker eller mennesker – at de kriger. Årsakene er gjerne ubetydelige og resultatene likeså. Den gjengse foranledning er at noen, ofte Avind, har sagt at enkelte personer er mektigere eller flinkere enn andre. Slikt kan såre noen hvers æresfølelse – eller reputasjon. Eller så har noen uforvarende sluppet en fis, et gjennomgangsmotiv som introduseres med Avinds besøk hos vindguden på Pater noster skjær utenfor Marstrand; om en sjøhelt fiser av en kanon eller en gud en kraftig vind, kan vel det gå ut på ett.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar