Kommentarer til "Den politiske Kandstøber" IV
I første akt, scene 6 forteller Peiter at Collegium Polemiticum (Politicum) utgjøres av over tolv personer som kommer sammen daglig til en bestemt tid, deretter ramser han opp tolv som var til stede dagen før. Da Collegium Politicum presenteres for publikum i andre akt, opptrer tilsynelatende syv forskjellige personer: Jacob von Lubek, Herman von Bremen, Gert Buntmager, Sivert Pose-kiiger, Frantz Parykmager, Richart Bøstenbinder, Frantz Knivsmed. Verten sier imidlertid at de bare er seks, noe som åpner for at Frantz Parykmager har undergått en forvandling eller metamorfose og blitt til Frantz Knivsmed. Førstnevnte har ingen flere replikker etter at sistnevnte har trådd inn i handlingen; knivsmeden er heller ikke nevnt blant de opprinnelige tolv.
Frantz Parykmager viser til Christian 5 som bærer parykk på malerier og tapeter (jfr. innlegg 25.4). Det ligger i ordet at knivsmeden smir kniver. Men ettersom Frantz Knivsmed trolig er den forvandlede Frantz Parykmager, er det naturlig å rette oppmerksomheten mot en spesiell kniv: barber- eller rakekniven. Etter at parykk kom på moten, fikk barbereren en utvidet oppgave. Mens kunden tidligere hadde fått stusset håret og dels stusset, dels raket skjegget, måtte barbereren nå rake bort all hår- og skjeggvekst. Parykken satt bedre på en glattraket isse - kanskje spilte også hygieniske hensyn inn - og moten tilsa et skjeggløst ansikt.
I Holbergs verker er rakekniven symbol for satirikerens penn - eller munn - og inngår i et metaforkompleks sammen med barberer, parykk og hueblokk. I Metamorphosis (1726) er rakekniven, satirikeren og barbereren omtalt eksplisitt:
"Men Ædderkoppen blev til anden Skik forvandled,
Som Dyr og Fugle til Forundring drev og Skræk.
Et Been blev til en Penn, den grønne Gift til Blek.
Dens Væv blev til Papir. Kort af en Ædderkoppe
En bleg spidsnæsed Mand man saae i Skoven hoppe,
Som Fugle, Dyr forlod, løb, søgte Folk og Huus,
Og fik blant Hyrder Navn udaf Satyricus.
Af ham et eget Folk i Verden sig udspreder,
Som stedse raaber mod den onde Verdens Sæder,
Hvis Skrift, hvis Tale Gift for Høje, Lave er,
Som Pile trenger ind, som Rage-Knive skiær,"
Dersom de enkelte forvandlinger i Metamorphosis tolkes som mytiske
sannheter, er edderkoppen stamfaren til «Satyricusene» (ifølge Holbergordbog «satirisk person, spec. digter; satiriker»), og deres skrift har samme virkning som barbererens redskap, rakekniven.
Satyr.
Få verselinjer lenger ned refererer Holberg til forestillingen om at edderkoppen tærer på seg selv under spinningen, med det sørgelige resultat at den til slutt har spunnet opp seg selv. Også ved andre anledninger benytter forfatteren edderkoppmetaforen for å vise ikke bare til satyrikusens, men den seriøse forfatters skjebne, og man aner at det er hans eget skribentvirke det handler om.
Det er nærliggende å tolke Holberg dithen at han som forfatter opptrer som
satiriker, og at hans penn er å sammenligne med en rakekniv og skriftene med et edderkoppspinn. Og skjønt edderkoppen selv er blitt til intet for flere hundre år siden, finnes stadig nettet etter ham, det vil si de av Holbergs verker som er nedtegnet med giftig blekk. I «Et lidet Gratulations Vers Hans Mickelsen til Ære», der Holberg i praksis roser sin egen satiriske penn, står følgende:
"Maaskee, naar han er død, skal man til Skyer løfte
Hans Skrifter og ham selv skal blant Poeter sætte,
Ham som de hade og forfølge, dadle nu,
Men han den Skiebne har, som andre derudi,
Der pennens Ragekniv mod Verdens Strube sætte
Med Blekkets Lud der Skabb af jordens hoved tvette."
Etter fortellingen om edderkoppens forvandling til satyrikus er turen kommet til skadens eller skjærens forvandling til barberer, noe som understreker sammenhengen mellom disse to karakterene:
"Saa af en liden Fugl en voxen Mand man saae.
Dens Been til Arme blev, hvad før var Kloe blev Finger,
En Regne-Kappe og kom frem af tvende Vinger.
Dens Neb til Ragekniv, hver Fiær blev til Lancett.
Ja af en Skade en Barber sprang op, hvis Æt
Paa Jordens Klode sig heel vit udspredet haver,
Som Skaden fordum Dyr, saa Mennesker de plaver,
Opfylder Bye og Land med Snak og Eventyr,"
Det er flere barberere som trakterer rakekniven i Holbergs verker, deriblant Gert Westphaler som har et særdeles velsmurt snakketøy. En annen, mindre kjent barberer, er Jens Bloch i Peder Paars, som tilkalles til fogd Woldemar straks denne er i nød. I tillegg til sine ferdigheter med rakekniven kan Bloch sette klyster, ja, så dyktig er denne barbereren at fogden utnevner ham til general i slaget mot Peder Paars og drabanter. I tråd med sin egentlige profesjon stiller Bloch, hvis navn utvilsomt hentyder til hueblokken, en nyttegjenstand fra parykktiden, i krigen med en hvesset rakekniv som eneste våpen. Hans Mikkelsen ser seg nødsaget til å nevne den kritikk fogdens utnevnelse fører til, skjønt ved nærmere ettertanke ligger det en slags logikk bak valget av general.
I Moralske Tanker, «Libr. I. Epigramm. 86» nevner Holberg en rekke
eksempler på at personer som innehar lave yrker eller rår over begrenset
kompetanse, påstår seg å mestre oppgaver der de som innehar høyere
posisjoner og besitter mer kompetanse, melder pass grunnet oppgavens
kompleksitet. Moralen er: Jo dummere man er, desto mer tror man at
man kan klare. For eksempel vil en erfaren lege kunne fortelle når en sykdom
er inkurabel, mens en kvakksalver straks vil finne en kur; en lærling
vil ikke se noen problemer der «en stor Naturkyndig» gjør det etc.
"Hvad et heelt Collegium i 100 Aar forgieves haver eftersøgt, kand en Skipper
udfinde medens han smøger en Pibe Tobak, og en Skiærsliber, medens
han sliber en Kniv. Ligesom en Barbeer, medens han rager et Skieg, kand
giøre Project til Kriig, Fred, Alliance, give Instrux til Generaler og Ministrer.
Det er neppe tilfeldig at Holberg nevner skjærsliperen rett før omtalen går over til barbererens ulike gjøremål under skjeggrakingen. Barbereren bruker som kjent rakekniv, og det er en forutsetning at den er godt slipt. Det er verdt å merke seg at denne barbereren kun uttaler seg om temaer som hører inn under en konges myndighetsområde, saker som barbereren med stor sannsynlighet ville få del i hvis han raket kongens skjegg – og skalle så fremt vi snakker om parykktiden. Barbereren ville overhøre at kongen gav instruks til sine generaler og ministre og slik bli innforlivet med dennes planer for krig, fredsslutninger og inngåelse av allianser. Dermed vil dét barbereren sier være utskiftbart med fyrstens mening, slik at kritikken i større grad rammer øvrigheten enn den stakkars barberer, som bare gjentar det han har overhørt fra sin herre. Det kan derfor konkluderes med at det her er fyrsten som ikke har forstand på det han holder på med, navnlig krigføring. Og riktig nok: Holberg går direkte fra barbererens tvilsomme kunnskaper innenfor krigføring til følgende anekdote om den karthagiske feltherren Hannibal:
"Hannibal kom engang til Ephesum, hvor han hørte en Tale, som blev holden
af den Peripatetiske Philosopho Phormio om Kriigs-Discipline og en Feltherres
Pligt. Alle Nærværende anhørte denne Tale med Fornøyelse, og spurte
Hannibal, hvad han dømte derom. Hannibal, som derudi intet havde fundet
uden Dumdristighed, dømte ham fra Forstanden, sigende, at intet større
Tegn kunde være til Galskab, efterdi Phormio var en Mand, der hverken
havde seet en Leyer eller Kriigshær."
Hannibal er kjent som en av verdenshistoriens største generaler, så hans uttalelser i denne saken bør tillegges vekt. Det Holberg gjør, er å likestille barbererens militære kunnskaper med den greske filosofens ditto. Barbereren bringer imidlertid på sin side bare videre det kongen har sagt mens denne blir raket. Slik sett kan Hannibals karakteristikk av Formio anvendes på kongen. Budskapet blir som følger: Kongen er gal som mener han har greie på krigføring
uten tidligere å ha sett en leir ute i felten, for ikke å snakke om en krigshær. I den engelske oversettelsen av Petrarcas Invectiva in Gallum, Holbergs antatte forelegg, uttaler Hannibal følgende: «I have seen many fools and crazed old men, but no one has delighted me as much as this old man, who talks at such length about topics unknown to him.»
Med støtte i «Epigramm. 86» kan barberer Bloch i rollen som general - kommandoforholdene er uklare ettersom også fogd Woldemar fremstår som leder - hvis taktikk er å løpe storm uten å tenke seg om, tolkes som et speilbilde på Christian 5, som er blitt kritisert for å ha opptrått overilet da han ledet et rytterangrep under Skånske krig. Rosenborgtapetene, der Christian 5 er avbildet som feltherre med parykk, forutsetter at kongen har hatt barberer med seg i felten. Akkurat som barbereren på Anholt hadde Christian aldri deltatt i krigen før da han valgte å følge hæren under det tyske felttoget. Under Slaget ved Lund (1676) ble kongen, som på dette tidspunkt var øverstkommanderende, tvunget på flukt. At Christian 5s faktiske evner som general ikke stod i forhold til det offisielle bildet som Rosenborgtapetene representerer, har historikeren Holberg selvfølgelig vært kjent med, men sensuren forbød ham å skrive dette i sine lærde verker.
Abraham-César Lamoureux' originale rytterstatue av Christian 5 ble støpt i bly og begynte derfor umiddelbart å synke (Kongernes Lapidarium).
*
At Frantz Knivsmed har tatt over for Frantz Parykmager, bør påkalle aktsomhet; hvilken konge står for tur til å rakes nå?
Parykkmakeren som ble forvandlet til knivsmed
Frantz Parykmager viser til Christian 5 som bærer parykk på malerier og tapeter (jfr. innlegg 25.4). Det ligger i ordet at knivsmeden smir kniver. Men ettersom Frantz Knivsmed trolig er den forvandlede Frantz Parykmager, er det naturlig å rette oppmerksomheten mot en spesiell kniv: barber- eller rakekniven. Etter at parykk kom på moten, fikk barbereren en utvidet oppgave. Mens kunden tidligere hadde fått stusset håret og dels stusset, dels raket skjegget, måtte barbereren nå rake bort all hår- og skjeggvekst. Parykken satt bedre på en glattraket isse - kanskje spilte også hygieniske hensyn inn - og moten tilsa et skjeggløst ansikt.
I Holbergs verker er rakekniven symbol for satirikerens penn - eller munn - og inngår i et metaforkompleks sammen med barberer, parykk og hueblokk. I Metamorphosis (1726) er rakekniven, satirikeren og barbereren omtalt eksplisitt:
"Men Ædderkoppen blev til anden Skik forvandled,
Som Dyr og Fugle til Forundring drev og Skræk.
Et Been blev til en Penn, den grønne Gift til Blek.
Dens Væv blev til Papir. Kort af en Ædderkoppe
En bleg spidsnæsed Mand man saae i Skoven hoppe,
Som Fugle, Dyr forlod, løb, søgte Folk og Huus,
Og fik blant Hyrder Navn udaf Satyricus.
Af ham et eget Folk i Verden sig udspreder,
Som stedse raaber mod den onde Verdens Sæder,
Hvis Skrift, hvis Tale Gift for Høje, Lave er,
Som Pile trenger ind, som Rage-Knive skiær,"
Dersom de enkelte forvandlinger i Metamorphosis tolkes som mytiske
sannheter, er edderkoppen stamfaren til «Satyricusene» (ifølge Holbergordbog «satirisk person, spec. digter; satiriker»), og deres skrift har samme virkning som barbererens redskap, rakekniven.
Satyr.
Få verselinjer lenger ned refererer Holberg til forestillingen om at edderkoppen tærer på seg selv under spinningen, med det sørgelige resultat at den til slutt har spunnet opp seg selv. Også ved andre anledninger benytter forfatteren edderkoppmetaforen for å vise ikke bare til satyrikusens, men den seriøse forfatters skjebne, og man aner at det er hans eget skribentvirke det handler om.
Det er nærliggende å tolke Holberg dithen at han som forfatter opptrer som
satiriker, og at hans penn er å sammenligne med en rakekniv og skriftene med et edderkoppspinn. Og skjønt edderkoppen selv er blitt til intet for flere hundre år siden, finnes stadig nettet etter ham, det vil si de av Holbergs verker som er nedtegnet med giftig blekk. I «Et lidet Gratulations Vers Hans Mickelsen til Ære», der Holberg i praksis roser sin egen satiriske penn, står følgende:
"Maaskee, naar han er død, skal man til Skyer løfte
Hans Skrifter og ham selv skal blant Poeter sætte,
Ham som de hade og forfølge, dadle nu,
Men han den Skiebne har, som andre derudi,
Der pennens Ragekniv mod Verdens Strube sætte
Med Blekkets Lud der Skabb af jordens hoved tvette."
Etter fortellingen om edderkoppens forvandling til satyrikus er turen kommet til skadens eller skjærens forvandling til barberer, noe som understreker sammenhengen mellom disse to karakterene:
"Saa af en liden Fugl en voxen Mand man saae.
Dens Been til Arme blev, hvad før var Kloe blev Finger,
En Regne-Kappe og kom frem af tvende Vinger.
Dens Neb til Ragekniv, hver Fiær blev til Lancett.
Ja af en Skade en Barber sprang op, hvis Æt
Paa Jordens Klode sig heel vit udspredet haver,
Som Skaden fordum Dyr, saa Mennesker de plaver,
Opfylder Bye og Land med Snak og Eventyr,"
Det er flere barberere som trakterer rakekniven i Holbergs verker, deriblant Gert Westphaler som har et særdeles velsmurt snakketøy. En annen, mindre kjent barberer, er Jens Bloch i Peder Paars, som tilkalles til fogd Woldemar straks denne er i nød. I tillegg til sine ferdigheter med rakekniven kan Bloch sette klyster, ja, så dyktig er denne barbereren at fogden utnevner ham til general i slaget mot Peder Paars og drabanter. I tråd med sin egentlige profesjon stiller Bloch, hvis navn utvilsomt hentyder til hueblokken, en nyttegjenstand fra parykktiden, i krigen med en hvesset rakekniv som eneste våpen. Hans Mikkelsen ser seg nødsaget til å nevne den kritikk fogdens utnevnelse fører til, skjønt ved nærmere ettertanke ligger det en slags logikk bak valget av general.
I Moralske Tanker, «Libr. I. Epigramm. 86» nevner Holberg en rekke
eksempler på at personer som innehar lave yrker eller rår over begrenset
kompetanse, påstår seg å mestre oppgaver der de som innehar høyere
posisjoner og besitter mer kompetanse, melder pass grunnet oppgavens
kompleksitet. Moralen er: Jo dummere man er, desto mer tror man at
man kan klare. For eksempel vil en erfaren lege kunne fortelle når en sykdom
er inkurabel, mens en kvakksalver straks vil finne en kur; en lærling
vil ikke se noen problemer der «en stor Naturkyndig» gjør det etc.
"Hvad et heelt Collegium i 100 Aar forgieves haver eftersøgt, kand en Skipper
udfinde medens han smøger en Pibe Tobak, og en Skiærsliber, medens
han sliber en Kniv. Ligesom en Barbeer, medens han rager et Skieg, kand
giøre Project til Kriig, Fred, Alliance, give Instrux til Generaler og Ministrer.
Det er neppe tilfeldig at Holberg nevner skjærsliperen rett før omtalen går over til barbererens ulike gjøremål under skjeggrakingen. Barbereren bruker som kjent rakekniv, og det er en forutsetning at den er godt slipt. Det er verdt å merke seg at denne barbereren kun uttaler seg om temaer som hører inn under en konges myndighetsområde, saker som barbereren med stor sannsynlighet ville få del i hvis han raket kongens skjegg – og skalle så fremt vi snakker om parykktiden. Barbereren ville overhøre at kongen gav instruks til sine generaler og ministre og slik bli innforlivet med dennes planer for krig, fredsslutninger og inngåelse av allianser. Dermed vil dét barbereren sier være utskiftbart med fyrstens mening, slik at kritikken i større grad rammer øvrigheten enn den stakkars barberer, som bare gjentar det han har overhørt fra sin herre. Det kan derfor konkluderes med at det her er fyrsten som ikke har forstand på det han holder på med, navnlig krigføring. Og riktig nok: Holberg går direkte fra barbererens tvilsomme kunnskaper innenfor krigføring til følgende anekdote om den karthagiske feltherren Hannibal:
"Hannibal kom engang til Ephesum, hvor han hørte en Tale, som blev holden
af den Peripatetiske Philosopho Phormio om Kriigs-Discipline og en Feltherres
Pligt. Alle Nærværende anhørte denne Tale med Fornøyelse, og spurte
Hannibal, hvad han dømte derom. Hannibal, som derudi intet havde fundet
uden Dumdristighed, dømte ham fra Forstanden, sigende, at intet større
Tegn kunde være til Galskab, efterdi Phormio var en Mand, der hverken
havde seet en Leyer eller Kriigshær."
Hannibal er kjent som en av verdenshistoriens største generaler, så hans uttalelser i denne saken bør tillegges vekt. Det Holberg gjør, er å likestille barbererens militære kunnskaper med den greske filosofens ditto. Barbereren bringer imidlertid på sin side bare videre det kongen har sagt mens denne blir raket. Slik sett kan Hannibals karakteristikk av Formio anvendes på kongen. Budskapet blir som følger: Kongen er gal som mener han har greie på krigføring
uten tidligere å ha sett en leir ute i felten, for ikke å snakke om en krigshær. I den engelske oversettelsen av Petrarcas Invectiva in Gallum, Holbergs antatte forelegg, uttaler Hannibal følgende: «I have seen many fools and crazed old men, but no one has delighted me as much as this old man, who talks at such length about topics unknown to him.»
Med støtte i «Epigramm. 86» kan barberer Bloch i rollen som general - kommandoforholdene er uklare ettersom også fogd Woldemar fremstår som leder - hvis taktikk er å løpe storm uten å tenke seg om, tolkes som et speilbilde på Christian 5, som er blitt kritisert for å ha opptrått overilet da han ledet et rytterangrep under Skånske krig. Rosenborgtapetene, der Christian 5 er avbildet som feltherre med parykk, forutsetter at kongen har hatt barberer med seg i felten. Akkurat som barbereren på Anholt hadde Christian aldri deltatt i krigen før da han valgte å følge hæren under det tyske felttoget. Under Slaget ved Lund (1676) ble kongen, som på dette tidspunkt var øverstkommanderende, tvunget på flukt. At Christian 5s faktiske evner som general ikke stod i forhold til det offisielle bildet som Rosenborgtapetene representerer, har historikeren Holberg selvfølgelig vært kjent med, men sensuren forbød ham å skrive dette i sine lærde verker.
*
At Frantz Knivsmed har tatt over for Frantz Parykmager, bør påkalle aktsomhet; hvilken konge står for tur til å rakes nå?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar