Kommentarer til Den politiske Kandstøber V
I innlegget 24.4. argumenterer jeg for at de tolv deltagerne i Collegium Politicum peker mot to danske konger, Christian 4 og Christian 5. I den faktiske presentasjonen av kollegiet i andre akt, scene 1 er det bare seks igjen rundt bordet: Herman von Bremen, verten Jacob von Lubek, Gert Buntmager, Sivert Pose-Kiger, Frantz Parykmager og Richart Børstenbinder. I løpet av scenen forvandles Frantz Parykmager til Frantz Knivsmed. Det kan tolkes slik at Hans Mikkelsen / satyrikus Holberg setter "pennens Ragekniv mod Verdens (les dankekongens) Strube".
Gert Buntmager innleder scenen med Collegium Politicum ved å påpeke kritikkverdige forhold i Det tysk-romerske rike, som han mener makthaverne, deriblant kurfyrsten av Mainz (Riksdagens formann) ikke evner til å se. Det er graverende at keiserens residensby, Wien, ikke har en flåte eller i det minste galleier. Gert har notert seg at det ikke er noen mangel på skoger hverken i Østerrike eller Praha (sic!), og at disse burde benyttes enten til skip eller master. De store skogene i Østerrike har nok på Holbergs tid for en stor del bestått av bartrær og mindre av eik. Så kanskje kunne man ha funnet mastefuru, men eik til skroget har det neppe vært så rikelig av. Dette er likevel ikke den viktigste innvendingen mot Gerts forslag. Det forholder seg som kjent slik at hverken Østerrike eller Tsjekkoslovakia (hvor Praha er hovedstad) har kystlinje. Riktignok renner Donau, som for øvrig omtales i passasjen, ut i Svartehavet, så det kunne det hevdes at Wien hadde forbindelse til havet. Dette er da også et forhold buntmakeren trekker inn, idet han sier at de kunne lære av tyrkerne. Her refererer han trolig til den osmanske galeiflåten som seilte oppover Donau under beleiringen av Wien i 1529. Den andre osmanske beleiringen av Wien, som ble slått tilbake, fant sted i 1683. Hvorvidt det ble benyttet galeier på Donau ved denne anledning, har jeg ikke kunnet bringe i erfaring. Gert mener at tyskerne kunne ha gått like til Konstantinopel og beleiret denne, hvis de selv hadde hatt en flåte. Tematikken utbroderes idet spørsmålet om Paris' beliggenhet dukker opp. Sivert Pose-Kiger påstår at tyskerne tidligere hadde beleiret Paris både til lands og vanns, noe han blir bedt om å utdype. Frantz, trolig parykkmakeren, argumenterer med at det ikke er noe hav ved Frankrike, og at Paris derfor ikke kan være en sjøstad eller kystby.
Tyrkiske galeier under kamp, ca. 1636.
Herman von Bremen peker mot Christian 4s engasjement i Bremen, nemlig forsøkene på å få sønnen Frederik innsatt som erkebiskop; verten Jacob von Lubek mot Freden i Lübeck da Christian ble nektet fremtidig innblanding i de tyske anliggender; Gert Buntmager mot den hermelinsfôrede danske kroningskappen. I senere innlegg vil jeg omtale komediens referanse til / omtale av to eksklusive pelstyper, hermelin ("Doctor Hermelin") og kastor (Hattemakerlaugets klage). Det er kun disse to pelstypene som nevnes i komedien. Også kastorhatten kan knyttes til henholdsvis Christian 4 og Christian 5 som på flere av portrettene og tapetene kan sees å bære en slik hatt.
Richart Børstenbinder inngår muligens i barbermotivet, det vil si kongesatiren, idet de mest eksklusive barberkostene ble bundet av kastor. At Richart putter fjærpennen i munnen, er muligens et signal om at figuren inngår i en satirisk betydning. Frantz Parykmager som forvandles til Frantz Knivsmed (fremstiller barberkniver) inngår også i komediens satiriske undertekst.
Dersom de seks gjenværende medlemmene i Collegium Politicum skulle lede Det tysk-romerske rike i krig, det være seg mot tyrkere eller franskmenn, ville de ha stilt med en ubrukelig flåte - så fremt de hadde klart å få en på kjølen. Med motivene krig, beleiring, flåte, kyst- kontra innlandsstad er vi kommet snublende nær kretsoberst Christian 4 og hans ulykksalige innblanding i de tyske anliggender. Da kretsoberst Christian i 1625 erklærte Ferdinand 2 - som residerte i Wien - krig, utfordret kongen fra Danmark-Norge selveste keiseren i Det tysk-romerske riket. Det skulle lede til et forsmedelig tap for Christian og stor ulykke for Jylland, som året etter Slaget ved Lutter am Barenberg (1626) ble oversvømmet av leiehærer som myrdet, brente og plyndret der de for frem. Og det var ikke bare general Wallenbergs soldater som gjorde seg skyldig i slike misgjerninger, men Christian 4s egne hvervede soldater. Kongen betjente seg i hovedsak av tyske leietropper, som oppførte seg som den verste fiende da de trakk seg tilbake gjennom Jylland, og for øvrig for en stor del sluttet seg til den inntrengende hæren, det vil si ble keiserens soldater. Med Trettiårskrigens redsler som bakteppe blir det tydelig hvordan Holberg bygger opp den lærde satiren.
Når det gjelder mannjevningen mellom Christian 4 og den tysk-romerske keiser, var det ett område hvor kongen - av naturlige geografiske årsaker - langt overgikk keiseren: orlogsflåten. Holmen var en av de mest moderne marinebasene i Europa. Orlogsflåten var Christian 4s stolthet og springbrettet for hans stormaktsambisjoner. Noe av kritikken mot kongens militære disposisjoner har vært at han la for stor vekt på flåten med den følge at andre områder ble forsømt. For eksempel må en fyrste med ambisjoner om å bli en stor hersker i europeisk målestokk kunne føre krig på landjorden. Her var generalkaptein Christian på utrygg grunn, og i Tyskland havarerte han totalt.
Under Christian 4 var Den dansk-norske flåte Nord-Europas mest dominerende nest etter den engelske.
I Niels Klim, Den underjordiske rejse (1741) spiller tittelfigurens flåtebygging en helt spesiell rolle (kapittel 14). Den tidligere budbringeren setter i gang med flåteprosjektet etter at han er blitt utropt til keiser av Quama og har brakt den boklige lærdom og de militære ferdigheter i landet opp på et høyest tenkelig nivå. Bakkalaureusen kaster da sine øyne på de tette skogene i landet, som kan gi rikelig med tømmer, og han bestemmer seg for å bygge en krigsflåte etter europeisk mønster. Med en gang keiseren begynner på dette prosjektet, er det som om han ikke har tanke for annet, selv om det var tusen andre ting å forholde seg til. Dette kan minne om Christian 4 som brydde seg med alt, men hvis hjertebarn hele tiden var den danske flåten. Denne gavnet kongen lite i kampen mot den tysk-romerske keiser langt inne i Tyskland. Straks tømmer og verktøy var klart, skred Klim til verket:
"med en sådan iver at der inden der var gået 60 dage fra tømmeret blev hugget, lå en flåde på 20 skibe klar for anker. Da jeg havde fået det fra hånden,
følte jeg mig som en anden underjordisk Alexander der skulle slippe lige så
store kræfter løs her som han engang havde gjort det i vores verden. Magtbegærets vanvid eskalerer i det uendelige og lader sig aldrig standse. Nogle år tidligere havde et ydmygt embede som degn, sekretær eller præst været mit største ønske, højere ambitioner havde jeg ikke. Men nu forekom fire
eller fem hele riger mig at være for lidt – så i forhold til min ærgerrighed,
der voksede sammen med magten og rigdommen, havde jeg aldrig været
mere fattig og forarmet.
Utsmykningen i Frederiksborg slottkirke (1606-1617) forteller om Christian 4s oppfatning av sin rolle som protestantisk fyrste og vitner om store ambisjoner: På et sentralt relieff sees en engel heve selve den tysk-romerske keiserkrone. Hvorvidt dette skal tolkes som uttrykk for at Christian hadde en forventning om å sette keiser Ferdinand 2 av og seg selv i hans sted - for å henvise til Peiters replikk om samtaleemnene i Collegium Polemiticum - er usikkert. For tolkningen av Den politiske Kandstøber er det i alle tilfeller Holbergs oppfatning av temaet som er interessant. Peiter forteller altså at man i Collegium Polemiticum "satte Keysere, Konger og Chuur-Førster af, og andre i deres Sted igien". Nettopp avsettelse av konger, navnlig kongen av Polen, Frederik 5 av Pfaltz, og kurfyrster, navnlig kurfyrsten av Pfaltz, var faktiske hendelser under Trettiårskrigens tidlige fase.
Andre ble satt i deres sted; Ferdinand 2 ble hersker i Polen, og Pfalz' kurfyrsterett ble overdratt til Bayern i 1623. Da Pfalz fikk tilbake valgretten etter Trettiårskrigens slutt i 1648, ble tallet på kurfyrster åtte. Dette forholdet fremgår av et pussig regnestykke i Mester Gert Westphaler, under scenen i ølstuen i tredje akt. Gert uttaler: «Der ere 7 Chur- Førster in alles.» Videre: «Tre af dem ere geistlige, og de andre fem verdslige.» Hvortil Jørgen Handskemager repliserer: «I har Ret Mester Gert; 5 og 3 er 7». Et av Gerts favoritt-temaer er som kjent «de syv kurfyrster», det vil altså si fyrstene som innehadde hvervet med å velge den tysk-romerske keiser. Det betyr at den avsindige praten til Gert Westphaler berører de tyske anliggender som Christian 4 fikk beskjed om aldri mer å blande seg inn i ved Freden i Lübeck. På hvilken måte røper så Gert Westphalers ulidelige gnåling om de syv kurfyrster forbindelse til Trettiårskrigen? Svaret er enkelt: Freden i Westphalen innbefattet en beslutning om å øke antallet kurfyrster fra syv til åtte. At en westfaler angir feil antall kurfyrster, og ikke én men tusen ganger, er holbergsk satire; helt siden middelalderen hadde det vært syv kurfyrster i Tyskland.
Gert Buntmager innleder scenen med Collegium Politicum ved å påpeke kritikkverdige forhold i Det tysk-romerske rike, som han mener makthaverne, deriblant kurfyrsten av Mainz (Riksdagens formann) ikke evner til å se. Det er graverende at keiserens residensby, Wien, ikke har en flåte eller i det minste galleier. Gert har notert seg at det ikke er noen mangel på skoger hverken i Østerrike eller Praha (sic!), og at disse burde benyttes enten til skip eller master. De store skogene i Østerrike har nok på Holbergs tid for en stor del bestått av bartrær og mindre av eik. Så kanskje kunne man ha funnet mastefuru, men eik til skroget har det neppe vært så rikelig av. Dette er likevel ikke den viktigste innvendingen mot Gerts forslag. Det forholder seg som kjent slik at hverken Østerrike eller Tsjekkoslovakia (hvor Praha er hovedstad) har kystlinje. Riktignok renner Donau, som for øvrig omtales i passasjen, ut i Svartehavet, så det kunne det hevdes at Wien hadde forbindelse til havet. Dette er da også et forhold buntmakeren trekker inn, idet han sier at de kunne lære av tyrkerne. Her refererer han trolig til den osmanske galeiflåten som seilte oppover Donau under beleiringen av Wien i 1529. Den andre osmanske beleiringen av Wien, som ble slått tilbake, fant sted i 1683. Hvorvidt det ble benyttet galeier på Donau ved denne anledning, har jeg ikke kunnet bringe i erfaring. Gert mener at tyskerne kunne ha gått like til Konstantinopel og beleiret denne, hvis de selv hadde hatt en flåte. Tematikken utbroderes idet spørsmålet om Paris' beliggenhet dukker opp. Sivert Pose-Kiger påstår at tyskerne tidligere hadde beleiret Paris både til lands og vanns, noe han blir bedt om å utdype. Frantz, trolig parykkmakeren, argumenterer med at det ikke er noe hav ved Frankrike, og at Paris derfor ikke kan være en sjøstad eller kystby.
Tyrkiske galeier under kamp, ca. 1636.
Herman von Bremen peker mot Christian 4s engasjement i Bremen, nemlig forsøkene på å få sønnen Frederik innsatt som erkebiskop; verten Jacob von Lubek mot Freden i Lübeck da Christian ble nektet fremtidig innblanding i de tyske anliggender; Gert Buntmager mot den hermelinsfôrede danske kroningskappen. I senere innlegg vil jeg omtale komediens referanse til / omtale av to eksklusive pelstyper, hermelin ("Doctor Hermelin") og kastor (Hattemakerlaugets klage). Det er kun disse to pelstypene som nevnes i komedien. Også kastorhatten kan knyttes til henholdsvis Christian 4 og Christian 5 som på flere av portrettene og tapetene kan sees å bære en slik hatt.
Richart Børstenbinder inngår muligens i barbermotivet, det vil si kongesatiren, idet de mest eksklusive barberkostene ble bundet av kastor. At Richart putter fjærpennen i munnen, er muligens et signal om at figuren inngår i en satirisk betydning. Frantz Parykmager som forvandles til Frantz Knivsmed (fremstiller barberkniver) inngår også i komediens satiriske undertekst.
Dersom de seks gjenværende medlemmene i Collegium Politicum skulle lede Det tysk-romerske rike i krig, det være seg mot tyrkere eller franskmenn, ville de ha stilt med en ubrukelig flåte - så fremt de hadde klart å få en på kjølen. Med motivene krig, beleiring, flåte, kyst- kontra innlandsstad er vi kommet snublende nær kretsoberst Christian 4 og hans ulykksalige innblanding i de tyske anliggender. Da kretsoberst Christian i 1625 erklærte Ferdinand 2 - som residerte i Wien - krig, utfordret kongen fra Danmark-Norge selveste keiseren i Det tysk-romerske riket. Det skulle lede til et forsmedelig tap for Christian og stor ulykke for Jylland, som året etter Slaget ved Lutter am Barenberg (1626) ble oversvømmet av leiehærer som myrdet, brente og plyndret der de for frem. Og det var ikke bare general Wallenbergs soldater som gjorde seg skyldig i slike misgjerninger, men Christian 4s egne hvervede soldater. Kongen betjente seg i hovedsak av tyske leietropper, som oppførte seg som den verste fiende da de trakk seg tilbake gjennom Jylland, og for øvrig for en stor del sluttet seg til den inntrengende hæren, det vil si ble keiserens soldater. Med Trettiårskrigens redsler som bakteppe blir det tydelig hvordan Holberg bygger opp den lærde satiren.
Når det gjelder mannjevningen mellom Christian 4 og den tysk-romerske keiser, var det ett område hvor kongen - av naturlige geografiske årsaker - langt overgikk keiseren: orlogsflåten. Holmen var en av de mest moderne marinebasene i Europa. Orlogsflåten var Christian 4s stolthet og springbrettet for hans stormaktsambisjoner. Noe av kritikken mot kongens militære disposisjoner har vært at han la for stor vekt på flåten med den følge at andre områder ble forsømt. For eksempel må en fyrste med ambisjoner om å bli en stor hersker i europeisk målestokk kunne føre krig på landjorden. Her var generalkaptein Christian på utrygg grunn, og i Tyskland havarerte han totalt.
Under Christian 4 var Den dansk-norske flåte Nord-Europas mest dominerende nest etter den engelske.
I Niels Klim, Den underjordiske rejse (1741) spiller tittelfigurens flåtebygging en helt spesiell rolle (kapittel 14). Den tidligere budbringeren setter i gang med flåteprosjektet etter at han er blitt utropt til keiser av Quama og har brakt den boklige lærdom og de militære ferdigheter i landet opp på et høyest tenkelig nivå. Bakkalaureusen kaster da sine øyne på de tette skogene i landet, som kan gi rikelig med tømmer, og han bestemmer seg for å bygge en krigsflåte etter europeisk mønster. Med en gang keiseren begynner på dette prosjektet, er det som om han ikke har tanke for annet, selv om det var tusen andre ting å forholde seg til. Dette kan minne om Christian 4 som brydde seg med alt, men hvis hjertebarn hele tiden var den danske flåten. Denne gavnet kongen lite i kampen mot den tysk-romerske keiser langt inne i Tyskland. Straks tømmer og verktøy var klart, skred Klim til verket:
"med en sådan iver at der inden der var gået 60 dage fra tømmeret blev hugget, lå en flåde på 20 skibe klar for anker. Da jeg havde fået det fra hånden,
følte jeg mig som en anden underjordisk Alexander der skulle slippe lige så
store kræfter løs her som han engang havde gjort det i vores verden. Magtbegærets vanvid eskalerer i det uendelige og lader sig aldrig standse. Nogle år tidligere havde et ydmygt embede som degn, sekretær eller præst været mit største ønske, højere ambitioner havde jeg ikke. Men nu forekom fire
eller fem hele riger mig at være for lidt – så i forhold til min ærgerrighed,
der voksede sammen med magten og rigdommen, havde jeg aldrig været
mere fattig og forarmet.
Utsmykningen i Frederiksborg slottkirke (1606-1617) forteller om Christian 4s oppfatning av sin rolle som protestantisk fyrste og vitner om store ambisjoner: På et sentralt relieff sees en engel heve selve den tysk-romerske keiserkrone. Hvorvidt dette skal tolkes som uttrykk for at Christian hadde en forventning om å sette keiser Ferdinand 2 av og seg selv i hans sted - for å henvise til Peiters replikk om samtaleemnene i Collegium Polemiticum - er usikkert. For tolkningen av Den politiske Kandstøber er det i alle tilfeller Holbergs oppfatning av temaet som er interessant. Peiter forteller altså at man i Collegium Polemiticum "satte Keysere, Konger og Chuur-Førster af, og andre i deres Sted igien". Nettopp avsettelse av konger, navnlig kongen av Polen, Frederik 5 av Pfaltz, og kurfyrster, navnlig kurfyrsten av Pfaltz, var faktiske hendelser under Trettiårskrigens tidlige fase.
Frederik 5 av Pfalz. Christian 4 hadde arbeidet
aktivt for å få i stand ekteskap mellom niesen, den engelske prinsesse
Elisabeth, og Frederik.
Andre ble satt i deres sted; Ferdinand 2 ble hersker i Polen, og Pfalz' kurfyrsterett ble overdratt til Bayern i 1623. Da Pfalz fikk tilbake valgretten etter Trettiårskrigens slutt i 1648, ble tallet på kurfyrster åtte. Dette forholdet fremgår av et pussig regnestykke i Mester Gert Westphaler, under scenen i ølstuen i tredje akt. Gert uttaler: «Der ere 7 Chur- Førster in alles.» Videre: «Tre af dem ere geistlige, og de andre fem verdslige.» Hvortil Jørgen Handskemager repliserer: «I har Ret Mester Gert; 5 og 3 er 7». Et av Gerts favoritt-temaer er som kjent «de syv kurfyrster», det vil altså si fyrstene som innehadde hvervet med å velge den tysk-romerske keiser. Det betyr at den avsindige praten til Gert Westphaler berører de tyske anliggender som Christian 4 fikk beskjed om aldri mer å blande seg inn i ved Freden i Lübeck. På hvilken måte røper så Gert Westphalers ulidelige gnåling om de syv kurfyrster forbindelse til Trettiårskrigen? Svaret er enkelt: Freden i Westphalen innbefattet en beslutning om å øke antallet kurfyrster fra syv til åtte. At en westfaler angir feil antall kurfyrster, og ikke én men tusen ganger, er holbergsk satire; helt siden middelalderen hadde det vært syv kurfyrster i Tyskland.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar