Kommentarer til Den politiske Kandstøber XII
På slutten av første scene, annen akt dukker mester Hermans kone, Geske, opp. Det er hun som har utspillet i andre scene, der hun skjeller ut mannen fordi han ikke er seg sitt ansvar som husbond bevisst, men stikker av til vinhuset for å bygge luftkasteller sammen med resten av Collegium Politicum. Geske trekker blant annet frem at ektemannen ikke har overoppsyn ("Indseende") med sine folk, noe som fører til at kannestøperiet mister det ene arbeid etter det andre. På grunn av mester Hermans forsømmelse har Geske måttet ta på seg mannens tradisjonelle oppgave i familien: hustukten. Frem til Christian 5.s Danske Lov (1683) hadde husbonden rett til å refse barn, tjenere og hustruen korporlig. Etter innføringen av denne loven mistet mannen retten til slå konen, men at menn kunne ty til en slik straff, fremgår av teksten idet Herman sier at han for en to-tre år siden ville ha smurt sin kones rygg for sådanne ord. Men etter at han har begynt å lese i politiske bøker, har han lært seg til å forakte en slik oppførsel. For å roe konen ber mester Herman verten skjenke henne et glass øl, noe som gjør henne enda mer opphisset. Herman ber verten gi henne et glass brennevin siden hun har "forivret sig", men Geske repliserer med å gi mannen en ørefik. Rollebyttet er fullført: Konen refser mannen korporlig.
Geske (før hun er blitt fru Bormester).
Opptrinnet leder til en diskusjon om ekteskapet (tredje scene). Gert Buntmager har utpønsket et forslag der ektepakten omdannes til en tidsbundet kontrakt liksom ved husleie. Dersom mannen ikke er fornøyd med konen, kan han si opp pakten for eksempel en bestemt tid før mikkelsdag. Hvis han derimot er fornøyd, kan kontrakten forlenges. Frantz påpeker at også konen kan bli misfornøyd og ønske å skille seg fra "en Mand, som enten var ond imod hende, eller som var en Dagdriver, der alleene aad og drack, og intet vilde arbejde til Kones og Børns Underhold. Eller hun kunde faa Lyst til en anden, og giøre Manden alting saa broget, at hand mod sit Forset lod hende fare." Han foreslår at hvis konen blir "balstyrig", skal mannen nekte å søke seng med henne til hun bedrer seg. Gert mener at dette kan bli like ille for mannen som for konen, og Frantz foreslår da at mannen kan "gaa extra". Hvortil Gert svarer at det kan jo konen også gjøre.
Diskusjonen om ekteskapet følger rett etter de idiotiske forslagene om oversjøisk handel, kompanier og kolonier. Det bringer tanken hen på Holbergs omtale av de "Moscovitiske Koner" som gremmer seg dersom mannen slutter å slå dem. Disse konene nevner han to ganger under behandlingen av omlegningen - eller omstøpningen - av Danmarks handel som fant sted i forfatterens egen samtid og nære fortid, da merkantilistiske ideer stod i svang. Det var Christian 4 som på begynnelsen av 1600-tallet - med lite hell - hadde introdusert merkantilismen i Danmark, blant annet nettopp ved etablering av hjemlig industri, nemlig tekstilmanufakturer, dannelse av handelskompanier som seilte på fjerne farvann og grunnleggelse av kolonien Tranquebar i India.
I tidligere innlegg har jeg argumentert for at det er Christian 4s merkantilistiske foretaksomhet som Holberg raljerer med i form av planene til mester Herman og de andre deltagerne i Collegium Politicum. Men merkantilismen fortsatte langt inn i neste århundre. Det fremgår av Holbergs beskrivelse, blant annet i "Handelen" (Dannemarks og Norges Beskrivelse, 1729) at det var utbredt motstand blant danske kjøpmenn mot omstøpningen, blant annet kravet om frakt av varer på landets egne skip. Både i "Handelen" og i "Anden Samtale Imellem Tvende Kiøbmænd, SYLVESTER og MONTANUS. ("Samling af adskillige Nye Samtaler", 1729) sammenligner Holberg kjøpmennene som ikke ønsker forandring, det vil si slutte å betale for frakt til utlendinger, med nevnte russiske koner. Samme koner omtales også i Moralske Tanker, "Libr. I, Epigramm. 109." og "Libr. II, Epigramm. 74." på en måte som er av interesse for sammenhengen med de danske kjøpmennene.
Det eksisterer en parallell mellom Herman von Bremen og den ideelle danske kjøpmann som Holberg etterlyser, nemlig en som vil begynne å frakte varer på landets egne skip. Herman tar som nevnt til orde for at Hamborg skal drive handel med India, liksom hollenderne - åpenbart på hjemlige og ikke hollandske skip. Handel på egne skip er blant hovedpremissene som Holberg trekker frem i beskrivelsen av den "nye" handelspolitikken, som altså ble forsøkt av Christian 4 over hundre år tidligere med store tap. I de to nevnte skriftene om handel sammenligner Holberg de bakstreberske danske kjøpmennene med de russiske konene:
"og mange Kiøbmænd selv syntes, at det var dem bedre og sikkere at lade sig Vahrene af fremmede bringe til Stue-Dørren for lettere Priis, ey eftertænkende hvilke Frugter saadan Magelighed i Tidens Længde vilde frembringe, og er det ubeskriveligt hvilke Mouvemens Kiøbmænd selv have giordt til at promovere deres egen Ødeleggelse, og hvilke indstændige Ansøgninger de have giordt for at leve stedse under Engelsk, Hollandsk og Hamborgsk Aag, indtil de havde en Skilling tilbage, saa at man i slig Fald kand ligne deslige Kiøbmænd med Moscovitiske Koner, hvilke blive bedrøvede, naar de ikke maa leve paa deres gamle sædvanlige Maade, der er, at de maa faae Hugg hver Dag af deres Mænd."
Opptrinnet leder til en diskusjon om ekteskapet (tredje scene). Gert Buntmager har utpønsket et forslag der ektepakten omdannes til en tidsbundet kontrakt liksom ved husleie. Dersom mannen ikke er fornøyd med konen, kan han si opp pakten for eksempel en bestemt tid før mikkelsdag. Hvis han derimot er fornøyd, kan kontrakten forlenges. Frantz påpeker at også konen kan bli misfornøyd og ønske å skille seg fra "en Mand, som enten var ond imod hende, eller som var en Dagdriver, der alleene aad og drack, og intet vilde arbejde til Kones og Børns Underhold. Eller hun kunde faa Lyst til en anden, og giøre Manden alting saa broget, at hand mod sit Forset lod hende fare." Han foreslår at hvis konen blir "balstyrig", skal mannen nekte å søke seng med henne til hun bedrer seg. Gert mener at dette kan bli like ille for mannen som for konen, og Frantz foreslår da at mannen kan "gaa extra". Hvortil Gert svarer at det kan jo konen også gjøre.
Diskusjonen om ekteskapet følger rett etter de idiotiske forslagene om oversjøisk handel, kompanier og kolonier. Det bringer tanken hen på Holbergs omtale av de "Moscovitiske Koner" som gremmer seg dersom mannen slutter å slå dem. Disse konene nevner han to ganger under behandlingen av omlegningen - eller omstøpningen - av Danmarks handel som fant sted i forfatterens egen samtid og nære fortid, da merkantilistiske ideer stod i svang. Det var Christian 4 som på begynnelsen av 1600-tallet - med lite hell - hadde introdusert merkantilismen i Danmark, blant annet nettopp ved etablering av hjemlig industri, nemlig tekstilmanufakturer, dannelse av handelskompanier som seilte på fjerne farvann og grunnleggelse av kolonien Tranquebar i India.
I tidligere innlegg har jeg argumentert for at det er Christian 4s merkantilistiske foretaksomhet som Holberg raljerer med i form av planene til mester Herman og de andre deltagerne i Collegium Politicum. Men merkantilismen fortsatte langt inn i neste århundre. Det fremgår av Holbergs beskrivelse, blant annet i "Handelen" (Dannemarks og Norges Beskrivelse, 1729) at det var utbredt motstand blant danske kjøpmenn mot omstøpningen, blant annet kravet om frakt av varer på landets egne skip. Både i "Handelen" og i "Anden Samtale Imellem Tvende Kiøbmænd, SYLVESTER og MONTANUS. ("Samling af adskillige Nye Samtaler", 1729) sammenligner Holberg kjøpmennene som ikke ønsker forandring, det vil si slutte å betale for frakt til utlendinger, med nevnte russiske koner. Samme koner omtales også i Moralske Tanker, "Libr. I, Epigramm. 109." og "Libr. II, Epigramm. 74." på en måte som er av interesse for sammenhengen med de danske kjøpmennene.
Det eksisterer en parallell mellom Herman von Bremen og den ideelle danske kjøpmann som Holberg etterlyser, nemlig en som vil begynne å frakte varer på landets egne skip. Herman tar som nevnt til orde for at Hamborg skal drive handel med India, liksom hollenderne - åpenbart på hjemlige og ikke hollandske skip. Handel på egne skip er blant hovedpremissene som Holberg trekker frem i beskrivelsen av den "nye" handelspolitikken, som altså ble forsøkt av Christian 4 over hundre år tidligere med store tap. I de to nevnte skriftene om handel sammenligner Holberg de bakstreberske danske kjøpmennene med de russiske konene:
"og mange Kiøbmænd selv syntes, at det var dem bedre og sikkere at lade sig Vahrene af fremmede bringe til Stue-Dørren for lettere Priis, ey eftertænkende hvilke Frugter saadan Magelighed i Tidens Længde vilde frembringe, og er det ubeskriveligt hvilke Mouvemens Kiøbmænd selv have giordt til at promovere deres egen Ødeleggelse, og hvilke indstændige Ansøgninger de have giordt for at leve stedse under Engelsk, Hollandsk og Hamborgsk Aag, indtil de havde en Skilling tilbage, saa at man i slig Fald kand ligne deslige Kiøbmænd med Moscovitiske Koner, hvilke blive bedrøvede, naar de ikke maa leve paa deres gamle sædvanlige Maade, der er, at de maa faae Hugg hver Dag af deres Mænd."
Konklusjonen må bli at de moderne kjøpmennene ikke er som de gammeldagse russiske konene, som er begjærlige etter å få hugg av ektemannen; de merkantilistisk innstilte kjøpmennene motsetter seg å bli tuktet av utlendinger ved å tvinges til å betale fraktpenger. Holbergs ideelle kjøpmann ønsker altså ikke å la seg tukte. Her skal vi se på referansen til de hårdt tuktede russiske konene i sin rette sammenheng. Ludvig Holbergs Skrifter nevner to mulige kilder, Montesquieus Lettres persanes og den anonymt utgitte Das veränderte Russland. Bibliografiske detaljer (se under) viser at Holberg har vært kjent med sistnevnte verk. I begge verkene fremgår det at "huggene" i utgangspunktet følger som resultat av at mannen, som husbond eller herre, straffer konen fordi hun har gjort noe galt. Dette retter seg etter den gamle oppfatningen der mannen skal utøve autoritet overfor hustruen, slik som overfor barna og tjenerne i husstanden. I et brev fra en russisk kvinne til sin mor, som siteres i Lettres persanes, forteller kvinnen at hun bevisst går inn for å gjøre gale ting, som å forlate huset når det er mye som burde gjøres, for å påkalle mannens korporlige avstraffelse. I "Fortale til Peder von Havens Reise udi Rusland" (1743), som handler om hvordan Russland er blitt etter Peter den stores storstilte modernisering av landet, nevner Holberg "Autor til det forandrede Rysland" som en som har skrevet hvordan Peters rike kunne bli.
I «Epistel 223» trekker Holberg frem en rekke likheter mellom Peter den store og Christian 4, blant annet støper begge sine riker om i en annen form. Samme formulering bruker Frantz Knivsmed i forbindelse med Collegium Politicums iver etter å reformere «Republiquen». Frantz resonnerer slik at riktignok kan mester Herman være en god borgermester ettersom han er studert, men hvor finner de en ny borgermester når han er død? «[…] thi, naar Republiqven er kommen paa Knæ, er det icke saa let at støbe den om igien i en anden Form, som at støbe en Tallercken eller en Kande om, naar den er fordervet». Motivet gjentas i Tredje akt, Scene 1 der Sanderus klager over håndverkere, deriblant kannestøpere, som uttaler seg om politikk, hvorpå Abrahams repliserer: «Det er sant; thi samme Kandstøber kand reformere det heele Romerske Riige, medens hand støber en Tallercken, og agere baade Landstøber og Kandstøber paa engang […]» Herman von Bremen støper altså om på land, akkurat slik som Christian
4 og Peter den store. Dette skal jeg komme tilbake til i sin fulle bredde.
I Das veränderte Russland fortelles også om forhold som er ved det gamle, slik som at russiske koner blir fortvilet dersom mannen ikke slår dem. Den anonyme autor forsøker å forklare bakgrunnen for denne ut fra europeisk synsvinkel merkelige oppførselen. Russiske koner - her presiserer forfatteren at han sikter til alminnelige folk - er ofte henfalne til drikk og andre uvaner og forsømmer husarbeidet. Mannen svinger pisken fordi han bekymrer seg for barnas oppdragelse, og dette er tegn på at han fremdeles ønsker å være gift; konen har ektemannens nåde. Men hvis han skulle miste alt håp om konens forbedring, eller selv begynner å gi blaffen, lar han kone og barn gjøre som de vil, forlater dem og begynner å henge med andre tøyter. Dette scenariet minner om diskusjonen i Collegium Politicum om de ekteskapelige forhold, jfr. forslaget om å "gaa extra".
Tukt er det sentrale begrepet både i omtalen av de russiske konene og i de ekteskapelige forhold som herr og fru kannestøper von Bremen representerer og som drøftes i Collegium Politicum. Den tradisjonelle ekteskapsmodellen i Russland krever at hustruen utfører sine plikter i husholdningen, barna oppdras og at ektemannen har "innseende", for å sitere fru kannestøper, med husstanden. Her kan det legges til at det tradisjonelt er husbonden som sørger for at husholdningen har noe å leve av. Det kan også trekkes en linje fra denne modellen til syndefallsberetningen, der det står at Gud vil mangfoldiggjøre kvinnes møye og svangerskap; med smerte skal hun føde barn; hennes attrå skal stå til mannen, og han skal herske over henne. Mannen på sin side må arbeide med en gjenstridig jord for å skaffe føde og må ete brødet i sitt ansikts sved.
Dette er en ganske dekkende beskrivelse av de betingelser den russiske bondestand levde under, og disse ble neppe vesentlig bedre under Peter den stores reformer. At samme bondebefolkning kunne føle behov for den virkelighetsflukt alkoholen bød på eller stikke av fra forpliktelsene, er ikke noe under. Det er der tukten kommer inn, som skal demme opp for utglidninger innen husstanden som kan ende med at folk havner på landeveien som betlere.
I neste innlegg skal blikket flyttes fra den tradisjonelle russiske bondehusholdning til mester Hermans angivelig hamborgske kannestøperi.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar