Kommentarer til Den politiske Kandstøber XVIII
Frantz Knivsmed har innvendinger mot mester Hermans prosjekt for Hamburgs nye regjering.
"Mester Herman er god nok; thi hand er vel studeret, men hvor finder vi, naar hand er død, blant Kandstøberne en anden, der duer til saadant Regimente; thi, naar Republiqven er kommen paa Knæ, er det icke saa let at støbe den om igien i en anden Form, som at støbe en Tallercken eller en Kande om, naar den er fordervet."
"Mester Herman er god nok; thi hand er vel studeret, men hvor finder vi, naar hand er død, blant Kandstøberne en anden, der duer til saadant Regimente; thi, naar Republiqven er kommen paa Knæ, er det icke saa let at støbe den om igien i en anden Form, som at støbe en Tallercken eller en Kande om, naar den er fordervet."
Mester Herman adskiller seg fra den gjengse kannestøper ved sin evne til å støpe republikken om når den er kommet på kne. Argumentet gjentas med enkelte variasjoner av Abrahams, som ankommer mester Hermans hus sammen med Sanderus. Målet for de to herrers visitt er å spille komedie med kannestøperen slik at han slutter å kritisere øvrigheten.
"(...) samme Kandstøber kand reformere det heele Romerske Riige, medens hand støber en Tallercken, og agere baade Landstøber og Kandstøber paa engang (...)"
Det er unektelig komisk at mester Herman kan støpe om eller reformere hele Romerriket mens han støper en tallerken. Det er for det første en betydelig størrelsesforskjell på en tallerken og et imperium, og en kannestøper er ikke det samme som en keiser. Tilsynelatende hviler komikken på at mester Herman i ord eller tanke reformerer et helt rike på den tid det tar å støpe en tallerken. Og riktig nok; publikum ler av en innbilsk håndsverker som tror han er mektig til å forvandle hele Romerriket der han står og "kaster gamle Tallerkner og Fader udi en Form, og støber dem om til nye", for å sitere tjeneren Henrich, som også varierer Frantz Knivsmeds replikk. I forlengelsen av dette kan følgende spørsmål stilles: Hvordan kan usselt eller fordervet metall virke til omstøpning av et helt imperium?
I kommentarene til Den politiske Kandstøber har jeg argumentert for at mester Herman er et satirisk portrett av Christian 4. I "Epistel 223" (Tomus III) drøfter Holberg likhetene mellom Christian 4 og Peter den store. Her skriver han: "Begge omstøbte deres Lande udi en anden Form." Det betyr at de er landstøpere liksom mester Herman. Peters reformasjon var større fordi han hadde en større materie å reformere; Russland var på hans tid som en uttørket åker med tistler som kunne gjøres fruktbar ved arbeid og gjødning, mens de to nordiske riker kunne anses som god kultivert jord, som kunne forbedres ved "Konst", det vil si ved oppfinnsomhet eller det vi i dag ville kalle kreativitet - en egenskap Holberg kritiserer sterkt, spesielt hos en hersker (jfr. innlegget 16.6).
"Saa at den eene kand derfor siges ligesom at have skabt et Land af intet, og den anden at have givet det en ziirligere Form. Beskaffenheden var saaledes, kunde begges Arbejde ikke have lige Virkning og være af lige Anseelse: Det er derfore ikke saa meget Arbejdet, som Materien til Arbejde der giør Forskiel imellem disse tvende duelige Regentere; thi man kand af Christ. 4. mange Stiftelser, Stæders Fundationer, Havners Anlegninger, og Handelens Forfremmelse &c. slutte, hvad han vilde have udrettet, hvis han havde været Czar udi Rysland, hvor i hver Krog og Ekke gaves saa riig Materie til Omstøbning.Begge signaliserede sig ikke alleene ved Fabriqvers, Manufacturers og Academiers Stiftelser, men endog ved heele Stæders Fundationer. Petersborgs Anleggelse er den Ryssiske Monarchs Mesterstykke; derimod kand balancere de mange Kiøbstæder, som Christiania, Christiansand, Christianstad, Glückstad, Christianshavn, Christianopel, samt en stor Deel anseelige Slotte og utallige andre Bygninger, som af Christiano 4. ere anlagde, og hvorpaa faa Exempler findes udi nogen Konges Historie. Begge havde deres Tanker stedse henvendte til Handelens Forfremmelse, for hvis Skyld de tenterede Ting, som ingen anden kunde rinde i Sinde. Petrus foreenede ved stort Arbejde Floder, for at giøre Fart igiennem sit heele Land til Vands fast indtil Jappan, affærdigede ogsaa Mathematicos og Søemænd, for at udforske de yderste Grændser af Norden og ubekiendte Have. Christ. 4. søgte ved adskillige Tog at udfinde det gamle Grønland, arbejdede paa at finde Vej igiennem den Nordiske Søe indtil America, var ogsaa den første Danske Konge, som stiftede Colonier udi Indien."
Kommentaren om alt Christian 4 kunne ha utrettet hvis han var tsar i Russland, er åpenbart ironisk. I beskrivelsen av kongens hektiske aktivitet gjenkjenner vi flere av Herman von Bremen og Collegium Politicums planer for Hamburg. Også de hastige fyrster som Holberg kritiserer i "Epistel 389", kan settes i bås med Peter den store og Christian 4; en tilsvarende kritikk er grunnleggende for Niels Klim, Den underjordiske rejse (jfr. innlegget 16.6).
Hvordan klarte Peter den store og Christian 4 å omstøpe sine land i en ny form? Ved å omstøpe mynten.
I 1596 ble Christian kronet til hersker over et veldrevet rike med en
betydelig posisjon i Europa. Landets finanser var gode, blant annet takket være Sundtollen. Ettersom Skåne den gang var dansk område, var Sundet dansk farvann. Da Christian overtok etter sin far, Frederik 2, tilsvarte Sundtollen 2/3 av alle statsinntekter. Sundtollen gjorde et stort hopp da Peder Oxe
(1520–75) fikk endret bestemmelsen slik at det ikke lenger var skipet, men lasten eller cargoen som avgjorde størrelsen på tollen. Reformen førte til en tredobling av inntektene og bidrog i vesentlig grad til at Danmark klarte å redde seg ut av den økonomiske krisen landet havnet i etter Syvårskrigen. I løpet av Christian 4s regime ble tollen tredoblet. Et grunnleggende merkantilistisk bud var å ikke legge igjen mynt i edelmetall, for eksempel i form av toll, i utlandet. Alt edelmetall skulle samles i Det danske riket, nær sagt i lader. Tollinntekter ville danskekongen selv kreve inn, noe han da også gjorde til gangs med Sundtollen, som for øvrig gikk nemlig rett i danskekongens egen kiste. Det råder i dag liten tvil om at den innbringende Sundtollen fikk fatale følger for det lille landet som lå så gunstig plassert på hver side av Øresund, et av verdens mest trafikkerte streder. Man kan ikke ustraffet rane fremmede nasjoner for store summer over lengre tid, en kjensgjerning som kan ha vært innlysende for Holberg. Det var riktignok ikke tollinnkrevingen som sådan det ble reagert på; kongen bidrog med gjenytelser som jakt på pirater og oppsetting av sjømerker, men størrelsen på tollen. Etter hvert fungerte denne som en ren inntektskilde for kongen, og alt i 1594 sammenligner presten Jon Jensen Kolding Øresundstollen med en gullgruve og Danmark med Arabia og Spania og andre land med tilgang på rike metallforekomster: «Thi landet frembringer – bortset fra metalminer – sine egne vældige rigdomme. Til visse er nemlig denne Balterhavets munding en sand guldgrube og ægte vingård. Havet flyder nemlig
med vin og guld. I kraft af disse umådelige årlige indtægter vokser
kongens skatkammer og rigdomme …» På Holbergs tid var Sundtollen en fast institusjon, i praksis regale (kongelig rettighet), og neppe tema for åpen debatt.
Omstøpning av mynt fra Øresundstollen; det dreide seg om uhorvelige mengder, veide i dobbelt forstand tungt i Christians myntproduksjon. Men under omstøpningen skjedde noe i all hemmelighet: Myntherren, det vil si kongen, hadde befalt at det skulle blandes kobber i sølvet. Etter såkalt hvitkoking kan det se ut som om en mynt er av sølv selv om den for en stor del består av kobber. Etter dette lureriet sitter myntherren igjen med et betydelig sølvoverskudd. Det dreier seg om svindel på aller høyeste nivå; ikke minst blir fyrsters kriger gjerne finansiert på denne måten. En rekke av Christians berømte praktbygg er oppført for fortjenesten fra en slik fordekt tusking med myntens lødighet, og flere av hans foretak innenfor oversjøisk handel, manufakturer osv. er formodentlig dels finansiert på denne måten. Dermed kan følgende sies om Christian 4: Samme myntherre kan reformere hele Det danske rike mens han støper en mynt, og agere både landstøper og myntstøper på engang. Det verdt å merke seg Holbergs karakteristikk av Christians omstøpning av Danmark; han hadde gitt landet "en ziirligere Form". Holbergordbog om "ziirlig": "1 om noget ydre, synligt: som fremtræder smukt, net, er af dekorativ virkning; køn; net; pyntelig; prydende."
Også Peter den store omstøpte ifølge epistelen landet i en ny form; og da snakker vi virkelig om "hele det russiske rike"! I tiden rundt århundreskiftet gjennomførte tsaren sin notoriske smarte myntreform – den første rubel ble utmyntet i 1704 – der han tjente enorme summer ved å få russerne til å bruke kobbermynter med den angivelige sølvmyntverdien. Inntektene fra denne svindelen brukte den russiske reformator til å omstøpe landet i en ny, vesteuropeisk, form. Blant annet utstyrte Peter den russiske hær med moderne
våpen, fikk sjøsatt en hel flåte, anla havner og kanaler og ikke minst bygget
han St. Petersburg. Ved dette fremtrer Peter som en pendant til Christian
4, som finansierte sine storstilte byggearbeider for overskuddet etter
kobbertilsetning i den antatte sølvmynten; både tsaren og Christian lurte folket til å tro at en kobber- / kobberblandet mynt var like mye verdt som en sølvmynt. I dette, som i så mye annet, var de to fyrstene like. Det er i dette stykke ikke vesentlig forskjell på mester Herman som støper om på land samtidig som han kaster tinnsaker i digelen og fyrstene som reformerer sine riker ved å slenge kobber oppi støpemassen.
"(...) samme Kandstøber kand reformere det heele Romerske Riige, medens hand støber en Tallercken, og agere baade Landstøber og Kandstøber paa engang (...)"
Det er unektelig komisk at mester Herman kan støpe om eller reformere hele Romerriket mens han støper en tallerken. Det er for det første en betydelig størrelsesforskjell på en tallerken og et imperium, og en kannestøper er ikke det samme som en keiser. Tilsynelatende hviler komikken på at mester Herman i ord eller tanke reformerer et helt rike på den tid det tar å støpe en tallerken. Og riktig nok; publikum ler av en innbilsk håndsverker som tror han er mektig til å forvandle hele Romerriket der han står og "kaster gamle Tallerkner og Fader udi en Form, og støber dem om til nye", for å sitere tjeneren Henrich, som også varierer Frantz Knivsmeds replikk. I forlengelsen av dette kan følgende spørsmål stilles: Hvordan kan usselt eller fordervet metall virke til omstøpning av et helt imperium?
I kommentarene til Den politiske Kandstøber har jeg argumentert for at mester Herman er et satirisk portrett av Christian 4. I "Epistel 223" (Tomus III) drøfter Holberg likhetene mellom Christian 4 og Peter den store. Her skriver han: "Begge omstøbte deres Lande udi en anden Form." Det betyr at de er landstøpere liksom mester Herman. Peters reformasjon var større fordi han hadde en større materie å reformere; Russland var på hans tid som en uttørket åker med tistler som kunne gjøres fruktbar ved arbeid og gjødning, mens de to nordiske riker kunne anses som god kultivert jord, som kunne forbedres ved "Konst", det vil si ved oppfinnsomhet eller det vi i dag ville kalle kreativitet - en egenskap Holberg kritiserer sterkt, spesielt hos en hersker (jfr. innlegget 16.6).
"Saa at den eene kand derfor siges ligesom at have skabt et Land af intet, og den anden at have givet det en ziirligere Form. Beskaffenheden var saaledes, kunde begges Arbejde ikke have lige Virkning og være af lige Anseelse: Det er derfore ikke saa meget Arbejdet, som Materien til Arbejde der giør Forskiel imellem disse tvende duelige Regentere; thi man kand af Christ. 4. mange Stiftelser, Stæders Fundationer, Havners Anlegninger, og Handelens Forfremmelse &c. slutte, hvad han vilde have udrettet, hvis han havde været Czar udi Rysland, hvor i hver Krog og Ekke gaves saa riig Materie til Omstøbning.Begge signaliserede sig ikke alleene ved Fabriqvers, Manufacturers og Academiers Stiftelser, men endog ved heele Stæders Fundationer. Petersborgs Anleggelse er den Ryssiske Monarchs Mesterstykke; derimod kand balancere de mange Kiøbstæder, som Christiania, Christiansand, Christianstad, Glückstad, Christianshavn, Christianopel, samt en stor Deel anseelige Slotte og utallige andre Bygninger, som af Christiano 4. ere anlagde, og hvorpaa faa Exempler findes udi nogen Konges Historie. Begge havde deres Tanker stedse henvendte til Handelens Forfremmelse, for hvis Skyld de tenterede Ting, som ingen anden kunde rinde i Sinde. Petrus foreenede ved stort Arbejde Floder, for at giøre Fart igiennem sit heele Land til Vands fast indtil Jappan, affærdigede ogsaa Mathematicos og Søemænd, for at udforske de yderste Grændser af Norden og ubekiendte Have. Christ. 4. søgte ved adskillige Tog at udfinde det gamle Grønland, arbejdede paa at finde Vej igiennem den Nordiske Søe indtil America, var ogsaa den første Danske Konge, som stiftede Colonier udi Indien."
Kommentaren om alt Christian 4 kunne ha utrettet hvis han var tsar i Russland, er åpenbart ironisk. I beskrivelsen av kongens hektiske aktivitet gjenkjenner vi flere av Herman von Bremen og Collegium Politicums planer for Hamburg. Også de hastige fyrster som Holberg kritiserer i "Epistel 389", kan settes i bås med Peter den store og Christian 4; en tilsvarende kritikk er grunnleggende for Niels Klim, Den underjordiske rejse (jfr. innlegget 16.6).
Hvordan klarte Peter den store og Christian 4 å omstøpe sine land i en ny form? Ved å omstøpe mynten.
I 1596 ble Christian kronet til hersker over et veldrevet rike med en
betydelig posisjon i Europa. Landets finanser var gode, blant annet takket være Sundtollen. Ettersom Skåne den gang var dansk område, var Sundet dansk farvann. Da Christian overtok etter sin far, Frederik 2, tilsvarte Sundtollen 2/3 av alle statsinntekter. Sundtollen gjorde et stort hopp da Peder Oxe
(1520–75) fikk endret bestemmelsen slik at det ikke lenger var skipet, men lasten eller cargoen som avgjorde størrelsen på tollen. Reformen førte til en tredobling av inntektene og bidrog i vesentlig grad til at Danmark klarte å redde seg ut av den økonomiske krisen landet havnet i etter Syvårskrigen. I løpet av Christian 4s regime ble tollen tredoblet. Et grunnleggende merkantilistisk bud var å ikke legge igjen mynt i edelmetall, for eksempel i form av toll, i utlandet. Alt edelmetall skulle samles i Det danske riket, nær sagt i lader. Tollinntekter ville danskekongen selv kreve inn, noe han da også gjorde til gangs med Sundtollen, som for øvrig gikk nemlig rett i danskekongens egen kiste. Det råder i dag liten tvil om at den innbringende Sundtollen fikk fatale følger for det lille landet som lå så gunstig plassert på hver side av Øresund, et av verdens mest trafikkerte streder. Man kan ikke ustraffet rane fremmede nasjoner for store summer over lengre tid, en kjensgjerning som kan ha vært innlysende for Holberg. Det var riktignok ikke tollinnkrevingen som sådan det ble reagert på; kongen bidrog med gjenytelser som jakt på pirater og oppsetting av sjømerker, men størrelsen på tollen. Etter hvert fungerte denne som en ren inntektskilde for kongen, og alt i 1594 sammenligner presten Jon Jensen Kolding Øresundstollen med en gullgruve og Danmark med Arabia og Spania og andre land med tilgang på rike metallforekomster: «Thi landet frembringer – bortset fra metalminer – sine egne vældige rigdomme. Til visse er nemlig denne Balterhavets munding en sand guldgrube og ægte vingård. Havet flyder nemlig
med vin og guld. I kraft af disse umådelige årlige indtægter vokser
kongens skatkammer og rigdomme …» På Holbergs tid var Sundtollen en fast institusjon, i praksis regale (kongelig rettighet), og neppe tema for åpen debatt.
Omstøpning av mynt fra Øresundstollen; det dreide seg om uhorvelige mengder, veide i dobbelt forstand tungt i Christians myntproduksjon. Men under omstøpningen skjedde noe i all hemmelighet: Myntherren, det vil si kongen, hadde befalt at det skulle blandes kobber i sølvet. Etter såkalt hvitkoking kan det se ut som om en mynt er av sølv selv om den for en stor del består av kobber. Etter dette lureriet sitter myntherren igjen med et betydelig sølvoverskudd. Det dreier seg om svindel på aller høyeste nivå; ikke minst blir fyrsters kriger gjerne finansiert på denne måten. En rekke av Christians berømte praktbygg er oppført for fortjenesten fra en slik fordekt tusking med myntens lødighet, og flere av hans foretak innenfor oversjøisk handel, manufakturer osv. er formodentlig dels finansiert på denne måten. Dermed kan følgende sies om Christian 4: Samme myntherre kan reformere hele Det danske rike mens han støper en mynt, og agere både landstøper og myntstøper på engang. Det verdt å merke seg Holbergs karakteristikk av Christians omstøpning av Danmark; han hadde gitt landet "en ziirligere Form". Holbergordbog om "ziirlig": "1 om noget ydre, synligt: som fremtræder smukt, net, er af dekorativ virkning; køn; net; pyntelig; prydende."
Også Peter den store omstøpte ifølge epistelen landet i en ny form; og da snakker vi virkelig om "hele det russiske rike"! I tiden rundt århundreskiftet gjennomførte tsaren sin notoriske smarte myntreform – den første rubel ble utmyntet i 1704 – der han tjente enorme summer ved å få russerne til å bruke kobbermynter med den angivelige sølvmyntverdien. Inntektene fra denne svindelen brukte den russiske reformator til å omstøpe landet i en ny, vesteuropeisk, form. Blant annet utstyrte Peter den russiske hær med moderne
våpen, fikk sjøsatt en hel flåte, anla havner og kanaler og ikke minst bygget
han St. Petersburg. Ved dette fremtrer Peter som en pendant til Christian
4, som finansierte sine storstilte byggearbeider for overskuddet etter
kobbertilsetning i den antatte sølvmynten; både tsaren og Christian lurte folket til å tro at en kobber- / kobberblandet mynt var like mye verdt som en sølvmynt. I dette, som i så mye annet, var de to fyrstene like. Det er i dette stykke ikke vesentlig forskjell på mester Herman som støper om på land samtidig som han kaster tinnsaker i digelen og fyrstene som reformerer sine riker ved å slenge kobber oppi støpemassen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar