Kommentarer til Den politiske Kandstøber XX ("Heraclitus og Democritus)

Størstedelen av "Heraclitus og Democritus" handler om menneskets mangehånde dårskaper, deriblant den akademiske, eksempelvis metafysikken og astronomien. I satirens første del rammer kritikken mennesker med en hedensk eller romersk-katolsk, men like fullt "poleret" eller kultivert, bakgrunn. Holbergs ståsted er opplysningstidens rasjonalitet, humanisme og for ikke å forglemme: protestantisme. Etter hvert blir kritikken mer generell, nær sagt universell, samtidig som den også innbefatter forfatteren selv; hvert eneste menneske i hele verden er dårer. Ettersom det er umulig å beskrive all denne dårskap, bestemmer forfatteren seg for å å la en betrakter falle ned fra månen "Midt i Europa, i en stoer poleret Sted". Dette høres riktig så generelt ut, men er det egentlig dét?

Vi får tenke oss at vi ser ned på Europa fra månen og skal lande i en stor kultivert by midt i verdensdelen. Et kart fra rundt 1700 kan gi et inntrykk av de geografiske forhold:

For å avgrense det geografiske området Holberg tenker på, har han tidligere i satiren omtalt områder som ikke er polert: 

"Tænk kiære! ey, at jeg til Lapland dig vil føre, Til vilde Grønland, til de Indianer hen, Til Fez, Marocco, til et grov Siberien," De fire stedene angir grensen for Europas utstrekning i nord, vest, syd og øst, men det er ett av områdene som skiller seg ut ved at det regnes som en del av Europa, nemlig Lappland. Dette hadde ikke minst Christian 4 bidratt til ved sin legendariske reise til Vardø og Kolakysten i 1599 for å markere hvilket land - og hav - som tilhørte ham. Lappland er Danmark-Norges nordligste del, noe som også fremgår av eldre kart (jfr. illustrasjonen). Dersom vi tenker oss en sirkellinje gjennom Italias sydligste punkt og Nordkapp, vil passerspissen stå omtrent i København! Den ikke navngitte byen fremtrer som all dårskaps hjem, og dårekisten eller dullhuset er da også et ord som anvendes flere ganger i satiren. Dette forteller at Holberg skrev med livet som innsats, noe som vil bli desto mer tydelig etter gjennomgangen av satirens avslutning, som bringer moralen. Jeg vil kun se på enkelte punkter, ettersom gjennomgangen inngår i kommentarene til Den politiske Kandstøber.       Beskrivelsen av den store polerte byen begynner som følger:    "For egen undergang saae Brødre selv at fejde, Ja hovmod fandt og pragt, i ting som os bebreide, Os viise allermeest vor største uselhed, At aadsler man med pragt i Graven legger ned. Naar efter bue-strøg han skiæged Mænd saae springe, Naar og til glædes Tegn han hørde Klocker ringe, Just for et Menneske af andet myrdet er; Just for i Mennesk-bloed man Steder svemme seer." Brødrene som fører krig med hverandre til sin egen undergang, viser til Danmark - eller Danmark-Norge - som med enkelte avbrudd har ført krig med Sverige siden Kalmarkrigen (1611-1613) og som nettopp har sluttet fred etter Store nordiske krig (1700-1720; for Danmarks og Sveriges del) - til utarmelse av riket. Hovmod og prakt var en integrert del av eneveldet  med dets rangsystem og kongedyrkelse.        "Aadsler" viser til menneskets fordervelige del, kroppen, som har vært tema tidligere i satiren (jfr. innlegget 25.6.). Neppe noe "ådsel" er blitt begravet i Danmark med større overdådighet enn enevoldskongens lik. Etter innføringen av eneveldet i 1660 ble Castrum doloris (smertens leie) en del av det kongelige begravelsesseremoniell, og Frederik 3 var den første, hvis kiste ble plassert på en pyntet kulisseaktig oppbygning inne i slottskirken. Skikken går tilbake til pavenes begravelse på 1300-tallet og tangerer slik sett den katolske relikviedyrkelse, som for øvrig utsettes for besk kritikk tidligere i satiren (innlegget 25.6). I Peder Paars (1719-1720) klager hyrden på Anholt, hr. Niels, over at flokken betaler for lite for hans kirkelige tjenester. Blant annet trekker han frem det uhyrlige i at de bare betaler et to marks stykke for begravelser, som er en «saa vigtig Sag». Begravelse er imidlertid ikke blant sakramentene og har derfor ingen innvirkning på avdødes frelsesmulighet, og passasjen vitner om Holbergs egen oppfatning om at kirken er mer opptatt av penger enn folks åndelige frelse.   Det eldste bilde av en dansk Castrum doloris som jeg har klart å oppspore på nettet, er Christian 5s i Christiansborg slottskirke i 1766. Sjelden har vel et mer fordervelig lik inntatt en Castrum doloris. Da kongen døde 42 år gammel, led han av vattersott, trøske, svartsott - symptom på terminal skrumplever - og indre koldbrann. De neste verselinjene lyder: "Naar efter bue-strøg han skiæged Mænd saae springe, Naar og til glædes Tegn han hørde Klocker ringe, Just for et Menneske af andet myrdet er; Just for i Mennesk-bloed man Steder svemme seer." At voksne menn danser til fiolinspill, og det ringes etter at man har sett byer svømme i menneskeblod, kan knyttes til festlighetene etter seier i krigen, nemlig mellom brødrenasjoner. Her er det naturlig å tenke på den store feiringen i København etter danskenes erobring av Wismar i 1675 under Skånske krig, da hoffet ved hjemkomsten ble møtt med kanonsalutter og opplyste vinduer (Sebastian Olden-Jørgensen, Kun navnet er tilbage).       I de neste linjene påtaler Holberg at enkelte, som kan være uredelige og dumme, lar seg befordre i vogner med seksspann og i portechaiser, mens andre, langt bedre utrustede, går rundt i pjalter. Noen svøper seg i kostelige kleder, mens andre må løpe rundt med snørebånd. Kort sagt, noen velter seg i luksus, som andre må slite for å fremskaffe. Den store klasseforskjellen topper seg i følgende linjer:       "Een skiepper Hvedemeel paa Hovedet at strøe, Een anden derimod af nød og hunger døe." Vogner, portechaiser og pudderparykker vitner om menneskets begjærlighet for unyttig luksus, og litt lenger ned i passasjen får også fremmede varer som kaffe, snus og tobakk sin bekomst. Forholdene som Holberg skildrer, var neppe spesielle for København på begynnelsen av 1700-tallet, men underbygger identifiseringen av den store polerte byen som Danmarks hovedstad. Man må også tenke på at den nylige krigen har utarmet landet og folket, og at krigsinvalider og fattige - kanskje tiggere - har satt sitt preg på byen. Når Holberg - som selv neppe aket i vogn - vandret rundt i byen, har han ganske sikkert både sett fornemme kledd i purpur og gyldenstykke sittende i staselige vogner og pjaltede krigsinvalider med krykker. Etter gjennomgangen av all dårskap man kan støte på i den store byen midt i Europa, deriblant sørge- og barselstuer som var kjente fenomener i København, konkluderer Holberg med at vedkommende som har falt ned fra månen, heller vil ønske å søke selskap med dyr enn med mennesker, i denne sammenheng københavnere.         Holberg trekker frem det latterlige i at et menneske kan tro at mirakler skjer for hans skyld; "en orm en ussel Stakkel". I dette ligger en kritikk av menneskets manglende evne til å se sin litenhet under himmelen; det innbiller seg at sol, måne og stjerner, ti tusen verdener som man kan se for øye, altså himmelrommet, er dannet for det usle kreatur - mennesket - på den lille prikken jorden. Her er det nærliggende å tenke på barokkens pompøse hyllestdiktning, som riktig nok er tema i passasjen.        Når "han" ser en komet på himmelen, dukker straks en øyenskalk, en poet, opp, og påstår på rim at hans husfrue "lave vil til barsel". Rammen utpeker "han" til en fornem person; hvor fornem, fremgår ikke, men det er naturlig å tenke på den aller ypperste; fyrsten. Høsten 1576 dukket en bonde opp hos Frederik 2 og erklærte at en havfrue hadde fortalt at dronningen var fruktsommelig med en sønn, som skulle bli en ypperlig herre blant alle konger og fyrster i "denne norder verden". Dessverre var det for mye synd og ondskap i kongens land, og dette måtte kongen bekjempe, ellers ville Gud hjemsøke hans land med desto større vrede og straff (Steffen Heiberg, Christian 4.) Den senere Christian 4 ble født 12. april, 1877.        At en komet skulle varsle fødsel, må tolkes ironisk. En komet ble som regel oppfattet som et illevarslende tegn om dom og død, slik det også fremgår av Holbergs skrifter. Skjønt linjene kunne på et dypere plan tolkes slik at kometen varsler undergang for riket fordi det vil fødes en fyrste som vil bli en dårlig hersker. En av historiens mest kjente kometer er Caesars komet, og denne har to poeter rimet om, nemlig Vergil og Ovid. Det finnes ingen komet i vår kulturhistorie med større betydning for den himmelske opphøyelse av et dødelig menneske; et åtsel; "en orm en ussel Stakkel".       Adversen: "Caesar Augustus", den første romerske keiser, reversen: Caesars stjerne/komet (ca. 19-18 f.Kr.)                                                      forts.